LB-1999-2666
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-02-21 |
| Publisert: | LB-1999-02666 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Fredrikstad byrett Nr 98-01121 M - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02666 M/02. Anket til Høyesterett; straffen nedsatt til 1 år og 6 måneder, HR-2000-00667. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Bjørn Rudjord) mot A (Forsvarer: Advokat Morten Furuholmen). |
| Forfatter: | Lagmann Berit Fosheim. Lagmann Erik Melander. Lagmann Wilhelm Omsted. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §62, §64, §12 |
Fredrikstad byrett avsa 12 april 1999 dom som for A har slik domsslutning:
2. A, født *.*..70 dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd jf første jf femte ledd jf §12 nr 3 a og §64 første ledd til en straff av fengsel i 3 - tre - år.
Til fradrag i straffen går 25 - tjuefem - dager for utholdt varetekt.
A frifinnes for tiltalens post I b.
Byrettens dom er avsagt under dissens idet en meddommer stemte for en straff av fengsel i to år.
A har påanket dommen for så vidt angår straffutmålingen. Ved lagmannsrettens beslutning av 23 juni 1999 er anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandlingen er holdt i Fredrikstad den 18 februar 2000. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble ført to vitner. Om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken.
Forsvareren nedla slik påstand:
1. A anses på mildeste måte.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Aktor nedla slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.
Om saksforholdet viser lagmannsretten til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A er dømt for forsettlig medvirkning til erverv, oppbevaring og innførsel av ca 10 kilo hasjisj. Partiet ble ervervet i København i slutten av februar/begynnelsen av mars 1997 og brakt videre derfra til Sverige der det ble deponert i nærheten av Malmö og senere hentet derfra. A har erkjent at han har deltatt i forholdet. Han hevder imidlertid at han har trodd at det dreide seg om et mindre kvantum, ca 2 kilo, og at byrettens flertall ved straffutmålingen feilaktig har lagt til grunn at hans forsett har omfattet hele kvantumet.
Saken er en del av et større sakskompleks fra Fredrikstaddistriktet der det i årene 1997-98 ble drevet innførsel og omsetning av hasjisj i stor stil. I alt omfatter den et tyvetalls personer som har fått sine forhold pådømt i flere saker.
Det aktuelle forhold gjelder et tilfelle der hovedmannen i saken, B, sammen med to andre, C og D, var reist til København for å kjøpe stoff, angivelig anabole steroider. Under oppholdet i København ble det besluttet at de i stedet skulle kjøpe hasjisj. Det var på forhånd ordnet med at to kurerer skulle bringe stoffet med seg til Norge. Det var også ordnet med en sjåfør for kurerene, men han trakk seg da han fikk vite at det var tale om hasjisj og ikke anabole steroider. B ringte da til A og ba ham om å følge kurerene til København. De skulle ta seg tilbake til Norge på annen måte etter at de hadde mottatt stoffet. A tok kontakt med kurerene og kjørte dem til Malmö i leiet bil. Derfra fulgte han dem til København. I København tok han dem med til hotellet der overleveringen av stoffet skulle skje og brakte dem i kontakt med B som da hadde ervervet ca 8 kilo. Det ble deretter ordnet med innkjøp av ytterligere to kilo til den ene av kurerene. A reiste deretter tilbake til Norge, men på tilbakereisen ble han igjen kontaktet av B som ba ham ta kurerene med til Norge allikevel, idet de ikke hadde rukket flyet hjem. De ble derfor transportert i bil til Sverige der A ventet på dem og tok dem med videre. Før innreisen til Norge ble stoffet deponert i Sverige.
Etter As forklaring var hans rolle opprinnelig begrenset til å frakte kurerene til København og etablere kontakten mellom dem og B der. Han hadde ikke noen annen kunnskap om stoffet enn at det var hasjisj og at det dreide seg om «et mindre parti», ca to kilo.
Ved Høyesteretts dom i Rt-1998-1945 er det lagt til grunn at i narkotikasaker må det ved straffutmålingen bygges på den samme bevisregel som ved skyldspørsmålets avgjørelse når det gjelder kvantum. Saken gjaldt direkte bare dette spørsmålet, men lagmannsretten finner at også spørsmålet om hvor stort kvantum tiltaltes forsett omfatter må bedømmes på samme måte, altså slik at en rimelig begrunnet tvil om hvor stort kvantum tiltalte har regnet med at han har hatt befatning med, må komme ham til gode. På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at det ikke er ført tilstrekkelig bevis til at det kan ses bort fra As forklaring om at han bare hadde kunnskap om eller regnet med at det dreide seg om et parti på ca to kilo. Det vises for så vidt til at dette var den første gangen det ble tatt inn hasjisj i denne virksomheten, og at det hele i følge vitnet C ble besluttet på meget kort tid under oppholdet i København. Det er derimot klart at A, slik hele innførselen var organisert og planlagt, burde ha forstått at det kunne dreie seg om et større opplegg og at det var et betydelig større kvantum, slik at han har utvist uaktsomhet for så vidt. Uaktsomheten er kvalifisert og ligger etter lagmannsrettens vurdering nær grensen mot forsett.
Med hensyn til As rolle for øvrig finner lagmannsretten ikke at det kan festes lit til hans forklaring. Han har forklart at han ikke har mottatt noe vederlag, men det er vanskelig å legge dette til grunn all den tid han med åpne øyne har innlatt seg i en narkotikasmugling som selv etter det omfang han selv har lagt til grunn, er alvorlig nok. Det vises også til at han ikke bare har kjørt kurerene til Malmö, hvilket var fullt tilstrekkelig for å bringe dem til bestemmelsesstedet, men også fulgt dem videre for å sikre at de kom i forbindelse med oppdragsgiverne, noe som etter lagmannsrettens vurdering viser et tettere forhold mellom A og dem enn han har gitt uttrykk for. Lagmannsretten finner følgelig at hans forhold ikke har den tilfeldige karakter som selve hendelsesforløpet umiddelbart kunne tyde på.
Almenpreventive grunner tilsier at det må utmåles en forholdsvis streng straff for det forhold A er dømt for.
Straffutmålingen skal også hensynta de forhold han ble dømt for ved Fredrikstad byretts dom av 20 mars 1997, jf straffeloven §64 jf §62. Ved denne dommen ble han dømt til fengsel i ett år for tre alvorlige tilfeller av trusler og for legemsfornærmelse under særdeles skjerpende omstendigheter samt et tilfelle av overdragelse av narkotika (kokain).
Utover det som er nevnt foran tar lagmannsretten også i skjerpende retning hensyn til at A tidligere er straffedømt åtte ganger og at flere av dommene gjelder voldsforbrytelser og narkotikaforbrytelser. Lagmannsretten finner ikke at det, slik saken ligger an, er grunn til å legge særlig vekt på at det nå er gått nærmere tre år siden det straffbare forhold fant sted. Andre formildende omstendigheter kan ikke ses å foreligge.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet til når det gjelder As forsett, har byretten utmålt en noe for streng straff. Lagmannsretten finner at straffen bør reduseres til fengsel i 2 år og 6 måneder. Det er ikke påløpt varetekt etter byrettens dom.
Anken har ført til et gunstigere resultat for tiltalte, og saksomkostninger blir ikke å idømme.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder.