LB-1999-3171

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-02-12
Publisert:	LB-1999-03171
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr 98-00523 A/02 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03171 A/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00504. Kjæremål til Høyesterett vedr. saksomkostninger forkastet, HR-2001-00502.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Birger H. Vandvik). Motpart: X (Prosessfullmektig: Advokat Lars Holo).
Forfatter:	Lagdommer Dag A. Minsaas, formann. Lagdommer Jørgen Brunsvig. Ekstraordinær lagdommer Nils Bølset. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §60, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §189, §213, §366, §50, §92, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §12, §14, §57, §61, §62, §64, Legeloven (1980) §33, Luftfartsloven (1993) §5-1, §6-11, §6-2, §6-3

Saken gjelder gyldigheten av oppsigelse i arbeidsforhold m.v.

A er født *.*.1948. Hun ble i april 1971 ansatt som flyvertinne i X. I februar 1990 fikk hun stilling som air purser. Dette innebar at hun var arbeidsleder for de kabinansatte på den enkelte flyvning. Det er ikke opplyst om noen problemer i arbeidsforholdet i perioden frem til 1997.

A ble i april 1997 gitt en muntlig advarsel. Bakgrunnen var en uoverensstemmelse med en bakkeansatt i nærvær av passasjerer 23. mars 1997. Episoden endte med at A erklærte seg «unfit for flight» i forhold til den aktuelle flyvningen.

A ble gitt en skriftlig advarsel 25. september 1997. En passasjer klaget over en kabinansatts opptreden i forbindelse med at han var nektet å ta en mindre koffert med inn i flyet under en flyvning fra Haugesund til Oslo 14. august 1997. Da A ble gjort kjent med klagen, opplyste hun overfor X at hun var ukjent med episoden, og at den fremsto som «arrangert». A kontaktet klagers arbeidsgiver muntlig og ved brev av 6. september 1997.

I advarselen heter det blant annet:

Selskapet ser meget alvorlig på saker av slik karakter. Som purser og arbeidsleder bærer du et særlig ansvar for å forebygge og løse problemer passasjerene opplever på en smidig og profesjonell måte. Oppstår det uoverensstemmelser, skal de bestrebes løst av deg uten at det skal resultere i en skriftlig klage. Ved skriftlig klage er det innlysende at den involverte X-ansatte ikke skal ta direkte kontakt med passasjeren eller dennes arbeidsgiver. X profesjonelle saksbehandlere ved reklamasjonsavdelingen, X Kundeservice, har som hovedoppgave å undersøke og behandle klager.

Din opptreden og handlemåte i denne sak er uakseptabel. I brevet 6.9.97 fremkommer bl.a. «at det fra tid til annen finnes mennesker som uten grunn kan opptre ubehagelig overfor kabinpersonale, det har og forekommet på oppdrag fra utenforstående. Dette ser X alvorlig på.» Slik dette fremstår i brevet insinueres at passasjeren hører til denne gruppen. At en X-ansatt opptrer overfor våre passasjerer og deres arbeidsgivere slik du har gjort i dette tilfelle tar X sterk avstand fra. Denne fremgangsmåte er direkte skadelig for vårt kundeforhold til Y, og vårt renommè som flyselskap.

Etter å ha mottatt advarselen skrev A brev til flere ledere ved X Oslo-base. Hun la kopi av enkelte av brevene til sjefsflyger B. B uttrykte i brev av 12. oktober 1997 til A at hun gjennom sine brev signaliserte emosjonell belastning, og at hensynet til flysikkerheten tilsa at det ble vurdert om A for tiden var skikket til å utføre kabintjeneste. Etter konferanse med B besluttet basesjefen i Stocholm, som har overordnet personalansvar for kabinansatte i X, 1. oktober 1997 å ta A av flyvning inntil videre. A var sykmeldt i perioden 2. til 10. oktober 1997 med diagnosen «akutt stress/situasjonsbetinget». A ble ikke satt til å utføre andre arbeidsoppgaver. Hun var derfor hjemme etter at sykmeldingsperioden utløp.

A tok i den etterfølgende perioden gjentatte ganger skriftlig og muntlig kontakt med flere personer i selskapets ledelse m.v. Hun reiste sterk kritikk mot flere i ledelsen ved Oslo-basen for deres behandling av henne og krevde at det ble iverksatt reaksjoner overfor dem. I møte 8. oktober 1997, hvor A hadde bistand fra representanter for Norsk Kabinforening (heretter kalt NKF), krevde X at A fremstilte seg for sakkyndig vurdering hos bedriftslegen. Formålet var å avklare om hun hadde alvorlig psykisk sykdom som er uforenlig med tjeneste om bord i luftfartøy. I brev 14. oktober 1997 til bedriftshelsetjenesten opplyste C at A hadde gitt uttrykk for det «vi oppfatter som paranoiske forestillinger». C viste til As påstander om at hun følte seg motarbeidet av X, at det forelå «manipulering», «arrangering» m.v. As brev til ledere i X ble vedlagt brevet til bedriftshelsetjenesten.

A nektet å fremstille seg for bedriftslegen. NKF støttet henne i dette spørsmål på prinsipielt grunnlag. A fikk i denne perioden bistand av NKFs advokat samt etter hvert også av advokat Inger Johanne Lund, som hun engasjerte selv. A gikk primo oktober til undersøkelse hos en privatpraktiserende lege, Vibecke Meyer. Meyer er godkjent av Luftfartsverkets legenemnd til å forestå undersøkelse ved utstedelse av helsesertifikat. Legen fant at A fylte de medisinske vilkårene som stilles til et kabinbesetningsmedlem. Luftfartsverket utstedte på denne bakgrunn nytt sertifikat for A 23. oktober 1997. Med grunnlag i tre konsultasjoner og en personlighetstest utstedte psykolog Roy D. Noreng 10. november 1997 erklæring hvor det heter at A viser «ingen tegn på angst og depresjon eller annen form for psykopatologi», og at hun viser «adekvat evne til å takle hverdagens problemer» m.v. Kopi av nytt flysertifikat og erklæringen fra psykolog Noreng ble oversendt X ved brev 14. november 1997 fra advokat Lund.

X fastholdt at A måtte fremstille seg til undersøkelse ved bedriftshelsetjenesten, og at det deretter ville bli vurdert om hun for tiden var skikket til å utføre kabintjeneste. Ved brev 28. november var X likevel villig til å akseptere at hun fremstilte seg for annen lege. Forutsetningen var at vedkommende lege fikk anledning til å gjennomgå det bakgrunnsmateriale X hadde tilgjengelig i saken.

Advokat Lund krevde i brev av 12. desember 1997 at A fikk gjenoppta sitt arbeid og truet med at det ellers ville bli begjært midlertidig forføyning. Advokat Holo la på denne bakgrunn i brev av 15. desember til grunn at A hadde inntatt endelig standpunkt om å nekte å møte til sakkyndig undersøkelse med formål å ta stilling til om hun tilfredsstilte helsekravene for luftfartssertifikater og -bevis, og hvor den sakkyndige fikk tilgang til all korrespondanse og opplysninger om As adferd fra 14. august og fremover. Det ble vist til at X hadde varslet at dette ville bli oppfattet som ordrenekt.

X innkalte til drøftingsmøte etter arbeidsmiljøloven §57 nr. 1 den 16. desember 1997. Møtet ble ikke avholdt da A meldte seg syk ved egenmelding. I stedet ble det etter avtale gitt en skriftlig redegjørelse fra advokat Lund.

A ble oppsagt fra sin stilling ved brev 23. desember 1997, med fratredelse 30. juni 1998. I oppsigelsesbrevet heter det blant annet:

Grunnen til oppsigelsen er at De etter to konkrete episoder med - - den 23. mars og - - den 14. august i år, har vist manglende vilje og/eller evne til å innordne Dem under Deres overordnete og til å etterleve det krav til lojalitet, innordning og samarbeid som gjelder i et hvert ansettelsesforhold. Etter møtet 25. september, hvor De innstendig ble bedt om å legge den saken som førte til en advarsel bak Dem, har De både muntlig og skriftlig ved en rekke anledninger over et lengre tidsrom helt til det siste fremsatt bekyldninger og rettet personangrep på overordnete og andre ansatte i selskapet. De har fortsatt med dette til tross for at De har fått pålegg om å avstå fra ytterligere henvendelser av denne karakter.

Etter at De ble tatt av flyvning har De gjentatte ganger tross pålegg ikke møtt til medisinsk sakkyndig undersøkelse som nærmere bestemt fra ledelsens side.

Forhandlingsmøte etter arbeidsmiljøloven §61 ble avholdt 19. januar 1998. Ved stevning 4. mars 1998 til Asker og Bærum herredsrett reiste A sak mot X med krav om at oppsigelsen kjennes ulovlig m.v. X tok til motmæle og begjærte kjennelse for fratredelse. Etter muntlige forhandlinger avsa Asker og Bærum herredsrett 11. mai 1998 kjennelse om at A skulle fratre sin stilling med virkning fra utløpet av oppsigelsestiden. X ble tilkjent saksomkostninger med kr 20.000. Herredsrettens kjennelse ble stadfestet ved lagmannsrettens kjennelse 2. juli 1998, likevel slik at lagmannsretten kom til at spørsmålet om saksomkostninger for herredsretten skulle utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken. Lagmannsrettens kjennelse ble stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 8. oktober 1998.

A ble ikke satt til å utføre andre arbeidsoppgaver og var hjemme i oppsigelsestiden. Hun ble sykmeldt fra 10. juni 1998, og har vært det siden. I sykmelding av 16. september 1998 fra spesialist i psykiatri, Gunnar Cramer, er hun gitt diagnosen «situasjonsbetinget stressreaksjon». Det er videre angitt at A «muligens også er i ferd med å utvikle et posttraumatisk stressyndrom» som følge av arbeidskonflikten.

A oppebærer nå rehabiliteringspenger og mottar i tillegg såkalt uførepensjon fra Vital forsikring. Årlig samlet inntekt er betydelig lavere enn i stilling som purser.

Asker og Bærum herredsrett avsa dom 1. september 1999 med slik domsslutning:

1. X frifinnes.

2. A dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom å betale X kr 237.295 -tohundreogtrettisyvtusentohundreognittifem- i saksomkostninger.

A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. X har tatt til motmæle. Ved kjennelse 1. mars 2000 besluttet lagmannsretten å tillate at A for lagmannsretten utvidet sin påstand til også å omfatte et nytt krav om rett til pensjon ved avgang før fylte 60 år. Videre ble det gitt tillatelse til at hun utvidet påstanden i erstatningskravet til 16 millioner kroner. For herredsretten var det bare gjort gjeldende krav om erstatning fastsatt etter rettens skjønn. Krav fra A om å gjeninntre i stillingen som purser ble ikke tatt til følge. Lagmannsretten nektet A å fremme nye krav om erstatning til hennes barn, og om rett til permisjon.

Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 3.-5. og 9.-12. januar 2001. Ankende part møtte og avga forklaring. For ankemotparten var personaldirektør D til stede i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. Han avga forklaring. Det ble avhørt ytterligere 26 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Etter begjæring fra A besluttet lagmannsretten å holde ankeforhandlingen for lukkede dører av hensyn til privatlivets fred.

På begynnelsen av siste dag av ankeforhandlingen begjærte A saken utsatt under henvisning til at hun var blitt syk av å høre forklaringene fra to av vitnene dagen før. Hun hadde ikke legeattest. A krevde dertil at det ble avhørt ytterligere 10 vitner. Lagmannsretten besluttet ikke å ta begjæringen til følge under henvisning til at A hadde avgitt forklaring i saken, at hun var representert ved prosessfullmektig, og at bevisførselen var tilnærmet avsluttet. På dette tidspunkt gjensto bare avhør av ett vitne fra ankende parts reviderte vitneoppgave. Ankemotpartens vitneførsel hva angår de sentrale spørsmål hadde vært den samme som for herredsretten. A anga ikke hvilke nye vitner hun nå ønsket avhørt, eller hva de skulle forklare seg om - med unntak av et spørsmål angående regelverket for luftfartssertifikater. Ytterligere bevisførsel ble dermed ansett å ville medføre et opphold som ikke står i rimelig forhold til bevisenes antagelige betydning, jf tvistemålsloven §189 første ledd nr. 6.

Advokat Vandvik ba deretter om å bli fritatt for sitt verv som prosessfullmektig. Lagmannsretten tok ikke begjæringen til følge, men forutsatte at advokat Vandvik selv vurderte situasjonen etter tvistemålsloven §50. Forhandlingen fortsatte deretter. A valgte å bli værende under resten av ankeforhandlingen og avga supplerende forklaring.

Om saksforholdet vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Den ankende part, A, har i hovedsak gjort gjeldende:

Vurderingen av om oppsigelsen har saklig grunn må skje med grunnlag i situasjonen på oppsigelsestidspunktet. X begrunnet oppsigelsen med hennes beskyldninger mot personer i ledelsen i X og unnlatelsen av å fremstille seg for medisinsk vurdering på slik måte som X krevet. Det er vesentlig at oppsigelsen ikke er begrunnet i hennes opptreden som purser. En rekke vitner har forklart seg om As gode evne til å utføre sine arbeidsoppgaver i kabinen. Det kom ikke passasjerklager mot henne gjennom 26 års tjeneste.

X håndtering av arbeidsforholdet var avgjørende for utviklingen av konflikten.

Det var ikke grunnlag for å gi A advarsel etter uoverensstemmelsen med en bakkeansatt i mars 1997. A hadde plikt til å gå av flyet når hun følte seg «unfit for flight». Denne vurderingen tilligger den ansatte og er begrunnet i hensynet til flysikkerheten. Advarselen fremsto derfor som krenkende og uforståelig.

X håndtering av episoden i august 1997 var uheldig. Klagen fra en passasjer 14. august 1997 var i første rekke begrunnet med at kofferten ikke kom frem med flyet. Det kan A ikke bebreides for. Hun hadde plikt til å sørge for at forbudet mot å ta større gjenstander med inn i kabinen ble overholdt. Det var ikke grunnlag for å kritisere A for hennes opptreden under flyvningen. Advarselen fremstår på dette punkt som uberettiget. A har senere gjentatte ganger beklaget at hun kontaktet kunden i ettertid. Hennes opptreden i denne forbindelse kvalifiserer ikke til oppsigelse, og heller ikke til advarsel med slikt innhold som hun mottok.

Innkallingen til møtet 25. september 1997 inneholdt ikke noen klar oppfordring til å la seg bistå av rådgiver. A opplevde fungerende basesjef, C, som truende under møtet. Det ble heller ikke opplyst hvordan advarselen eventuelt kunne begjæres overprøvd. X opptrådte dermed på en provoserende måte. A kunne ikke forstå hva som var grunnlaget for den sterke reaksjonen fra arbeidsgiver. Dette var bakgrunnen for at hun skrev brev for å få avklart mulige motiver og søke støtte for sin sak. Hennes reaksjon må forstås på bakgrunn av hennes langvarige og plettfrie tjeneste for selskapet, og at hun hadde gjennomlevd en langvarig og opprivende skilsmisseprosess.

Brevet fra fungerende baseleder C til bedriftshelsetjenesten 14. oktober 1997 var formulert på en måte som virket meget belastende overfor A. I realiteten ble det antydet at A hadde en sinnslidelse. Brevet ga føringer med hensyn til hvordan arbeidsgiver oppfattet A.

Ved vurderingen av As opptreden må det videre ses hen til at hun fulgte råd fra NKF angående bruk av bedriftslege i en slik situasjon. X manglet hjemmel til å kreve at hun fremstilte seg for bedriftshelsetjenesten. Medisinske undersøkelser av kabinpersonale skal gjennomføres av Luftfartsverkets legenemd, som er bemyndighet til å oppnevne spesialister og kontrolleger for generelle undersøkelser - såkalte flyleger. X skulle eventuelt ha krevet overprøving av legenemnda dersom selskapet ikke aksepterte sakkyndig vurdering foretatt av den flylegen arbeidstaker selv hadde valgt. Det vises til forskriftene om sertifikater for kabinbesetningsmedlemmer m.v. Dersom bedriftslegen skulle opptre som sakkyndig for arbeidsgiver, er det risiko for overtredelse av helsepersonellets taushetsplikt, jf forskrift om bedriftshelsetjenesten §21.

A hadde grunn til å regne med at vilkårene for flytjeneste var oppfylt da X hadde mottatt helsesertifikatet utstedt 23. oktober 1997 og erklæringen fra psykolog Noreng. Hun aksepterte deretter at korrespondansen i sin helhet ble fremlagt for legen. Dersom X ikke var fornøyd med grunnlaget for det nye helsesertifikatet, skulle selskapet ha oversendt saken til Luftfartsverkets legenemnd for overprøving.

Etter at erklæringene var oversendt og A deltok på opplæring på ny flytype, fremsto det som om konflikten var løst. Det vises til vitneforklaringen fra advokat Inger Johanne Lund. Det må legges til grunn at X på oppsigelsestidspunktet hadde mottatt legeerklæringen fra dr. Meyer av 18. desember 1997.

X opptreden overfor A har preg av trakassering. Hun ble behandlet som om hun trengte medisinsk bistand. Ledelsen slo tilbake mot det de oppfattet som angrep fra A. Det ble ikke gjort forsøk på å glatte over situasjonen. As signal i brev av 27. oktober om at hun var villig til å legge konflikten bak seg ble ikke fulgt opp av X. Det innebar en betydelig belastning å bli satt på bakken, ikke minst da A måtte gå hjemme i en lengre periode. Arbeidsgiver har plikt til å tilrettelegge forholdene slik at arbeidstaker får andre arbeidsoppgaver, jf arbeidsmiljøloven §12.

A var på oppsigelsestidspunktet registrert som sykmeldt. Hun hadde varslet om dette, trolig den 19. desember. A hadde på dette tidspunkt vært fraværende siden 2. oktober, med unntak av et par dager på kurs. Oppsigelsen var begrunnet i det langvarige sykefraværet, og de økonomiske belastninger X ville bli påført av denne grunn. Hun hadde vern mot oppsigelse med slik begrunnelse i 12 måneder fra oktober 1997. Prinsipalt gjøres gjeldende at oppsigelsen dermed er ugyldig etter arbeidsmiljøloven §64.

Subsidiært gjøres gjeldende at oppsigelsen er usaklig og ugyldig etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 1. Ved den skjønnsmessige helhetsvurderingen må det legges vekt på at X er å bebreide for grunnlaget for oppsigelsen, jf Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold s. 38, 79 og 206. X opptrådte på en provoserende måte.

X gjorde seg skyldig i flere saksbehandlingsfeil. Drøftingsmøte etter arbeidsmiljøloven §57 ble ikke holdt. X unnlot å forsøke å dempe konflikten. Beslutningen om oppsigelse ble truffet i en opphetet atmosfære. Spørsmålet burde uansett ikke ha vært vurdert før etter noen tid, jf Fanebust s. 98. Saken burde ha vært bedre opplyst, jf Fanebust s. 218. X klarla ikke om A hadde plikt til å la seg undersøke av bedriftslegen. X frafalt til slutt sin tolkning når det gjelder styringsretten på dette punkt. Oppsigelsesspørsmålet burde ha vært behandlet av andre overordnede enn deltakerne i møtet 25. september 1997. X la avgjørende vekt på sikkerhetshensyn. Muligheten for omplassering til annet arbeid skulle derfor ha vært utredet, jf Fanebust s. 93.

As lange tjenestetid er tungtveiende ved rimelighetsvurderingen. Utgangspunktet for konflikten var to mindre episoder. Oppsigelsen er begrunnet med handlinger A foretok i fritiden, ikke i sitt arbeid som purser. Skadevirkningene ved oppsigelse må tillegges vekt, jf Fanebust s. 97. Som følge av As langvarige og ensidige praksis som purser, har hun vanskeligheter med å få annet arbeid. Det må legges vekt på at A opptrådte som følge av sjokk eller traume etter det hun oppfattet som krenkelser fra arbeidsgivers side. Under enhver omstendighet er det unnskyldende at hennes opptreden dels hadde sammenheng med ettervirkningene av familiekonflikt og sykdom. Brev og henvendelser fra A etter oppsigelsen kan ikke tillegges betydning.

Dersom oppsigelsen anses usaklig, bestrides at X kan kreve at arbeidsforholdet likevel skal opphøre etter arbeidsmiljøloven §62 første ledd annet punktum. X må være i stand til å bidra til å gjenopprette tilliten mellom partene.

Ved den skjønsmessige utmålingen av eventuell erstatning må det tas utgangspunkt i det betydelige inntektstapet som A er påført. Hun ville som purser ha hatt en inntekt på i størrelsesorden kr 400.000 pr. år. Når det gjelder fradrag for inntekt mottatt etter oppsigelsen, har hun kun mottatt uførepensjon fra Vital med ca kr 150.000 pr. år samt rehabiliteringspenger, for tiden kr 526 pr. dag.

Den dominerende posten er imidlertid erstatning for ikke-økonomisk skade. A er som følge av arbeidsgivers opptreden blitt påført en meget stor belastning. Det vises til beskyldningene angående hennes mentale tilstand, måten bekyldningene ble fremsatt på, at hun med øyeblikkelig virkning ble satt på bakken, og at hun deretter ble gående hjemme uten tilbud om andre arbeidsoppgaver m.v. Hennes vanskelige økonomiske situasjon etter oppsigelsen har forsterket skadevirkningene.

Dersom A ikke var blitt oppsagt, kunne hun ved fylte 50 år ha valgt å ta ut førtidspensjon svarende til 75 prosent av lønnen forutsatt at hun ikke lenger fylte de medisinske vilkår for flytjeneste. Det kreves særskilt dom for rett til pensjon på dette grunnlag.

Ankende part har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. X oppsigelse av 23.12.1997 av purser A kjennes ugyldig.

2. X tilpliktes å betale A en erstatning og oppreisning fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til 16 -seksten- millioner. Beløpet forfaller til betaling 14 -fjorten- dager etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom og det beregnes 12 -tolv- % renter etter forfall.

3. A tilkjennes fulle pensjonsrettigheter i X avtalefestede pensjon for kabinpersonale.

4. X subsidiære påstand om at arbeidsforholdet til A skal opphøre på en av lagmannsretten bestemt dato tas ikke til følge.

5. A tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett, samt at det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett i medhold av lov om fri sakførsel, med i tillegg 12 - tolv - % renter p.a. regnet fra 2 - to - uker etter forkynnelse av lagmannsrettens dom.

Ankemotparten, X, har i hovedsak gjort gjeldende:

Oppsigelsen av A er saklig. Domstolene har full prøvelsesrett når det gjelder det faktiske grunnlaget for oppsigelsen, og spørsmålet om vilkårene etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 er oppfylt. Domstolene kan derimot ikke sette til side arbeidsgivers vurdering av om oppsigelse i så fall bør gis.

Når det gjelder kravene til lojalitet, innordning og samarbeid, må As adferd og reaksjonsmønster vurderes med utgangspunkt i de strenge krav som stilles til pursere av hensyn til flysikkerheten. En purser skal være i stand til å forebygge og mestre konflikter slik at man unngår opphetede diskusjoner med kolleger i nærvær av passasjerer; ikke minst når dette får som konskevens at A anser seg for unfit for flight i forhold til den aktuelle avgangen. As opptreden 23. mars 1997 ga grunnlag for muntlig advarsel. Saksforholdet var tilstrekkelig avklart gjennom skriftlige rapporter og As forklaring i møtet hvor advarselen ble gitt. As etterfølgende opptreden viser manglende evne eller vilje til å legge konflikter med arbeidsgiver bak seg. I stedet for eventuelt å søke bistand fra NKF, tok hun først opp saken flere måneder senere, i brev til E 11. juni og i påtegning til flykaptein F 3. august 1997.

Klagen angående flyvningen fra Haugesund 14. august 1997 retter seg mot As opptreden overfor passasjeren, samt ikke minst hans misnøye over at kofferten ikke kom med flyet. Advarselen av 25. september har derimot grunnlag i As etterfølgende opptreden, som viser manglende dømmekraft. Det var sterkt kritikkverdig av A å påstå overfor arbeidsgiver at to navngitte kolleger skulle ha «arrangert» klagen. Denne tolkning av hendelsesforløpet manglet ethvert forstandig grunnlag. Hennes opptreden overfor kunden var egnet til å skade kundeforholdet. As brev til personalsjefen i Y innebar kritikk av passasjeren overfor hans overordnede. Det var videre i strid med rutinene i X at hun som purser kontaktet klager, og at hun dertil undertegnet brevet av 6. september 1997 som om hun hadde kompetanse til å behandle klagen på vegne av selskapet.

Advarselen i møtet 25. september 1997 var åpenbart berettiget. Det er ikke grunnlag for å bebreide X for saksbehandlingen. Selskapets praksis ble fulgt. Denne praksis er ikke blitt kritisert av de lokale fagforeningene. A burde ha forstått alvoret i møteinnkallingen. Under enhver omstendighet var hennes etterfølgende opptreden uforholdsmessig både i intensitet, varighet og form. I tillegg til å la seg bistå av NKF og foreningens advokat kjørte hun sitt eget løp. A var ikke i stand til å innse at hun skadet sin sak ved de etterfølgende brev og telefonhenvendelser til personer i ledelsen ved Oslo-basen.

De beskyldninger som fremgikk av påtegningen på klagen, brevet til Y og brev til ledere i X bar preg av realitetsbrist og forfølgelsestanker. Det var derfor berettiget grunn til bekymring for hennes psykiske helse. As opptreden gjorde det nødvendig midlertidig å ta henne av flyvning til nærmere avklaring av hennes mentale tilstand forelå. Hensynet til flysikkerheten er overordnet andre hensyn.

Møtet 8. oktober 1997 hadde ikke minst til formål å forsøke å finne en løsning på den konfliktsituasjon som A hadde skapt gjennom sin opptreden. Formuleringen i brevet av 14. oktober fra fungerende basesjef til bedrifthelsetjenesten var ikke ment, og fremstår heller ikke, som en diagnose. As holdning til spørsmålet om hennes helsetilstand, og hennes mangelfulle forståelse for behovet for sakkyndig vurdering understreket behovet for en avklaring. As etterfølgende stadige henvendelser til ledere i X - i strid med oppfordringer fra hennes rådgivere, herunder NKF - bekreftet at hun ikke kunne være i flytjeneste av hensyn til flysikkerheten.

På oppsigelsestidspunktet var det klart at det ikke var håp om en endret opptreden fra A i forhold til arbeidsgiver. Manglende lojalitet, innordning og samarbeid ga saklig grunn for oppsigelse i desember 1997.

Også As unnlatelse av å følge pålegg om å la seg undersøke av lege - slik som nærmere bestemt av X - ga saklig grunn for oppsigelse. X hadde et åpenbart behov for å få en medsinsk vurdering for å kunne ta stilling til om A representerte en sikkerhetsrisiko. Pålegget om undersøkelse av bedriftshelsetjenesten hadde hjemmel i arbeidsreglementet §7, forskrift om verne- og helsepersonale av 21. april 1984 §6d) - gitt med hjemmel i arbeidsmiljøloven §14 tredje ledd, samt arbeidsgivers alminnelige styringsrett. Taushetsplikten for leger var ikke noe problem, jf legeloven av 13. juni 1980 nr. 42 §33 og forskrift om bedriftshelsetjeneste §21. X krevde ikke innsyn i noen diagnose, men ønsket utelukkende en grundig vurdering av om A kunne ha flytjeneste. Vurderingsgrunnlaget var i første rekke de brev hun skrev høsten 1997.

Selv om X ikke hadde plikt til det, valgte selskapet 28. november 1997 å akseptere at undersøkelsen alternativt ble foretatt av annen lege godkjent av Luftfartsverkets legenemnd. A fortsatte imidlertid sin uforsonlige kamp for å gjenoppta flytjeneste - i strid med råd fra blant andre NKF. Ved brevet av 12. desember 1997 fra advokat Lund ble det klart at A ikke var villig til å la seg undersøke. Kravet om flytjeneste ble understøttet av trussel om å begjære midlertidig forføyning. Det forelå dermed ikke grunnlag for å finne noen løsning på saken.

Det er sannsynlig at verken A eller advokat Lund hadde oversendt tilleggserklæringen fra dr. Meyer av 18. desember 1997 før oppsigelsen ble gitt. Under enhver omstendighet var ikke erklæringen egnet til å endre beslutningen. Det fremgår at dr. Meyer ikke hadde lest alle dokumentene. Det forelå dermed ikke noen sakkyndig vurdering i overensstemmelse med de krav som X hadde stilt. Uttalelsene fra dr. Meyer og psykolog Noreng bygget åpenbart ikke på et slikt omfattende vurderingsgrunnlag som X hadde krevet. Da A aldri aksepterte at det ble foretatt en sakkyndig vurdering, kom saken aldri så langt at Xutarbeidet liste over den relevante korrespondansen.

Også As opptreden etter oppsigelsen underbygger at beslutningen hadde saklig grunn. Hun fortsatte sin kamp i samme spor uten forståelse av behovet for avklaring av hensyn til flysikkerheten.

Utstedelsen av nytt helsesertifikat i oktober 1997 var uten avgjørende betydning for spørsmålet om fortsatt flytjeneste. Sertifikatet er etter luftfartsloven med forskrifter et vilkår for flytjeneste. I tillegg har imidlertid flyselskapet og fartøysjefen en selvstendig plikt til å sørge for at flyene til enhver tid er forsvarlig bemannet, jf blant annet luftfartsloven §5-1 tredje, jf første ledd, §6-2 første ledd, §6-3 fjerde ledd og §6-11 første ledd.

Det må foretas en samlet vurdering av de to forholdene som begrunnet oppsigelsen. As samlede adferd og handlingsmønster er avgjørende. Lang tjenestetid har under de foreliggende omstendigheter liten betydning. A ønsket ikke andre arbeidsoppgaver. Hun opptrådte på en slik måte at det ikke var mulig å utøve arbeidsgivers styringsrett overfor henne. Det var dermed ikke grunnlag for eventuelt å omplassere henne til annet arbeid.

X har ikke tatt stilling til om hennes opptreden hadde sammenheng med sykdom. Da problemene var varige og tungtveiende, er det uansett ikke avgjørende om de var forårsaket av sykdom, jf Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold (3. utg.) s. 244 - 245. Arbeidsmiljøloven §64 regulerer utelukkende oppsigelse begrunnet i fravær som følge av sykdom. Bestemmelsen er derfor ikke anvendelig i saken.

X har ikke begått saksbehandlingsfeil i forbindelse med behandlingen av oppsigelsen. Det var enighet mellom As og X advokater om at skriftlig redegjørelse fra advokat Lund skulle tre i stedet for drøftingsmøte. Under enhver omstendighet er arbeidsmiljøloven §57 bare en ordensforskrift, ikke en ugyldighetsgrunn. Oppsigelsen er på denne bakgrunn saklig og gyldig.

Subsidiært, under forutsetning av at oppsigelsen skulle bli kjent usaklig, gjøres gjeldende at det må avsies dom for at arbeidsforholdet skal opphøre, jf arbeidsmiljøloven §62 første ledd 2. punktum. Det ville være åpenbart urimelig om arbeidsforholdet skulle fortsette som følge av konfliktens karakter, hensynet til flysikkerheten og As manglende evne til innordning og samarbeid.

Rett til erstatning vil bare foreligge dersom oppsigelsen blir ansett usaklig, jf arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. A har ikke krav på erstatning på annet grunnlag. Ved utmålingen av eventuell erstatning må det foretas en avveining ikke bare av As økonomiske tap, men også av As opptreden og omstendighetene for øvrig.

Rett til førtidspensjon er ikke bare betinget av at arbeidsforholdet varte til A fylte 50 år, men krever at det dokumenteres at hun ikke lenger var skikket til å fly av medisinske årsaker. Det er heller ikke dokumentert at A er ufør, eller at hun ville vært villig til eventuelt å søke uførepensjon m.v. Erklæringen fra psykiater Cramer konkluderer med at uførhet ikke foreligger. Det bestrides at A uansett kan kreve dom for rett til pensjonsrettigheter.

Ankemotparten har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes, med tilføyelse i punkt 2 om tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 % årlig rente, regnet fra 17.09.1999 til betaling skjer.

2. Subsidiært til den ankende parts påstand punkt 1:

Arbeidsforholdet opphører fra det tidspunkt lagmannsretten fastsetter.

3. Til den ankende parts påstand punkt 3:

Ankemotparten frifinnes.

4. A dømmes til å betale til X saksomkostninger for herredsretten vedr. kjennelse av 11.05.1998 med kr 20.000,-, med tillegg av forsinkelsesrente som beskrevet i punkt 1 ovenfor, fra 27.05.1998 tilbetaling skjer.

5. A dømmes til å betale saksomkostninger til Xfor ankesakens behandling i lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrente som beskrevet i punkt 1 ovenfor fra to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

Oppsigelsen av A er begrunnet i arbeidstakers forhold. Etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 kreves at oppsigelsen har saklig grunn. Dette spørsmålet må avgjøres med utgangspunkt i situasjonen da oppsigelsen ble gitt 23. desember 1997.

Ved saklighetsvurderingen må det ses hen til stillingens karakter. Det følger blant annet av stillingsinstruksen at det stilles strenge krav til en pursers evne til å ivareta sikkerhet, punktlighet og service. For kabinpersonale er evnen til å ivareta sikkerheten ved en eventuell kritisk situasjon av vesentlig betydning. Dette gjelder særlig for en purser, som er arbeidsleder for kabinpersonalet. Evne til å yte service og bidra til punktlighet er for øvrig av betydning også for de fleste andre stillingskategorier i et flyselskap.

Lagmannsretten er kommet til at begrunnelsen angitt i oppsigelsen, var den reelle grunnen for oppsigelsen. Hovedbegrunnelsen var As opptreden etter episoden 14. august 1997. X anså at hennes opptreden i denne perioden innebar brudd på de krav til lojalitet, innordning og samarbeid som gjelder i et ansettelsesforhold. Lagmannsretten legger til grunn at A gjennom mange år var pliktoppfyllende og dyktig i sitt arbeid og gjorde en tilfredsstillende innsats både i forhold til passasjerer og kolleger.

Klagen fra passasjeren etter flyvning fra Haugesund til Oslo 14. august 1997 er isolert sett av begrenset betydning. Da A fikk kopi av klagebrevet av gruppeleder G - for kommentarer til den interne saksbehandling av klagen -, ga A påtegning om at hun ikke kjente til episoden. I hennes påtegning heter det videre blant annet:

Undertegnede er ikke ukjent med at trakassering og arrangerte situasjoner dukker opp etter «bestilling». Jeg vet ikke om H eller I står bak denne også.

A forsøkte deretter å kontakte klager pr. telefon på hans arbeidssted, i Y. Da hun ikke oppnådde kontrakt med klager, snakket hun med personalsjefen i Y. Personalsjefen beklaget seg deretter til X over henvendelsen fra A. Han ga uttrykk for at hun opptrådte «tilnærmet hysterisk» i telefonen, og at hennes opptreden var utenfor alle dimensjoner.

A skrev 6. september 1997 brev til personalsjefen i Y hvor det innledningsvis blant annet heter:

Klagen er grundig gjennomlest og mottaker undertegnede Purser i X kjenner ikke igjen verken ordlyd eller situasjon overhode, da blir man kun lei seg. X er kjent med at det fra tid til annen finnes mennesker som uten grunn kan opptre ubehagelig overfor kabinpersonale, det har og forekommet på oppdrag fra utenforstående. Dette ser X alvorlig på.

Brevet var undertegnet slik at det fremsto som om det var sendt på vegne av X.

På bakgrunn av bevisførselen finner lagmannsretten at A ved dette både skriftlig og muntlig ga uttrykk for en forståelse av hendelsesforløpet som åpenbart manglet grunnlag i de faktiske forhold. A fremsatte dertil insinuasjoner mot passasjeren og to navngitte kolleger. Hennes opptreden bærer etter lagmannsrettens oppfatning preg av sviktende dømmekraft. A var dertil kjent med at det var i strid med arbeidsgivers rutiner at en kabinansatt tok kontakt med kunden etter klage. Denne oppgaven tillå en egen avdeling. Hennes handlinger var egnet til å skade X i forhold til en større kunde, og de to kollegene i forhold til arbeidsgiver. Lagmannsretten finner at As opptreden ga grunn for slik skriftlig advarsel som A fikk.

Etter å ha mottatt advarselen i møtet med fungerende basesjef C og advokat i X, Niels Henrik Noer 25. september 1997, skrev A i løpet av de nærmeste dagene brev til C, Noer, G, personaldirektør D og miljødirektør J. Hun la kopi av enkelte av brevene til sjefsflyger B. Et gjennomgangstema i brevene var at ledere i X hadde utsatt henne for trakassering og krenkelser. Hun gjorde på nytt gjeldende sin mistanke om at klagen fra 14. august 1997 var oppkonstruert. I et av brevene karakteriserte hun klagen som «et bestillingsverk som har som formål å felle A». I forhold til G og Noer reiste A spørsmål om de var «manipulert». I brevene ble det anmodet om tiltak overfor C, Noer m. fl. for å hindre liknende episoder i fremtiden. C ble karakterisert som svært uegnet for sin stilling. A krevde videre at den «produserte advarsel» ble trukket tilbake.

I brev 2. oktober 1997 til sjefsflyger B ga A uttrykk for at hun oppfattet situasjonen slik at basesjefene i Oslo og - - - ikke aksepterte at hun fortalte overordnede hvordan hun var blitt behandlet. Hun skrev videre blant annet: «Hvem ønsker A vekk fra X og hvorfor ?». Etter henvendelse fra B besluttet overordnet basesjef i - - -, K 1. oktober 1997 å ta A ut av tjeneste som kabinpersonell. B begrunnet i brev 12. oktober til A sitt initiativ med at hennes brev «signaliserte emosjonell belastning i en sak som hadde utviklet seg i alvorlig grad, slik at jeg anså det utilrådelig at du også skulle belastes med flytjeneste i denne situasjonen». Han viste til det ansvar for flysikkerheten som både piloter og kabinansatte har.

Etter lagmannsrettens oppfatning gir brevene fra A uttrykk for en mangelfull virkelighetsforståelse når det gjelder konflikttemaene i forhold til arbeidsgiver, og hvordan hennes opptreden måtte oppfattes av ledelsen. Det var berettiget å stille spørsmål om A for tiden hadde den nødvendige psykiske balanse i forhold til det store ansvar en purser har for å ivareta sikkerheten ved flyvninger.

Etter luftfartsloven av 11. juni 1993 nr. 101 §5-1 har eier eller bruker av luftfartøy ansvar for at det er bemannet på betryggende måte. I denne forbindelse kan det ikke alene være avgjørende om et besetningsmedlem har de nødvendige helsesertifikater. Ved begrunnet tvil om en ansatt for tiden har den nødvendige psykiske balanse, må flyselskapet midlertidig ha rett til å ta den ansatte av flytjeneste. Dette har støtte blant annet i luftfartsloven §6-3 og §6-11. Hensynet til sikkerheten medfører at flyselskapet må ha stor grad av frihet ved denne vurdering, og domstolene må vise tilsvarende tilbakeholdenhet i å overprøve selskapets vurderinger i forhold til flysikkerheten.

Som tilleggsbegrunnelse for oppsigelsen ble det i brevet av 23. desember 1997 vist til at A gjentatte ganger på tross av pålegg ikke møtte til medisinsk sakkyndig undersøkelse «som nærmere bestemt fra ledelsens side».

X innkalte til møte 8. oktober 1997. På dette møtet var A bistått av rådgivere fra NKF, herunder foreningens faste advokat, Fred Stokvold. For X møtte blant annet basesjef C og advokat Noer. Under møtet krevde X at A fremstilte seg for legekontroll for å avklare om hun var skikket til å gjøre flytjeneste, og at legens vurdering ble gitt under hensyn til de brev som X la til grunn for beslutningen om å ta henne av flytjeneste.

I den etterfølgende perioden var det diskusjon mellom X og på den annen side A og NKF om X kunne kreve at A fremstilte seg for slik undersøkelse hos lege ansatt i bedriftshelsetjenesten. NKF hevdet at X manglet hjemmel for dette, og at det måtte være tilstrekkelig at vurderingen ble foretatt av lege godkjent av Luftfartsverkets legenemnd. Bakgrunnen var blant annet frykt for at opplysninger om personlige forhold kunne tilflyte arbeidsgiver i større utstrekning enn berettiget. Det ble utvekslet flere brev angående dette spørsmål mellom X og As rådgivere, herunder også brev fra As advokat i denne perioden, Inger Johanne Lund. X gjentok i brev 10., 22. og 23. oktober samt 14. november 1997 sitt pålegg om at A fremstilte seg for lege ansatt i selskapets bedriftshelsetjeneste for sakkyndig vurdering. Det ble angitt at unnlatelse av å møte til legeundersøkelse kunne oppfattes som ordrevegring.

A gjorde blant annet i brev 11. og 16. oktober 1997 til B gjeldende at hun ikke ønsket at han skulle «bli manipulert av K». Hun ga videre uttrykk for at hun ønsket innen kort tid å gjenoppta arbeidet som purser. Det heter videre blant annet: «Nu skal du bruke sertifikatmyndighet og legenemnd riktig for å sikre at A/P A skal svertes ytterligere». I brev 27. oktober 1997 til C ga A uttrykk for at hun var villig til på nytt å la seg undersøke av flylege. Hun opplyste at hun nettopp hadde fått nytt helsesertifikat for kabinpersonell, og at dette viste at hun var skikket til å fly. A avbestilte time hos bedriftslegen som hun var satt opp til 28. oktober, alternativt 3. november 1997. Hun ble deretter tilbudt time 19., alternativt 21. november, men møtte ikke. Hvorvidt bedriftshelsetjenesten eventuelt avlyste en av timene som A var tilbudt, er etter lagmannsrettens oppfatning på denne bakgrunn uten betydning.

Advokat Lund gjorde ved brev 14. og 17. november og 4. desember 1997 gjeldende at A urettmessig var tatt av flygning. I denne forbindelse ble det oversendt kopi av nytt helsesertifikat samt erklæringen av 10. november fra psykolog Noreng. Advokat Lund fremholdt at A i forbindelse med disse undersøkelsene hadde opplyst om konflikten med X. Det ble på nytt begrunnet hvorfor A ikke ville fremstille seg for bedriftslege, og at A ikke kunne ha tillit til en lege ansatt i X på bakgrunn av den begrunnelse X hadde gitt for henvisningen til bedriftslegen. Det ble videre krevet at A øyeblikkelig ble gjeninnsatt i flytjeneste. I brevet av 4. desember åpnet advokat Lund likevel for at A ville være villig til å forelegge korrespondansen for godkjent flylege, slik som X krevet.

I brev av 28. november fra personaldirektør D sa X seg villig til å fravike kravet om at den sakkyndige vurderingen ble foretatt av lege ansatt i selskapets bedriftshelsetjeneste. Forutsetningen var at vurderingen ble foretatt av lege godkjent av Luftfartsverket, og at legen fikk anledning til å sette seg inn i det bakgrunnsmateriale X hadde tilgjengelig. X fastholdt at A ikke ville bli satt inn i operativ tjeneste før det forelå en legeerklæring som entydig avskrev enhver sikkerhetsrisiko. Pålegget om gjennomføring av sakkyndig vurdering ble gjentatt i brev av 1. og 15. desember 1997 fra advokat Lars Holo, som X da hadde engasjert for å bistå i saken.

Lege Vibecke Meyer, som hadde undersøkt A i forbindelse med fornyelse av hennes helsesertifikat i oktober, avga 18. desember 1997 erklæring hvor det heter:

Pasienten var til en rutinekontroll i forbindelse med flysertifikat. Det viste seg at dette var på bakgrunn av en arbeidskonflikt. Ved undersøkelsen ble det ikke funnet tegn til alvorlig fysisk eller psykisk helsesvikt og man fant ikke grunnlag for manglende psykisk fungering. Senere er noe av korrespondansen gjennomlest. Man finner der at det foreligger en konflikt, men det er ikke tilstrekkelig som grunnlag for en psykologisk vurdering.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det fortsatt ikke forelå sakkyndig vurdering av lege med grunnlag i en fullstendig gjennomgang av korrespondansen, slik X hadde krevet. X hadde på et tidlig tidspunkt på tilstrekkelig klar måte angitt hvilke krav som ble stilt til grunnlaget for vurderingen, jf blant annet brevene av 14. oktober og 28. november 1997. Kopi av relevante dokumenter var oversendt til A, jf brevet av 14. oktober fra X, brev av 17. oktober fra advokat Stokvold og av 17. november 1997 fra advokat Lund. Det er da uten betydning at X ikke i tillegg hadde utarbeidet en særskilt dokumentliste.

Medio desember 1997 var situasjonen følgelig at A ikke hadde vært villig til å gjennomføre undersøkelse hos bedriftslegen, og heller ikke hadde sørget for å innhente vurdering av sin psykiske balanse, basert på den aktuelle korrespondansen, fra annen lege. X hadde i den foreliggende situasjon etter lagmannsrettens oppfatning grunnlag for å kreve at dette spørsmålet var utredet før hun eventuelt kunne gjenoppta kabinarbeid. Det vises til flyselskapets ansvar etter luftfartsloven for å ivareta sikkerheten ved flyvninger. Bestemmelsen må tillegges betydning ved fastleggelsen av arbeidsgivers styringsrett i slike tilfelle. Det var på dette tidspunkt gått mer enn 2 måneder siden X stilte kravet om legeundersøkelse. A hadde følgelig selv stilt seg i den situasjon at arbeidsgiver ikke hadde grunnlag for å la henne gjenoppta flytjeneste.

Advokat Lund gjorde ved brev 12. desember 1997 gjeldende at X ikke hadde hjemmel for å kreve ytterligere medisinske undersøkelser eller fremleggelse av intern korrespondanse. Hun krevde at A øyeblikelig ble gjeninnsatt i arbeidet. Hvis ikke X etterfulgte kravet, ville det bli begjært midlertidig forføyning. Konflikten fremsto etter dette som fastlåst.

Ved vurderingen av situasjonen på oppsigelsestidspunktet må det videre ses hen til at A også etter møtet 8. oktober 1997 fortsatte sine angrep mot ledere ved Oslo-basen. Dette skjedde på tross av at hun var blitt oppfordret av X til å legge tidligere konflikter bak seg, blant annet i møtet 25. september og ved brev av 12. oktober 1997 fra sjefsflyger B. A var videre blitt anmodet om å slutte med sine utspill mot ledelsen av sine rådgivere, herunder NKF. En enkeltstående henvendelse til C kunne ha vært forstått på bakgrunn av at C i henvisningen til bedriftslegen hadde angitt at A hadde gitt uttrykk for «det vi oppfatter som paranoiske forestillinger». As reaksjonsmønster var imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning både i form og intensitet utenfor alle proporsjoner.

A skrev både i oktober og november 1997 en rekke brev og trakk ytterligere personer i X ledelse inn i saken. A henvendte seg videre en rekke ganger telefonisk til C, B og andre i ledelsen i perioden frem mot oppsigelsen. Hun gjentok sin kritikk av C og K med flere og ga uttrykk for at disse var udugelige som ledere, at hun ikke hadde tillit til C, at C og K hadde manipulert andre i X ledelse m.v.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at oppsigelsen bygger på et korrekt faktisk grunnlag. As opptreden ga grunnlag for tvil om hvordan hun ville oppfatte og opptre i for eksempel noe hun opplevde som en konfliktsituasjon i forhold til passasjerer eller kolleger. Kabinansattes evne til å opptre rasjonelt under press er av sentral betydning for flysikkerheten. Konflikten hadde på oppsigelsestidspunktet vart lenge. A viste fortsatt mangelfull forståelse for situasjonen og arbeidsgivers opptreden. Hun ga uttrykk for mistillit til sine nærmeste ledere og fremsto som kompromissløs i forhold til sitt krav om å få gjenoppta flytjeneste. Intensiteten i As personangrep var fortsatt meget stor. Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at det forelå en slik mangel på innordning under arbeidsledelsen og svikt i evnen til samarbeid som etter omstendighetene kan gi saklig grunn til oppsigelse.

As unnlatelse av å underkaste seg legeundersøkelse etter retningslinjer fastsatt av X innebar etter lagmannsrettens oppfatning en uberettiget ordrenekt. Det er X som er ansvarlig for flysikkerheten. Et flyselskap har ved begrunnet tvil rett til å kreve at en kabinansatt medvirker til avklaring av om vedkommende for tiden fyller kravene til skikkethet etter luftfartslovgivningen og må kunne kreve at vedkommende fremstiller seg for en lege som selskapet aksepterer. Det forelå høsten 1997 et klart behov for en slik vurdering av A på bakgrunn av hennes opptreden overfor arbeidsgivers representanter. Unnlatelsen av å fremstille seg for legekontroll er derfor også av betydning ved vurderingen av om oppsigelsen var saklig.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten ikke grunn til å ta stilling til om og eventuelt under hvilke omstendigheter X i medhold av lovgivning, arbeidsreglement eller arbeidsgivers alminnelige styringsrett kan kreve at slik undersøkelse blir foretatt av bedriftslegen.

Etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 skal det foretas en helhetsvurdering. Spørsmålet blir etter dette om det foreligger andre omstendigheter av slik vekt at oppsigelsen ikke kan anses å ha saklig grunn.

A opplevde situasjonen som belastende. Hun opptrådte overfor X på en måte som åpenbart ikke var formålstjenlig. As opptreden bærer preg av forsvarsmekanismer utløst i noe hun opplevde som en traumatisk situasjon. Mangelfull evne til forståelse av situasjonen kan i noen grad være et unnskyldende moment.

Verken organiseringen av virksomheten eller X personalpolitikk har etter lagmannsrettens oppfatning hatt nevneverdig betydning for konflikten. Lagmannsretten er videre kommet til at As reaksjonsmønster i forhold til arbeidsgiver høsten 1997 ikke kan anses å være forårsaket av eventuell uheldig håndtering av konflikten fra X side. For så vidt gjelder episoden i mars 1997, bemerkes at denne for X hadde meget liten betydning for spørsmålet om oppsigelse. En slik muntlig advarsel burde A uansett ha evnet å legge bak seg.

A har særlig rettet kritikk mot Cs opptreden i møtet 25. september og formulering av brevet til bedriftshelsetjenesten 8. oktober 1997. As mangelfulle evne til å forstå og legge bak seg arbeidsgivers kritikk fremgår imidlertid allerede blant annet av hennes brev 11. juni 1997 til E, som var gruppeleder for pursere ved Oslo-basen, og påtegning 3. august på kopi av flykaptein Fs rapport fra mars samme år. As påtegning på klagen av 14. august og hennes brev av 6. september 1997 til Y viser at hun i situasjoner hvor hun ble utsatt for kritikk tolket situasjonen på en måte som åpenbart manglet grunnlag i de faktiske forhold. Disse trekk ved As personlighet høsten 1997 hadde følgelig gitt seg utslag før møtet 25. september 1997.

Sett i ettertid kan det reises spørsmål om f.eks. innkallingen til møtet 25. september 1997 burde ha vært klarere med hensyn til at X ville vurdere å gi advarsel når A hadde forklart seg, og at hun derfor burde ha med seg rådgiver i møtet, om brevet 14. oktober 1997 til bedriftshelsetjenesten burde ha vært formulert uten at det ble angitt hvordan enkelte i X hadde opplevd As opptreden m.v. Lagmannsretten finner det sannsynlig at dette uansett ikke har vært avgjørende for As reaksjonsmønster. X fremgangsmåte innebærer for øvrig etter lagmannsrettens oppfatning ikke brudd på arbeidsmiljølovgivningen eller de interne saksbehandlingsregler i X.

A gikk til sterke personangrep mot samtlige som opptrådte på vegne av arbeidsgiver i konflikten. Hun uttrykte mistillit til sine ledere. Da hun i tillegg førte en innbitt kamp med uttalt målsetting om umiddelbart å få gjenoppta flytjeneste, må det ha vært vanskelig for X å håndtere saken, herunder foreta omplassering eller gi A støtte i perioden etter 25. september 1997. Arbeidsgiver har få virkemidler til disposisjon i en slik situasjon. As beklagelse av henvendelsene til Y og signaler ved enkelte anledninger om ønske om å få slutt på konflikten ble ikke fulgt opp gjennom hennes etterfølgende opptreden.

Eventuell sykdom er etter omstendighetene av betydning ved vurderingen av om det foreligger saklig grunn for oppsigelse etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 1. Lagmannsretten legger til grunn at A kunne ha vært sykmeldt ut over perioden 2. til 10. oktober og fra hun opplyste at hun var syk 15. desember og skrev egenmelding 19. desember 1997. Lagmannsretten finner det etter bevisførselen sannsynlig at A ikke var formelt sykmeldt på oppsigelsestidspunktet. Feil i angivelsen av hennes status på arbeidsgivers databaserte arbeidsplan for siste del av desember 1997 endrer ikke dette.

A insisterte høsten 1997 på at hun var frisk, og at hun fylte vilkårene for flytjeneste. Både de to legene samt den psykologen hun konsulterte i annen halvdel av 1997, konkluderte med at A ikke var syk. Erklæringene ble fremlagt for X før oppsigelsen. A nektet å fremstille seg for slik sakkyndig vurdering som eventuelt kunne ha bidratt til å avklare om hun var syk. I denne forbindelse bemerkes at etter lagmannsrettens oppfatning kan en kabinansatt anses for ikke å være skikket for flytjeneste, for eksempel som følge av tvil om den psykiske balanse på et gitt tidspunkt, uten at tilstanden har karakter av sykdom.

Lagmannsretten finner at arbeidsmiljøloven §64 ikke kommer til anvendelse. Oppsigelsen har ikke grunnlag i fravær som følge av sykdom. Det er for øvrig ikke dokumentert at hennes tilstand på oppsigelsestidspunktet hadde karakter av sykdom.

En oppsigelse vil medføre betydelige negative konsekvenser for A. Lagmannsretten viser særlig til at hun er aleneforsørger. A har en ensidig yrkeserfaring. Slike subjektive rimelighetsmomenter har imidlertid noe begrenset vekt ved oppsigelse som følge av arbeidstakers forhold, jf Rt-1992-1023. Det samme gjelder hennes lange tjenestetid i X, og at hennes opptreden kan ha sammenheng med at A over lengre tid hadde opplevd en belastende konflikt i forhold til tidligere ektefelle.

Saksbehandlingen ved oppsigelsen kan også ha betydning ved saklighetsvurderingen. Etter lagmannsrettens oppfatning er det etter omstendighetene ikke av avgjørende betydning at det ikke ble avholdt særskilt drøftingsmøte etter arbeidsmiljøloven §57 nr. 1 annet ledd. Gjennomføring av drøftingsmøte er ikke et gyldighetsvilkår, men unnlatt drøfting kan være et moment ved vurderingen av om det foreligger saklig oppsigelse, jf Odd Friberg: Arbeidsmiljøloven (6. utg.) s. 381. Gjennom møtene, og ikke minst korrespondansen mellom partene og deres advokater høsten 1997, hadde X godt kjennskap til As oppfatning av konflikten og årsakene til denne, hennes krav til eventuell løsning på konflikten, og i noen grad også virkningene for henne av en eventuell oppsigelse. Lagmannsretten finner det på bakgrunn av bevisførselen sannsynlig at advokat Holo og advokat Lund ble enige om at skriftlig redegjørelse fra A skulle tre i stedet for drøftingsmøte. X avventet redegjørelsen fra advokat Lund før beslutningen om oppsigelse ble truffet.

Ved vurderingen må det være grunnlag for å se noe hen til As opptreden også etter oppsigelsen, idet den bekrefter den vurderingen som lå bak beslutningen om å si henne opp. A fortsatte også etter oppsigelsen med henvendelser til arbeidsgivers representanter med sterkt negativ omtale av ulike personer i ledelsen i X. Det fremstår som klart at det ikke ville ha fått betydning om X hadde valgt å avvente avgjørelsen av spørsmålet om oppsigelse.

På bakgrunn av As anførsler presiseres at konflikten gjaldt arbeidsforholdet. Det er dermed uten betydning om enkelte av hennes utspill i form av brevskriving eller telefonhenvendelser skjedde utenom arbeidstid.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at oppsigelsen av A har saklig grunn. As fortsatte angrep mot en rekke personer i ledelsen viste at konflikten ikke bare hadde sammenheng med en forbigående stressreaksjon. Hennes karakteristikker av blant annet fungerende basesjef i Oslo og overordnet basesjef i - - - tilsa at hun heller ikke i fremtiden ville akseptere deres autoritet. Hennes opptreden ga videre grunnlag for tvil om hvordan hun ville takle mulige problemer eller konflikter i forhold til passasjerer og kolleger, herunder ivareta sikkerheten ved flyvning. Situasjonen var fastlåst. Det forelå et varig og tungtveiende konfliktforhold. Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke sannsynlig at situasjonen ville kunne bli avhjulpet ved omplassering av A til annet arbeid i virksomheten. Hvorvidt As opptreden hadde sammenheng med en eventuell sykdom blir i en slik situasjon uten avgjørende betydning. A nektet å medvirke til avklaring av spørsmålet om hennes skikkethet til tjeneste ombord i fly, som X berettiget hadde reist spørsmål om.

Da oppsigelsen anses gyldig, foreligger ikke krav på erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Lagmannsretten er kommet til at X heller ikke ellers kan anses å ha opptrådt på noen erstatningsbetingende måte overfor A. Herredsrettens dom, domsslutningen post 1, blir dermed å stadfeste.

A har videre nedlagt påstand om fastsettelsesdom for krav om pensjonsrettigheter. Som grunnlag er vist til bestemmelser i dagjeldende pensjonsavtale angående kabinpersonale som slutter som følge av medisinske årsaker. Bestemmelsen om vilkårene for slik ytelse lyder:

Kabinpersonale, som etter gjeldende regler om oppsigelsestid slutter i X tidligst ved fylte 50 år fordi vedkommende ikke oppfyller X kvalifikasjonskrav eller fordi vedkommende av medisinske årsaker ikke kan fortsette i flytjeneste, har rett til kompensasjon fra X fra det tidspunkt vedkommende slutter og frem til pensjonsalderen.

Da oppsigelsestiden utløp før A fylte 50 år, fyller hun under ingen omstendighet vilkårene etter denne pensjonsordningen. X blir etter dette å frifinne for kravet om rett til pensjon.

Når det gjelder saksomkostninger for herredsretten, er lagmannsretten enig med herredsretten i at det ikke foreligger omstendigheter som gir grunn til å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Det har ikke vært slik tvil om det faktiske eller rettslige grunnlaget for avgjørelsen som kan gi grunn til å fravike hovedregelen i §172 første ledd.

X har for lagmannsretten gjort gjeldende krav om også å bli tilkjent renter av omkostningskravet for herredsretten i medhold av lov om forsinkelsesrente. Dette innebærer en utvidelse av kravet i forhold til påstanden under hovedforhandlingen i herredsretten. Begge parter fremsatte krav om forsinkelsesrente i prosesskrift av henholdsvis 1. og 2. juli 1999 i tilknytning til innsendelsen av omkostningsoppgaver til herredsretten. A motsatte seg ikke denne utvidelse av X påstand, som også ble gjentatt i anketilsvaret. Hun må derfor anses å ha samtykket i en slik utvidelse av påstanden, jf tvistemålsloven §366 første ledd, jf §92. Lagmannsretten er etter dette kommet til at A må dømmes til også å betale renter av X krav på saksomkostninger for herredsretten.

I likhet med herredsrettens avgjørelse i dommen, finner lagmannsretten at A ikke bør pålegges å dekke X saksomkostninger vedrørende begjæringen om fratredelse. På det aktuelle tidspunkt må dette spørsmålet ha fremstått som tvilsomt. Hun hadde fyldestgjørende grunn til å få det prøvet rettslig. A blir etter dette å frifinne for ankemotpartens påstand post 4. Slik påstandene er formulert, finner lagmannsretten at dette bør fremgå som egen post i domsslutningen.

Anken fra A har vært forgjeves. For tvistegjenstanden er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten. Det har ingen betydning i denne forbindelse at lagmannsretten er kommet til et annet resultat angående spørsmålet om saksomkostninger enn det herredsretten opprinnelig gjorde i sin kjennelse om fratredelse, jf Schei: Tvistemålsloven bind I (2. utg.) s. 603. Lagmannsretten finner at X bør tilkjennes saksomkostninger også for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. X har krevet dekket saksomkostninger med kr 282.908, hvorav kr 277.524 er salær. Kravet er dokumentert ved timelister. Da A har lagt saken meget bredt an også for lagmannsretten, tas omkostningskravet til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes, med den endring at det i domsslutningens post 2 tilføyes at A plikter å betale renter etter lov om forsinkelsesrente §3 første ledd 1. punktum av ilagte saksomkostninger regnet fra 17. september 1999 til betaling skjer.

2. X frifinnes for krav om rett til pensjon.

3. A frifinnes for krav om dekning av saksomkostninger for herredsretten i anledning behandlingen av kravet om fratredelse.

4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til X kroner 282.908 -tohundreogåttitotusennihundreogåtte- med tillegg av renter etter lov om forsinkelsesrente §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.