LB-1999-2209
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-04-26 |
| Publisert: | LB-1999-02209 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Moss byrett Nr 98-00780 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02209 A/02. |
| Parter: | Ankende part: Bjørn Skaug (Prosessfullmektig: Advokat Even Rønvik). Motpart: Odd Rune Karlsen (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Anders Lolland). |
| Forfatter: | Lagdommer Hjalmar Austbø. Lagdommer Anne Ellen Fossum. Byrettsdommer Arild Nesdal |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1979) §5, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §14, §2, §3 |
Saken gjelder spørsmålet om det foreligger en gjeldsforpliktelse.
Odd Rune Karlsen og Kristin Skaug, datteren til Bjørn Skaug, giftet seg i 1985. De bodde en periode i Storgaten i Moss hvoretter de kjøpte en leilighet i Balaklava 15A. Denne leiligheten ble kjøpt i 1987. Leiligheten ble til dels finansiert ved lån i bank. Bjørn Skaug betalte i alt kr 148.770,- til boligbyggelaget ut over det de fikk i lån til dekning av kjøpesum og omkostninger. Ekteparet mottok også ved andre anledninger penger fra Bjørn Skaug. Leiligheten på Balaklava ble solgt i 1991 og de kjøpte et hus i Georg Stangs gate 5. Ekteparet tapte rundt kr 100.000,- på salget av leiligheten. Huset i Georg Stangs gate 5 ble således fullstendig lånefinansiert. Bjørn Skaug betalte kjøpesummen samt omkostninger, i alt kr 515.000,-. Det ble også ytet tilskudd til oppussing av bad fra Bjørn Skaug. Kr 500.000,- ble tilbakebetalt relativt umiddelbart.
For lagmannsretten er det fremvist en bankbok som viser at Odd Rune Karlsen og Kristin Skaug innbetalte et beløp mellom 18.000 og 20.000 kroner til Bjørn Skaug i perioden 1989 - 1991. Odd Rune Karlsen og Kristin Skaug ble skilt i 1995. Av skilsmissesøknaden fremgår at felleseiet er delt og det er opplyst at dette ble delt slik at Odd Rune Karlsen skulle overta huset og gjelden. Etter delingen av boet utbetalte Odd Rune Karlsen kr 37.000,- til Bjørn Skaug. Dette var etter at Bjørn Skaug hadde møtt opp hos Karlsen og bedt ham gjøre opp for seg.
Bjørn Skaug tok ut stevning for Moss byrett 23. oktober 1998. Det ble innlevert tilsvar 10. november 1998 fra Odd Rune Karlsen. Moss byrett avsa dom 23. april 1999 med slik slutning:
1. Odd Rune Karlsen frifinnes.
2. Til dekning av saksomkostninger betaler Bjørn Skaug til Odd Rune Karlsen kr 11.500 - ellevetusenfemhundre - som forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom.
Dommen ble anket av Bjørn Skaug. Ankeforhandling ble holdt 11. april 2000. Det ble avhørt fire vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for byretten. Han anfører at i den perioden Kristin Skaug og Odd Rune Karlsen var gift, har de lånt penger av ham ihvertfall ved tre anledninger. Bjørn Skaug antar at beløpet er høyere enn det han har nedlagt påstand om. Låneforholdene ble ikke formalisert. Meningen var at de skulle betale tilbake når de fikk bedre økonomi eller hadde penger til overs.
For det første fikk ekteparet overført kr 20.000,- mens de bodde i Storgaten til bruk som egenkapital i forbindelse med kjøp av leilighet på Balaklava. Pengene ble imidlertid ikke benyttet til egenkapital, men de ble brukt til bilinnkjøp. Det ble også ydet lån på minst kr 8.446,- til dekning av regninger med mer, fordi paret var i en vanskelig økonomisk situasjon.
Da de kjøpte leilighet i 1987 betalte Bjørn Skaug kr 148.770,- til dekning av deler av kjøpesummen og omkostninger.
Ved kjøpet av Georg Stangs gate 5 besørget Bjørn Skaug oppgjør direkte ved å utbetale kr 515.000,-. Av dette har han fått tilbake kr 500.000,- da ekteparet fikk banklån. I tillegg ydet han kr 15.540,- til dekning av oppussingsutgifter på badet.
Disse postene utgjør i alt kr 207.756,-. Av dette er ca kr 115.000,- tilbakebetalt. For det første satte ekteparet inn ca kr 20000,- på konto i Bjørn Skaugs navn i perioden 1989 - 1991. Videre mottok hans to andre døtre kr 50 000,- i gave mens gaven for Kristin Skaugs del ble avregnet i gjelden. Odd Rune Karlsen betalte til sammen kr 37 500,- i oktober 1994. I tillegg ser ikke Bjørn Skaug bort fra at han har mottatt enkeltbeløp kontant. Fordi det har vært en viss usikkerhet med hensyn til hva som er betalt, vil Bjørn Skaug kun kreve kr 82 500,- tilbake selv om restgjelden er langt større.
Det er i tillegg gitt flere gaver til Odd Rune Karlsen og Kristin Skaug, således ble det ydet kr 10 000,- til vaskemaskin.
Det anføres at kravene ikke er foreldet. Når det gjelder den eldste gjelden fra tiden i Storgaten, er denne ved de senere betalinger dekket fullt ut. Så lenge ikke annet er sagt, må innbetalinger referere seg til den delen av gjeldsforpliktelsen som er eldst. Spørsmålet om foreldelse oppstår således først og fremst i forhold til utbetalingen i forbindelse med kjøp av leiligheten på Balaklava. Odd Rune Karlsen har imidlertid erkjent gjelden både direkte overfor Bjørn Skaug i den etterfølgende periode, og han har også foretatt innbetalinger til dekning av gjelden. Gjelden opptatt i forbindelse med huskjøpet i Georg Stangs gate er under ingen omstendighet foreldet, jf foreldelsesloven §5 pkt 2.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Odd Rune Karlsen dømmes til å betale til Bjørn Skaug kr 82 500,- tillagt 12 % rente fra 01.09.98.
2. Odd Rune Karlsen dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten har på samme måte i det vesentligste anført det samme som for byretten. Til det første beløp som skal være utbetalt anfører Karlsen at i den grad slike summer har vært utbetalt, så har det dreid seg om gaver og ikke lån. Karlsen kan i det hele tatt ikke huske å ha mottatt disse beløpene.
Når det gjelder gjelden knyttet til leiligheten på Balaklava, er det riktig at Bjørn Skaug betalte dette. Han sa at pengene skulle tilbakebetales ved tid og anledning. De etterfølgende omstendigheter har imidlertid vist at dette ikke egentlig dreide seg om et lån. Bjørn Skaug gjorde aldri noen forsøk på å få pengene tilbake før Odd Rune Karlsen og Kristin Skaug ble skilt. Det var uklart for Karlsen hvorvidt de mottok penger fra Bjørn Skaug som lån eller gave. Det er Bjørn Skaug som har bevisbyrden for at det dreide seg om lån. Forholdet var helt uformelt og ikke ført opp som lån i noen av selvangivelsene til verken Bjørn Skaug eller Odd Rune Karlsen. Det har da formodningen mot seg at det dreide seg om et lån. Ei heller var forfallstid eller avdrag regulert. Det foreligger i det hele tatt ingen skriftlig dokumentasjon knyttet til disse påståtte låneforhold. Uansett var disse pengene tapt da de solgte leiligheten med tap og gjelden ble da ansett for å være ettergitt.
Når det gjelder de siste påståtte lån, var det å anse som gaver. Det vises til at de andre døtrene til Skaug mottok tilsvarende beløp som gave.
Skifteavtalen mellom Odd Rune Karlsen og Kristin Skaug omfatter uansett ikke disse forholdene da denne gjelden ikke knytter seg til huset, og avtalen har derfor ingen betydning her.
Subsidiært anføres at låneforpliktelsene som skal være stiftet, er foreldet. Bjørn Skaugs henvendelse i 1994 må regnes som et påkrav og da er den alminnelige fristen på 3 år løpt ut i 1997, dvs før forliksklage ble tatt ut. Uansett er foreldelse inntrådt for de lån som er påstått tatt opp ti år før forliksklage ble tatt ut, jf foreldelsesl §5 pkt 2, fordi forfallstidspunktet som er utgangspunktet for foreldelsesfristen må regnes fra utbetalingstidspunktet, når ikke annet var avtalt. Ankemotparten har ikke erkjent gjelden i løpet av dette tidsrommet. Beløpene betalt i perioden frem til 1991 innebærer ingen erkjennelse av hele den påståtte gjeld. Betalingen av kr 37 000 fant sted for å få fred for Bjørn Skaug uten at det lå noen erkjennelse i det.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Odd Rune Karlsen frifinnes.
2. Bjørn Skaug dekker alle sakens omkostninger både for byrett og lagmannsrett.
Lagmannsretten bemerker:
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at de omtvistede beløp er utbetalt til Kristin Skaug og Odd Rune Karlsen. Den første posten utbetalt i 1987 består av kr 20 000,- som ble overført til ekteparet for at beløpet skulle fremstå som egenkapital i forbindelse med boligfinansiering. Dette ble bekreftet av flere vitner som også husket at det var kjøpt bil for beløpet. Etter vitneførselen legger retten til grunn at det dreide seg om et lån. Både beløpets størrelse og det forhold at Kristin Skaugs søstre ikke fikk tilsvarende beløp, tilsier at det var lån det var tale om. Retten legger lite vekt på at forholdene ikke var formalisert, så lenge det dreide seg om et lån fra far til datter og svigersønn.
Det resterende beløp på kr 8 446,- består av poster som skal ha blitt utbetalt ved flere anledninger. Bjørn Skaug har forklart at beløpene refererte seg til oppussing av ekteparets leilighet samt ubetalte regninger. Beløpets størrelse har vært noe uklart under saksforberedelsen. Lagmannsretten legger til grunn at det minst er utbetalt beløp i den størrelsen det nå er tale om. Det er på det rene at Bjørn Skaug også ydet en rekke mindre beløp i gave og sett på denne bakgrunn fortoner det seg uklart om disse beløpene egentlig var ment som gave. Beløpenes størrelse isolert sett tilsier ikke at det var lån. Under henvisning til Rt-1929-1086 legger lagmannsretten til grunn at en slik forstrekning i utgangspunktet skal regnes som lån med mindre det opplyses særlige omstendigheter som gir grunn til å bedømme det annerledes. Slektskapsforholdet isolert sett tilsier ikke at det var en gave, så lenge Bjørn Skaug både hadde ydet lån og gaver til sine barn. Det fremstår som uklart for retten hva disse forstrekningene opprinnelig var ment som og det må da være mottaker som har bevisbyrden for at det er tale om en gave. I mangel av andre holdepunkter legger således retten til grunn at det her dreide seg om et lån.
Når det gjelder beløpet som ble brukt til å finansiere leiligheten på Balaklava, er lagmannsretten ikke i tvil om at dette både var ment og oppfattet som et lån. Odd Rune Karlsen forklarte selv i retten at Bjørn Skaug hadde uttrykt at dette lånet skulle tilbakebetales ved tid og anledning. Ekteparet opprettet en bankbok i Bjørn Skaugs navn. I tidsrommet 1989 til 1991 ble det innbetalt rundt 18000 kroner til 20 000 kroner på denne uten at det ble angitt hvilket lån beløpene refererte seg til. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at denne gjelden ble ettergitt da leiligheten senere ble solgt med tap.
I forbindelse med huskjøpet i Georg Stangs gate i 1991 ble det ydet ytterligere beløp. Det er ubestridt at Bjørn Skaug utbetalte kr 15 000,- mer enn han fikk tilbake ved selve eiendomsoverdragelsen. Etter bevisførselen legger lagmannsretten også til grunn at Bjørn Skaug ydet bidrag til oppussing av badeværelse med kr 15 540,-. Ut over Bjørn Skaugs partsforklaring legges her vekt på Kristin Skaugs forklaring og Kjerstin Westerheims forklaring.
Ut over de nærmere kr 20 000,- som ble betalt over bankbok, har både Bjørn Skaug, Kristin Skaug og Odd Rune Karlsen forklart at Bjørn Skaug også mottok mindre beløp kontant ved en rekke anledninger. Kristin Skaug anslo i sin vitneforklaring at det dreide seg om rundt kr 8 000,-. For øvrig er kr 50 000,- gjelden betalt ved at Bjørn Skaug avregnet kr 50 000,- i gave til Kristin Skaug. Til slutt har Odd Rune Karlsen betalt kr 37 000,- eller kr 37 500,- til Bjørn Skaug i 1994. Det er uenighet om beløpets størrelse og retten legger derfor det for Odd Rune Karlsen gunstigste beløp til grunn.
Til sammen anser retten det således bevist at det er betalt kr 115.500,-. Av den opprinnelige gjelden på kr 207.756,- skulle således kun kr 92 256,- gjenstå. Den ankende part har imidlertid kun nedlagt påstand om kr 82 500,- og retten legger det tallet til grunn.
De allerede innbetalte avdrag må anses for å ha gått i fradrag på den eldste gjelden. Den gjelden som således gjenstår, er deler av kjøpesummen for Balaklava samt gjelden opptatt i forbindelse med kjøp av Georg Stangs gate.
Karlsen har påberopt foreldelse og vist til foreldelsesloven §5 annet punkt. Utgangspunktet for foreldelsesfristen regnes fra forfallstidspunkt, det vil si det tidspunkt kreditor tidligst kan kreve oppfyllelse. Lagmannsretten legger til grunn at i dette tilfellet har partene ikke hatt noen fast avtale om tilbakebetaling, noe som må forstås ut fra slektskapsforholdet og selve bakgrunnen for lånet. Den muntlige avtalen var at ekteparet skulle tilbakebetale lånet når de hadde penger. Det er således grunnlag for å bygge på at både ekteparet og Bjørn Skaug var inneforstått med at Bjørn Skaug ikke skulle kreve oppgjør før etter et visst tidsrom. Dette må også få konsekvenser for foreldelsesfristens utgangspunkt som må forskyves tilsvarende. Det har formodningen mot seg at beløpene her skulle forfalle til betaling og at Bjørn Skaug skulle kunne kreve tilbakebetaling rett etter at beløpet var utbetalt. I så fall ville hele poenget med lånet bortfalle. Lagmannsretten tar imidlertid ikke stilling til forfallstidspunkt da retten mener at Odd Rune Karlsen må anses for å ha erkjent den delen av gjelden som refererer seg til leilighetskjøpet på Balaklava innenfor de siste ti år før forliksklage ble uttatt Det ble betalt inn avdrag på gjelden til Bjørn Skaug ved innbetaling på bankbok i perioden 1989 til 1991. Gjeldens størrelse var kjent for ekteparet og det er intet grunnlag for å anta at ekteparet mente at avdragene skulle representere endelig oppgjør. Av Karlsens anførsler fremgår også at han var inneforstått med at dette var et lån, men at han da leiligheten ble solgt med tap i 1991 anså at det ikke lenger var meningen at de skulle tilbakebetale lånet fordi pengene måtte regnes som tapt i og med at de solgte leiligheten med tap. Etter dette betrakter retten avdragsbetalingene frem til 1991 som en erkjennelse av at gjelden eksisterer jf foreldelsesl §14. Denne gjelden anses således ikke å være foreldet.
Når det gjelder de siste kr 30 540,- ble dette utbetalt i 1991 og foreldelse i forhold til foreldelsesl §5 pkt 2 er således ikke inntrådt.
Det er heller ikke slik som anført av Karlsen at foreldelse inntreffer tre år etter påkrav i henhold til §2 jf §3 når det dreier seg om gjeldsforhold som er særskilt regulert i foreldelsesl §5. Denne bestemmelsen er nettopp et unntak fra den alminnelige treårs fristen.
For lagmannsretten har partene også omtalt det forhold at Odd Rune Karlsen i henhold til skifteavtale overtok ekteparets hus og gjeld knyttet til huset. Det er uenighet mellom ham og Kristin Skaug hvorvidt det kun omfattet banklånet eller om det også gjaldt gjelden til hennes far. Så lenge Karlsen ikke tok forbehold om at det bare gjaldt banklånet, må avtalen forstås slik at det var den totale gjeld han overtok selv om størrelsen på gjelden til svigerfaren var uklar. Karlsen må selv bære risikoen for uklarhet på dette punktet i avtalen. Overføringen av gjeldsforpliktelsen til Karlsen alene får ellers ingen konsekvenser for Bjørn Skaugs rett til å holde seg til Karlsen som debitor. Det vises for øvrig til betalingen av kr 37 500 som skjedde etter pågang fra svigerfaren. Uansett oppkrevingsmåte og Karlsens forklaring om at han betalte for å få fred, viser dette etter lagmannsrettens oppfatning at Karlsen var inneforstått med at han skyldte penger.
Den ankende part har vunnet frem med sitt krav og bør tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Det vises til tvistemålsloven §180, annet ledd jf tvistemålsloven §172. Lagmannsretten kan ikke se t det er grunnlag for å gjøre unntak etter tvistemålsloven §180, første ledd eller §172, annet ledd. For byretten er det krevet omkostninger med 18 590 kroner hvor av 15 500 kroner utgjør salær. For lagmannsretten er det krevet 40 450 kroner hvorav 24 000 kroner utgjør salær og 13 250 kroner er ankegebyr. Det er ikke innkommet bemerkninger til beløpets størrelse. Lagmannsretten legger salæroppgavene til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Odd Rune Karlsen betaler til Bjørn Skaug 82.500 -åttitotusenfemhundre- kroner tillagt 12 -tolv- % rente fra 01.09.98.
2. Odd Rune Karlsen betaler saksomkostninger til Bjørn Skaug med 18.590 - attentusenfemhundreognitti - kroner for byretten og 40.450 - førtitusenfirehundrefemti - kroner for lagmannsretten.
3. Oppfyllelsesfristen er to uker etter at dommen er forkynt.