LB-2000-1084

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-10-09
Publisert:	LB-2000-01084
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Eiker, Modum og Sigdal herredsrett nr. 99-575 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01084 A/01.
Parter:	Ankende parter: 1. B AS 2. A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Fr. Salvesen). Motpart: Staten v/Buskerud fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Haakon Borgen).
Forfatter:	Lars-Jonas Nygard, formann. Vincent Galtung. Gunnar Vefling
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1999) §6-44, Tvistemålsloven (1915) §178, §180, Ligningsloven (1980) §4-1

Saken gjelder skatte- og avgiftsplikt for bilgodtgjørelse.

B AS utfører ved siden av lokale oppdrag montering av ventilasjonsanlegg ved større byggeprosjekter utenbygds. I 1994 ervervet A 2/3 av aksjene i selskapet og ble styreformann/daglig leder. Selskapet ble registrert med kontoradresse på As bopel i Vikersund og innrettet også lager der.

I 1995 og 1996 hadde selskapet en rekke større oppdrag i Oslo-området, eksempelvis Paléet og Gardermoen. Bortsett fra perioder i 1996, da han bodde i en lånt leilighet i Oslo, kjørte A hver dag frem og tilbake mellom bolig og byggeplass.

Ved kommunalt bokettersyn foretatt i september 1996 festet man seg ved at A for denne kjøring i 1995 hadde hevet trekkfri bilgodtgjørelse og tilhengertillegg med kr 126.020. I utkastet til bokettersynsrapport, som ble forelagt selskapet til uttalelse, var om dette bl a uttalt:

«Vi har gått gjennom reiseregningene og konstatert at kjøringen stort sett har funnet sted mellom hjemmet i Kaggefossveien og anlegg for det meste i Oslo-området. A har arbeidet mange dager og uker i strekk på samme arbeidssted og har stort sett ikke hatt annen kjøring enn til oppmøtestedet. Kjøringen vil derfor være å karakterisere som kjøring mellom hjem og arbeidssted.

Vi foreslår at kr 115.000,- av mottatt godtgjørelse omgjøres til lønn i kode 111-A.»

På vegne av selskapet innga Skjefstads Økonomiservice a.s 25. oktober 1996 tilsvar til utkastet. Det hevdes her at kjøringen skyldtes utstyrstransport:

«Som håndverker innen snekker/ventilasjon er de avhengige av å benytte verktøy m.m., og med arbeid på mange forskjellige steder i løpet av et år, vil det være en umulighet å benytte offentlig kommunikasjon til og fra arbeidssted.

Hver eneste dag fraktes til og fra stedet verktøykasse (30 kg), kompressor (25 kg), spikermaskin (9 kg), gjerdesag (25 kg), borremaskin (20 kg), Healty (30 kg) kuttere (10 kg), kasse festemateriell (50 kg), vinkelsliper (10 kg), 25 meter med slanger, og øvrig montasjemateriell og materialer m.m. Å la utstyr til en verdi av ca 70.000 stå tilbake på byggeplass kan man i disse tider ikke ta sjansen på. Intet forsikringsselskap dekker tap av verktøy og maskiner m.m. oppbevart på byggeplass. Det er her snakk om utstyr, verktøy og maskiner m.m. med en vekt på 120-150 kg.»

I den endelige bokettersynsrappport av 12. november 1996 heter det under overskriften «Bilgodtgjørelse/fordel fri bil»:

«I følge innsendt bilskjema hadde bedriften i 1995 tre biler, en lastebil og to varebiler, samt en traktor. De to varebilene og traktoren er anskaffet i løpet av 1995...

A har også hevet trekkfri bilgodtgjørelse og tilhengertillegg med tilsammen kr 126.020 (43328 km) i 1995. Kr. 60.200 av dette er utbetalt i perioden 1/1 - 14/7-95 og kr 65.820 i perioden 15/7 - 31/12-95.

I perioden 15/7 - 31/12-95 er iflg. brev fra Skjefstads Økonomiservice AS benyttet fimaets varebil til kjøring mellom Kaggefossveien og anleggene, anskaffet 15/7-95. Hvis det da i tillegg utbetales bilgodtgjørelse, vil dette uansett være å betrakte som trekk- og avgiftspliktig lønn i kode 111-A

Vi har gått gjennom reiseregningene og konstatert at kjøringen stort sett har funnet sted mellom hjemmet i Kaggefossveien og anlegg for det meste i Oslo-området. A har arbeidet mange dager og uker i strekk på samme arbeidssted og har i flg. innleverte reiseregninger stort sett ikke hatt annen kjøring enn til det faste oppmøtestedet. Kjøringen vil derfor være å karakterisere som kjøring mellom hjem og arbeidssted, jf. lignings-ABC for 1995 side 672 og 673.

Bilgodtgjørelse er som kjent kun trekkfri hvis den utbetales for yrkeskjøring. Kjøring mellom hjem og arbeidssted er av privat karakter og vil følgelig være en trekk- og avgiftspliktig ytelse, som skal lønnsinnberettes i kode 111-A.

Skatteyter vil ha fradrag i egen selvangivelse for eventuelle reiseutgifter mellom hjem og arbeidssted.

Vi foreslår at yrkeskjøringen skjønnsmessig fastsettes til kr 6.020,- for perioden 1/1-14/7 og kr 5.000,- for resten av året. Resterende trekkfrie bilgodtgjørelse, d.v.s. kr 115.000,- foreslås omgjort til lønn i kode 111-A.

Det skulle vært gjennomført skattetrekk i fordelen og arbeidsgiveravgift skulle vært beregnet. Vi foreslår etterberegning av 14,1% arbeidsgiveravgift av utbetalingene.»

I et tilsvar til den endelige rapport hevdet Skjefstads Økonomiservice a.s at A ikke hadde benyttet varebil, men egen bil med henger frem til 1. desember 1995 «grunnet klargjøring og registrering» og videre ut året.

Likningskontoret sendte 22. september 1997 varsel om endring av grunnlaget for arbeidsgiveravgift for inntektsåret 1995 og endring av ligningen for inntektsårene 1995 og 1996. Utenom bilgodtgjørelsen ble det varslet endringer med hensyn til diet- og losjigodtgjørelse, fordel fri bil og garasjeleie. Av mottatt bilgodtgjørelse ble for 1995 kr 115.000 foreslått omgjort til lønn, for 1996 kr 86.225.

Selskapet leverte tilsvar der det ble vist til argumentasjonen i brev av 25. oktober 1996, se ovenfor, og anført:

«Ligningskontoret har således ikke tatt hensyn til at skattyter pga sitt arbeid må medbringe som spesifisert - ca 209 kg verktøy, pluss montasjemateriell og materiale m.v., til anslått verdi av ca kr 70.000, og at kjøringen av den - og flere grunner - må rubriseres som yrkeskjøring.

Det dreier seg også om kjøring med varebil.

Kravet om at fradrag for denne bilgodtgjørelse skal anses som yrkeskjøring, er hjemlet i skattereglene. Det vises her til Lignings-ABC 1995, side 675 «utstyr og varer medbringes» som sier at det i alminnelighet bare skal gis fradrag etter takst for rutegående transportmidler.

Det er helt åpenbart at dette ikke gjelder for arbeidstaker som er henvist til - av praktiske og sikkerhetsmessige grunner å ha alt verdifullt verktøy m.v. med seg i bilen - med vekt opp til ca 250 kg. Det er i lignings-ABC 1995 s. 673 (som rapporten viser til) sagt at det kan være vanskelig å trekke grenser, og det er vist til de momenter som trekker i retning av at det dreier seg om «reise hjem-arbeidssted», eller yrkesreiser. Alle momenter for yrkesreisefradrag er relevant for skattyter, slik som påstått. I tillegg kommer det spesielle for skattyter at vekten på utstyr som må ligge i bilen er eksepsjonelt høy på grunn av yrkets art, og at det er nødvendig verktøy som medbringes. At en slik yrkesbil også blir preget av dårlig lukt og smuss, er også et moment for at den er lite egnet til privatbruk. ...

Rapporten har åpenbart feilaktig brukt momentene for at kjøringen skal rubriseres som privatkjøring, når det i vedtaket er vist til reglene i Lignings-ABC s. 673. Det må også tas hensyn til at skattyter som daglig leder i selskapet av hensyn til sikring av verdifullt verktøyutstyr m.v. etter endt arbeidstid må lagre dette i bilen. Det ville være uforsvarlig og meget risikofylt at slikt utstyr blir liggende på en byggeplass. Det dreier seg om samling og sikring av verktøy som brukes av ansatte i arbeidstiden. Således er det også en utgift som «skjønnes å være pådratt til inntektens ervervelse, sikring og vedlikeholdelse« jf. skatteloven §44 første ledd.

Derfor må kjøringen med «lagerbilen» mellom hjem og arbeidssted morgen og kveld måtte rubriseres som ren yrkeskjøring.»

Ligningsnemnda meddelte 18. november 1998 at grunnlaget for arbeidsgiveravgiften for 1995 var økt med kr 151.847 og tilleggsavgift beregnet med 30%, videre at den alminnelige inntekt for 1995 var økt fra kr 25.500 til kr 99.600 og pensjonsgivende inntekt fra kr 45.000 til kr 192.700. For 1996 var økningene hhv kr 17.200 til kr 347.300 og kr 23.200 til kr 394.800 med 45% tilleggsskatt for begge år.

Av ligningsnemndas begrunnelse vedrørende arbeidsgiveravgiften hitsettes:

I selskapets klage er det henvist til side 673 i lignings-ABC 1995 til inntekt for selskapets syn om at det i denne konkrete saken dreier seg om yrkesreiser. Ligningsnemnda finner imidlertid at omtalen i lignings-ABC tilsier at reisene helt klart/utelukkende dreier seg om reiser til og fra arbeid. I oppramsingen i ABC-en er det overhodet ikke nevnt noe om at medbringelse av «tungt utstyr» har noen betydning ved vurderingen av grense mellom reise hjem/arbeid yrkesreise.

Ligningsnemnda kan ikke se at gjeldende skatteregler hjemler trekkfri bilgodtgjørelse i de tilfeller en skattyter oppholder seg på ett arbeidssted over en lengre periode. Dette selv om skattyteren medbringer nødvendig tyngre utstyr. Selskapet hevder i sin klage at medbringelse av utstyr medfører en annen ligningsbehandling, det vises til lignings-ABC-1995 side 675 der det fremgår at det kan gis en annen fradragssats når man må ha med nødvendig utstyr. Ligningsnemnda kan ikke se at dette har relasjon til hvorvidt det kan utbetales trekkfri bilgodtgjørelse da det her er snakk om fradragsrett for reiser mellom hjem og arbeidssted.»

Det ble inngitt klage. Vedtaket ble i følge meddelelse av 26. februar 1999 stadfestet av overligningsnemnda med den endring at tilleggsskatten ble redusert til 30%. Av begrunnelsen for ligningen av selskapet hitsettes:

«Overligningsnemnda mener som ligningsnemnda og bokettersynsrapporten at utbetalt bilgodtgjørelse på kr 115.000,- anses som dekning av reiseutgifter mellom hjem og arbeidsted, og at beløpet må innberettes som lønn.»

For As vedkommende lød begrunnelsen:

«Overligningsnemnda mener som ligningsnemnda og bokettersynsrapporten at utbetalt bilgodtgjørelse på kr 115.000,- anses som dekning av reiseutgifter mellom hjem og arbeidsted. Beløpet blir å beskatte som lønn.

I skattyters klage til overligningsnemnda henvises det til lignings-ABC 1995 side 673. Overligningsnemnda mener at omtalen i lignings-ABC tilsier at reisene dreier seg om reiser til og ifra arbeidsstedet. I oppramsingen er det ikke nevnt noe om at medbringelse av tungt utstyr har noen betydning ved vurderingen av grensen mellom reise hjem/arbeid, yrkesreise.»

B AS og A reiste søksmål ved stevning til Eiker, Modum og Sigdal herredsrett 25. august 1999. Søksmålet gjaldt dietgodtgjørelse, bilgodtgjørelse, fordel fri bil, garasjeleie, tilleggsavgift og tilleggsskatt. Herredsretten avsa 10. januar 2000, senere rettet 14. januar 2000, dom med slik slutning:

1. Ligningen av AS for inntektsåret 1995 og av A for inntektsårene 1995 og 1996 oppheves for så vidt gjelder bruk av arbeidsgivers bil, leie av biloppstillingsplass/garasjeplass, samt tilleggsskatt og tilleggsavgift vedrørende disse punktene.

Ved ny ligning skal skatteyters påstand legges til grunn.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

B AS og A har i rett tid erklært anke over bevisvurderingen og rettsanvendelsen vedrørende bilgodtgjørelsen. Dietspørsmålet er ikke tatt opp i anken. Staten v/ Buskerud fylkesskattekontor har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Hokksund rådhus 3. oktober 2000. A møtte og ga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

B AS og A gjør gjeldende at selskapets kontor på Vikersund måtte anses som As arbeidsplass, slik at kjøring med egen bil mellom bolig og byggeplasser i Oslo-området skatte- og avgiftsrettslig måtte bli å bedømme som næringsreise. Han hadde da krav på bilgodtgjørelse, som bare skal beskattes etter nettoprinsippet, og det skal ikke svares arbeidsgiveravgift.

Det anføres at A hver morgen og kveld utførte arbeid på kontoret, i 1996 dog med unntak av de perioder han bodde i Oslo. Han mottok der anbudsinnbydelser, utarbeidet anbud, førte korrespondanse, hadde telefon- og telefaxkontakt med kunder og leverandører og førte selskapets regnskaper. Videre anføres at han til bruk på byggeplassen måtte ha med seg diverse utstyr, så som verktøykasse, kompressor, spikermaskin, gjerdesag, borremaskin, «Healty», kutter, festemateriell, vinkelsliper, slanger, montasjemateriell og materialer m.m., d v s utstyr, verktøy og maskiner med en vekt på 120-150 kg, se ovenfor. Å la utstyr til en verdi av ca 70.000 stå tilbake på byggeplass kunne man ikke ta sjansen på. Intet forsikringsselskap dekker tap av verktøy og maskiner m.m. oppbevart på en byggeplass. Utstyret måtte derfor hver dag transporteres hjem på tilhengeren.

I forskrift til skatteloven §6-44 av 19. november 1999 er det i §6-44-13d. bestemt at reise mellom bolig og fast arbeidssted skal anses som yrkesreise når arbeidet regelmessig gjør det påkrevet å frakte arbeidsutstyr med bil. Denne bestemmelse må etter departmentets uttalelser i høringsutkastet anses som kodifikasjon av tidligere gjeldende retts- og ligningspraksis.

Subsidiært gjøres gjeldende at i alle fall kjøring ut fra den leilighet A lånte i Oslo må anses som yrkeskjøring og ikke som kjøring fra hjemmet.

Det er nå ikke omtvistet at A i 1995 brukte egen bil. I 1996 hadde selskapet to varevogner, men disse var ikke egnet til slik tung og plasskrevende utstyrstransport som A hadde behov for, og han brukte derfor fortsatt privatbil med tilhenger. Dette fremgikk av hans redegjørelser til ligningskontoret, og staten kan da ikke høres med at han her har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger ved ligningen slik at anførselen om bruk av egen bil må avskjæres.

Overligningsnemndas vedtak bygger på urimelig og uforsvarlig skjønn og må oppheves.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Ligningen av B AS for inntektsåret 1995 og av A for inntektsårene 1995 og 1996 for så vidt gjelder utbetalt kilometergodtgjørelse oppheves. Ved ny ligning skal skatteyterens påstander legges til grunn.

2. Staten ved Buskerud fylkesskattekontor dømmes til å betale B AS og A saksomkostninger så vel for herredsretten som for lagmannsretten.

Staten v/Buskerud fylkesskattekontor gjør gjeldende at As kjøring med egen bil må anses som arbeidsreiser. Utbetalt bilgodtgjørelse blir da å beskatte som lønn, og det skal svares arbeidsgiveravgift. Selskapets kontor kan ikke skatte- og avgiftsrettslig anses som As arbeidsplass.

Det anføres at As kontorarbeid ikke er særlig omfattende og i hvert fall ikke hadde noen vesentlig tilknytning til hans større oppdrag i Oslo-området.

Heller ikke faren for tyveri av utstyr gir rettslig grunnlag for å betrakte kjøringen som yrkesreiser.

I løpet av 1995 hadde selskapet anskaffet to varevogner, og etter de opplysninger A hadde fremlagt, ble det ved ligningen lagt til grunn at kjøringen i 1996 ikke foregikk med egen bil. A kan da ikke i en etterfølgende rettssak om ligningsvedtakets gyldighet anføre at han brukte egen bil.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Buskerud fylkesskattekontor tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten i det spørsmål ankesaken gjelder. Spørsmålet om det foreligger yrkeskjøring eller arbeidsreise beror på et rettsanvendelsesskjønn, og retten har full prøvingsrett.

Ligningsmyndighetenes sondring mellom yrkes- og arbeidsreise er nå bygget på forskrifter til skatteloven §6-44, fastsatt 19. november 1999. Det heter her i §6-44-12 «Arbeidsreise»:

Som arbeidsreise anses:

a) reise mellom bolig og fast arbeidssted.

b) reise mellom faste arbeidssteder.

I §6-44-13 «Yrkesreise» heter det:

Som yrkesreise anses:

a) Reise mellom bolig og ikke-fast arbeidssted.

b) Reise mellom fast arbeidssted og ikke-fast arbeidssted.

c) Reise fra bolig til fast arbeidssted før en yrkesreise påbegynnes fra arbeidsstedet dersom skattyter:

1. frakter tyngre privat bagasje

2. reiser med bil som skal benyttes på den reisen som påbegynnes fra arbeidsstedet

3. oppholder seg på arbeidsstedet i kort tid, og ikke utfører alminnelig arbeid under oppholdet.

Det samme gjelder tilsvarende returreise eller reise som nevnt i nummer 1-3

d) Reise mellom bolig og fast arbeidssted når arbeidet regelmessig gjør det påkrevet å frakte arbeidsutstyr med bil.

e) ...

Ved overligningsnemndas vedtak i februar 1999 var regelverket ennå ikke så detaljert. Avgjørelsen måtte i følge gjeldende «Lignings-ABC» treffes etter en skjønnsmessig vurdering med avveining av en rekke forskjellige momenter:

«Grensen mellom reise hjem - arbeidssted og reise i yrket kan være vanskelig å trekke. Nedenfor listes opp en del momenter som trekker i den ene eller annen retning. Det må vurderes konkret hvilken vekt en skal tillegge de enkelte momenter. Listen er ikke uttømmende og må ses i sammenheng med eksempler til slutt i dette stikkord. Momenter som trekker i retning av:

Reise hjem - arbeidssted:

- ett arbeidssted pr dag

- ekstrakjøring ved vanlig overtidsarbeid til det ordinære arbeidssted

- fast oppmøtested på arbeidsgivers kontorsted/lager ol før tjenestereisen starter

- mer enn en dag på samme arbeidssted

- arbeidsgiver eller hans oppdragsgiver stiller/anviser arbeidslokaler, oppholdsrom, spisebrakke ol til disposisjon på arbeidsstedet

- Yrkesreise:

- flere arbeidssteder pr dag

- flere kjøringer til samme arbeidssted etter tilkalling

- kjøring i forbindelse med bierverv i tillegg til vanlig reise hjem/arbeidssted samme dagarbeidsgiver stiller/anviser ikke arbeidslokaler, oppholdsrom, spisebrakke ol på arbeidsstedet

- vakt/beredskap i hjemmet

- ekstrakjøring ved oppdrag på strekning hjem - arbeid.

Her i saken er anført at A hadde kontor på Vikersund og måtte påbegynne og avslutte arbeidsdagen der, dessuten at han hver dag måtte ta med tungt utstyr hjem av hensyn til tyverifaren.

Lagmannsretten legger til grunn at B AS i 1995 og 1996 hadde flere større oppdrag i Oslo-området. Omfanget av disse og forholdet til mindre oppdrag er ikke nærmere belyst av de ankende parter. Retten kan etter bevisførselen under ankeforhandlingen ikke se at kontorarbeidet og lagerholdet på Vikersund i noen vesentlig utstrekning var knyttet til oppdragene i Oslo-området. Retten legger til grunn at det vesentlige av kontorarbeidet og lagerholdet hadde med lokale oppdrag og muligens noen mindre oppdrag i Oslo-området å gjøre. Det var da ikke av hensyn til de større oppdrag nødvendig for A å påbegynne eller avslutte arbeidsdagen på kontoret i Vikersund. I perioder bodde A i en lånt leilighet i Oslo, og han var da bare innom kontoret når han var hjemme.

I en tilsvarende sak ved Agder lagmannsrett, «Milieusaken», har retten i dom av 30. april 1998 drøftet hvilken tilknytning kontorarbeidet i eierens bolig i Arendal hadde til selskapets oppdrag utenbys:

«... kontorholdet kan (ikke) være noe mer enn en uvesentlig faktor for utførelsen av oppdragene i Stavanger og Kristiansand. Det er derfor ikke naturlig å se på kontoret som utgangspunkt for reisene til og fra arbeidsstedet. Dette er typiske pendlerreiser eller reiser mellom hjem og arbeidssted og må i skattemessig forstand betraktes som privatreiser.»

Etter lagmannsrettens mening er ligger forholdet i vår sak nær opp til det faktiske forhold i Milieusaken, og retten er enig i det prinsipp Agder lagmannsrett her har lagt til grunn for sin konkrete vurdering.

De ankende parter har påberopt seg en annen dom fra Agder lagmannsrett, dom av 1. desember 1995 i «Trondalsaken», men etter rettens mening var kontorholdet i den saken av større betydning for oppdragene enn i vår sak.

Den annen hovedanførsel fra selskapets side, at As utstyr av hensyn til tyverifaren måtte kjøres hjem hver dag, kan etter lagmannsrettens mening heller ikke føre frem. Retten tar ikke stilling til om den regel som ble fastsatt 19. november 1999 i forskrift til skatteloven §6-44-13d. må antas å innebære kodifikasjon av tidligere gjeldende retts- og ligningspraksis. Avgjørende for lagmannsretten er at det ikke var yrkesutøvelsen som gjorde den daglige frem- og tilbaketransport av utstyret nødvendig. Det er erkjent av de ankende parter at det var tyveririsikoen som var motiverende for den daglige transport. Etter skatterettslig praksis har det vært et vilkår at utstyrstransport var nødvendig av hensyn til yrkesutøvelsen, og dette vilkår har vært tolket strengt, se Eidsivating lagmannsretts dom av 3. desember 1992, Utv. 1993 side 299. Engangstransport til og fra arbeidsplassen av nødvendig tyngre utstyr kan bli å anse som yrkeskjøring, men ikke en daglig frem- og tilbaketransport som bare er begrunnet i tyveririsikoen - denne er for avledet til å betinge yrkeskjøring i skatte- og avgiftsrettslig forstand.

Slik forholdene ligger an i denne sak, var det da for overligningsnemnda ikke naturlig å se på kontoret som utgangspunkt for As reiser til byggeplassene og slik at hans kjøring mellom Vikersund og Oslo/Gardermoen kunne betraktes som næringskjøring. Hans kjøring mellom den lånte leilighet i Oslo og byggeplassen på Gardermoen må på samme måte anses som kjøring mellom hjem og arbeidssted.

Kjøring mellom hjem og arbeidssted anses etter fast skatterettslig praksis som arbeidsreise/privatkjøring, se nå også forskrift til skatteloven §6-44-12a, gjengitt ovenfor. Mottatt bilgodtgjørelse blir da skatte- og avgiftsrettslig å betrakte som lønn.

Det er etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om A i 1996 faktisk kjørte egen bil eller benyttet selskapets varebil, og følgelig heller ikke til spørsmålet om han først etter avsluttet ligningsbehandling har fremkommet med den opplysning at han også da brukte egen bil, jf ligningsloven §4-1 og Rt-1988-539.

Herredsrettens dom pkt 1 stadfestes så langt den er anket.

Anken har ikke ført frem, og B AS og A bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd dekke statens omkostninger for lagmannsrett. Det er fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 31 840, herav salær kr 31.000. Oppgaven legges til grunn. De ankende parter bør svare solidarisk, jf tvistemålsloven §178 annet ledd. Lagmannsretten har intet å bemerke til herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes så langt den er anket.

2. Til dekning av saksomkostninger for lagmannsretten betaler B AS og A en for begge og begge for en 31.840 - trettientusenåttehundreogførti - kroner til Staten v/Buskerud fylkesskattekontor.