LB-1999-3548
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-06 |
| Publisert: | LB-1999-03548 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-04089 A/61 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03548 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Martin Andreassen). Kjæremotpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Anne Stine Eger Mollestad). |
| Forfatter: | Lagdommer Egil F. Jensen. Lagdommer Kjersti Graver. Lagdommer Svein Dahl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §181, §176, §180, §384, §403, Tvistemålsloven (1915) |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningavgjørelse.
Som passasjer i en personbil ble A skadet i en trafikkulykke i 1989. Bilen var ansvarsforsikret i Storebrand Skadeforsikring AS som erkjente ansvar. Partene kom imidlertid ikke til enighet om erstatningsutmålingen.
Ved stevning av 7. mai 1998 til Oslo byrett reiste A sak mot Storebrand med krav om erstatning begrenset oppad til kr 1.050.000 etter rettens skjønn. Beløpet var basert på lidt inntektstap - inklusiv rente - pr. 1997 med kr 170.000, fremtidig inntektstap kr 700.000, merutgifter kr 135.000, rest-menerstatning og rest-salær, til sammen kr 1.240.000, fratrukket utbetalt a konto med kr 200.000. Storebrand tok til motmæle og påsto seg frifunnet mot å betale erstatning etter rettens skjønn.
Hovedforhandling ble avholdt 14. og 15. september 1999. Av byrettens dom fremgår at partene var kommet til enighet om menerstatningen, og merutgifter, både påløpte og fremtidige. Det som da gjensto ifølge dommen var inntektstap og salær i form av advokatutgifter. Under hovedforhandlingen nedla A påstand om tilkjennelse av resterstatning oppad begrenset til kr 1.600.000 etter rettens skjønn. Storebrand fastholdt tidligere påstand.
Oslo byrett avsa den 14. oktober 1999 dom med slik domsslutning:
1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler 796.308 - sjuhundreognittisekstusentrehundreogåtte - kroner i erstatning til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av dommen fremgår at retten la til grunn at A hadde hatt inntektstap - inkludert rente - med kr 150.000, at fremtidig inntektstap ville utgjøre kr 511.260 og skatteulempe kr 138.315, og retten satte erstatning for advokatutgifter frem til stevningen til kr 50.000. I dommen heter det videre at A hadde godtatt at det skulle gjøres fradrag for a kontobeløp med kr 113.267, mens merutgiftene utgjorde kr 60.000, til sammen kr 796.308, idet menerstatningen var holdt utenfor beløpsangivelsen i slutningen. Byretten begrunnet saksomkostningsavgjørelsen slik:
De erstatningsposter retten har tatt stilling til gir en samlet erstatning på kr 736.308,-. Partene har under hovedforhandlingen blitt enige om erstatning for merutgifter med kr 60.000, hvorav kr 18.000 er ment å dekke påløpte utgifter med renter og kr 42.000 fremtidige utgifter. Det totale erstatningsbeløp blir således kr 796.308. Menerstatningen er holdt utenfor. Saken må etter dette anses som dels vunnet og dels tapt for begge parter, jf. tvistemålsloven §174 første ledd. Etter rettens vurdering får ingen av unntaksreglene i annet ledd anvendelse.
Om sakens nærmere enkeltheter vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
A har påkjært saksomkostningsavgjørelsen idet det hevdes å foreligge mangelfulle domsgrunner og uriktig anvendelse av tvistemålsloven §174. Storebrand har inngitt tilsvar og fremholdt at byrettens saksomkostningsavgjørelse er korrekt og i samsvar med gjeldende rettsregler.
Den kjærende part - A - har i det vesentlige fremholdt:
Det øvre påstandsbeløpet var basert på en prinsipal forutsetning om at skadelidtes fremtidige årlige inntekt uten skade ville utgjøre kr 220.000. Skadelidte fremla imidlertid også alternative oppstillinger basert på henholdsvis kr 220.000 og kr 180.000. Retten la til grunn kr 200.000, men dette kan isolert sett ikke gi grunnlag for konklusjonen om at saken delvis er tapt. Tilsvarande gjelder det forhold at retten også la til grunn en noe lavere årlig inntekt for allerede lidt inntektstap. Det sentrale er at skadelidte uttrykkelig har overlatt valget mellom flere alternativer til retten.
Et annet spørsmål av sentral betydning gjaldt spørsmålet om mulig restarbeidsevne. Retten kom til at det ikke forelå noen restarbeidsevne. På dette punkt fikk skadelidte følgelig fullt medhold. Det samme gjelder skatteulempen.
Under hovedforhandlingen ble det foretatt forliksforhandlinger. Skadelidte foreslo kr 1.000.000, mens motparten tilbød kr 340.000. Domsresultatet lå langt nærmere skadelidtes forslag. I det alt vesentlige må saken derfor anses vunnet av ham.
Skadelidtes saksomkostninger, som han selv må dekke, utgjør om lag kr 90.000. Det oppleves som urettferdig om han må betale et slikt beløp for å «vinne» ca million i forhold til det han var tilbudt fra den annen side. Av rettspraksis fremgår ellers at vanskelig erstatningsutmåling og partenes ulike økonomiske stilling skal tillegges vekt når det vurderes om unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd skal benyttes.
Erstatningsutmåling vil i det alt vesentlige bero på skjønn. Av denne grunn vil skadelidtes erstatningsrettslige vern bli sterkt skadelidende dersom man følger den linje som byretten synes å ha lagt seg på. Saksomkostningsavgjørelsen kan derfor få uheldige rettspolitiske konsekvenser, og den bør av denne grunn heller ikke bli stående.
Det er ikke noe til hinder for at kjæremålsretten kan prøve byrettens sakomkostningsavgjørelse, og det er således ikke noe grunnlag for å avvise kjæremålet. Kjæremålsretten kan også prøve saksbehandlingen.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. A tilkjennes saksomkostninger for byretten med tillegg av 12 % renter fra 14 dager etter dommens forkynnelse.
2. A tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet med kr 7.000,-.
Kjæremotparten - Storebrand Skadeforsikring AS - har i hovedtrekk fremholdt:
Kjæremålsretten er avskåret fra å overprøve den skjønnsmessige vurdering av hvorvidt saksomkostninger skal tilkjennes eller ikke. Av denne grunn må kjæremålet avvises. Det er i denne forbindelse vist til tvistemålsloven §181 annet ledd, rettspraksis og Schei «Tvistemålsloven» ( 2. utg.) s. 612.
Byrettens domsgrunner er ikke mangelfulle. Dersom retten følger en av i tvistemålslovens hovedregler om saksomkostninger, er kravene til begrunnelse særdeles beskjedne, jf. Skoghøy «Tvistemål» s. 1017. Byrettens avgjørelse er i samsvar med gjeldende rett, og den er tilstrekkelig begrunnet.
For lidt inntektstap krevde den kjærende part kr 463.044, mens han ble tilkjent kr 150.000. For fremtidig årlig inntektstap krevde han kr 220.000, men retten kom til kr 200.000. M. h. t. grad av arbeidsmessig uførhet og skatteulempe, fikk han derimot medhold. Retten har følgelig utvilsomt truffet en riktig avgjørelse idet §174 får anvendelse selv om den ene part har vunnet i det alt vesentlige. Anvendelse av annet ledd vil bero på en bred rimelighetsvurdering.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
Kjæremålet avvises
Subsidiært:
Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
I begge tilfelle:
Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet med kr 6.000,-.
Lagmannsretten bemerker:
Ved kjæremål over saksomkostningsavgjørelse er kjæremålsinstansens prøvingsadgang begrenset av tvistemålsloven §181 annet ledd. I utgangspunktet kan lagmannsretten i dette tilfelle bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, og lagmannsretten er herunder bundet av byrettens bedømmelse av sakens bevisligheter. Men bestemmelsen må suppleres med tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 5, jf. §403 annet ledd, hvoretter en avgjørelse må oppheves dersom den lider av slike feil at lovanvendelsen ikke kan prøves. Det vises bl.a. til Rt-1985-236. Lagmannsretten kan derfor også prøve byrettens saksbehandling, herunder om avgjørelsen er mangelfullt begrunnet.
Selv om prøvingsadgangen således er begrenset, foreligger det imidlertid ikke noe grunnlag for å avvise kjæremålet.
Byretten kom til at saken var dels vunnet og dels tapt for begge parter, og avgjorde saksomkostningsspørsmålet ut fra tvistemålsloven §174. Lagmannsretten kan ikke se at dette er uriktig lovforståelse, idet det ikke kunne være grunnlag for å nytte §172 som forutsetter at den ene part har tapt saken fullstendig. Det vil bare være tilfelle dersom den annen part får medhold i alle krav som er fremsatt, og i samsvar med sin prinsipale påstand. Kreves det skjønnsmessig utmåling innen en øvre grense, kan saken anses som fullstendig vunnet selv om vedkommende tilkjennes et lavere beløp enn maksimumsgrensen. Forutsetningen må imidlertid være at parten ber om en rent skjønnsmessig avgjørelse og ikke i realiteten krever et bestemt beløp. I hvilken utstrekning det argumenteres for et bestemt beløp, vil være et poeng i denne forbindelse.
Som det vil fremgå var den kjærende parts krav bygget opp av flere enkeltposter. Av størst praktisk betydning var inntektstap der den kjærende part under hovedforhandlingen hevdet at lidt tap frem til 1999 ville utgjøre kr 463.044 og fremtidig inntektstap kr 948.379 basert på 25 % skatteulempe, mens kjæremotparten oppga henholdsvis kr 75.000 og kr 275.000 basert på 20 % skatteulempe. Begge parter argumenterte bestemt og utfyllende for det prinsipale syn de ga uttrykk for, særlig knyttet til den kjærende parts sannsynlige lønnsutvikling uten skade, og det synes ikke treffende å hevde at noen av dem la opp til en rent skjønnsmessig vurdering fra rettens side. Og retten kom som nevnt til kr 150.000 og kr 511.260 ved 25 % skatteulempe. Allerede dette er etter lagmannsrettens vurdering tilstrekkelig for å anvende tvistemålsloven §174 og ikke §172. Dertil kommer at den kjærende part ikke fikk fullt medhold for så vidt angår erstatning for saksomkostninger forut for saksanlegget, og at partene kom til enighet om merutgiftene på et noe lavere nivå enn forutsatt i stevningen. At totalsummen eventuelt ligger nærmere den kjærende parts øvre grense enn kjæremotpartens, er uten betydning for valget mellom de nevnte paragrafer.
Hovedregelen etter tvistemålsloven §174 første ledd er at hver av partene skal bære sine egne omkostninger. Etter annet ledd kan det gjøres unntak i en del nærmere angitte tilfelle, bl.a. dersom en av partene bare har fått medhold i tvistepunkter av liten betydning. Oppregningen er ikke uttømmende. Retten må foreta en konkret vurdering av hvorvidt det er på sin plass å gjøre unntak fra hovedregelen. Er dette gjort, stilles det vanligvis beskjedne krav til begrunnelsen.
Retten har vurdert mulig anvendelse av unntaksreglene i §174 annet ledd, men konkludert med at ingen av dem får anvendelse. Begrunnelsen på dette punkt er knapp, men lagmannsretten kan ikke se at byretten etter omstendighetene hadde spesiell foranledning til å gjøre nærmere rede for den drøftelse som var foretatt. Etter det resultat byretten var kommet til, forelå det et forholdsvis klart tilfelle av en sak som var dels vunnet og dels tapt, og uten at saken for øvrig inneholdt momenter som spesielt pekte i retning av en mulig anvendelse av §174 annet ledd. Lagmannsretten finner etter dette at byrettens begrunnelse er tilstrekkelig til at lovanvendelsen kan prøves, og videre til at det verken hefter feil ved saksbehandlingen, lovanvendelsen eller rammene for skjønnsutøvelsen. Den nærmer skjønnsmessig prøvelse av hvorvidt det bør gjøres unntak fra hovedregelen i §174 første ledd, kan lagmannsretten ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har vært forgjeves. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd vil den kjærende part bli pålagt å dekke motpartens nødvendige omkostninger for lagmannsretten. Kjæremotparten prosessfullmektig har krevd kr 6.000 for inngivelse av tilsvar og et senere prosesskrift. Beløpet fremstår som for høyt med tanke på at kjæremålet reiser oversiktlige og kjente problemstillinger. Retten peker videre på at det i tilsvaret er fremsatt en lite treffende avvisningsinnsigelse, samt at det senere prosesskrift for en stor del inneholder avskrift av juridisk teori. Beløpet finnes på denne bakgrunn passende å kunne fastsettes til kr 2.000, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Storebrand Skadeforsikring AS 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.