LB-2000-173 - RG-2001-69

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-06-09
Publisert:	LB-2000-00173 - RG-2001-69 (10-2001)
Stikkord:	Gyldighet av realkausjon, Opplysningsplikt
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo namsrett Nr 98-1634 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00173 A/02 og LB-2000-00174 A/02.
Parter:	Ankesak nr 00-00173 A/02: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Jostein Grosås). Motpart: Christiania Bank og Kreditkasse ASA (Prosessfullmektig: Åse Hornsletten). Ankesak nr 00-00174 A/02: Ankende part: Christsiania Bank og Kreditkasse ASA (Prosessfullmektig: Åse Hornsletten). Motpart: A (Prosessfullmektig: Jostein Grosås).
Forfatter:	Lagdommer Hjalmar Austbø, formann. Lagdommer Lars Jorkjend. Lagdommer Erik Chr Stoltz
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §286, §288, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) §36, Aksjeloven (1976) §11-12, Ligningsloven (1980) §12-1, §12-3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §12-2, Regnskapsloven (1998) §5, §8, Finansavtaleloven (1999) §59, §61

Saken gjelder gyldigheten av realkausjon.

A avga 31. januar 1989 selvskyldnerkausjon til Christiania Bank og Kreditkasse (heretter kalt K-bank eller banken) for nåværende og fremtidige forpliktelser X AS, hadde eller ville få til banken. Samtidig avga han en pantsettelseserklæring for adkomstdokumenter til sin leilighet i Stovnerhøgda borettslag med tilknyttet leierett. Adkomstdokumentene skulle tjene som sikkerhet for «nåværende og fremtidige forpliktelser».

Garantien ble stilt for eldre gjeld. Hoveddebitors gjeld til banken ble stiftet i 1985. B og hennes daværende samboer C hadde kjøpt X, som da hadde navnet Y AS, beliggende på Strømmen. Aksjekapitalen i selskapet var kroner 500.000,-.

K-bank hadde opprinnelig ytet gjeldsbrevlån på kroner 3 millioner i 1985 og ytterligere kroner 1 million i 1986 og dessuten gitt et kassakredittlån på kroner 200.000,-.

Både B og C hadde avgitt selvskyldnerkausjoner og pantsatt sine leiligheter. Begge samboernes mødre hadde også kausjonert for lånene.

Samboerforholdet opphørte tidlig i 1987, og C trakk seg ut av restaurantdriften. Han ønsket derfor å bli fritatt for sitt kausjonsansvar.

B ble kort tid etter samboer med A. Han bisto etter hvert i deler av driften nærmest som en vaktmester. Fra årsskiftet 1988/89 ble han arbeidsledig fra sin tidligere stilling som selger og hadde fra da av sin eneste beskjeftigelse i X.

B og A kontaktet K-bank høsten 1988 med sikte på å få endret sikkerhetene samtidig som selskapet skiftet navn fra Y AS til X.

Det er noen uenighet mellom partene hvilke regnskapsopplysninger som forelå på dette tidspunktet. Det er for retten fremlagt regnskap for 1988 og 1989 med revisorberetning av henholdsvis 17. november 1989 og 21. januar 1991. Regnskapene for 1988 inneholder regnskapstallene for 1987 som sammenligning. Underskuddet i 1987 var på kroner 217.833,- og akkumulert underskudd kroner 680.336,-. For 1988 heter det i revisors beretning: «Det fremgår av regnskapet at selskapet har et akkumulert underskudd på kroner 788.343,-. Jeg peker igjen på styrets ansvar i forbindelse med fortsatt drift under henvisning til aksjeloven §11-12». Revisjonsberetningen for 1989 har tilsvarende formulering under henvisning til at det akkumulerte underskudd da var på kroner 719.473,-.

I brev av 10. januar 1989 sa banken seg villig til å frigi sikkerhetene som var stilt av C og hans mor mot å få ny sikkerhet fra B og hennes mor samt fra A.

Det ble utstedt nye gjeldsbrev, nå på henholdsvis kroner 2 millioner og 566.658,-. Lånene var en fortsettelse av de opprinnelige låneforhold. Begge gjeldsbrevene ble undertegnet av B for hoveddebitor og påført hennes kausjonsforpliktelse.

A kausjonerte på separat kausjonserklæring samt pantsettelseserklæring som nevnt ovenfor.

Stovnerhøgda borettslag avga besittelseserklæring til K-bank 6. april 1989 vedrørende As leilighet.

A avga ny pantsettelseserklæring for adkomstdokumentene til «Stovnerhøgda BRL med tilknyttet leierett» den 18. mars 1990. Også dette dokument skulle gi sikkerhet for «alle nåværende og fremtidige forpliktelser». Den 19. juli 1990 ble kassakreditten midlertidig utvidet med kroner 300.000,-. A ga påtegning om at han var innforstått med forhøyelsen av kreditten. Den 22. juli 1990 avga A på ny en pantsettelseserklæring vedrørende «adkomstdokumenter til leilighet i Stovnerhøgda borettslag med tilhørende leierett». Sikkerheten skulle gjelder «enhver forpliktelse».

Samboerforholdet mellom B og A tok slutt, og A henvendte seg til K-bank for å få frigitt kausjonen og sikkerheten i leiligheten. Banken avslo 25. april 1991 å frigi sikkerhetene med mindre tilsvarende sikkerhet ble stilt.

Sommeren 1991 fikk X innvilget avdragsfrihet for begge gjeldsbrevlånene i en periode på 3 måneder.

Sent på året i 1991 ble det forhandlet om salg av spiserestauranten i underetasjen i X. I den forbindelse var banken villig til å godta at ikke hele første avdrag på kjøpesummen skulle gå til nedbetaling av gjelden. Det månedlige avdrag på det ene gjeldsbrevlånet skulle samtidig reduseres fra kroner 50.000,- til kroner 25 000,-. Salget ble ikke gjennomført, men reduksjonen av månedsbeløpet til banken ble opprettholdt. A fikk ikke informasjon om noe av dette.

Etter mislighold sa K-bank opp hele sitt engasjement i brev av 20. mai 1992. Bankens krav utgjorde da til sammen kroner 1.116.625,-.

X ble tatt under konkursbehandling 31. august 1992. Etter konkursen sa K-bank på ny opp engasjementet, nå med total gjeld på kroner 1.264.979,33.

B ble senere idømt straff av fengsel i 60 dager for overtredelse av straffeloven §286, 2. straffalternativ, jf straffeloven §288, regnskapsloven §5 og §8, ligningsloven §12-3 nr 1a og §12-1 nr 1.

A ble 7. april 1994 krevet som kausjonist for kroner 1.586.517,15.

Partene innledet forhandlinger med sikte på en minnelig ordning. Da de ikke kom til enighet begjærte K-bank tvangssalg for Oslo namsrett av adkomstdokumentene for As leilighet. A bestred at tvangsgrunnlaget kunne gjøres gjeldende, idet han hevdet at ansvaret etter realkausjonen måtte anses bortfalt. Tvisten ble overført til søksmåls former.

Oslo namsrett avsa 14. oktober 1999 dom med slik domsslutning:

1. As realkausjon overfor Christiania Bank og Kreditkasse ASA består.

2. Begjæringen om tvangssalg tas ikke til følge.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.

A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. K-bank har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt 25. og 26. mai 2000 i Oslo tinghus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Fra K-bank møtte prosessfullmektigen. Det ble avhørt tre vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Ankesaken er begrenset til kun å gjelde gyldigheten av realkausjonen, herunder hvorvidt det forelå tvangsgrunnlag.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Pantsettelsen av As leilighet er ugyldig på grunn av mangelfull identifikasjon av panteobjektet. K-bank har i alt fått tre pantsettelseserklæringer. Den første ble utstedt 31. januar 1989 og angir hvilken leilighet som pantsettes. Denne pantsettelseserklæring ble imidlertid avløst av en ny pantsettelseserklæring datert 18. mars 1990. Panteobjektet ble her angitt å være «Stovnerhøgda BRL med tilknyttet leierett». Denne angivelse tilfredsstiller ikke de krav som må stilles til spesifikasjon for gyldig pantsettelse. Den tredje pantsettelseserklæring - som avløste den andre - er utstedt 22. juli 1990 og panteobjektet ble der beskrevet slik: «adkomstdokumenter til leilighet i Stovnerhøgda borettslag med tilhørende leierett». Heller ikke denne pantsettelsen tilfredsstiller kravene til spesifikasjon - det fremgår ikke hvilken leilighet som pantsettes.

Begjæringen om tvangssalg sier intet om hvilken pantsettelseserklæring som benyttes som grunnlag for tvangssalget. Når et dokument avløser et tidligere dokument må det eldre anses bortfalt.

Besittelseserklæringen er fra 1989 og kan ikke knyttes til en pantsettelse i 1990. Det foreligger ingen notifikasjon av pantsettelsen i 1990, som er et krav for å oppnå rettsvern.

Det gjøres videre gjeldende at banken ikke har oppfylt sin opplysningsplikt overfor kausjonisten ved kausjonsinngåelsen. Egenkapitalen i selskapet var tapt i 1986, og selskapet var insolvent da kausjonen ble stilt i 1989. Kausjonen ble stilt for eldre gjeld, slik at kausjonen ikke tilførte selskapet ny kapital. Banken var klar over at styret i selskapet på kausjonstidspunktet hadde plikt til å begjære oppbud. I revisjonsberetningene for regnskapsårene 1988 og 1989 har revisor påpekt styrets ansvar etter dagjeldende aksjelovs §11-12. For 1988-regnskapet har revisor uttrykt seg slik: «Jeg peker igjen på styrets ansvar .....». Dette må tilsi at en slik påpeking av ansvar også ble gjort i forbindelse med regnskapet for 1987.

Banken er den profesjonelle part med erfaring i å analyseres regnskaper. A møtte selv opp i banken for underskrift på kausjonsdokumentene. Banken skulle da ha opplyst om selskapets økonomiske situasjon. Hadde A visst om denne situasjonen, ville han ikke kausjonert og stilt sin leilighet i pant. Leiligheten er det eneste aktivum han har.

Namsretten har tatt feil når den legger til grunn at A var nærmere enn banken til å skaffe seg rede på selskapets økonomi. A var ikke involvert i selskapets regnskapsføring og han hadde aldri sett regnskapene. Han hadde inntrykk av at selskapet gikk godt. Både kausjonen og pantsettelsen må være ugyldig etter vanlige kausjonsrettslige regler og avtaleloven §36.

Kausjonisten må også bli fri fra ansvaret siden banken ga hoveddebitor henstand på 3 måneder uten å underrette kausjonisten. Risikoen for tap økte og kausjonisten ble fratatt muligheten til å legge press på hoveddebitor.

Bankens passivitet i tiden etter misligholdet og konkursen er dessuten så graverende at kausjonen må anses bortfalt. Det gikk over 5 år fra konkursen til begjæring om tvangssalg ble fremmet. Banken har på denne måten spekulert i at boligprisene ville stige kraftig, slik at pantet ved realisasjon ville innbringe banken et større beløp enn for flere år siden.

I motsøksmålet fastholdes det at pantsettelseserklæringen er et skadesløsbrev slik at det ikke foreligger grunnlag for tvangssalg, jf tvangsfullbyrdelsesloven §12-2, første ledd (a). Pantsettelsen gjelder «enhver forpliktelse» og er ikke spesifisert med et kronebeløp eller et maksimumsbeløp.

Den ankende part, A, har lagt ned slik påstand:

1. I anken: As kausjonsansvar overfor Christiania Bank og Kreditkasse ASA bortfaller.

2. I motanken: Namsrettens domsslutning punkt 2 stadfestes.

3. I begge: A tilkjennes saksomkostninger så vel for namsretten som for lagmannsretten.

Ankemotparten, Christiania Bank og Kreditkasse ASA, har i det vesentlige anført:

Pantsettelsen av As leilighet i Stovnerhøgda borettslag er gyldig. Pantsettelsen ble gjort i forbindelse med kausjonsstiftelsen i 1989. I pantsettelseserklæringen av 31. januar 1989 ble panteobjektet spesifisert til leilighet nr .. i borettslaget. Borettslaget har avgitt besittelseserklæring 6. april 1989 der leiligheten er spesifisert til nr .. (..-..). Ved besittelseserklæringen har banken fått pant i As leilighet. Det er ingen tvil om hvilken leilighet pantet gjelder. Dessuten måtte A selv passe på at angivelsen av leiligheten ble riktig. De to etterfølgende pantsettelser var unødvendige og kan ikke medføre at den første pantsettelsen blir ugyldig. Det er ikke foretatt ny notifikasjon til borettslaget vedrørende de to siste pantsettelser - det var heller ikke nødvendig. Pantsettelsen 31. januar 1989 sammenholdt med besittelseserklæringen, innebærer en fullt gyldig pantsettelse.

Det bestrides at banken ikke har overholdt sin opplysningsplikt overfor kausjonisten. Revisjonsberetningen for regnskapsåret 1989 er først undertegnet 21. juni 1991. Revisjonsberetningen for 1988 er undertegnet 17. november 1989, det vil si mange måneder etter kausjonsinngåelsen. Revisjonsberetningen for 1987 har ikke vært mulig å fremskaffe (revisor har kastet dokumenter eldre enn 10 år). Så sent som regnskapene ellers har vært avsluttet, kan det ikke utelukkes at heller ikke 1987-regnskapet forelå på kausjonstidspunktet.

Regnskapstallene var heller ikke slike at de ga grunn til spesiell bekymring. Underskuddet i 1988 var mindre enn i 1987 og for 1989 viste regnskapet et overskudd før ekstraordinære poster. Likviditeten var også bedre enn underskuddet skulle tilsi. Etter at hoveddebitor kjøpte X ble en betydelig goodwill-post ført opp i regnskapet. Denne goodwill var gjenstand for stor årlig avskrivning. Avskrivningen var større enn underskuddene de enkelte år.

For banken var det avgjørende at ingen av hoveddebitors låneforpliktelse var blitt misligholdt. Det forelå således ingen alarmerende opplysninger som banken burde ha nevnt for kausjonisten.

A var samboer med innehaveren av X og han var også selv involvert i deler av driften. Han var derfor selv nærmest til å ta rede på utviklingen i selskapet. Det var også A som sammen med hoveddebitor oppsøkte banken og tilbød kausjonen. Han hadde da også anledning til å spørre hvordan engasjementene var og hvordan de utviklet seg. A har derved forsømt sin undersøkelsesplikt.

Det foreligger heller ingen etterfølgende opptreden fra bankens side som kan begrunne at kausjonisten blir fritatt fra sin forpliktelse.

Betalingsutsettelsen i 1991 har ingen betydning for kausjonisten - hans risiko har ikke økt som følge av utsettelsen. En utsettelse på kun 3 måneder kan ikke begrunne fritak for kausjonisten. Det viste seg også at til tross for utsettelsen, ble det betalt noe avdrag i utsettelsesperioden. Den reelle utsettelsen har derfor kun vært ca 2 måneder.

Det har heller ingen betydning at kausjonisten ikke ble underrettet om forhandlinger om salg av deler av X. Dette salget ble ikke gjennomført, men ville hatt som konsekvens at engasjementet ville blitt redusert - noe som også ville vært i kausjonistens interesse.

Det er ingen grunn til å anta at A hadde villet foreta seg noe om han var blitt informert om betalingsutsettelsen og salgsforhandlingene. Da han fikk underretning om misligholdet ved påkravet, foretok han seg intet. Han hadde neppe handlet annerledes om han hadde fått vite om omstendighetene tidligere. Dessuten var det lite han kunne gjøre, alt som kunne pantsettes hos hoveddebitor var allerede pantsatt og lånene var før misligholdet nedbetalt til rett tid.

Avtaleloven §36 kan ikke få anvendelse. A forholdt seg helt passiv med hensyn til å undersøke selskapets finansielle situasjon, og han må selv ta ansvaret for at han ikke ble bedre informert.

Banken bestrider at den har utvist klanderverdig passivitet i tiden etter misligholdet. Banken hadde på tiden for misligholdet et betydelig antall misligholdte låneengasjementer, og det måtte nødvendigvis ta lang tid å få behandlet den enkelte sak. Den tiden det har tatt har ikke hatt noen betydning for A.

I motkravet bestrides at pantsettelsen er en skadesløspantsettelse hvor kravets omfang må fastsettes ved dom eller annet tvangsgrunnlag, jf tvangsfullbyrdelsesloven §12-2, første ledd (a). Tvangsgrunnlaget er kun de to gjeldsbrevene datert 31. januar 1989. Kassakreditten er ikke tatt med som tvangsgrunnlag. Selv om pantsettelseserklæringen ikke angir beløp, men viser til» alle nåværende og fremtidige forpliktelser «, er det tilstrekkelig for tvangsgrunnlag å vise til at gjeldsbrevene har klart angitte beløp - det er ingen tvil om restgjelden etter gjeldsbrevene. Særregelen om skadesløst brev kommer derfor ikke til anvendelse i saken.

Ankemotparten, K-bank, har lagt ned slik påstand:

1. Oslo namsrett dom av 14. oktober 1989 pkt 1 stadfestes.

2. Christiania Bank og Kreditkasse ASA tilkjennes saksomkostninger for namsretten og for lagmannsretten med tillegg av lovbestemt forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

I motanken:

1. Begjæring om tvangssalg av adkomstdokumenter til leilighet nr .. i Stovnerhøgda borettslag fremmes.

2. Christiania Bank og Kreditkasse ASA tilkjennes saksomkostninger for namsretten og for lagmannsretten med tillegg av lovbestemt forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten skal bemerke:

A har gjort gjeldende at banken har forsømt sin opplysningsplikt overfor kausjonisten.

I kausjonsforhold er hovedregelen at kausjonisten selv er ansvarlig for sine egne forutsetninger og selv må undersøke hvilken risiko han påtar seg, jf Carsten Smith, Kausjonsrett 3. utgave 1997, side 49 f.f..

Gjennom rettspraksis er det imidlertid fastslått at kreditor har en aktsomhetsplikt til å gi opplysninger i tilfelle hvor det er grunn til å anta at kausjonisten ikke er klar over viktige risikomomenter ved kausjonen. Utviklingen har gått i retning av å stille strengere krav til kreditoraktivitet. I den nye finansavtaleloven blir det lovfestet at institusjoner av eget tiltak skal gi kausjonistene visse opplysninger, jf §59. Plikten i den nye loven til å gi opplysninger om den alminnelige risiko ved kausjon går videre enn det som er gjeldende rett i dag, jf Rt-1995-245.

For at kausjonsansvaret skal falle bort, må den manglende opplysning være av viktighet. Det må kunne legges til grunn at kausjonisten ikke ville ha inngått avtalen om han hadde kjent til opplysningen. Kreditors opplysningsplikt vil også omfatte omstendigheter som han burde ha kjent til, jf Rt-1984-28. Rettsreglene vil være de samme for ordinære kausjoner som for realkausjoner.

Hvem av partene som må anses nærmest til å bære risikoen for at et forhold ikke er tilstrekkelig opplyst på tiden for kausjonsinngåelsen, må avgjøres etter en konkret skjønnsmessig vurdering.

Det er på det rene at da kausjonen ble inngått i januar 1989, var hoveddebitor insolvent.

Egenkapitalen var tapt og styret i X hadde etter daværende aksjelov §11-12 fjerde ledd plikt til å opplyse om dette og om det var grunn til å treffe tiltak for å sikre selskapets drift, eventuelt oppløse selskapet. Slik regnskapene var, ville en oppløsning av selskapet tilsi at det ble begjært oppbud.

Et spørsmål er om banken var klar over denne situasjonen eller burde vært klar over den da kausjonen ble stiftet. Regnskapet for 1989 forelå ikke før i 1991 og kan ikke ha vært kjent. Avsluttet regnskap for 1988 forelå ikke før i november 1989 og kan derfor heller ikke ha vært kjent. Imidlertid har revisor i sin revisjonsberetning for regnskapsåret 1988 uttalt at han «igjen» viser til selskapets ansvar etter aksjeloven §11-12. Denne formulering tilsier at det også ble vist til aksjeloven §11-12 i revisjonsberetningen for 1987. Det må legges til grunn at regnskapet for 1987 med revisjonsberetning forelå i banken på kausjonsstiftelsestidspunktet. Dersom banken likevel på dette tidspunktet ikke var kjent med revisors henvisning til aksjeloven §11-12, hadde banken i alle fall tilstrekkelige opplysninger til selv å konstatere at aksjekapitalen var tapt og at styret i realiteten hadde plikt til å begjære oppbud. Aksjekapitalen i selskapet var på kroner 500.000,-. For regnskapsåret 1988 var det akkumulerte underskudd kroner 788.343,-. For 1987 var underskuddet 217.633,- og akkumulert underskudd på kroner 680.136,-. Dette tilsier at det også for 1986 må ha vært et betydelig underskudd, og at mer enn 2/3 av aksjekapitalen allerede da var tapt.

Da kausjonen ble stilt må banken ha foretatt en viss fornyet gjennomgang av hoveddebitors engasjementer. Selskapet skiftet navn og en medeier gikk ut av selskapet. Nye kausjonister kom inn og nye gjeldsbrev i hovedforholdet ble utstedt for det til da nedbetalte beløp. Det har formodningen for seg at banken da har hatt oppdaterte regnskaper og at banken i alle fall fra da av har vært kjent med at selskapet var insolvent.

Lagmannsretten finner at kausjonisten ikke var klar over denne situasjonen da kausjonsavtalen ble inngått, og at han ikke ville inngått avtalen om han hadde kjent til forholdet.

Spørsmålet blir da hvem av partene som er nærmest til å bære risikoen for den manglende opplysning.

A hadde som samboer og som delvis engasjert i driften av X god mulighet og oppfordring til å sette seg inn i selskapets økonomiske situasjon. Han kunne derved selv ha vurdert risikoen ved kausjonen. A har vært mer passiv enn hva som måtte forventes av en kausjonist. Hans passivitet med hensyn til å bli informert, må imidlertid vurderes opp mot kreditors opplysningsplikt.

Lagmannsretten vil ta utgangspunkt i at det her dreier seg om en såkalt generalsikkerhet. Kausjonen og realsikkerheten gjelder et ubestemt og ubegrenset beløp - også enhver fremtidig forpliktelse. Rettspolitisk er slike kausjoner meget betenkelige, jf Smith, l.c.s. 73. Etter den nye finansavtaleloven ville slike kausjoner ikke være bindende, jf §61.

Lagmannsretten legger til grunn at når denne type kausjoner inngås etter dagens rettsordning, må det tilsi at kreditor får en skjerpet aktsomhet med å opplyse om konkrete risikomomenter. Uansett hva banken hadde av opplysninger, må omstendighetene ha tilsagt at sannsynligheten for tap i dette tilfellet var stor. Også det tilsier at kravene til kreditors opplysningsplikt blir skjerpet, særlig sammenholdt med at kausjonen ble stilt for eldre gjeld. Dertil kommer at banken var den profesjonelle kredittyter som av den grunn bør ha særlig opplysningsplikt overfor private kausjonister. Det har også betydning at realkausjonsobjektet er hjemmet til kausjonisten, og det eneste aktivum han eier. Det vises også til Borgarting lagmannsretts dom inntatt i RG-1999-1375 der det legges til grunn at kreditor har en særlig aktsomhetsplikt ved kausjon innen familien.

Lagmannsretten vil bemerke at bankens manglende informasjon ikke fremstår som utslag av uredelighet eller illojalitet i kontraktsforhold. Vitneforklaringen til de bankansatte tyder på at banken var mest opptatt av at lånene ble betjent og at det ikke forelå noen mislighold. Banken synes ikke å ha hatt tilstrekkelig forståelse av at aksjekapitalen var tapt og av revisors henvisning til aksjeloven §11-12. Denne oppfatning bestyrkes av at da kassakreditten ble midlertidig utvidet med kroner 300.000,- i 1990, må banken i alle fall ha vært i besittelse av regnskapene for 1988 med revisjonsberetning som henviste til aksjeloven §11-12. Kausjonisten ble ved denne anledning bare bedt om å undertegne på at han var innforstått med forhøyelsen av engasjementet. Han ble ikke opplyst om det store akkumulerte underskuddet og revisjonsrapporten. Banken synes heller ikke å ha vært opptatt av denne situasjonen i forhold til hoveddebitor.

Det er imidlertid ikke avgjørende om banken bevisst har holdt tilbake opplysninger. Det er tilstrekkelig for å fastslå at opplysningsplikten er tilsidesatt at banken burde ha visst om situasjonen og burde ha opplyst om det. Lagmannsretten er kommet til at banken hadde nok opplysninger om at insolvens og at styret i X hadde plikt til å begjære oppbud. Dette burde banken ha orientert kausjonisten om. Lagmannsretten finner som nevnt at kausjonisten ikke ville stilt kausjonen med pantsettelse av sin leilighet om dette var opplyst for ham.

Etter dette vil A få medhold i at realkausjonen er bortfalt. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, finner lagmannsretten å kunne ta ankende parts påstand i motanken til følge. Begjæringen om tvangssalget kan da ikke fremmes og namsrettens domsslutning pkt. 2 blir å stadfeste.

Anken har ført frem. Saksomkostningsspørsmålet for hovedanken blir å avgjøre etter tvistemålsloven §172, jf §180 annet ledd. For motanken blir spørsmålet å avgjøre etter §180 første ledd. I namsretten ble saksomkostninger ikke tilkjent. Slik saken sto for namsretten er lagmannsretten enig i denne omkostningsavgjørelse. Namsrettens domsslutning pkt. 3 blir derfor å stadfeste. For lagmannsretten blir A å tilkjenne saksomkostninger. Advokat Jostein Grosås har krevet omkostninger for lagmannsretten, inkludert motsøksmålet, med kroner 67500,- hvorav kroner 51500,- er salær. Av salæret gjelder kr 42.000 hovedanken og kr 9.500 motanken. Det er ikke reist innvendinger mot den innleverte omkostningsoppgave, og lagmannsretten legger den til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. As kausjonsansvar overfor Christiania Bank og Kreditkasse ASA bortfaller.

2. Namsrettens domsslutning punkt 2 og 3 stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Christiania Bank og Kreditkasse ASA 58.000 - femtiåttetusen - kroner i hovedanken og 9.500 - nitusenfemhundre - kroner i motanken til A innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.