LB-1999-3237
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-15 |
| Publisert: | LB-1999-03237 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-00312 A/86 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03237 A/03. |
| Parter: | Ankende part: Nimas AS (Prosessfullmektig: Brækhus Dege Advokatfirma ANS v/advokat Petter Jørgen Pettersen). Motpart: Staten v/Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Henning Nordtvedt). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Melheim, formann. Lagdommer Peter L. Bernhardt. Ekstraordinær lagdommer Jon A. Reiersrud |
| Lovhenvisninger: | Merverdiavgiftsloven (1969) §27, §28, §37, §46, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §366, Forvaltningsloven (1967) §41, §55 |
Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av vedtak av 9 juli 1996 truffet av klagenemnda for merverdiavgift.
Oslo byrett avsa dom den 8 juli 1999 med slik domsslutning:
1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.
2. Nimas AS betaler saksomkostninger til staten v/Finansdepartementet med kr 22.000,- kronertjugetotusen - innen 14 - fjorten - dager med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Nimas AS (tidligere Nittedal Maskinutleie AS) har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Det er lagt ned slik endelig påstand:
1. Klagenemndas vedtak av 09.07.96, som stadfester Oslo fylkesskattekontors vedtak av 04.11.92, er ugyldig
2. Nimas AS ved styrets formann tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.
Staten v/Finansdepartementet har tatt gjenmæle og lagt ned slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestet.
2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 30 og 31 mai 2000. Den ankende part var representert ved lovlig stedfortreder Åsmund Ottershagen, som avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, Nimas AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det foreligger fire forskjellige saksbehandlingsfeil som hver for seg og sett i sammenheng tilsier at klagenemndas vedtak er ugyldig, jf fvl §41.
(1) Oslo fylkesskattekontor var forpliktet til å foreta registrering i manntallet for merverdiavgift på grunnlag av den melding som styreformann Ottershagen sendte inn i november måned 1990. Ottershagen hadde opplyst i meldingen at selskapet drev utleie av maskiner, det vil si næringsvirksomhet, jf mval §27. Meldingen var vedlagt firmaattest av 25 april 1990 fra foretaksregisteret. Det fremgår da direkte av ordlyden i mval §28 at man har krav på å bli registrert. Det er ikke noe i lovforarbeider eller rettspraksis som tilsier en annen fortolkning. Dette betyr at fylkesskattekontoret hadde plikt til å foreta registrering med virkning fra angitt dato, 1 januar 1990. Det er her vist til vitneforklaring fra seksjonsleder Solheim, som uttalte at registreringsordningen bygger på tillit. Oslo fylkesskattekontor hadde ingen grunn til å betvile at selskapet drev næringsvirksomhet. Dersom det forelå uklare opplysninger, kunne utfyllende opplysninger ha vært innhentet via databaserte opplysninger som fylkesskattekontoret hadde tilgang til. De opplysninger som kontoret ba om i brevet av 18 desember 1990 var uten relevans med sikte på å klarlegge om selskapet drev næringsvirksomhet. Ottershagen oppfattet derfor med rette forespørselen som totalt unødvendig og nærmest upassende, særlig på bakgrunn av at han hadde drevet i bransjen i mange år. Den ankende part erkjenner at selskapet i denne periode ikke hadde sendt inn omsetningsoppgaver. Dette skyldtes imidlertid at selskapet ikke fikk tilsendt de blanketter mv som brukes ved innbetaling. Dersom selskapet hadde blitt registrert i november måned 1990 og fått nevnte blanketter mv ville det ikke oppstått noen tvist om utestående merverdiavgift. Det ville da heller ikke blitt holdt noen ettersynsforretning med de følger den har fått for klagenemndas vedtak.
(2) Det foreligger også saksbehandlingsfeil ved selve bokettersynet. Feilen har hatt betydning for den foretatte etterberegning. I det varsel om bokettersyn som fremgår av fylkesskattekontorets brev av 3 juni 1992, er det opplyst at selskapet hadde rett til å klage. Ottershagen oppfattet dette som en rett til å klage over selve avholdelsen. Dette gjorde han i brev av 15. juni 1992. Selv om brevet bygget på en mer formell innsigelse knyttet til manglende registrering, hadde Ottershagen også praktiske grunner for å motsette seg ettersyn på det aktuelle tidspunkt. Det er her vist til Ottershagens brev av 14 juli 1992, hvorav fremgår at han ikke motsatte seg et ettersyn, men han hadde innvendinger mot tidspunktet som falt midt i hans ferie. Dersom fylkesskattekontoret hadde gitt selskapet bedre tid til å medvirke til sakens opplysning, kunne man ha unngått hele ettersynet. Nimas AS har også gjort innsigelser mot formålet med ettersynet. Ettersynet ble iverksatt fordi man ikke fikk de opplysninger man hadde bedt om i brevet av 18 desember 1990. Da ettersynet ble avholdt den 17 juli 1992, hadde man allerede registrert selskapet den 11 juni 1992, og da på grunnlag av fylkesskattekontorets innhentede opplysninger i selvangivelsene for 1990 og 1991. Det avholdte ettersyn hadde ikke noe fornuftig formål. Det førte imidlertid til at det ble foretatt uriktige etterberegninger.
(3) Det er videre en saksbehandlingsfeil at den registrering som ble foretatt den 11 juni 1992, bygget på et annet grunnlag enn det man krevet i brevet av 18 desember 1990. Dertil kommer at dette skjedde ca halvannet år etter at man hadde bedt om andre opplysninger som vilkår for å la selskapet registrere. Fylkesskattekontoret kunne lett ha fremskaffet opplysningene i selvangivelsene på et tidligere tidspunkt. Utskrift av selvangivelsen for 1990 kunne ha vært innhentet i tilknytning til meldingen av november måned 1990. I så fall kunne registrering ha skjedd da meldingen kom inn, og man ville ha vært i rute med innbetaling av merverdiavgiften ved utgangen av 1990.
(4) Endelig er det gjort gjeldene at den totale saksbehandlingstid frem til klagenemndas avgjørelse, er så lang at dette må få betydning for gyldigheten av vedtaket. Det er særlig fremhevet at det gikk ca halvannet år fra melding ble sendt inn til registrering ble foretatt. Det gikk deretter nesten to år fra det ble klaget over etterberegningen (27 november 1992) til fylkesskattekontorets redegjørelse forelå (16 november 1994). Behandlingen i Skattedirektoratet pågikk deretter fra 27 desember 1994 til innstilling til klagenemnda ble avgitt den 29 mars 1996. Selv om selskapet har betalt hovedstolen med forbehold, har den lange saksbehandlingstiden fått omfattende følger for det utestående rentekrav. Dette tilsier at vedtaket i sin helhet må kjennes ugyldig.
Ankemotparten, Staten v/Finansdepartementet, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil som anført av Nimas AS. Uansett er det ikke grunnlag for å kjenne vedtaket av 9 juli 1996 ugyldig, jf fvl §41. Dette gjelder både fastsettelsen av beregningsgrunnlaget og økningen av merverdiavgiften for 1990 og 1991 og renteberegningen, jf mval §37.
Vilkårene for å få registrert en virksomhet fremgår av mval §27. Det er fylkesskattekontoret der virksomheten drives, som er ansvarlig for at registreringen er overensstemmende med merverdiavgiftsloven. Når en virksomhet flytter forretningssted, skal selskapet slettes i manntallet i det fylket man flytter fra. Det er det nye forretningssteds fylkesskattekontor som vurderer og avgjør om vilkårene for registrering fortsatt er til stede, jf mval kapittel VII. Ett av vilkårene er at man fortsatt driver næringsvirksomhet. Dette skaper normalt ingen vansker dersom meldingen sendes omgående og skjemaet er fullstendig utfylt.
Ingen av disse forutsetninger var oppfylt i nærværende sak. Oslo fylkesskattekontor fikk meldingen ca 11 måneder etter angitt flyttedato. Det var ikke sendt inn omsetningsoppgaver i perioden. Det var derfor flere grunner til at fylkesskattekontoret i Oslo var i tvil om selskapet fortsatt drev næringsvirksomhet.
Det bestrides at avgiftsmyndighetene plikter å registrere et selskap bare på grunnlag av innsendt melding. Man plikter å vurdere meldingen, men ikke å innvilge den uten videre. Mval §28 kan derfor ikke tas på ordet, selv om man i mange tilfelle kan nøye seg med opplysningene i meldingen.
Det erkjennes at registreringssystemet i stor grad bygger på tillit, men det forhindrer ikke at myndighetene i mange tilfelle må be om supplerende opplysninger slik det ble gjort i nærværende sak.
Når selskapet ikke etterkom anmodningen om dokumentasjon, og heller ikke besvarte de mange purringene i 1991, må selskapet selv bære ansvaret for at avgiftsmyndighetene ikke fikk tilstrekkelige opplysninger om næringsvirksomheten før på forsommeren 1992. Det var derfor ingen saksbehandlingsfeil at registrering først fant sted den 11 juni 1992.
Det foreligger heller ingen saksbehandlingsfeil i forbindelse med avholdelsen av ettersynsforretningen.
Det bestrides at fylkesskattekontoret ikke hadde et legitimt formål for beslutningen og gjennomføringen av ettersynet. Avgiftsmyndighetene kan i prinsippet foreta kontroll uten at det foreligger mistanke om spesielle uregelmessigheter mv. Når et ettersyn utføres som ledd i alminnelig kontrollmyndighet, trenger man ikke å oppgi noen nærmere begrunnelse. I nærværende sak hadde avgiftsmyndighetene uansett flere grunner for å beslutte nærmere kontroll. Det er her blant annet vist til de mangelfulle opplysninger i forbindelse med meldingen.
Det var heller ingen feil at ettersynet ble gjennomført til tross for selskapets brev av 15 juni og 14 juli 1992. Både den gang og under senere rettslige forklaringer har Ottershagen uttalt at han i prinsippet ikke ville motsette seg et ettersyn. Det første brevet fremstår formelt sett som en innsigelse mot ettersyn fordi selskapet da ikke var registrert. Registrering ble imidlertid som nevnt foretatt den 11 juni og underretning ble sendt 16 juni 1992. Brevet av 14 juli 1992 fremstår ikke som en klage.
Det bestrides også at det var noen saksbehandlingsfeil at registrering ble foretatt på et annet grunnlag (selvangivelsene) enn det man ba dokumentert ved brevet av 18 desember 1990.
Problemstillingen må sees i sammenheng med forvaltningslovens bestemmelser om myndighetenes plikt til å få saken tilstrekkelig opplyst. Selv om man primært ønsket regnskapene mv, fikk fylkesskattekontoret tilstrekkelig informasjon gjennom de selvangivelser som ble fremskaffet våren 1992. Man kunne da ikke være forpliktet til å fortsette purringene som hadde pågått i lang tid uten resultat.
Hva endelig angår den lange saksbehandlingstiden, foreligger ingen saksbehandlingsfeil som kan lastes staten. Det er blant annet vist til stor saksmengde mv og Ottershagens manglende medvirkning til sakens opplysning.
Uansett har en eventuell feil ingen betydning for vedtaket. Den tid som gikk frem til fylkesskattekontorets vedtak av 4 november 1992, må selskapet alene bære ansvaret for. Når det da ble truffet et lovlig vedtak i medhold av mval §55, følger renteplikten direkte av mval §37. Det skal beregnes renter som fastsatt i henhold til bestemmelsen. Man har ikke anledning til å dispensere for rentekravet på grunn av behandlingstiden.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Som det fremgår av ankeerklæringen og rettsboken for lagmannsretten, har den ankende part endret på utformingen av påstanden under sakens gang, men uten at dette får betydning i relasjon til tvistemålsloven §366. Det er samtidig foretatt endringer av anførslene, som ikke lenger gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen av faktum slik det opprinnelig ble gjort gjeldende i ankeerklæringen og i det etterfølgende prosesskrift av 4 november 1999. Det gjøres nå bare gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil som har hatt betydning for gyldigheten av vedtaket av 9 juli 1996, jf fvl §41.
Det som er realiteten i saken, er at Nimas AS har innbetalt med forbehold den avgift (226 378 kroner) som ble fastsatt ved avgiftsvedtaket av 10 desember 1992, jf selskapets klage av 27 november 1992, side 3. Det samtidig fastsatte rentebeløp (85 120 kroner) ble imidlertid ikke innbetalt. Det er ikke opplyst hva rentene nå beløper seg til.
Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at det i klagen er uttalt at man så langt ikke har fått anledning til å kontrollere i regnskapet om den fastsatte avgift stemmer med de faktiske forhold.
Lagmannsretten legger til grunn at det er det fylkesskattekontor hvortil en virksomhet flyttes som plikter å kontrollere om det fortsatt drives næringsvirksomhet, jf mval §27. Ingen kan kreve å bli registrert alene på grunnlag av sin egen melding. Det er opp til forvaltningens skjønn å avgjøre hvordan og i hvilken utstrekning kontrollen skal gjennomføres. I noen tilfelle vil opplysningene i selve meldingen være tilstrekkelige, mens det i andre tilfelle kan forholde seg annerledes.
I nærværende sak forelå det en søknad, som bar noe preg av uorden. Søknaden var ikke datert. Deler av søknaden var skrevet med maskin, mens andre deler var tilføyd med håndskrift. Rubrikken øverst i venstre hjørnet på side 1 som gjelder omfanget av omsetningen, var ikke utfylt. Dette var lite tilfredsstillende selv om disse opplysninger ikke var like viktige når en virksomhet flyttes som ved nyetablering. Søknaden ble først sendt til Akershus fylkesskattekontor, som videresendte den til Oslo fylkesskattekontor hvor den ble mottatt 29 november 1990. Da meldingen gjaldt med virkning fra 1 januar 1990, hadde det således gått nesten 11 måneder fra virksomheten startet i Oslo til meldingen ble mottatt. I samme tidsrom var det heller ikke sendt omsetningsoppgaver.
På denne bakgrunn er det etter lagmannsrettens oppfatning ingen tvil om at Oslo fylkesskattekontor ikke var forpliktet til å foreta registrering bare på grunnlag av den mottatte melding. Den ankende parts anførsel på dette punkt kan derfor ikke føre frem.
Når det gjelder anførselen om saksbehandlingsfeil i forbindelse med ettersynsforretningen den 17 juli 1992, synes den å bygge på to forskjellige grunnlag. Det ene refererer seg til en formålsbetraktning, idet retten oppfatter den ankende part derhen at fylkesskattekontoret ikke hadde et legitimt formål med å avholde et ettersyn, i hvert fall ikke på angjeldende tidspunkt. Det annet grunnlag refererer seg til selskapets påståtte klagerett.
Som det fremgår foran i dommen, må avgiftsmyndighetene ha full anledning til å be om ytterligere opplysning for å kontrollere om det for eksempel drives næringsvirksomhet. I nærværende sak var man i første rekke interessert i å få fremlagt regnskapene. Når selskapet til tross for en rekke purringer ikke reagerte og heller ikke hadde sendt inn omsetningsoppgaver, hadde fylkesskattekontoret adgang til å iverksette ettersyn. Det bemerkes for øvrig at på det tidspunkt da ettersynet ble avholdt, var selskapet blitt registrert.
Det fremgår klart av mval §46 at den næringsdrivende plikter å legge frem regnskapsbøker mv når avgiftsmyndighetene forlanger det. Det er med andre ord ikke nødvendig å gi noen begrunnelse overhode for å iverksette kontrolltiltak etter merverdiavgiftsloven.
Det kan her også vises til den plikt den som henvender seg til forvaltningen har til selv å opplyse saken. Den avgiftspliktige må bære risikoen for mangelfulle eller uriktige opplysninger. Det vises her blant annet til Rt-1995-1768 (1772).
Når det gjelder den andre delen av anførselen som refererer seg til selskapets påståtte klagerett, er lagmannsretten enig med byretten i at selskapets brev av 14 juli 1992 ikke fremstår som en klage. Ottershagen var slik det fremgår av brevet, ikke uenig i at det kunne holdes et ettersyn, bare ikke i hans ferietid. Ottershagen hadde uansett hatt god tid til å bidra med å opplyse saken, idet han ble varslet allerede den 3 juni 1992. Selskapet kunne ha bidratt til sakens opplysning ved å fremlegge regnskaper mv som var etterlyst siden 18 desember 1990.
Endelig vil lagmannsretten bemerke at det fremstår som noe uklart om det overhode er noen klagerett over varsel om ettersyn. Det vises til ordlyden i brevet av 3 juni 1992 og vitneforklaringen til seksjonsleder Solheim. Ifølge hans vitneforklaring refererer ordet «pålegg» seg til selve gjennomføringen av ettersynet. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på denne uklarhet, idet det fremgår av brevet at ettersynet kan gjennomføres før en eventuell klage er behandlet.
Hva angår den påståtte tredje saksbehandlingsfeil - det at registrering ble foretatt på grunnlag av annen informasjon enn det som var provosert opplyst - kan heller ikke føre frem.
Når avgiftsmyndighetene i juni måned 1992 hadde fått inn nødvendige opplysninger via selvangivelsene for 1990 og 1991, var det ingen grunn til å forfølge begjæringen av 18 desember 1990. Man kan da heller si at fylkeskontoret var forpliktet til å registrere meldingen, idet ytterligere purringer på opplysninger som etterspurt i brevet av 18 desember 1990, kunne ha fremstått som en saksbehandlingsfeil i denne relasjon.
Hva endelig angår den påståtte fjerde saksbehandlingsfeil (lang saksbehandlingstid), finner lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om tidsforløpet alene må anses som en saksbehandlingsfeil, idet det uansett ikke er grunnlag for å hevde at feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Ved denne vurdering må det tas utgangspunkt i det ubestridte faktum at fylkesskattekontoret hadde hjemmel for å fastsette skyldig avgift ved skjønn, jf mval §55. Når etterberegning skjer med hjemmel i denne bestemmelse, følger renteplikten direkte av mval §37. Dette ble selskapet underrettet om ved brev av 29 september 1992 og i vedtaket av 4 november 1992. At selskapet i klagen av 27 november1992 anførte at det ikke var hjemmel for å beregne renter, kan ikke få noen betydning i relasjon til spørsmålet om gyldigheten av vedtaket. Det faktum at selskapet som følge av den lange tid som nå er gått, har pådratt seg en stor renterestanse, skyldes ikke noen feil ved selve vedtaket. Feilen er mer et resultat av merverdiavgiftlovens system med automatisk rentebelastning og de morarentebestemmelser som gjelder.
For øvrig er å bemerke at selskapet hadde anledning til å unngå det meste av rentebelastningen ved å betale med forbehold slik man har gjort når det gjelder selve avgiften.
Lagmannsretten finner etter dette at heller ikke den siste anførselen kan føre frem.
Anken har vært forgjeves. Den ankende part bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges å erstatte motparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Det er fremlagt omkostningsoppgave pålydende 35 000 kroner, hvorav 34 000 kroner er salær. Omkostningsoppgaven legges til grunn. Når det gjelder saksomkostningene for byretten, stadfestes dens avgjørelse, idet saken ikke har budt på tvil. Heller ikke noen av de andre unntaksbestemmelsene kan komme til anvendelse, jf tvistemålsloven §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nimas AS til Staten v/Finansdepartementet 35.000 -trettifemtusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.