LB-2000-1888

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-12-19
Publisert:	LB-2000-01888
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-11333 M/13 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01888 M/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00179.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Berit Sagfossen) mot A (Forsvarer: Advokat Øivind Elseth).
Forfatter:	Lagdommer Egil F. Jensen, formann. Lagdommer Thore Rønning. Ekstraordinær lagdommer Johannes Smit. 4 lagrettemedlemmer/ meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §233, §39, §257, §258, §260, §263, §35, §37d, §54, §60, §62, §63, §64, Fengselsloven (1958) §41, Legemiddelloven (1992) §24, §31

A, født *.*. 1969, har bopel i - - veien 2, Oslo, men er f.t. undergitt varetekt i Ila landsfengsel. Han er ugift, uten forsørgelsesbyrde og uformuende. Han er tidligere straffedømt flere ganger.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Oslo den 16. november 1999, post I uttatt etter ordre fra Riksadvokaten, er A satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter:

I

Straffeloven §233, første og annet ledd

for å ha forvoldt en annens død, og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Grunnlag er følgende forhold:

a) Mellom mandag 9. og onsdag 11. november 1998 i et bolighus i - - -veien 44 i Oslo stakk han med en kniv B 66 ganger i halsen og over store deler av kroppen. 14 av knivstikkene gikk inn i brysthulen. B døde av forblødning og sammenfall av lungene, særlig den venstre.

b) Til tid og på sted som nevnt under post I a) stakk og/eller skar han med en kniv C 25 ganger bl.a i brystet, maven og ryggen. Ett knivstikk gikk gjennom hjertet og inn i ryggvirvelsøylen, slik at C døde.

II

Straffeloven §257, jf. §258

for å ha borttatt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden, idet tyveriet anses som grovt, særlig fordi det er forøvet ved innbrudd og gjelder en betydelig verdi, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:

a) Tirsdag 21. oktober 1997, i tidsrommet kl. 0800 - kl. 1645 i - - veien 20 i Oslo, banet han seg adgang til en enebolig, tilhørende D, ved å fjerne listene rundt et vindu og deretter ta ut vinduet. Fra stedet borttok han bl.a en Nokia mobiltelefon m/utstyr, 2 solbriller, 1 Minolta speilreflekskamera m/utstyr, 1 videospiller, 1 trådløs telefon, 2 bunadssøljer, 1 lommebok m/diverse kort og ca kr 5.000,- i kontanter.

b) Onsdag 2. september 1998 i tidsrommet kl. 0745 - kl. 1400 i - - -veien 69 i Oslo, banet han seg adgang til en enebolig, tilhørende E, ved å bryte opp et kjellervindu og deretter slå i stykker en dør opp til 1. etasje med en øks. Fra stedet borttok han bl.a diverse smykker, sølvtøy, fotoutstyr, Gameboy m/flere spill, musikkutstyr m.m. til en samlet betydelig verdi.

c) Torsdag 17. september 1998 ca kl. 0050 i - - gaten 7 A og B i Oslo, banet han seg adgang til loftet ved å åpne låsen i loftsdøren med et plastkort. Fra en ulåst bod på loftet borttok han en bag inneholdende bl.a diverse klær.

d) I tidsrommet lørdag 10. oktober 1998 kl. 2330 - søndag 11. oktober 1998 om morgenen i - - veien 3 D i Oslo, banet han seg adgang til et rekkehus, tilhørende F, ved å bryte opp et vindu inn til kjøkkenet. Fra stedet borttok han bl.a diverse sølvbestikk, 9 ur, diverse smykkegjenstander m.m. til en samlet betydelig verdi.

e) Tirsdag 13. oktober 1998 ca kl. 2000 i - - 4 B i Oslo, banet han seg adgang til rekkehus, tilhørende G, ved å bryte opp et kjellervindu. Fra stedet borttok han bl.a ca. kr 1.800,- i kontanter, 3 armbåndsur, samt diverse smykker til en samlet verdi av ca kr 20.000,-.

f) Torsdag 22. oktober 1998 i tidsrommet ca kl. 1130 - 1715 i - - veien 50 i Oslo, banet han seg adgang til en villa, tilhørende H og I, ved å presse opp kjellervinduet med en gjenstand, slik at en jernslå på vinduet ble bøyd. Fra stedet borttok han bl.a en safe med diverse innhold, smykkegjenstander i sølv og gull, armbåndsur, kniver, foto- og musikkutstyr, briller m.m. til en betydelig verdi.

g) Til tid og på sted som nevnt under post I, etter å ha banet seg adgang til huset ved å knuse glassfyllingen i verandadøren, borttok han diverse verdigjenstander, bl.a. 5 ringer, 1 håndveske med diverse innhold og 2 armbåndsur.

III

Straffeloven §260 første ledd og fjerde ledd

for uten å høre til den berettigede husstand eller å være i hans tjeneste, rettsstridig å ha tatt en motorvogn og brukt eller forføyet over den, eller medvirket til dette, og bruken hadde til følge betydelig skade på person eller formue, og/eller den skyldige tidligere er dømt for overtredelse av denne bestemmelse.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Torsdag 6. august 1998 i tidsrommet ca kl. 1140 - kl. 1440 fra X i Oslo, tok han en Subaru Legacy varebil med kjennemerke DH ****, tilhørende J, ved å benytte falsk/urett nøkkel og kjørte denne på gater og veier i Oslo inntil bilen ble hensatt ved - - kirke ca kl. 1645.

IV

Legemiddelloven §31 annet ledd, jf. §24 første ledd

for uten lovlig atkomst å ha vært i besittelse av eller brukt narkotika m.v.

jf. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30 06 78 og Helsedirektørens narkotikaliste

hvoretter bl.a kodein skal regnes som narkotika.

Grunnlag er følgende forhold:

a) Torsdag 12. november 1998 ca kl. 1400 på - - - i Oslo, var han i besittelse av 33 tabletter Paralgin forte inneholdende virkestoffet kodein.

b) Søndag 15. november 1998 ca kl. 2200 i sentralarresten i Politihuset i Oslo, var han i besittelse av en ferdigblandet sprøyte inneholdende bl.a amfetamin, samt et mindre kvantum amfetamin.

c) I tidsrommet søndag 15. november 1998 ca kl. 2200 til mandag 16. november 1998 om kvelden, brukte han amfetamin i cellen i sentralarresten i politihuset i Oslo.

Straffelovens §62, §63 annet ledd (post III a) og b), §64 første ledd (post II a) og §263, samt fengselslovens §41, jf. straffelovens §54 nr. 3 (post II b) får anvendelse.

Påstand om bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffelovens §39 nr. 1, a-f for et tidsrom av inntil 10 år forbeholdes nedlagt.

Påstand om inndragning og erstatning forbeholdes nedlagt.

Tiltalens post I er utferdiget etter riksadvokatens ordre.

Oslo byrett avsa den 15. mai 2000 dom med slik domsslutning:

1. A, f. *.*..69, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd, §258 jf. §257, §260 første og fjerde ledd og legemiddellovens §31 annet ledd jf. §24, første ledd, til en straff av fengsel i 21 -tjueen- år. Til fradrag kommer 553 -femhundreogfemtitre- dager for utholdt varetekt jf straffelovens §60. Dommen er en fellesstraff med resttid etter prøveløslatelse av Oslo byretts dom av 23.12.97 jf fengselsloven §41 jf straffelovens §54 nr. 3. Straffelovens §62, §63 annet ledd, §64 første ledd og §263 er gitt anvendelse.

2. Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til overfor A å anvende sikringsmidler omhandlet i straffeloven §39 nr. 1 litra a-f for et tidsrom av inntil 10 -ti- år.

3. 2 beslaglagte kniver inndras til fordel for statskassen i medhold av straffeloven §35 jf. §37d.

4. A dømmes til å betale til Gjensidige forsikring kr 131.830 -kroneretthundreogtrettientusenåttehundreogtretti- innen 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.

Om det nærmere saksforhold vises for øvrig til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Prinsipalt gjelder anken saksbehandlingen, subsidiært bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalebeslutningens post I a) og b). Ved lagmannsrettens beslutning av 19. juni 2000 ble anken henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalebeslutningens post I a) og b). For øvrig ble anken nektet fremmet.

Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus i dagene 4. - 19. desember 2000. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Rettspsykiater Karl-Ewerth Horneman og professor/overlege Jofrid Alice Nygaard, som har vært oppnevnt som rettspsykiatrisk sakkyndige, fulgte forhandlingen frem til og med 14. desember 2000 da de ble dimittert etter å ha avgitt forklaring om reaksjonsvalget. Det ble avhørt 33 vitner, hvorav to pr telefon. Tre vitner var det ikke mulig å stevne, og to vitner var avgått ved døden. Forsvareren dokumenterte disse vitnenes politiforklaringer med samtykke fra aktor og tilslutning fra retten. Rettens medlemmer, lagretten, de sakkyndige, aktor, tiltalte og forsvareren foretok utvendig åstedsbefaring i - - veien 44. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

1. A, f. *.*. 69, dømmes for overtredelser av straffeloven §233, første og annet ledd, og for de forhold som ble rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 15. mai 2000, til en straff av fengsel i 21 -tjueen- år.

Straffen er fellesstraff med resttid etter prøveløslatelse av Oslo byretts dom av 23. desember 1997, jf. fengselslovens §41 jf. straffeloven §54 nr. 3.

Straffeloven §62, §63 annet ledd, §64 første ledd og §263 er anvendt.

Til fradrag i straffen kommer 767 -syvhundreogsekstisyv- dager for utholdt varetekt, jf. straffeloven §60.

2. Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 a-f for et tidsrom av inntil 10 -ti- år.

Forsvareren har nedlagt slik påstand:

A straffes på mildeste måte. Sikringsbemyndigelse gis ikke.

Lagmannsretten bemerker:

Lagretten er forelagt to hovedspørsmål som begge er besvart med ja. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn. Tiltalte er således funnet skyldig i to tilfelle av forbrytelse mot straffeloven §233 annet ledd, jfr første ledd, idet det av drøftelsen nedenfor vil fremgå at lagmannsretten har funnet at det er tale om forsettlige drap begått under særdeles skjerpende omstendigheter. I tillegg kommer grove tyverier, bilbrukstyveri og overtredelser av legemiddelloven som er endelig fastlagt ved byrettens dom.

Tiltalte A er i dag 31 år. Han begynte å bruke hasj allerede som 12-13 åring. Senere har han utviklet et omfattende og vedvarende blandingsmisbruk av rusmidler som blant annet omfatter amfetamin, heroin og medikamenter, særlig Paralgin Forte og Rohypnol. Den siste tiden før pågripelsen i november 1998 brukte han helst amfetamin. Tiltalte har fullført 9-årig grunnskole og påbegynt utdanning som maler ved videregående skole.

Tiltalte fikk sin første straffedom i 1987, men de straffbare handlinger ble påbegynt allerede i 1985. Frem til 1997 er det blitt ytterligere 9 dommer, de fleste for vinningsforbrytelser, men også med innslag av voldskriminalitet. Særlig nevnes en dom fra 1991 som omfatter legemsbeskadigelse ved bruk av kniv. Han sonet fengselsstraff første gang i 1989. Senere har det blitt flere fengselsopphold for avsoning av straffer opp til to år. I fengsel har han stort sett vært rusfri, men etter løslatelse har han forholdsvis hurtig startet opp igjen med bruk av rusmidler. Han har hatt noen arbeidsforhold av kortere varighet, men har som regel vært uten arbeid. Han har søkt sosial tilknytning til et miljø i området Torshov-Sinsen, der mange i likhet med tiltalte har hatt problemer med rus og kriminalitet. Bopel har han beholdt hos sin far.

En dag i første halvdel av november 1998 - trolig mandag 9. - inntok tiltalte amfetamin intravenøst. Tidlig om kvelden befant han seg utenfor - - -veien 44 i den hensikt å ta seg inn i eneboligen på eiendommen for å finne verdigjenstander som han kunne bortta og omsette. Han antok at det ikke var mennesker i huset, og han tok seg derfor inn ved å knuse en glassrute i utgangsdøren fra stuen i første etasje til hagen. Eierne av huset - B og C, som den gang var henholdsvis 67 og 70 år - befant seg imidlertid i huset.

Bl. a. fordi tiltalte har benektet å ha utført drapene og hevdet at disse ble foretatt av en ikke navngitt person mens han selv befant seg i annen etasje, er det videre hendelsesforløp noe uklart, men mest sannsynlig har det meget hurtig kommet til en konfrontasjon mellom tiltalte og ekteparet. Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte oppfattet det slik at mannen hindret ham i å unnslippe, og tiltalte grep deretter til omfattende vold. I utgangspunktet har han nok bare hatt som mål å passivisere ekteparet, men etter hvert har han tilført dem en lang rekke stikk mot overkroppen ved bruk av minst tre forskjellige kniver eller stikkredskaper. Ett av stikkene mot C gikk gjennom hjertet og inn i rygghvirvelsøylen, der kniven ble sittende fast. Under forsøk på å trekke kniven ut, har den brukket slik at knivbladet sto igjen i mannens bryst mens skaftet er forsvunnet. Til sammen var B tilført 66 og C 25 stikk. Begge var stukket både i bryst og rygg. Mange av stikkene var dype, om lag 15 cm, og åpenbart utført med stor kraft. Det knivbladet som sto fast i mannens bryst hadde en lengde på drøyt 20 cm og største bredde på 3,8 cm. En annen kniv med blod som er sporet tilbake til B, ble funnet utendørs, på grensen mot naboeiendommen. Bladet på denne kniven er målt til 21 cm og med største bredde 3,0 cm. Mye kan tale for at disse to knivene er tatt fra kjøkkenet i - - -veien 44. Den tredje kniven eller stikkredskapet er ikke funnet.

Det må antas at ektefellene B og C forholdsvis hurtig har avgått ved døden som følge av de omfattende stikkskader. Funn på åstedet og det faktum at tiltalte var alene og brukte flere kniver, indikerer imidlertid at hendelsesforløpet har tatt en viss tid, og at ekteparet herunder har beveget seg en del i stue-området. De ble funnet i stuen torsdag den 12. november. Under obduksjonen er avdekket at C var påført betydelig stumpvold-skade i venstre korsrygg/flanke, herunder med brudd av et ribben.

I tilknytning til drapene har tiltalte gjennomsøkt skuffer og skap i så vel første som annen etasje. Ved byrettens dom, jfr tiltalebeslutningens post II g), er han domfelt for å ha borttatt diverse verdigjenstander fra huset, blant annet 5 ringer, en håndveske med diverse innhold, og to armbåndsur. Det er usikkert når dette er gjort, og hvordan tiltalte er kommet i besittelse av ringene som B i følge vitneutsagn brukte hver dag. Forholdet er uten betydning for straffutmålingen, og retten finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på denne problemstillingen. Retten tar heller ikke stilling til om tiltalte har vært inne i bolighuset etter mandag 9. november 1998. Derimot legges til grunn til at han kom tilbake til eiendommen minst en gang mellom 9. og 12. november for å henge opp en stige og å fjerne post/aviser.

Straffutmåling

Lagmannsretten finner - i likhet med byretten - at det utvilsomt foreligger særdeles skjerpende omstendigheter i forhold til begge drapene. Det sentrale i denne sammenheng er den måten drapene er utført på, og som er nærmere beskrevet i byrettens dom. Lagmannsretten peker også på at ofrene var eldre mennesker som i praksis har vært helt forsvarsløse, og at de er blitt angrepet på en ekstremt brutal måte i sitt eget hjem. Lagmannsretten viser og slutter seg for øvrig til byrettens nærmere begrunnelse på dette punkt.

Lagmannsretten skal etter dette utmåle straff for to forsettlige drap begått under særdeles skjerpende omstendigheter, samt de forhold som er endelig avgjort ved byrettens dom. Disse forhold som gjelder grove tyverier, bilbrukstyveri og overtredelse av legemiddelloven, er av helt underordnet betydning ved siden av drapene. Medtatt i straffen er også en kortvarig resttid etter prøveløslatelse i 1997, jfr fengselsloven §41 sammenholdt med straffeloven §54 nr. 3.

En samlet lagmannsrett er enig med byretten i at straffen bør settes til 21 år, og lagmannsretten kan også i denne sammenheng slutte seg til byrettens begrunnelse. Den brutalitet og hensynsløshet som har vært anvendt overfor to eldre mennesker i deres hjem, sammenholdt med tiltaltes tidligere straffedommer, tilsier en særdeles streng fengselsstraff. At det meget vel kan tenkes mer graverende drapshandlinger, kan ikke være noe avgjørende argument for å gå under lovens maksimumsstraff når slik reaksjon finnes passende og nødvendig av tungtveiende allmennpreventive grunner. Formildende omstendigheter av betydning kan ikke ses å foreligge.

Til fradrag for varetektsfengsling frem til og med domstidspunktet kommer 771 dager.

Sikring

Tiltalte har vært undergitt rettspsykiatrisk observasjon av de oppnevnte sakkyndige, rettspsykiater Karl-Ewerth Horneman og professor/overlege Jofrid Alice Nygaard. De har avgitt en rettspsykiatrisk erklæring datert den 30. august 1999 som ikke har gitt grunn til bemerkninger fra Den Rettsmedisinske kommisjon. Av erklæringen fremgår at tiltalte ikke har vært villig til å la seg undersøke av de sakkyndige. De har derfor vært henvist til politidokumenter som også omfatter en prejudisiell observasjon datert 27. januar 1999 avgitt av politilegen i Oslo, samt opplysninger fremkommet under rettsforhandlingene. Den rettspsykiatriske erklæring har slik konklusjon:

1. Vi antar ikke at A, f. *.*..69 er sinnssyk nå.

2. Vi antar heller ikke at han var sinnssyk, bevisstløs eller led av forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten på tiden for de påklagede handlingene.

3. Vi antar at han lider av mangelfullt utviklede og av varig svekkede sjelsevner.

4. Vi antar at det er fare for gjentagelse av straffbare handlinger.

Begge de sakkyndige har i lagmannsretten fastholdt hovedpunktene og konklusjonen i erklæringen. På bakgrunn av tiltaltes langvarige bruk av rusmidler, en bruk som startet i tidlig alder og som førte til tilvenning og avhengighet, har de sakkyndige funnet at tiltalte både lider av mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. For retten har de klargjort at denne tilstanden, også med hensyn til varig svekkede sjelsevner, ikke nødvendigvis vil være evigvarende. Det finnes mulighet for ettermodning og reparasjon som ifølge de sakkyndige i tilfelle kan forventes etter anslagsvis ytterligere 5 - 8 år . Forutsetningen for slik utvikling er at tiltalte slutter med rusmidler.

Tiltalte har i retten opplyst at han har vært rusfri siden november 1998, til tross for at det er tilgang på stoff i fengslene. Siden midten av mai har han vært anbrakt i Ila landsfengsel der han har kommet inn i skoleavdeling med daglig undervisning med sikte på å gjennomføre videregående skole retning allmennfag. Han mener selv at han har klart å ta et oppgjør med sin tidligere livsstil, og han har et sterkt ønske om å gå videre med egnet utdannelse. Tiltalte har også søkt om deltakelse i et rusprogram i fengslet. I tillegg har han klart å slutte å røyke tobakk.

På bakgrunn av tiltaltes opplysninger i retten har de sakkyndige uttalt at han har påbegynt en positiv utvikling, som - forutsatt at den vedvarer over tid - vil kunne gi tilstrekkelig ettermodning til at det ikke vil foreligge fare for gjentagelse av straffbare handlinger ved løslatelse om for eksempel 10 år. De sakkyndige har ikke forsøkt å etterprøve tiltaltes opplysninger ved henvendelse til fengselsmyndighetene. Retten forstår de sakkyndige dithen at de ikke anser dette for nødvendig.

Vurdert ut fra forholdene i dag, to år etter pågripelsen, er lagmannsretten enig med de sakkyndige og byretten i at vilkårene for og behovet for å undergi tiltalte sikring etter straffeloven §39 nr. 1 er til stede. Lagmannsretten legger således til grunn at tiltalte fortsatt er en person med mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, og at det av den grunn foreligger en kvalifisert fare for gjentagelse av alvorlige straffbare handlinger av voldelig karakter.

Sikring har som hovedformål å beskytte samfunnet mot lovbrytere som frembyr særlig fare for tilbakefall til nye lovbrudd. Idømmes sikring sammen med fengselsstraff, vil det først være aktuelt å benytte en sikringsbemyndigelse ved løslatelse fra fengselsstraffen. I vår sak må tiltalte forventes å utholde fengselsstraff i ytterligere om lag ti år. Hans situasjon rundt år 2010, og særlig faren for tilbakefall på dette tidspunkt, vil være bestemmende for hvorvidt det i dag skal avsies dom på sikring. Å forutse et menneskes utvikling så langt inn i fremtiden, etter mange år i lukket institusjon, vil naturligvis være forbundet med stor usikkerhet. Det har medført at Høyesterett i enkelte tilfelle der domfelte først skal utholde lengre fengselsstraff, har funnet at sikringsbemyndigelse ikke bør gis. Lagmannsretten viser i den forbindelse særlig til avgjørelsen i Rt-1992-176, samt Rt-1990-604. Begge disse dommene gjelder alkoholmisbrukere, men tilsvarende synspunkter bør anvendes ved vurderingen av narkotikaavhengige, selv om det for en fengselsinnsatt nok kan være noe lettere å få tilgang til narkotika enn alkohol.

Lagmannsretten har funnet sikringsspørsmålet vanskelig, og retten har ved den nærmere vurdering delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - lagdommerne Jensen og Rønning, og samtlige meddommere - bemerker at det etter omstendighetene er nærliggende å sette mesteparten av tiltaltes kriminelle løpebane i sammenheng med hans narkotikaavhengighet. Flertallet påpeker også at de sakkyndiges vurdering av tiltaltes sjelsevner og faren for tilbakefall til nye lovbrudd helt ut synes knyttet til hans narkotikaavhengighet, som han ifølge de sakkyndige nå er kommet godt igang med å frigjøre seg fra. De sakkyndige har for øvrig poengtert at tiltalte fremdeles er så vidt ung at forholdene ligger til rette for en modningsprosess.

Flertallet vil peke på at de sakkyndige ikke har foretatt noen inngående undersøkelse av tiltaltes sosiale og psykiske bakgrunnsfaktorer. Retten kan derfor ikke utelukke at tiltalte, uten hensyn til fortsatt rusmiddelbruk, har vært utsatt for negative belastninger som har satt slike spor at konklusjonen om sjelsevner og tilbakefallsfare må opprettholdes. Flertallet finner imidlertid ikke noe som peker mot slike omstendigheter i de sakkyndiges erklæring eller i deres redegjørelse for lagmannsretten. Bedømmelsen av tiltaltes situasjon etter løslatelse fra en svært langvarig fengselsstraff vil dessuten uansett være forbundet med usikkerhet av en slik art og styrke at sikringsbemyndigelse ikke bør gis. For flertallet er det også av betydning at en mulig sikringsdom vil kunne ha negativ innvirkning på den positive utvikling som tiltalte har påbegynt.

Mindretallet - lagdommer Smit - finner at påtalemyndigheten bør gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som angitt i straffeloven §39 nr. 1 litra a - f for et tidsrom av fem år. Vurdert ut fra tiltaltes tidligere kriminalitet, de aktuelle drap og hans langvarige og tunge narkotikabruk, foreligger det etter mindretallets syn et sterkt begrunnet behov for bruk av sikringsmidler. Etter mindretallets vurdering bør hensynet til samfunnets berettigede behov for beskyttelse slå igjennom overfor en mulig, men helt uviss rehabiliteringsprosess i soningstiden. Ved løslatelsen forutsettes det for øvrig at påtalemyndigheten ikke vil ta i bruk mer inngripende midler enn nødvendig.

Påtalemyndigheten vil etter dette ikke bli gitt bemyndigelse til anvendelse av sikringsmidler.

Tiltalte har verken angrepet den fastsatte inndragning eller den erstatning som byretten har utmålt.

Saksomkostninger for lagmannsretten er ikke påstått, og vil heller ikke bli idømt. Tiltalte er uformuende og uten fast inntekt, og han skal nå utholde en lang fengselsstraff.

Dommen er avsagt med slik dissens for så vidt angår sikringsspørsmålet som det er gjort rede for.

Domsslutning:

1. A, født *.*. 1969, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd, samt de forhold som er rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 15. mai 2000, sammenholdt med straffeloven §62, §63 annet ledd, §64 første ledd og §263, til en straff av fengsel i 21 -tjueen- år. Dommen er en fellesstraff med resttid etter prøveløslatelse fra Oslo byretts dom av 23. desember 1997, jfr fengselsloven §41 og straffeloven §54 nr. 3.

Til fradrag i straffen går 771 -syvhundreogsyttien- dager for utholdt varetekt.

2. Påtalemyndighetens begjæring om å anvende sikringsmidler overfor A tas ikke til følge.