LB-1999-433
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-08-26 |
| Publisert: | LB-1999-00433 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo forhørsrett Nr 98-09878 F/68 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00433 M/03. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Kst. statsadvokat Reidar Bruusgaard) mot A (Forsvarer: Advokat Steinar Thomassen). |
| Forfatter: | Lagdommer Vincent Galtung, formann. Lagdommer Wenche Skjæggestad. Byfogd Aud Kjensli. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §34, §54, §62, Straffeprosessloven (1981) §344, §436, §453, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Oslo forhørsrett avsa 7 januar 1999 dom med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.72 dømmes for overtredelse av straffeloven §162, annet ledd, jf. første ledd og legemiddelloven §31, annet ledd, jf. §24, første ledd til en straff av fengsel i 3 -tre- år og 9 -ni- månder i det straffeloven §62. første ledd får anvendelse. Straffen er en fellesstraff med Oslo forhørsretts dom av 27.08.97, jfr strl. §54 nr 3. Han tilkommer 121 -etthundreogtjueen- dager i varetektsfradrag.
2. I medhold av strl. §34 inndras fra A 60.000 -sekstitusenkroner- til fordel for statskassen.
Om det nærmere saksforhold og siktedes personlige forhold vises det til forhørsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Siktede har anket over straffutmålingen. Avgjørelsen om inndragning, jf domsslutningens punkt 2, er ikke påanket. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 3 februar 1999 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 25 august 1999. Siktede møtte og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner samt foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Forsvareren la ned påstand om at siktede anses på mildeste måte.
Aktor la ned påstand om at anken forkastes, samt at siktede ilegges saksomkostninger for lagmannsretten med 5.000 kroner.
Lagmannsretten skal bemerke:
Siktede er funnet skyldig i kjøp av ca. 100 gram heroin. Av dette ble ca. 30 gram videresolgt, mens ca. 64 gram ble beslaglagt hos siktede i forbindelse med ransaking av hans bopel. Den opplyste videresalgssummen på 60.000 kroner er inndratt, jf foran.
Siktede har under ankeforhandlingen presisert at han ikke har innvendinger mot forhørsrettens kvantumsangivelser, og lagmannsretten legger disse til grunn.
Siktede har forklart at han i perioden fra våren 1998 frem til ransaking og pågripelse i september samme år hadde utviklet et stort forbruk av heroin. Heroinen ble røykt, ikke injisert, og siktede brukte opp til 2-3 gram pr. dag. Partiet på ca. 100 gram ble kjøpt til eget bruk, med sikte på at «beholdningen» skulle vare noen tid. Salget av ca. 30 gram - til en høyere grampris - skjedde som et ledd i finansieringen av innkjøpet.
For så vidt gjelder de personlige forhold bemerkes at siktede - som er norsk statsborger av pakistansk opprinnelse - ble ferdig utdannet dataingeniør våren 1998. Han begynte i arbeid innen databransjen i august 1998, men ble pågrepet bare få uker senere. Siktede har etter dette sittet varetektsfengslet, inntil han i februar 1999 påbegynte foregrepet soning etter straffeprosessloven §453. Siktede har under soningen fungert som hjelpelærer - i datafag - for sine medinnsatte.
Med hensyn til det alminnelige straffenivå for befatning med heroin - i noenlunde tilsvarende omfang som i nærværende sak - viser lagmannsretten særlig til Høyesteretts avgjørelser i Rt-1993-1156 og Rt-1992-1717. Den første avgjørelsen gjaldt innførsel av ca. 92 gram heroin, noe som førte til fengsel i henholdsvis fem og fire år for de to impliserte. Den andre avgjørelsen gjaldt innførsel av ca. 101 gram heroin, noe som førte til fengsel i henholdsvis fire år og tre måneder og fire år for de to som her ble domfelt.
Lagmannsretten understreker at det alminnelige straffenivå i første rekke fastlegges gjennom Høyesteretts praksis. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for forsvarerens anførsel om at det alminnelige straffenivå for befatning med heroin er blitt senket i de aller siste år. Når det særlig gjelder den fremhevete avgjørelse i Rt-1999-33, der straffen ble satt til fengsel i ett år og seks måneder, var saksforholdet - slik lagmannsretten ser det - vesentlig forskjellig fra nærværende sak. Avgjørelsen i Rt-1999-33 gjaldt et adskillig mindre kvantum, kjøp av ca. 60 gram og videresalg av av ca. 11,5 gram av dette. I tillegg kommer at kvantumet på 60 gram besto av en rekke mindre innkjøp - til løpende forbruk. I nærværende sak dreier kjøpet seg om ett stort parti.
Forsvareren har i formildende retning anført at det i hovedsak dreide seg om kjøp til eget bruk, at siktede overfor politiet «la kortene på bordet», og at siktede helt fra pågripelsen har vist ønske og vilje til å gjøre opp for seg og komme ut av sin narkotikaavhengighet. For så vidt gjelder det siste, er det vist til at han hele tiden samtykket i varetektsfengsling, at han søkte om foregrepet soning og at han under soningen har underkastet seg såkalte «kontraktsvilkår» - noe som blant annet innebærer at siktede jevnlig avgir urinprøver med sikte på å avdekke et eventuelt misbruk av narkotika.
Lagmannsretten bemerker at ved kjøp av et så stort enkeltparti som ca. 100 gram kan det ikke få særlig betydning i formildende retning om heroinpartiet i hovedsak ble kjøpt til eget bruk. Som påpekt av forhørsretten innebærer et så stort kvantum at det uansett foreligger en betydelig spredningsfare.
Heller ikke kan det få vesentlig betydning i nærværende sak at siktede har erkjent det han er siktet for. I realiteten medførte politiets ransaking - med funn av ca. 64 gram heroin - at siktede langt på vei ikke hadde annet valg. Siktede har for øvrig ikke bidratt til å opplyse noe om selger og viderekjøper.
Derimot er lagmannsretten enig i at siktedes ønske om rehabilitering må tillegges en viss vekt i formildende retning. Forhørsretten har imidlertid uttrykkelig tatt hensyn til dette.
Etter en samlet vurdering, hensett også til regelen i straffeprosessloven §344, finner lagmannsretten ikke grunn til å endre forhørsrettens straffutmåling. Anken blir derfor å forkaste.
Siktede har som nevnt gått over på foregrepet soning etter straffeprosessloven §453.
Det hører da ikke under lagmannsretten å fastsette varetektsfradraget for perioden frem til soning ble påbegynt. Det vises til Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer, s. 1079-1080.
Anken har ikke ført fram. I samsvar med lovens hovedregel finner lagmannsretten at siktede bør ilegges saksomkostninger i anledning ankesaken, jf straffeprosessloven §436 annet ledd, jf første ledd. Saksomkostningene finnes passende å kunne settes til 5.000 kroner, som påstått av aktor.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for lagmannsretten med 5.000 - femtusen - kroner.