LB-2000-1034 RG-2001-1226

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-04-23
Publisert:	LB-2000-01034 RG-2001-1226 (167-2001)
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett: Nr 99-04449 A/68 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01034 A/03 og LB-2000-01035 A/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-01091.
Parter:	Hovedankesaken: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kai Aagaard). Motpart: Rica Sjølyst AS (Prosessfullmektig: Advokat Magne Braadland). Motankesaken: Ankende part: Rica Sjølyst AS (Prosessfullmektig: Advokat Magne Braadland). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Kai Aagaard).
Forfatter:	Lagdommer Hilde Wiesener Haga, formann. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Herredsrettsdommer Rolf Ytrehus
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §390a, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §3-2, §3-3, §3-5, Arbeidsmiljøloven (1977) §12, §7, Tvistemålsloven (1915) §169, §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder erstatningskrav for arbeidsuførhet som følge av mobbing og trakassering på arbeidsplass.

Rica Sjølyst AS er et datterselskap av Rica Hotels ASA, et hotell- og restaurantkonsern som eier og driver hoteller mange steder i Norge.

Rica Sjølyst har siden 1980-årene stått for all serverings- og cateringvirksomhet i Norges Varemesses lokaler på Sjølyst ved Skøyen i Oslo. Rica Sjølyst driver restaurant- og kafeteriaservering, kiosksalg, servering i forbindelse med kurs og konferanser og arrangerer festmiddager og banketter hvor det enkelte ganger er mer enn 1000 gjester til bords. Omfanget av virksomheten varierer sterkt fra dag til dag og fra periode til periode. Når det er store utstillinger eller messer, er det mange gjester på de forskjellige serveringsstedene i varemessebygningen, mens det på andre tider er få gjester. I sommermånedene er det meget liten aktivitet, mens det er høysesong i høstmånedene og om våren. Rica Sjølyst driver virksomheten med få fast ansatte og baserer seg i stor utstrekning på tilkalling av personell for den enkelte anledning. Mange av dem som tilkalles, har vært brukt over lengre tid og blitt tilkalt ofte.

A er født i Pakistan i 1959 og har forklart at han i Pakistan gjennomgikk grunnskole og fikk opplæring i håndverksfag. Han arbeidet dels som håndverker og industriarbeider og dels hjalp han sin far i dennes butikk.

Den 28. september 1988 - 29 år gammel - kom han til Norge på turistvisum for å besøke en søster bosatt her. Han ble under oppholdet - den 16. januar 1989 - gift med en kvinne som var 20 år eldre enn ham og hadde en sønn fra tidligere. A bosatte seg etter det i Oslo sammen med sin hustru og hennes sønn.

A fikk opplæring i norsk og samfunnslære i 1989. Høsten 1989 fikk han gjennom en bekjent ryddejobb i kafeteriaen hos Rica Sjølyst. Etter sommeren 1990 fikk A gjennom arbeidsmarkedsetaten en stilling som servitørpraktikant hos Rica Sjølyst for et tidsrom på 26 uker - fra august 1990 til mai 1991. I denne periode ble hans faste lønn betalt av arbeidsmarkedsetaten. Ifølge en attest datert 25. april 1991 hadde A begynt som servitørpraktikant i august 1990, og han ble karakterisert som «meget dyktig og pålitelig i sitt arbeide». Etter at praktikanttiden var avsluttet, fikk A arbeide som bankettservitør hos Rica Sjølyst etter tilkalling i forbindelse med arrangementer på Sjølyst. Det er opplyst at dette arbeide var av stort omfang i denne tiden. Han ble i 1992 sykmeldt på grunn av muskel- og skjelettplager særlig knyttet til ben, lår og korsrygg. Omkring september 1992 aksepterte A et tilbud om fast deltidsstilling som renholder hos Rica Sjølyst. Arbeidet omfattet renhold av kjøkken og personalrom m.v. etter at dagens arbeide var avsluttet, det vil si at arbeidet var nattarbeide. Han fortsatte samtidig å ta vakter som bankettservitør.

I januar 1993 reiste A på et 5-ukers besøk til sin familie i Pakistan i forbindelse med et bryllup. Da han kom tilbake fra Pakistanreisen i mars 1993 og meldte seg hos Rica Sjølyst, fikk han beskjed om at han ikke var ansatt der og at man ikke hadde noen jobb for ham. A tok etter dette kontakt med Oslo-avdelingen av Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet (HRAF) og med arbeidstilsynet. HRAF tok saken opp med bedriften. Det ble avholdt et møte med A, og han fikk tilbake renholdsjobben han hadde før avreisen til Pakistan. Rica Sjølyst mente at han etter tilbakekomsten ble engasjert som ekstrahjelp på samme måte som før ved behov i kafeteria og som servitør ved banketter og selskaper.

Den såkalte «Riksavtalen» ble gjort gjeldende som tariffavtale mellom Rica Sjølyst og HRAF pr. 15. juni 1993.

I en attest av 13. september 1994 er det uttalt at A arbeider deltid etter behov med rengjøring av vårt hovedkjøkken og at han har «også tidligere vært behjelpelig med servering i forbindelse med messer og selskaper i Rica Restaurant». Den 1. april 1995 ble det utferdiget et «ansettelsesbevis» fra Rica Sjølyst for A med angitt tiltredelse 1. april 1995 i «renhold minimum 3 dgr. pr. uke a 4 timer deltid etter behov. Arbeidsforholdet er basert på deltidsarbeid og behovet og omfanget vil helt være knyttet opp til gjennomføring av servering ved messeaktivitet i Sjølystsenteret og selskapsvirksomhet ved Rica Sjølyst. Lønn pr. time: Kr. 80,-». I attest av 8. desember 1995 bekrefter Rica Sjølyst at A «arbeider deltid med rengjøring 4 timer, 3-4 dager i uken. Arbeidsforholdet tok til 1. september 1989 og pågår fremdeles.»

A har gjort gjeldende at han etter tilbakekomsten fra Pakistan i 1993 og til og med 1996 er blitt mobbet og trakassert på arbeidsplassen av forskjellige personer og på forskjellig måte. Han ble sykmeldt og senere uføretrygdet og mente dette hadde sin årsak i forholdene på arbeidsplassen.

A anla sak mot Rica Sjølyst ved stevning til Oslo byrett av 29. april 1999 og krevet erstatning og oppreisning. Byretten avsa 25. november 1999 dom med slik domsslutning:

1. Rica Sjølyst AS dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning for lidt tap til A med 150.000 -ethundreogfemti tusen- kroner.

2. Rica Sjølyst AS dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisning til A med 100.000 -ethundretusen- kroner.

3. For øvrig frifinnes Rica Sjølyst AS.

4. Saksomkostninger idømmes ikke.

A har i rett tid påanket byrettens dom. Rica Sjølyst har tatt til motmæle og motanket.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig felles påstand i hovedanke- og motankesaken:

1. Oslo byretts dom pkt. 2 vedrørende oppreisningsansvar stadfestes.

2. Rica Sjølyst AS betaler erstatning til A for lidt tap i tiden 1996 til 2001 oppad begrenset til kr 324.337,-.

3. Rica Sjølyst AS betaler erstatning til A for tap i fremtidig erverv etter lagmannsrettens skjønn oppad begrenset til kr 864.228,-.

4. Rica Sjølyst AS betaler til A erstatning etter lagmannsrettens skjønn for påførte utgifter (egenandeler) oppad begrenset til kr 20.296,-.

5. Rica Sjølyst AS betaler erstatning til A for medisinsk mén etter lagmannsrettens skjønn oppad begrenset til kr 267.049,-.

6. Rica Sjølyst AS erstatter As skatteulempe med kr 233.691,-.

7. Rica Sjølyst AS betaler sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

8. Rica Sjølyst AS betaler de beløp som fremgår av punktene 1 til 7 ovenfor innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum, for tiden 12 -tolv- % årlig rente fra forfall til betaling skjer.

Ankemotparten, Rica Sjølyst AS, har for lagmannsretten nedlagt slik felles påstand i hovedanke- og motankesaken:

1. Rica Sjølyst AS v/styrets formann frifinnes.

2. Rica Sjølyst AS v/styrets formann tilkjennes sakens omkostninger både for byretten og for lagmannsretten.

Når det gjelder saksforholdet, vises det til byrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo 12. - 16. mars 2001. A møtte og avga forklaring. Videre avga rettsoppnevnt sakkyndig, professor dr. philos. Roald A. Bjørklund, spesialist i arbeidspsykologi, Universitetet i Oslo, forklaring. Det ble avhørt 24 vitner. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.

Den ankende part i hovedankesaken, A, har i hovedanke- og motankesaken gjort gjeldende i det vesentlige de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten fremhevet:

A er blitt utsatt for systematisk mobbing og trakassering både fra representanter for ledelsen og fra andre ansatte.

Når det gjelder ledelsen, sikter han i hovedsak til ass. direktør B, som skal ha misbilliget hans fagforeningsmedlemsskap og blant annet kalt ham «fagforeningsbombe» samt brukt rasistiske utsagn som «svarting», «svartskalle» og «sotskalle». Videre viser han til at adm. direktør C hilste ham med «Lever du?» etter at A kom tilbake etter en sykefraværsperiode, og til at C ikke grep inn da han overhørte at hovmester D sa til A at han kunne pusse skoene til hovmesteren, «det passet A godt til å gjøre».

Øvrige ansatte skal ha brukt nedverdigende rasistiske kallenavn på A, som «svarting», «svartskalle» og lignende og sagt at han burde få «hodet sitt undersøkt» samt forulempet ham ved å kaste gjenstander på ham og trekke ut stikkkontakten på maskin som han har holdt på med å bruke og nekte å flytte ting som har stått i veien for hans rengjøringsarbeide osv. Han har også anført at andre ansatte kastet ting i sluket på kjøkkenet for å hindre hans rengjøringsarbeide.

A fikk på grunn av mobbingen og trakasseringen psykiske problemer - depresjon - med arbeidsuførhet til følge. Rica Sjølyst er som arbeidsgiver ansvarlig for de handlinger fra ansattes side som førte til disse problemer.

A anfører også at Rica Sjølysts ledelse hadde en fiendtlig holdning til fagforeninger og fagforeningsarbeide på arbeidsplassen. A ble tillitsvalgt blant de få på arbeidsplassen som var organisert, og opplevet at oppslag han i den forbindelse satte opp på tavlen på personalrommet, ble fjernet etter kort tid. Han så ikke hvem som fjernet dem. Han opplevde også at ledere karakteriserte ham som «fagforeningsbombe» og «Saddam» og lignende. Han opplevde også å bli truet med å miste jobben, hvis han ikke meldte seg ut av fagforeningen.

Etterat A meldte seg inn i fagforeningen, ble han mye sjeldnere tilkalt for å gjøre tjeneste som bankettservitør. Han ble degradert til renholder på deltid, og måtte ta seg jobber hos andre arbeidsgivere for å sikre familiens underhold.

Problemene på arbeidsplassen hos Rica Sjølyst startet etterat A kom tilbake fra en fem ukers reise til Pakistan i januar - mars 1993. Han hadde i god tid på forhånd fått bedriftens tillatelse til å være borte i den tiden, men da han kom tilbake, fikk han høre at han ikke hadde noen jobb der lenger. Først etterat han hadde klaget til arbeidstilsynet, fikk han tilbake sin renholdsjobb, men ikke arbeidet som servitør - med unntak av få innkallinger.

A krever høyere erstatning for lidt inntektstap enn det han ble tilkjent i byretten. I tillegg krever han erstatning for utlegg til egenandeler til leger og psykolog m.v., samt ménerstatning, erstatning for tap i fremtidig inntekt og erstatning for skatteulempe. Byrettens avgjørelse - hvor disse krav ble forkastet - er uriktig.

Det beløp byretten tilkjente som oppreisning for ikke-økonomisk skade, godtas.

Ankemotparten i hovedankesaken har i hovedanke- og motankesaken gjort gjeldende i det vesentlige de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten fremhevet:

Det bestrides at A ble utsatt for mobbing og trakassering på arbeidsplassen til Rica Sjølyst i Oslo.

Det bestrides at bedriften hadde en fagforeningsfiendtlig holdning og motarbeidet dem som meldte seg inn i fagforening. Bedriften overholdt de plikter den hadde i henhold til tariffavtalen. Rica Sjølyst bestrider at A hadde fast ansettelse hos Rica Sjølyst som bankettservitør. A ble ikke degradert eller utsatt for noen nedverdigende utsagn eller forskjellsbehandling med hensyn til tildeling av vakter som følge av at han ble fagorganisert.

Det erkjennes at tonen blant ansatte på kjøkkenet var tøff og lite tiltalende, men det anføres at A deltok selv i den verbale ordveksling og at forsøk fra overordnedes side på å få de ansatte til å avstå fra tøffe ord ble avvist med den begrunnelse at dette ikke var alvor.

Rica Sjølyst bestrider at administrerende direktør eller andre personer i bedriftens øverste ledelse trakasserte eller mobbet A.

Det foreligger således intet ansvarsgrunnlag for Rica Sjølyst.

De psykiske lidelser A har fått, må dernest skyldes andre årsaker enn arbeidsforholdet. Rica Sjølyst viser i denne forbindelse til at A høsten 1996 - kort før han ble sykmeldt - hadde vært gjennom en skilsmisse og inngått nytt ekteskap, fått sitt første barn og samtidig fått et krav om restskatt av betydelig størrelse. Han påtok seg arbeide for flere arbeidsgivere og arbeidet mye mer enn forsvarlig.

Subsidiært bestrider Rica Sjølyst den erstatningsberegning A har fremlagt. Rica Sjølyst har fremlagt alternativ beregning over As inntektstap for det tilfelle at lagmannsretten skulle finne at Rica Sjølyst er ansvarlig for et inntektstap for A.

Lagmannsretten skal bemerke:

A krever erstatning for tap på grunn av psykisk sykdom påført ham som følge av at han er blitt utsatt for systematisk mobbing og trakassering både fra representanter for ledelsen og fra andre ansatte.

Etter skadeserstatningsloven §2-1 svarer arbeidsgiver for den skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstagers utførelse av arbeide eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstageren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet.

Bestemmelsens 1. punktum inneholder vilkårene for at arbeidsgiveren skal bli ansvarlig og 2. punktum en begrensning i ansvarsregelen. Det fremgår av Høyesteretts dom i Rt-1997-795 (Falken-dommen) at det er klart at en arbeidstager som A må kunne stille det krav til virksomheten at han ikke utsettes for en mobbing som overstiger den terskel som kan utløse erstatningskrav. Sammenfatningsvis følger det av nevnte dom at det ligger i lovens kriterier at den skadegjørende handling må ha rimelig tilknytning til tjenesten for at arbeidsgiveren skal bli ansvarlig. Arbeidsgiverens ansvar etter §2-1 er ikke begrenset til å gjelde skadegjørende handlinger overfor utenforstående tredjemenn; det gjelder også for skade en ansatt påfører en medansatt. En annen sak er at meget av det som foregår av mobbing på arbeidsplasser, ikke kan medføre erstatningsansvar, selv om handlingene kan være utiltalende og kritikkverdige.

I arbeidsmiljøloven §7 nr. 1 heter det at arbeidsmiljøet i virksomheten skal være fullt forsvarlig ut fra både en enkeltvis og samlet vurdering av de faktorer i arbeidsmiljøet som kan ha innvirkning på arbeidstagernes fysiske og psykiske helse og velferd. Videre fremgår det av arbeidsmiljøloven §12 nr. 1 at blant annet arbeidsorganisasjon og utførelse av arbeidet skal legges opp slik at arbeidstagerne ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger. Bestemmelsen sier uttrykkelig at arbeidstagerne ikke skal utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A ble utsatt for erstatningsbetingende trakassering.

Lagmannsretten legger til grunn at Rica Sjølysts ledelse hadde en negativ holdning til fagorganisering blant de ansatte. Lagmannsretten finner det således bevist at ass. direktør B kom med uttalelser som måtte oppfattes som trusler og/eller press overfor A. Han uttalte: «medlemskap i fagforening medfører avskjed», «et råd til deg: Du har kone og ett barn og plutselig står du uten jobb, tenk litt på det» og lignende. Den lønningsansvarlige sa fra til ledelsen hver gang det kom krav fra HRAF om å gjennomføre kontingenttrekk i lønn, og det må derfor ha vært klart for B at A var tillitsvalgt i foreningen. Og personer som arbeidet på tilkalling, ble ikke oppringt flere ganger etter at de hadde meldt seg inn.

Holdningen overfor A endret seg også klart etter at han meldte seg inn.

Lagmannsretten ser det også slik at Rica Sjølysts behandling av A etter at han kom tilbake fra Pakistan-reisen i 1993, utgjorde en degradering. Han fikk mye sjeldnere jobber som servitør og måtte ta seg jobber også for andre arbeidsgivere.

Begge de ovennevnte forhold utgjør etter lagmannsrettens oppfatning uakseptabel trakassering.

Videre legger lagmannsretten til grunn at A ble utsatt for rasistiske trakasseringer fra overordnede, særlig ass. direktør B . Lagmannsretten finner det bevist at iallfall B over tid har kommet med utsagn som A har skrevet ned, så som «fagforeningsbombe», «svarting», «svartskalle» og «sotskalle», og at dette har skjedd forholdsvis ofte.

Andre ansatte kom også med rasistiske utsagn mot A ved forskjellige anledninger. Det er særlig grunn til å vise til kokk D, som i møte med ledelsen erkjente og beklaget.

Slik opptreden utgjør også en helt utvilsom trakassering.

På den annen side vil lagmannsretten ikke unnlate å tilføye at enkelte av de episoder som A viste til i sin forklaring, neppe kan ha vært av særlig alvorlig og skadevoldende karakter.

Lagmannsretten kan ikke se at A har medvirket til skaden. Det er en velkjent forsvarsmekanisme for mobbeoffer i første omgang å ta igjen verbalt overfor de som mobber, for så senere å falle hen til taushet og gli over i depressive tilstander. A tok mobbingen opp med arbeidstilsynet og med fagorganisasjonen. Han har også opplyst at han beklaget seg til hovmester Anne Sandnes, som var hans overordnede i forhold til renholderstillingen. Noe mer enn dette kan det ikke forventes at den som utsettes for mobbing og trakassering, skal foreta seg for å avhjelpe mulig skadevirkning.

Etter dette finner lagmannsretten at det foreligger ansvarsgrunnlag for Rica Sjølyst etter skadeserstatningsloven §2-1.

Spørsmålet er dernest om det foreligger skadefølger med tilstrekkelig årsakssammenheng.

For at mobbing og trakassering på arbeidsplassen skal kunne anses som årsak til As arbeidsuførhet, må mobbingen ha vært en nødvendig betingelse for at uførhet skulle inntre, og dersom det foreligger andre årsaksfaktorer, må mobbingen i forhold til de øvrige faktorer fremstå som et såpass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den, jf Høyesteretts dom av 9. mars 2001 i sak HR-2001-00002B nr. 316/99 med videre henvisninger.

Etter norsk erstatningsrett skal det i tilfelle hvor det foreligger samvirkende skadeårsaker, ikke foretas noen proratarisk fordeling av ansvaret. Hver skadeårsak som det kan knyttes ansvar til, hefter for hele skaden, se ovennevnte høyesterettsdom av 9. mars 2001 med videre henvisninger. Dette gjelder også i tilfeller hvor en skadeårsak har virket sammen med sykdom eller helsemessig svakhet hos skadelidte.

Hovedregelen etter norsk erstatningsrett er at skadelidte må tas som han er, se for eksempel Rt-1997-1 og Rt-1999-1473. Det går imidlertid en grense for hvor langt dette synspunkt kan føres, se for eksempel Rt-1998-1565. Som Høyesterett her fremholder, kan det tenkes tilfelle hvor mobbingen bare må anses som en «liten tue som har veltet et stort lass».

As behandlende psykiater, Ole Einar Kåss, har i legeerklæring av 4. februar 1997 uttalt at A «virker å ha blitt deprimert, syk, etter behandlingen på arbeidsplassen. Behandlingen er avhengig av at dette løses. Dette er ikke vanlig mistrivsel, men en reaksjon som dekkes av diagnosen Depresjon i følge internasjonale Diagnoseregler ICD 9.»

A er, etterat dr. Kåss er blitt sykmeldt, blitt behandlet av lege Signe Flottorp. Hun har i erklæring av 22. januar 2001 - i forbindelse med As søknad om uførepensjon - uttalt blant annet:

«Pasienten hadde uttalte depressive plager og var i en svært vanskelig situasjon da jeg ble kjent med han mars -98. Han hadde ikke arbeidsinntekt, hadde fått avslag på rehabiliteringspenger, og kona var gravid med barn nummer to. Familiens økonomiske og sosiale situasjon var svært vanskelig, og pasienten stod foran en belastende rettssak mot arbeidsgiver. Han har imidlertid hatt god støtte av fagforbund og LO-advokat.

Pasienten ble henvist til Holmlia psykiatriske poliklinikk 220598 pga depresjon og suicidalitet, og ble tatt imot som øyeblikkelig hjelp.

Pasienten har siden jeg ble kjent med han våren 2000 (sic!) vært klar arbeidsufør pga depresjon og somatiske plager med utbredte muskel- og skjelettsmerter, hodepine, magesmerter og brystsmerter. Han fremstår depressivt preget, aggressiv og tildels rigid når han blir engasjert av forhold som opprører han. Jeg har forsøkt å motivere pasienten til å fokusere mindre på den urett som han har opplevet, og heller tenke på sin familie og sin framtid. Jeg var bl.a. kritisk til at han skulle anke saken, av hensyn til egen helse. Han er imidlertid fast bestemt på å fullføre rettssaken. Han ønsker å få en rettferdig dom slik han ser det, både for egen del, og for andre som lider urett. Han har derfor også stilt opp i sammenhenger der det fokuseres på mobbing på arbeidsplassen, selv om dette koster han mye krefter.

Jeg er enig i at pasienten har varig nedsatt funksjonsevne på mer enn 50% pga. fysiske og psykiske helseplager. Det er ikke funnet andre årsaker til funksjonsnedsettelsen enn hans helseplager. Hans plager har nå vedvart i flere år, og har ikke latt seg modifisere i særlig grad til tross for ulike former for aktiv behandling og arbeidstrening. Tilstanden må derfor anses å være kronisk.»

Den oppnevnte sakkyndige, professor dr. philos. Roald A. Bjørklund, har avgitt uttalelse 27. oktober 2000.

I uttalelsen er det konkludert med at de psykiske senskadene som observeres hos A, er forenlige med post-traumatisk stresslidelse. Undersøkelsene gir holdepunkter for å bekrefte at disse må ha vedvart over flere år og i dag synes å være svært kronifiserte og lite påvirkbare av behandlingstiltak.

Rikstrygdeverket har utarbeidet invaliditetstabell datert 1. mai 1997, og den sakkyndige konkluderer med at de undersøkelser han har foretatt av A, viser at hans tilstand utvilsomt er forenlig med høyeste grad av psykiske senskader som inkluderer vedvarende regresjon, psykogene smerter og vegetative symptomer og at han lider av varig medisinsk mén. Invaliditetsgraden vurderes til 54 prosent etter tabellens skala.

Rikstrygdeverket har også utarbeidet veiledning til årsaksvurdering av yrkessykdom. Ut fra kriteriene for vurdering av årsakssammenheng ved yrkessykdommer konkluderer den sakkyndige med at det er bred faglig enighet om at A i dag lider av et meget omfattende og funksjonsnedsettende sykdomsbilde. As livssituasjon gir ikke andre sannsynlige forklaringer til sykdomsbildet enn den yrkesbetingede som han er utsatt for. Den sakkyndige finner derfor at det kan anses å være årsakssammenheng mellom de påvirkninger A er utsatt for i yrket, og de helsemessige belastninger som er observert.

Det heter blant annet i den sakkyndiges konklusjoner:

«1. ...

2. Obs lider i dag av uttalte somatiske og psykiske symptomer på mobbing som er forenelig med psykiske senskader.

3. ...

4. ...

5. ...

6. Obs er påført varig medisinsk men. Invaliditetsgraden er på grunnlag av Invaliditetstabellen beregnet til 54% (gruppe 4), tilsvarende 25% menerstatning.

7. På grunnlag av fire kriterier anbefalt av Rikstrygdeverket (juni 2000) for årsaksvurdering ved yrkessykdom, er sykdomsbildet til Obs forenelig med mobbebetinget årsakssammenheng.

8. Obs har gjennomgått en omfattende yrkesrettet rehabilitering. Det er vanskelig å se at det kan iverksettes ytterligere tiltak som bedrer arbeidsevnen til Obs. Den yrkesmessige uførhet anses å være permanent.»

Den sakkyndige fastholdt sine konklusjoner i sin muntlige redegjørelse under ankeforhandlingen.

På grunnlag av disse vurderinger må det legges til grunn at As psykiske lidelse er blitt utløst av mobbingen, og etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det ikke tilstrekkelige holdepunkter for at A uavhengig av mobbingen ville ha utviklet en tilsvarende sykdomstilstand. Det kan også ha vært tilstede andre årsaksfaktorer, som familieproblemer og økonomiske vanskeligheter, men mobbingen fremstår i forhold til de øvrige faktorer som et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den.

Når A allikevel ikke kan få fullt medhold, skyldes det at kravet om adekvans ikke ses å være oppfylt. Det følger av kravet om at årsakssammenhengen må være adekvat, at det er et vilkår for at ansvar skal inntre, at skadefølgen ikke må være for fjern og avledet, se høyesterettsdommen av 9. mars 2001 med videre henvisninger.

Skadefølgene var i dette tilfelle etter lagmannsrettens oppfatning klart større og mye mer langvarige enn det var rimelig å forvente ut fra de foretatte handlinger. Bedriften hadde ikke rimelig grunn til å forutse at mobbingen og trakasseringen skulle føre til varig arbeidsuførhet. Lagmannsretten er således kommet til at overgrepene mot A ikke hadde et så massivt og vedvarende preg at det kan være rimelig å gjøre Rica Sjølyst ansvarlig for As tap i fremtidige inntekter eller gi grunnlag for ménerstatning.

Lagmannsretten er etter dette som byretten kommet til at A har krav på erstatning for tapte inntekter frem til domstidspunktet, og oppreisning for ikke-økonomisk skade, mens As krav på separat erstatning for egenandeler, ménerstatning og erstatning for tap i fremtidig erverv ikke kan føre frem.

Lagmannsretten behandler så erstatningsutmålingen.

Begge parter har fremlagt tapsberegninger. Rica Sjølysts beregninger er fremlagt for det tilfelle at lagmannsretten skulle komme til at Rica Sjølyst har et ansvar. I begge beregninger inngår flere parametre som er skjønnsmessige. Lagmannsretten har foretatt en skjønnsmessig helhetsbedømmelse av de fremlagte beregninger og er etter en samlet vurdering kommet til at den erstatningssum for lidt inntektstap som byretten har fastsatt, er noe for lav. Lagmannsretten finner at dette tap heller bør settes til kr 200.000,- inklusiv skatteulempe. Motanken har således vært forgjeves på dette punkt.

Rica Sjølyst har videre bestridt at A kan kreve oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5.

Det følger av skadeserstatningsloven §3-5 at den som forsettlig eller grovt uaktsomt har tilføyet krenkelse eller utvist mislig adferd som nevnt i blant annet straffeloven §390a, kan - uansett om det ytes ménerstatning etter §3-2 - pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig, til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenkelse av ikke-økonomisk art. Straffeloven §390a gjør det straffbart å krenke en annens fred ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd.

Det er i utgangspunktet bare skadevolderen selv som kan dømmes til å betale oppreisning - slike beløp hefter i utgangspunktet ikke arbeidsgiveren for etter skadeserstatningsloven §2-1. Men et aksjeselskap kan bli ansvarlig etter reglene om organansvaret og derved hefte direkte for oppreisningen, hvis et «organ» for selskapet har utvist grov uaktsomhet. Typiske slike organer er generalforsamling, styre, daglig leder og andre høyere ansatte. Her kan det bli en kombinasjon av et arbeidsgiveransvar og et direkte ansvar for selskapet, jf Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 4. utgave side 508 jf side 179 og Rt-1997-58 og Rt-1995-209.

Ut fra det faktum lagmannsretten har lagt til grunn, vil Rica Sjølyst måtte hefte etter reglene om organansvar, idet ass. direktør B anses å være end del av selskapets ledelse. Lagmannsretten er enig i den utmåling som byretten har foretatt og som A har akseptert. Motanken har således vært forgjeves også for denne posts vedkommende.

As krav om renter fra forfallstidspunktet tas tilfølge.

A har videre krevet erstatning av utlegg han har hatt til egenandeler til leger og andre helseinstitusjoner med kr 20.296,-. Utleggene er ikke legitimert. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gi A medhold forsåvidt gjelder denne post, men har tatt hensyn til at egenandeler er påløpt, ved den totalvurdering som er gjort med hensyn til det lidte tap som skal erstattes, jf ovenfor.

Det følger av skadeserstatningsloven §3-2 at hvis skadelidte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt ménerstatning. Denne erstatning fastsettes under hensyn til ménets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for lønn under sykdom og for trygdeytelser.

Ménerstatning tilkjennes ikke. Selv om den sakkyndige har konkludert med at A er påført varig medisinsk mén, finner lagmannsretten at heller ikke denne skadefølge kan anses adekvat, jf hva lagmannsretten ovenfor har uttalt om fremtidig tap.

Etter dette har As anke delvis ført frem, idet erstatningen for lidt tap er noe forhøyet i forhold til byrettens dom. Motanken har derimot vært forgjeves.

Når det gjelder saksomkostninger, bemerkes at siden hovedanken delvis har ført frem, blir saksomkostningsavgjørelsen å treffe i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174. Etter bestemmelsens første ledd er hovedregelen at partene skal bære hver sine omkostninger, men etter annet ledd kan retten pålegge en av partene å bære den annens omkostninger eller en del av disse. Lagmannsretten kan ikke se at noen av unntakene i annet ledd er anvendelige i denne sak.

Motanken har vært forgjeves. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør Rica Sjølyst betale As saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke kan ses å foreligge særlige omstendigheter som bør føre til fritagelse for erstatningsplikten.

Prosessfullmektigene har fremlagt arbeidsoppgaver, men ingen av dem har fordelt omkostningene på hovedanken og motanken. Lagmannsretten legger skjønnsmessig til grunn at 25% av hver prosessfullmektigs omkostninger gjelder motanken og resten hovedanken. As prosessfullmektig har for lagmannsretten krevet kr 110.000,- som i sin helhet utgjør salær. I tillegg kommer andel av utgifter til rettsoppnevnt sakkyndig. Lagmannsretten legger salæroppgaven til grunn.

Den rettsoppnevnte sakkyndige har for lagmannsretten krevet et salær på kr 73.500,-. Kravet er forelagt partene til uttalelse, og det er ikke innkommet noen bemerkninger til kravet. Lagmannsretten tar kravet tilfølge. Omkostningene til den sakkyndiges arbeide fordeles med en halvpart på hver av partene, jf tvistemålsloven §169, idet den sakkyndige ble oppnevnt i begge parters interesse. Videre fordelses omkostningene på hovedanken og motanken i samme forhold som prosessfullmektigenes salærkrav.

Etter dette blir A å tilkjenne for Rica Sjølysts forgjeves motanke 25% av kr 110.000,- pluss kr 36.750,-, det vil si kr 36.688,-.

Lagmannsretten er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Rica Sjølyst AS betaler innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom til A i erstatning for lidt inntektstap 200.000,- -tohundretusen- kroner.

2. Byrettens dom pkt. 2, pkt. 3 og pkt. 4 stadfestes.

3. I tillegg til de beløp som er nevnt i pkt. 1 ovenfor og i pkt. 2 i byrettens dom, betales renter i henhold til forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra 2 -to- uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom til betaling skjer.

4. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke i hovedankesaken.

5. I saksomkostninger for lagmannsretten i motankesaken betaler Rica Sjølyst AS til A innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom 36.688,- -trettisekstusensekshundreogåttiåtte- kroner med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfallsdag til betaling skjer.