LB-1999-3617

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-03-16
Publisert:	LB-1999-03617
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-3599 A/20 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03617 A/02 og LB-1999-03618 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00722.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ola P. Stavland). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Berit Reiss-Andersen).
Forfatter:	Lagdommer Hjalmar Austbø, formann. Lagdommer Hans Kr Bjerke. Ekstraord. lagdommer Kjell Gundelsby
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981), Tvistemålsloven (1915) §172, §177, §180, §375, Barneloven (1981) §44b

Saken gjelder spørsmål om hvem av foreldrene C, født ** 1996 i USA, skal bo fast hos og spørsmålene om foreldreansvaret og om samvær. Hennes foreldre er B, født ** 1973 og A, født ** 1971.

Foreldrene traff hverandre på ferie i Hawaii i 1994. Han var og er norsk statsborger bosatt i Oslo, mens hun var og er amerikansk statsborger av mellom-amerikansk opprinnelse, men født og oppvokst i Los Angeles, California, USA.

A kom til Norge første gang i november 1994 og kom så på nytt til Norge i januar 1995. Hun søkte da om to måneders oppholdstillatelse. Hun fikk to måneders visum, som senere ble forlenget med en måned. A forlot Norge i mai 1995, men kom så tilbake i november 1995. Hun ble gravid i slutten av desember 1995 og reiste tilbake til USA samme måned. B visste ikke på det tidspunktet at A var gravid, noe han først fikk greie på i februar 1996. Datteren ble født i august 1996, og B var da på besøk i anledning fødselen og bodde i USA ca 3 måneder, før han returnerte til Norge i desember 1996. Mor og barn kom til Norge i juni 1997, og partene giftet seg 2. august 1997 i Norge. De skaffet seg egen leilighet. Mor og far bodde sammen med barnet i Norge frem til oktober 1998 da mor og barn reiste på ferie til USA. Imidlertid returnerte ikke mor og barn som planlagt i desember. I februar 1999 søkte så A om separasjon, og partene ble deretter separert. De er i dag skilt.

B reiste sak i USA i henhold til artikkel 3 i Haag-konvensjonen. En amerikansk domstol avgjorde at barnet må anses hjemmehørende i Norge, og mor og barn reiste så tilbake til Norge i juni 1999 etter at rettsavgjørelsen var truffet.

B anla sak for Oslo byrett ved stevning av 14. april 1999 med påstand om at han alene skulle ha foreldreansvaret for datteren. A krevde i tilsvar at hun skulle ha foreldreansvaret alene og at C skulle bo fast hos henne i USA. I forbindelse med saksforberedende rettsmøte 22. juni 1999 inngikk B og A rettsforlik med virkning frem til rettskraftig avgjørelse foreligger. Dette forliket er inntatt i Oslo byretts dom av 30. august 1999, side 5, hvor domsslutningen lyder:

1. A og B skal ha felles foreldreansvar for datteren C, født ** 1996.

2. C, født ** 1996, skal bo fast sammen med sin mor A.

3. B skal ha samværsrett med datteren C minst en ettermiddag i uken, minst annenhver helg, minst 14 dager i sommerferien, og jul eller påske.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Sakens nærmere bakgrunn fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Ved erklæring av 27. oktober 1999 påanket A byrettens dom med påstand om at hun alene skulle ha foreldreansvaret, mens B i tilsvaret påsto seg frifunnet. B hadde allerede da ved ankeerklæringen 29. oktober 1999 angrepet byrettens dom og nedlagt påstand om at datteren skulle bo fast hos ham mens A skulle ha samværsrett med barnet etter rettens skjønn. I tilsvaret la A ned påstand om at datteren skulle bo fast hos henne, og at faren skulle ha samvær med datteren etter rettens skjønn.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus i tiden 20. - 28. februar 2001. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble hørt 10 vitner, og den oppnevnte sakkyndige ga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

A har i hovedsak anført i ankesakene:

Det vil være best for C at hun fortsatt bor fast hos mor og at mor får foreldreansvaret alene. Moren skal flytte til USA, og ønsker da foreldreansvaret alene for å være uavhengig av farens samtykke til flyttingen. Det vil også være best av hensyn til barnet at foreldreansvaret ikke er delt på grunn av det høye konfliktnivået saken har. Avgjørelsen av spørsmålet om hvem C skal bo fast hos vil styre avgjørelsen om spørsmålet om foreldreansvaret. Det alternativet at moren blir boende i Norge er ikke aktuelt, slik at felles foreldreansvar i realiteten ikke er noe alternativ i saken.

Saken er vanskelig, men det er best for barnet at C bor fast hos moren som har foreldreansvaret alene. C er i dag 4 1/2 år gammel. For et så lite barn er faktisk omsorg og følelsesmessig kontakt svært viktig. Selv om det ikke foreligger noen morspresumsjon i loven, tilsier en konkret vurdering her at Cs behov for en identifikasjon med sin mor at C fortsatt skal bo hos moren.

Også persontilknytningen tilsier at barnet skal bo hos mor. Det er uomtvistet at hun har vært hovedomsorgsperson for C. Skifte av omsorgsperson vil være dramatisk for C. I tilfelle flytting til USA vil redusert samvær med faren være mindre dramatisk enn å flytte C fra moren. Barnet opplever at det er moren som beskytter henne, som er den mest pålitelige for henne, og som tar vare på henne. Å miste hovedomsorgspersonen vil for barnet kunne oppleves som et svik. Det kan i dette perspektiv ikke være av avgjørende betydning at far har hatt god kontakt med barnet og at barnet synes å oppleve at det er morsommere å være hos pappa enn hos mamma, noe som for øvrig ikke sier noe om hvor god tilknytning det er mellom C og faren. Den sakkyndige har også vurdert A som en god mor. Den sakkyndige uttaler i sin rapport at barnets utvikling hos mor som hovedomsorgsperson har vært god. Barnet er «oppegående», har et avansert språk og behersker et betydelig abstraksjonsnivå. Barnet er motorisk og intellektuelt foran gjennomsnittet og er ressurssterk og sjarmerende. C bærer ikke særlig preg av familiekonflikten som mor har greid å beskytte henne mot som hovedomsorgsperson. Det er således god grunn til at C forblir boende fast hos mor og ikke flyttes til far, som har hatt en mindre sentral rolle enn mor.

Det ytre miljøskiftet som vil kunne finne sted taler også for at C blir boende fast hos mor. og at mor får foreldreansvar alene. Barnet vil få et godt bo- og oppvekstmiljø i Los Angeles, og motparten sverter på en uholdbar måte det området og det miljøet A vil bo i i Los Angeles. Det er kriminalitet alle steder i verden, og det er ikke en slik kriminalitet i det aktuelle miljøet at det på noen måte taler i mot et ytre miljøskifte. Det er for øvrig tale om et område hvor A og hennes familie har vokst opp og hvor hennes familie lever akseptabelt.

Omsorgsmulighetene i tiden fremover er også viktig. Mor har tilbud om arbeid i Los Angeles ved et advokatkontor som sekretær. Hun har også hatt et langvarig arbeidsforhold i USA før hun kom til Norge. Omsorgsmulighetene er altså gode i tidsperspektiv. Det er barnehagemuligheter der hun skal bo, og hun har mors familie og et nettverk for øvrig rundt seg. Hun har en stor venneflokk. I motsetning til i Norge, vil hun disponere bil. Ut fra en vurdering av forholdene er As syn at hun har bedre omsorgsmuligheter i USA enn om hun blir boende i Norge. Det er best for C å vokse opp sammen med henne i USA.

A flytter tilbake til USA uansett sakens utfall. Hun er villig til å gi B samvær av betydelig omfang, og han kan bo hos familien i Los Angeles under samværsperiodene. Han kan også ha lengre samvær etter hvert som barnet blir eldre. Det er således i saken fullt mulig å gjennomføre samvær selv om partene bor på hvert sitt kontinent, og utgiftene er ikke særlig større enn de ville vært om mor og barn skulle bo i Kirkenes istedenfor på den amerikanske vestkyst. Mor vil bekoste transport til Norge av barnet når samvær mellom barn og far skal utøves i Norge. Det er ikke grunnlag for å hevde at A gjennom sin tidligere adferd har vist at hun ikke vil respektere fars samværsrett. Etter kjennelsen i USA om at mor måtte tilbake til Norge med barnet, kom hun tilbake og har senere medvirket til at samværet er blitt gjennomført på en ordentlig måte for far.

Far har fått gjennomføre det samværet som har vært avtalt, og det er ikke for å sabotere hans samværsrett at mor ha forsøkt å få endret samværsordning. Dette har vært på grunn av spørsmål om barnehage og hennes norsk-kurs. Far har en vist en steil holdning til at barnet skal få lov å gå i flerkulturell barnehage, og far har motarbeidet best mulig foreldrekontakt ved å motsette seg en smidig løsning. Han har også forlangt å få ha barnet i lengre perioder enn det rettsforliket ga ham adgang til. Julaften 1999 oppførte B seg slik at man kan spørre seg om han la opp til en konflikt. Han tok kontakt med politiet for med makt å hente barnet hjemme hos mor. Han kom igjen tilbake med politi til hennes bolig 28. desember 1999. B har i hente- og bringesituasjoner lagt opp til vanskeligheter og oppført seg på en slik måte at det har vært uheldig for barnet å være vitne til episodene og det konfliktnivået det i lang tid har vært mellom mor og far. Det nevnes at A sågar følte seg tvunget til å be en venninne bistå henne i julen 1999 i anledning en hente/bringesituasjon.

Sammenfatningsvis fremheves at B viser liten samarbeidsvilje. Han har blant annet ikke villet endre en samværsavtale som det er grunner til å endre. Hans hensynsløse opptreden i mange situasjoner viser at han mangler empati og på den måten er med på å hindre den best mulig samlede foreldrekontakt.

Foreldrenes personlige egenskaper er viktig når det skal avgjøres hvor barnet skal bo og dermed, i denne saken, også hvem som skal ha foreldreansvaret alene. Under samlivet opplevde hun en rekke enkeltepisoder der han forsøkte å kontrollere henne fysisk eller psykisk, og det kan stilles spørsmål om det er et mønster i hans adferd. Hun var i begynnelsen svært forelsket i ham og var stolt av ham. Etter at de flyttet inn i felles leilighet høsten 1997 opplevde hun en ny side ved B. Han er i mot flerkulturell barnehage, han er nedlatende til mors etniske bakgrunn, kaller henne en dum amerikaner, og fremhever hennes meksikanske side. Hun har vært isolert uten penger. Hun får alltid skylden når noe ikke er som det skal være, og han kritiserer henne for den minste ting. Hun blir dermed usikker og vantrives i Norge. Det kan også nevnes at han nekter henne, som er katolikk, å gå i amerikansk kirke og han nekter henne også å delta i den amerikanske klubben. Han har dessuten begått fysiske krenkelser overfor henne, også episoder der barnet har vært involvert. Krenkelsene må ses som et forsøk på å disiplinere henne, og hun blir deprimert av hans opptreden. Han viser i det hele lite forståelse for hennes problemer, som først og fremst har vært hjemlengsel, isolasjon og en opplevelse av at familien hadde dårlig råd.

A anmeldte B for voldtekt i juli 1999. Anmeldelsen ble etter uforsvarlig saksbehandling henlagt etter to dager. Henleggelsen ble opprettholdt etter klage. A så seg tvunget til å be barnevernet om hjelp i hente/bringesituasjoner, og hennes bror kom også og bodde hos henne en periode. Hun ble henvist til psykolog av lege i oktober 1999 for behandling av traumer. Hun har gått til terapi hos psykolog Myking i 1 1/2 år. Terapeutens oppfatning, slik den kom frem i lagmannsretten, er at hun legger til grunn at A har vært gjenstand for voldtekt fra Bs side og at denne voldtekten har vært «bestialsk» siden den skjedde i barnets nærvær. Det er ført tilstrekkelig bevis for i denne sivile saken at det har foregått et overgrep fra fars side og at A ikke driver med noen form for skuespill.

Det skal videre fremheves at B har brukt politiet når han ikke fått det som han ville, og det kan vises til det som ovenfor er sagt om Bs forsøk på å kontrollere og disiplinere barnemoren. B opptrer også hissig og har vist at han kan skremme sine omgivelser, også As venninner. B er en noe buldrete, pågående mann som ikke tar et nei for et nei og som ikke gir seg. Han er noe rigid og lite fleksibel med skremmende opptreden. Det er derfor A begynte å ta opp på videofilm eller lydbånd det som skjer i hente/bringesituasjoner for å sikre bevis og ha grunnlag for å vise at hun ikke driver med løgn og skuespill, og at B har negative personlige egenskaper.

Sammenfatningsvis fremheves at A har følt seg truet av B gjennom blant annet de voldsepisoder som er omtalt ovenfor. Hans adferdsmønster viser at B bruker alle midler for å kontrollere og disiplinere sin kone. Dette sier også noe om ham som omsorgsperson for barnet.

A har vist at hun har de personlige egenskaper som skal til for å være en god omsorgsperson for sin datter. Hun kom også tilbake til Norge etter å ha reist til USA i oktober 1998. Det er ført bevis under ankeforhandlingene for dette. Brevet av 8. oktober 1998 fra JURK til A/Lisa Ekeseth, taler ikke i mot dette. Hun hadde ikke flytteplaner da hun dro med barnet til USA høsten 1998 og har ikke prøvd å unndra barnet fra sin far. Hun var i en vanskelig situasjon. A er en troverdig person.

Det er kommet frem opplysninger om at C fremsetter en del utsagn som har vært tolket ulikt fra partenes side. Det er ikke noe i barnets utsagn om troll eller om «white is bad», om at blå øyne er stygge osv som tilsier at A har instruert barnet til å si den slags for å skape avstand til far og gjøre forholdene vanskelig for henne i Norge, slik at hun vil flytte til USA hvor «solen alltid skinner». Hva gjelder barnets uttalelser om at far skal ha puttet noe i rumpa hennes, har ikke moren villet anklage far for å ha gjort noe ulovlig eller straffbart, men hun handlet som hun gjorde fordi hun ville ha avklart barnets situasjon med en lege. Det har ikke vært funnet grunnlag for noe misbruk eller overgrep fra farens side overfor C, og det anføres da heller ikke. Men det fastholdes at han ved enkelte anledninger har vært noe voldelig mot barnet og mor. Det skal fremheves at barnet er redd på grunn av at far har tilkalt politi og opptrådt på en måte slik at hun er blitt skremt. Således opptrådte han hensynsløst og skremmende ved blant annet også å banke på vinduet da mor og barn lå og sov etter å ha kommet tilbake til Norge etter en lang flytur fra USA. Det er derfor barnet kommer med en del utsagn som gjør at mor har måttet forholde seg som hun har gjort for å sikre barnets beste.

Det vil være til det beste for C at hun fortsatt får bo fast hos sin mor og at mor får foreldreansvaret alene for C. Også en risikovurdering tilsier at dette vil være bedre for C enn om hun skal bo fast hos far.

A har nedlagt slik påstand:

1. A gis alene foreldreansvaret for C født **96.

2. C skal bo fast hos sin mor, A

3. B skal ha samvær med C etter rettens skjønn.

4. B dømmes til å betale sakens omkostninger for by- og lagmannsrett, eventuelt til det offentlige, herunder å dekke A sin egenandel, i begge saker.

B har i hovedsak anført i ankesakene:

Det vil være best for C at hun blir boende i Norge hos sin far og at foreldrene har felles foreldreansvar for henne. A har sagt at hun reiser til USA enten hun får omsorgen for datteren eller ikke. Barnets bosted blir, i denne saken, følgelig et ekstra sentralt spørsmål. I saken er det viktig å ha klart for seg at mor fra det tidspunkt hun ville ut av ekteskapet har fremsatt uriktige anklager mot B i den hensikt å skaffe seg omsorgen alene for datteren samt ekskludere datteren fra fars liv. A har fremsatt uriktige påstander om at hun har hatt uholdbare forhold i ekteskapet med B. Hun har med urette fremhevet at hun ikke har hatt sosial bevegelsesfrihet, at hun har vært uten midler, at hun har vært kontrollert og at hun har vært nærmest å sammenligne med en asiatisk kvinne og en sexslave. Dette er bare påstander fra henne uten holdepunkter i opplysninger i saken. Hun har kort sagt gitt en fordreid virkelighetsbeskrivelse overfor myndighetene både i USA og senere i Norge.

Hun har også fremsatt andre uholdbare påstander om mishandling av henne selv og av barnet. Dette er påstander hun også har fremsatt overfor lege i USA etter at hun ulovlig dro med barnet fra Norge til California. Hva gjelder krenkelse av barnet kan det fremheves at det ikke er funnet noen tegn på at C har fått traumer på grunn av sin fars adferd. Ingen har heller sett noen overgrep mot A selv, og det fremheves at eksempelvis Bs foreldre selvfølgelig ikke ville ha beskyttet sin sønn i tilfelle han har utøvet vold mot sin kone eller for den del mot hans datter. Hva særlig gjelder As troverdighet i forhold til påstand om overgrep fra Bs side, fremheves at voldtektsanmeldelsen kom ca 3 uker før hovedforhandlingen i byretten. Kort tid før ankeforhandlingen begynte A å snakke om overgrep mot datteren og satte i verk en rekke tiltak. Hun begynte med videoopptak i hente/bringesituasjoner, hun gikk til psykolog, sørget for legeundersøkelser, aktiviserte advokat og meget mer i anledning de påståtte overgrepene, samtidig som hun i dag sier at hun ikke tror at B har begått overgrep. Dette viser hennes fordekte måte å argumentere på i saken for å oppnå at C fortsatt skal bo hos henne. Det er også betegnende i så henseende at hun ikke ber om tilleggsmandat fra den rettsoppnevnte sakkyndige bygget på de nye påstandene, og hun holder sågar bevis tilbake for motparten, og først under ankeforhandlingen kommer det opplysninger om at saken er hos barnevernet. Samtidig motsetter A seg å utlevere dokumenter i barnevernsaken herunder egen forklaring til barnevernet om det angivelige overgrep. Hele hennes adferd viser at hun aktivt motarbeider Bs forhold til sin datter C.

Nok et bevis for hennes aktive motarbeidelse var at hun hadde planer om å reise til USA sammen med barnet for å kjempe om foreldrerett og daglig omsorg derfra. Hun tok altså saken i egne hender, til tross for at hun gjennom JURKs brev var klar over at hun ikke hadde rett til å dra til USA med barnet uten fars samtykke. Hennes adferd var i det hele så påfallende at en tidligere venninne av henne reagerte på hennes adferd, og tok kontakt med B og fortalte ham om blant annet brev fra JURK og hennes egen bekymring for barnet i denne konfliktsituasjon som mor la opp til. På toppen av det hele sier hun i dag at hun følte seg presset til å inngå det rettsforliket som skulle gjelde frem til rettskraftig avgjørelse i saken, og som hun heller ikke har etterlevd lojalt. Dette viser nok en gang hennes aktive motarbeidelse av Bs relasjon til sin datter.

Et sentralt moment i saken er best samlet foreldrekontakt. A er Cs vante omsorgsperson. C har bodd hos henne i store deler av sitt begivenhetsrike liv, og det er sterke bånd mellom mor og datter. B bestrider ikke at A kan være en god omsorgsperson. Spørsmålet blir imidlertid om det foreligger store betenkeligheter med å gi henne den daglige omsorg på grunn av hennes egenskaper. Spørsmålet om det foreligger slike vesentlige betenkeligheter hva gjelder As livssituasjon og personlige egenskaper at B vil være et mer tilfredsstillende omsorgsalternativ for C.

Det fremheves at den følelsesmessige tilknytning mellom mor og datter er meget sterk og nærmest kan betegnes som et symbiotisk forhold som må antas å ha uheldige konsekvenser for C så vel i dag som i fremtiden. A har latt datteren få alt for mye innsyn i og fått oppleve alt for mange av problemene moren selv har, også i forhold til barnefaren. Han har i realiteten belastet C gjennom et slags venninneforhold som har medført at C også er blitt frarøvet noe av mulighetene til å være barn. Mor har også latt datteren få bestemme alt for meget selv, slik at det her kan sies å være tale om en uheldig voksengjøring av et lite barn. Som en del av de uheldige oppvekstforhold for C hos mor, fremheves manglende barnehagetilbud og den manglende språkutvikling som igjen er med på også å styrke symbiosen mellom mor og datter. Cs mange bemerkelsesverdige utsagn understreker at barnet blir påvirket uheldig av mor. Barnet har kommet med utsagn som «white is bad», «tante B.... er stygg», at California er et vidunderlig land å bo i mens Norge er et kaldt og surt land, og at «mammy said so». Dette er utsagn som ikke naturlig kan ses å ligge innenfor selve foreldrekonflikten, men er snarere et uttrykk for at mor prøver å påvirke barnet i uheldig retning ved å skape negative inntrykk av nordmenn, landet og Bs familie, og som dessuten kan ses som en del av en allianseskapning mellom mor og barn. Gjennom utsagnene prøver mor å holde B utenfor deres liv, i det han jo er hvit mens de er mørkere i huden. Alle disse omstendigheter, alliansebyggingen og symbioseskapingen og at barnet læres opp til å mislike Norge og Bs familie skaper store betenkeligheter knyttet til det som er sentralt, nemlig omsorgsutøvelsen.

At A ønsker å ta med seg datteren til USA vil innebære et miljøskifte. Norge er bostedet og har vært bostedet i det vesentlige del av barnets liv. C må antas å oppleve at Norge er bostedet for henne. Boforholdene i Los Angeles er ikke udelt positive. Det er nok gode og varme familieforhold i As familie, men de bor, og hun vil komme til å bo, i et belastet område som ikke er udelt gunstig miljø for et barn å vokse opp i. Miljøskiftet vil være meget sentralt når det gjelder hensynet til en best mulig samlet foreldrekontakt. Det nevnes i den forbindelse at A allerede en gang har «bortført» barnet, og som fremhevet tidligere legger A liten vekt på at det er et godt forhold mellom far og datter. Hele hennes adferd tidligere og nå viser at hun forstørrer episoder, tolker barnet feil og er med på å forstørre den tvisten hun har skapt i forholdet mellom far og barn. Historien og situasjonen i dag sier mye om prognosen for gjennomføringen av samvær i USA. Riktignok beskytter Haag-konvensjonen samværsretten også, men det blir uansett vanskelig for B i tilfelle mor saboterer samværsretten hans å få gjennomført den effektivt med adekvate tvangsmidler. Dessuten er det økonomisk sett kostbart å prøve å få sin rett gjennom rettspleien i USA. Dette har også betydning for vurderingen av å sikre best mulig samværsrett og dermed foreldrekontakt.

Dersom barnet skulle bli i Norge sammen med sin mor, er det ikke til å legge skjul på at det stadig blir nye anklager mot B, noe som i realiteten vil hindre et godt og bra samvær for ham, selv om det som nevnt blir enda verre for ham dersom mor tar med barnet til USA. Enten det er tale om foreldrekontakt mens barnet bor i Norge eller i USA, har alder og kjønn liten vekt, i det morspresumsjonen i loven er avskaffet. Det skal foretas en kjønnsnøytral vurdering i saken.

Det blir så et spørsmål om B er et bedre omsorgsalternativ enn mor. Det er ikke tvil om at det foreligger en sterk tilknytning mellom far og datter til tross for lange fravær mens barnet har vært i USA og til tross for As negative holdning til B som tidligere omtalt. B lar barnet utvikle seg som barn i motsetning til hva mor gjør, og fars bolig oppleves av datteren som et fristed hvor hun ikke belastes med mors mange bekymringer og sorger og negative holdninger. Fars hjem i Norge har vært det faste holdepunkt for henne i store deler av hennes liv, som har vært preget av en omflakkende tilværelse ikke minst på grunn av mors adferd. Kort sagt har barnet høy trivselsfaktor hos sin far.

Bs personlige egenskaper er langt fra negative, og han er og vil være en god omsorgsperson for sin datter. Hvis B i enkeltepisoder ikke har opptrådt helt som han burde, har det vært situasjonsbetinget og viser ikke B slik han egentlig er. Han var i flere av situasjonene sterkt provosert av As adferd, eksempelvis bruk av video og lydopptak i hente/bringesituasjoner, hvor hun for øvrig ikke lojalt etterlevde den inngåtte samværsavtalen. Det bør snarere fremheves at B har vist betydelig selvbeherskelse og tålmodighet med mor, som har opptrådt på en ikke-akseptabel måte direkte overfor ham og overfor barnet. Det skal videre fremheves at hadde ikke B «stått på» så mye som han har, ville han antagelig ikke i dag hatt kontakt med C i det hele tatt. Historien viser det.

Det skal videre fremheves at B har stor forståelse for Cs behov for morskontakt og en større forståelse enn A har for datterens behov og krav for kontakt med far. B har gode boforhold, god økonomi, fast jobb og har vist at han kan organisere seg, livet og hverdagen godt også for C.

Et fullstendig brudd med mor eller far er alvorlig for barnet. A har hevdet at hun har vantrivdes i Norge og vil bo i USA. Det er ikke avgjørende hva som er mors beste herunder hensett til hvilket tap hun vil oppleve ved brudd med datteren. Det er barnets beste som er avgjørende. Det betviles ikke at A vil føle et enormt tap hvis barnet blir igjen i Norge hos B, men hun er ressurssterk og vil greie seg enten hun bor i USA eller blir igjen i Norge og har samværsrett. Rettspraksis viser at best samlet foreldrekontakt og krav om lojal utøvelse av omsorgen med plass for en annen ektefelle er sentralt. I denne saken er det ikke adgang til å ta hensyn til mors behov, og det skal fremheves at det ikke skal ligge noen «belønning» i at A på ulovlig måte har skaffet seg mer kontakt med C ved den rettsstridige tilbakeholdelse av datteren i USA.

Hva særlig gjelder spørsmålet om foreldreansvaret bemerkes at felles foreldreansvar betyr at den ene av foreldrene ikke kan flytte med barnet utenlands uten samtykke fra den andre. I denne saken foreligger det en «enten - eller løsning» og retten har ikke adgang til å lage mellomløsninger, jf Rt-2000-185. A har sagt at hun vil flytte til USA enten det er med eller uten barnet, og retten har ikke adgang til å nekte moren å reise utenlands med eller uten barnet. Med fars gode omsorgsevne og alt det han ellers kan gi C av impulser, er det best for C at hun bor fast hos ham.

Hva gjelder spørsmålet om samvær, bemerkes at den sakkyndiges forslag er godt enten barnet skal bor hos mor eller hos far i Norge. Begge foreldre bør i tilfelle ha omfattende feriesamvær. Ved fastsettelse av samværsordningen må det tas hensyn til fremtidig skolegang for barnet. Dersom C skal bo sammen med sin mor i USA og B skal ha samværsrett, må retten fastsette en samværsordning innenfor det mulige og ikke bare ut fra ideelle betraktninger. Da bør B gis samvær minst fire ganger i året, hvorav tre ganger av to uker og ett samvær på inntil fire uker om sommeren, enten samværet utøves i USA eller Norge etter Bs eget valg. Partene bør dele alle utgiftene ved reise mellom de to kontinenter for og med barnet.

I anledning krav om saksomkostninger som påstått tilkjent, gjør B gjeldende at retten bør vurdere å anvende reglene i tvistemålsloven §177 annet ledd overfor motparten. Selv om saken har vært bredt anlagt fra begge parters side, har saksforberedelsen for lagmannsretten vært alt for vidløftig på grunn av advokat Stavlands adferd ved blant annet ikke å overholde fristen i §375 annet ledd og å komme med nye bevis sågar under ankeforhandlingen uten å varsle motparten på forhånd. Det har til tider vært vanskelig å forstå hva den annen part har anført, og det har derfor vært noe vanskelig å ta til gjenmæle. Tolkeutgiftene skal ikke belastes B. Bruk av sakkyndig må anses å ha vært i begge parters interesse.

B har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt

1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. C f. **96 skal bo fast hos sin far B.

3. A skal ha samværsrett med C fastsatt etter rettens skjønn.

Subsidiært

1. Byrettens dom pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. B skal ha samværsrett med C fastsatt etter rettens skjønn.

For begge tilfelle

B tilkjennes sakens omkostninger for begge retter.

Lagmannsretten bemerker:

Forholdet mellom foreldrene til C er i dag, og har i lang tid vært, preget av gjensidig mistillit og betydelig konflikt. Støynivået partene i mellom er stort, og det nevnes at i hente/bringesituasjoner har far som hovedregel hatt med seg en annen person for å ha vitner på det som har funnet sted ved anledningene, ofte far. A har på sin side ofte tatt opp på video eller på lydbånd det som har passert.

Lagmannsretten har ikke selv sett barnet, men den oppnevnte sakkyndige, psykolog Katrin Koch, har gjort rede for barnets utviklingsstatus og behov i sin sakkyndige rapport av 24. august 2000 og i sin forklaring for lagmannsretten under ankeforhandlingen. Også vitner som har kjennskap til barnet har forklart seg under ankeforhandlingen. Barnet er et viljesterkt, men også litt vaktsomt, og er i god utvikling. C behersker engelsk best, men mestrer også norsk og svarer gjerne på det språket hun blir snakket til. Hun har et avansert språk for et barn som er ca 4 år gammelt. I motorisk og intellektuell utvikling vurderes hun av den sakkyndige til å ligge noe over gjennomsnittet for aldersgruppen.

Lagmannsretten legger til grunn at barnet, som bor hjemme hos mor, ikke synes å ha faste lekekamerater i nabolaget. Hun går heller ikke i barnehage i nærmiljøet. Hos sin far har hun flere jevnaldrende hun kjenner og har kontakt med på lekeplassen m.v., og det antas at dette kan henge sammen med at hennes tante, som er 11 år gammel, har venninner som har betydning for C. Lagmannsretten legger til grunn at C synes å trives og ha det bra hjemme hos så vel mor som far. Imidlertid er det grunn til å anta at hun trives vel så bra hjemme hos far, som aktiviserer henne mye både i lek og ved å ta henne med på ridning og andre fritidsaktiviteter. Den sakkyndige har fremhevet at han lar barnet være mer barn enn mor, som synes mer opptatt av, kanskje på grunn av sin amerikanske bakgrunn, at barnet skal lære å være flink. Både hos mor og far får C bestemme ganske meget og er, for å bruke den sakkyndiges uttrykk, «prinsesse» begge steder. Imidlertid mener den sakkyndige at far er tydeligere i sin grensesetting enn mor, som føyer C mer og avleder og forhandler seg frem til løsninger med henne. Sagt på en annen måte synes mor å overlate til C å bestemme mer og dermed pålegger henne større ansvar for egne valg enn det som kanskje er vanlig etter norske standarder.

C har flyttet mer enn andre barn og har vært halve levetiden sin i en konfliktfylt situasjon mellom mor og far, særlig i hente/bringesituasjon, og må ha opplevd en betydelig usikkerhet. Imidlertid mener den sakkyndige at barnet i dag ikke bærer særlig preg av konflikten mellom foreldrene. Den sakkyndige ser det i sammenheng med at barnet hele tiden har vært sammen med mor og ellers har hatt et stabilt og nært personnettverk rundt seg. Den sakkyndige fremhever at den psykologiske stabiliteten barnet har fått gjennom dette og gjennom foreldrenes stimulering og opplæring synes å ha vært en klar fordel for barnet. Barnet har hatt en situasjon under utviklingen som er god for hennes selvfølelse. Den sakkyndige har også under ankeforhandlingen fremhevet at C «styrer godt i opprørt farvann».

Barnet har, ifølge den sakkyndige, i liten grad hatt jevnaldrende å bryne seg på, og den sakkyndige mener at barnets sosiale utvikling vil hemmes ved at hun - dersom hun skal fortsatt bo i Norge - behersker språket en del dårligere enn det hun har forutsetninger for og enn det hennes jevnaldrende gjør. C vil derfor, etter den sakkyndiges vurdering, ha svært godt av et barnehagetilbud. Hva gjelder barnet tilknytning til foreldrene og samspillet dem i mellom, bemerker lagmannsretten at det er på det rene at mor har vært barnets hovedomsorgsperson fra hun ble født og frem til i dag. Fra hun var ca 10 måneder gammel til hun var ca 2 år bodde C sammen med begge foreldrene i Norge. Hun bodde så alene med mor i USA i ca 1/2 år før hun igjen har hatt hyppig kontakt med sin far og hans familie i Norge. Lagmannsretten legger til grunn at Cs tilknytning til mor og far verken er utrygg eller vanskelig. Det er i hente/bringesituasjoner hun opplever konfliktene.

Etter lagmannsrettens syn har både mor og far evne og vilje til å innrette livet stabilt og til å være gode omsorgspersoner for C. B har fast jobb, normal inntekt og egen tilfredsstillende bolig hvor C trives godt og har eget værelse. Det foreligger ikke opplysninger som tilsier at B har personlige egenskaper som gjør ham uegnet til å ta seg av C i årene som kommer. Tvert i mot virker han stimulerende på barnet, og barnet utfolder seg hos ham som barn skal. Imidlertid har han vist at han nok har et sterkt temperament, men uten å virke fryktinngytende, og at han er sterk i diskusjonen og nok kan være noe steil, slik han har vist ved enkelte hente/bringesituasjoner. På den annen side kan lagmannsretten forstå at B i noen grad er blitt provosert av As adferd, blant annet ved hennes lyd- og videoopptak.

A lever i dag på stønader i Norge i en fremleieleilighet. Hun har en viss yrkesmessig bakgrunn fra USA, men har etter lagmannsrettens syn ikke gjort noe særlig for å tilpasse seg og bli integrert i det norske samfunn etter at hun bestemte seg for å reise tilbake til USA. Dette har gitt seg utslag i at hun etter den tid synes å ha skaffet seg liten omgangs- og vennekrets Norge, bortsett fra kontakt med naboer. Hun har heller ikke, i motsetning til tidligere, vært særlig interessert i å lære seg norsk. Hun har de siste årene ikke trivdes i Norge, og har vært preget av det. Hun anmeldte i 1999 B for voldtekt, men saken ble henlagt av politiet, også etter klage. Selv om As terapeut, psykolog Myking, i lagmannsretten har sagt at hun fester lit til forklaringen om at B har voldtatt sin kone i datterens nærvær, finner lagmannsretten etter opplyste at det ikke foreligger bevis som gjør at lagmannsretten kan legge til grunn at et slikt overgrep har funnet sted. A var usikker på hvordan hun skulle oppfatte utsagn C skal ha kommet med om at far hadde puttet noe i rumpa hennes. Hun har ikke anført at far har forgrepet seg på C.

A ønsker som nevnt å flytte til USA og til sitt opprinnelige miljø. Den sakkyndige har gjennom en kontaktperson knyttet til barne- og ungdomsarbeid i det aktuelle distrikt, innhentet opplysninger som er gjengitt i hennes skriftlige erklæring (side 6). Uttalelsen sier at det aktuelle området er et av de røffere nabolag i Los Angeles. Det heter at City Terrace har vitterlig vært kjent som et område med høy kriminalitet og med et antall «Latino gangs», og uten mange muligheter for barn. I likhet med den sakkyndige finner lagmannsretten at dette er av relativt underordnet betydning sett i forhold til foreldrenes respektive evner til å ha omsorg for C.

I avgjørelsen om hvem C skal bo fast hos og i spørsmålet om foreldreansvaret er lagmannsretten medlemmer delt i synet på hva som er det beste for barnet.

Flertallet, dommerne Austbø og Gundelsby, mener det vil være best for C at hun fortsatt skal bo fast hos mor, og at mor - etter de særlige omstendigheter i saken med foreldrenes bopel i to verdensdeler - skal ha foreldreansvaret alene.

Helt fra fødselen har C bodd sammen med mor, som har vært hovedomsorgspersonen for henne. Bare i ca 1 1/2 år, fra C var 10 måneder, bodde C sammen med begge foreldrene.

Den sakkyndige har på side 3 beskrevet C som velfungerende. Hun er evnemessig ressurssterk og er en særdeles sjarmerende fireåring i god utvikling. Hun bærer ikke preg av konflikten mellom foreldrene. Den sakkyndige antar at dette - tross omskiftninger - må ses i sammenheng med at hun hele tiden har vært sammen med moren og ellers har hatt et stabilt og nært personnettverk rundt seg. Den sakkyndige sier videre at den psykologiske stabiliteten hun har fått gjennom dette og gjennom foreldrenes - særlig morens opptatthet gjennom opplæring - synes å ha vært en klar fordel for henne.

I avsnittet om barnets tilknytning til foreldrene skriver den sakkyndige blant annet (side 4) at moren er svært opptatt av Cs ve og vel, på grensen til det overbeskyttende. Forholdet er nært og uanstrengt. Ved at de to har et språklig fellesskap, og at de er alene i et fremmed land, mor mot sin vilje, uten arbeid og med datteren som «heldagsbeskjeftigelse» kan forholdet bli tettere og mer symbiotisk enn det som er bra for Cs utvikling. Den sakkyndige antar imidlertid at dette er situasjonsbetinget, ikke personrelatert. Den sakkyndige oppsummerer avsnittet med at C har en grunnleggende og i alt vesentlig trygg emosjonell tilknytning til begge foreldrene, men nærmere til mor. Foreldrene er på hver sin måte i alt vesentlig utviklingsstøttende, men mor mer på det emosjonelle og det pedagogiske/akademiske plan, far mer på det sosiale plan.

Flertallet har merket seg at det omtalte symbiotiske forholdet etter den sakkyndiges vurdering antas å være situasjonsbestemt (s 4) . Flertallet er enig i dette . Det er nærliggende følge av den livssituasjon mor og barn er i - og som mor sterkt ønsker å komme ut av. Flertallet legger til grunn mors forklaring om at hun har ønsket å få C inn igjen i barnehage, men at det foreløpig har støtt på problemer som hun redegjorde for.

Slik saken er opplyst er flertallet ikke i tvil om at både mor og far er velegnede omsorgspersoner for C og at hun har et nært og kjærlig forhold til begge. I konflikter i forbindelse med blant annet samvær, har begge parter - særlig far, men også mor med sine video-opptak av hente-og bringesituasjoner - utvist det flertallet i mild form vil kalle særdeles dårlig omtanke og skjønn. Det kan imidlertid tilskrives tilspissede situasjoner som begge parter har opplevd frustrerende. Disse forhold overskygger ikke partenes velegnethet som omsorgspersoner.

Før flertallet gjør nærmere rede for sitt syn, bemerkes at den sterke emosjonelle motsetningen mellom partene har utløst gjensidige beskyldninger og gjort det vanskelig å sortere og vurdere en del av de opplysningene som er fremkommet. Det meste av dette finner flertallet ikke grunn til å gå inn på, men bemerker at fars beskyldninger om spill og manglende troverdighet hos mor, og at hun har opptrådt fordekt og manipulatorisk er vurdert av flertallet. Flertallet kan ikke se at det foreligger bevis for forhold som svekker det hovedinntrykk at mor er en god omsorgsperson for C.

Slik de spørsmål som skal avgjøres i saken er opplyst for lagmannsretten, finner flertallet det ikke nødvendig å ta standpunkt til forklaringene under forhandlingene om påståtte/mulige overgrep mot mor og barn. Andre forhold er avgjørende for flertallets vurdering. Det tilføyes i denne sammenheng at opplysninger om at C skal har kommet med nedsettende utsagn og også utsagn som kanskje kan tolkes som overgrep mot henne, ikke tillegges vekt av flertallet. De opplysningene som foreligger for lagmannsretten om hva C skal ha sagt er uklare og vage. Muligheten for misforståelser og mistolkinger er store. Det kan dreie seg om utslag av barnets fantasi eller noe som er snappet opp fra ulike sammenhenger eller steder, for eksempel TV.

Flertallet legger til grunn at far har gode boforhold, god økonomi, et godt sosialt nettverk og at han kan regulere sin arbeidstid som frukt- og grønnsakdistributør i Bama slik at dagens arbeide er avsluttet når C slutter i barnehage/skole. Det foreligger ikke opplysninger om situasjonen når C står opp og skal gå i barnehage/skole.

I Norge har mor en langt vanskeligere situasjon. Hun er uten arbeid og lever på sosialstønad. Boforholdene er usikre. Hun kan lite norsk og har ikke familie å søke bistand fra - heller ikke fra Bs familie. Det har såret henne at hans familie har uttalt seg nedsettende om forhold i hennes barndomshjem. Hun opplever sin livssituasjon i Norge så kritisk at hun ikke makter å fortsette å bo her. Flertallet legger til grunn at hun i USA kan komme i arbeid, og at hun har tilbud om gode boforhold. Der vil hun dessuten få bistand fra nær familie, særlig fra mor og søsken. Det er nært og varmt samhold i hennes familie.

Det som gjør spørsmålet om hvem C skal bo hos vanskelig, er mors beslutning om å flytte tilbake til USA. En slik flytting reduserer samværsmulighetene for den av foreldrene som C ikke bor hos og umuliggjør felles foreldreansvar. Når flertallet er kommet til at det er best for C at hun fortsatt skal bo hos mor, er det fordi flytting av C fra mor av flertallet vurderes å være en løsning som C trolig vil oppleve som et vondt og dramatisk inngrep der hun blir fratatt den personen som hun er mest knyttet til - kanskje et svik. Den sakkyndige reiser spørsmål (side 9) om dette - flytting til far - indirekte også kan forverre Cs forhold til far. Dessuten er hun usikker på «hvordan mors psykiske helse vil tåle en slik belastning - en utvikling som C indirekte vil kunne bli skadelidende av». Flertallet finner det ikke riktig å treffe en avgjørelse som innebærer slik risiko. I denne sammenheng finner flertallet grunn til å fremheve at risikoen knyttet til mors helse klart fremstår som reel. Mor har i 1 1/2 år gått til behandling hos psykolog for alvorlige psykiske traumer. Slik flertallet oppfatter forklaringen til den behandlende psykolog Eli Myking, kan mor være nær et bristepunkt. Uten å gå inn på årsakene til traumene, nøyer flertallet seg med å konstatere mors subjektive opplevelse av situasjonen som uholdbar.

Slik situasjonen har utviklet seg - og med de faremomenter som er beskrevet - mener flertallet det er svært viktig for Cs velferd og trivsel - altså hennes beste - å utvirke forhold som hindrer at hennes mor mer eller mindre resignerer eller bryter sammen. I denne sammenheng er det av vesentlig betydning at det er mor som helt fra fødselen har vært Cs hovedomsorgsperson - en kjærlig omsorgsperson - og at det er mor C er mest knyttet til. Det er etter flertallets vurdering holdepunkter for at mors kritiske helsemessige situasjon er forbigående, og at den - i alle fall for en stor del - er en følge av den vanskelige, isolerte og konfliktfylte situasjonen mor har opplevd seg å være i de siste årene. Kommer hun ut av denne situasjonen, er det grunn til å regne med at hennes helseproblemer opphører, eller i all fall avtar vesentlig. Det er grunn til å regne med at det uheldige situasjonsrelaterte symbiotiske forhold mellom mor og barn som den sakkyndige har pekt på (s 4) vil avta/opphøre når den situasjonson som har gitt grobunn for et slikt forhold opphører. Flertallet finner grunn til å fremheve at det ikke er holdepunkter for at mors nevnte helsemessige problem har redusert hennes evne til å ha omsorgen for C. Etter en avveining av de hensyn som må vurderes i denne saken, finner flertallet det derfor riktig - best for C - at hun fortsatt skal bo hos mor, selv om dette innebærer at mor flytter til USA.

Under slike omstendigheter må mor alene ha foreldreansvaret, ellers vil det oppstå uløselige konflikter og praktiske problemer. Ved disse avgjørelsene har flertallet lagt betydelig vekt på at med denne løsningen opphører de kontinuerlige konfliktene i forbindelse med praktiseringen av samværsordningen i Norge. Det høye konfliktnivået mellom partene er nettopp knyttet til praktiseringen av samværene. Flertallet viser til at den sakkyndige i rapporten s. 8 skriver at den løsning at mor får foreldreansvaret alene og flytter med barnet til USA antagelig vil skape mest ro i saken og i barnets daglige liv.

Flertallet har funnet at disse løsningene er best for C, selv om det reduserer samværsmulighetene for far og ikke gir» mest mulig samlet foreldrekontakt «, som den sakkyndige (side 10) sier er best for C «isolert sett». Dette hensynet bør imidlertid ikke overstyre andre hensyn, som i denne saken må veie tyngre. Men det er meget viktig å tilstrebe maksimal kontakt mellom far og datter. I mangel av opplysning fra partene om alternative samværsordninger enklest kunne praktiseres, har retten fastsatt samværsordninger som så langt det er mulig å se, tar rimelig hensyn til C og begge foreldre. Dersom de løsninger retten har fastsatt byr på store praktiske problemer og større utgifter enn partene makter, oppfordres partene til å avtale alternative løsninger innenfor de rammer som følger av rettens bestemmelse.

Rettens mindretall, dommer Bjerke, er av den oppfatning at det av hensyn til barnet er for dramatisk å gi mor daglig omsorg og dermed foreldreansvar alene med den følge at hun etter eget utsagn reiser med barnet til USA. Barnet har bodd den største del av sitt liv i Norge, og det er her hun nå har lekekamerater i særlig fars bomiljø. Hun har god tilknytning til sin far, og det er viktig av hensyn til størst mulig foreldrekontakt at far og datter gis faktiske og økonomiske muligheter til å se hverandre i fremtiden. Det kan best sikres ved at barnet bor i Norge. Mindretallet stiller seg noe skeptisk til As utsagn om at hun vil sørge for at kontakt mellom far og barn blir best mulig med utgangspunkt i USA. Historisk sett har hun vist at hun i så henseende setter sine ønsker om selv å ha barnet foran farens krav på å ha kontakt med sitt barn ved den ulovlige bortføringen til USA i 1998. Hun kom ikke tilbake frivillig, men først etter at en amerikansk domstol hadde truffet en avgjørelse som kunne tvangsfullbyrdes overfor henne. Etter tilbakekomsten har hun gjennom uriktig anmeldelse om voldtekt og ved mer eller mindre utilslørte antydninger om misbruk av og vold mot datteren opptrådt på en måte som vanskelig kan ses å være til barnets beste når man har farskontakt som perspektiv. Hennes påfallende bruk av videokamera og lydopptak i barnets nærvær i hente/bringesituasjoner kan vanskelig tenkes ikke å påvirke barnet i negativ retning. Mindretallet legger også til grunn at mor har kommet med negative utsagn overfor barnet som barnet har gjengitt, eksempelvis at hvite er stygge, at tante B..... er stygg, at Norge er et utrivelig land i motsetning til hvor fint det er i California m.v. Disse og andre omstendigheter etterlater hos mindretallet en ikke ubetydelig uro for at mor har en uheldig nær tilknytning til sin datter og inntar en nærmest «monopolistisk» holdning sett i relasjon til far. Disse omstendigheter gjør at mindretallet legger til grunn at hvis mor flytter med barnet til USA vil den samlede foreldrekontakt bli betydelig redusert og at det er høy risiko for at mor vil lage vanskeligheter for gjennomføring av samværet med far, enten det skjer i USA eller i Norge.

B har personlige egenskaper som gjør ham klart skikket til å ha den daglige omsorgen for datteren og delt foreldreansvar eller foreldreansvaret alene. Det er under ankeforhandlingen ikke fremkommet opplysninger om egenskaper hos ham som tilsier noe annet. B har fast jobb, som kan tilpasses det daglige ansvar for datteren, han har normal god inntekt og lever i et stabilt og trygt bomiljø. Han har også sin familie i nærheten. Mors forhold i USA er i så henseende til dels betydelig annerledes. B har videre hatt utvidet samvær med sin datter de siste par årene, og mindretallet viser om dette til innholdet av rettsforliket som ble inngått 22. juni 1999. Dersom moren gis anledning til å reise til USA med barnet, vil miljøskiftet fra noe som er kjent og trygt i Norge til forhold som er preget av noe usikkerhet i USA være betydelig, og kan etter mindretallets syn, de øvrige forhold også tatt i betraktning, ikke være til barnets beste.

Mindretallet er enig med flertallet i at det vil være dramatisk for mor ikke å få ta med seg sin datter til USA slik hun har sagt hun vil. Også mindretallet er av den oppfatning at det vil representere et større tap for mor enn for far ikke å ha C boende fast hos seg. Mor har også vært barnets hovedomsorgsperson, men C har gjennom den utvidete samværsordning hatt betydelig kontakt de siste par årene med sin far. Mindretallet anser A både som en intelligent og ressurssterk person som vil greie seg også i Norge i fremtiden. Det nevnes at hun tidligere har gått på språkkurs for å lære seg norsk og var der en dyktig elev. Hun har ikke vært venneløs i Norge. Hvis hun vil, kan hun ganske sikkert greie å gjenoppta sin læring og ellers tilpasse seg og innrette seg i Norge på en god måte sammen med sin datter. Mindretallet er klar over at støynivået mellom partene vil være ganske høyt i noen tid etter rettskraftig avgjørelse, særlig i hente/bringesituasjoner, med fare for uheldig påvirkning av C. Mindretallet antar imidlertid at denne støy ikke vil være uakseptabel høy og vil avta etter hvert med en klart utformet samværsordning.

Mindretallet er således etter en samlet vurdering og vektlegging av de viktigste hensyn som skal tas, av den oppfatning at det er best for C at hun blir boende i Norge sammen med sine foreldre, som således bør gis felles foreldreansvar. For mindretallet blir det på grunn av flertallets standpunkt ikke oppfordring til å gå nærmere inn på spørsmålet om hvem C skal bo fast hos og hvem som skal ha samværsrett, men finner grunn til å nevne følgende:

I tilfelle mor og barn blir boende i Norge, skal B ha rett til samvær med datteren C en fast ettermiddag i uken fra kl 1500 til 2000, annenhver helg fra fredag kl 1500 til søndag kl 2000, 14 dager i sommerferien samt annenhver jul og påskeferie fra julaften kl 1000 til 4. juledag kl 2000, respektive fredag før palmesøndag kl 1000 til 2. påskedag kl 2000.

Lagmannsretten - alle medlemmer - skal fastsette en samværsrett for B ut fra den situasjonen at mor og datter bor i USA. Samværsordningen må være slik at den praktisk og økonomisk lar seg gjennomføre.

På denne bakgrunn bestemmer lagmannsretten at B til sammen skal ha rett til 6 uker samvær med sin datter dels i Norge og dels i USA, nærmere bestemt slik:

B skal ha rett til samvær med C i Norge to ganger hvert år med til sammen fire uker slik, to uker annenhver jule- og nyttårshelg samt to uker hver sommerferie. Det året han ikke har samvær i jule- og nyttårshelgen, har B rett til tre ukers samvær med datteren om sommeren og en uke etter sitt eget valg på en annen tid av året i en periode hvor C har ferie.

Første samvær i Norge kan gjennomføres julen 2001. Neste samvær i Norge kan være sommeren 2002.

B skal videre hvert år ha rett til to samvær, hvert av en ukes varighet, i Los Angeles eller annet sted i USA. Når C går på skole, skal samværet legges til tidsrom hvor hun har skolefri. Etter at C har fylt 10 år kan også disse samværene legges til Norge og sammenhengende strekke seg over seks uker, hvis B ønsker det.

Det første av disse samværene i USA kan gjennomføres i løpet av 2001.

Det er et vilkår at ingen samvær, enten det er i Norge eller i USA, kan gjennomføres slik at C må tas ut av obligatorisk skolegang.

Om partene ikke blir enige om annet tidspunkt, skal sommersamværene i Norge begynne slik at C kommer til Norge seneste en uke etter at skoleferien har begynt i USA. Julesamværene skal begynne slik at C kommer til Norge senest to dager før julaften. Hun skal være tilbake hos mor i USA innen utløpet av henholdsvis to uker eller en uke etter at hun kom til Norge.

Om partene ikke blir enige om annet skal A, så lenge C trenger reisefølge, en gang hvert år besørge C fulgt til Norge og hentet i Norge, og A skal betale en reise tur/retur Los Angeles/Oslo hvert år for C, mens på andre reiser skal B sørge for følge for C og betale utgiftene, jf barneloven §44b.

Om partene ikke blir enige om annen frist, skal B underrette A om datoer for ønsket samvær med en frist på 2 måneder. Hun skal senest 14 dager etter hun har mottatt underretning gi tilsagn om medvirkning, eventuelt si fra hvis praktiske hindringer tilsier at samværet bør flyttes til annet tidsrom. De praktiske hindringer skal i tilfelle konkret angis og nye dator som passer skal nøyaktig oppgis.

Dersom det oppstår uforutsette hindringer som gjør det ønskelig med mindre justeringer i gjennomføringen av et avtalt samvær skal den som ønsker justering ta dette opp i god tid - og senest en måned før samværet skal gjennomføres.

Ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet skal så vel flertallet som mindretallet legge til grunn sine respektive standpunkt til tvistegjenstanden.

Bs anke vedrørende den daglige omsorg og foreldreansvaret har ikke ført frem., og han skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 femte ledd ilegges omkostninger for behandlingen av saken i lagmannsretten. På grunn av de særlige omstendigheter i saken, bl.a ved at mor skal bosette seg i USA, finner både flertallet og mindretallet å burde frita ham for denne erstatningsplikten, jf unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Foruten sakens karakter, legges det vekt på at saken har vært meget vanskelig og at lagmannsrettens medlemmer ikke har kunnet bli enige om en felles løsning på spørsmålet om daglig omsorg og foreldreansvar.

As anke har ført frem og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd skal B pålegges å erstatte hennes saksomkostninger. Imidlertid finner både flertallet og mindretallet, under henvisning til unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd også her å ville gjøre unntak. Ankesakene må ses under ett, og begrunnelsen blir for denne ankesaken - som fra den andre - at saken har vært så tvilsom og har en slik karakter at det har vært fyldestgjørende grunn for B til å la saken komme inn for lagmannsretten. Det skal for øvrig bemerkes at A har fri rettshjelp i saken.

Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, finner den at byrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående da begge parter hadde fyldestgjørende grunn til å la saken bli prøvd i byretten.

Utgiftene til tolketjeneste dekkes av det offentlige, jf Justisdepartementets rundskriv G-113/88 av 4. juli 1988. Oppnevnelse av sakkyndig har etter lagmannsrettens skjønn vært nødvendig i begge parters interesse slik at utgiftene til den sakkyndige dekkes med en halvpart av hver av dem.

Advokat Berit Reiss-Andersen har på vegne av B krevet erstatning fra motparten med den begrunnelse at motparten har trukket saken utilbørlig i langdrag og gjort den utilbørlig vidløftig. Lagmannsretten bemerker at As prosessfullmektig under forberedelsen av ankesaken har opptrådt noe uryddig. Han har blant annet grovt sett bort fra fristen etter tvistemålsloven §375 annet ledd. I tillegg har han kommet med nye uanmeldte bevis under ankeforhandlingen. Dessuten har det til tider vært uklart hva han på vegne av sin klient har søkt å bevise og å anføre. Imidlertid har A og prosessfullmektigen hennes, på samme måte som B og hans prosessfullmektig, frafalt en del vitner under ankeforhandlingen slik at denne ikke ble så omfattende som det på forhånd så ut til. Det er etter lagmannsrettens syn ikke tilstrekkelig grunnlag for å si at advokat Stavland har opptrådt utilbørlig og dermed ikke grunnlag for å pålegge erstatning etter tvistemålsloven §177 annet ledd.

Dommen er enstemmig der intet annet fremgår.

Domsslutning:

1. A har alene foreldreansvaret for C, født **1996.

2. C skal bo fast hos sin mor, A.

3. B har rett til samvær med datteren C seks uker hvert år fordelt mellom samvær i Norge og USA slik:

3.1 - to ganger i Norge hvert år med til sammen fire uker derav:

- to uker annenhver jule- og nyttårshelg samt

- to uker hver sommerferie.

Det året B ikke har samvær med datteren i jule- og nyttårshelgen, har han rett til tre ukers samvær om sommeren og en uke ellers i året etter eget valg.

Første jule- og nyttårssamvær kan gjennomføres 2001 og første sommersamvær i 2002

3.2 B har rett til to årlige samvær, hvert av en ukes varighet på det sted mor og datter bor eller annet sted i USA. Når C går i skole, skal samværet gjennomføres når hun har skolefri.

Etter at C har fylt 10 år, kan Bs samvær bestemt i punkt 3.2 likevel legges til Norge og sammenhengende strekke seg over inntil seks uker i Norge .

Første samvær i USA kan gjennomføres i 2001.

4. Ingen samvær må gjennomføres på en slik måte at C må tas ut av obligatorisk skolegang.

5. Om partene ikke blir enig om annet tidspunkt, skal sommersamværet i Norge begynne slik at C kommer til Norge senest en uke etter at skoleferien har begynt der hun bor.

7. Julesamværene skal begynne slik at C kommer til Norge senest to dager før julaften. Hun skal være tilbake der mor bor innen utløpet av henholdsvis to uker og en uke etter at hun kom til Norge.

8. A skal, så lenge C trenger reisefølge, en gang hvert år besørge C fulgt til Norge og hentet der, og A skal betale reisen for C tur/retur mellom hennes bosted i USA og Oslo. På de øvrige reiser mellom Norge og bosted i USA skal far sørge for følge av C og betale utgiftene, jf barneloven §44b.

9. Partene kan avtale endringer i samværsordningen og tidspunkt for gjennomføringen.

10. Om partene ikke avtaler annen frist, skal B underrette A om datoer for ønsket samvær senest 2 måneder før samvær ønskes gjennomført. Hun skal senest 14 dager etter hun har mottatt underretning gi tilsagn om medvirkning, eventuelt si fra hvis praktiske hindringer tilsier at samværet bør flyttes til annet tidsrom. De praktiske hindringer skal i tilfelle konkret angis og nye datoer som passer skal nøyaktig oppgis.

11. Dersom det oppstår uforutsette hindringer som gjør det ønskelig med mindre justeringer i gjennomføringen av et avtalt samvær, skal den som ønsker justering ta dette opp i god tid, og senest en måned før samværet skal gjennomføres.

12. Hver av partene bærer sine omkostninger for byrett og i begge ankesakene for lagmannsrett. Utgiftene til den sakkyndige betaler B og A med en halvpart hver.