LB-2000-1365

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-02-16
Publisert:	LB-2000-01365
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Moss byrett Nr 406.1999 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01365 A/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00511.
Parter:	Ankende part: Eddy Aanes (Prosessfullmektig: Advokat Jan-Fredrik Rafen v/advokatfullmektig Robert Romansky). Motpart: Erik Rynning (Prosessfullmektig: Advokat Jan Birger Jansen).
Forfatter:	Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. Lagdommer Ragnhild Dæhlin. Lagdommer Jørgen Fredrik Brunsvig
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, §66

Saken gjelder krav om erstatning i forholdet mellom advokat og klient.

Eddy Aanes var ansatt som sjømann i et rederi eiet av Norsk Olje AS, i det følgende kalt Norol. I 1984 fikk han permisjon for å gå på teknisk fagskole, og i sommerferien 1986 hadde han vikarjobb på Norols anlegg på Fagerstrand. Aanes kom der i kontakt med Åge Fagernes som hadde kontraktskjøring for Norol for distribusjon av varer i Østfold og deler av Akershus. Åge Fagernes og Aanes ble enige om at Aanes skulle overta kontraktskjøringen i henhold til Fagernes' avtaler med Norol av 14. mars og 23. mai 1985. Avtalene omfattet to ruter og inneholdt nærmere bestemmelser om disse og utkjøringsdagene. I tillegg til utkjøring av varer skulle det også kjøres retur av tomme fat. Avtalene gjaldt for tre år og løp deretter for ett år av gangen med seks måneders gjensidig oppsigelse. Aanes overtok også Åge Fagernes' leasingavtale vedrørende en Mercedes lastebil. Overdragelsen av transportkjøringen ble godkjent av Norol.

Aanes startet kjøringen for Norol 1. august 1986. Han fikk imidlertid ikke returkjøringen av tomme fat, slik det framgikk av ovennevnte avtaler. I følge Aanes oppsto det dessuten problemer da kjøringen tidligere hadde skjedd med to biler, og han anskaffet derfor en større bil i juni 1987.

Varene som skulle kjøres ut til kundene ble lastet opp tidlig om morgenen samme dag som utkjøringen fant sted. Aanes mente det ble for liten tid til kjøring av ruten, blant annet grunnet den generelle arbeidstidsforkortelse som førte til at kundenes lagre stengte tidligere enn før. I brev av 21. desember 1987 til Norol ba han derfor om å få laste opp bilen om ettermiddagen dagen før utkjøringen. I brev av 15. januar 1988 til Aanes meddelte Norol at opplasting om ettermiddagen dagen før utkjøring kunne skje. Den nye rutine trådte i kraft 1. februar 1988.

Våren 1988 ble det inngått en separat avtale mellom Aanes og Norol om at Aanes skulle kjøre tom emballasje fra Moss til Fagerstrand. Det følger av bekreftelsen av avtalen i brev av 2. juni 1988 fra Norol at dette oppdraget startet 11. april 1988. Det nye oppdraget skulle være kompensasjon for at han ikke fikk den nevnte kjøring av tomme fat.

Aanes og Statoil fortsatte diskusjonene om avtaleforholdet. Den 25. august 1989 sendte Norol et avtaleutkast til Aanes. Av dette framgår blant annet at opplasting for begge ruter skal foregå dagen før utkjøring etter klokken 14, eller om morgenen på den fastsatte utkjøringsdag. Norol sendte et nytt avtaleutkast til Aanes ved brev av 26. september 1989. Dette inneholdt den samme bestemmelse som nevnt fra det første utkastet. Emballasjekjøringen fra Moss var ikke omhandlet i avtaleutkastene, idet denne kjøring fortsatte etter den separate avtalen, bekreftet i brev av 2. juni 1988 fra Norol til Aanes.

Aanes var uenig i bestemmelsen om opplastingstidspunkt i avtaleutkastene da han mente det var innført en bindende rutine om at han kunne laste opp ved 12-tiden dagen før varene skulle kjøres ut til kundene. Den 2. oktober 1989 tok Aanes kontakt med Per Egil Helling i Norol som var den som hadde ansvaret for kjøringen og meddelte at han ikke kunne akseptere bestemmelsen i avtaleutkastet om at opplasting først skulle skje etter kl. 14. Han gikk deretter til Hellings overordnede, Terje Smith, som fastholdt at opplastingen ikke kunne starte før kl. 14 dagen før av hensyn til rutinene i bedriften. Aanes meddelte da at han ikke ønsket å fortsette kontraktsforholdet, leverte inn dagens ordresedler og forlot Fagerstrand. Han fortsatte imidlertid, i det vesentlige ved leiet hjelp, å frakte emballasje fra Moss til Fagerstrand.

Et par uker etter denne hendelsen kontaktet Aanes advokat Terje Lund og ba om juridisk bistand i sakens anledning. I brev av 2. november 1989 fra advokat Lund til Norol ble det bedt om at man straks vurderte å finne en løsning slik at Aanes kan gjenoppta transporten, og hvis dette ikke var mulig at en annen transportør overtok bilen.

I brev av 19. desember 1989 til advokat Lund svarte Norol at de omhandlede rutiner for opplastingstidspunktet gjaldt for alle, og at det ikke var mulig å fravike disse for Aanes' vedkommende. Det framgår videre av brevet at da Aanes sluttet etter å ha forlatt Fagerstrand på dagen uten varsel, ble hans transportoppdrag overtatt av andre transportører. Videre ble det bemerket i brevet at Aanes' oppførsel påførte Norol en del problemer, men at man ville forsøke å få en annen til å overta Aanes' bil uten at det kunne være en primær oppgave for selskapet i denne sak.

Den 4. januar 1990 ble det holdt et møte med Aanes hvor blant annet Helling og Smith var til stede. Det ble utarbeidet et møtereferat den 5. januar 1990, men dette ble ikke sendt Aanes da referatet ble betraktet som internt.

Aanes hadde kontrakt på emballasjekjøringen fra Moss inntil avtalen ble sagt opp av Norol i brev av 21. september 1992 til Aanes.

Aanes har opplyst at han ble misfornøyd med advokat Terje Lund som ikke fulgte opp saken, og i september 1992 engasjerte han advokat Erik Rynning. Den 30. september 1992 tok advokat Rynning ut forliksklage mot Statoil Norge AS, tidligere Norol, med krav om kr 1.000.000 i erstatning. Forliksrådet henviste tvisten til retten 13. januar 1993. Fristen i tvistemålsloven §66 på ett år for å opprettholde avbrytelsen av foreldelsesfristen ble ikke overholdt, og ny forliksklage ble uttatt 2. februar 1994. Det ble holdt forhandlinger mellom partene uten at man kom til enighet. Advokat Rynning tok ut stevning mot Norol 5. oktober 1994. I et prosesskrift av 13. juli 1995 framsatte Statoil foreldelsesinnsigelse. Den 22. august 1996 inngikk partene et forlik i saken som gikk ut på at Aanes trakk sitt krav og slik at hver av partene skulle bære sine egne saksomkostninger. Deretter ble saken mellom Aanes og Statoil hevet.

Aanes mente advokat Rynning ikke hadde utført sitt oppdrag med tilstrekkelig aktsomhet idet Aanes ikke hadde fått beskjed om at kravet mot Statoil ville bli foreldet hvis stevning ikke var uttatt innen 13. januar 1994. Advokat Rynning avviste kravet, og Aanes tok ut stevning mot Rynning den 25. januar 1999 med krav om tilbakebetaling av advokatsalær på kr 33 000. Den 12. mai 1999 tok Aanes ut ny stevning mot Rynning med krav om fastsettelsesdom for at Rynning er erstatningsansvarlig for det økonomiske tap Aanes har lidt som følge av at hans krav mot Statoil ble foreldet.

Moss byrett avsa dom i sakene 1. februar 2000 med slik domsslutning:

I sak nr 99-00097 A:

1. Advokat Erik Rynning betaler til Eddy Aanes kr 20.000 -tjuetusen- innen 2 -to- uker, med tillegg av 12 -tolv- % årlig rente av kr 10.000 fra 13. januar 1994 og av kr 10.000 fra 1. februar 1994 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I sak nr 99-00406 A:

1. Advokat Erik Rynning frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Eddy Aanes har i rett tid påanket dommen i sak 99-00406 A (erstatningskravet), og advokat Erik Rynning har tatt til motmæle.

Ankeforhandlingen i saken ble holdt i Oslo tinghus 6. og 7. februar 2001. Partene møtte og avga forklaringer. Det ble avhørt fem vitner og dokumentasjonen framgår av rettsboken.

Det er framlagt en del nye dokumenter for lagmannsretten, men saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part, Eddy Aanes, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Erik Rynning er erstatningsansvarlig for det økonomiske tap Eddy Aanes har lidt som følge av at Aanes' krav mot Statoil Norge AS ble foreldet.

2. Erik Rynning dømmes til å betale Eddy Aanes' saksomkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

Ankemotparten, Erik Rynning, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom pkt 1 stadfestes.

2. Rynning tilkjennes saksomkostninger i byretten og lagmannsretten.

Den ankende part, Eddy Aanes, har i det vesentlige anført:

Det foreligger ansvarsgrunnlag idet advokat Rynning utviste uaktsomhet i utøvelsen av sitt oppdrag for Aanes ved å unnlate å ta ut stevning innen fristen slik at Aanes' krav mot Norol ble foreldet. Aanes har lidt et økonomisk tap da det er sannsynliggjort at Aanes' erstatningskrav mot Norol ville ført fram.

Det stilles strengere krav til sannsynliggjøring av kravet mot Norol i nærværende sak enn i saken direkte mot Norol. Det vises i denne forbindelse til avgjørelsene i Rt-1927-680, Rt-1998-740 og Nils Nygaard: Skade og ansvar (2000) side 472 - 473.

Aanes har sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at erstatningskravet ville ført fram.

Det framgår av transportavtalene som Aanes trådte inn i, at han skulle kjøre varer til kunder i Østfold og deler av Akershus og ha med retur av tomme fat. Aanes fikk ikke returfrakten. Dette skapte store problemer for ham, blant annet ble det ikke lønnsomt med mer enn en lastebil. Dette førte igjen til at det ble vanskelig å nå ut til alle kundene i løpet av en dag. Dette ble forsterket ved at kundene stengte sine lagre tidligere fra 1. januar 1987, grunnet den generelle arbeidstidsforkortelse.

Aanes anskaffet etter en tid en større lastebil og fikk transport av emballasje fra Moss. Imidlertid var det fortsatt problemer med å holde ruten. Det utviklet seg derfor en fast praksis om at Aanes kunne laste bilen ved 12-tiden dagen før utkjøringen skulle finne sted. Da sparte han adskillig tid ved at han kunne levere til noen av kundene samme dag - noen ganger til alle - og kjøre emballasje fra Moss til Fagerstrand dagen etter og så laste for ny transport. Det anføres at denne praksis var bindende for Norol, slik at selskapet ikke ensidig kunne endre denne rutine.

Det ble derfor en umulig situasjon for Aanes når Norol tidlig høsten 1989 ønsket å inngå en ny skriftlig avtale med Aanes som inneholdt bestemmelse om at opplasting skal foregå dagen før utkjøring etter kl. 14 eller om morgenen den påfølgende dag. Etter å ha diskutert dette punkt i avtalen med Helling den 2. oktober 1989 oppsøkte Aanes Smith samme dag for å diskutere saken med ham. Smith var ikke villig til å endre tidspunktet og ba Aanes skrive under avtalen straks. Det ble også understreket at det nye lastetidspunktet måtte overholdes umiddelbart.

Ved denne handlemåte misligholdt Norol avtalen med Aanes, og misligholdet var vesentlig. Aanes så seg da nødt til å avslutte oppdraget for Norol og sa opp avtalen. Smith godtok ikke dette, og Aanes oppfattet det da slik at Statoil uberettiget brøt kontrakten med umiddelbar virkning. Han leverte da dagens ordresedler tilbake og forlot Fagerstand uten å ta med seg dagens varer for levering. Aanes fikk kort tid etter beskjed om at han var utestengt fra Norols anlegg.

Norol bestrider at Smith ba Aanes avslutte sitt oppdrag med umiddelbar virkning. Til dette anføres at det er lite sannsynlig at Aanes ville avsluttet sitt arbeid som han gjorde, hvis det ikke var slik at det var en bindende avtale mellom Norol og Aanes om at lasting kunne skje kl. 12 dagen før utkjøring.

Etter 2. oktober 1998 sto Aanes uten beskjeftigelse og fant heller ikke anvendelse for den leasede lastebil. Gjennom Norols uberettigede kontraktsbrudd ble han påført et betydelig tap som selskapet er ansvarlig for.

Etter rettspraksis har advokater et strengt profesjonsansvar. Det gjelder særlig når det er tale om overholdelse av formregler. I denne sak dreier det seg om tvistemålsloven §66 som må anses som en formregel. Advokat Rynning har vært uvitende om denne regel - i alle fall har han utvist uaktsomhet i forhold til lovbestemmelsen.

Aanes var klar over at forliksklage måtte uttas innen tre år etter kontraktsbruddet for å avbryte foreldelse. Han var imidlertid ikke klar over at stevning også måtte uttas innen ett år for å opprettholde virkningen av avbrytelsen. Det bestrides at advokat Rynning forklarte dette for Aanes i møtet 25. november 1993. Brevet fra advokat Rynning til Aanes av 29. desember 1993 er ikke tilstrekkelig varsel om at stevning måtte tas ut innen 13. januar 1994 for å hindre rettstap. Aanes kunne ha lånt penger til å betale forskudd slik advokat Rynning krevet for å utarbeide stevning. De etterfølgende brev fra advokat Rynning underbygger at han var uaktsom ved utførelsen av advokatoppdraget.

Ankemotparten, Erik Rynning, har i det vesentlig anført:

Oppdraget for Aanes ble utført i samsvar med god advokatskikk og med tilstrekkelig aktsomhet.

Aanes var fullt ut orientert om foreldelsesreglene og virkningene av at de aktuelle frister ikke ble overholdt. Således var han klar over at forliksklage måtte uttas før 2. oktober 1992. Advokat Rynning ble kontaktet av Aanes i begynnelsen av september 1992 og tok ut forliksklage noen dager før fristen gikk ut. Deretter ble det forhandlet med Norol uten at man kom til en ordning.

Advokat Rynning var kjent med at stevning måtte tas ut ett år etter forliksklagen. I møtet mellom advokat Rynning og Aanes 25. november 1993 ble det gjort helt klart for Aanes at stevning måtte uttas innen ett år fra henvisningsdagen, nemlig 13. januar 1994. I møtet meddelte også Rynning at han måtte ha kr 20.000 i forskudd dersom han skulle utarbeide stevning, og at dette beløp måtte innbetales snarest mulig. Brevet til Aanes av 29. desember 1993 var en oppfølgning av det som ble sagt på møtet og var utformet slik at det ikke er grunnlag for å bebreide Rynning. Det bestrides at det var ytterligere kontakt før foreldelsesfristen utløp. Således er det ikke riktig at Rynning gav henstand med betalingen.

Brevet av 29. desember 1993 gir klar beskjed om frist og innbetaling, og det har da ingen betydning at brevet av 2. februar 1994 muligens var noe uheldig formulert.

Aanes ønsket å fortsette saken selv om det kunne være en mulighet for at Norol ville påberope seg foreldelse. Aanes trodde det ville være mulig å komme fram til en minnelig ordning i saken.

Når det gjelder spørsmålet om Aanes ville nådd fram i erstatningssaken mot Statoil hvis kravet ikke var foreldet, bestrides at det er mindre krav til bevisene i en erstatningssak som denne enn i andre erstatningssaker. Det er ikke holdepunkter i rettspraksis eller juridiske teori for at det er tilstrekkelig med rimelig tvil om Aanes ville fått medhold i sitt krav. De alminnelige bevisregler gjelder i denne sak.

Kjernen i saken mot Norol er om Aanes hadde noe rettskrav på at opplastingen kunne starte før kl. 14 dagen før utkjøringen.

I de opprinnelige avtaler fra 1985 står det intet om opplastingstidspunkter. Etter at Aanes hadde kjørt for Norol i ca halvannet år fikk han tillatelse til å laste opp etter kl. 14 dagen før. Det er mulig at det deretter utviklet seg en praksis med at Aanes fra tid til annen lastet opp ved 12-tiden dagen før. Imidlertid er denne praksis ikke avtalefestet. Norol var da i sin fulle rett å fastsette opplastingstidspunktet til kl. 14 - som var det samme tidspunkt Statoil og Aanes hadde avtalt i januar 1988. Det var derfor ikke mislighold fra Statoils side når Smith i møtet med Aanes 2. oktober 1989 krever at opplastingen skal skje etter kl. 14 med umiddelbar virkning.

Aanes misligholdt kontakten med Norol ved å gå fra sitt oppdrag 2. oktober 1989. Det bestrides at han ble utestengt fra sitt oppdrag. Det er ikke sannsynliggjort at han forsøkte å komme tilbake i transportvirksomheten. Dette underbygges ved at han fikk sluttattest 15. oktober 1989. Heller ikke i brevet fra advokat Terje Lund av 2. november 1989 hevdes det at Norol har misligholdt kontrakten eller utestengt ham fra virksomheten. På denne bakgrunn er det ikke grunnlag for noe erstatningskrav.

Dersom Aanes skulle få medhold i at Rynning har utvist uaktsomhet, og retten finner at det er sannsynliggjort at han har lidt et tap, anføres subsidiært at erstatningsbeløpet må settes ned eller helt falle bort på grunn av Aanes' medvirkning til skaden. I denne forbindelse vises det til at Aanes ikke innbetalte forskuddet til Rynning innen den fastsatte frist. At han innbetalte halvparten av beløpet, kr 10.000, på fristens siste dag kan ikke tillegges betydning i saken.

Lagmannsretten bemerker:

Nærværende sak er et fastsettelsessøksmål hvor Eddy Aanes krever dom for at vilkårene for erstatning er tilstede. Erstatningsutmålingen skal eventuelt avgjøres i et senere søksmål.

Spørsmålene i saken er om Aanes har lidt noe tap - om Aanes' sak mot Norol ville ført fram dersom foreldelsesfristen ikke var oversittet, og om advokat Rynning har utvist uaktsomhet ved utførelsen av sitt advokatoppdrag.

Hvorvidt Aanes har lidt noe tap, må avgjøres ut fra kontraktsforholdene mellom Norol og Aanes. Spørsmålet er om det foreligger ansvarsgrunnlag for Norol ved at selskapet har misligholdt kontrakten med Aanes.

Aanes har anført at det i saken mot Rynning må stilles mindre krav til sannsynliggjøring av Norols ansvar enn i en erstatningssak mot Norol. Det er vist til rettspraksis og juridisk teori i denne forbindelse. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til dette spørsmål, da retten er kommet til at erstatningskravet mot Norol ikke ville ha ført fram selv om man legger til grunn at det skal stilles reduserte krav til sannsynliggjøring.

Ved vurderingen av kontraktsforholdet mellom Aanes og Norol, må det etter lagmannsrettens oppfatning tas utgangspunkt i kontraktene mellom Åge Fagernes og Norol av 12. mars og 25. mai 1985 da det var disse avtaler Aanes trådte inn i. Det framgår av avtalene at opplastingssted for utkjøring av varer var Fagerstand. Videre var det inntatt beskrivelser av rutene og av faste utkjøringsdager. Ingen av avtalene inneholdt bestemmelser om tidspunkter for opplastingen.

Det er imidlertid på det rene at Norol, etter skriftlig forespørsel fra Aanes, aksepterte at Aanes lastet opp om ettermiddagen før utkjøringsdagen. Dette framgår av brevet fra Statoil til Aanes av 15. januar 1988. Spørsmålet blir videre om det senere ble innført den ordning at Aanes ble gitt anledning til å laste opp allerede ved 12-tiden dagen før utkjøringsdagen.

Aanes har anført at han i lang tid konsekvent lastet opp ved 12-tiden dagen før utkjøringsdagen. Han har opplyst at det ikke var noe problem dersom han kom i lunsjpausen, da han kunne kjøre trucken selv og var godt kjent på lageret grunnet hans tidligere arbeid der. Lagmannsretten finner å kunne legge betydelig vekt på Aanes' forklaring på dette punkt.

Spørsmålet om rutine for lastingstidspunkt og om praktiseringen av rutinen ble behandlet i møtet mellom Aanes og Norol 4. januar 1990. Møtedeltakerne fra Norol gav i følge referatet uttrykk for forskjellige oppfatninger om dette. Jan Andersen i Norol skal ha uttalt at Aanes kunne komme inn på anlegget når som helst om dagen, men at han ikke kunne regne med å få lass i matpausen. Sverre Dahl og Knut Nilsen, som hadde ansvaret for opplasting av bilene, var av den oppfatning at Aanes vanligvis lastet opp etter kl. 14 og ofte sent på kvelden da lageret var åpent til kl. 24. De skal videre ha uttalt at Aanes unntaksvis har fått lass ved 12-tiden om dagen.

Etter en helhetsvurdering av de ovennevnte forhold finner lagmannsretten at det må legges til grunn at Aanes i en viss utstrekning var tidligere ute enn kl. 14 når han lastet opp. Videre legges til grunn at i hvert fall en del av de ansatte på Fagerstrand var klar over dette, og at Aanes ikke hadde mottatt noen innvendinger fra Norol i denne forbindelse. Imidlertid finner lagmannsretten at det ikke er sannsynliggjort at det hadde utviklet seg en praksis av en slik styrke at det må legges til grunn at Norol var rettslig forpliktet overfor Aanes til å la ham laste opp ved 12-tiden dagen før utkjøringen til kundene. Følgelig hadde Statoil etter lagmannsrettens mening adgang til å endre rutinen - i hver fall slik at opplasting skulle skje etter kl. 14 dagen før utkjøringsdagen. Etter lagmannsrettens syn har derfor Norol ikke misligholdt kontrakten med Aanes.

Det skal tilføyes at heller ikke Aanes opprinnelig syntes å mene at han hadde noe rettskrav på å laste opp ved 12-tiden dagen før utkjøringen. I denne forbindelse viser lagmannsretten til advokat Terje Lunds brev av 2. november 1989 hvor det bes om at Norol finner en løsning slik at Aanes kan gjenoppta transporten. Det anføres ikke at Aanes hadde krav på det tidlige opplastingstidspunktet, og at Norol har brutt kontrakten ved å forlange at han skulle laste opp etter kl. 14 dagen før utkjøringsdagen. I brevet var det heller ikke framsatt noen krav om at Aanes måtte få kjøre i oppsigelsesstiden.

I og med at det ikke forelå kontraktsbrudd fra Statoils side var Aanes ikke berettiget til å forlate arbeidsstedet den 2. oktober 1989. Han skulle ha møtt fram på arbeidsstedet i oppsigelsestiden. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ingen holdepunkter for at Aanes ble utestengt fra anlegget på Fagerstrand.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at det ikke er sannsynliggjort at Aanes ville ha nådd fram med sitt erstatningskrav overfor Norol.

Da lagmannsretten har funnet at erstatningsvilkåret om at det er lidt tap ikke er til stede, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om advokat Rynning har vært uakstsom ved utførelsen av sitt oppdrag. Det er således ikke nødvendig å ta stilling til om Rynning informerte Aanes om foreldelsesreglene i tilstrekkelig grad.

Erik Rynning blir etter dette å frifinne for Eddy Aanes' krav, og således stadfestes byrettens dom, domsslutningen punkt 1.

Anken har vært forgjeves, og Eddy Aanes pålegges i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd å erstatte Erik Rynnings saksomkostninger for lagmannsretten, idet retten ikke har funnet grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen. Advokat Jan Birger Jansen har framlagt omkostningsoppgave med kr 56.050. Av dette beløp er kr 48.000 salær, kr 8.000 er tidsforbruk advokat Erik Rynning og kr 50 er kopieringsutgifter. Det er ikke framkommet innvendinger mot omkostningsoppgaven. Lagmannsretten finner imidlertid at det ikke er grunnlag for at Aanes skal betale omkostningene vedrørende Rynnings angitte tidsforbruk. Det vises i denne forbindelse til Tore Schei: Tvistemålsloven (1998) side 580-582. Etter dette fastsetter lagmannsretten de nødvendige omkostninger til kr 48.050.

Etter omstendighetene stadfester lagmannsretten byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Eddy Aanes til Erik Rynning 48.050 -førtåttetusenogfemti- kroner innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av denne dom.