LB-1999-931

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-12-21
Publisert:	LB-1999-00931
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett 98-00563 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00931 A/03 og LB-1999-00932 A/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00444.
Parter:	Sak nr 99-00931 A/03: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sigbjørn Myrland). Motpart: B, C (Prosessfullmektig: Advokat Carl A Christiansen). Sak nr 99-00932 A/03: Ankende part: B, C (Prosessfullmektig: Advokat Carl A Christiansen). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Sigbjørn Myrland).
Forfatter:	Lagmann Berit Fosheim. Lagdommer Agnar A Nilsen jr. Ekstraordinær lagdommer Gunnar Vefling
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-4, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §5-2, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2

Saken gjelder krav om erstatning for tap av forsørger og krav om morarenter for tilkjent oppreisning.

B, født *.*.1976 og C, født *.*.1979 var døtre av D. A ble ved Høyesteretts dom av 7 desember 1995 dømt til en straff av fengsel i 12 år for å ha drept D den 20 september 1994 under særdeles skjerpende omstendigheter

Ved daværende Eidsivating lagmannsretts forutgående dom av 21 juni 1995 ble A dømt til å betale erstatning for ikke-økonomisk skade med kr 75.000,- til B og kr 100.000,- til C. Oppfyllelsesfristen ble satt til to uker. Det ble ikke fastsatt morarenter i dommen. Oppreisningskravene ble sendt Statens innkrevingssentral til innfordring 11 mars 1996. A søkte om utsettelse med betalingen, og ved brev av 12 juni 1996 avslo innkrevingssentralen søknaden, men tilbød en avdragsordning med kr 1.000,- per måned. De beløp som A innbetalte, ble imidlertid ikke videresendt fordi det var søkt forskuttering av oppreisningsbeløpet. Det ble senere begjært utpanting for beløpet i As faste eiendom og hovedstolen ble betalt 11 juni 1998. Renter er ikke betalt.

D var gift med E frem til høsten 1992, da E flyttet ut av den felles bolig. Hun ble boende der sammen med døtrene. B flyttet til kollektiv i Oslo sommeren 1994, men beholdt rommet sitt i barndomshjemmet. Da hun var ferdig med videregående skole i 1995, arbeidet hun et halvt år før hun reiste utenlands et halvt år. Deretter bodde hun hjemme et halvt år i 1996 før hun flyttet ut igjen. Da moren døde, flyttet C midlertidig hjem til faren mens huset ble gransket av politiet. Deretter flyttet de begge tilbake dit. C bodde der til hun var ferdig med videregående sommeren 1998. Hun gikk ett år på folkehøgskole før hun flyttet sammen med søsteren i en leilighet i Oslo.

B og C reiste sak mot A for å få tilkjent erstatning for tap av forsørger og for å få dom for morarenter tilknyttet oppreisningskravet. Asker og Bærum herredsrett avsa dom 10 desember 1998 med slik domsslutning:

1. A dømmes til innen 2 - to - uker å betale til B erstatning med kr 25.000,- tjuefemtusenkroner, med tillegg av 12 -tolv- prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker å betale til C erstatning med kr 125.000,- etthundreogtjuefemtusenkroner, med 12 -tolv- prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.

3. A dømmes til inne 2 - to - ukerå betale i morarente til B kr 26.410,- tjuesekstusenfirehundreogtikroner.

4. A dømmes til innen 2 - to - uker å betale i morarente til C kr 35.210,- trettifemtusentohundreogtikroner

A anket dommen til Borgarting lagmannsrett 10 februar 1999. B og C motanket 8 mars 1999. Ankeforhandlingen i lagmannsretten ble stilt i bero i påvente av en avgjørelse av As begjæring om gjenopptagelse av straffesaken mot ham. Ved kjennelse av 25 april 2001 besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg at straffesaken ikke skulle gjenopptas.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo Tinghus 18 desember 2001. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. To vitner ga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

A har ved sin prosessfullmektig i hovedsak anført:

Det er enighet mellom partene om at skadeserstatningsloven §3-4 får anvendelse, om at det foreligger et ansvarsgrunnlag og om at begge døtrene var forsørget av sin mor da hun døde.

Etter As syn har imidlertid døtrene ikke lidt et økonomisk tap som følge av dødsfallet fordi de har oppebåret større inntekter enn den forsørgelse de kunne påregne.

I 1993 tjente D kr 265.000,-. Dette beløpet innbefattet imidlertid svært mye overtid og ekstrainntekter, så hun ville ikke ha opprettholdt et tilsvarende inntektsnivå de følgende år. Når omfanget av forsørgelsen skal beregnes, må det trekkes fra skatt, utgifter til pensjon, fagforeningskontingent og arbeidsreiser. Videre må det trekkes fra renter og avdrag på studielån og boliglån, som tilsammen utgjorde ca kr 90.000,-. Det innebærer at familien hadde omtrent kr 90.000,- til disposisjon til forbruk.

B hadde i 1994 en inntekt på kr 46.878,-, i 1995 kr 82.000,-, i 1996 kr 59.185,- og i 1997 kr 103.049,-. C hadde i 1994 en inntekt på kr 6.431,-, i 1995 ca kr 90.000,-, i 1996 ca kr 70.000,- og i 1997 ca 77.000,-. I tillegg har de fått borteboerstipend. Disse beløp overstiger langt de beløp D kunne bidratt med. Dette fører til at A må frifinnes for erstatningskravet.

Ikke i noe tilfelle bør det ytes erstatning utover fylte 19 år.

Subsidiært anføres det at kravet må lempes på grunn av As dårlige økonomi jf skadeserstatningsloven §5 - 2. Han soner for tiden straffedommen og er 70 % uføretrygdet. Han får utbetalt kr 7 - 8.000,- pr mnd, som i sin helhet går med til å dekke utgifter på huset han eier. Huset ble for noen år siden taksert til 1,7 mill kroner. Han har boliggjeld med kr 5 - 600.000,- og familiegjeld med ca kr 900.000,-. I tillegg eier han to verdiløse tomter.

Når det gjelder kravet om morarenter, vises det til at B og C overlot innkrevingen av oppreisningskravet til Statens innkrevingssentral som derved faktisk og rettslig disponerte over kravet. I brev av 12 juni 1996 fra innkrevingssentralen fremgår det at det udekkede beløp er kr 175.000,-, renter er ikke omtalt. Det må således legges til grunn at det var inngått avtale om at rentene var falt bort. A har vært i god tro. Det vises også til at han aldri har mottatt påkrav fra kreditorene. Renteravet er således falt bort. Det beregnede rentebeløp bestrides ikke.

Det er lagt ned påstand:

1. Prinsipalt: A frifinnes.

2. Subsidiært: Erstatning utmåles etter rettens skjønn.

3. I begge tilfeller: A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten, med tillegg av 12 % forsinkelsesrente fra forfall til betaling finner sted.

B og C har ved sin prosessfullmektig i hovedsak anført:

Tvisten gjelder erstatningsutmålingen, som må bero på skjønn. Til støtte for dette må det tas utgangspunkt i Ds økonomiske forhold i 1993. Hennes lønnsinntekt var ca kr 265.000,-. Med tillegg av kapitalinntekter og inntekt av bolig og med fradrag av skatt, blir disponibel inntekt kr 207.000,-. Dersom det trekkes fra særforbruk med 25 % og legges til innsats i hjemmet og organisering mv. i forbindelse med fritidsaktiviteter, blir det ca kr 196.000,- til etterlattes særforbruk og fellesutgifter.

Det er ikke holdepunkter for å si at Ds inntekter ville bli redusert i de kommende år. Det er heller ikke grunnlag for å trekke fra avdrag og renter knyttet til boliglånet og studielånet.

Dette innebærer at døtrene kunne påregne forsørgelse med ca kr 98.000,- hver. Fra dette beløp skal det trekkes dokumenterte pensjonsutbetalinger krone for krone. Det er ikke grunnlag for å trekke fra slike inntekter som døtrene ville hatt uansett om moren levet. I tillegg har de hatt ekstrautgifter til begravelse mv. med kr 13.000,- hver.

I utgangspunktet skal det betales forsørgererstatning ut det året den etterlatte fyller 19 år. Det er videre naturlig å forutsette at avdøde hadde støttet døtrene økonomisk med ca kr 10.000,- hver fra de var 19 til de var 21 år.

Dette innebærer at det samlede tap for B frem til fylte 23 år kan beregnes til ca kr 130.000,- og for C frem til fylte 23 år til ca kr 205.000,-. Påstandsbeløpet settes likevel noe lavere.

Det er ikke grunnlag for å lempe kravet på bakgrunn av sakens spesielle bakgrunn. Mye av den gjeld A oppgir å ha, knytter seg også til utgifter han har pådratt seg rundt straffesaken.

Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 21 juni 1995 ble A dømt til å betale oppreisning til døtrene. Forfall var to uker etter forkynning av dommen. Det oppsto derved et rentekrav etter forsinkelsesrenteloven §2. A kan ikke påberope seg en rettslig villfarelse knyttet til innkrevingssentralens opptreden. Han er derfor ansvarlig for kravet.

Det er lagt ned påstand:

1. A dømmes til å betale B erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 125.00,-, med tillegg av 12% rente fra 24.12.1998 og frem til betaling finner sted.

2. A dømmes til å betale C erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 185.000,-, med tillegg av 12 % rente fra 24.12.1998 og frem til betaling finner sted.

3. A dømmes til å betale B morarenter med kr 26.410,-, med tillegg av 12 % rente fra 24.12.1998 og frem til betaling finner sted.

4. C og B tilkjennes saksomkostninger med tillegg av 12 % morarenter fra oppfyllelsesfristens utløp og til betaling finner sted.

Lagmannsretten bemerker:

Kravet om erstatning for tap av forsørger.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i hovedsak tiltre den begrunnelse som er gitt.

Erstatning for tap av forsørger reguleres av skadeserstatningsloven §3-4. A har erkjent at det foreligger ansvarsgrunnlag. Det er videre ikke bestridt at D forsørget begge døtrene ved sin død 20 september 1994. Problemstillingen er således om det foreligger et økonomisk tap og i tilfelle omfanget av dette.

Det må tas utgangspunkt i forsørgelsens omfang. D, som var lærer, hadde en inntekt i 1993 på ca kr 265.000,-. Selv om hun det året arbeidet noe mer enn full stilling, finner ikke lagmannsretten å legge til grunn at hun ville fått reduserte inntekter i tiden fremover. Også i skoleåret 1994 / 1995 hadde hun mer enn full stilling.

Det må videre legges til grunn at hun hadde hovedansvaret for hjemmet og ytet en betydelig innsats der. Det må tillegges vekt ved erstatningsberegningen, særlig i forhold til C som var 15 1/2 år da moren døde og som må antas å ha blitt boende hjemme sammen med henne i flere år.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det må antas at Ds særforbruk ville vært begrenset i forhold til barnas behov.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre fradrag for avdrag og renter i forbindelse med boliglånet. Det vises til Rt-1998-639 der det blant annet heter:

...

Det rettslige utgangspunkt for forsørgertapserstatning er at den forsørgede skal kunne opprettholde sine tilvante levekår. Dette må blant annet innebære at tapet av forsørgeren normalt ikke skal tvinge den etterlatte til å senke sin boligstandard. Utgifter til renter og avdrag på boliglån legger i mange familier beslag på en stor andel av disponibel inntekt. Blir avdrag på lån ikke akseptert som en fast årlig utgift ved beregningen av forsørgertapet, vil de etterlatte i mange tilfelle måtte flytte. Utgifter til leie av bolig blir betraktet som fast utgift. Det er derfor naturlig i utgangspunktet å likestille utgifter til renter og avdrag på boliglån med utgifter til husleie. Jeg finner ikke - i denne sammenheng - å kunne vektlegge at avdragsbetalingen medfører en formuesoppbygging på den etterlattes hånd. Uten erstatning for denne delen av forsørgertapet, ville den etterlatte i mange tilfeller ikke kunne opprettholde sin levestandard.

Jeg finner likevel å måtte ta forbehold for de tilfeller hvor gjeldsbelastningen til boliglån er særdeles stor. Selv om det samlete lånebeløpet i vår sak er høyt - gitt partenes inntektsforhold - mener jeg likevel at beløpet ligger innenfor det som må aksepteres.

...

I den saken hadde ektefellene hatt en samlet inntekt på ca kr 570.000,- mens boliglånet var på 1,3 mill kroner. I vår sak var boliglånet på under kr 400.000,-. Det er åpenbart at dette ikke kan karakteriseres som en særdeles stor gjeldsbelastning.

Lagmannsretten legger til grunn at forsørgelsen av døtrene ville vart omtrent til de fylte 19 år. Det kan ikke utelukkes at de ville fått økonomisk tilskudd fra sin mor også etter dette tidspunkt, slik mange unge studenter får. Slike tilskudd har nærmere karakter av gaver og kan ikke anses som forsørgelse av en slik art at de faller inn under skadeserstatningsloven §3-4. Det synes ikke å være grunn til å behandle døtrene forskjellig i denne sammenheng.

Et annet element i vurderingen, er i hvilken utstrekning de etterlatte har mulighet for selv å bidra til sin forsørging. I denne sammenheng må det legges vekt på hvilke pensjonsutbetalinger de etterlatte har fått. Disse utgjorde netto ca kr 25.000,- pr år for B og ca kr 57.00,- pr år for C. Disse skal trekkes fra. Det er imidlertid ikke grunn til å trekke fra egen lønnsinntekt for den tid forsørgelsen varte. Det er ikke uvanlig at ungdom tar småjobber for å spe på økonomien til eget forbruk.

Etter skadeserstatningsloven §3-4 fjerde ledd skal begravelsesutgiftene inngå i erstatningen. Disse er oppgitt å være ca kr 24.000,-.

Det er lagt frem en rekke tall og beregninger knyttet til enkeltposter som reiseutgifter, fagforeningskontingent, pensjonsinnskudd, eventuell leieinntekt av hybel i boligen før og etter Ds død m v. Videre hefter det etter bevisførselen noe usikkerhet med hensyn til om hun hadde nedbetalt studielånet ved arvemidler i 1993. Det er lagt begrenset vekt på disse opplysningene. Lagmannsretten er enig med herredretten i at vurderingen i denne saken i betydelig grad må baseres på skjønn, da også anslagene over Ds innsats i hjemmet og hennes særforbruk i stor grad må bero på anslag.

Det må legges til grunn at Cs økonomiske tap har vært noe større enn Bs per år. Hun var yngre og bodde hjemme. Utgifter til bolig og verdien av innsats i hjemmet har kommet henne til gode i større grad enn søsteren. Ved vurderingen ses det også hen til at B ikke var i en utdannelsesituasjon det første året etter at hun avsluttet videregående skole sommeren 1995.

Selv om enkelte mindre faktiske forutsetninger er endret, finner lagmannsretten at den skjønnsmessige vurdering av forsørgertapet som er foretatt av herredsretten gir et riktig og rimelig resultat og det blir avsagt dom i samvar med dette.

Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at det ikke er grunnlag for å lempe kravet etter skadeserstatningsloven §5-2. Det betviles ikke at A har en vanskelig økonomi, men han har fortsatt dekning for kravet. En del av den familiegjeld han har pådratt seg har sammenheng med advokatutgifter og utgifter til privatetterforskere og det synes ikke rimelig at slike utgifter skal gå foran de etterlattes krav på erstatning for tap av forsørger. Under henvisning til dette og til skyldforholdene, kan det ikke sies at ansvaret er urimelig tyngende for A.

Kravet om forsinkelsesrente.

Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 21 juni 1995, forkynt samme dag, ble A dømt til å betale oppreisning til B med kr 75.000,- og til C med kr 100.000,-. Oppfyllelsesfristen var to uker. Hovedstolen ble betalt 11 juni 1998. Rentekravene er beregnet til henholdsvis kr 26.410,- og kr 32.210,-. Beløpenes størrelse er ikke bestridt.

Etter forsinkelsesrenteloven §2 første ledd løper det rente fra forfall når kravet ikke innfris. Det er således på det rene at morarenter har påløpt fra 5 juli 1995. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at rentekravet ikke kan anses bortfalt og viser til den begrunnelse som er gitt av herredsretten. Anførselen om at rentekravet er falt bort ved avtale finnes grunnløs.

Etter dette blir herredsrettens dom stadfestet.

Saksomkostninger.

Anken har ikke ført frem. Etter tvistemålsloven §180 første ledd skal den ankende part dekke ankemotpartens omkostninger i det det ikke er grunnlag for å frita for erstatningsplikten. Advokat Christiansen har fremlagt omkostningsoppgave med kr 21.688,- som utgjør salær inklusiv mva. Han har anslått at 3/4 av omkostningene knytter seg til anken. Det utgjør ca kr 16.500,-. Beløpet anses rimelig og nødvendig

Motanken har heller ikke ført frem. Tvistemålsloven §180 første ledd får anvendelse. Advokat Mygland har fremlagt omkostningsoppgave der salærkravet inkludert mva utgjør kr 63.736,-. Han har anslått at 1/4 av kravet knytter seg til motanken. Etter lagmannsrettens syn overstiger et salær på ca 16.000,- det som er rimelig og nødvendig jf tvistemålsloven §176. Motanken foranlediget ikke imøtegåelse av nye rettslige eller faktiske problemstillinger i forhold til slik saken lå an da den ble påanket. Det måtte imidlertid innleveres tilsvar og påstanden måtte endres av formelle grunner. Den ankende part tilkjennes derfor kr 2.000,- inklusiv mva i forbindelse med motanken .

Da verken anken eller motanken førte frem, må hver av partene dekke innbetalt gebyr.

Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Anken

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B og C 16.500 - sekstentusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra forfall til betaling skjer.

3. Motanken

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B og C til A 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra forfall til betaling skjer.