LB-1999-3560
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-30 |
| Publisert: | LB-1999-03560 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-06562 A/65 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03560 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A og B (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Torkjell Solbø). Kjæremotpart: C (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Rune Nordby). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjersti Graver. Lagdommer Dag A. Minsaas. Lagdommer Svein Dahl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, Barneloven (1981) §36, §44, §176, §178, §180, §44a, §37, §45 |
Saken gjelder kjæremål over byrettens saksomkostningsavgjørelse.
C er biologisk far til D, f. *.*..93. Ds biologiske mor er avgått ved døden. Etter rettsforlik inngått i Oslo byrett den 22. september 1994 har A og B foreldreansvaret for gutten i henhold til barneloven §36 - §37.
Ved stevning av 12. juli 1999 til Oslo byrett reiste C søksmål mot A og B med påstand om å bli tilkjent samvær med D, fastsatt etter rettens skjønn. Subsidiært krevet han samvær for Ds farmor. Byretten kom til at saken ikke kunne bringes inn for domstolene før megling var forsøkt, og avsa den 3. november 1999 kjennelse med denne slutning:
1. Sak 6532 A/65 avvises
2. Hver av partene bærer sine omkostninger.
Omkostningsavgjørelsen er begrunnet med at byretten fant det rettslig tvilsomt om meglingspåbudet gjelder i et tilfelle som dette, jf. unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §175 første ledd.
A og B har i rett tid påkjært omkostningsavgjørelsen til Borgarting lagmannsrett og anfører i korte trekk:
Det er ingen tvil om at meglingspåbudet gjelder også i denne saken. Det vises til barneloven §36 siste ledd, hvoretter reglene i kapitlene 5 og 6 får anvendelse for den eller de som får foreldreansvaret etter denne bestemmelsen. Det følger da av ordlyden i barneloven §44 tredje ledd 1. setning at det skal megles før saken bringes inn for retten.
A og B har nedlagt denne påstand:
1. Saksomkostningsavgjørelsen i Oslo byretts kjennelse av 03.11.99 A/65 - slutningens punkt 2 - oppheves og hjemvises til byretten for ny avgjørelse.
2. A og B tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet med kroner 2.500,-.
C anfører sammenfatningsvis:
Lagmannsrettens kompetanse er begrenset i henhold til Rt-1984-956.
C er uenig i den kjærende parts forståelse av barneloven §36 og kapittel 6. Den biologiske far har ikke hatt kontakt med sønnen over lengre tid. Forholdet ligner mer på den kontakten som besteforeldre har med sine barnebarn, og som etter forarbeidene er unntatt fra megling. At den biologiske farens samvær med et bortplassert barn ikke er omtalt, vil ikke ha noen betydning. Byretten har etter en nærmere avveining kommet til at saken skulle ha vært meglet, et resultat som ikke har fremstått som åpenbart.
C har nedlagt denne påstand:
1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
2. C, eventuelt det offentlige, tilkjennes omkostningene ved kjæremålet med kr 2.500,-
Lagmannsretten bemerker:
Spørsmålet om ileggelse og ansettelse av saksomkostninger kan bare påkjæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avsagt i strid med loven, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd.
Byretten har funnet at det prosessuelle grunnlaget for å avvise saken er rettslig tvilsomt, og den har under henvisning til unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §175 første ledd unnlatt å tilkjenne saksomkostninger. Dette er i utgangspunktet ikke i strid med loven. Selv om lagmannsrettens kompetanse er begrenset, kan den prøve om det angitte unntak fra hovedregelen foreligger, her om avvisningsspørsmålet var rettslig tvilsomt, jf. Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer (2. utgave) bind I side 612.
Etter lagmannsrettens vurdering har byretten dekning for sin uttalelse om at grunnlaget for å avvise saken er rettslig tvilsomt. Det følger av tvistemålsloven §44a tredje ledd 6. punktum at partene skal møte til megling før saken fremmes for domstolen. Med partene menes i denne sammenheng foreldrene, jf. bestemmelsens tredje ledd 1. punktum. Barneloven §36 fjerde ledd er ingen saksbehandlingsregel. Det følger av bestemmelsen at A og B kommer i samme stilling til barnet som de opprinnelige foreldrene. Ved deres mulige samlivsbrudd eller dødsfall skal spørsmålet om foreldreansvar og samværsrett vurderes etter de vanlige regler, jf. Inge Lorange Backer: Barneloven med kommentarer side 234. Dette må også omfatte meglingspåbudet. Derimot er det ikke uten videre gitt at foreldrene i denne sammenheng også omfatter de biologiske foreldrene som ikke lenger har foreldreansvaret. Det er således usikkert om meglingspåbudet gjelder samværstvister mellom den biologiske faren og dem som har foreldreansvaret, selv om den biologiske faren i utgangspunktet har samværsrett etter barneloven §44. Når andre enn foreldrene reiser søksmål om samværsretten etter barneloven §45, skal det ikke megles, jf. Ot.prp.nr.56 (1997-1998) side 61. Det må følgelig konkluderes med at spørsmålet om det kreves megling i et tilfelle som dette, er tvilsomt. Hva som er den riktige løsningen, er det unødvendig for lagmannsretten å ta stilling til for å avgjøre kjæremålet.
Om saksomkostninger i dette tilfellet burde ha vært tilkjent, kan lagmannsretten ikke prøve.
Kjæremålet har vært forgjeves. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes C saksomkostninger for lagmannsretten. For kjæremål over kjennelser som avslutter saken, må det søkes på nytt om fri sakførsel etter de regler som ellers gjelder, jf. Justisdepartementets rundskriv G-0032 side 65. Noen søknad om fri sakførsel til lagmannsretten foreligger ikke. Prosessfullmektigens arbeid med saken begrenser seg til et kort kjæremålstilsvar. Påstandsbeløpet tyder på at han har nedlagt mer arbeid i anledning kjæremålet enn hva som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålsloven §176. Omkostningsbeløpet settes skjønnsmessig til 1.250 kroner, tilsvarende to timers arbeid etter offentlig sats. De kjærende parter hefter solidarisk for beløpet, jf. tvistemålsloven §178 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes
2. Innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse betaler A og B én for begge og begge for én 1.250 - tolvhundreogfemti - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.