LB-1999-338
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-19 |
| Publisert: | LB-1999-00338 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 97-00145 A/32 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00338 A/03 og LB-1999-00339 A/03. Anken nektet fremmet til Høyesterett, HR-2000-00184. |
| Parter: | Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Jon Lyng). Motpart: Trygve Kristiansen (Prosessfullmektig: Advokat Trond Sivertsvik). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Melheim, formann. Kst lagdommer Lars Borge-Andersen. Ekstraordinær lagdommer Finn Backer |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §200, §218a, §222, §231, Tvistemålsloven (1915) §151, §172, §176, §180, §191, §192, §365, §375, §78, §86, Straffeprosessloven (1981), Våpeneksportloven (1987), Forsikringsavtaleloven (1989) §6-7, §7-6, §7-7 |
Saken gjelder krav om erstatning som følge av forsømmelser under utøvelse av advokatvirksomhet.
Det gjøres gjeldende at tidligere advokat Steinar Bondø har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt ved å ha unnlatt å sende inn stevning i et søksmål mot Staten v/Forsvarsdepartementet, som var forberedt i 1995-1996.
Bakgrunnen for søksmålet var at Forsvaret hadde inngått en avtale med Snorre Homnes den 28 april 1995, som bygget på en forutsetning om at Homnes var eier av et parti fly- og bakkeutstyrsdeler. Flydelene ble senere destruert. Den ankende part, Trygve Kristiansen gjør gjeldende at han var medeier på tidspunktet for destruksjonen, og at han alene ble påført et tap på flere millioner kroner. Kravet er fremmet mot advokatens forsikringsselskap, Storebrand Skadeforsikring AS (heretter som hovedregel kalt Storebrand). Søksmålet er reist i medhold av den daværende forskrift av 20 november 1992 om sikkerhetsstillelse for advokater, jf daværende bestemmelser i domstolsloven §218a første ledd, §222 annet ledd og §231 femte ledd.
Etter at stevning var tatt ut mot Storebrand, krevet selskapet at Kristiansen også skulle saksøke Bondø, jf fal §7-6 tredje ledd. Dette søksmålet resulterte i at uteblivelsesdom ble avsagt den 16 mai 1997. Bondø ble dømt til å betale Kristiansen 5 millioner kroner. Dommen som er rettskraftig, er påberopt å ha rettskraftvirkning i nærværende sak.
Kristiansens eierinteresser i delelageret har sin bakgrunn i tidligere forretningsforbindelser mellom Kåre Øie, Dag-Erik Dahlslett, Geir Grande og Steinar Bondø. Disse fire hadde den 12 mai 1988 inngått en intensjonsavtale om å stifte et selskap som skulle registreres i Storbritannia. Partene skulle eie 25 prosent hver. Formålet med selskapet skulle være å kjøpe flydeler i Norge og videreselge disse i Storbritania. I selskapsavtalen er det vist til tidligere kontrakt med Ernst Hansen, som hadde kjøpt flydeler av Forsvaret. Dette refererer seg til salg 18 - 87 fra Luftforsvarets forsyningskommando (LFK). I brev av 23 september 1987 fra LFK til Hansen er materiellet omtalt som «overskudds-/kassert materiell». Kjøpesummen var kr 9 140. Nærværende sak refererer seg til bare en del av dette partiet, nærmere bestemt den delen som senere ble videresolgt til Kåre Øie m fl. I oversendelsesbrevet til Hansen var materiellet betegnet som parti 10 og 11. Dette gjaldt henholdsvis fly- og bakkeutstyrsdeler priset til kr 360, samt flyskrogdeler priset til kr 1060, til sammen kr 1.420. De to partiene utgjorde til sammen ca 70 m3 . Forsvaret hadde fjernet alle garantimerkene på varene før salget. Delene gjaldt F-5 jagerfly og UH-1 B helikoptre som var kjøpt av Forsvaret i USA.
Ernst Hansen pantsatte flydelene, som ble lagret i Molde høsten 1987. Ved avtale av 29 mars 1988 solgte han delene til Kåre Øie for kr 400.000, som skulle innbetales til Hansens bank mot slettelse av pantet. Etter det lagmannsretten forstår, skjedde dette først i august 1989. Det ble da også foretatt en omfordeling av eierinteressene samtidig som Øie og Dahlslett etter det man forstår gikk ut. Snorre Homnes kom nå inn som eier med 30 prosent. Geir Grande og Stein Bondø fikk utvidet sine andeler til henholdsvis 30 prosent og 40 prosent. Den 30 november 1989 kjøpte Carsten Ottesen 15 prosent av Grandes og Homnes andeler.
Disposisjonsretten over delelageret ble etter dette overført til Homnes. Den 10 september 1990 ga Grande Homnes fullmakt til blant annet å avtale pris i forbindelse med videresalg. Den 27 juli 1994 trakk imidlertid Grande tilbake fullmakten til Homnes. Grande ga isteden advokat Bondø en begrenset fullmakt. Den 24 februar 1993 ga Bondø Homnes en tilsvarende fullmakt som den Grande hadde gitt Homnes. Den 26 september 1994 ga imidlertid Homnes advokat Bondø fullmakt til å ivareta Homnes interesser vedrørende flydelene. I løpet av den tid som nå hadde gått, hadde både Grande og Homnes fått økonomiske problemer. Den 1 desember 1994 avga Homnes en erklæring (kalt avtale) som har følgende ordlyd:
Trygve Kristiansen skal ved salg av lager med flydeler ha dekket sitt utestående med Geir Grande, så vel privat som Bajazzo. Snorre Homnes forplikter seg til å avtale beløp inkl. renter med Trygve Kristiansen. Geir Grande har overfor Homnes både muntlig og skriftlig (vedlegg) godtatt at egen/felles gjeld nedbetales i sin helhet.
Snorre Homnes
Tillegg
Trygve Kristiansen disponerer og eier fra d.d. 30% av ovenfornevnte lager, og skal ha utbetaling ved salg i flg denne prosentsats. Grande/Homnes sin private gjeld til T.K. er pt. kr 750.000. Homnes private gjeld til Bajazzo er pt. 700.000,- Mellomværende mellom 1.450.000 og 30% betales til T.K. som renter.
Ovennevnte tillegg er datert 16 desember 1994.
Som foran nevnt ble flydelene lagret i Molde høsten 1987. Sommeren 1989 ble delene flyttet til Trondheim. Som følge av blant annet avisoppslag, oppsto det etter en tid rykter om uregelmessigheter i tilknytning til disponeringen av delelageret. Det var således oppslag i Adresseavisen den 27 og 28 april 1990. Ifølge avisen skulle det ha vært iranere på besøk hos firmaet AB Partners AS i Trondheim, som ble omtalt som eieren av lageret. Av oppslaget fremgår det at firmaet mente delelageret hadde en verdi av 25 millioner kroner. I det andre oppslaget bestred imidlertid Grande, som var direktør i selskapet, at man hadde noen forbindelser med Iran. Det ble tvert om vist til en avtale med det amerikanske firmaet Aerosupport, som visstnok hadde avgitt ovennevnte verdianslag. I et oppslag i Dagbladet 30 august 1991 ble det uttalt at Forsvaret skulle ha gjort en glipp, idet man ikke hadde oversikt over verdien av de flydelene som i sin tid ble solgt til skraphandleren i Molde.
Som følge av blant annet disse forhold, ble man i Forsvaret engstelig for at materiellet kunne komme på avveier. Saken ble tatt opp av forsvarsministeren og av den amerikanske ambassaden i Oslo. Forsvaret mente nå også å ha avdekket at Hansen ikke hadde fulgt de retningslinjer som fremgår av Alminnelige Salgsvilkår og den erklæring som måtte brukes hvis materiellet skulle føres ut av landet (End-Use Certificate). Av punkt 11 i salgsvilkårene fremgår det at dersom materiellet skal eksporteres, forplikter kjøperen seg til foruten å søkte om de vanlige eksporttillatelser og lisenser, også å innhente Forsvarets godkjennelse ved å sende undertegnet «Erklæring om disponering og bruk». Kjøperen skulle videre forplikte seg til å avtale tilsvarende bestemmelser hvis eiendoms- eller disposisjonsretten ble overført til tredjemann.
Forsvarets bekymring ble større da man ble kjent med at AB Partners AS gikk konkurs i 1991. På dette tidspunkt ble for øvrig flydelene flyttet til nytt lager i Fredrikstad. Ved brev av 16 september 1991 fra LFK til advokat Jon Sørensen, som var bobestyrer i AB Partners AS konkursbo, ble det fremsatt krav om tilbakelevering av flydelene mot å betale det beløp som Hansen hadde betalt og ytterligere en rentegodtgjørelse. Det kom imidlertid ikke noe ut av dette, idet bobestyreren uttalte at han ikke kunne se at selskapet hadde hatt noen eierinteresse i materiellet. Det ble blant annet vist til opplysninger fra Snorre Homnes, som på det tidspunkt var styreleder. Ved brev av 24 september 1992 fra advokat Terje Olaussen ble det imidlertid fremsatt et tilbud overfor Forsvarsdepartementet. Eierne skulle nå være villige til å overdra hele delelageret til Forsvaret mot å få dekket sine utgifter som ble oppgitt til 2 millioner kroner. Dette ble avslått med brev av 19 oktober 1992 fra Forsvarsdepartementet.
På dette tidspunkt hadde det oppstått en del praktiske problemer i forbindelse med lagringen i Fredrikstad, blant annet vedrørende betaling av lagerleie. Forsvaret tok derfor initiativ til å få lageret flyttet til Gardermoen, hvilket skjedd i 1992. Så vidt retten forstår, ble dette meddelt hva som i saken er omtalt som de antatt interesserte. Dette må i hvert fall ha gjeldt Snorre Homnes som synes å ha vært den mest aktive av eierne. At Homnes hadde en mer sentral rolle, fremgå også av den bekreftelse (affidavit) som advokat Bondø avga 24 februar 1993. Advokaten bekreftet her at Snorre Homnes var bemyndiget til å forhandle frem pris og øvrige avtalevilkår i forbindelse med salg av flydeler. Homnes henvendte seg selv til Forsvarsdepartementet og ba om en bekreftelse på at man der betraktet ham som eier eller eierens representant til de flydelene som høsten 1992 ble hentet i Fredrikstad. En bekreftelse med et visst forbehold ble gitt av Forsvarsdepartementet den 22 oktober 1993.
Etter det lagmannsretten forstår, ble det ikke fremsatt protester mot flyttingen til Gardermoen. Homnes samarbeidet senere med Forsvaret om en nærmere kartlegging av flydelene. Det vises her til den fremlagte liste datert 15 april 1994, som omtales nærmere i partenes anførsler.
I løpet av den tid flydelene lå lagret på Gardermoen, gjorde Homnes en rekke forsøk på å få solgt delene. Det ble blant annet tatt kontakt med et amerikansk firma Amesco. I den anledning bisto LFK med å sende et brev av 11 februar 1994 til Office of Defence Trade Controls i Washington.
Partene er sterkt uenige om hvilke konsekvenser Forsvarets håndtering av det underliggende forhold vil få for nærværende sak. Dette gjelder særlig beslutningen om destruksjon og den frist som ble satt i den gjenkjøpsavtale som LFK inngikk med Homnes alene den 28 april 1995. Det fremgår her ( punkt 9) at varepartiet må være solgt innen 31 desember 1995, og at varepartiet etter denne dato er å anse som Luftforsvarets eiendom. Partene er også sterkt uenige om hvilke muligheter eierne, særlig Trygve Kristiansen, hadde med sikte på videresalg dersom Forsvarets destruksjon hadde blitt forhindret ved innleveringen av Bondøs stevning. Uenigheten er også stor når det gjelder å vurdere verdien av flydelene.
Oslo byrett avsa dom den 2 november 1998 med slik slutning:
1. Storebrand Skadeforsikring A.S dømmes til å betale til Trygve Kristiansen kr 1.000.000,- en million kroner - med 12% renter p.a. fra 22.12.96.
2. Storebrand Skadeforsikring A.S dømmes til å betale kr 68.000 - sekstiåttetusen - i saksomkostninger til Trygve Kristiansen.
3. Oppfyllelsesfristen er 14 dager.
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Storebrand har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Det er lagt ned slik påstand:
1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
2. Trygve Kristiansen betaler saksomkostninger til Storebrand Skadeforsikring AS både for byretten og for lagmannsretten.
Trygve Kristiansen har tatt til gjenmæle og erklært aksessorisk motanke for lagmannsretten. Han har lagt ned slik endelig påstand:
I motanken:
Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til - Trygve Kristiansen erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 5.000.000,- med tillegg av lovens renter fra 06.01.1997 til betaling skjer.
I hovedanken:
Oslo byretts dom av 02.11.1998 stadfestes slik at Storebrand Skadeforsikring AS skal betale renter fra 06.01.1997.
I begge tilfeller:
Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale sakens omkostninger for begge instanser.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 8 - 12 november 1999. Det var opprinnelig innkalt 12 vitner, hvorav 6 ble frafalt under ankeforhandlingen. Ett av vitnene ble avhørt pr telefon slik det fremgår av rettsboken. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken og de gjennomstrekede deler av rettens eksemplar av utdragene.
Som det fremgår av partenes anførsler, fremsatte den ankende part en ny prinsipal anførsel under prosedyren for lagmannsretten. Ankemotpartens prosessfullmektig protesterte, jf tvistemålsloven §375. Lagmannsretten tar standpunkt til innsigelsen nedenfor i dommen.
Partene ble under ankeforhandlingen enige om at dersom erstatning tilkjennes, skal morarenter beregnes fra 6 januar 1997, jf motpartens endelige påstand.
Den ankende part, Storebrand Skadeforskring AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens dom bygger på feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Selv om advokat Bondø utviste uaktsomhet ved ikke å sende inn stevningen, er de øvrige vilkår for å tilkjenne erstatning ikke oppfylt.
Som ny anførsel i hovedanken er det under ankeforhandlingen gjort gjeldende at advokat Bondø ikke hadde noe advokatoppdrag fra noen av saksøkerne. Den påberopte avtale mellom Bondø og Kristiansen er datert så sent som 17 april 1996, det vil si flere måneder etter at stevningen skulle ha vært innsendt. Det beskjedne beløp som er avtalt, må nærmest oppfattes som et forskudd på rettsgebyret dersom det senere ble reist søksmål. Avtalen har for øvrig et helt upresist innhold. Det er vist til Rt-1997-365.
Subsidiært er det gjort gjeldende at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom unnlatelsen og det påståtte tap. Verken Snorre Homnes eller noen av de andre som nå pretenderer å ha vært eiere av lageret, ville ha fått de nødvendige tillatelser/lisenser for salg/eksport, som kunne hindret at Forsvaret ved avslutningen av lagringstiden foretok destruering.
Atter subsidiært er det gjort gjeldende at ansvaret uansett er bortfalt på grunn av Kristiansens medvirkning. Kristiansen hadde sammen med de andre eierne en rettslig aktivitetsplikt etter at han fikk varsel om destruksjon. Kristiansen var hele tiden godt orientert, blant annet gjennom Homnes som sågar disponerte Kristiansens kontor og faks. Kristiansen har derfor ved sin passivitet medvirket til den destruksjon som fant sted.
De verdier som Trygve Kristiansen har forestilt seg, bygger på en helt urealistisk vurdering av muligheten for å omsette flydeler på det internasjonale marked. Delelageret var som flydeler betraktet, i realiteten verdiløst for privat omsetning. Et eventuelt salg i Norge ville neppe ha utbrakt noe mer enn en beskjeden metallverdi, som ikke er nærmere utredet.
Den ankende part har særlig utdypet ovennevnte subsidiære anførsel. Det er her fremhevet:
Både byretten og ankemotparten har anlagt feil innfallsvinkel når det gjelder salgsmulighetene. Forsvarsmateriell kjøpt i USA er underlagt spesielle restriksjoner. Det er vist til lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi mv av 18 desember 1987 nr 87 og forskriften av 10 januar 1989. Reglene er helt annerledes enn ved privat salg i det åpne marked. Delene var solgt som utrangert militært materiell. Forsvaret hadde fjernet alle garantimerker på delene og emballasjen. Delene var da uten såkalt sporbarhet, det vil si at de ikke lovlig kunne settes inn i fly. At flydelene således ble «avmilitarisert», endret ikke salgsvilkårene. Uttalelsen i avtalen av 12 mai 1998 om at delene omfattet kurante sivile flydeler som fritt kunne omsettes innenfor NATO eller i NATO-vennlige land, er helt uriktig. Det har hele tiden vært spørsmål om militært overskuddsmateriell. Dette betyr at i tillegg til samtykke fra norske myndigheter, må det innhentes godkjennelse fra USA gjennom den amerikanske ambassaden i Oslo.
Det eneste konkrete utspill siden 1987, var forsøket i 1994 på å benytte det amerikanske selskapet Amesco som kjøper eller mellommann. Slik saken hadde utviklet seg, var Forsvaret villig til å bidra til en mulig avvikling dersom man kunne skaffe en kjøper som ble godkjent av alle involverte kontrollinstanser. Dette er bekreftet av flere vitner fra Forsvaret. Forsvaret vedstår seg således at man var villig til å utstede et Letter of Intent slik det fremgår av brev av 8 desember 1994 fra LFK til Amesco. Det fremgår imidlertid med all tydelighet av brevet at det var en forutsetning for dette at Amesco fikk nødvendig importlisens. Amesco fikk imidlertid aldri noen lisens. Dette fremgår også indirekte av det faktum at den henvendelse som LFK foretok til vedkommende amerikanske myndighet ved brev 11 februar 1994, aldri ble skriftlig besvart. LFK fikk bare en muntlig telefonhenvendelse fra den amerikanske ambassade i Oslo, hvor det ble uttalte at Amesco ikke ville bli godkjent som kjøper eller mellommann.
Forsvarets villighet til å få en avklaring i saken fremgår også av de to gjenkjøpsavtalene som ble inngått med Homnes 7 mai 1994 og 28 april 1995. Forsvaret strakk seg nå lenger enn verdien av varene tilsa for å få saken ut av verden. Beløpene kan derfor ikke tas til inntekt for noe mål for restlagerets verdi.
Som for byretten gjøres det gjeldende at det egentlig ikke foreligger en tvungen formuesskadeforsikring. Det er fal §7-6 fjerde ledd som kommer til anvendelse både i hovedanken og i motanken. De begrensninger som følger av §7-7 annet ledd får ikke anvendelse for så vidt angår vurderingen av det underliggende forhold.
Til motanken er det anført at byrettens dom er riktig hva angår rettskraftsspørsmålet. Den store hovedregel er at en dom bare er bindende mellom partene i saken. Det er ikke noe grunnlag for å si at det foreligger utvidet rettskraftsvirkning. De unntak som måtte gjelde, må bygge på særlige rettsregler. Det er vist til det som er uttalt i byrettens beslutning av 6 oktober 1997 om å fremme saken.
Når det gjelder rettskraftspørsmålet er det vist til NOU 1987 (skadeforsikringsloven) side 149, 159 og 162. Videre er det vist til Rt-1993-7, Rt-1998-1441 og Rt-1995-91.
Endelig er det anført, både i relasjon til hovedanken og motanken, at det ikke er grunnlag for noen snudd bevisbyrde slik motparten gjør gjeldende. Det er vist til Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, (3 utgave), side 152-154, 276-277 og 348. De unntak som er omtalt på side 280-287 er ikke relevante for nærværende sak.
Ankemotparten, Trygve Kristiansen, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Den nye anførselen vedrørende spørsmålet om advokatoppdrag, begjæres avskåret, jf tvistemålsloven §375. Subsidiært er anførselen imøtegått. Det er ingen tvil om at Bondø hadde et advokatoppdrag. Dette er utdypet.
I hovedanken gjøres det gjeldende at byrettens dom er riktig.
Ved advokat Bondøs unnlatelse er Kristiansen påført et tap som er en direkte følge av unnlatelsen. Kravet om årsakssammenheng er oppfylt.
Det er ikke grunnlag for noen reduksjon, langt mindre noe bortfall på grunn av Kristiansens påståtte passivitet i saken. Han har vært aktsom langt utover det vanlige hva angår oppfølgingen.
Når det gjelder spørsmålet om flydelenes omsettelighet og verdi, har den dokumentasjon som foreligger fra den tid LFK var i forhandlinger med Homnes, langt høyere bevisverdi enn de utspill som foreligger etter at det oppsto tvist mellom partene. Kristiansen har godtgjort at varelageret kunne vært omsatt for flere millioner kroner. Det er her vist til den oppstilling av 15 april 1994 som er dokumentert i saken. Denne viser at hvis de siste innkjøpsprisene legges til grunn, hadde delene en verdi av kr 8 085.707. På grunn av utvidet behov for deler til denne type fly, er verdien nå sannsynligvis høyere. Kravet mot selskapet er likevel begrenset i henhold til advokatforskriften slik det fremgår av påstanden. Subsidiært er det anført at Kristiansens tap må settes til 30 prosent av nevnte beløp, det vil si kr 2 400.000, jf anketilsvaret.
Dersom det er tvil med hensyn til verdsettelsen, må selskapet ta risikoen på vegne av Bondø. Dette er nærmere utdypet under motanken, kfr nedenfor.
Det er ikke hjemmel i lov eller annet regelverk for å forby privatpersoner å selge militært materiell. Dette gjelder ikke bare skrotet/kassert materiell, men også nytt materiell. I det parti som i sin tid ble solgt til Hansen, fantes det nye deler i langt større utstrekning enn Forsvaret var klar over. Salget i 1987 var derfor en stor tabbe som Forsvaret først senere innså konsekvensene av. Forsvaret var likevel klar over at eierne ikke kunne stoppes med sikte på videresalg, heller ikke til utlandet, forutsatt at man fulgte gjeldende bestemmelser. Dette kom også frem i de forhandlinger Homnes hadde med LFK og i de brev som senere gikk ut derfra. Det er her særlig vist til brev av 11 februar 1994 fra LFK til Office of Defence Trade Controls i Washington med kopi til den amerikanske ambassaden i Oslo. Videre er det vist til avtalen mellom Homnes og LFK av 28 april 1995 om tilbakekjøp av tre deler, jf særlig punkt 8 i f.
Staten ble derfor bundet på et avtalerettslig grunnlag til å gi de nødvendige tillatelser dersom godkjent kjøper kunne fremskaffes. Kristiansen og de andre eierne ble forhindret i å følge opp avtalen på grunn av Bondøs unnlatelse av å fremme stevningen.
Forsvarets etterfølgende opptreden viser eklatante brudd på gjeldende saksbehandlingsregler i forvaltningen. Man var tilstrekkelig orientert om at Homnes ikke var eneeier. Det er her vist til brev av 17 august 1994 fra advokat Peter Nørgaard til LFK. Det er heller ingen dekning for å si at Forsvaret har ekstingvert noen rett til delene. Homnes ble for øvrig slått konkurs den 4 oktober 1995. Den frist som ble satt i avtalen med Homnes til 31 desember 1995, var uansett ugyldig. Forsvarets håndtering av saken fremstår som myndighetsmisbruk.
Endelig er det under hovedanken og motanken vist til at det forelå et betydelig privat marked i form av museer og private samlere som kunne ha vært potensielle kjøpere.
I motanken er det gjort gjeldende at Bondø har pådratt seg et erstatningsansvar avgjort ved rettskraftig dom, jf domstolsloven §200 og den daværende forskrift om sikkerhetsstillelse §3. Det er ubestridt at Bondø har opphørt å praktisere som advokat. Man har ikke lykkes i å få kontakt med ham i senere år og langt mindre noe oppgjør.
Av forskriften fremgår det videre at selskapet innestår for det ansvar advokaten pådrar seg ved utøvelse av virksomheten, jf daværende §2. Dette betyr at dersom Bondø hadde erkjent ansvar for sitt vedkommende, behøvde selskapet ikke å akseptere dette. Situasjonen er imidlertid en annen når det som her, foreligger en rettskraftig dom mot Bondø. Denne bygger på saksøkerens fremstilling og et rettslig grunnlag for kravet.
Dersom ansvar ikke følger direkte av ovennevnte bestemmelser, er det subsudiært anført at §6 annet ledd i forskriften til anvendelse. Det fremgår hverav at sikkerhetsstilleren ikke kan gjøre gjeldende andre innsigelser overfor skadelidte enn de innsigelser advokaten selv har i forhold til skadelidte. Denne bestemmelse er særlig aktuell i nærværende sak hvor det er hendelsesforløpet etter at Bondø foretok sin unnlatelseshandling som har forårsaket tapet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med fal §7-6 fjerde ledd 2. punktum. I nærværende sak kommer også fal §7-7 annet ledd til anvendelse. Det er igjen tvil om at det foreligger en tvungen forsikring i og med at Storebrand har påtatt seg ansvar etter daværende forskrift §2. Bondø kan selv ikke gjøre innsigelser mot uteblivelsesdommen. Det følger av fal §7-6 og §7-7 at selskapet ikke kan gjøre gjeldende andre innsigelser. Som følge av disse begrensninger må Storebrand anses bundet av uteblivelsesdommen.
Atter subsidiært er det gjort gjeldende at Storebrand er ansvarlig fordi uteblivelsesdommen har en positiv rettskraftvirkning for selskapets forpliktelse etter forsikringen. Dette gjelder som følge av reglene om avledet rettskraft. De legislative hensyn bak reglene er utdypet. Flere av disse dekker momenter som går inn under motanken. Det er således vist til at selskapet selv krevet sak anlagt mot Bondø, selskapet mottok kopi av stevningen, selskapet var oppmerksom på passivitet fra Bondøs side, selskapet mottok uteblivelsesdom i kopi, selskapet var kjent med påberopelsen av rettskraftsvirkningen og selskapet var kjent med punkt 8-1 i de alminnelige forsikringsvilkår, som i realiteten gir prosessfullmakt til selskapet. Storebrand kunne ha intervenert.
Storebrand må respektere uteblivelsesdommen fordi selskapets rettsstilling er avledet eller på annen måte avhengig av rettsstillingen til Bondø. I nærværende sak er Storebrands rettsstilling avhengig av om tidligere advokat Bondø er erstatningsansvarlig eller ikke overfor Kristiansen. Dette er nærmere utdypet i prosedyren. Det er blant annet vist til Skoghøy: Tvistemål side 822 og side 826. Det fremgår herav at det i teorien er antatt at en dom må inneholde en bindende normering av rettsforholdet mellom partene for at den skal kunne bli bindende for en tredjemann (Storebrand). Man kan si at det foreligger en bundethet (bindende normering) i avtalen mellom Bondø og Storebrand. Gjennom denne avtalen har Storebrand forpliktet seg til å bære det erstatningsansvar som Bondø kunne bli pådratt. I og med at skaden har skjedd, har Bondø inngått en «avtale» om å gjøre opp for seg. Når man kan gjøre det mindre betryggende, nemlig å la en avtale være avgjørende for tredjemanns bundethet, må man kunne gjøre det mer betryggende; nemlig å la en dom få rettskraftsvirkning overfor en tredjemann (Storebrand).
Atter subsidiært er det gjort gjeldende at selv om uteblivelsesdommen ikke er bindende for selskapet, foreligger andre spesielle forhold i saken som tilsier ansvar. Det er her vist til at Bondøs unnlatelseshandling er særlig klanderverdig eller grovt uaktsom. Denne anførsel har også relevans som en imøtegåelse i hovedanken. Bondø var ikke bare prosessfullmektig men også medeier i delelageret. Hvis han hadde utført sine forpliktelser i begge egenskaper, ville saken ha blitt bedre opplyst. Man ville i et søksmål mot Forsvaret kunne ha foretatt åstedsbefaring mv. Det foreligger derfor en særlig sterk årsakssammenheng mellom Bondøs sterkt klanderverdige forhold og de problemer Kristiansen har fått med bevisføringen. Kristiansen ville ha hatt alle muligheter for å gjennomføre salg over tid med økonomisk utbytte. Han hadde både økonomiske ressurser og tiden til sin rådighet.
Disse forhold har igjen betydning for vurderingen av størrelsen av det økonomiske tap. Det anføres at man i søksmål på grunn av forsømmelser begått av advokater, må anvende en annen bevisbyrderegel enn hva som ellers gjelder i erstatningsretten. Når man skal vurdere utsiktene til at et søksmål ville ha ført frem, må Storebrand bære tvilsrisikoen. Avgjørelsen i Rt-1927-680 er kritisert i nyere litteratur og gir neppe uttrykk for gjeldende rett. Det er vist til Kristen S Fari: Advokatens erstatningsansvar (Den norske Advokatforening nr 38) side 22 flg.
Endelig er det anført at ankemotparten har krav på saksomkostninger i overensstemmelse med forsikringsvilkårene punkt 6.2 annet ledd. Uavhengig av bestemmelsene i tvistemålsloven kap 13. Dette gjelder selv om vilkårene for erstatning ellers ikke er oppfylt.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
Selv om det er fremlagt en del flere dokumenter for lagmannsretten slik det fremgår av utdraget (merket NYTT), fremstår saken med to unntak i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Det ene unntaket refererer seg til den ankende parts nye prinsipale anførsel. Det andre unntaket gjelder ankemotpartens anførsel om at Forsvaret på avtalerettslig grunnlag har forpliktet seg til å gi de nødvendige tillatelser dersom godkjent kjøper kan fremskaffes, jf prosesskrift av 29 april 1999. Det er her også gjort gjeldende at Kristiansen skal inneha «alle forvaltningsmessige rettigheter når det gjelder behandling og event. godkjenning av søknader om slik eksport». Det fremstår derfor som myndighetsmisbruk og forskjellsbehandling å nekte Kristiansen et slikt salg. Disse anførsler er så vidt lagmannsretten kan se, ikke fremført i byretten.
Slik saken ligger an, finner lagmannsretten at anken og motanken kan vurderes under ett. Innenfor rammen av partenes påstander kan retten således frifinne Storebrand eller pålegge erstatning inntil 5 millioner kroner.
Lagmannsretten tar først standpunkt til innsigelsen mot Storebrands nye prinsipale anførsel, jf tvistemålsloven §375.
Retten er enig med Storebrand i at dersom Bondø ikke hadde et advokatoppdrag da han unnlot å sende inn stevningen, vil selskapet ikke være ansvarlig etter forskriften. På den annen side er man enig med ankemotparten i at spørsmålet om preklusjon reguleres av tvistemålsloven §375, idet det anførte ikke bare fremstår som en del av de rettssetninger som retten (av hensyn til rettsanvendelsen) kan bygge på uten hensyn til fristen i §375, jf tvistemålsloven §191 og §365 i f.
Grunnlaget for den nye anførselen burde ha vært kjent for Storebrand på et tidlig stadium. Dersom spørsmålet hadde blitt tatt opp, er det mulig at man ville ha vurdert å dele pådømmelsen, jf tvistemålsloven §151 annet ledd. Når Storebrand ikke fremkom med anførselen tidligere, hadde Kristiansen grunn til å tro at selskapet ikke ville påberope seg forholdet, jf tvistemålsloven §86.
Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om preklusjon, idet man finner at anførselen uansett ikke kan føre frem. Det legges til grunn som bevist at de fire saksøkerne var enige om at Bondø skulle fremme stevning mot staten, og at han da skulle opptre som prosessfullmektig for seg selv og de andre, inkludert Kristiansen. At dette først er nedfelt skriftlig noen tid senere (17 april 1996), endrer ikke avtalens innhold. Rettsgebyret for byretten som Storebrand har vist til, var i 1996 for øvrig bare kr 2 970. Det er derfor ikke noe argument for manglende oppdrag.
Lagmannsretten tar dernest standpunkt til spørsmålet om Storebrand er bundet av uteblivelsesdommen mot Bondø av 16 mai 1997.
Innledningsvis viser man til byrettens redegjørelse for de innledende faser frem til uteblivelsesdommen, og den etterfølgende begjæring fra Kristiansen om å få avvist sitt eget søksmål mot Storebrand, jf byrettens dom side 16-18.
Det fremgår herav at Kristiansens prosessfullmektig opplyste til Storebrand at han ikke ønsket å forene sakene mot Bondø og Storebrand før det var avklart om Bondø ville inngi tilsvar. Det ble også opplyst hvilke følger dette kunne få for Storebrand etter Kristiansens syn på saken.
På den annen side gjorde Storebrand det klart at man var uenig i Kristiansens syn på følgene av en uteblivelsesdom mot Bondø. Selskapets standpunkt var i første rekke begrunnet med at sikkerhetsstillelsen skal dekke det rettslige erstatningsansvar advokater pådrar seg, og ikke forpliktelser i henhold til en uteblivelsesdom hvor ansvarsgrunnlaget ikke er undergitt realitetsbehandling. Lagmannsretten antar at Storebrands holdning også var preget av det faktum at fal §6-7 tredje ledd gir selskapet rett til å kreve at selskapet og sikrede saksøkes i samme sak.
Lagmannsretten antar etter dette at det var et bevisst opplegg fra prosessfullmektigens side å la være å forene søksmålene, idet han regnet med at Bondø ikke ville avgi tilsvar slik at uteblivelsesdom ville bli avsagt. Kristiansen ville derved skaffe seg et nytt grunnlag (rettskraftspørsmålet) for å fortsette det først anlagte søksmål mot Storebrand.
På denne bakgrunn, og særlig under henvisning til ovennevnte bestemmelse i fal §7-6 tredje ledd, er det noe tvilsomt om byretten hadde adgang til å avsi uteblivelsesdom. Som påpekt i byrettens beslutning av 6 oktober 1997 (da Kristiansen begjærte sitt eget søksmål mot Storebrand avvist), er det mye som taler for at det var søksmålet mot Bondø som (i mangel av forening) skulle ha vært avvist.
Når fal §7-6 tredje ledd gir forsikringsselskapet rett til å kreve søksmålene fremmet i samme sak, kan det ikke være opp til kravshaveren å la være å forene sakene inntil man ser om det blir avsagt uteblivelsesdom. Lagmannsretten viser her til lovens forarbeider, jf NOU 1987:24 (Skadeforsikringsloven) side 159 høyre spalte annet nye avsnitt.
Man kan også si at bestemmelsen i fal §7-6 tredje ledd er uttrykk for at det etableres en form for prosessfellesskap mellom selskapet og sikrede. Etter lagmannsrettens oppfatning hadde Kristiansen derfor ingen saklig grunn til å la være å forene søksmålene til felles avgjørelse. Det er heller grunn til å tro at prosessfullmektigen spekulerte i at uteblivelsesdommen kunne bli bindende for selskapet.
Lagmannsretten er innforstått med at det foreligger en rettskraftig uteblivelsesdom slik at det nå ikke er spørsmål om å endre denne. De betraktninger som retten har gjort foran, kan likevel ha noen betydning ved vurderingen av selve rettskraftspørsmålet.
Det følger av teori og rettspraksis at en dom som den store hovedregel ikke er bindende for tredjemann. Skal dette utgangspunkt fravikes, må det foreligge klare holdepunkter, jf Rt-1995-91. Dette må enn mer gjelde når det som i den foreliggende sak, er avsagt en uteblivelsesdom, kfr nedenfor.
Ved den nærmere vurdering av uteblivelsesdommens rettskraftvirkning legges det til grunn at Kristiansen etter fal §7-6 hadde adgang til å velge om han ville saksøke Bondø eller Storebrand eller begge. Forutsatt at Bondø hadde handlet uaktsomt som ledd i sin advokatvirksomhet, noe lagmannsretten har funnet bevist, oppstår ikke bare en form for prosessfellesskap som foran nevnt, men et fellesskap i ansvarsforholdet som er tilnærmet likt det som foreligger mellom solidarskyldnere. Man kan for så vidt si at da Kristiansen valgte å kreve uteblivelsesdom mot Bondø uten å forene søksmålet mot Storebrand, ble grunnlaget lagt for et solidarisk ansvar med Storebrand. At Kristiansen selv mente at et søksmål mot Storebrand skulle avvises, endrer ikke dette forhold.
Det synes å være bred enighet i teori og rettspraksis om at en dom mot en solidarskyldner ikke har positiv rettskraft i en sak mot en annen solidarskyldner, jf ovennevnte dom, Rt-1995-91 (98) og Aasland: Jussens Venner 1988 side 215 flg, særlig side 217.
Det viktigste unntaket hvoretter en tredjemann kan bli bundet, har man dersom forholdene ligger slik an at tredjemannen hadde måttet respektere en avtale av samme innhold som domsslutningen. Dette er imidlertid ikke situasjonen i nærværende sak. Det er på det rene at Storebrand ikke plikter å respektere en eventuell avtale mellom Kristiansen og Bondø om erstatning, noe som heller ikke er påberopt. De synspunkter som motparten har anført hvoretter det skulle sies å foreligge et tilstrekkelig avtaleforhold i forsikringsavtalen mellom Bondø og Storebrand, fremstår som en konstruksjon.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger andre spesielle hensyn i saken som tilsier ytterligere unntak fra hovedreglen om rettskraftvirkningen. Man viser til hva lagmannsretten har uttalt foran om at Kristiansen etter de prosessuelle bestemmelser som gjelder, ikke hadde noen saklig grunn for å la være å forene søksmålene. Motparten har anført at Storebrand som fikk varsel om mulig uteblivelsesdom, kunne ha opptrådt som hjelpeintervenient. Lagmannsretten har vanskelig for å forstå at et slikt opplegg er uttrykk for noen god eller praktisk prosessordning. Det vises til at Bondø både var saksøker (sammen med Kristiansen) i søksmålet mot staten, og saksøkt i Kristiansens søksmål mot Bondø som advokat. I søksmålet mot Bondø ville Storebrand som hjelpeintervenient, ikke kunne ha ivaretatt egne interesser i strid med Bondøs interesser, jf tvistemålsloven §78.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Storebrand ikke er bundet av uteblivelsesdommen som følge av rettskraftvirkningene.
Ankemotparten har anført at bestemmelsen i advokatforskriften §6 annet ledd stenger for flere av Storebrands innsigelser. Det er anført at selskapet ikke kan gjøre gjeldende andre innsigelser enn de innsigelser advokat Bondø selv hadde i behold. Det vises til ankemotpartens anførsler.
Lagmannsretten vil først bemerke at anførselen er fremført som en subsidiær anførsel under motanken (etter at det der prinsipalt er anført at ansvar for Storebrand følger av forskriften §3, jf §2 og forsikringsavtalen). Retten ser det slik at de innskrenkninger som måtte følge av forskriften §6 annet ledd i første rekke gjelder hovedanken. Dersom §6 annet ledd kommer til anvendelse slik Kristiansen gjør gjeldende, vil Storebrands muligheter for å nå frem med hovedanken være sterkt begrenset.
Lagmannsretten er ikke enig i at Storebrand er avskåret fra å gjøre gjeldende innsigelser som det ikke ble tatt hensyn til i uteblivelsesdommen eller som skriver seg i tid fra etter Bondøs unnlatelseshandling. De begrensninger som følger av forskriften §6 annet ledd, jf fal §7-6 fjerde ledd og §7-7 annet ledd, gjelder forsikringsrettslige innsigelser. De innsigelser av erstatningsrettslig art som omhandles i nærværende sak, må Storebrand kunne gjøre gjeldende. Det vises til NOU 1987:24 (Skadeforsikringsloven) side 149 og side 162, samt Selmer: Forsikringsavtaleloven (1990) side 161.
Det tap som Trygve Kristiansen måtte være påført som følge av Bondøs uaktsomhet, blir etter dette å vurdere etter den vanlige culpanorm som ligger til grunn for daværende forskrift §3, jf domstolsloven §200.
Som det fremgår foran i dommen, hadde Forsvaret opprinnelig satt frist for salg av delene til 31 desember 1995. I brev av 15 januar 1996 fra LFK til advokat Geir Hegle med flere ble det varslet om at Forsvaret ville destruere delepartiet 31 januar 1996 dersom det ikke ble reist vektige innvendinger. Destruksjonen ble imidlertid først iverksatt i april 1996.
Lagmannsretten finner det godtgjort at Forsvaret ville ha utsatt destruksjonen inntil det forelå en nærmere avklaring av eierforholdet mv dersom det var blitt tatt ut stevning. Det er grunn til å tro at Forsvaret i hvert fall ville ha avventet resultatet i byretten.
Lagmannsretten legger videre til grunn at det ikke er sannsynlig at Forsvaret ville ha fått medhold i at eiendomsretten hadde gått over til staten etter 31 desember 1995 slik det er uttalt i avtalen med Homnes av 28 april 1995. Homnes ble riktignok ikke slått konkurs før 4 oktober 1995, men i forhold til sine medeiere var han ikke legitimert til å inngå noen avtale med Forsvaret om overføring av eiendomsretten ved fristens utløp. De fullmakter som Homnes opprinnelig hadde, ble for øvrig trukket tilbake i 1994 slik det fremgår foran i dommen.
Man kunne her reise spørsmålet om Forsvaret ervervet eiendomsrett til flydelene før destruksjonen etter reglene om godtroerverv av løsøre. Denne anførsel er imidlertid ikke påberopt av Storebrands prosessfullmektig, og lagmannsretten kan da ikke gå nærmere inn på den.
Det legges etter dette til grunn at de fire saksøkerne, inkludert Kristiansen, ville bli tilkjent eiendomsretten dersom Bondø hadde fremmet saken for byretten.
Man kunne her reise spørsmålet om eierne også ville fått tilbake disposisjonsretten, eller om staten ville ha begjært beslag mv i flydelene i medhold av våpeneksportloven eller straffeprosessloven. I så fall kunne det være spørsmål om det også kunne ha blitt reist sak om inndragning. Heller ikke denne anførsel er påberopt av Storebrands prosessfullmektig, og lagmannsretten er da avskåret fra å gå nærmere inn på den.
For den videre vurdering legges det til grunn at de fire saksøkerne (eierne) ville fått utlevert flydelene omkring 1997, eller noe senere etter eventuell anke.
Det gjenstår da å vurdere om flydelene på dette tidspunkt eller i de nærmeste år hadde noen økonomisk verdi, og om det i så fall var påregnelig at delene kunne ha blitt omsatt.
Lagmannsretten legger til grunn at eierne i første rekke ville ha forsøkt å selge delene i utlandet. Det vises til intensjonsavtalen av 12 mai 1988 som er omtalt foran i dommen, hvoretter delene skulle selges i Storbritannia. Av de tidligere omtalte avisoppslag med intervju med Grande, fremgår det at han hadde kontakt med et amerikansk firma Aerosupport.
Motparten har anført at dersom søksmålet mot Forsvaret hadde blitt gjennomført, ville det ha funnet sted en langt bedre avklaring av salgsmulighetene. Kristiansens muligheter for bevisføring er nå redusert, og dette er i seg selv et grunnlag for erstatning som følge av Bondøs forsømmelser. I tilknytning til dette er det på et mer generelt grunnlag anført at i tvilstilfelle må Storebrand ha tvilsrisikoen i denne sakstype.
Lagmannsretten er enig i at de problemer som nå måtte foreligge med hensyn til å klargjøre salgsmulighetene og inntektstapet, er en del av ansvarsgrunnlaget. Man kan imidlertid ikke si at Storebrand dermed må være ansvarlig på et rent skjønnsmessig grunnlag, jf tvistemålsloven §192. Retten må foreta en bevisvurdering på bakgrunn av hele saksgangen, herunder de salgsbestrebelser som var foretatt både før og etter at Kristiansen kom inn som medeier i 1994. Det må her vurderes om det har inntrådt noen endringer på grunn av Kristiansens inntreden, og om det har oppstått endringer i markedet, i regelverket eller praktiseringen av reglene.
Lagmannsretten vil allerede her bemerke at man ikke er enig med motparten i at det gjelder noen form for omvendt bevisbyrde i denne type saker. Det som derimot kan skje i saker av denne art, er at man på grunn av den usikkerhet som hefter ved at man må stille hypotetiske spørsmål, kan stille mindre krav enn ellers til sannsynliggjøring.
Selv om det kan gjøre seg gjeldende en viss tvil, finner lagmannsretten etter en samlet vurdering av bevisene at det ikke er sannsynliggjort at eierne ville lykkes i å selge delene med fortjeneste på det internasjonale marked.
Ved denne vurdering er det lagt til grunn at LFK ville vedstå seg sine uttalelser om at man for sitt vedkommende ville bidra med å utstede et såkalt Letter of Intent til en potensiell kjøper. Lagmannsretten er imidlertid ikke enig med motparten i at det derved er oppstått en avtalerettslig forpliktelse som uten videre åpner for erstatning. De uttalelser som LFK har avgitt, bygger på en klar forutsetning om at kjøperen ville få de nødvendige lisenser mv. Dette innebærer at man måtte ha samtykke fra både norske og amerikanske myndigheter - også ved salg til andre land enn USA.
Lagmannsretten har ved sin vurdering lagt vekt på de resultatløse forsøk som er gjort fra inngåelsen av intensjonsavtalen i 1988. Det er herunder vurdert hvorvidt etterspørselen etter deler til F-5 jagerfly kan tenkes å ha økt på grunn av forlenget brukstid av flyene. Man må her være oppmerksom på at delene fremsto som utrangerte deler uten garantierklæringer. Det var med andre ord ikke tillatt å bruke delene i operative fly. Retten kan ikke ta hensyn til inntektsmuligheter som følge av en eventuell ulovlig omsetning.
Det er anført at Kristiansen ville kunne søke på forskjellige datasystemer, og at det er overveiende sannsynlig at han om det ikke hadde meldt seg kjøpere på vegne av offentlige myndigheter, ville fått kontakt med interesserte representanter for museer, private samlere mv. Dette gjelder også for det norske marked.
Lagmannsretten finner under noen tvil at dette ikke er sannsynliggjort. Hvis det hadde vært et marked av betydning på dette området, ville de tidligere eiere med Homnes i spissen ha lykkes i løpet av de mange år mellom 1988 og 1996. Man må her også ta hensyn til at det ville ha påløpt relativt betydelige utgifter i forhold til en kjøpergruppe som neppe ville ha betalt særlig mye. Det kan her tilføyes at det av brev av 24 september 1992 fra advokat Olaussen er opplyst at eierne inntil da hadde utgifter som beløp seg til to millioner kroner.
Lagmannsretten har også vurdert den bevismessige betydning av de to gjenkjøpene som Forsvaret foretok i 1994 og 1995 til henholdsvis kr 175.000 og kr 140.000. Retten finner å kunne legge til grunn de vitneforklaringer som er avgitt av Forsvarets representanter. Det er grunn til å tro at de beløp som her er omtalt, ikke avspeiler flydelenes verdi i noen relasjon. Som det fremgår av anførslene og vitneforklaringene, antas oppkjøpene å ha vært gjort i et forsøk på å få en avslutning på den uro som var oppstått i Forsvaret fordi man med rette eller urette mistenkte de daværende eiere for å vurdere ulovlig omsetning.
Lagmannsretten kan heller ikke se at salg av delene som skrapmetall i Norge, ville innbrakt fortjeneste av betydning. Dette er så vidt retten kan se heller ikke anført av Kristiansen.
Endelig vil lagmannsretten vurdere motpartens anførsel om myndighetsmisbruk, som bare i meget liten grad er omtalt i prosedyren. Så vidt retten forstår bygger denne anførsel på en forutsetning om at Forsvaret i avtalen med Homnes av 28 april 1995 forpliktet seg til å fremskaffe alle nødvendige lisenser mv. Man oppfatter anførselen derhen at staten som følge av dette ville blitt erstatningsansvarlig på subjektivt grunnlag. Denne erstatningen er Kristiansen gått glipp av med Bondøs forsømmelse.
Lagmannsretten finner ikke at motparten har underbygget anførselen slik at noe ansvar ville blitt ilagt om saken hadde gått sin gang for byretten. Forsvaret hadde gode grunner til å tro at Homnes var eneeier eller at han hadde de nødvendige fullmakter. Det vises her til brev av 3 november 1995 fra LFK til blant annet advokat Geir Hegle. Det ble her opplyst at LFK anså seg juridisk bundet av avtalen med Homnes. Man ba om en juridisk begrunnelse for innsigelser mot avtalen. LFK fikk ikke noe svar på henvendelsen. Det må også tas hensyn til den lange tid som var gått siden Forsvaret overtok delene, som var lagret gratis på Gardermoen siden 1992. Retten legger også til grunn at Kristiansen var orientert i rimelig utstrekning gjennom Homnes.
På denne bakgrunn kan det vanskelig sies at LFK opptrådte uaktsomt da man henholdt seg til avtalen av 28 april 1995 og brevet av 15 januar 1996. Det er ikke anført erstatning på objektivt grunnlag.
Som det fremgår avslutningsvis under ankemotpartens anførsler, er det gjort gjeldende et krav om saksomkostninger på et rent forsikringsrettslig grunnlag. Vilkårenes punkt 6.2 annet ledd har etter lagmannsrettens oppfatning bare betydning for beregningen av egenandelen.
Storebrand blir etter dette å frifinne.
Når det gjelder saksomkostningene, har hovedanken ført frem mens motanken har vært forgjeves. Som hovedregel skal omkostningsspørsmålet vurderes adskilt i forhold til hovedanken og motanken. De anførsler som motparten har henført under motanken, er i det vesentlige de samme anførsler som må vurderes under hovedanken. For lagmannsretten blir spørsmålet derfor om motanken slik den er presentert for ankeinstansen, har medført ekstraarbeid for den ankende part. Det faktum at Storebrand har valgt å skifte advokat, noe som delvis er brukt som begrunnelse for prosessfullmektigens helt uvanlig høye salærkrav, kan ikke uten videre belastes ankemotparten. Man finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette forhold, som etter den avgjørelse lagmannsretten kommer til, ikke får nevneverdig betydning.
Når det gjelder hovedanken, finner lagmannsretten at saken har vært så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å la den komme for retten. Det vises blant annet til spørsmålet om hvorvidt Kristiansen ville ha greid å omsette noen av delene til museer, private samlere mv. Man finner derfor at partene bør bære hver sine saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd.
Når det gjelder motanken, har den vært forgjeves, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Motparten bør i overensstemmelse med hovedregelen pålegges å erstatte Storebrand denne del av omkostningene. Etter lagmannsrettens oppfatning er det vurderingen av flydelenes eventuelle økonomiske verdi utover 1 million kroner som utgjør hovedarbeidet i motanken. Storebrands prosessfullmektig synes for øvrig bare i liten grad å ha vektlagt dette skjønnsspørsmål. De øvrige spørsmål herunder rettskraftspørsmålet, har Storebrand måttet ta med i arbeidet med hovedanken. Omkostningene for motanken settes skjønnsmessig til kr 5 000, jf tvistemålsloven §176.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Trygve Kristiansen til Storebrand Skadeforsikring AS 5.000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
3. Partene bærer hver sine saksomkostninger for byretten.