LB-1999-3275

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-06-14
Publisert:	LB-1999-03275
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sarpsborg byrett 99-00050 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03275 A/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-01106.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Liv Clemetsen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Mette Bergsjø).
Forfatter:	Lagmann Ola Melheim. Lagdommer Wenche Skjæggestad. Lagdommer Peter L Bernhardt
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, §44a, Tvistemålsloven (1915) §156, §174, §39, §41

Saken gjelder spørsmålet om B skal ha samvær med og del i foreldreansvaret for C f *.*.87 og D *.*.89.

A og B fikk fellesbarna C og D mens de var samboere. De giftet seg 4 august 1990. Etter få ukers ekteskap flyttet partene fra hverandre i september 1990. B tok med seg sønnene og flyttet hjem til foreldrene i X, hvor han bodde med barna i noen måneder, inntil han skaffet seg egen bolig.

A anla sak om separasjon, bidrag, skifte av fellesbo, foreldreansvar og daglig omsorg ved stevning mottatt av Lofoten herredsrett 16 oktober 1990. Under saksforberedelsen ble psykolog Dan Caplan oppnevnt som sakkyndig for herredsretten. Han avga 21 april 1991 sakkyndig uttalelse. Den konkluderte med at foreldrene burde ha felles foreldreansvar. Han anbefalte videre at moren fikk den daglige omsorgen og at man forsøkte å bli enige om en passende samværsordning.

Under hovedforhandlingen i herredsretten inngikk partene rettsforlik om en del av tvistepunktene. Ved Lofoten herredsretts dom av 18 juni 1991 ble partene separert, og A ble tilkjent den daglige omsorgen for fellesbarna.

B anket avgjørelsen inn for Hålogaland lagmannsrett. Der inngikk partene den 12. februar 1992 rettsforlik. Forliket gikk ut på at A skulle ha den daglige omsorgen for sønnene. Det ble fastsatt en relativt omfattende samværsordning med faren. Forliket hadde en bestemmelse om at samværsavtalen skulle reforhandles når den eldste sønnen C begynte på skolen, senest 1 august 1994.

Samværsavtalen ble ikke reforhandlet innen fristen, men B hadde samvær med barna også etter at avtalen formelt opphørte.

Ved stevning til Sarpsborg byrett datert 29. november 1995, reiste A sak med påstand om at hun skulle ha foreldreansvaret alene, og at B ikke skulle ha samvær med sønnene. Sarpsborg byrett oppnevnte 13. august 1995 barnepsykiater Wolfram Løllke som sakkyndig. Han avga sakkyndig uttalelse 10. desember 1996. Med forbehold om at det ikke under rettssaken fremkom opplysninger om seksuelle overgrep fra fars side, anbefalte han at partene beholdt felles foreldreansvar for barna og at faren fikk samvær tilpasset de geografiske forhold, i all hovedsak knyttet til ferie og lignende.

Under saksforberedelsen inngikk partene en utenrettslig avtale datert henholdsvis 22 januar og 7 februar 1997. Avtalen gikk bl a ut på at B skulle ha samvær med sønnene annenhver juleferie og påskeferie, minimum 4 uker sammenhengende hver sommer, samt høst- eller vinterferie.

Samvær ble avviklet i henhold til avtalen frem til sommeren 1998. C og Ds adferd ga imidlertid grunn til bekymring, og As mistanke om at sønnene hadde blitt/fortsatt ble utsatt for seksuelle overgrep/seksuell påvirkning fra farens side, vokste. Begge guttene hadde store problemer på skolen, både sosialt og faglig. Ds utvikling var mest bekymringsfull. Etter utredning ved PPT Hobøl/Skiptvedt/Spydeberg ble saken vedrørende ham henvist til Torshov kompetansesenter. Saksbehandlerne der reagerte over at D ikke var utredet med tanke på seksuelle overgrep, og tilrådde at dette ble gjort i notat datert 14 desember 1998. Begge barn ble deretter henvist til Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn. I rapport datert 23. april 1999 konkluderte Nasjonalt ressurssenter med at senteret, på bakgrunn av de opplysninger som var kommet frem, var bekymret for den påvirkning barna hadde blitt utsatt for når de var på besøk hos faren.

19. januar 1999 sendte A stevning med begjæring om midlertidig forføyning til Sarpsborg byrett, med påstand om at barna ikke skulle ha samvær med faren før rettskraftig dom forelå. I hovedsøksmålet ble det nedlagt påstand om at A skulle ha foreldreansvaret for sønnene alene, samt at de ikke skulle ha samvær med faren, eventuelt at de skulle ha et begrenset samvær med tilsyn. Sarpsborg byrett ba med hjemmel i barneloven §41, barnevernet i Skiptvedt om å avgi uttalelse. Denne forelå 15. juni 1999. Slik barneverntjenesten vurderte saken, var det nødvendig for barna å komme under behandling snarest mulig. Begge barna hadde generelle lærevansker. D hadde ikke lært å lese, og det var ikke funnet grunner til dette, utover emosjonelt betingede. Samvær med far uten konstant tilsyn ble vurdert til å være en belastning for barna.

Sarpsborg byrett avsa 19. august 1999 dom med slik domslutning:

1. B skal ha slikt samvær med C, f *.*.87, og D f. *.*.89:

Hver sommer i skoleferien fire uker

Annen hver jul 22/12 - 30/12, første gang 1999.

2. Inntil anmeldelse mot far for seksuelle overgrep er avsluttet, med endelig henleggelse eller avsluttet straffesak, skal samværene finne sted hos fars foreldre på Y med far foreldre til stede. Forut for samvær skal det stedlige barnevernet for Y ha mottatt kopi av denne domsslutningen og bekreftet overfor mor at de har mottatt den.

3. Foreldrene skal ha felles foreldreansvar.

4. Partene bærer hver sine omkostninger.

Dommen ble i rett tid påanket til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 10. og 11. mai 2000. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 12 vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Om sakens nærmere enkeltheter vises det til byrettens dom og til bemerkningene nedenfor. For lagmannsretten ble det i tillegg til de rapporter som er nevnt innledningsvis, fremlagt rapport fra psykolog Marie-Anne Knudsen vedrørende D. Rapporten er stilet til barnevernet i Skiptvedt kommune, og er datert 3. november 1999. Videre er det fremlagt en sakkyndig vurdering vedrørende begge barn fra Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste for Hobøl, Skiptvedt og Spydeberg datert 14 desember 1999. Det er opplyst for lagmannsretten at D, C og moren høsten 2000 skal innlegges ved Åsebråten barnepsykiatriske behandlingshjem i Fredrikstad for utredning av barnas totale hjelpebehov.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Bakgrunnen for de mange tvistene mellom partene er at A helt fra rett etter ekteskapsinngåelsen i 1990 har hatt mistanke om at B har begått seksuelle handlinger overfor den ene eller begge barna. Før han giftet seg med henne, hadde B mange, til dels yngre, guttevenner. En av disse, E, forklarte i bevisopptak ved Sarpsborg byrett 13. desember 1991 at B var homofil av legning, og at han og B hadde masturbert hverandre ved flere ganger anledninger mens vitnet var 14-15 år gammel. Ved en anledning kom han overraskende på besøk hjem til B. A var ikke hjemme, og B satt på sengekanten! kun iført underbenklær og masturberte sin eldste sønn, som da var ca 2 år gammel. Da vitnet kom inn, forsøkte B å dekke sønnen til med en dyne.

Det var denne episoden som førte til at partene flyttet fra hverandre. Allerede i november 1990 kom A med opplysninger til barnevernet i X om at hun trodde at faren begikk seksuelle overgrep mot sønnene. Barna ble undersøkt på Gravdal sykehus, hvor man ikke fant fysiske tegn på at overgrep hadde skjedd. Det ble imidlertid iverksatt tilsyn med hjemmet.

Ved anmeldelse av 17 februar 1992 til Moss politikammer, anmeldte A B for seksuelle overgrep. På et senere tidspunkt sendte hun ny anmeldelse til Lofoten og Vesterålen politidistrikt. Begge anmeldelser ble henlagt.

Det er på det rene at begge guttene i flere år har hatt en avvikende adferd, med sterk seksuell fokusering, både i ord og handling. Begge har store konsentrasjonsproblemer på skolen og har spesielle undervisningsopplegg ved sine respektive skoler. Skoleverk og barnevern har satt inn store ressurser for å kartlegge og korrigere adferdsavikene.

Begge barn fremstår imidlertid nå som sterkt behandlingstrengende. Den yngste, D, kan ha hatt psykotiske gjennombrudd under behandling hos psykolog. Han er sterkt ressurskrevende, og har bl a blottet seg ved flere anledninger.

A er overbevist om at det er farens overgrep som har ført til at barna i dag fremstår som svært syke. Til høsten skal begge innlegges ved en barnepsykiatrisk institusjon til observasjon og behandling.

A har lenge observert at barna har vært veldig urolige når de har kommet hjem etter samvær med far og fars familie i Z. Det har tatt 4-5 uker å roe dem ned. I den situasjonen de nå er i, er dette en belastning de ikke kan utsettes for. De fagkyndige vitnene har alle gitt uttrykk for at barna trenger ro og forutsigbarhet. Barna har ikke hatt samvær med sin far siden sommeren 1998. For barna er det moren som fremstår som den stabile faktor. Hvis de tas ut av sin vante situasjon nå, vil det kunne skade det behandlingsopplegget som er i gang, og det vil kunne sette barna tilbake.

I sak om samvær og foreldreansvar er det barnas beste man skal ha i tankene. De fagkyndige vitnene anser det som overveiende sannsynlig at barna har opplevet de seksuelle situasjonene som de beskriver. Opplysningene har sittet langt inne hos guttene, og de beskriver forhold som barn ikke kan vite noe om med mindre de er selvopplevd, eventuelt skriver seg fra pornografiske filmer.

Det må også legges vekt på at barna selv ikke vil besøke faren. Barna har derimot enkelte ganger gitt uttrykk for at de savner besteforeldrene sine i Z. Etter den ankende parts vurdering er det imidlertid ikke noen løsning at eventuelle samvær finner sted der. Ingen i Bs familie tror at han har begått seksuelle overgrep overfor barna, og med en slik innstilling kan en ikke stole på at de vil passe på at intet skjer.

Når det gjelder foreldreansvaret, har det ikke vært spesielle konflikter mellom foreldrene under utøvelse av dette. B har stort sett gitt sitt samtykke når han har blitt spurt om det. Det er imidlertid en vanskelig situasjon for moren å skulle forholde seg til faren når hans samtykke er påkrevd. For å kunne være en støtte for sine sønner har også hun behov for en trygg hverdag. Det vil hun få hvis hun har foreldreansvaret alene.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. A skal alene ha foreldreansvaret for C, født *.*.87 og D, født *.*.89.

2. B skal ikke ha samvær med C, født *.*.87 og D, født *.*.89.

3. I begge tilfelle dømmes B til å betale sakens omkostninger til A og eventuelt til det offentlige for begge rettsinstanser.

Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:

Barneloven §44 og §44a regulerer spørsmål om samvær, og lovens utgangspunkt er at barn har rett til samvær med begge foreldre. Det blir ansett som positivt for barna å ha kontakt med begge foreldre. Det må en særskilt begrunnelse til for at samvær ikke skal finne sted. Forholdene må da ligge slik an at de negative impulser barnet vil få, vil overskygge det positive ved å treffe den av foreldrene vedkommende ikke bor sammen med. Skal samvær ikke finne sted, må den av foreldrene barnet ikke bor fast sammen med være i besittelse av negative egenskaper ut over normal variasjonsbredde.

Begrunnelsen for å nekte B samvær er en påstand om seksuelle overgrep fra fars side overfor barna. Det er en meget alvorlig påstand som er fremsatt, og forholdet går helt tilbake til 1990.

På bakgrunn av at E hevdet å ha sett at B masturberte sin sønn ble forholdet politianmeldt, men saken ble henlagt i 1992. I Lofoten herredsretts dom er det på side 7 i nevnt at moren i retten hadde gitt uttrykk for at hun ikke egentlig trodde at faren hadde begått seksuelle overgrep mot barna.

Hva man skal tro på er avhengig av en troverdighetsvurdering av Es forklaring. I 1991 ga altså moren uttrykk for at hun ikke trodde på ham.

Det er under en hver omstendighet kun tale om én forgåelse. Opplysningene om denne ene forgåelse er brukt i alle sammenhenger. Den involverer kun det eldste barnet. Bs omgang med yngre gutter kan ikke trekkes inn, idet disse forholdene ligger mange år tilbake i tid.

I 1999 ble det inngitt en ny politianmeldelse, men også denne gjaldt forholdet fra 1990. Anmeldelsen ble henlagt, idet forholdet ble ansett som foreldet.

Både Torshov kompetansesenter og de sakkyndige vitnene som har forklart seg om barna og deres adferds- og læreproblemer, har moren som eneste kilde for sin bakgrunnskunnskap. Det er hennes opplysninger undersøkelsene er bygget opp om. Ingen har tatt kontakt med B for å høre hans versjon.

I rapporten fra Torshov kompetansesenter er kun lærevansker omtalt, og seksuelle overgrep er ikke nevnt som mulig årsak til læreproblemene.

Nasjonalt Ressurssenter har tatt som utgangspunkt at barna muligens har vært utsatt for overgrep fra far. Det som fremkommer av opplysninger der, bestrides av B og samboeren F. Det er ikke innhentet opplysninger fra andre kilder enn moren og guttene. Guttene kan ha forklart seg feil av frykt for at de ellers kanskje måtte flytte nordover. Under enhver omstendighet har ingen av dem fortalt om seksuelle overgrep.

Verken barneverntjenesten i Skiptvedt eller barneverntjenesten i Vågan kommune har hatt bemerkninger til farens omsorgsevne. Barnepsykiater Løllke fremhever i sin vurdering av desember 1996 at faren ikke har grensesettingsproblemer i forhold til guttene. Han har også observert at guttene viste stor hengivenhet til far og at de ga uttrykk for at de gjerne ville besøke ham. Han har ikke observert tegn til seksualisert adferd hos guttene.

Det må etter dette konkluderes med at barna ikke har vært utsatt for seksuelle overgrep. Det er ikke sannsynliggjort at årsaken til deres problemer er seksuelt avvikende handlinger fra fars side.

Det anføres at en vel så sannsynlig årsak til adferds- og lærevanskene er deres oppvekstvilkår hos moren. Barna har vært utsatt for mange omveltninger. Foreldrene skilte lag etter kort tids ekteskap. Barna flyttet til Y og var der i ca ett år, før de flyttet tilbake til mor. Samvær med far kom først i stand høsten 1992. Slike endringer i omsorgssituasjonen kan være skadelige for barns utvikling.

Moren har hatt flere samboere og en kjæreste, og har fått en datter med en av disse. En av samboerne var voldelig mot henne og hadde alkoholproblemer. Dette førte til at det ble sendt en bekymringsmelding til barnevernet. Barna har måttet forholde seg til flere forskjellige «farsfigurer» som de senere har mistet kontakten med. Det kan også være skadelig for barns utvikling.

Barna har i tillegg flyttet flere ganger. De har bodd på et småbruk, i en tjenesteleilighet i - -, i en leilighet i mormorens hus og i en borettslagsleilighet. De har vært vitne til stadige rettssaker og har måttet forholde seg til en rekke sakkyndige på forskjellige felter.

Det må konkluderes med at barna har hatt svært urolige oppvekstår. Det er derfor ikke holdepunkter for å hevde at det er samværene med far som er årsaken eller den vesentligste årsak til de problemene som er beskrevet.

Når det gjelder spørsmålet om barna i det hele tatt ønsker noen kontakt med sin far, er det gitt motstridende opplysninger. Både F og Bs mor har forklart at samværene har gått bra og at guttene gjerne vil reise til Y. Det er på det rene at C helst vil si det han tror at andre vil at han skal si. Han vil gjøre alle til lags. Det er da trolig at guttene sier at de ikke vil dra fordi de vet at det er mors ønske.

Det er presisert fra motparten at det er viktig med kontinuitet og forutsigbarhet. Det er også B enig i. Forutsigbarhet trengs også i forhold til samvær. Alle rettssaker som har vært mellom partene og alle brudd på samværsavtalene som mor har utvirket har skapt uro også rundt denne delen av guttenes tilværelse.

Det er svært viktig for barnas utvikling at de beholder kontakten med faren og hans familie i Z. B ber om så få samvær at det er helt usannsynlig at et slikt begrenset samvær skal kunne føre til de skadevirkninger som har vært beskrevet. Han aksepterer tilsyn og at samværene skal foregå hos hans foreldre. Foreldrene vil følge med slik at det ikke vil være noen risiko forbundet med å tillate samvær. Samværene bør ha er varighet på minimum fire uker i løpet av et år.

Det må etter dette konkluderes med at det ikke foreligger slike sterke grunner som må foreligge for å nekte samvær. Det ble for øvrig inngått avtale om samvær så sent som i 1997. Etter barneloven §39 må det da foreligge særlige grunner for å endre denne. Slike grunner foreligger ikke i saken.

Når det gjelder foreldreansvaret, anføres det at delt foreldreansvar er lite byrdefullt for moren. Følelsesmessig betyr det. mye for faren å ha del i det. Det er også viktig for barna at begge har foreldreansvaret. B har aldri blandet seg inn i omsorgen, og han har samtykket i det han har blitt forelagt. Bl.a. har han samtykket i at barna fikk egne pass.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Sarpsborg byretts dom i sak 99-00050 A punktene 1 og 31 stadfestes.

2. B og det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

1 Rettet 5. september 2000, jf. tvml. §156. Ola Melheim.

Lagmannsretten skal bemerke:

Bs samvær med fellesbarna C og D ble sist fastsatt i avtale inngått januar/februar 1997. Pga av den geografiske avstanden mellom partene ble avtalen inngått utenrettslig, slik at B slapp utgiftene med å reise fra Svolvær til Sarpsborg. Valget av form får den betydning at retten står fritt i forhold til den tidligere avtalen, i motsetning til hva som er tilfelle med et rettsforlik, som bare kan endres når særlige grunner taler for det, jf barneloven §39 annet ledd.

Det følger av barneloven §44 at barn har rett til samvær med begge foreldrene. Etter §44a har den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, rett til samvær med barnet hvis ikke annet er avtalt eller fastsatt. Samværsspørsmålet skal først og fremst avgjøres ut fra hva som er best for barnet, jf §44a tredje ledd. Det må ved vurderingen legges vekt på det behov et barn har for samvær med begge foreldrene. Det skal i utgangspunktet mye til før man helt nekter den ene av foreldrene samvær med barna, jf Rt-1996-888. I denne avgjørelsen er det referert til flere tidligere avgjørelser, bl.a. Rt-1989-148 hvor det heter: «Dersom samvær helt skal nektes en far eller en mor på grunn av vedkommendes personlige egenskaper, må det normalt dreie seg om negative egenskaper utover normal variasjonsbredde. Motvilje mot samvær hos den barnet bor sammen med, grunnet på motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet eller lignende vil i utgangspunktet ikke hindre samværsrett».

Spørsmålet blir om de forhold som er påberopt av den ankende part og de opplysninger som ellers foreligger, gir grunnlag for å fravike barnelovens alminnelige regler om rett til samvær mellom far og sønner.

De to sakkyndige som avga erklæringer henholdsvis i 1991 og i 1996 har ikke funnet grunn til å anbefale at faren nektes samvær med sine sønner, med forbehold om at det ikke fremkom opplysninger om seksuelle overgrep fra fars side. De forskjellige fagkyndige som har avgitt uttalelse etter at barnepsykiater Løllkes erklæring forelå, er enten av den oppfatning at samvær kun bør finne sted hvis det kan foregå under konstant tilsyn, eller at samvær i det hele tatt ikke bør finne sted. Bakgrunnen for dette er at guttene, slik situasjonen nå er, har store konsentrasjonsproblemer som forsterker seg og varer i flere uker etter at samvær har funnet sted. Dette er fagkyndige som ikke primært har utredet eller vurdert spørsmålet om samvær, men som er trukket inn i forbindelse med guttenes skolegang og psykiske problemer.

Lagmannsretten legger til grunn at konfliktnivået mellom foreldrene ikke har vært høyere enn at de har kunnet snakke sammen om barnas samvær med faren. Spesielt gjelder dette de første årene etter at partene ble separert. Moren har imidlertid i økende grad fått mistanke om at guttene har blitt utsatt for seksuelle overgrep/massiv seksuell påvirkning mens de har vært hos faren. Dette har gjort sitt til at forholdet mellom foreldrene har blitt dårligere. Barna har nå ikke hatt samvær med sin far siden sommeren 1998.

Lagmannsretten må etter bevisførselen legge til grunn at barnas oppvekst hos moren ikke har vært den beste med tanke på trygghet og ro. De har måttet forholde seg til flere farsfigurer, de har flyttet flere ganger og de har opplevd uro, bl.a. fordi en av morens samboere hadde alkoholproblemer og var voldelig mot henne.

Det er på det rene at begge barn i dag fremstår som sterkt behandlingstrengende. Begge har adferds- og konsentrasjonsproblemer. Begge får spesialundervisning i enkelte fag, og er meget ressurskrevende. Den eldste, C f *.*.87, kan ennå ikke lese. Den yngste, D f *.*.89, blotter seg overfor både voksne og barn. En voksen person må derfor følge med på hva han foretar seg når han er ute. Det har også vært mistanke om at han hadde psykotiske gjennombrudd på et tidspunkt i september/oktober 1999 da han gikk til behandling hos psykolog Marie-Anne Knudsen. I skolesituasjonen beskrives begge som urolige og ukonsentrerte. Uroen forsterker seg etter at de har hatt samvær med faren, og det kan ta uker å roe barna ned. Det samme beskriver for øvrig også faren. Barna er urolige når de kommer til ham, og roer seg først etter flere dager.

I sin videre vurdering har lagmannsretten delt seg i et flertall, bestående av lagmann Melheim og lagdommer Bernhardt og et mindretall, bestående av lagdommer Skjæggestad.

Flertallet finner, under noen tvil, at barna ikke bør avskjæres helt fra samvær med faren og farens slekt. Flertallet tar ikke direkte stilling til om et av barna kan ha vært misbrukt seksuelt av faren. Misbruket antas i så fall å være en engangsforeteelse, og det ligger langt tilbake i tid. Barna er nå så store at det fremstår som usannsynlig at noe slikt vil skje igjen. Faren har dessuten en ny samboer som han har fått en datter med. Den ene av guttene har gitt uttrykk for at han savner faren og kunne tenke seg å besøke ham hvis han var snillere og mer ordentlig. Den andre skal ha gitt uttrykk for at han ikke vil besøke faren. Flertallet legger til grunn at dette i det vesentlige er et uttrykk for lojalitet overfor moren, som ikke har lagt skjul på at hun ønsker at barna bryter forbindelsen med faren, og ikke er et genuint uttrykk for eget syn. Under enhver omstendighet har barna gitt uttrykk for at de savner sine besteforeldre på Y.

Flertallet anser etter en helhetsvurdering at det beste for barna vil være å få samvær med faren. Samværets omfang bør imidlertid begrenses og gjennomføringen reguleres. Siktemålet er å opprettholde en begrenset kontakt mellom barna, faren og hans familie i Z. Samværene bør skje i besteforeldrenes hjem. Besteforeldrene har sagt seg villig til dette, og til å være til stede mens barnebarna bor der. På disse vilkår finner flertallet at barna skal ha samvær med sin far tre uker hver sommerferie og annenhver jul.

Mindretallet har etter en samlet vurdering kommet til at det ikke bør fastsettes samvær mellom far og sønner. Spørsmålet om betydningen av mistanke om seksuelle overgrep ble behandlet av Høyesterett i en sak som er referert i Rt-1989-320. Der uttalte førstvoterende at «det overhodet ikke kan tas noen risiko i et slikt forhold». Saken gjaldt spørsmålet om daglig omsorg. I Rt-1994-940 ble det lagt til grunn at også ved samværsrett er det et relevant synspunkt at det overhodet ikke kan tas noen risiko i slike forhold.

Mindretallet legger til grunn at det er hevet over rimelig tvil at barna har vært utsatt for massiv seksuell påvirkning og at C har vært utsatt for minst ett seksuelt overgrep. Det foreligger et rettslig avhør i saken fra 13. desember 1991 hvor E har forklart at han så at B masturberte C da gutten var ca 2 år. Denne forklaring gjentok E i telefonavhør for lagmannsretten. Videre vises det til barnas seksualiserte språk og adferd. Allerede som treåring viste C at han hadde kunnskaper som ikke naturlig finnes hos barn i hans alder. Han onanerte som en voksen mann i påsyn av voksne. I samtaler med Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn omtalte barna sin far som «homofil» og «hore». Det kom frem at de hadde sett pornofilmer, og at de hadde kunnskaper om seksuelt samkvem mellom dyr og mennesker. Opplysninger om slike ting og fra samværene med faren satt langt inne hos barna. Det var i det hele ikke lett å få barna til å gi opplysninger om hva de hadde opplevd mens de besøkte faren. Det samme beskrev barnas spesiallærere. Når C og D hadde vært hos faren, ville de ikke fortelle noe om hva de hadde opplevd. Hadde de derimot vært på ferie med moren, fortalte de, på samme måte som andre barn, om hva de hadde opplevd.

Mindretallet legger til grunn at faren ikke i tilstrekkelig grad er i stand til å skjerme barna fra skadelig påvirkning. Det har bl.a. ført til at barna i dag fremstår som svært svaktfungerende med en avvikende adferd som de trenger langvarig terapi for å korrigere. I en slik situasjon finner mindretallet at barna har behov for ro og forutsigbarhet, og at samvær med faren vil vanskeliggjøre behandlingen. Mindretallet finner at den uro og ukonsentrerthet som er beskrevet etter samvær med faren direkte vil motarbeide de behandlingsplaner som foreligger. Barnas daglige omsorgsbase antas heller ikke bare å påvirke barna i positiv retning. I en slik situasjon må uromomenter som kan fjernes, lukes vekk, slik at barna får mest mulig ut av oppholdet ved den barnepsykiatriske behandlingsinstitusjonen de har fått plass ved. Mindretallet finner at en utredning og kartlegging bør foretas av denne institusjonen før det tas stilling til om far og barn skal samvær. Begge barna (er) under en hver omstendighet nå såpass store at de i løpet av kort tid selv kan bestemme om de vil besøke faren.

A har også nedlagt påstand om at hun skal ha foreldreansvaret for sønnene alene. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering ikke grunn til å gjøre noen endring når det gjelder foreldreansvaret. Dette er i dag delt, og det har hittil ikke skapt noen problemer at faren har del i det. Han har samtykket i det han har blitt forelagt, bl.a. utstedelse av pass. Etter lagmannsrettens vurdering har det en egenverdi at begge foreldrene har del i foreldreansvaret, idet begge da normalt føler et større ansvar for barna og deres utvikling.

Anken har etter dette ikke vært forgjeves, idet samværet med faren er redusert noe i forhold til det som ble fastsatt i Sarpsborg byretts dom. Saksomkostningene skal da avgjøres etter tvistemålsloven §174. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike hovedregelen om at når en sak dels vinnes, dels tapes, skal hver av partene bære sine omkostninger med saken.

Dommen er avsagt under dissens.

Domsslutning:

1. B skal ha samvær med C, f *.*.87 og D, f *.*.89 tre uker hver sommer og annenhver jul fra 23. desember til 30. desember, første gang julen 2001. Samværet skal finne sted i farens foreldres hus på Y i Z med farsforeldrene til stede i huset under samværet.

2. Partene bærer sine egne omkostninger med saken.

År 2000 den 5 september ble det i medhold av tvml. §156 foretatt rettelse av domsslutningen hvoretter pkt. 2 og 3 skal lyde:

2. Byrettens domsslutning pkt 3 stadfestes.

3. Partene bærer hver sine omkostninger med saken.