LB-1999-3751
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-02-14 |
| Publisert: | LB-1999-03751 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr 98-02610 ( RG-2000-1010) - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03751 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Christian Jacques Aubert). Kjæremotpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Ingolf Skaflem). |
| Forfatter: | Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann. Lagdommer Mary-Ann Hedlund. Lagdommer Svein Dahl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §181, §176, §180 |
Saken gjelder fastsettelse av saksomkostninger.
I sak mellom Oslo kommune og A vedrørende rettigheter til biologisk forskningsmateriale og tilhørende dokumentasjon avsa Asker og Bærum herredsrett 29. november 1999 dom med slik slutning:
1. A frifinnes for kommunens tilbakeleveringskrav.
2. A dømmes til innen 2 - to uker - fra dommens forkynnelse å betale kr 12.464 - tolvtusenfirehundreogsekstifire - i erstatning til Oslo kommune.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har i rett tid påkjært avgjørelsen om saksomkostninger, slutningens pkt. 3. Han har i korthet anført:
Avgjørelsen er feilaktig på grunn av feil rettsanvendelse. Etter tvistemålsloven §172 annet ledd kan saksomkostninger deles hvis saken er tvilsom. Det er ikke tilstrekkelig å vise til at det spørsmål saken reiser, verken er behandlet i lovgivningen eller i rettspraksis. Det må av premissene fremgå at retten faktisk har vært i tvil om konkrete spørsmål. Det fremgår ikke av premissene i denne sak at retten har vært i tvil på noe punkt.
For øvrig har retten ikke vist til tvistemålsloven §172 annet ledd, men har avgjort spørsmålet etter §174 annet ledd. Det er etter denne bestemmelse ikke relevant å legge vekt på om saken har vært tvilsom og saksomkostningsspørsmålet er derfor avgjort i strid med loven. Det er nedlagt slik påstand:
1. Pkt. 3 i herredsrettens domsslutning oppheves og A tilkjennes sakens omkostninger.
2. A tilkjennes omkostninger i forbindelse med kjæremål til lagmannsretten med kr 4.500 og kostnadene til rettsgebyr.
Oslo kommune v/ordføreren har tatt til motmæle og anført følgende:
Det var korrekt av herredsretten å anvende §174 og ikke §172 fordi saken ble dels vunnet og dels tapt. Oslo kommune ble nemlig tilkjent en erstatning for pådratte utgifter selv om kommunen ikke fikk medhold i kravet om utlevering av det omstridte prøvematerialet.
Når det gjelder anvendelsen av §174 annet ledd, kan det også der tas hensyn til om saken har budt på tvil, jf Rt-1978-1136 og Scheis kommentar til tvistemålsloven side 568 og 570-571. Av domspremissene fremgår det flere steder at retten har vært i tvil og retten har således gitt Oslo kommune rett i flere av kommunens anførsler. Både faktisk og rettslig tvil er relevant, men ved særskilt kjæremål over omkostningsavgjørelsen kan kjæremålsretten ikke bedømme bevisene i saken. Den konkrete skjønnsutøvelse kan ikke overprøves gjennom kjæremål.
Oslo kommune v/ordføreren har nedlagt slik påstand:
1. Pkt. 3 i herredsrettens domsslutning stadfestes. Kjæremålet tas ikke til følge.
2. Oslo kommune tilkjennes sakens omkostninger i forbindelse med kjæremål til lagmannsretten med kr 5.000.
Lagmannsretten bemerker:
Ved kjæremål over saksomkostningsavgjørelser er kjæremålsinstansens prøvingsadgang begrenset av tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten kan i dette tilfelle bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, herunder om det foreligger så mangelfull begrunnelse eller annen saksbehandlingsfeil at avgjørelsen av den grunn må oppheves.
Herredsretten avgjorde saken etter tvistemålsloven §174 i det retten kom til at saken var dels vunnet og dels tapt. Grunnlaget for det var at kommunen ikke hadde fått medhold i utleveringskravet, men hadde blitt tilkjent en erstatning på kr 12.464. Slik §172 er forstått i praksis er det bare når den ene part har fått fullt ut medhold at saken for den annen part kan anses som fullstendig tapt. Selv hvor den annen part bare får medhold på et lite punkt, men for øvrig taper fullt ut, skal avgjørelsen om saksomkostninger baseres på §174 - se Scheis kommentar til tvistemålsloven (2.utg.) side 559 og Skoghøy: Tvistemål side 982 med de henvisninger til høyesterettsavgjørelser som der er referert. Lagmannsretten har etter dette kommet til at det var riktig av herredsretten å anvende §174.
Hovedregelen i §174 første ledd er at hver av partene bærer sine omkostninger når saken dels er vunnet og dels er tapt. Etter §174 annet ledd kan imidlertid retten pålegge en av partene å erstatte den annen omkostningene, helt eller delvis, blant annet hvis det bare er i tvistepunkter av liten betydning han har vunnet eller de vesentlige utgifter er voldt ved de tvistepunkter han har tapt. Herredsrettens skjønnsmessige vurdering av disse forhold kan ikke overprøves av lagmannsretten. Hvis lagmannsretten likevel skulle oppheve herredsrettens omkostningsavgjørelse, måtte det som nevnt være fordi avgjørelsen hadde en så mangelfull begrunnelse eller led av andre saksbehandlingsfeil at den av den grunn måtte oppheves, eller fordi selve skjønnsutøvelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig - jf Schei side 613 og Skoghøy side 1020. Lagmannsretten kan ikke se at det er tilfellet her. Riktignok er herredsrettens begrunnelse i saksomkostningsavgjørelsen svært knapp. Men det fremgår klart at retten har vurdert de relevante momenter som §174 annet ledd nevner som grunnlag for å fravike hovedbestemmelsen i første ledd. Utslagsgivende for herredsretten i denne vurdering har blitt at saken har reist tvilsomme spørsmål. Det er på det rene at det er anledning til å tillegge dette moment vekt selv om det ikke er uttrykkelig nevnt i §174 annet ledd - se for eksempel Schei side 571 og Skoghøy side 991 - og at det brukes som grunn for ikke å anvende unntaksregelen i annet ledd.
Lagmannsretten finner etter dette at herredsrettens avgjørelse er tilstrekkelig begrunnet og at skjønnsutøvelsen ikke fremtrer som så vilkårlig eller så urimelig at lagmannsretten etter §181 annet ledd har grunnlag for å sette den til side.
Kjæremålet over herredsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har ikke ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes den kjærende part å dekke motpartens omkostninger for lagmannsretten idet retten ikke finner grunn til å anvende unntaksbestemmelsen. Omkostningskravet er kr 5.000 for inngivelse av et tilsvar. I betraktning av at kjæremålet ikke reiser spesielt kompliserte rettslige spørsmål og saksforholdet for øvrig var kjent for prosessfullmektigen, fremstår beløpet som for høyt for å få saken betryggende utført, jr tvistemålsloven §176 første ledd. Beløpet finnes passende å kunne settes til kr 2.500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremål over pkt. 3 i herredsrettens domsslutning av 29. november 1999 vedrørende saksomkostninger forkastes.
2. A betaler i saksomkostninger til Oslo kommune v/ordføreren kr 2.500,- totusenfemhundre kroner - innen 2 - to uker - fra forkynnelsen av denne kjennelse.