LB-1999-63
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-11 |
| Publisert: | LB-1999-00063 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 97-05085 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00063 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Ole Bjørn Finchenhagen. Kjæremotpart: Oslo Restaurantselskap AS' konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Frode Kr. Finnøy). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Anders Bøhn, 2. Lagdommer Vincent Galtung, 3. Kst. lagdommer Nina Opsahl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §181 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse.
Ved Oslo skifteretts kjennelse av 13 mars 1996 ble Oslo Restaurantselskap AS tatt under skifterettens behandling som konkursbo. Advokat Frode Finnøy ble oppnevnt som bobestyrer. Terje Saunes er registrert som eneaksjonær, styreformann og daglig leder i selskapet. Det er ubestridt at det er Ole Bjørn Finchenhagen som i realiteten innehar disse posisjonene. Finchenhagen var ilagt konkurskarantene for perioden 11 januar 1995 til 11 januar 1997. Ved stevning av 6 juni 1997 anla konkursboet sak mot Ole Bjørn Finchenhagen med påstand om betaling av et krav på kr 265 000 med tillegg av renter og saksomkostninger. Saksøkte nedla påstand om frifinnelse og at han skulle tilkjennes sakens omkostninger. Oslo byrett avsa 2 november 1998 dom i saken med slik slutning:
1. Ole Bjørn Finchenhagen frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommen er ikke anket. Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Ole Bjørn Finchenhagen har i rett tid påkjært byrettens saksomkostningsavgjørelse til Borgarting lagmannsrett ved kjæremål av 9 november 1998. Oslo Restaurantselskap AS' konkursbo har inngitt kjæremålstilsvar datert 16 desember 1998. Finchenhagen har innsendt ytterligere ett prosesskrift i saken 12 januar 1999.
Ole Bjørn Finchenhagen har i det vesentlige anført:
Ole Bjørn Finchenhagen skulle vært tilkjent erstatning for saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Det bestrides at det er grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven. §172 annet ledd. At det foreligger klanderverdige forhold under selskapets drift kan ikke være avgjørende for å ikke tilkjenne saksomkostninger. Det er saksøkers risiko om hans saksanlegg ikke fører fram, jf hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd.
Det antas at byretten har anvendt unntaksregelen i §172 annet ledd om "at det helt eller delvis kan legges vinnende part til last at det ble sak". Bestemmelsen tar sikte på tilfeller hvor vinnende part på klanderverdig vis ikke har bidratt til sakens opplysning underveis eller utenrettslig og således kan bebreides for at selve saksanlegget fant sted, jf Rt-1987-442 og Rt-1986-131. Slik ligger det ikke an her. Finchenhagen anfører at han har forklart seg etter beste evne uten at dette har hjulpet på bostyrers søksmålslyst. Motparten har anført at Finchenhagen har vist liten samarbeidsvilje for å fremskaffe dokumentasjon som kunne bidra til å klargjøre boets krav, og det er nevnt som eksempel en kassabok som først ble fremlagt under hovedforhandlingen i nærværende sak. Dette er ikke riktig. Finchenhagen fremla ingen kassabok, men støttet seg til ufullstendige noteringer for sin egen hukommelse. Saken ikke står noe annerledes etter hovedforhandling enn den gjorde før. Boet må derfor belastes for et saksanlegg som skyldes et sviktende skjønn fra bostyrets side. Det er uten rettslig interesse hva som kan eller ikke kan bebreides Finchenhagen under driften av selskapet som senere gikk konkurs. De anvisninger lovgiver har gitt ved tvistemålsloven §172 annet ledd er direktiver som skal følges, og dommeren kan ikke skjønne utover disse typetilfeller.
Hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd suppleres av §176 første ledd første alternativ, og Finchenhagen krever erstattet fulle saksomkostninger. Han påstår derfor byrettens omkostningsavgjørelse opphevet, eventuelt endret, slik at han tilkjennes full dekning av saksomkostningene for byretten samt for kjæremålet med kr 1 200.
Oslo Restaurantselskap AS' konkursbo har i det vesentlige gjort gjeldende:
Kjæremotparten slutter seg til byrettens avgjørelse både hva angår resultatet og begrunnelsen for resultatet vedrørende saksomkostningsavgjørelsen. Det er tilstrekkelig at saksøkte delvis kan bebreides at det kom til sak. I dette tilfellet er det kjæremotpartens oppfatning at kjærende part ikke bare delvis, men helt er å bebreide. Det er ikke riktig at den kjærende part har bidratt til sakens opplysning. Finchenhagen har under bobehandlingen vist liten samarbeidsvilje for å fremskaffe dokumentasjon som kunne bidra til å klargjøre boets krav. Det vises som eksempel til en kassabok som bobestyrer hadde bedt fremlagt under bobehandlingen først ble fremlagt under hovedforhandlingen. Videre har det har vært nødvendig for bobestyrer å få namsrettens kjennelse for utlevering av aktiva i boet og at Finchenhagen i den anledning ga uriktige opplysninger om hvem gjenstander tilhørte.
Det er i henhold til rettens premisser, og også Finchenhagens egne uttalelser i kjæremålet, hevet over tvil at det er den lovstridige mangel på regnskap som er foranledningen til søksmålet. Med den uklarhet som forelå var det nødvendig for boet å gå til sak for å kreve Finchenhagen for det beløp som har forsvunnet ut av selskapets midler og som ikke kan dokumenteres har gått til å dekke selskapets forpliktelser. Vilkårene for å anvende §172 annet ledd er oppfylt. Det er de lovstridige forhold som Finchenhagen står ansvarlig for som gjør at boets krav ikke kan dokumenteres godt nok til å få medhold i realiteten i førsteinstansen. Det vil da være et paradoks dersom unntaksbestemmelsen i §172 tredje ledd (antas å være tredje alternativ) ikke kunne komme til anvendelse. Det nedlegges slik påstand:
1. Byrettens dom vedrørende saksomkostningene stadfestes.
2. Kjærende part betaler saksomkostninger ved kjæremålsbehandlingen.
Lagmannsretten er kommet til at byrettens saksomkostningsavgjørelse må oppheves.
Saken gjelder et selvstendig kjæremål over en omkostningsavgjørelse, og lagmannsrettens kompetanse i kjæremålssaken er begrenset, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Saksøkte vant saken fullstendig, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd skulle han i et slikt tilfelle tilkjennes fulle saksomkostninger. Byretten har imidlertid brukt sin fakultative adgang etter bestemmelsens annet ledd til å fravike hovedregelen. Den skjønnsmessige vurderingen bak dette valget kan ikke overprøves. Men lagmannsretten kan prøve om vilkårene i §172 annet ledd er oppfylt, herunder om det helt eller delvis kan legges den vinnende part til last at det er kommet til sak.
Byretten har begrunnet sin omkostningsavgjørelse slik:
I medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd må Finchenhagen selv dekke sine saksomkostninger. Søksmålet er foranlediget av den lovstridige mangel på regnskap i Oslo Restaurantselskap, et forhold Finchenhagen som reell eier og daglig leder av selskapet var ansvarlig for.
Lagmannsretten finner at byrettens begrunnelse for saksomkostningsavgjørelsen er for knapp til at man kan se om lovanvendelsen er riktig. Et saksanlegg vil så å si alltid være forårsaket av motpartens forhold, og i mange tilfeller vil dette være et forhold som kan bebreides saksøkte, selv om han senere frifinnes. Saksøkte kan f eks ha opptrådt klart klanderverdig, men han frifinnes for et erstatningskrav på grunn av manglende adekvans eller ikke bevist årsakssammenheng. Etter lagmannsrettens mening er dette som utgangspunkt i seg selv ikke tilstrekkelig til at tvistemålsloven §172 annet ledd tredje alternativ kan benyttes ved saksomkostningsavgjørelsen. Etter denne bestemmelsen må det kreves at saksøkte kan bebreides for et forhold som mer direkte er knyttet til det faktum at det er kommet til søksmål. Som påpekt av Schei: Tvistemålsloven (I) (1998) side 566 vil dette typisk være tilfelle når den parten som vinner f eks ikke på forhånd har gitt den andre parten opplysninger om faktiske forhold av betydning for avgjørelsen, eller den vinnende parten kan bebreides for ikke i tide å ha foretatt det som var nødvendig for å skape klarhet i rettsforholdet mellom partene. At det er saksøktes opprinnelige unnlatelse knyttet til regnskapsførselen mv som har gjort bevissituasjonen usikker i dette tilfellet, kan etter lagmannsrettens mening ikke i seg selv begrunne bruken av §172 annet ledd. Det er den som reiser et søksmål, som som utgangspunkt har prosessrisikoen, og §172 annet ledd siste alternativ gjør ikke noe alminnelig unntak fra dette.
Lagmannsretten går ikke inn på om bruken av §172 annet ledd kan stille seg noe forskjellig ettersom det er saksøkeren eller saksøkte som vinner saken.
Konkursboet anfører i kjæremålstilsvaret til støtte for saksomkostningsavgjørelsen at Finchenhagen har vært i besittelse av et dokument som, hvis det hadde vært lagt fram på et tidligere tidspunkt, kunne kastet lys over saken. Slike forhold vil kunne begrunne bruken av unntaksbestemmelsen. Finchenhagen bestrider imidlertid at det skjedde noen slik dokumentframleggelse som boet anfører, og byretten har som nevnt ikke gått nærmere inn på denne typen spørsmål.
Lagmannsretten finner etter dette at byrettens saksomkostningsavgjørelse må oppheves, og saken hjemvises til byretten til fortsatt behandling.
Kjæremålet har ført fram, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd, og den kjærende part tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken. Omkostningene omfatter rettsgebyr red 3 180 kroner. En selvprosederende part kan bare unntaksvis få tilkjent vederlag for eget arbeid med en kjæremålssak av denne typen. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger særlige grunner til å tilkjenne slikt vederlag.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves, og saken hjemvises til byretten til fortsatt behandling.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oslo Restaurantselskap AS' konkursbo 3180 - tretusenetthundreogåtti - kroner til Ole Bjørn Finchenhagen innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.