LB-1999-2559

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-04-17
Publisert:	LB-1999-02559
Stikkord:	Samboerforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 97-8226 A/71 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02559 A/03.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Getz). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Peter Christian Meyer).
Forfatter:	Lagdommer Eystein F. Husebye, formann. Lagdommer Svein Dahl. Herredsrettsdommer Erik Blakstvedt
Lovhenvisninger:	Sameigelova (1965) §2, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Saken gjelder tvist om eiendomsretten til boligeiendom m.v. etter at partenes samboerforhold er oppløst.

Partene var samboere i perioden 1985 - 1997. Det var ankemotparten som ønsket å trekke seg ut av samboerforholdet, og i denne forbindelse gjorde hun gjeldende at partenes felles bolig, en bil, en båt m.v. var eiet av partene i fellesskap. Ankende part hevdet at det ikke forelå sameie mellom dem. Partene kom ikke til enighet og B innga stevning til Oslo byrett i september 1997, med påstand om at hun var eier av en ideell halvdel av boligeiendommen. A tok til motmæle. Oslo byrett avsa dom i saken den 22 april 1999 med slik domsslutning:

1. B er eier av en ideell halvdel av eiendommen - - veien 92 b gnr. - - bnr. - - i Oslo.

2. B er eier av en ideell halvdel av Volvo 745 1985-modell registrert på partene.

3. B er eier av en ideell halvdel av fritidsbåt 17 fot «Skipsplast» 1970 modell.

4. A tilpliktes å overskjøte en ideell halvpart av eiendommen - - veien 92 b, gnr. - -, bnr. - - i Oslo til B.

5. A tilpliktes å utlevere til B gjenstander i henhold til telefax av 8.1.98 fra henne til ham og tidligere signerte lister, bortsett 3 par ski og 1 sykkel som allerede er utlevert.

6. A tilpliktes å betale til B husleie for - - veien 92 b med kr 10.000 -kronertitusen- pr. mnd. med virkning fra og med desember 1997 til og med mars 1999 med tillegg av lovens forsinkelsesrente av det til enhver tid ubetalte beløp, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

7. A er forpliktet å betale husleie til B for disponering av hennes ideelle halvdel av - - veien 92 b så lenge han bebor eiendommen med kr 10.000 -kronertitusen- pr. mnd. fra og med april 1999.

8. A tilpliktes å betale til B leie for Volvo 745 1985-modell med kr 1.000 - kronerettusen - pr. mnd fra og med desember 1997 til og med mars 1999 med tillegg av lovens forsinkelsesrente av det til enhver tid ubetalte beløp, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

9. A plikter å betale leie til B for hennes ideelle del av Volvo 745 1985-modell så lenge han disponerer bilen alene med kr 1000 - kronerettusen - pr. mnd. fra og med april 1999.

10. A tilpliktes å betale saksomkosntinger til B med kr 92.030 - kronernittitotusenogtredve - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Om det nærmere saksforhold vises til byrettens dom og lagmannsrettens etterfølgende bemerkninger. A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. B har tatt til motmæle. Hovedforhandling i saken ble holdt den 28 og 29 mars 2000. Det ble ført to vitner, hvorav ett sakkyndig vitne. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten, med den forskjell at tvistegjenstanden - - veien 92 b nå er solgt og at partene er enige om løsøret, jf domsslutningen punkt 5. Ankemotparten har samtykket i salget og hennes mulige andel av salgssummen er deponert.

Ankende part - A - har i hovedsak anført:

Byrettens dom bygger på uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Etablering av et samlivsforhold medfører ikke at det partene eier eller senere erverver, blir sameie mellom dem. Utgangspunktet er at hver fortsatt eier sitt. Skal det oppstå sameie må det foreligge avtale eller annet rettsstiftende moment, jf Rt-1984-497. Partene i saken har ikke inngått avtale om sameie, og det foreligger ikke rettsstiftende handlinger som medfører sameie. Byretten har uriktig lagt til grunn at ankemotparten overtok C s boslodd i hennes skifte med ankende part etter separasjonen. Det finnes ingen holdepunkter for å legge et slikt faktum til grunn, og det foreligger ingen avtale verken med C eller med A om slik overtakelse. Det er heller ikke foretatt noen hjemmelsoverføring eller annen skriftlig handling ved det påståtte ervervet i 1986, verken for bolig, bil, båt eller Cs boslodd for øvrig.

Det faktiske forhold er at ankende part på skifte med sin tidligere ektefelle C skulle utrede 420.780 kroner til henne. For å finansiere dette ville ankende part selge sin cabincruiser. Derved ville han ha finansiert hele beløpet. Ankemotparten tilbød ham i stedet å låne penger av henne. Ankemotparten utbetalte deretter til sammen 422.000 kroner til C . Ankende part har senere tilbakebetalt lånet ved at ankemotparten mottok 135.000 kroner den 7 juli 1989 i forbindelse med salget av hans cabincruiser, og med 340.840 kroner den 8 august 1989, da hun fikk utbetalt overskuddet ved refinansieringen av boligeiendommen. De to beløp hun på denne måten mottok, dekket det opprinnelige lån med tillegg av renter. Det ble riktignok ikke opprettet låneavtale mellom partene i 1986, og det ble heller ikke gitt kvittering ved tilbakebetaling av lånet i 1989. Det er imidlertid ikke uvanlig at slike uformelle lån inngås mellom samboende og ektefeller.

Når det gjelder boliggjelden, har ankende part betalt alle avdrag på denne. Han har også dekket halvparten av rentene på lånet. Enten foretok han innbetalingene selv, eller han overførte penger til ankemotpartens konto slik at hun kunne foreta innbetalingene. Det forhold at ankemotparten har oppført høyere rentefradrag enn han på selvangivelsene, skyldtes en vurdering fra hennes side om hva som var skattemessig mest gunstig. Dette var også grunnen til at begge parter ble ført opp som debitorer på det nye boliglånet.

Konsekvensen av ankemotpartens mening om at hun ved innbetalingen av 422.000 kroner i 1986 ble eier av en halvpart av det tidligere fellesboet til ankende part og C, er at vederlaget for - - veien 92 b ville blitt 281.000 kroner. Dette viser det helt urimelige i dette standpunkt, og anførselen kan ikke føre frem.

Subsidiært gjøres gjeldende at dersom ankemotparten blir ansett å være medeier av - - veien 92 b, må hennes sameieandel settes til maksimum 20 %. Den reelle verdi av eiendommen var vesentlig høyere enn 1 225.000 kroner, som var taksten på skiftet. Verdien kan settes til ca 60 % av hva eiendommen ble solgt for høsten 1999, nemlig 3.7 millioner kroner. Prosentanslaget kan utledes av statistikk over variasjonene i eiendomsprisene i det aktuelle tidsrom, og av hva det sakkyndige vitnet forklarte i lagmannsretten. Det riktige verdigrunnlag i 1986 blir da ca 2 millioner kroner. Sett i forhold til ankemotpartens pengebidrag på 422.000 kroner, gir dette en sameieandel på ca 20 %.

Når det gjelder det husleiekrav som ankemotparten har fremsatt, kan den månedlige leie ikke settes høyere enn til 7 500 kroner for det tilfelle at hun blir ansett å være eier av 50 % av eiendommen, og 3000 kroner for det tilfellet at hun blir ansett å være eier av 20% av eiendommen. Leieperioden skal ikke strekke seg over lengre tid enn januar 1998 til november 1999. Når det gjelder krav om leie av bilen, må dette kravet avvises som helt uhjemlet. Subsidiært gjøres gjeldende at leien maksimum kan settes til 500 kroner i måneden.

Når det gjelder ankemotpartens subsidiære vederlagskrav, gjøres gjeldende at det ikke er påvist investeringer i eiendommen eller andre økonomiske bidrag som kan gi grunnlag for et slikt krav.

Byrettens saksomkostningsavgjørelse var feil idet ankemotparten ved sin steile holdning må ta ansvaret for at saken ikke kunne løses i minnelighet. Ankemotpartens skulle ikke ha blitt tilkjent saksomkostninger. Av samme grunn bør hun heller ikke tilkjennes saksomkostningene for lagmannsretten dersom anken ikke skulle føre frem.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Den faste eiendom - - veien 92 B, gnr. - - bnr. - - i Oslo var As eiendom fullt ut (eneeie) ved samboerforholdets opphør i 1997.

2. Personbil Volvo 745 (1985) og fritidsbåt (skipsplast 17) er As eneeie.

3. For øvrig frifinnes A for Bs krav mot ham.

4. B dømmes til å erstatte A sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten - B - har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er riktig. Ankemotparten kan i det vesentlige også tiltre byrettens premisser.

Ankemotparten er enig i at det ikke uten videre oppstår sameie mellom partene i et samboerforhold for det de eier når de flytter sammen eller det de senere erverver. For at sameie skal oppstå må det foreligge en rettsstiftende akt. I denne saken foreligger imidlertid en slik rettsstiftende handling. Den kom til uttrykk ved at ankemotparten innbetalte 422.000 kroner til ankende parts tidligere ektefelle. Innbetalingen gjorde det mulig for partene å overta - - veien 92 b på skifte, og ved denne innbetaling ble ankemotparten medeier i boligen.

Det har formodningen mot seg at samboere og ektefeller inngår låneavtaler med hverandre, og i denne saken finnes det ikke grunnlag for anførselen om at ankemotpartens betaling av de 422.000 kroner til C i realiteten var et lån til den ankende part. Han nevnte intet om dette da pengene ble betalt, og anførselen ble først gjort gjeldende i forbindelse med at partene hadde søkt advokatbistand etter at samboerforholdet opphørte.

Partene hadde under hele samboerforholdet felles økonomi, og både boligeiendommen, bilen og båten ble oppført i selvangivelsene med en halvpart på hver. Partene forholdt seg derfor konsekvent som sameiere. Dette ble forsterket ved refinansiering av eiendommen i 1989, da de begge ble lånedebitorer overfor långiveren.

Det forhold at de undertegnet et gjensidig testament i 1986, og at de samtidig forhandlet om en samlivsavtale der den felles bolig ble tillagt dem som sameiere med like stor del hver, viser at man var enige om sameie. At testamentet ikke var gyldig, og at avtalen ikke ble undertegnet, gjør ingen forskjell. Grunnen til at avtalen ikke ble undertegnet skyldtes ikke uenighet om at boligen var sameie, men at partene ikke kunne bli enige om punkt 17 i avtalen som skulle sikre ankemotparten en utbetaling i tilfelle samlivsbrudd eller ankende parts død.

Det er ikke grunnlag for å fravike hovedregelen om at sameie mellom samboere, i mangel av annen avtale, skal settes til 50 % på hver. Dette må også gjelde bilen og båten. Ankemotparten har ydet vesentlig større bidrag under samboerforholdet enn ankende part, noe som gjorde det mulig for ham å nedbetale på boliggjelden.

Ankende part skal betale leie av huset, og denne leie bør kunne settes til 8 500 kroner pr. måned i overensstemmelse med vurdering av eiendomsmegler. Alminnelige rettsgrunnsetninger taler likeledes for at ankende part må betale et vederlag for bruk av bilen.

Subsidiært, for det tilfelle at retten kommer til at det ikke foreligger sameie mellom partene, gjøres gjeldende at ankemotparten har et vederlagskrav. Da samboerforholdet ble oppløst, satt hun igjen med 30 000 kroner, mens ankende part har verdier på ca 2.5 millioner kroner. Dette er åpenbart helt urimelig. Ut over ervervet av boligen har ankemotparten tilført ankende part en betydelig berikelse i form av hennes betjening av lånerenter, ved hennes betaling av regninger på huset, og ved hennes bidrag til hans livsopphold. Uten hennes innsats hadde det ikke vært mulig for ankende part å beholde huset.

Når det gjelder saksomkostninger, er byrettens avgjørelse riktig.

Ankemotparten har nedlagt slik endelig påstand:

Prinsipalt:

1. B var eier av en ideell halvdel av eiendommen - - veien 92B, gnr. - - , bnr. - - i Oslo pr. tidspunktet for samlivsbruddet mellom henne og A og frem til eiendommen ble solgt høsten 1999.

2. B eier en ideell halvdel av Volvo 745 1985-modell.

3. B eier en ideell halvdel av fritidsbåt 17 fot stor, merke «Skipsplast», 1970-modell.

4. a) A dømmes til å betale til B husleie for disponering av hennes ideelle halvdel av - - veien 92B, så lenge han har bebodd eiendommen med et månedlig beløp, fastsatt etter rettens skjønn, men begrenset oppad til kr 8.500,- pr. måned med virkning fra og med desember 1997 til og med januar 2000 med tillegg av lovens forsinkelsesrente av det til enhver tid ubetalte beløp.

b) A dømmes til å betale til B leie for Bs ideelle halvdel av Volvo 745, 1985-modell med et månedlig beløp, fastsatt etter rettens skjønn, men begrenset oppad til kr 1.000,- pr. måned med virkning fra og med desember 1997 til og med mars måned 2000, med tillegg for 12 % rente p.a. av det til enhver tid ubetalte beløp.

c) A plikter å betale leie til B for hennes ideelle halvdel av Volvo 745 1985 modell så lenge han disponerer bilen alene med et månedlig beløp fastsatt etter rettens skjønn, men begrenset oppad til kr 1.000,- pr måned fra og med april 2000.

Subsidiært:

A dømmes til å betale til B et vederlagskrav begrenset oppad til kr 1.025.000,- med tillegg av 12 % rente p.a. fra 1.12.1997 til betaling skjer.

Under enhver omstendighet:

A dømmes til å betale B saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Lagmannsretten er i det vesentlige kommet til samme resultat som byretten, og bemerker:

Etter bevisførselen for lagmannsretten legges til grunn at begge parter hadde egen formue av ikke ubetydelig størrelse da de flyttet sammen høsten 1985, og at de begge var yrkesaktive med egne lønnsinntekter. Videre legges til grunn at partene med en gang gjennomførte en ordning med sammenblandet økonomi, og at denne ordningen ble praktisert i de 11 - 12 år samboerforholdet varte.

Ankende parts formue ved årsskiftet 1985/1986 var hans boslodd, slik den fremkom på skiftet med den fraseparerte ektefellen, C . Hans netto boslodd var verdsatt til ca 450.000 kroner.

Ankemotpartens formue utgjorde i det vesentlige hennes leilighet Oslo. Da partene hadde flyttet inn i felles bolig i - - veien 92 b, ble leiligheten solgt for 950.000 kroner våren 1986. Nettoprovenyet utgjorde ca 850.000 kroner, etter at fradrag for pantelån og omkostninger ved salget var foretatt. Salget gjorde det mulig for henne å betale ca 422.000 kroner til C, som ved denne innbetalingen fikk det kontantoppgjør hun hadde krav på etter skifteavtalen med ankende part, og som medførte at han kunne tiltre de aktiva som var utlagt ham. Ankemotparten dekket også ankende parts advokatregning i anledning skiftet med 15 000 kroner.

Ankemotparten hadde etter disse utbetalingene, og etter fradrag av 250.000 kroner for et gunstig lån hos arbeidsgiver som hun beholdt, en gjenværende likvid formue på i underkant av 200.000 kroner våren 1986. Lagmannsretten finner det godtgjort at denne formuen, og ankemotpartens løpende lønnsinntekter i de årene samboerforholdet varte, ble anvendt til partenes felles livsopphold og til utgifter og påkostninger til boligen m.v. Lagmannsretten ser det slik at ankemotpartens økonomiske bidrag til fellesskapet, både ved samboerforholdets start og så lenge dette varte, lå til dels betydelig høyere enn tilsvarende bidrag fra ankende part. Det tas i betraktning at ankemotparten hadde løpende lønnsinntekter hele tiden, mens ankende part var arbeidsledig i perioder. Selv om en kompenserer for at ankende part mottok en morsarv med 312.000,- kroner i 1992, ligger ankemotpartens samlede økonomiske bidrag til fellesskapet vesentlig over ankende parts bidrag.

Lagmannsretten ser det slik at ankemotpartens utbetalinger vinteren 1986 til C, foretatt på grunnlag av enighet med ankende part, fikk som rettsfølge at hun ble medeier i boligeiendommen. Hennes finansiering innebar, etter lagmannsrettens vurdering, at det ble etablert et sameie til boligen allerede ved partenes felles innflytting i denne. Det finnes ikke tvilsomt at overtagelsen av eiendommen var et felles prosjekt som fyller de vilkår som skal til for et rettsgyldig sameie.

Lagmannsretten ser det videre slik at partene senere konsekvent forholdt seg til at sameie var etablert. Tydeligst kommer dette til uttrykk gjennom partenes selvangivelser der eiendommen, bilen og båten ble oppført med en halvpart på hver. Det samme ble de samlede gjeldsforpliktelsene partene hadde. Lagmannsretten peker videre på at partene skrev under på et gjensidig testament sommeren 1996 som, sett i sammenheng med fremlagt utkast til samlivsavtale fra samme tidsrom, klart viser at partene da oppfattet seg som sameiere av boligeiendommen med like parter på hver. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn som mest sannsynlig at det ikke var uenighet om at de var sameiere som medførte at avtalen ikke ble inngått, men uenighet om et beløp til kompensasjon for hennes merbidrag til fellesskapet, og som skulle komme til utbetaling i tilfelle av et samlivsbrudd eller hans tidlige død. Det gjensidige testamentet ble heller ikke formalisert ved vitnepåtegninger.

Samtidig peker retten på at ankende part ikke har ført noen bevis som gjør det sannsynlig at ankemotpartens utbetalinger til C vinteren 1986 var ment som et lån til ham. I utgangspunktet har det formodningen mot seg at samboere etablerer store lån seg imellom, slik anført av ankemotparten, og i hvert fall ikke uten skriftlig avtale. Det finnes ikke spor av noe skriftlig i saken som peker i retning av et lån. Tvert imot viser de innsendte selvangivelser at et slikt lån ikke forelå, men at partene forholdt seg til at de var sameiere.

Ankende part har anført at han tilbakebetalte «lånet» ved at ankemotparten fikk overført 135.000 kroner fra kjøperen direkte til egen konto da salget av cabincruiseren sommeren 1989 fant sted, og ved at hun fikk satt inn på sin konto 340.840 kroner i august 1989. Lagmannsretten bemerker at sistnevnte beløp fremkom som et overskudd etter refinansieringen av eiendommen da de begge ble debitorer overfor banken. På grunnlag av bevisførselen legger lagmannsretten til grunn som bevist at overføringen av disse beløp ikke hadde sammenheng med tilbakebetaling av et «lån» til ankemotparten, men skyldtes at partene hadde felles økonomi der ankemotparten var den som vanligvis betalte regningene. Innbetalingene til hennes konto må derfor anses praktisk begrunnet fra partenes side, og ikke et uttrykk for en rettshandling mellom dem.

Ankende part har subsidiært anført at ankemotpartens andel i et eventuelt sameie ikke skal være høyere enn 20 % fordi eiendommens verdi var høyere enn den takst som ble lagt til grunn på skiftet mellom ham og C. Lagmannsretten finner ikke å kunne fravike den takst som ble avholdt på det aktuelle tidspunkt, og som ble akseptert av de to involverte parter da. Videre vil lagmannsretten henvise til sine bemerkninger om de økonomiske forhold foran, og konkluderer med at det ikke er grunn til å fravike presumsjonsregelen i sameieloven §2 om like deler.

Når det gjelder den Volvo stasjonsvogn som partene kjøpte av ankemotpartens arbeidsgiver høsten 1992, vises til at denne ble kjøpt av partene i fellesskap. Lagmannsretten finner ikke bevist at ankende part har betalt denne bilen alene, og legger til grunn at også denne er sameie mellom partene med en halvpart på hver.

Også her har man forholdt seg i overensstemmelse med dette i partenes selvangivelser.

Når det gjelder båten, en 17 fot plastbåt, viser bevisførselen og partenes anførsler at også denne ligger i sameie med 50 % på hver.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til må ankende part betale leie for bruk av - - veien 92 b etter at ankemotparten flyttet ut og til eiendommen ble solgt. Etter bevisførselen finnes leien passende å kunne settes til 8 500 kroner pr måned, og at denne leie skal beregnes fra 1 januar 1998 til og med november måned 1999, da oppgjør for salget av eiendommen ble foretatt. Samlet beløp utgjør da 195.500 kroner. Det skal videre betales 12 % rente pro anno som påstått av ankemotparten.

Lagmannsretten finner at ankemotparten har krav på vederlag for ankemotpartens disponering av bilen. Leien finnes passende å kunne beregnes til 500 kroner pr. måned, tatt i betraktning av at dette er en eldre bil. Leien beregnes fra 1 januar 1998 til og med utgangen av mars måned 2000, og fastsettes til 13 500 kroner i alt. Også her skal ankemotparten tilkjennes 12 % rente pro anno slik påstått. Videre vil det bli gitt dom for at ankende part skal betale 500 kroner i leie for bilen fra 1 april 2000, og så lenge han disponerer bilen alene.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke nødvendig å drøfte ankemotpartens subsidiære vederlagskrav.

Anken har delvis ført frem. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. Lagmannsretten finner at unntaket i §174 annet ledd kommer til anvendelse, idet ankende part bare har vunnet frem på mindre punkter når det gjelder leiebetaling for bolig og bil. Her har dessuten ankemotpartens påstand vært at leien skulle fastsettes etter rettens skjønn. Lagmannsretten har etter dette kommer til at ankende part skal erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten i sin helhet. Advokat Peter Chr. Meyer har fremlagt omkostningsoppgave pålydende 75 000 kroner hvorav salær utgjør 74 000 kroner. Det har ikke kommet bemerkninger fra motparten. Lagmannsretten finner salærkravet noe høyt, men finner likevel å kunne legge oppgaven til grunn for omkostningsavgjørelsen.

Når det gjelder saksomkostninger for byretten er lagmannsretten enig i byrettens avgjørelse både i resultat og i begrunnelse. Som byretten legger lagmannsretten til grunn at begge parter, hver på sin måte, er ansvarlig for at saken har fått det omfang den har fått. Lagmannsretten er derfor ikke enig med ankende part i at han skal fritas for saksomkostninger i byretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. B var eier av en ideell halvdel av eiendommen - - veien 92b, gnr. - - , bnr. - - i Oslo pr. tidspunktet for samlivsbruddet mellom henne og A og frem til eiendommen ble solgt høsten 1999.

2. B eier en ideell halvdel av Volvo 745 1985-modell.

3. B eier en ideell halvdel av fritidsbåt 17 fot stor, merke «Skipsplast», 1970-modell.

4. a) A betaler til B husleie for disponering av hennes ideelle halvdel av - - veien 92b med 195.500 - etthundreognittifemtusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente pro anno fra dette tidspunkt og til betaling skjer.

b) A betaler til B leie for B s ideelle halvdel av Volvo 745, 1985-modell med 13.500 - trettentusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente pro anno fra dette tidspunkt og til betaling skjer.

c) A betaler en løpende leie til B for hennes ideelle halvdel av Volvo 745 1985 modell så lenge han disponerer bilen alene med 500 - femhundre - kroner pr måned fra og med 1 april 2000.

5. Byrettens saksomkostningsavgjørelse, domsslutningen punkt 10, stadfestes.

6. A betaler saksomkostninger for lagmannsretten til B med 75.000 - syttifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente pro anno fra dette tidspunkt og til betaling skjer.