LB-1999-3287
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-21 |
| Publisert: | LB-1999-03287 |
| Stikkord: | Partsevne, Avvisning, Omkostningsavgjørelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-06442 A/35 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03287 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Oceancraft DA (Prosessfullmektig: Advokat Nils-Erik Setsaas). Kjæremotpart: Land & Sjøfritid Vest AS (Prosessfullmektig: Advokat Trond Kristian Bjerke). |
| Forfatter: | Lagdommer Ragnhild Dæhlin. Lagdommer Kjersti Graver. Lagdommer Sidsel B. Lindseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Selskapsloven (1985) §1-2, §2-1, §137, §164, §176, §388, §403, §87 |
Saken gjelder spørsmål om avvisning på grunn av manglende partsevne.
Oslo forliksråd avsa 13 april 1999 dom med slik slutning:
Land & Sjøfritid Vest AS dømmes til innen 2 - to uker fra dommens forkynnelse å betale til Oceancraft DA kr 102 209,55 med tillegg av 12 % rente av kr 97 552,- fra 13.1.1998 til betaling skjer. Videre betales kr 11 010,- i saksomkostninger og 12 % rente av disse fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.
Land & Sjøfritid Vest AS (Land & Sjøfritid) har ved stevning av 6. juli 1999 til Oslo byrett nedlagt prinsipal påstand om at saken avvises da Oceancraft DA i annet halvår av 1997 ble besluttet avviklet og selskapet slettet i Foretaksregisteret 24. juni 1998. Oceancraft DA (Oceancraft) har i tilsvar anført at saken fremmes.
Oslo byrett avsa 10 september 1999 kjennelse med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. I saksomkostninger for byretten betaler Torill Rye Lier 7 060,- - sjutusenogseksti - kroner til Land & Sjøfritid Vest AS innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
Den kjærende part har i rett tid påkjært byrettens kjennelse. Kjæremotparten har tatt til motmæle.
Den kjærende part har i hovedsak gjort gjeldende:
Byretten har benyttet gal lovanvendelse hva gjelder avvisningsavgjørelsen. Ved opphør av et ansvarlig selskap beholder deltakerene gjeld og overskudd. På selskapsmøtet 13 mai 1998 ble det besluttet at Torill Rye Lier overtok samtlige av selskapets aktiva, herunder selskapets krav mot Land & Sjøfritid. Hun har trådt inn i selskapets sted slik at saken skal fremmes. Det foreligger partsevne ved at Lier kommer i stedet for det slettede selskapet.
Forliksklagen ble innsendt 17 februar 1998. Det er kjæremotparten som er ansvarlig for at saken ikke fikk sin avgjørelse før selskapet ble slettet. Det er urimelig at det er Lier som skal ta ansvaret for saksomkostningene ved eventuell avvisning av saken. Det er kjæremotpartens forhold som har gjort at forliksrådet avsa dom først 13 april 1999. Ved å begjære oppfriskning to ganger som følge av to uteblivelsesdommer oppnådde Oceancraft først dom for kravet etter at firmaet var slettet.
Uansett er salærkravet for høyt. Det var ikke nødvendig med så store omkostninger, jf tvistemålsloven §176.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Begjæringen om avvisning tas ikke til følge.
2. Land & Sjøfritid Vest AS tilpliktes å betale saksomkostninger såvel for byretten som for lagmannsretten.
Kjæremotparten har i hovedsak gjort gjeldende:
Byretten har korrekt lagt til grunn at den kjærende part ikke har partsevne. I og med at denne absolutte prosessforutsetning ikke er tilstede, må saken bli å avvise. Ved oppløsning av et registreringspliktig selskap kan man ikke overføre partsevne fra selskapet til en av deltakerne. Et eventuelt søksmål må i tilfelle reises av den deltaker som mener å ha fått overført et krav til seg i forbindelse med oppløsning av selskapet. I dette tilfelle har selskapet mistet sin partsevne under sakens gang, og saken må da avvises.
At kjæremotparten under sakens gang benytter lovlige rettsmidler som medfører at saken trekker ut i tid, kan ikke benyttes som argument ved vurderingen av hvorvidt det er rimelig eller ei at Torill Rye Lie er ilagt sakens omkostninger. Det forelå fullt ut plausible grunner for de to uteblivelser i forliksrådet, hvilket forliksrådet også har lagt til grunn ved å tillate oppfriskning. Et salær på kr 6 000 for tre brev, to timers konferanse med klient, gjennomgang av faktum og foreliggende korrespondanse samt skriving av stevning kan ikke anses for å være for høyt.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse stadfestes.
2. Kjærende part tilpliktes å betale saksomkostninger for kjæremålet til kjæremotparten med kr 1 500,-.
Lagmannsretten bemerker:
I stevningen av 6 juli 1999 har Land & Sjøfritid nedlagt prinsipal påstand om at saken avvises og subsidiær påstand om frifinnelse for kravet. Etter lagmannsrettens oppfatning er denne påstand misvisende da stevningen må forstås slik at det man i realiteten prinsipalt krever er at forliksrådets dom av 13 april 1999 oppheves. Byretten synes heller ikke å ha vært klar over dette og har bare vurdert om partsevnen forelå på det tidspunkt kjennelsen ble avsagt. Det sies uttrykkelig på side 3 i kjennelsen at man ikke finner det nødvendig å fastslå når Oceancraft DA mistet sin partsevne. Byretten kom til at saken skulle avvises. Dette innebærer at byrettssaken er avvist, men at forliksrådets dom blir stående. Etter lagmannsrettens oppfatning skulle byretten ha veiledet partene i saken og sørget for at partenes påstander ble klare, jf tvistemålsloven §87. Land & Sjøfritids påstand for byretten burde ha vært at forliksrådets dom oppheves og saken avvises.
Partsevne er en absolutt prosessforutsetning som retten av eget tiltak skal påse er tilstede på ethvert trinn av saken. Det er ikke tvilsomt at dersom et selskap mister sin partsevne under saken, skal saken avvises, jf Rt-1990-132. Er dom avsagt i forliksrådet til tross for manglende partsevne, skal dommen oppheves etter anke og saken avvises. Det vises til Tore Schei Tvistemålsloven II (2. utgave) side 850 hvor det fremgår:
Hvis saken skulle vært avvist i forliksrådet, og den på grunn av manglende prosessforutsetninger heller ikke kan fremmes for herreds- eller byretten, må forliksrådets dom oppheves ved kjennelse og saken avvises, jf tvistemålsloven §137 annet ledd og §164.
Etter dette er spørsmålet i saken om Oceankraft DA hadde nødvendig partsevne da forliksrådet avsa sin dom 13 april 1999. Lagmannsretten finner å kunne realitetsbehandle spørsmålet istedenfor å oppheve byrettens kjennelse og henvise saken til fortsatt behandling i byretten i det betingelsene i tvistemålsloven §388 jf §403 er til stede. Hensynet til sakens parter taler ikke mot det og saken hører inn under lagmannsretten.
Det er opplyst i saken at Oceancraft DA er et ansvarlig selskap hvor deltakerne har delt ansvar, jf selskapsloven §1-2 (1) (b). Det følger av samme lov §2-1 at et ansvarlig selskap har partstilling overfor domstolene. Spørsmålet er om selskapet fortsatt hadde partsevne da forliksrådet avsa sin dom. Lagmannsretten legger til grunn at det ble valgt avviklingsstyre i Oceancraft DA i siste halvdel av 1997. Selskapsdeltakerne besluttet i selskapsmøtet 13. mai 1998 å oppløse selskapet og å overføre samtlige aktivaposter til Torill Rye Lier. Det vises i denne forbindelse til protokollen fra selskapsmøtet. Selskapet ble deretter slettet i Foretaksregisteret 24 juni 1998. Det fremgår av rettspraksis og juridisk teori at et selskaps status som part for domstolene kan opphøre noe senere enn tidspunktet for opphør av selskapets status som eget rettighets- og forpliktelsesobjekt, jf Rt-1912-1060 og Geir Woxholth: Selskapsloven (1998) side 80. Imidlertid finner lagmannsretten at partsstatusen i alle fall var opphørt da forliksrådet avsa sin dom 13 april 1999. Da var det gått nesten et år siden selskapet var besluttet oppløst og oppløsningen var registrert i Foretaksregistret.
At det ble vedtatt i møtet 13 mai 1998 å overdra selskapets aktiva til Torill Rye Lier kan ikke tillegges betydning. Denne overdragelse innebærer at det nå er et annet rettssubjekt som eier de aktiva selskapet tidligere hadde. Det er derfor Torill Rye Lier - nåværende eier av det tidligere selskaps aktiva - som eventuelt må gå til sak for å få inndrevet den omhandlede fordring. Lagmannsretten finner at det ikke kan tillegges betydning for saken at Oceancraft DA tok ut forliksklage allerede i februar 1998 og at dommen av 13 april 1999 ble avsagt etter to uteblivelsesdommer hvor det ble gitt oppfriskning.
Etter dette finner lagmannsretten at forliksrådets dom av 13 april 1999 blir å oppheve og at saken avvises fra forliksrådet.
Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten blir å avgjøre etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd da kjæremålet har vært forgjeves. Omkostningsansvaret pålegges Torill Rye Lier idet hun har opptrådt på vegne av det tidligere selskap. Det vises i denne forbindelse til Rt-1990-132. Lagmannsretten har ikke funnet særlige omstendigheter som burde frita kjærende part for erstatningsplikten. Kjæremotparten har fremlagt omkostningsoppgave med kr 1 500 som refererer til advokatsalær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
Lagmannsretten er ikke enig i at det av byretten fastsatte omkostningsbeløp, kr 7 060, er for høyt. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Oslo forliksråds dom av 13 april 1999 oppheves og saken avvises.
2. Oslo byretts kjennelse, slutningens punkt 2 stadfestes.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torill Rye Lier til Land & Sjøfritid Vest AS 1.500 -ettusenfemhundre- kroner innen 2 - to - uker fra denne kjennelses forkynnelse.