LB-2000-2049

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-08-02
Publisert:	LB-2000-02049
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo namsrett Nr 00-00911 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02049 K/04.
Parter:	Den kjærende part: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Hilde Foyn Bruun). Kjæremotpart: Vækerød Terrasse 9 B (Prosessfullmektig: Advokat Tor Eggesvik).
Forfatter:	Lagdommer Dag Stousland. Lagdommer Steingrim Bull. Lagdommer Jørgen F. Brunsvig
Lovhenvisninger:	Plan- og bygningsloven (1985) §113, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, §15-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forvaltningsloven (1967) §35, §42, §93, §93b, §94, §98, §3-4

Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning.

Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune approberte 16. april 1996 søknad om byggetillatelse for Vækerø Terrasse 9B - gnr. 7, bnr. 23 i Oslo - bygning A med tegning nr. 16 - 23 på nærmere angitte vilkår, herunder at endelig sokkelhøyde godkjennes på stedet. Søknaden gjaldt småhusbebyggelse. Sokkelhøyden for bygning A var angitt til kote 44,5 på tegningene. Det har gjentatt vært fremsatt naboprotester mot høyden på bygningen.

Arkitekt John Olav Jacobsen søkte i mars 1997 på vegne av daværende eier av Vækerø Terrasse 9B om å få heve bebyggelsen med ca 1 meter. Vedlagt søknaden lå tegning nr. 24 - 31. Tilleggssøknaden ble avslått ved brev 25. august 1997 under henvisning til en skjønnsmessig vurdering av terrenglinjer, fasadens høyde m.v.

Eiendommen ble i 1999 overdratt til Vækerø Terrasse 9B AS. Frank Jensen er medeier i selskapet og ble meldt som ny ansvarshavende for prosjektet. Sokkelhøyden ble på befaring 20. april 1999 satt ut av en saksbehandler i kommunen, under hensyn til saling utført av Frank Jensen. Sokkelhøyden for overkant gulv annen etasje ble satt til kote 45,6. I ettertid har det vist seg at tegningssettet utarbeidet ved søknaden om heving av bebyggelsen, og ikke de approberte tegningene, ble benyttet i denne forbindelse. I saksbehandlerens internrapport ble det angitt at utsatt sokkelhøyde var identisk med approbert forslag. Igangsettelsestillatelse for hele arbeidet ble gitt 2. juli 1999.

Arkitekt Jacobsen innsendte 16. august 1999 «byggemeldingstegninger .. ajourført» i henhold til konstruksjonstegninger for betongarbeider. På de korrigerte tegningene var det angitt «25.03.1997: Korr. Sokkelhøyde + 1m». Under henvisning til brevet med vedlagte tegninger traff plan- og bygningsetaten 7. september 1999 vedtak om godkjennelse av tilleggssøknad for ny etasje til bodareal mellom garasje og første etasje. I vedtaket er det angitt: «Tidligere godkjente tegninger nr. 27 og 31 utgår». Sistnevnte tegninger gjaldt imidlertid søknaden om økt sokkelhøyde, som ble avslått i 1997.

Ved oppføringen er faktisk sokkelhøyde ca på kote 45,6. Godkjennelsen av tilleggssøknaden ble opphevet ved vedtak 12. april 2000 under henvisning til at tegningene 24 og 31 ved en feil var behandlet som godkjente, og at sokkelhøyden på denne bakgrunn feilaktig var satt til kote 45,6. Plan- og bygningsetaten ga 17. april 2000 pålegg om stans av arbeidet på bygg A i medhold av plan- og bygningsloven §113. Vækerø Terrasse 9B påklaget 4. mai 2000 vedtakene av 12. og 17. april til fylkesmannen. Stoppordren ble begjært opphevet mens saken behandles. Ny søknad til Oslo kommune 25. mai 2000 om tillatelse til endringer basert på faktisk kotehøyde på bygningen under oppføring ble avslått ved plan- og bygningsetatens vedtak 12. juli 2000. Stoppordren ble på denne bakgrunn ikke opphevet.

Ved begjæring om midlertidig forføyning 19. mai 2000 til Oslo namsrett nedla Vækerø Terrasse 9B AS påstand om at stoppordren oppheves slik at byggearbeidene kan fortsette i overensstemmelse med vedtaket av 7. september 1999 inntil søksmål om lovligheten av omgjøringsvedtaket av 12. april 2000 er endelig avgjort av domstolene.

Etter muntlige forhandlinger avsa Oslo namsrett 30. mai 2000 kjennelse med slik slutning:

1. Iverksettelsen av Plan- og bygningsetatens stoppordre av 17. april 2000 mot Vækerø Terasse 9 B AS utsettes inntil søksmål om lovligheten av vedtak av 12. april 2000 er rettskraftig avgjort ved de alminnelige domstoler.

2. Oslo kommune betaler kr 49.500,- i saksomkostninger til Vækerø terasse 9 B AS innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne kjennelse.

Oslo kommune har i rett tid påkjært kjennelsen.

Kjærende part, Oslo kommune, har i det vesentlige anført:

Kjæremålet retter seg mot namsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Hovedkravet - omgjøring av stoppordren i klagesak, eventuelt at stoppordren blir kjent ugyldig av domstolene - er ikke sannsynliggjort. Etter plan- og bygningsloven §113 kan kommunen pålegge stans av byggearbeider når arbeidene objektivt er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven.

Hus A er bygget 1,1 meter høyere enn tillatt. Det bestrides at brevet av 7. september 1999 fra Plan- og bygningsetaten inneholder vedtak om godkjennelse av økning av sokkelhøyden med mer enn 1 meter. Vedtaket må tolkes ut fra sammenhengen, herunder ordlyden i arkitektens brev av 16. august s.å., at nabovarsler og fullstendig sett byggetegninger ikke vedlå m.v. Plan- og bygningsetatens brev bygger på en misforståelse med hensyn til hvilke tegninger som var godkjent, og innebærer bare godkjennelse av utførelsen av selve betongkonstruksjonen. Brevet av 12. april 2000 er ikke noe vesentlig tolkningsmoment i forhold til hva som ble godkjent ved brevet av 9. september året før.

Subsidiært anføres at kommunen hadde myndighet til å omgjøre et eventuelt vedtak om økt sokkelhøyde i medhold av forvaltningsloven §35 første ledd bokstav c) ved brev 12. april 2000. Vedtaket er ugyldig da det bygger på feil faktum. Kotehøydene angitt på de innsendte tegninger ble uriktig oppfattet som overenstemmende med det som var godkjent. Dette fremgår ved henvisningen til tegning nr. 27 og 31 i vedtaket. Feilen med hensyn til henvisningen til tegningene som var nektet godkjent i 1997 er initiert av byggherren selv.

Manglende nabovarsel er en saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på vedtakets innhold. Naboene har klaget på den økte høyden.

Byggherren, Vækerø Terrasse 9B AS, var i ond tro eller har i det minste utvist uaktsomhet. Brev av 12. april 1999 fra Frank Jensen viser til et punkt i approbasjonen, noe som tilsier at han hadde positiv kunnskap om hva som var godkjent allerede på dette tidspunkt. Når byggherren ikke skaffet seg de tegninger som det vises til i approbasjonen, foreligger grov uaktsomhet. De tegninger som byggherren benyttet var verken påstemplet mottatt av Plan- og bygningsetaten eller påført tegningsnummer. Tegningene korresponderer ikke med tegningsnummer angitt i approbasjonen.

Det var uaktsomt å bruke de ikke-godkjente tegningene som grunnlag for nye konstruksjonstegninger, og ved salingen da sokkelhøyden skulle settes ut. Det samme gjelder da tegningene ble betegnet som «byggmeldingstegninger» ved brev av 16. august 1999.

Byggherren må identifiseres med ansvarshavende, Frank Jensen og med arkitekten. Det vises til ansvarshavendes plikt til å sette seg inn i innholdet i approbasjonen, jf plan- og bygningsloven §93b, og til å påse at byggearbeidet utføres i samsvar med de gitte tillatelser, jf §98 nr. 1.

Det er usannsynlig at fylkesmannen vil overprøve hensiktsmessigheten av å gi stoppordre. Det bestrides at det ved vurderingen av om det foreligger hjemmel for stoppordre skal vurderes om det også foreligger hjemmel for riving.

Det er uansett ikke sannsynliggjort noen forføyningsgrunn. Dersom Vækerø Terasse 9B AS skulle få medhold i klagen vil det bare være spørsmål om økonomisk tap. Eventuelt erstatningskrav fra kjøpere, som har hevet kontrakten, må kunne forventes langt på vei å bli kompensert ved økningen i omsetningsverdien for boligene.

Atter subsidiært begjæres at det blir satt søksmålsfrist.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

1. Oslo kommune frifinnes.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett.

Kjæremotparten, Vækerø Terrasse 9B AS, har i det vesentlige anført:

Oslo namsretts kjennelse er korrekt både hva gjelder bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Sikringsgrunnen er sannsynliggjort. Fylkesmannen vil ta klagen over stoppordren til følge da det ikke foreligger hjemmel for omgjøring av tillatelsen av 7. september 1999.

Vilkårene for å anse vedtakene som en nullitet, eller for å omgjøre vedtakene i medhold av forvaltningsloven §35 bokstav c) er ikke til stede.

Vedtakene om omgjøring og byggestopp er i realiteten bare begrunnet i at bygning A er 0,6 meter for høy i forhold til approbasjonen. Saksbehandler har i vedtaket av 25. august 1997 angitt at en økning med inntil 0,5 meter ved utsetting av sokkelhøyden i terrenget ikke vil være i strid med approbasjonen. Vedtaket av 25. august 1997 er uklart, men det må tolkes som godkjennelse av en bodetasje mellom garasjen og leilighetene.

Det faktum kommunen hevder er feil, har kommunen lagt til grunn ved minst 3 avgjørelser i saken. Da sokkelhøyden ble utsatt 20. april 1999, hadde både Frank Jensen og saksbehandler med tegninger nummerert fra 24 til 31, som de begge trodde var de approberte tegningene. Jensen hadde mottatt sitt sett fra arkitekten, som på dette tidspunkt ikke hadde oppdrag for den nye eieren, Vækerø Terrasse 9B AS. Utsetting av sokkelhøyde er en beslutning som må anses bindende for kommunen.

Av konstruksjonstegningene, som lå til grunn for igangsettelsestillatelsen av 2. juli 1999, fremgikk bodetasjen som et nytt plan, også i forhold til tegning nr. 31. I konstruksjonstegningene er høyden på denne etasjen angitt til 2,45. Endret sokkelhøyde i forhold til approbasjonen må dermed anses godkjent.

Det fremgår klart av ordlyden i brevet av 7. september 1999 at tilleggssøknad om ny bodetasje mellom garasje og første etasje ble godkjent. Kommunen må ved behandlingen ha vurdert og godkjent høyden på bodetasjen, som er avgjørende for sokkelhøyden, slik denne er definert for bygning A. Korreksjon av sokkelhøyden med 1 meter 25. mars 1997 fremgikk av tegning nr. 34 som ble sendt inn sammen med søknaden. Plan- og bygningsetatens brev av 12. april 2000 er formulert som et vedtak om omgjøring av vedtaket av 7. september 1999.

På bakgrunn av saksbehandlingen med grunnlag i konstruksjonstegningene, tegning nr. 34 m.v., samt den meget omfattende forutgående behandling av prosjektet, er det ikke sannsynlig at vedtaket av 7. september 1999 bygget på feil faktum.

Vedtaket er uansett ikke ugyldig da kommunen har kontrollansvaret. Eventuell feil ved det faktiske grunnlag for vedtaket skyldes i tilfelle mangelfulle kunnskaper om interne rutiner for behandling av ikke-godkjente tegninger hos de aktuelle saksbehandlere. Manglende nabovarsel medfører isolert sett ikke ugyldighet. Naboene har hatt full tilgang til byggemappen. Vedtaket av 7. september ble ikke påklaget. Eventuell feil har ikke nødvendigvis hatt noen innvirkning på resultatet.

Selv om vilkårene for å statuere ugyldighet skulle være oppfylt, foreligger ikke omgjøringsadgang. Spørsmålet må avgjøres ved en totalvurdering.

Byggherren hadde kort tid til å sette seg inn i saken etter overtagelsen av prosjektet. Det forhold at arkitekt Jacobsen utleverte feil tegningssett til Jensen må ses på bakgrunn av at det da var gått to år siden arkitekten hadde utført noe oppdrag, og at han på dette tidspunkt ikke hadde noe oppdrag for Vækerø Terrasse 9B AS.

Verken Frank Jenssen eller arkitekten har bevisst forsøkt å føre kommunen bak lyset.

Da kommunen hadde satt ut sokkelhøyden på 45,6 meter og dertil godkjent konstruksjonstegningene, kan arkitekten ikke bebreides for ikke å ha innsendt ytterligere tegningsmateriale. Den nye sokkelhøyden fremgikk av de innsendte tegningene. Kommunen har behandlet saken som godkjennelse av ny etasje, og skulle eventuelt ha sørget for å be om ytterligere tegninger eller formalisert søknad. Vækerø Terasse 9B AS kan uansett ikke identifiseres med arkitekten dersom han skulle anses å ha opptrådt uaktsomt. Arkitekten var ikke engasjert av selskapet før han ble bedt om å sende inn korrigerte tegninger 16. august 1999. På dette tidspunkt hadde kommunen allerede begått to vesentlige feil. Dersom vedtaket anses å bygge på feil faktum, skyldes dette grov uaktsomhet fra kommunens side.

Vedtaket om stans i byggearbeidene ble først truffet 7 måneder etter at godkjennelsen ble gitt, og bygg A var på dette tidspunkt nærmest ferdigstilt. Omgjøring av bygg A vil også få betydning for bygg B som er godkjent og tilnærmet ferdigstilt.

Ved hjemmelsvurderingen må det eventuelt også tas stilling til om det er sannsynlig at en stoppordre vil kunne bli fulgt opp av et rivingsvedtak. Vilkårene for riving etter plan- og bygningsloven §113 er ikke til stede. Det vises til de betydelige kostnadene ved en eventuell rivning.

Vækerø Terrasse 9B har sannsynliggjort at nødvendig sikringsgrunn foreligger. Stoppordren har påført selskapet økonomisk skade. Kjøpere av bolig i bygg B har hevet og vil ha krav på erstatning. Byggherren er videre blitt påført store rentekostnader, og økte byggeomkostninger som følge av overgang fra anbud til regningsarbeider. Byggherren er dertil påført risikoen for forverring av eiendomsmarkedet og rentenivået. Byggestoppen er til hinder også for salg av boligene i bygg B. I tillegg kommer at långivende bank på grunn av vedtaket har stanset finansieringen også av andre prosjekter som utføres av en av aksjonærene i Vækerø Terrasse 9B AS, Husbygg Frank Jensen AS. Et etterfølgende erstatningskrav mot Oslo kommune kan ta tid å avklare. Det er risiko for at Vækerø Terrasse 9B AS vil bli slått konkurs i mellomtiden.

Vækerø terasse 9B AS har nedlagt slik påstand:

1. Oslo namsretts kjennelse stadfestes.

2. Oslo kommune betaler kr 35.000 i saksomkostninger for lagmannsretten til Vækerø Terasse 9B AS innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av kjennelsen.

Lagmannsretten bemerker:

Midlertidig forføyning kan bare besluttes dersom både det krav som det begjæres forføyning for (hovedkravet) og sikringsgrunn sannsynliggjøres, tvangsfullbyrdelsesloven §15-1, jf §15-2, jf §15-6. I tillegg er det blant annet etter §15-2 siste ledd et vilkår at det ikke er åpenbart misforhold mellom den skade eller ulempe som saksøkte blir påført gjennom midlertidig forføyning og den interesse saksøker har i at forføyningen blir besluttet.

Lagmannsretten forstår Vækerø Terrasse 9B AS anførsler slik at det hovedkrav som gjøres gjeldende er at Plan- og bygningsetaten pålegg om stansing av arbeidet på bygg A av 17. april 2000 etter plan- og bygningsloven §113 er ugyldig. Det gjøres gjeldende at kommunen ikke hadde hjemmel til å gi slikt pålegg da arbeidene er utført innenfor rammen av foreliggende vedtak.

Krav om midlertidig forføyning kan i utgangspunktet også rettes mot en kommune i forbindelse med offentlig myndighetsutøvelse. Etter omstendighetene gjelder dette selv om domstolene ikke kan gi pålegg om naturaloppfyllelse, men bare eventuelt fastsette at vedtaket er ugyldig. Dette gjelder særlig der vedtak griper inn i en bestående tilstand, jf Rt-1979-1354 og Rt-1996-342. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at hovedkravet er av slik art at det etter omstendighetene kan gi grunnlag for midlertidig forføyning.

Lagmannsretten tar først stilling til om hovedkravet er sannsynliggjort. Ved vurderingen av gyldigheten av vedtaket om stansing er det av betydning om den pågående utførelse av bygg A med sokkelhøyde på kote 45,6 var et ulovlig arbeid på bakgrunn av foreliggende vedtak, herunder Plan- og bygningsetatens vedtak av 7. september 1999 og 12. april 2000, jf plan- og bygningsloven §113.

Lagmannsretten finner det etter omstendighetene klart at verken utsetting av sokkelhøyden i terrenget eller igangsettingstillatelsen kan anses som vedtak om endret sokkelhøyde. Etter sin ordlyd fremstår derimot Plan- og bygningsetatens brev av 7. september 1999 som en godkjennelse av ny etasje mellom garasje og 1. etasje. Godkjennelsen gjelder: «Tilleggssøknad med tegninger nr. 32-33-34 samt brev av 16.08.99». Disse tegningene angir sokkelhøyden på bygg A til kote 45,6. Uttrykket «etasje» forutsetter at nivået for etasjeskillet over bodarealet (sokkelhøyden) er klart høyere enn den tidligere godkjente løsning - med mindre nivået for grunnplanet er endret tilsvarende. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at brevet i utgangspunktet innebar vedtak om endret sokkelhøyde.

I stoppordren av 17. april 2000 er beslutningen om omgjøring av vedtaket av 7. september 1999 angitt å ha hjemmel i forvaltningsloven §35 første ledd om omgjøring av ugyldige vedtak. Spørsmålet blir om kommunen kunne sette godkjennelsesvedtaket til side 12. april 2000 med hjemmel i regler om ugyldighet og omgjøring av forvaltningsvedtak.

Det fremstår som om det forelå feil ved det faktiske grunnlag for skjønnsutøvelsen ved vedtaket av 7. september 1999. Spørsmålet om endring av sokkelhøyden i forhold til tidligere godkjennelse er ikke kommentert i vedtaket. Det er tvilsomt om problemstillingen ble vurdert. Henvisningen til at «Tidligere godkjente tegninger nr. 27 og 31 utgår» kan tilsi at etaten ikke var oppmerksom på at den nye etasjen innebar endring av sokkelhøyden i forhold til tidligere godkjennelse. Det samme gjelder at det ikke ble ansett å foreligge plikt til nabovarsel. Unnlatt nabovarsel er dertil saksbehandlingsfeil, jf plan- og bygningsloven §93 første ledd, jf §94 nr. 3. Feilene kan ha virket bestemmende på innholdet av vedtaket, jf prinsippet i forvaltningsloven §42. Det vises til den betydning høyden på bygget tidligere har hatt ved behandlingen av byggesaken, herunder avslaget 25. august 1997 på søknaden om å heve bebyggelsen med 1 meter. Naboenes engasjement i forhold til byggets høyde tilsier videre at spørsmålet om sokkelhøyden ville ha blitt vurdert nøye dersom nabovarsel var sendt.

Hvorvidt slike tilblivelsesmangler medfører ugyldighet beror på en totalvurdering, jf Eckhoff og Smith: Forvaltningsrett (1997) s. 584 flg. og Frihagen: Villfarelse og ugyldighet i forvaltningsretten s. 402 flg. Dersom vedtaket av 7. september 1999 anses ugyldig, vil dette være til ugunst for Vækerø Terrasse 9B AS. På den annen side har naboer interesse i at vedtaket ikke blir stående. Når en part har innrettet seg etter et slikt begunstigende vedtak, skal det imidlertid noe til for at ugyldighet anses å foreligge - selv om dette kan få negativ betydning for andre.

Plan- og bygningsetaten kan bebreides for ikke å ha avklart hvilke tegninger som var godkjent, og hvilket krav til sokkelhøyden som fulgte av dette. Feilene har imidlertid sammenheng med informasjon etaten gjentatt har mottatt fra personer som har opptrådt på vegne av Vækerø Terrasse 9B AS.

Slik saken så langt er opplyst legger lagmannsretten til grunn at selskapet ikke bevisst har gitt villedende opplysninger. Det var i arkitekt Jacobsens brev av 16. august 1999 ikke presisert at de vedlagte tegningene innebar at det på ny ble søkt om å heve sokkelhøyden en meter, og brevet inneholdt ingen henvisning til nabovarsel i henhold til plan- og bygningsloven §94 nr. 3, slik kommunen hadde grunn til å vente var blitt gjort av en praktiserende arkitekt dersom det som her var tale om en søknad som krevde byggetillatelse etter lovens §93. Når kommunen så i sitt brev av 7. september 1999 omtaler tegninger nr. 27 og 31 som tidligere godkjente, var det i utgangspunktet nærliggende for arkitekten å tenke at kommunen ikke var klar over at dets vedtak innebar en godkjennelse av at sokkelhøyden ble hevet i forhold til tidligere approberte tegninger. På den annen side måtte han ha grunn til å tro at det i en og samme byggesak var enkelt for kommunens saksbehandlere å holde fra hverandre de tegninger som var approberte, og de som ikke var det. Med bakgrunn i utsetting av sokkelhøyden 20. april 1999 kunne det dessuten ikke framstå som klart for arkitekten hvilken oppfatning kommunens plan- og bygningsmyndigheter i 1999 hadde om sokkelhøyden to år etter forrige avgjørelse av spørsmålet. Til tross for de sistnevnte momenter er lagmannsretten kommet til at arkitekten burde ha skjønt muligheten for at vedtaket var ugyldig.

Arkitekten hadde på dette tidspunkt oppdrag for selskapet, og selskapet må identifiseres med hans opptreden.

Det vises videre til at Frank Jenssen kan bebreides for ikke å ha avklart innholdet av approbasjonen før sin kontakt med plan- og bygningsetaten. Hans opptreden har trolig bidratt til misforståelsen hos saksbehandlerne med hensyn til hvilken sokkelhøyde som var godkjent før vedtaket av 7. september 1999.

Det gikk mer enn 7 måneder fra godkjennelse til stoppordre ble gitt. Det alt vesentlige av arbeidet med oppføringen av bygg A ble utført i denne perioden. Ulempen ved ikke å kunne sluttføre arbeidet er stor på bakgrunn av omfanget av arbeid som var utført frem til april i år. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at det er sannsynliggjort at det ble truffet et gyldig vedtak som innebar endret sokkelhøyde. Vedtaket om stans i byggearbeidet mangler følgelig hjemmel. Lagmannsretten slutter seg for øvrig i det vesentlige til namsrettens begrunnelse.

Lagmannsretten finner det videre sannsynliggjort at det er nødvendig å få en midlertidig ordning i dette omtvistede rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 bokstav b. Det er sannsynliggjort at stopp i byggingen vil få ytterligere negative økonomiske konsekvenser for selskapet som følge av forholdet til huskjøpere, muligheten til salg av prosjektet, videre finansiering m.v. Lagmannsretten viser til namsrettens begrunnelse, som er dekkende også for lagmannsrettens syn. Den skade eller ulempe som kommunen blir påført ved en forføyning som fastsatt av namsretten står ikke i åpenbart misforhold til den interesse Vækerø Terrasse 9B AS har i at forføyningen blir besluttet, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd. Slik saken står er lagmannsretten kommet til at varigheten av forføyningen ikke bør begrenses til klageorganet har truffet vedtak i saken.

Sikkerhetsstillelse pålegges ikke, og forføyningen kan ikke avverges gjennom sikkerhetsstillelse.

Namsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, blir etter dette å stadfeste. Lagmannsretten finner imidlertid at det bør settes frist for Vækerø Terrasse 9B AS for å reise søksmål om hovedkravet. Fristen settes til 15. august 2000.

Lagmannsretten er kommet til at spørsmålet om sannsynliggjøring av kravet - om vedtaket av september 1999 er ugyldig - er så vidt tvilsomt at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for namsretten, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-4, jf tvistemålsloven §172 annet ledd 1. alternativ.

Vækerø Terrasse 9B AS har krevet dekket saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten er kommet til at saksomkostninger bør tilkjennes etter hovedregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §3-4, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostninger er krevet med kr 35.000. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til kravets størrelse, og det tas til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, stadfestes.

2. Vækerø Terrasse 9B AS pålegges å reise søksmål om kravet mot Oslo kommune innen 15. august 2000. Forføyningen faller ellers bort.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oslo kommune til Vækerø terrasse 9B AS 35.000 - trettifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.