LB-2000-142
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-08 |
| Publisert: | LB-2000-00142 |
| Stikkord: | Samværsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-00661 A/86 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00142 A/01. |
| Parter: | Ankende part: A, (Prosessfullmektig: Advokat Dag Holmen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Bente Oftedal Roli). |
| Forfatter: | Lagdommer Jørgen Brunsvig, formann. Lagmann Hans Petter Lundgaard. Ekstraord. lagdommer Grete Gørvell Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44a, Tvistemålsloven (1915) §180, §44 |
Saken gjelder krav om samværsrett med partenes felles barn C f. 90. Oslo byrett avsa dom i saken den 24 september 1999 med slik domsslutning:
1. A har ikke rett til samvær med C f. 90.
2. A betaler saksomkostninger til B innen 14 - fjorten - dager med kr 19.200,- kronernittentusentohundre 00/100.
Dommen ble i rett tid påanket til denne lagmannsrett av A, og B har tatt til gjenmæle.
Ankeforhandling i saken ble avholdt i Oslo Tinghus den 24 mai 2000. Den ankende part avgav ikke personlig fremmøte, og hans prosessfullmektig begjærte saken utsatt idet hans klient var i Nigeria og ikke kunne bebreides for at han ikke hadde fått visum i tide til å kunne møte i ankeforhandlingen.
Lagmannsretten tok ikke begjæringen til følge, jfr beslutningen om dette som er inntatt i rettsboken.
Ankemotparten avgav forklaring og det ble avhørt et vitne. Dokumentasjonen for øvrig fremgår av rettsboken. Sakens bakgrunn og de nærmere omstendigheter i saken fremgår av byrettens dom som lagmannsretten viser til. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten
Den ankende part, A, har i det vesentlige fremholdt:
Utgangspunktet i en sak som denne må tas i barneloven §44a sammenholdt med barneloven §44 første ledd. Foreldre og barn har gjensidig rett til samvær med hverandre, likevel slik at en ved avgjørelsen av hvorvidt det skal være samværsrett, i første rekke må legge vekt på hva som er til barnets beste. Den klare hovedregel er imidlertid at det skal være samvær. Byretten har nektet A samvær med sin datter til tross for lovens klare hovedregel.
Det fremgår av Høyesteretts praksis at det skal meget til i retning av uskikkethet før en far skal kunne nektes samvær med sine barn. A er verken kriminell eller voldelig mot barn, og han har aldri gjort forsøk på å kidnappe barnet. Far har tvert imot mange gode personlige egenskaper, og selv om han har enkelte sider som kan anses som uheldige, er ikke dette nok til å nekte ham samværsrett. Det prinsipielle utgangspunkt må tas i dommen i Rt-1989-148 hvor det heter at dersom samvær helt skal nektes en far eller mor på grunn av vedkommendes personlige egenskaper, «må det normalt dreie seg om negative egenskaper utover normal variasjonsbredde». Dette passer ikke på A. Når han ikke har hatt slikt samvær med C og med sønnen D fra første ekteskap som han burde, har det ikke minst sammenheng med den motvilje som begge hans tidligere ektefeller har imot ham. De har ikke lagt forholdene slik til rette at det har vært enkelt for ham å få i stand samvær. Det er også påstått at han har misbrukt alkohol. Uansett hvordan forholdet i så måte var tidligere, er det i alle fall ikke noe problem nå. Den ankende part viser også til at han har livnært seg som drosjesjåfør i Oslo. Det viser klart at alkohol i alle fall ikke kan ha vært noe stort problem. Når han bebreides for ikke å ha tatt kontakt med C da han kom tilbake til Norge i 1997, må det forstås på bakgrunn av at han først ville ha sin oppholdstillatelse på plass.
Det kan heller ikke være tilstrekkelig grunn til å nekte samvær nå at A ikke tidligere har vært flink nok til å ta seg av C. Ved denne vurdering må det legges avgjørende vekt på situasjonen i dag, og etter den ankende parts oppfatning kan han lære. Det er han villig til, og han er oppriktig interessert i C og vil hennes beste. Sett på denne bakgrunn kan det heller ikke være tvilsomt at samvær er til datterens beste. Den omstendighet at samvær også kan ha betydning i relasjon til spørsmålet om han skal innvilges varig oppholdstillatelse, må ikke brukes til å mistenkeliggjøre hans motiver når han nå ønsker samvær med sin datter.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. A har rett til samvær med C f. 90 fastsatt etter rettens skjønn.
2. A, eventuelt A og det offentlige, tilkjennes saksomkostninger for byrett og for lagmannsrett.
Ankemotparten, B har for lagmannsretten i det vesentlige fremholdt:
Ankemotparten er enig med den ankende part i det rettslige utgangspunktet; er samvær til Cs beste? Etter hennes oppfatning er ikke dette tilfellet i denne saken. A har gjennom mange år klart vist at han ikke har evner til å sette datteren Cs beste i forgrunnen. Han var således borte fra Norge i mer enn fem og et halvt år fra 1992 til juni 1997, uten noen gang å ta kontakt med datteren, verken pr brev eller på annen måte. Han har heller ikke spurt moren om datterens ve og vel. Han har aldri betalt bidrag, og da han kom tilbake til Norge i 1997, tok han heller ikke kontakt før det viste seg at samvær kunne være av betydning for hans mulighet for oppholdstillatelse.
Hans måte å benytte samværsretten i forhold til sønnen D er også symptomatisk. Han avbrøt samværet uten videre i tre måneder om sommeren, uten å angi noen grunn for dette og uten å gi beskjed på forhånd. Og, før han reiste ut fra Norge igjen, forsøkte han å legge skylden for at han nå ble bortvist på sønnen, når denne ikke med en gang gav uttrykk for at han ønsket at A skulle bli i Norge.
A har i praksis aldri vist noen interesse for Cs individuelle behov, og selv i forbindelse med besøkene hos den sakkyndige, brukte han anledningen til å sjikanere mor fremfor å være konstruktiv i forhold til spørsmålet som den sakkyndige forsøkte å få svar på, nemlig hvordan han skulle tilrettelegge et eventuelt samvær med C. Den eneste gangen han traff C, på en fest i den nigerianske innvandrerforeningen, klarte han å skremme henne i en slik grad at hun ikke senere har villet nærme seg lokalet hvor festen ble holdt. Kort sagt har han gjennom hele sin oppførsel nettopp vist at han egentlig ikke har noen interesse i barnet. Han er utelukkende opptatt av egne behov. Hans egenskaper i forhold til det å være besøksfar for C, er etter ankemotpartens mening klart utenfor det Høyesterett karakteriserer som «normal variasjonsbredde» - i negativ retning.
Det er også forfeilet å hevde at ankemotparten har sabotert mulig samvær. Tvert imot hun har stilt opp i håp om å få til en dialog, men det har i praksis vist seg umulig.
Ankemotparten mener derfor at byrettens dom er riktig og har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom i sak nr. 99-00661 stadfestes.
2. B tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten ser slik på saken:
På samme måte som byretten legger lagmannsretten til grunn at lovens utgangspunkt er at den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, har rett til samvær med barnet, med mindre slikt samvær ikke er til barnets beste. Det er imidlertid en sterk presumsjon for at slik samvær normalt vil være til beste for barnet. Høyesterett har således ved en rekke anledninger slått fast at den omstendighet at det er problemer mellom mor og far som gjør det vanskelig å få til en samværsordning som fungerer, ikke er tilstrekkelig til at samvær skal nektes, se f.eks. Rt-1995-946 og Rt-1996-892. I den siste dommen, som for øvrig ble avsagt under dissens 4-1, var det på det rene at faren både hadde vært voldelig og hadde vært straffedømt. Likevel kom flertallet til at samvær ikke burde nektes. Det synes imidlertid å fremgå i disse sakene at far hadde en ærlig vilje til å se barnets beste. Det er ikke tilfellet i denne saken.
Etter lagmannsrettens mening har den ankende part dokumentert sin manglende interesse for C fra han reiste fra landet i 1992 og ikke på mange år gjorde noe forsøk på å ta kontakt. Det gjorde han heller ikke da han oppholdt seg i Norge i en periode i 1993. Da han kom tilbake til Norge i 1997 tok han heller ikke noen kontakt før han ble gjort oppmerksom på at samvær kunne ha betydning for hans rett til å få oppholdstillatelse i Norge. Lagmannsretten viser også til den sakkyndiges beskrivelse av møtet mellom far og datter i den nigerianske innvandrerforeningen høsten 1997, gjengitt i byrettsdommen på s. 4.
Lagmannsretten viser videre til den sakkyndiges vurdering referert i byrettsdommen på side 5:
Sakkyndige har ikke funnet noen forståelse for jentas situasjon i far. Far har heller ikke formidlet til sakkyndige noen tanker om hvordan et eventuelt samvær kan bli av verdi eller interesse for barnet....
Far har ikke på noe tidspunkt i samtalene med den sakkyndige vist interesse for, eller tatt imot invitasjon til, å drøfte hvordan en tilnærming til datteren best kan skje. Han har heller ikke vist interesse for hennes liv eller sønnens liv, annet enn gjennom å fremvise fotografier av dem.
Lagmannsretten kan etter dette ikke finne at det vil være til Cs beste å gi A rett til samvær med henne på det nåværende tidspunkt. Før det kan bli aktuelt med samvær må han innse at det må være opp til ham å skape en slik tillit hos C at hun ønsker å ha samvær med ham.
Etter dette blir byrettens dom å stadfeste. Lagmannsretten finner heller ikke at det foreligger slike omstendigheter i saken at det er grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd om saksomkostninger. A må derfor dømmes til å betale ankemotpartens saksomkostninger også for lagmannsretten. Disse settes til 12.800 kroner som er i samsvar med den fremlagte omkostningsoppgave som lagmannsretten ikke har bemerkninger til.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale 12.800 - tolvtusenåttehundre - kroner i saksomkostninger til B innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.