HR-1996-112-K - Rt-1996-342
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-29 |
| Publisert: | HR-1996-00112-K - Rt-1996-342 (117-96) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning, Bygningsrett |
| Sammendrag: | Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1995-02060 K - Høyesterett HR-1996-00112 K, jnr 7/1996 |
| Parter: | Youngstorget Oslo AS (advokat Ole Løken) mot Oslo kommune (Kommuneadvokaten v/advokat Tone Aasgaard) |
| Forfatter: | Hellesylt, Gussgard, Dissens: Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Plan- og bygningsloven (1985), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Saken gjelder krav om midlertidig forføyning.
Youngstorget Oslo AS søkte ved byggemelding av 26 april 1994 Oslo kommune om oppføring av nytt forretnings- og kontorbygg på eiendommen Youngstorget 3 i Oslo. Mens byggemeldingen var til behandling i kommunen, mottok kommunen høringsdokument vedrørende ny operabygning. Den 30 mai 1995 fattet Byutviklingskomiteen i Oslo med henvisning til plan- og bygningsloven §33 vedtak om "midlertidig bygge- og deleforbud for eiendommen gnr. 208, bnr. 0837, Youngstorget 3, i påvente av reguleringsavklaring for plassering av et nytt operabygg i Oslo."
Youngstorget Oslo AS fremmet 2 juni 1995 begjæring om midlertidig forføyning for Oslo namsrett. Det ble gjort gjeldende at vedtaket var ugyldig. Selskapet nedla påstand om at forbudet skulle settes til side eller begrenses etter rettens skjønn slik at saksøker kan få utført de byggearbeider retten finner saksøker ellers har krav på tillatelse til etter plan- og bygningsloven, eller som retten godtar som en midlertidig ordning etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 bokstav b.
Namsretten avsa 14 juli 1994 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig forføyning, sak nr. 95-1287 D for Oslo namsrett, tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Namsretten kom til at dersom det midlertidige bygge- og deleforbudet kjennes ugyldig, ville Youngstorget Oslo AS' søknad om byggetillatelse underlegges normal saksbehandling. Etter rettens mening måtte dette anses som et krav som kan sikres ved midlertidig forføyning dersom lovens øvrige vilkår foreligger. Kravet ble imidlertid ikke funnet sannsynliggjort.
Youngstorget Oslo AS påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 29 november 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
2. I saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten betaler Youngstorget Oslo A/S til Oslo kommune 27.500 - tjuesjutusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse."
Lagmannsretten la blant annet til grunn at et krav om at byggesøknaden skal underlegges alminnelig saksbehandling, ikke omfattes av adgangen til midlertidig forføyning, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 og §15-2, og Rt-1975-1171.
Youngstorget Oslo AS har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at kjennelsen må oppheves dels på grunn av mangelfulle kjennelsesgrunner, dels på grunn av feil rettsanvendelse. Den kjærende part har i hovedsak gjort gjeldende:
Rettens begrunnelse bygger kun på at den kjærende parts hovedkrav skal være krav om at byggesøknaden skal behandles i samsvar med ordinære regler. Dette hevder den kjærende part er uriktig, idet en til stadighet har presisert at "(d)et rettslige "hovedkrav" i nærværende sak, er å få kjent vedtak av 30. mai 95 om nedleggelse av midlertidig bygge- og deleforbud ugyldig (prosesskriv av 25 august 1995)." Dette hovedkrav kan det gis dom på.
At dette vedtak da eventuelt ikke kan iverksettes, og ikke danne basis for nektelse av byggetillatelse, er en følge av lovreglene og den sannsynliggjorte ugyldighet.
Det foreligger et hovedkrav det kan gis dom på, som er bestridt, og som utgjør et omtvistet rettsforhold det er nødvendig å få en midlertidig avgjørelse på for å avverge vesentlig skade eller ulempe, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2.
Namsretten har riktig funnet at et slikt krav på ugyldighet kan danne grunnlag for midlertidig førføyning. Namsretten har derimot uriktig kommet til at kjærende part ikke har sannsynliggjort ugyldigheten.
Lagmannsretten har egentlig lagt til grunn at vedtak om midlertidig bygge- og deleforbud ikke kan møtes med krav om midlertidig forføyning. Dette er ikke rettslig begrunnet, og det påstås å være uriktig. Det vil ha som konsekvens at også et åpenbart ugyldig forbud får virkning som om det var gyldig, og at den som utsettes for slikt ugyldig vedtak, kun er beskyttet av erstatningsreglene i (lang) ettertid. Det vises til Falkanger, Floch, Waaler, Kommentarutgaven til tvangsfullbyrdelsesloven (1992) side 841.
Kjæremålet er supplert i prosesskriv datert 10 januar 1996.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjennelse av 29. november 1995 oppheves.
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger med kr 3000,- med tillegg av rettens gebyr."
Oslo kommune har imøtegått kjæremålet. Kommunen hevder at lagmannsrettens begrunnelse er tilstrekkelig, og at rettsanvendelsen er riktig. Det vises til de anførsler som er gjort gjeldende for de tidligere rettsinstanser.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset, jf tvistemålsloven §404. Kjæremålet angis å rette seg mot lagmannsrettens saksbehandling - mangelfulle kjennelsesgrunner - som kjæremålsutvalget kan prøve, og mot uriktig "rettsforståelse" som utvalget bare kan prøve så langt den gjelder tolkingen av en lovforskrift.
Ved avgjørelsen av saken har kjæremålsutvalget delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - Hellesylt og Gussgard - bemerker:
Flertallet finner lagmannsrettens kjennelsesgrunner tilstrekkelige til at rettens lovtolking kan prøves.
Lagmannsretten er kommet til at verken et krav på byggetillatelse, krav på at et bygge- og deleforbud er ugyldig, eller krav på at byggesøknaden skal behandles på vanlig måte, kan sikres ved midlertidig forføyning. Flertallet kan ikke se at lagmannsretten ved dette har bygget på en uriktig lovtolking.I utgangspunktet kan krav om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 også rettes mot en kommune i forbindelse med offentlig myndighetsutøvelse - Rt-1955-953. Spørsmålet er om bestemmelsene får anvendelse i denne saken.
Forarbeidene til den nye tvangsfullbyrdelsesloven belyser ikke nærmere når vilkårene for midlertidig forføyning mot et forvaltningsvedtak foreligger. I Ot.prp.nr.65 (1990-91) side 260 heter det imidlertid i merknadene til kapitlet om tvangsfullbyrding av krav på annet enn penger: "Det følger av alminnelige grunnsetninger at det bare er krav av en art hvor domstolene kan gi pålegg om naturaloppfyllelse, som kan fullbyrdes etter kapitlet."
Det foreligger svært få avgjørelser fra Høyesteretts kjæremålsutvalg når det gjelder midlertidige forføyninger mot utøvelse av offentlig myndighet. Midlertidig forføyning kan oppnås i forbindelse med utvisningsvedtak, jf Rt-1955-953 og Rt-1979-1354. Jeg nevner også Rt-1989-1152 der krav om midlertidig forføyning ble avvist, og videre Rt-1975-1171 og Rt-1989-201, der krav om midlertidig forføyning ikke førte fram.
At krav om byggetillatelse ikke kan sikres ved midlertidig forføyning, anses helt klart. Formelt er hovedkravet i denne saken i relasjon til tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 å få bygge- og deleforbudet kjent ugyldig som ulovhjemlet. Søksmålet er formulert som et fastsettelsessøksmål. Bakgrunnen for søksmålet er at selskapet vil ha krav på å få sin byggesøknad behandlet på ordinær måte, dersom vedtaket kjennes ugyldig. Søksmålet kunne for så vidt vært formulert som et fullbyrdelsessøksmål, gående ut på at kommunen pliktet å ta byggesøknaden under behandling, idet bygge- og deleforbudet måtte anses ugyldig. Dermed ville en stått overfor et krav der domstolene kunne gi pålegg om naturaloppfyllelse. Men det er vanskelig å tenke seg at det i en slik situasjon kunne være aktuelt med en midlertidig forføyning. Flertallet er enig med lagmannsretten i at et krav på behandling av en byggesøknad ikke faller inn under bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 og §15-2, og finner støtte for dette syn i Rt-1975-1171 på side 1172.
Flertallet kan ikke se at selskapet kan stå i forskjellig stilling i relasjon til kravet om midlertidig forføyning, avhengig av hvordan søksmålet mot kommunen er formulert, når realiteten er den samme. Flertallet er således kommet til at det ikke er rom for noen midlertidig forføyning i denne saken.
Det kan tenkes tilfelle der det kan være grunn til å bruke midlertidig forføyning selv om domstolene ikke kan gi "pålegg om naturaloppfyllelse", særlig der vedtaket griper inn i en bestående tilstand. Men når det gjelder å bruke midlertidig forføyning for å oppnå en tillatelse som det hører under forvaltningen å ta stilling til, må hovedregelen, slik flertallet ser det, være at slik forføyning ikke kan anvendes, og flertallet kan ikke se at det er grunn til å fravike dette i en sak som den foreliggende.
Mindretallet - dommer Backer - vil bemerke:
Mindretallet finner at lagmannsretten har lagt til grunn en feilaktig tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 og §15-2 når det gjelder disse bestemmelsers anvendelse på krav om at et forvaltningsrettslig forbud som det foreliggende må kjennes ugyldig.
Det ble i kjennelsen i Rt-1955-953 lagt til grunn i forhold til §262 i den tidligere tvangsfullbyrdelseslov at midlertidig forføyning kunne brukes overfor forvaltningsakter i sin alminnelighet, bare med den begrensing at dette ikke gjaldt avgjørelser som domstolene ikke kunne tilsidesette, enten fordi avgjørelsen etter sin art er unndratt fra domstolsprøving, eller fordi angrepet på den rettes mot administrasjonens skjønnsmessige avgjørelse. Dette er senere fulgt opp i rettspraksis. Den rettslige situasjon er i Falkanger m fl s kommentar til tvangsfullbyrdelsesloven (2 utg) II side 884 - 885 oppsummert slik at midlertidig forføyning kan anvendes overfor påbud og forbud som påstås ugyldige, men ikke når det gjelder krav på tillatelser og dispensasjoner som beror på et skjønn. Som nevnt av flertallet, er kriteriet om man kan få dom for kravet eller ikke.
Det er på det rene at den kjærende part kan reise søksmål mot kommunen med påstand om at bygge- og deleforbudet av 30 mai 1995 er ugyldig, og at et slikt søksmål ville måtte realitetsbehandles av domstolene. Mindretallet mener at det følger av dette at det i prinsippet må være adgang til å få midlertidig forføyning for at man skal se bort fra forbudet. Konsekvensen av en slik midlertidig forføyning vil bli den samme som av en dom om at forbudet er ugyldig, nemlig at en søknad om byggetillatelse vil måtte behandles på vanlig måte. Det følger av det som tidligere er sagt, at det ikke vil kunne treffes midlertidig forføyning for at byggetillatelse skal gis. Kjennelsen i Rt-1975-1171 som flertallet har vist til, fastslo at det ikke kunne gis midlertidig forføyning for et krav på dispensasjon fra reguleringsbestemmelsene om hva en eiendom kan brukes til. I denne forbindelse ble det uttalt at vedkommende parts krav på at hans klage undergis forsvarlig behandling og at den behandles med tilbørlig hurtighet, ikke falt inn under adgangen til midlertidig forføyning. Mindretallet er enig i dette, men er ikke villig til å trekke den konsekvens av uttalelsen at heller ikke kravet på å få erklært et påstått ulovlig forbud som ugyldig, kan være gjenstand for midlertidig forføyning, på tross av at kravet gir adgang til søksmål.
Den praktiske betydning av at en fastholder en prinsipiell adgang til å anvende midlertidig forføyning også i et tilfelle som det foreliggende, vil neppe bli stor på grunn av de strenge vilkår for å treffe bestemmelse om slik forføyning. Det tenkes da først og fremst på at kravet som utgangspunkt må sannsynliggjøres. Den som begjærer midlertidig forføyning, vil altså måtte sannsynliggjøre at han vil vinne en sak mot kommunen om lovligheten av forbudet. Hvis han virkelig er i stand til dette, vil det på en annen side, slik mindretallet ser det, være betenkelig ut fra et rettssikkerhetssynspunkt å berøve ham adgangen til å gjøre bruk av midlertidig forføyning.
Som tidligere nevnt, mener mindretallet at lagmannsrettens kjennelse bør oppheves på grunn av feil lovtolking. Hvis saken ut fra dette henvises til ny behandling i lagmannsretten, vil det være naturlig at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår etter reglene i tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum i påvente av den nye avgjørelse i lagmannsretten. Saken blir å avgjøre i overensstemmelse med flertallets syn.
Kjæremålet har ikke ført frem. Flertallet finner at Oslo kommunes krav om saksomkostninger for utvalget bør tas til følge med kr 1.500.
Avgjørelsen er fattet under slik dissens som ovenstående viser.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Youngstorget Oslo AS til Oslo kommune 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.