LB-2000-1407

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-07-12
Publisert:	LB-2000-01407
Stikkord:	Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 98-02411 A/71 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01407 K/04.
Parter:	Kjærende part: Bedre Bygg Entreprenørfirma AS (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Launy). Kjæremotpart: Arne Røine AS (Prosessfullmektig: Advokat Svein Andersen).
Forfatter:	Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Lagdommer Einar Kaspersen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §181, §173, §176, §180, §98, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder særskilt kjæremål over en omkostningsavgjørelse.

I sak om tvist mellom et entreprenørfirma som hovedentreprenør og et rørleggerfirma som underentreprenør, i forbindelse med utbygging av et boligfelt med 8 eneboliger, avsa Oslo byrett 30 mars 2000 dom med slik domsslutning:

I hovedsøksmålet:

1. Bedre Bygg Entreprenørfirma AS tilpliktes å betale til Arne Røine AS innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, kr 161.972,- -kronerethundreogsektstientusennihundreogsøttito 00/100- med tillegg av renter etter morarenteloven beregnet av kroner:

42.066,- -førtitotusenogsekstiseks 00/100- med virkning fra 29.10.1997

1.588,- -ettusenfemhundreogåttiåtte 00/100 med virkning fra 24.10.1997

11.544,50 -ellevetusenfemhundreogførtifire 50/100- med virkning fra 3.11.1997

74.169,- -syttifiretusenethundreogsekstini 00/100- med virkning fra 28.11.1997

3.400,- -tretusenfirehundre 00/100- med virkning fra 12.11.1997

29.204,50 - -tjuenitusentohundreogfire 50/100- med virkning fra 28.11.1997 og til betaling skjer.

2. Bedre Bygg Entreprenørfirma frifinnes for påstandens post 2.

3. Partene bærer hver sine omkostninger.

I motsøksmålet:

1. Arne Røine AS tilpliktes å betale Bedre Bygg Entreprenørfirma AS innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom kr 123.210,07 - kronerethundreogtjuetretusentohundreogti 07/100- med tillegg av renter etter morarenteloven fra 8. januar 1998 til betaling skjer.

2. Partene bærer hver sine omkostninger.

Bedre Bygg Entreprenørfirma AS har i rett tid påkjært omkostningsavgjørelsene - domsslutningens punkt 3 i hovedsøksmålet og punkt 2 i motsøksmålet - til Borgarting lagmannsrett. Selskapet har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:

Den kjærende part fikk fullt medhold i det som var sakens kjerne og hovedspørsmål; om det var rettmessig å heve den inngåtte kontrakt med kjæremotparten, med de rettsfølger dette får for sakens parter hva angår påstandene og pådømmelsen av disse. I forhold til dette anføres feil rettsanvendelse, idet det anføres at tvistemålsloven §174 annet ledd må komme til anvendelse og at den kjærende part tilkjennes saksomkostninger i både hovedsøksmål og motsøksmål.

Til den første påstanden i hovedsøksmålet bemerkes at helt siden før stevning ble uttatt av kjæremotparten har den kjærende part erkjent motpartens krav, jf oppstilling av 5 desember 1997. Det fremgår her et beløp på kr 166.484,50, beregnet på grunnlag av foreliggende fakturaer og på grunnlag av gjennomført registrering av utførte arbeider etter hevning av kontrakt. Beløpet ble varslet tilfredsstillende til motregning i krav mot kjæremotparten. Det skyldige beløpet ble også varslet i tilsvaret. Dette spørsmålet har således ikke voldt vanskeligheter eller omkostninger ved sakens behandling.

Når det gjelder den andre påstanden i hovedsøksmålet vises til at avgjørelsen av spørsmålet om hevningens rettmessighet medførte at kjæremotpartens krav om erstatning for kontraktsinteresse grunnet uberettiget hevning av kontrakt ikke ble tatt til følge av byretten. På dette punkt har således kjæremotparten tapt saken fullstendig.

Den kjærende part krevde seg i motsøksmålets påstand 1 tilkjent erstatning fra kjæremotparten med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 170.000 med tillegg av morarenter fra 8 januar 1998. Ved domsslutningen tilkjennes kr 123.210,07. I realiteten innebærer dette at den kjærende part tilkjennes 3/4 av den ramme som er satt i påstanden for rettens skjønnsutøvelse. Den kjærende part har etter dette i det alt vesentlige fått medhold i sitt krav.

Partene har delvis vunnet, delvis tapt hovedsaken. Den kjærende part har imidlertid bare tapt for det beløp det hele tiden ha foreligget erkjennelse for. Erstatningskravet i påstand 2 i hovedsøksmålet fra kjæremotparten er ikke gitt medhold. Den kjærende part har således vunnet på det punkt i hovedsaken som det i realiteten var tvist om mellom partene. I slik sammenheng anføres feil rettsanvendelse idet tvistemålsloven §174 annet ledd da må få anvendelse.

Avgjørelsen i motsøksmålet viser da også at den kjærende part i stor grad hadde belegg for å holde tilbake beløpet i motregning for egne krav. Denne avgjørelsen bygger hovedsakelig på sakens hovedspørsmål, om hevning var rettmessig. Når den kjærende part tilkjennes 3/4 av sitt krav, vil det da stride mot alminnelig rettsoppfatning at en da ikke tilkjennes omkostninger med å få dette kravet, som fullt ut hele tiden var bestridt av motparten, pådømt.

Hensett til hvordan påstanden er formulert, anføres subsidiært at tvistemålsloven §172 første ledd kommer til anvendelse. I et tilfelle som dette, hvor det nedlegges påstand om utmåling etter rettens skjønn med en angitt øvre grense, og hvor det reelt må anses å bli krevet skjønnsmessig fastsettelse, kan en sak være tapt fullstendig selv om saksøkers krav ikke blir akseptert med den angitte maksimalbegrensning, jf Schei: Tvistemålsloven, bind I, side 351. Det avgjørende må være at kjæremotparten fullt ut har bestridt kravet. Han har da heller ikke nedlagt påstand om frifinnelse mot å betale et lavere beløp enn den angitte maksimalgrensen i påstanden.

Det forhold at den kjærende part fikk medhold i spørsmålet om hevning av kontrakten, er i realiteten bestemmende for avgjørelsen av alle de spørsmål i saken som partene har tvistet om. I forhold til dette vises også til at den kjærende part allerede i sin stevning i motsøksmål begjærte deling av forhandlingene etter tvistemålsloven §98, hva angikk spørsmålet om den erklærte hevning var rettmessig. Det forhold at forhandlingene ikke ble delt, har påført den kjærende part mer omkostninger i saken, idet det forutsettes at retten hadde kommet til et tilsvarende resultat i hevningsspørsmålet dersom det var forhandlet særskilt om dette.

Det er hevningsspørsmålet som har voldt det vesentlige av alle utgiftene i saken, og det er på dette tvistepunktet kjæremotparten har tapt. Det er også tvisten på dette punkt som er grunnen til at det er kommet til sak mellom partene. Begge forhold er momenter det særlig skal legges vekt på ved vurderingen av om den annen part, helt eller delvis, skal få dekket sin saksomkostninger.

I forhold til dette mener den kjærende part at byretten har utvist feil rettsanvendelse i spørsmålet om saksomkostninger for hovedsøksmål og motsøksmål. Under enhver omstendighet anføres at byrettens skjønn er vilkårlig og at resultatet virker grovt urimelig, og avgjørelsen må derfor settes til side.

Den kjærende part har lagt ned slik påstand:

1. Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger i sak 98-02411-A/71 for Oslo byrett, i så vel hovedsøksmål og motsøksmål, oppheves.

2. Bedre Bygg Entreprenørfirma AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i anledning kjæremålet, så langt beregnet til kr 4.000,- med tillegg av rettsgebyr stort kr 3.600,-.

Arne Røine AS har tatt til motmæle og har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Den kjærende parts anførsler både i forhold til tvistemålsloven §172 og §174 kan ikke føre frem. Det er på det rene at saken for begge parter, ut fra påstanden nedlagt i stevning og motsøksmål, er dels vunnet og dels tapt

For at hovedregelen i §172 skal komme til anvendelse, må den kjærende part ha vunnet saken fullstendig. For at saken skal være vunnet fullstendig må den kjærende part ha fått medhold i samtlige krav. Dette er ikke tilfelle i denne saken og det har heller ikke betydning for vurderingen at påstanden er begrenset oppad til et bestemt beløp, jf Skoghøy: Tvistemål (1998) side 982, Rt-1984-408 og Schei: Tvistemålsloven I side 351.

I forhold til denne saken er det således på det rene at den kjærende part ikke har fått medhold i hele kravet. Som den kjærende part opplyser selv har de fått medhold i ca 3/4 av kravet i påstanden. Dette er da på ingen måte tilstrekkelig for å hevde at saken er vunnet fullstendig. Tvert om viser dette at saken er dels vunnet og dels tapt og tvistemålsloven §172 kommer da ikke til anvendelse. Retten har på riktig måte, under henvisning til domsresultatet, anvendt tvistemålsloven §174 første ledd, og den har ikke funnet grunnlag for å benytte seg av unntakene i §174 annet ledd. Dette er hertil eksplisitt uttrykt i dommen og det foreligger da heller ingen saksbehandlingsfeil.

I forhold til tvistemålsloven §174 annet ledd skal det bemerkes at retten etter denne bestemmelsen har adgang, ut fra en konkret skjønnsmessig vurdering, å gjøre unntak fra hovedregelen. Således har retten i denne saken utøvet et skjønn hvoretter det ikke er grunnlag for å hevde at det foreligger feil rettsanvendelse.

Således gjøres det videre gjeldende at lagmannsretten ikke kan overprøve rettens skjønn av om unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse eller ikke. Det er sikker rett at den skjønnsmessige siden av avgjørelsen ikke kan prøves.

Tvistemålsloven §174 annet ledd er for øvrig ikke uttømmende i forhold til den kausalitet den henviser til i annen setning. Likevel er angjeldende forhold retningsgivende for den vurdering som legges til grunn. Den kjærende part har argumentert med at de har vunnet frem med 3/4 av kravet og at dette i realiteten innebærer at de krav som er tapt har liten betydning. Dette punkt må ses i sammenheng med forholdet mellom hovedregelen i tvistemålsloven §172 og §174 og hva som kort er sagt om disse ovenfor. Som det fremkommer av dommen, og ovennevnte, har retten lagt til grunn at saken er dels vunnet og dels tapt og det vil da i denne saken bli meningsløst å legge til grunn et annet skjønn i forhold til §172 og §174 første ledd, enn i forhold til §174 annet ledd. Det vises blant annet til størrelsen på det økonomiske kravet som er tapt og antall poster i kravet som den kjærende part ikke har fått medhold i. Det vises til oppstillingen i bilag 12 side 5 til stevningen, sammenholdt med dommens gjennomgang av de enkelte krav.

Når det gjelder bestemmelsens øvrige kausaltilfeller, hvor retten særlig kan pålegge den annen part å dekke saksomkostninger, er ikke disse aktuelle i denne saken og kommenteres derfor ikke nærmere.

Det går frem av premissene i dommen at retten har vurdert de enkelte bestemmelser som knytter seg til saksomkostningsspørsmålet. Det kan da ikke være grunnlag for å hevde at det foreligger vilkårlighet fra rettens side.

I forhold til at det alltid vil foreligge en prosessøkonomisk risiko ved et søksmål som denne, må risikoen vurderes av den enkelte i hvert tilfelle. Således burde en kjærende part og dennes prosessfullmektig også vite at det spesielt i entreprisesaker er «vanlig» at hver av partene må dekke sine egne saksomkostninger, da slike saker nær sagt aldri vinnes med saksomkostninger. At saken som sådan ikke svarer til de økonomiske forventingene som den kjærende part eventuelt hadde til saken medfører ikke at resultatet er grovt urimelig.

Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:

1. Oslo byretts dom i sak nr. 98-2411 A/71 stadfestes.

2. Arne Røine v/styrets formann tilkjennes sakens omkostninger så langt beregnet til kr 4.000,- med tillegg av 12 % morarente fra og med forfall.

Lagmannsretten bemerker:

Kjæremålet gjelder byrettens omkostningsavgjørelse, og lagmannsrettens kompetanse er begrenset til å prøve om saksomkostningsavgjørelsen er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.

Byretten har i sin dom av 30 mars 2000 lagt til grunn at saken - både i hovedsøksmålet og motsøksmålet - måttet anses dels vunnet dels tapt, og at omkostningsspørsmålet følgelig måtte avgjøres etter tvistemålsloven §174. Lagmannsretten kan ikke se at byretten har foretatt uriktig rettsanvendelse ved vurderingen av om saken er dels vunnet dels tapt eller mulig anvendelse av unntaksregler etter §174 annet ledd.

I forhold til byrettens omkostningsavgjørelse i motsøksmålet, gjør den kjærende part subsidiært gjeldende at tvistemålsloven §172 første ledd skulle ha vært anvendt. Synspunktet er at det her var nedlagt påstand om utmåling etter rettens skjønn med en angitt øvre grense, og at kjæremotparten må anses å ha tapt fullstendig selv om den kjærende part ikke fikk aksept for den angitt maksimalbegrensning på kr 170.000. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Til grunn for den kjærende parts skjønnsmessige krav, lå krav om erstatning for flere skadeposter. Således ble det også krevet forsinkelsesrente av et beløp på kr 161.790,18 fra 8 januar 1998, mens byretten til sammen tilkjente kr 123.210,07. Den kjærende part fikk ikke medhold i at erstatningen skulle omfatte alle postene, og selskapet kan derfor ikke anses å ha vunnet denne saken fullstendig, jf Rt-1964-1081.

Etter hovedregelen i §174 skal hver bære sine omkostninger. Retten kan likevel etter unntaksregelen i §174 annet ledd pålegge den ene part å erstatte den andres omkostninger helt eller delvis, dersom lovens vilkår i annet ledd er oppfylt, og retten finner at unntaksregelen bør anvendes. Byretten har i forbindelse med omkostningsspørsmålet bemerket:

I hovedsøksmålet har Arne Røine AS dels vunnet, dels tapt saken, og partene skal etter tvistemålsloven §174 første ledd bære hver sine omkostninger. Det de har vunnet er identisk med det beløp som Bedre Bygg for så vidt hele tiden har erkjent at Arne Røine AS skal godskrives med. På den annen side har altså Bedre Bygg nektet å betale beløpet under henvisning til motregning. I den situasjonen finner ikke retten at tvistemålsloven §173 bør få anvendelse på forholdet.

I motsøksmålet har Bedre Bygg dels vunnet, dels tapt saken, og også her skal partene etter tvistemålsloven §174 første ledd bære hver sine omkostninger.

Selv om omkostningsspørsmålet skal avgjøres særskilt for hver av de to søksmål, antar retten at den må se hen til helhetsinntrykket av saken, når det skal vurderes om tvistemålsloven §174 annet ledd bør få anvendelse i noen av saken. Retten har etter en slik vurdering funnet at ingen av unntaksbestemmelsene i annet ledd bør gis anvendelse.

Den nærmere skjønnsmessige vurdering av om unntaksregelen etter tvistemålsloven

§174 annet ledd bør komme til anvendelse og på hvilken måte, kan ikke settes til side gjennom kjæremål med mindre avgjørelsen fremstår som vilkårlig eller klart urimelig.

Selv om byretten kun i begrenset grad har gitt uttrykk for hvilke avveininger som ligger bak standpunktet om å ikke å gjøre bruk av unntaksbestemmelsen, synes det å fremgå at byretten har sett hen til de forhold som det er nærliggende å vurdere som sentrale i forhold til bestemmelsen. Således har byretten blant annet hatt klart for seg at kjæremotparten kun vant frem i hovedsøksmålet med det beløp den kjærende part hele tiden har erkjent ansvar for. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å sette til side byrettens skjønn vedrørende noen av de to omkostningsavgjørelsene, verken som vilkårlig eller klart urimelig.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjæremålet har vært forgjeves. I samsvar med tvistemålsloven §180 første ledd bør Bedre Bygg Entreprenørfirma AS betale motpartens omkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som kan tilsi unntak. I kjæremålstilsvaret, som er kjæremotpartens eneste innlegg i kjæremålssaken, kreves omkostninger med kr 4.000. Etter lagmannsrettens vurdering overstiger dette beløp det som må antas rimelig og nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176. Lagmannsretten fastsetter omkostningsbeløpet til kr 2.500.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bedre Bygg Entreprenørfirma AS til Arne Røine AS 2.500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall og til betaling skjer.