LB-1999-3660
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-23 |
| Publisert: | LB-1999-03660 |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-8189A/44 Borgarting lagmannsrett LB-1999-03660K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Inger Marit Haenel Borch) Kjæremotpart: - - Handelsskole AS (Prosessfullmektig: Advokat Erik Davidsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Svein Dahl. Lagdommer Sidsel B. Lindseth |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Tvistemålsloven (1915) §179, §180 |
Saken gjelder krav om gjeninntredelse i stilling under behandling av avskjedssak.
A ble avskjediget fra sin stilling som lærer ved - - Handelsskole (heretter kalt skolen) ved brev 7. juli 1999. A reiste 2. september 1999 tvist om avskjedens rettmessighet for Oslo byrett og begjærte samtidig å få bli i stillingen under rettens behandling av tvisten, jf arbeidsmiljøloven (aml) §66 nr 3. Byretten avsa 28. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om gjeninntredelse for A tas ikke til følge.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som avslutter saken.
A har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten, og skolen har tatt til motmæle mot kjæremålet.
Den kjærende part har i kjæremålserklæringen i korte trekk anført:
Byretten har feilaktig lagt til grunn at det foreligger ulegitimerte fravær som gir grunnlag for avskjeden. As fravær var ikke i strid med hans arbeidskontrakt som må tolkes i lys av mangeårig etterfølgende praksis ved skolen. Det bestrides også at fraværene var i strid med rutiner meddelt i lærermøter.
Byretten har videre tatt feil når det er lagt til grunn at eventuell manglende tilrettelegging av arbeidsmiljøet ikke alene kan gi grunnlag for gjeninntreden i stilling. Det anføres at arbeidsgivers manglende tilrettelegging må innebære at det ikke kunne reageres med avskjed eller at avskjeden i alle fall synes tvilsom, slik at det er grunnlag for gjeninntreden, jf aml §66 nr 3, jf §66 nr 1. Det vises blant annet til at arbeidsgiver ikke ga A medarbeidersamtale til tross for at han flere ganger det siste året før avskjeden ba om samtaler og veiledning.
Det anføres også at byrettens drøftelse er mangelfull når retten ikke har tatt stilling til hvorvidt A har fått tilstrekkelig advarsel. A anfører at arbeidsgiver i perioden etter møtet 20. november 1998 og møtet 3. juli 1999 ikke har gjort ham oppmerksom på at elever har klaget eller andre forhold som avskjeden er begrunnet med.
Det er feil når retten legger til grunn at avskjeden er gitt innen rimelig tid etter at skolen ble kjent med forholdene som ligger til grunn for avskjeden. Byretten legger vekt på «gamle» forhold ved vurderingen av om det er grunnlag for avskjed, mens vurderingen av om avskjeden ble gitt tidsnok blir vurdert i forhold til «nye» forhold som retten ikke har tatt stilling til om kan begrunne avskjed. A anfører at arbeidsgiver er avskåret fra avskjed fordi skolen var kjent med de pliktbruddene avskjeden i hovedsak er begrunnet med i mange måneder før avskjeden ble gitt.
Det anføres at skolen allerede i møtet 3. juli 1999 var gjort oppmerksom på at A var syk. Det forhold at sykemeldingen ble sendt i ettertid, kan ikke gi grunnlag for avskjed.
As siste arbeidsdag ville vært ca 11. juli 1999. Etter dette tidspunkt har lærerne sommerferie med mindre de blir pålagt spesielle oppgaver på skolen, for eksempel i forbindelse med klager på standpunktkarakterer, noe som tar ca 5 min. per elev. Det anføres derfor at skolens ulemper i forbindelse med eventuelle uregelmessigheter ved As sykemeldinger etter at sommerferien startet under enhver omstendighet er så små at de ikke kan gi grunnlag for avskjed.
Den kjærende par har nedlagt slik påstand:
1. A tilkjennes rett til å gjeninntre i stillingen ved - - skolen inntil tvisten vedrørende avskjeden er endelig avgjort.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelsen som avslutter saken.
Kjærmotparten har i kjæremålstilsvaret i korte trekk anført:
Byretten har korrekt lagt til grunn at adgangen til å bestemme at arbeidstakeren skal bli i stillingen er tiltenkt tilfeller hvor grunnlaget for avskjeden synes tvilsomt. Regelen er en sikkerhetsventil for tilfeller hvor avskjedsinstituttet misbrukes og det heller ikke er saklig grunn for oppsigelse.
Ved bevisvurderingen er det tilstrekkelig å vurdere om avskjedsgrunnen åpenbart savner grunnlag. Når det gjelder rettsanvendelsen, vil vurderingstemaet være om de påberopte forhold hver for seg eller samlet gir grunnlag for avskjed etter aml §66 nr 1.
Det anføres at byretten riktig har funnet at de oppgitte forhold kan gi grunnlag for avskjed.
Når det gjelder ulegitimert fravær, er det riktig at skolen aksepterte at A tok fri under tentamen i de årene han var deltidstilsatt. Etter at han gikk tilbake i full stilling, er det imidlertid flere ganger presisert at han må søke om fri som alle andre ansatte, jf referat fra lærermøte 21. august 1997, hvor det framgår at alle lengre fravær skal godkjennes av rektor. Spørsmålet om fravær ble også tatt opp med A i møtet 20. november 1998. A har bare anført at han hadde krav på fri under tentamen, til tross for at skolen har gitt uttrykk for det motsatte. A har ikke oppgitt noen årsak til det øvrige fraværet.
Problemene med As fravær og oppførsel overfor elevene ble tatt opp med ham i møte 20. november 1998. Da forholdene ikke bedret seg, ble spørsmålene tatt opp igjen i møtet 3 juni 1999. Heller ikke etter dette møtet var det bedring i oppførselen. Hans opptreden etter dette møtet medførte at det ble innkalt til drøftelsesmøte vedrørende avskjed/oppsigelse 21 juni. Han verken møtte eller besvarte innkallingen. På tross av at rektor hadde tatt opp meget alvorlige ankepunkter 3. juni, var A helt utilgjengelig for skolen inntil 13. august 1999.
Det bestrides at A ikke ble gitt tilstrekkelig advarsel. Som bemerket av byretten, har forholdene pågått over lengre tid og er blitt påpekt av arbeidsgiver ved flere anledninger. De beskjeder som ble gitt under møtene 20 november 1998 og 3 juni 1999, burde være tilstrekkelig til at A endret sin oppførsel.
A ble gitt en siste anledning til å endre sin oppførsel i møtet 3 juni 1999. Dagen etter forsøkte A å ta opp spørsmålet direkte ovenfor sine elever. Den 10. juni hengte han et oppslag på lærerværelset, hvor det gis et feilaktig bilde av samtalen med rektor. Videre unnlot han å gi beskjed om at han fortsatt var sykemeldt den 14 juni. Det viste seg at han hadde dratt på en tidligere planlagt ferietur under sykemeldingsperioden.
Lærernes sommerferie starter ikke før klagebehandlingen på karakterene er avsluttet.
Skolen mottok en del klager på karakterer fastsatt av A. Skolen forsøkte å få kontakt med A, men uten å lykkes. Klagene måtte derfor avgjøres uten hans medvirkning. Klagebehandlingen ble avsluttet 3 juli 1999.
A hadde plikt til å stille sin arbeidskraft til disposisjon fram til klagebehandlingen er ferdig. Han kan ikke unnlate dette med den begrunnelse at han anser dette arbeidet som mindre viktig. En arbeidstaker har ikke rett til å ta fri selv om han mener at dette ikke medfører store ulemper for arbeidsgiver, jf RG-1996-394.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 28. oktober 1999 stadfestes.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten, p.t. kr 6.000.
Lagmannsretten ser saken i det vesentlige på samme måten som byretten og bemerker:
Ved avskjed er lovens hovedregel - i motsetning til ved oppsigelse - at arbeidstakeren ikke har rett til å stå i stillingen under sakens behandling, jf aml §66 nr 3. Retten kan imidlertid ved kjennelse bestemme at dette skal skje. Det framgår av lovforarbeidene at unntaksregelen er ment som en «sikkerhetsventil» og at adgangen er tiltenkt tilfeller hvor grunnlaget for avskjeden synes tvilsomt samtidig som det er til vesentlig ulempe for arbeidstakeren å fratre. Lagmannsretten antar at det normalt skal mye til for å avsi kjennelse for å stå i stillingen ved avskjed og at unntaksbestemmelsen først og fremst tar sikte på misbrukstilfeller, det vil si hvor arbeidsgiveren har gått til avskjed, men hvor det er tvilsomt om det engang foreligger saklig grunn for oppsigelse. Det følger av rettspraksis at det er arbeidstakeren som har bevisbyrden for at avskjedsgrunnlaget er tvilsomt, jf Rt-1986-1429.
Skolen har begrunnet avskjeden av A med en rekke forhold som hevdes å representere grove pliktbrudd og vesentlig mislighold av arbeidsavtalen, jf aml §66 nr 1. Hovedankepunktene synes å være gjentatte ulegitimerte fravær, uakseptabel opptreden overfor elevene, lojalitetsbudd overfor skolens ledelse ved et oppslag på lærerværelset samt uregelmessigheter omkring en sykemelding fra 30. mai 1999.
Lagmannsretten er enig med byretten i at dette er forhold som etter sin art kan anses som grove pliktbrudd og som kan gi grunnlag for avskjed. Spørsmålet blir om A - slik saken til nå er opplyst - har sannsynliggjort at de nevnte forhold etter omstendighetene likevel ikke er (tilstrekkelig alvorlige) pliktbrudd, eller at det foreligger andre forhold som tilsier at skolen ikke hadde anledning til å reagere med avskjed overfor ham.
Byretten har drøftet ankepunktene ulovlige fravær og oppførsel overfor elevne og kommet til at skolens innsigelser mot A på begge punkter - ut fra de opplysninger som foreligger - synes å være velfunderte. Lagmannsretten er enig i denne vurderingen. Etter lagmannsrettens oppfatning er det heller ikke tvilsomt at de pliktbrudd det her er tale om, i alle fall samlet sett kan utgjøre et tilstrekkelig avskjedsgrunnlag. Det er da unødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på de øvrige påberopte forhold.
Den kjærende part har gjort gjeldende at skolen var avskåret fra å reagere med avskjed på grunn av manglende tilrettelegging av arbeidsmiljøet. Videre er anført at skolens ledelse ikke ga A tilstrekkelig advarsler før avskjeden ble gitt. Det er også anført at avskjeden ikke ble gitt innen rimelig tid etter at skolen ble kjent med de forhold som ligger til grunn for avskjeden. Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke sannsynliggjort at de anførte forhold kan lede til en annen vurdering av avskjedens holdbarhet.
Lagmannsretten nøyer seg her med å vise til at angivelige arbeidsmiljøproblemer på skolen i hovedsak framtrer som udokumenterte og at problemene med fravær og undervisningsstil mv ble tatt opp med A i møter både 20. november 1998 og 3. juni 1999, hvor han ble gitt mulighet for å endre sin oppførsel, men at problemene fortsatte etter dette. Etter rettens vurdering måtte A således være kjent med at skolens ledelse var særdeles lite fornøyd med hans oppførsel og dermed også forberedt på at det kunne få konsekvenser for hans ansettelsesforhold dersom oppførselen ikke ble endret.
Lagmannsretten finner etter dette at det så langt i saken ikke har framkommet forhold som i tilstrekkelig grad sannsynliggjør at avskjeden er urettmessig eller tvilsom. Det er da ikke grunnlag for å bestemme at A skal gjeninnsettes i stillingen, selv om det utvilsomt er en vesentlig ulempe for A fortsatt å være utestengt fra stillingen under sakens gang.
Kjæremålet tas etter dette ikke til følge.
Skolen har nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. Etter rettens syn er det ikke grunnlag for å utsette omkostningsavgjørelsen etter tvistemålsloven §179 første ledd, jf Schei: Tvistemålsloven I side 595 flg. Lagmannsretten tar kravet til følge og fastsetter omkostningene til kr 6.000 i samsvar med kjæremotpartens påstand, jf tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. A betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til - - skolen AS 6.000 - sekstusen - kroner innen to - 2 uker fra forkynnelsen av kjennelsen.