LB-1999-2314
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-29 |
| Publisert: | LB-1999-02314 |
| Stikkord: | Utleggsforretning, Særskilt tvangsgrunnlag, Uspesifiserte innbetalinger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum namsrett Nr 99-00795 D - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02314 K04. Kjæremål til Høyesterett avvist, HR-2000-00045K. |
| Parter: | Kjærende part: Norsk Inter Phila AS (Prosessfullmektig: Advokat Sven Åge Ribe v/advokatfullmektig Ole E. Gussiås). Kjæremotpart: TNT Norge AS (Prosessfullmektig: Advokat Tor Berntsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Dag A Minsaas. Lagdommer Sidsel B Lindseth |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-2, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Tolloven (1966) §9, Merverdiavgiftsloven (1969) §62, Dekningsloven (1984), §3-3, §4-2 |
Saken gjelder klage på utleggsforretning.
TNT Norge AS (heretter TNT) begjærte den 29 januar 1999 utlegg hos Norsk Inter Phila AS (heretter NIP). Som tvangsgrunnlag var oppgitt restbeløp på faktura nr. 357615, datert 6 august 1997, og faktura nr. 388406, datert 5 januar 1998, på til sammen kr 153.019,13. Fakturaene gjaldt import, merverdiavgift og utleggsprovisjon ved salg av frimerker. Utleggsforretning ble avholdt den 17 mars 1999 av lensmannen i Bærum. Det ble tatt utlegg for til sammen kr 185.942,51 inkludert renter og omkostninger i NIPs bankkonto som ble sperret.
Den 30 mars 1999 innga advokatfullmektig Ole E. Gussiås på vegne av NIP klage til namsretten. Namsmannen traff den 16 april 1999 beslutning om at utleggsforretningen skulle opprettholdes, og at klagen ble ikke gitt oppsettende virkning. Klagesaken ble sendt namsretten for videre behandling. Den 9 juli 1999 avsa Asker og Bærum namsrett kjennelse med slik slutning:
1. Klagen tas delvis til følge slik at utlegget nedsettes med kr 5 159,37 - femtusenetthundreogfemtinikronerogtrettisjuøre -.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
Kjennelsen er i rett tid påkjært til Borgarting lagmannsrett. Motparten har tatt til motmæle. Partene har for lagmannsretten utvekslet flere prosesskrift. Saken står for lagmannsretten i vesentlig samme stilling som for byretten, dog slik at det for lagmannsretten er dokumentert at sjekk nr 42590 og 42591 er blitt hevet av TNT. Videre er kopi av samtlige fakturaer fra TNT nå fremlagt.
Kjærende part, Norsk Inter Phila AS, har i hovedsak gjort gjeldende:
Det anføres tre grunnlag for at utlegget helt eller delvis må oppheves.
Det første grunnlaget er at kravet delvis er betalt. Selskapene har hatt et løpende forretningsforhold med a konto-innbetalinger fra NIP som ikke har hatt noen referanse til bestemte fakturaer. NIP har ikke spesifisert hvilke fakturaer selskapet har ønsket å betale, og TNT har ikke sendt noen underretning til NIP om hvilke fakturaer de har godskrevet de ulike betalingene på etterhvert som sjekkene fra NIP er hevet. NIP vil hevde at i et slikt løpende forretningsforhold må betalinger anses for å skje på de eldste fordringene, jf. Rt-1960-102, også for de beløp som refererer seg til regresskrav for merverdiavgift. Dersom lagmannsretten i motsetning til namsretten kommer til at innbetalingene skal avregnes på de eldste fordringene, kan utlegget bare opprettholdes for kr 22 281,87.
Det andre grunnlaget er at utlegget må reduseres med et beløp på danske kr 141 371,66 som tilsvarer verdien på NIPs varer som TNT har holdt igjen i Sverige. Da TNT har erklært å ville selge varene, har selskapet i realiteten tilegnet seg godset. Dette kravet har NIP motregnet med regresskravet. Kravet er motregnet med fakturert verdi.
Det tredje grunnlaget er at NIP ikke er rett kreditor for det krav det er tatt utlegg til fordel for. Etter merverdiavgiftsloven §62 skal merverdiavgift betales ved innførsel. Betalingsplikten påhviler «vareeier». Eiendomsretten går ikke over til mottaker før han får varen i hende. Det er således avsender som må regnes som vareeier ved innførselen, og som har plikt til å betale merverdiavgift.
NIP har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Utlegget av 18.03.1999 oppheves.
2. TNT Norge AS erstatter Norsk Inter Phila AS deres saksomkostninger.
Kjæremotparten, TNT Norge AS, har i hovedsak gjort gjeldende:
Det avvises at kravet er helt eller delvis betalt. TNT har et regresskrav for merverdiavgift på kr 153.019,13 i tillegg til renter og omkostninger. Subsidiært hevdes at dersom de eldste innbetalingene skal føres mot de eldste krav, er skyldig beløp kr 128.755,15.
Det er ikke anledning for NIP å motregne verdien av frimerkepartiet i Sverige da dette partiet kun er tilbakeholdt, og ikke tilegnet av TNT. I alle tilfelle er verdien av varepartiet svært lav, og ikke tilsvarende den fakturerte verdi som NIP har lagt til grunn.
Det fastholdes at NIP er rett debitor for det fremsatte krav. Tollvesenet må kunne holde den som skal disponere varene i Norge, for rett debitor for toll og avgifter.
Retten konstaterer at kjæremotparten har ikke innlevert motkjæremål for beløpet på kr 5.159,37 som namsretten har redusert utlegget med. Beløpet refererer seg til utleggsprovisjon som ikke er direkte tvangsgrunnlag.
TNT har nedlagt slik påstand:
1. Utlegget av 18 mars 1999 fastholdes med en reduksjon på kr 5.159,37.
2. Kjæremotparten, TNT Norge AS, tilkjennes sakens omkostninger.
Lagmannsretten skal bemerke:
Utleggsforretningen er holdt med grunnlag i tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 bokstav e) hvor tvangsgrunnlag følger direkte av tolloven §9. Etter §9 annet ledd er toll, godtgjørelser til statskassen, renter og omkostninger tvangsgrunnlag for utlegg. Av §9 tredje ledd fremgår at regresskrav på bakgrunn av innfrielse av tollvesenets krav, også er et særskilt tvangsgrunnlag. Mot et særskilt tvangsgrunnlag kan det fremsettes enhver innvending som kunne vært fremsatt under søksmål, jfr tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 tredje ledd.
Lagmannsretten behandler først anførselen om at NIP ikke er rett debitor for kravet som er grunnlaget for utleggsforretningen, og at regresskravet skulle vært rettet mot avsender av varene som er Peter Morvilles Successor.
Lagmannsretten er enig med namsretten i at NIP ikke kan få medhold på dette grunnlag. Lagmannsretten kan i det vesentligste tiltre namsrettens begrunnelse vedrørende dette spørsmål.
Lagmannsretten behandler dernest NIPs anførsel om at kravet er bortfalt ved motregning, da tvangsgrunnlaget må reduseres med danske kr 141.371,66 som er verdien av varene TNT har tilegnet seg i Sverige. Lagmannsretten kan ikke gi kjærende part medhold i denne anførsel. Lagmannsretten kan også her i hovedtrekk slutte seg til namsrettens begrunnelse.
NIP har videre anført at kravet er helt eller delvis betalt ved løpende avregning av uspesifiserte innbetalinger mot de eldste fakturaene.
Lagmannsretten behandler først spørsmålet om TNT har en plikt til å la løpende a konto innbetalinger i forretningsforholdet gå til dekning av de eldste krav, eller hvorvidt fakturaer på utlagt merverdiavgift som TNT har direkte tvangsgrunnlag for, kan holdes utenfor denne praksis.
Lagmannsretten legger til grunn at det fra NIPs side over tid er foretatt innbetalinger som ikke relateres til enkelte fakturaer. Retten legger til grunn at TNT i stor utstrekning har ført disse innbetalingene som betaling av de eldste fakturaer. Retten legger også til grunn at TNT på samme måte rent faktisk har avskrevet en delbetaling på kr 24.119,24 på faktura nr. 357615 som refererer seg til ett av regresskravene for merverdiavgift som utgjør tvangsgrunnlaget. Dette er heller ikke bestridt i saken.
I dommen i Rt-1990-102 fant Høyesterett at det i et løpende mellomværende mellom bank og kausjonist må være naturlig å gå ut fra at betalingene blir brukt til å dekke de eldste forpliktelsene. Dette er et prinsipp som senere må sies å ha blitt fulgt av parter i forretningslivet dersom annet ikke er avtalt mellom partene. Dette prinsipp kan få betydning både for foreldelse og rentebelastning.
Spørsmålet i denne konkrete sak blir, slik lagmannsretten ser det, hvorvidt TNT kan unnlate å følge samme nedbetalingspraksis når fordringen er et regresskrav på merverdiavgift. Lagmannsretten kan ikke se at dette spørsmålet er særskilt avtalt mellom partene. Rent faktisk har TNT foretatt en delvis avskrivning med ca kr 24 000 på den ene fakturaen. Hensynet til rentebelastning skulle tilsi at a konto - innbetalingene også går til nedskriving av denne type regresskrav. Hensynet til oversiktlighet i kundeforholdet skulle også tilsi at TNT fulgte samme nedbetalingspraksis ved alle utstedte fakturaer til NIP. Hensynet til TNT skulle være tilstrekkelig ivaretatt ved at selskapet ved denne praksis til enhver tid kunne ha oversikt over utestående krav, og at selskapet hadde tvangsgrunnlag for den del av utestående fordringer som refererte seg til regresskrav for merverdiavgift.
Lagmannsretten er enig med namsretten i at merverdiavgiftskravet i lovverket er sikret i særskilt grad. Kravet er prioritert i dekningsloven, og regresskravet er gitt et særskilt vern i tvangsfullbyrdelsesloven ved at det er særskilt tvangsgrunnlag. Etter lagmannsrettens vurdering følger det ikke derved at innbetalinger som ikke er spesifisert i løpende forretningsforhold, ikke skal godskrives regresskrav der disse er eldste fordringer, når dette praktiseres for øvrige fordringer. Hensynet bak bestemmelsene om at merverdiavgiftskrav er gitt en prioritert stilling, går ikke lenger enn at kreditor har et særskilt vern for den del av de til enhver tid utestående fordringene som er regresskrav for merverdiavgift. Dersom kreditor kunne unnlate å godskrive a konto-innbetalinger på eldre regresskrav ville nyere ordringer uten tvangsgrunnlag i realiteten få en prioritert stilling.
Lagmannsretten har således kommet til at NIP gis medhold i anførselen om at de eldste krav i forretningsforholdet mellom partene skal dekkes ved uspesifiserte innbetalinger, også når disse er regresskrav for merverdiavgift.
Retten behandler dernest hvilken betydning dette får for utleggsforretningen.
For lagmannsretten har NIP dokumentert at de to sjekkene nr. 42590 og 42591 på til sammen kr 29 559,20 er hevet av TNT, jf. dok. 20. TNT har fremlagt en oversikt over hvilke fakturaer som er dekket ved de to sjekkene.
Av saksdokumentene synes det ikke å være enighet mellom partene om hvilket beløp utlegget skal opprettholdes for dersom innbetalinger skal avregnes på de eldste fordringene. Begge parter er enige om at faktura nr. 388406 ikke er betalt. Partene er imidlertid ikke enige om hvilket beløp av faktura nr. 357615 det skal gis utlegg for. NIP mener at utlegget for faktura nr. 35765 skal oppheves helt, eller eventuelt slik at det opprettholdes for kr 6 747,13, jf. dok. 28. Av kjæremålstilsvaret, dok. 18, fremgår at TNT hevder at restbeløpet under denne forutsetning er kr 40 758,13. Sistnevnte beløp fremkommer imidlertid før det i saken er dokumentert at sjekk nr. 42590 og 42591 er hevet av TNT.
Retten bemerker at et beløp på kr 13 003,70, som refererer seg til faktura nr. 13014 og 13150 fra innbetaling ved sjekk nr. 42590 og 42591, er avregnet på fordringer av nyere dato enn faktura nr. 357615, se bilag 2 til dok. 25. Etter rettens oppfatning må derfor utlegget reduseres med kr 13 003,70.
Retten finner ikke å legge til grunn at faktura nr. 12195, 12413 og 12445 ikke er reelle fakturaer og således ikke skulle være dekket ved a konto-innbetalingene. Den kjærende part har ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at fordringene ikke er reelle.
NIP har videre hevdet at et beløp på kr 6 104 fra sjekk nr. 881903 som ble innbetalt til TNTs konto den 25 02 99, ikke er godskrevet i innbetalingsoversikten fra TNT. Retten finner det ikke tilstrekkelig dokumentert at dette beløp er innbetalt til TNTs konto. Det foreligger kun dokumentasjon for at beløpet er gått ut fra NIPs konto.
Etter dette er lagmannsretten kommet til at utlegget må reduseres med ytterligere kr 13 003,70.
Kjæremålet blir således å ta til følge for så vidt gjelder et beløp på kr 13.003,70.
Saksomkostningene reguleres av tvistemålsloven kap 13, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §3-3. Kjæremålet har delvis ført frem. For saksomkostningsavgjørelsen i lagmannsretten kommer tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174 første ledd til anvendelse. Retten har vurdert bestemmelsen i §174 annet ledd, men har ikke funnet å anvende denne. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å endre saksomkostningsavgjørelsen i namsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Utlegget av 18 mars 1999 nedsettes med kr 18.163,07.
2. Saksomkostninger tilkjennes verken for namsretten eller lagmannsretten.