LB-1999-870
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-05-26 |
| Publisert: | LB-1999-00870 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 97-05770 A/47 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00870 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Bjørn W. Lunde (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Asbøll, Oslo). Kjæremotpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Claus Brynildsen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Petter A. Lossius, formann. Lagdommer Wenche Skjæggestad. Lagdommer Eystein F Husebye |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §181 |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse.
I tvist om erstatning for hørselsskader avsa Oslo byrett den 19. februar 1999 dom med slik domsslutning:
1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
2. Bjørn W. Lunde dømmes til å betale 69 497 - sekstinitusenfirehundreognittisju - kroner i saksomkostninger til Storebrand Skadeforsikring AS innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Bjørn W. Lunde har i rett tid erklært kjæremål over byrettens saksomkostningsavgjørelse med følgende begrunnelse:
Ved stevning av 1. juli 1997 krevet han utbetaling etter ulykkesforsikring i Storebrand etter en prosentsats for varig medisinsk invaliditet på 60 fastsatt av dr. med. Atle Rønning Arnesen. Bakgrunnen var at Lunde var påført en tinnitus-lidelse etter en ulykke i 1988.
Det forelå i saken forut for stevningen flere uttalelser fra medisinsk sakkyndige om invaliditetsprosentens størrelse:
Overlege Aursnes 10 %
Overlege Schrader 4 %
Psykiater Mogstad 18,5 %
Dr. med. A. R. Arnesen 60 %
Storebrand hadde utbetalt forsikringen etter den prosentsats som var fastsatt av psykiater Mogstad, og påstod seg frifunnet for ytterligere krev og tilkjent saksomkostninger.
Byretten fant i sin dom at det er juridisk anledning til å sette prosentsatsen for tinnitus-lidelser høyere enn 5 %, jfr. dommen side 11, etter en individuell vurdering. Dette var forut for dommen et omstridt spørsmål. Byretten fant så etter en individuell vurdering at Lundes lidelse ikke kunne settes høyere enn den prosentsats selskapet allerede hadde utbetalt etter og frifant Storebrand med saksomkostningsansvar for Lunde.
Byrettens omkostningsavgjørelse påkjæres fordi den er i strid med loven, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd.
Byretten har ikke foretatt noen vurdering av om unntaket i tvistemålsloven §172 annet ledd skal anvendes, jfr. dommen side 15, siste avsnitt, men henviser kun til §172 første ledd. I denne sak var det all grunn til å vurdere anvendelsen av §172 annet ledd, da det forelå en meget betydelig uenighet blant de medisinsk sakkyndige med invalidefastsettelser varierende fra 4 % til 60 %. Lunde måtte på grunn av dette ha fyllestgjørende grunn til å la saken komme for retten. I samme retning trekker at dommen avgjør et omstridt spørsmål, - om man for tinnitus-lidelser har anledning til å overskride den såkalte 5 %-grensen.
Bjørn W. Lunde har lagt ned slik påstand:
1. Punkt 2 i Oslo byretts dom av 19. februar 1999 oppheves og saksomkostningsspørsmålet hjemvises til byretten til fornyet behandling.
2. Bjørn W. Lunde tilkjennes kr. 2 000 i saksomkostninger med tillegg av rettsgebyr i anledning kjæremålet.
Storebrand Skadeforsikring AS har anført:
Det bestrides av omkostningsavgjørelsen er i strid med loven. Retten har korrekt anvendt hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Retten behøver ikke begrunne hvorfor den ikke har gjort unntak etter annet ledd. Det vises i denne forbindelse til Rt-1991-486, Rt-1998-345 og Rt-1962-119. Videre vises også til Schei I (1998) side 556.
Ut fra byrettens domspremisser foreligger det ikke grunnlag for å anføre at det forelå sterk tvil eller andre grunner til å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Av fire medisinsk sakkyndige som uttalte seg i retten, var det kun en som fastsatte medisinsk invaliditet over det resultat byretten kom til. Invaliditetsfastsettelsen til denne sakkyndige avvek klart fra Sosialdepartementets invaliditetstabell.
Den kjærende part hadde ved sitt oppgjør akseptert å legge til grunn en medisinsk invaliditet over 5 %. Det er derfor feilaktig å si at spørsmålet om invaliditetstabellens grense på 5 % var absolutt, var omstridt i saken.
Storebrand Skadeforsikring AS har lagt ned slik påstand:
1. Punkt 2 i Oslo byretts dom av 19. februar 1999 stadfestes.
2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes kr. 2 000 i saksomkostninger.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsrettens kompetanse er etter tvistemålsloven §181 annet ledd begrenset slik at lagmannsretten bare kan prøve om det var i strid med loven å tilkjenne eller ikke tilkjenne saksomkostninger. Lagmannsretten kan ikke prøve byrettens bevisbedømmelse i tilknytning til det omtvistede krav og heller ikke om saksomkostninger burde ha vært tilkjent der hvor omkostningsavgjørelsen beror på et skjønn, f.eks. etter tvistemålsloven §172 annet ledd. Men retten kan likevel prøve skjønnet dersom skjønnsutøvelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig. Endelig kan lagmannsretten prøve saksbehandlingen, derunder om omkostningsavgjørelsen er tilstrekkelig begrunnet.
Det er for øvrig grunn til å påpeke at i denne sak er det skadelidte som skal føre bevis for - godtgjøre - at han har et krav mot den ansvarlige, forsikringsselskapet, og ikke omvendt. Spørsmålet om kravet er godtgjort, bevisvurderingen, vil være et resultat av en samlet vurdering av alle relevante bevis i saken.
I den aktuelle sak har byretten tatt utgangspunkt i at det var rettens oppgave å fastsette Lundes invaliditetsgrad i henhold til Sosialdepartementets invaliditetstabell av 1972. Byretten drøftet deretter de rettslige utgangspunkter og de bevis, derunder de sakkyndiges uttalelser, som var fremlagt i saken. Som konklusjon uttalte byretten deretter følgende:
Etter en samlet vurdering kan retten ikke finne det godtgjort at det er grunnlag for å sette Lundes medisinske invaliditetsgrad høyere enn til 18,5 % slik dr. Mogstad har fastsatt. Storebrand Skadeforsikring AS blir å frifinne.
Denne bevisvurdering kan lagmannsretten ikke overprøve. Ut fra den beskrivelse som gitt av de faktiske forhold, kan lagmannsretten ikke se at byrettens manglende uttrykk for tvil fremtrer som vilkårlig.
I omkostningsavgjørelsen uttaler byretten følgende:
Søksmålet har ikke ført frem. Lunde bør erstatte motpartens omkostninger i anledning saken, jfr. tvistemålsloven §172 første ledd - - -
Lagmannsretten kan som nevnt ikke overprøve bevisvurderingen eller byrettens skjønnsmessige vurderinger, derunder i hvilken grad det kan sies å ha vært fyllestgjørende grunn til å la det komme til sak og hvor mye eventuelle prinsipielle sider ved saken skal telle. Ut fra byrettens premisser kan det ikke ses at det fortoner seg som nærliggende å bruke unntaksregelen i §172 annet ledd, og det stilles da ikke store krav til begrunnelsen av omkostningsavgjørelsen når retten følger lovens hovedregel, jfr. f. eks. Rt-1991-486.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremålet har vært forgjeves. For saksomkostningene for lagmannsretten får tvistemålsloven §181 første ledd anvendelse. Lagmannsretten finner at Bjørn W. Lunde bør betale motpartens saksomkostninger i anledning kjæremålet. Omkostningene fastsettes til kr. 2 000 som er i samsvar med den nedlagte påstand.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bjørn W. Lunde til Storebrand Skadeforsikring AS 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.