LB-2000-1146
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-27 |
| Publisert: | LB-2000-01146 |
| Stikkord: | Arv, Testament |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Moss byrett Nr 99-00353 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01146 A/01. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Ingen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Abrahamsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Jørgen Brunsvig, formann. Lagdommer Einar Kaspersen. Byrettsdommer Espen Urbye |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §49, §60, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, LOV-1935-05-24-2, §29, §36, Adopsjonsloven (1986) §13, §25 |
Saken gjelder tvist om arv.
C ble født *.*. 1911 og døde 9. august 1996. Hun fødte *.*. 1929 en datter, B. Datteren ble ved bevilling 23. september 1929 adoptert av sin fars foreldre. Det var etter dette aldri kontakt mellom C og datteren. C var senere i en periode gift. Hun fødte en datter til under ekteskapet. Denne yngste datteren døde imidlertid etter få år.
C bodde fra 1969 og frem til sin død i en leilighet i X på Lambertseter i Oslo. Fra 1975 var hun samboer med A, født *.*. 1918. Det er omtvistet i hvor stort omfang de bodde sammen. A hadde frem til 1976 hus på Fjellhammar. Han ervervet da et småbruk i Nord-Odal, som han eide frem til 1990. Han kjøpte da en mindre eiendom i Y i Østfold.
A overtok arven etter C til privat skifte med grunnlag i et testament datert 20. november 1975. Testamentet lyder:
Undertegnede C Fødd den *.*.-1011, som ikke har livsarvinger, bestemmer herved at Herr A skal ha alt etter Meg ved min dødd, alt som jeg eier legenhet og innbo. Det er A som har holdt legenheten iorden koste nyt kjøken samt bad og garderobe med teppe på alle gulv. JEG har de siste årene vert meget syk, men A har alltid vert ved min side og fått meg på bedringesvei. Jeg vil og nevne att då mi søster D miste sin mann for 10 år siden var det A som var den hjelpende hand. NÅR JEG C er borte og det er penger igjenn vil jeg at: TITUSENKRONER- 10000,00. skal gå til kreftsaken, ved det NORSKE RADIOHOSBETAL; Dette ønske vil jeg at Herr A skal gjøre.
E og F hadde gitt vitnepåtegninger på testamentet. Det er omtvistet hvordan testamentet ble til, herunder om det er undertegnet av C.
B ble først noen tid etter morens død kjent med dødsfallet. B foretok deretter undersøkelser og fikk ved brev av 24. mars 1998 fra Fylkesmannen i Østfold opplyst at hun var bortadoptert ved såkalt svak adopsjon, og at dette innebar at hun hadde full arverett etter sine biologiske foreldre. B kontaktet noe senere advokat Øyvind Abrahamsen, som tok ut forliksklage mot A med krav om at arven etter C ble utlevert til B. Forliksklagen ble forkynt for A 22. januar 1999. A solgte 24. februar 1999 leiligheten i X for kr 580.000.
Ved stevning av 26. april 1999 til Moss byrett reiste B sak mot A med krav om å få utlevert alle eiendeler og verdier som han overtok etter C i henhold til testamentet.
Moss byrett avsa 1. desember 1999 dom med slik domsslutning:
1. A betaler til B kr 613.744 - sekshundreogtrettentusensyvhundreogførtifire- med tillegg av 12 -tolv- prosent rente p.a. fra 24. februar 1999 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger betaler A til B kr 20.695 -tjuetusensekshundreognittifem-.
3. Oppfyllelsesfristen for betaling etter pkt 1 og 2 er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.
Byretten kom til at testamentet ikke var gyldig, men skrevet etter Cs død. B var på denne bakgrunn enearving. A fikk ikke medhold i sine anførsler om at han var sameier med en ideell halvdel i leiligheten med innbo. Byretten kom videre til at han ikke kunne frifinnes med grunnlag i at han hevder i god tro å ha gitt bort alle verdier etter C til Radiumhospitalet. Beløpet B ble tilkjent utgjør salgssummen for leiligheten med tillegg av øvrige verdier A anga å ha overtatt i arvemeldingen til skattefogden.
A har i rett tid påanket dommen. Som grunnlag for frifinnelse er for lagmannsretten også anført at A har rett til vederlagskrav under henvisning til hans stell og pleie av C under hennes langvarige sykdom, samt de påkostninger han gjorde på leiligheten i X m.v. B samtykket under ankeforhandlingen til en slik utvidelse av anførslene. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Når det gjelder de nærmere enkeltheter, vises til byrettens dom samt lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Ankeforhandling ble holdt i Fredrikstad byretts lokaler 24. oktober 2000. Begge parter møtte og avga forklaring. B var representert med prosessfullmektig. Det ble avhørt 4 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:
Testamentet er gyldig. A fant Cs testament mellom noen bøker i bokhyllen etter hennes død. Hun hadde fortalt at han skulle lete etter det når hun gikk bort. Det bestrides at han selv laget testamentet, eller sørget for vitnepåtegninger. Han lånte en skrivemaskin av G for å skrive tale som han holdt under begravelsen. Testamentsvitnet E er 94 år gammel og er nå sterkt preget av alderen, herunder lett å lede. Hans forklaringer i den senere tid angående omstendighetene ved vitnepåtegningen er ikke riktige. A har krav på den frie tredjedelen etter C med grunnlag i testamentet.
C og A bodde fast sammen fra 1975 til hun døde i 1996. Det vesentlige av tiden bodde de i X. A hadde sin postadresse der. Det er uten betydning at han ikke meldte flyttingen til Folkeregisteret. De oppholdt seg sammen på hans småbruk i Nord-Odal om sommeren. Av hensyn til boplikten var han registrert med adresse der. Fire vintre bodde de sammen på Kanariøyene. Det eneste avbruddet i samboerforholdet var i en kortere periode da hun stengte ham ute som følge av misnøye med ikke å bli invitert til As barn. Den aktuelle måneden bodde han på eiendommen i Y. Den var ikke i slik stand at den var egnet som permanent bolig.
A må anses som eier av en ideel halvdel av X med innbo. Han pusset opp kjøkkenet og badet i leiligheten, herunder byttet han blandebatterier, flisla badet, la linoleum på kjøkkengulvet og satte inn nye skap på kjøkkenet. I tillegg innredet han et ekstra soverom, la nye tepper i soverommet, stuen og gangen og satte opp nytt garderobeskap. A dekket alle kostnadene til innkjøp av materialer og innredning. I tillegg til å utføre alt arbeidet, hadde han utlegg på i størrelsesorden kr 150.000. Han har ikke oppbevart kvitteringer for dette. I en periode dekket han alene husleien.
Dersom han ikke anses som medeier, har han krav på vederlag for sine påkostninger på leiligheten. Det må også ses hen til at han alene dekket utgiftene til mat, betalte for en rekke utenlandsopphold m.v.
A har videre krav på vederlag for stell og pleie av C. Hun hadde hele tiden dårlig helse. Hun hadde ryggsmerter og alvorlige gallestenssmerter over lengre tid. Senere fikk hun betydelige brystsmerter og utviklet kreft. Hun var sengeliggende i lengre perioder. A måtte ofte skaffe henne lege. Han kjøpte og laget mat. Hadde det ikke vært for hans innsats, måtte hun ha bodd på sykehjem. Også tidligere under samboerforholdet måtte hun gjentatte ganger på rekreasjonsopphold som følge av sine helseplager. Oppholdene i Spania hadde sammenheng med hennes dårlige helse.
A disponerte over arven i god tro. Det var helt ukjent for ham at C hadde livsarvinger. Først ved forkynnelsen av forliksklagen 2 1/2 år etter Cs død ble han kjent med at B gjorde gjeldende krav på arv. Hun burde under enhver omstendighet ha sett dødsannonsen og tatt kontakt langt tidligere. Uansett må han ha krav på verdistigningen i perioden fra C døde og til leiligheten ble solgt.
A ga alle pengene etter salget av leiligheten til Radiumhospitalet. Han mottok ikke kvittering ved de tre anledningene han var der med penger. Kontantene hun etterlot seg gikk med til dekning av utgiftene til begravelse og gravsted.
A har nedlagt slik påstand:
1. A frifinnes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:
B er enearving etter sin biologiske mor. Testamentet, som var grunnlaget for at A overtok arven, er ugyldig. Testamentsvitnene undertegnet hver for seg etter Cs død. Det gjøres videre gjeldende at A selv skrev testamentet. Underskriften til «C» på testamentet heller mot høyre. Hennes skrift hellet derimot alltid mot venstre. Det er sannsynlig at testamentet er skrevet på en skrivemaskin som tilhører G. A lånte denne kort tid etter Cs død. Den hadde aldri tidligere vært utlånt til C, eller A. Det vises til forklaringene fra vitnene G og H.
Det er tvilsomt om A og C bodde sammen i slik utstrekning at dette hadde karakter av et samboerforhold. Det er sannsynlig at de først og fremst bodde sammen i helger og ferier. A meldte aldri flytting til X. Han kjøpte derimot et småbruk i Nord-Odal i 1976. Han hadde boplikt etter ervervet. Det ville blitt reagert dersom han ikke overholdt boplikten. Fra 1990 hadde A en eiendom i Y, og han meldte flytting dit.
Det bestrides at A var medeier i leiligheten i X. A medvirket verken direkte eller indirekte til anskaffelsen. C ervervet leiligheten i 1969, og hadde nedbetalt lånet knyttet til ervervet før hun ble kjent med A. Det er for øvrig ikke dokumentert at A gjorde påkostninger på leiligheten. Han har bevisbyrden for dette. Uansett gir ikke dette grunnlag for å bli ansett som medeier.
Det bestrides at A kan gjøre gjeldende vederlagskrav. Etter arveloven §36 annet ledd kan bare hjemmeværende barn ha krav på vederlag for stell og pleie av avdøde. Under enhver omstendighet har ikke A utført stell og pleie i slikt omfang som kan berettige vederlagskrav. C hadde ikke langvarig, omfattende pleiebehov. Unntak gjelder bare for de siste par månedene samt enkelte kortere perioder tidligere. Det foreligger som nevnt, ingen dokumentasjon for at A gjorde påkostninger på leiligheten som kan gi grunnlag for krav på vederlag fra boet. Dersom A har utført arbeid og hatt utgifter av denne karakter, berettiger dette uansett ikke til vederlag. Det er naturlig at han bar slike utgifter dersom han bodde der sammen med C i slik utstrekning som han hevder.
B ble først ca ett år etter dødsfallet kjent med at C var gått bort. Det bestrides at A kan unnlate å tilbakebetale verdien av den arven han har overtatt under henvisning til at han var i god tro. Han var i ond tro da han selv produserte testamentet. Det vises videre til at han innhentet vitnepåtegninger etter Cs død. Under enhver omstendighet var han kjent med Bs krav om utlevering av arven da han solgte leiligheten.
Det bestrides at han har gitt midlene til Radiumhospitalet. Sykehuset har ikke registrert å ha mottatt beløp fra A, eller innbetalinger fra anonyme givere i den aktuelle størrelsesorden, i den perioden han hevder å ha levert pengene. Sykehusets gir alltid kvittering for mottatte gaver.
Når det gjelder kravets størrelse, gjøres gjeldende at A uansett ikke har krav på å beholde verdistigningen i den perioden han satt med leiligheten fra Cs død til salget i februar 1999. Han har ikke krav på å beholde fortjeneste ervervet på ulovlig måte.
B har nedlagt slik påstand:
1. Moss byretts dom stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Partene er for lagmannsretten enige om at adopsjonen av B i 1929 var en såkalt «svak» adopsjon, slik at B i utgangspunktet har rett til arv etter sin biologisk mor. Prinsippet i adopsjonsloven av 28. februar 1986 nr. 8 §13 om at adopsjonsbarn nå får samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn, og at rettsforholdet til den opprinnelige slekten faller bort, gjelder ikke i slike tilfelle, jf overgangsreglene i lovens §25. Det er videre ubestridt at det etter adopsjonen ikke ble truffet bestemmelser om sterk adopsjon etter lovendring ved lov 24. mai 1935 nr. 2. B har følgelig rett til arv som livsarving etter C. Som eneste livsarving har B rett til to tredjeparter av formuen etter sin mor, jf arveloven §29. Spørsmålet om det foreligger et gyldig testament har følgelig bare betydning for den frie tredjedelen.
Etter bevisførselen er lagmannsretten kommet til at det er sannsynlig at C verken undertegnet eller vedkjente seg underskriften på testamentet datert 20. november 1995 mens vitnene var til stede, og at vitnene undertegnet hver for seg uten at verken C eller det andre vitnet var til stede. Det vises til forklaringen fra spesialmedarbeider ved Fredrikstad politikammer Erik Gabrielsen om politiforklaringen til testamentvitnet E hvor det fremgikk at A alene kom til E for å få hans underskrift på testamentet, og at dette først skjedde etter at C var død. Formkravene i arveloven §49 første ledd er dermed ikke overholdt. Testamentet er følgelig ugyldig, jf i arveloven §60. A har på denne bakgrunn ikke rett til arv med grunnlag i testamentet datert 20. november 1995. Etter omstendighetene finner lagmannsretten ikke grunn til å ta stilling til om C undertegnet testamentet.
Lagmannsretten er videre kommet til at C alene var eier av leiligheten i X på Lambertseter. Etablering av samboerforhold medfører ikke at det partene da eier eller senere erverver blir sameie mellom dem. Sameie krever avtale eller annet rettsstiftende grunnlag, jf Rt-1984-497. C kjøpte leiligheten i 1969, d.v.s. ca 6 år før hun ble kjent med A. Lagmannsretten finner det sannsynlig at gjelden på boligen var nedbetalt før hun ble kjent med A. A har for øvrig opplyst at han ikke er kjent med finansieringen av kjøpet av leiligheten. Når anskaffelsen skjedde forut for samlivet, har det formodningen mot seg at det senere er etablert sameie i leiligheten. A har ikke anført at partene avtalte at den skulle være partenes sameie. Det foreligger ingen dokumentasjon angående omfanget av As senere medvirkning til vedlikehold og påkostning av leiligheten. Hans bistand til vedlikehold og oppussing er ydet i løpet av en periode på ca 20 år hvor A hadde fordel av å bo i leiligheten mye av tiden. Han ervervet i denne perioden også fast eiendom som han eide alene.
Selv om lagmannsretten finner det sannsynlig at A har foretatt vedlikehold og påkostning på leiligheten i X, er retten kommet til at han ikke kan gjøre gjeldende vederlagskrav mot boet etter C med grunnlag i alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper. Det vises til hans forklaring om at de var samboere i leiligheten fra 1975 og frem til Cs død i 1996, bare med unntak av enkelte kortere perioder. Lagmannsretten finner det sannsynlig at de bodde sammen i et slikt omfang at dette hadde karakter av et samboerforhold. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på i hvilket omfang de bodde sammen i ulike perioder. Ved et slikt omfattende samboerforhold over lang tid, er det rimelig at A utførte arbeid og dekket utgifter til vedlikehold uten å ha krav på vederlag ved Cs bortgang. Lagmannsretten finner det på bakgrunn av As forklaring sannsynlig at han bare i en relativt begrenset periode dekket fellesutgiftene. Det er uansett rimelig at han på ulike måter gjorde gjengjeld for at han bodde i hennes leilighet gjennom mange år.
Lagmannsretten finner det på bakgrunn av As forklaring sannsynlig at han ga C nødvendig stell og pleie i de perioder hvor hun var mye plaget av sykdom. Når det gjelder spørsmålet om denne pleieinnsats berettiger krav på vederlag, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - lagdommerne Brunsvig og Kaspersen - er kommet til at det ikke er sannsynliggjort en slik innsats som etter rettspraksis og juridisk teori kan gi rett til vederlag. Ved opphør av samboerforhold kan det være grunnlag for vederlagskrav etter berikelses- og restitusjonsprinsipper. I tillegg må det legges vekt på skjønnsmessige rimelighetsvurderinger. Samboerens innsats må ha tilført den pleietrengende en økonomisk fordel, som normalt ikke må være uvesentlig. Det må videre ha foreligget sykdom som har gitt et særlig sterkt og mer langvarig behov for omsorg, stell og pleie. Innsatsen må være ekstraordinær i omfang og varighet, jf Rt-2000-1089 og Rt-1984-497. Flertallet viser til at det ikke er fremlagt noen dokumentasjon knyttet til Cs sykehistorie eller pleiebehov. Det har heller ikke vært vitneførsel som har bidratt til å avklare dette. Ved et slikt langvarig samboerforhold må det være rimelig at det gis stell og pleie av et ikke ubetydelig omfang uten at dette gir rett til vederlag. Uten at det isolert sett er avgjørende, vil flertallet peke på at det ikke er sannsynlig at pleieinnsatsen har vært sterkt belastende eller påvirket As inntektsmuligheter. A må i lange perioder ha tilbrakt mye av sin tid på sine eiendommer i henholdsvis Nord-Odal og Y.
Mindretallet - byrettsdommer Urbye - finner det derimot sannsynlig at A gjorde en så betydelig innsats når det gjelder stell og pleie av C at dette etter rettspraksis og juridisk teori bør gi grunnlag for krav på vederlag. På bakgrunn av karakteren og omfanget av As innsats er mindretallet kommet til at et vederlag på kr 200 000 fremstår som rimelig.
Lagmannsretten finner enstemmig at det for øvrig ikke er grunnlag for å nedsette kravet. A ble senest kort tid etter Cs død kjent med at hun hadde en adoptivdatter. Lagmannsretten finner det sannsynlig at A først solgte leiligheten etter at han var blitt kjent med Bs krav om utlevering av arven. Han kan etter dette uansett ikke anses å ha disponert over midlene i aktsom god tro. Lagmannsretten finner det ikke sannsynlig at A har gitt midlene til Radiumhospitalet. I denne forbindelse vises til forklaringen fra spesialmedarbeider Erik Gabrielsen om at sykehusets rutiner ved mottak av donasjoner, herunder at det alltid gis kvittering, og at det ikke er registrert innbetalinger som er forenlige med As forklaring.
Da A ikke var medeier i leiligheten, finner lagmannsretten at han ikke har krav på fradrag for verdistigning etter Cs død. For så vidt gjelder hans anførsler om påkostninger i denne perioden, vises til at han disponerte leiligheten og trolig bodde der i det vesentligste av tiden fra Cs død og frem til han solgte den. På bakgrunn av denne fordel er det uansett ikke grunn til å gjøre fradrag for vedlikehold eller påkostninger. Det er for øvrig heller ikke gitt noen dokumentasjon for arbeid eller utlegg i denne perioden.
På bakgrunn av det resultat flertallet er kommet frem til, blir byrettens dom å stadfeste, idet lagmannsrettens flertall også er enig i byrettens avgjørelse når det gjelder saksomkostningene.
Anken har vært forgjeves. Flertallet finner på denne bakgrunn at B tilkjennes saksomkostninger også for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. B har krevet dekket saksomkostninger med kr 14.000, som i sin helhet er salær. Det er ikke noe å bemerke til salærkravets størrelse, og det tas det til følge.
Med det resultat mindretallet er kommet frem til, finner mindretallet for sin del at saken bør anses dels vunnet og dels tapt, og at saksomkostninger verken bør tilkjennes for byretten eller lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd.
Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår ovenfor.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 14.000 -fjortentusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.