LB-2000-2066
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-10 |
| Publisert: | LB-2000-02066 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo forhørsrett Nr 99-10915 F/72 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02066 M/04. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2001-00059. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Lagmann Omsted, lagdommerne Schiøll, Ramm Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §162, Domstolloven (1915) §146, §172, §319, §380, Folketrygdloven (1997) §4-15 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven kapittel 31 etter henleggelse av straffesak.
A, født *.*. 1956, ble ved Oslo forhørsretts kjennelse av 11. november 1997 varetektsfengslet i to uker med brev- og besøksforbud. As hustru B ble samme dag varetektsfengslet i én uke. Etter kjæremål fra påtalemyndigheten ble fengslingsfristen forlenget til hhv fire og to uker. Ektefellene var siktet for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf første ledd, jf femte ledd ved oppbevaring av 716 gram heroin og omsetning av narkotika for minst kr 135.000. Bakgrunnen var at politiet etter et anonymt tips ved ransaking av ektefellens bolig i - - - 1 i Oslo den 10. november 1997 hadde funnet ca 716 gram heroin, to pesolavekter og kontanter med ca kr 140.000 i et garderobeskap i ektefellenes soverom. Ektefellene ble pågrepet etter ransakingen og innbrakt til Oslo politikammer.
B ble løslatt etter to uker. Ektefellenes syv barn, fra tre til seksten år gamle, ble tatt hånd om av barnevernet mens moren var varetektsfengslet.
Varetektsfengslingen av A ble forlenget en rekke ganger, i det vesentlige etter straffeprosessloven §172, inntil han ble løslatt av politiet den 10. august 1998. Han hadde da sittet i varetekt i 10 måneder, herunder med brev- og besøksforbud frem til 23. desember 1997.
I politiavhør har A forklart at de pengebeløp som ble funnet under ransakingen skrev seg fra tippegevinster, bl a på Bjerke travbane. Det ble etterhvert klarlagt under etterforskningen at A i oktober 1997 hadde hevet en tippegevinst på kr 468.327.
A har under etterforskningen benektet å ha kjennskap til heroinet og pesolavektene som ble funnet ved ransakingen av hans bolig. I samtale med politiet dagen etter ransakingen ga han uttrykk for at noen måtte ha lagt heroinet der for å gjøre «faenskap» mot ham. Under avhør 18. november 1997 uttalte han at han ikke hadde noen teorier om hvordan narkotikaen hadde havnet hjemme hos ham. I avhør 14. januar 1998 forklarte han at han hadde mistanke om at en mann kalt C under et besøk hjemme hos ham en til to uker før ransakingen hadde plassert heroinet i hans soverom uten at han hadde merket det. C er en venn av en nevø av A. Nevøen er narkotikamisbruker og A hadde kontakt med C i forbindelse med at A prøvde å hjelpe nevøen med å slutte med sitt narkotikamisbruk. Under besøket hadde C oppholdt seg på toalettet ca en halv time. Inn dit hadde han tatt med noen plastposer han hadde fått av A, slike man bruker til å pakke inn matpakker med. Etterpå så A at C hadde en pesolavekt, tape og en kniv med utskyvbart blad på toalettet. A fikk ikke noe svar på hva C hadde brukt disse gjenstandene til. C tok med seg disse tingene da han forlot leiligheten. På politiets spørsmål om hvorfor A ikke hadde nevnt Cs besøk under tidligere politiavhør, forklarte A at det var etter råd fra hans advokat. Senere hadde det i følge A vist seg at det hadde vært en misforståelse mellom ham og advokaten på dette punkt. I senere avhør har A fastholdt det han har forklart om Cs besøk. A har under etterforskningen ikke kunnet gi noen forklaring på hvorfor C skulle ha lagt igjen narkotika i hans leilighet.
C, hvis navn er C, ble avhørt av politiet den 28. januar og 20. oktober 1998 . Han opplyste at han hadde vært på besøk hos A ca en måned før han ble pågrepet, men bestred et hvert kjennskap til heroinet og pesolavektene som ble funnet under ransakingen. Han bestred også å ha oppholdt seg på As toalett slik A har beskrevet i politiavhør. For øvrig fremkom det under etterforskningen at C selv var siktet for narkotikaovertredelser. Han var blitt pågrepet ca 5. eller 6. november 1997 og senere varetektsfengslet i en narkotikasak i Troms. Fra begynnelsen av desember 1997 var han blitt overført til Oslo kretsfengsel, der han hadde truffet A. C er senere domfelt både ved Oslo byrett og Nord-Troms herredsrett, visstnok for oppbevaring og salg av heroin.
Den 20. mai 1998 ble A satt under tiltale for oppbevaring av 688 gram heroin. Hovedforhandling ble berammet til 10. august 1998. Kort tid før hovedforhandlingen ble saken utsatt, visstnok på grunn av nye opplysninger som gjaldt C.
Oslo statsadvokatembeter henla den 18. august 1999 saken mot A etter bevisets stilling. A ble underrettet om henleggelsen ved brev av 23. august 1999.
Ved begjæring av 20. november 1999 til Oslo forhørsrett har A fremsatt krav om erstatning for uberettiget forfølgning. Kravet er nærmere begrunnet i prosesskrift av 20. desember 1999. I likhet med forhørsretten forstår lagmannsretten prosesskriftene slik at det prinsipalt kreves erstatning etter straffeprosessloven §444, subsidiært etter §445. Erstatning er krevd for lidt inntektstap med kr 182.970 for tapt arbeidsledighetstrygd i 57 uker. I tillegg kreves oppreisning etter §446 med kr 70 000.
Oslo politidistrikt tok til gjenmæle i saken og motsatte seg kravet.
Oslo forhørsrett avsa 18. mai 2000 kjennelse med slik slutning:
As krav om erstatning og oppreisning etter stprl §444, §445 og §446 tas ikke til følge.
Forhørsretten fant at A ikke hadde sannsynliggjort at han ikke hadde foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Forhørsretten fant heller ikke at vilkårene om «særlig eller uforholdsmessig skade» i straffeprosessloven §445 var tilstede. Etter forhørsrettens syn foreligger det for øvrig ikke «kvalifiserte rimelighetsgrunner» som taler for å tilkjenne erstatning. Siden vilkårene for å gi erstatning etter §444 og §445 ikke forelå, kunne det heller ikke gis oppreisning etter §446.
Forhørsretten kjennelse ble forkynt for A ved advokatfullmektig Bjørn Arild Langenes, Advokathuset Feydt & Hamborgstrøm den 23. mai 2000. Advokatfullmektigen påkjærte kjennelsen ved kjæremål innsendt til forhørsretten på telefaks den 6. juni 2000. Først da forhørsretten på et senere tidspunkt - nærmere dato er ikke opplyst - tok kontakt med advokatfullmektigen for å forhøre seg om kjæremålet også var innsendt ved post, ble kjæremålet i original ettersendt med bud den 28. juni 2000. Forhørsretten har i oversendelsesbrevet til lagmannsretten på denne bakgrunn gitt uttrykk for at kjæremålet er for sent fremsatt.
Oslo politidistrikt har tatt til gjenmæle til kjæremålet i skriv av 12 juni 2000 til lagmannsretten.
A har i hovedsak gjort gjeldende:
Han har helt siden pågripelsen fastholdt sin uskyld og har navngitt vedkommende som han antar har plantet heroinet hos ham. Han har gitt en plausibel forklaring på det pengebeløp som ble funne hjemme hos ham.
Forhørsretten synes feilaktig å ha lagt til grunn at det kreves erstatning for inntektstap fordi A etter løslatelsen ble gående uten arbeid. Erstatningskravet relaterer seg imidlertid til at hans varetektsopphold ble medregnet i stønadsperioden på 12 måneder for dagpenger som arbeidsløs, noe som medførte at han ikke var berettiget til dagpenger fra og med 1. januar 1999. Dette medførte at A og hans familie var henvist til å leve på støtte og lån fra venner og familie i en lengre periode enn i de tilfelle hvor inntektsbortfallet kun relaterer seg til varetektsperioden. Videre er det vist til den belastningen det var for familien at også hans kone ble varetektsfengslet i to uker med den følge at hans syv barn ble tatt hånd om av barnevernet. Endelig er det vist til den belastning det var for A å utholde ni måneder i varetekt. A hadde store problemer i varetektsperioden. Det er fremlagt journalutskrift fra helsetjenesten i Oslo kretsfengsel, der det fremgår at A under varetektsoppholdet var plaget av angst og brystsmerter og at brystsmertene ble ansett å kunne tilskrives As angsttilstand. A anfører at psykiske langtidsvirkninger av varetektsoppholdet ikke kan utelukkes.
Kjæremålet er rettidig fremsatt. Det er vanlig praksis blant advokater at kjæremålsfrister avbrytes ved telefakssending innen kjæremålsfristen. Forhørsretten har muntlig overfor den kjærende part vist til domstolloven §146 første ledd. Denne bestemmelsen regulerer frister ved forkynnelser og er ikke anvendelig.
A har nedlagt slik påstand:
1. A tilkjennes kr 182.972 som erstatning for lidt tap.
2. A tilkjennes oppreisning på kr 70 000,-.
Påtalemyndigheten har i hovedsak gjort gjeldende:
Forhørsrettens kjennelse er riktig.
A har ikke sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling han var siktet for. Særlig vises til at heroinet ble funnet på soverommet, som er et av de mest private rom i en bolig. I forbindelse med fengsling fant retten gjentatte ganger at det forelå mistanke av en slik styrke at straffeprosessloven §172 kunne anvendes. Det er ingen direkte sammenheng mellom varetektsoppholdet og det erstatningskrav som er fremsatt. De problemer for familien og de psykiske problemer som er anført er ikke slike ekstraordinære forhold som gir grunnlag for erstatning etter §445. Oppreisning etter §446 kan ikke tilkjennes, da vilkårene etter §444 og §445 ikke foreligger. Kravet om særlige grunner er dessuten ikke tilfredsstilt.
Påtalemyndigheten anser kjæremålet rettidig inngitt.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
Staten v/ Justisdepartementet frifinnes.
A har for lagmannsretten fremlagt journalutskrift fra helsetjenesten ved Oslo kretsfengsel, jf ovenfor. For øvrig står saken i samme stilling for lagmannsretten som for forhørsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Avvisningsspørsmålet
Lagmannsretten finner etter omstendighetene at kjæremålet ikke kan avvises som for sent innkommet. Kjæremålsfristen utløp 6. juni 2000. Innen kjæremålsfristens utløp mottok forhørsretten kun en telefaks av kjæremålserklæringen. Etter straffeprosessloven §380 skal kjæremål, hvis det ikke er erklært muntlig for den rett hvis avgjørelse angripes, erklæres skriftlig. Hvis kjæremål erklæres skriftlig, gjelder reglene om fristavbrudd i domstolloven §146 annet ledd. Det er lagt til grunn i rettspraksis at kjæremål fremsatt ved telefaks innen kjæremålsfristens utløp vil måtte anses rettidig såfremt originalen omgående følger etter. Lagmannsretten viser til kjennelse inntatt i Rt-1999-1820. Kjennelsen gjelder en sivil sak, men tilsvarende må gjelde på straffeprosesslovens område. I saken her er det på det rene at kjæremålet i original først innkom til forhørsretten den 28. juni 2000. Dette er i utgangspunktet for sent. Det følger imidlertid av henvisningen i straffeprosessloven §380 til §319 annet ledd at forhørsretten ved uforsettlige feil om nødvendig bør gi den kjærende part en kort frist til å rette kjæremålserklæringen. Ved vurderingen av om feilen er forsettlig skal det i ikke skje noen identifikasjon mellom parten og forsvareren, jf Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven med kommentar side 819. Feilen kan etter lagmannsrettens syn ikke anses som forsettlig fra As side. Forhørsretten har ikke gitt As advokat noen formell frist for rettelse. A kan ikke stilles i en svakere stilling enn om formell frist hadde vært gitt. Lagmannsretten legger til grunn at kjæremålserklæringen i original ble oversendt forhørsretten med bud omgående etter at forhørsretten muntlig hadde etterlyst kjæremålserklæringen i original overfor As advokat. Dette må da være tilstrekkelig for at kjæremålet anses rettidig inngitt.
Sakens realitet
Erstatning for økonomisk tap er prinsipalt krevet etter straffeprosessloven §444. Forutsetningen for at kravet kan føre frem er at A har gjort det sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Det er således siktede som har bevisbyrden for at han ikke har foretatt handlingen. Det følger av Rt-1994-721 og senere rettspraksis, bl a Rt-1999-2086 at det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for dette. Dersom det ene alternativet ikke er mer sannsynlig enn det andre, går tvilsrisikoen ut over siktede. Bevisene skal vurderes ut fra de opplysninger som foreligger i dag. Kravene til bevisets styrke må til en viss grad tilpasses de muligheter siktede har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen.
Lagmannsretten er enig med forhørsretten i at A ikke har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Lagmannsretten viser til forhørsrettens begrunnelse og slutter seg til denne. Lagmannsretten tilføyer at politiet under etterforskningen har innhentet analyser der det heroinet som ble beslaglagt hos A er sammenlignet med beslaglagt heroin fra straffesaken mot C, for å bringe på det rene om heroinet i de to sakene stammet fra samme parti. Analyseresultatene ga ikke grunnlag for å trekke noen entydig konklusjon. Som forhørsretten finner lagmannsretten det usannsynlig at et så stort kvantum heroin er plassert hos A for å skade ham. Det dreier seg om heroin med en betydelig økonomisk verdi på det illegale marked. Av samme grunn fremstår det som lite sannsynlig at andre har gjemt et så stort kvantum heroin hos A uten å sikre seg at han var innforstått med det. Stoffet var gjemt i As garderobeskap der han hadde sitt dagligtøy, slik at risikoen for at A skulle oppdage stoffet og f eks bringe det til politiet måtte ha fortonet seg som betydelig.
Selv om vilkårene etter straffeprosessloven §444 ikke foreligger, kan erstatning tilkjennes for «særlig eller uforholdsmessig skade» når dette «etter forholdene fremstiller seg som rimelig». Den påførte skade må således være «særlig» eller «uforholdsmessig», og det må fremstå som rimelig at det ytes erstatning. Bestemmelsen hjemler ikke erstatning for tap som er en naturlig og vanlig følge av en forfølgning, herunder en tid i varetekt. Hvorvidt tapet skal anses som «særlig eller uforholdsmessig» må blant annet vurderes i forhold til siktelsens innhold. Kravet refererer seg både til skadens årsak og dens karakter, og til dens konsekvenser for siktede. Lagmannsretten viser til Rt-1994-721.
Siktelsen i saken her gjelder oppbevaring av et betydelig kvantum - 688 gram - heroin. Det dreier seg således om en alvorlig sak. Et tap som er en naturlig og vanlig følge av et varetektsopphold på ti måneder, hvorav i underkant av halvannen måned med brev- og besøksforbud, kan i en så vidt alvorlig narkotikasak i utgangspunktet ikke ansees som uforholdsmessig. Det vises til sammenligning til Rt-1994-721, der et tap som følge av et varetektsopphold på 190 dager ikke ble ansett uforholdsmessig i en sak som gjaldt erverv og oppbevaring av 500 gram heroin. - At det likevel ble gitt erstatning i saken skyldes at siktelsen etter vel to måneder ble meget vesentlig redusert. Også i As sak ble siktelsen redusert ved at punktet om salg av narkotika ble frafalt. Det punktet som gjensto - oppbevaring av 688 gram heroin - var imidlertid svært alvorlig.
Spørsmålet blir så om tapets omfang og konsekvenser for A medfører at tapet kan karakteriseres som «særlig» eller «uforholdsmessig». A har ikke krevet erstatning for inntektsbortfall under varetektsoppholdet. Det tap han har krevet erstattet er bortfall av arbeidsledighetstrygd en tid etter løslatelsen som følge av at varetektsperioden etter det anførte inngår i stønadsperioden for arbeidsledighetstrygd. A har anført at han ved pågripelsen arbeidet i kiosk og at han ved løslatelsen 10. august 1998 var henvist til å leve av arbeidsledighetstrygd, men at trygden bortfalt 1. januar 1999 som følge av at varetektsperioden på ni måneder medregnes i stønadsperioden på 12 måneder. Fra 1. januar 1999 til han kom i arbeid 15. august 1999 var han derfor henvist til å leve på lån og støtte fra familie og venner. Tapet er angitt å være 57 uker med dagpenger a kr 3.210, i alt kr 182.970.
Lagmannsretten finner forholdene omkring As arbeidsledighetstrygd dårlig opplyst. Som dokumentasjon har A fremlagt kontrollkort fra X arbeidskontor. Trygdeforholdets varighet er der angitt til å være fra 12. oktober 1996 til 1. januar 1999. Det fremgår av kortet at det er foretatt utbetalinger fra og med uke 26 til og med uke 45 i 1997, dvs at utbetalingene er stanset ca medio november 1997, noe som i tid faller sammen med pågripelsen 10. november 1997.
Hvor meget som er utbetalt frem til og med uke 25 i 1997 fremgår ikke av kontrollkortet. I politiavhør 20. april 1998 anfører A at han hadde mottatt arbeidsledighetstrygd fra 1. januar 1997 til han ble pågrepet 10 november 1997. Av Holmlia sosialsenters vedtak om sosialstønad av 27. november 1996, som er fremlagt ved sosialsenterets anmeldelse av 14. mai 1998 til Oslo politikammer, fremgår at A hadde mottatt arbeidsledighetstrygd fra 8. oktober 1996. På kontrollkortet fra arbeidskontoret er opplyst at trygdeforholdet er angitt å ha vart fra 12. oktober 1996. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A mottok arbeidsledighetstrygd fra 8. eller 12. oktober 1996 til og med uke 45 i 1997, det vil si i alt ca 55-56 uker.
I 1998 viser kortet utbetaling av arbeidsledighetstrygd fra og med uke 33 (dvs omtrent fra løslatelsen) til og med uke 53 i 1998, det vil si i til sammen 21 uker.
Samlet legger lagmannsretten etter dette til grunn at A har mottatt arbeidsledighetstrygd i alt ca 77-78 uker i hele perioden fra oktober 1996 til utgangen av 1988, bare avbrutt av varetektsoppholdet.
Det fremgår ikke av kontrollkortet hva som er bakgrunnen for at utbetaling av arbeidsledighetstrygd ble stanset fra 1. januar 1999. A har ikke fremlagt arbeidskontorets vedtak om dette for lagmannsretten. A har som nevnt anført at bakgrunnen for at trygden ble stanset er at varetektsperioden er medregnet i stønadsperioden. Lagmannsretten bemerker at etter folketrygdloven §4-15 er stønadsperioden enten 78 uker eller 156 uker. Utbetaling av arbeidsledighetstrygd stanses under fengselsopphold. Det er så vidt lagmannsretten har kunnet bringe på det rene ingen regler eller praksis som tilsier at fengslingsperioden medregnes i stønadsperioden i tilfelle der mottageren er arbeidsløs både før og etter varetektsoppholdet. En stønadsperiode fra 12. oktober 1996 til 1. januar 1999, dvs inklusive varetektsoppholdet, utgjør ca 116 uker, noe som ikke stemmer med lovens alternative stønadsperioder på 78 eller 156 uker. En mulighet er at maksimal stønadsperiode for A har vært 78 uker, og at trygden er stanset av denne grunn, jf ovenfor der lagmannsretten har anslått samlet utbetalingsperiode før og etter varetektsoppholdet til 77 eller 78 uker.
I mangel av nærmere opplysninger fra A, finner lagmannsretten etter dette at A ikke har sannsynliggjort at han som følge av varetektsoppholdet samlet har fått utbetalt mindre arbeidsledighetstrygd enn om han ikke hadde vært undergitt varetekt.
Lagmannsretten finner det under enhver omstendighet ikke sannsynliggjort at det bare skyldes varetektsoppholdet at A forble arbeidsledig fra løslatelsen frem til 1. august 1999. Det vises til at A forut for, og helt frem til pågripelsen i november 1997 hadde vært arbeidsledig i lengre tid. Lagmannsretten vil ikke se bort fra at varetektsoppholdet kan ha vært en medvirkende årsak til at A forble arbeidsløs så lenge også etter løslatelsen. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at det er sannsynliggjort at A på denne måte er påført et tap med et omfang som kan karakteriseres som særlig eller uforholdsmessig. At A ikke kom i arbeid tidligere, kan også ha sammenheng med As kvalifikasjoner og arbeidserfaring. Om dette foreligger det kun sparsomme opplysninger. Det fremgår at han hadde drevet en pub som gikk konkurs og senere en kiosk.
Staten blir etter dette å frifinne for kravet om erstatning for økonomisk tap.
Etter straffeprosessloven §446 kan oppreisning for krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art tilkjennes hvis vilkårene for erstatning etter §444 eller §445 foreligger og særlige grunner taler for det. Vilkårene etter §444 foreligger ikke, jf drøftelsen av dette ovenfor. Henvisningen til §445 innebærer ikke at det er en forutsetning for å tilkjenne oppreisning etter §446 at siktede i tillegg er påført økonomisk tap, jf Bjerke og Keiserud, l.c. side 1050. Forutsetningen for å kreve oppreisning må være at siktede er påført særlige eller uforholdsmessige krenkelser eller påkjenninger eller annen skade av ikke-økonomisk art som det etter forholdene fremstiller seg rimelig å yte oppreisning for. Som det fremgår ovenfor, finner ikke lagmannsretten at varetektstiden, sammenholt med sakens karakter, har en slik lengde at den i seg selv er tilstrekkelig til å fastslå at det foreligger en særlig eller uforholdsmessig krenkelse. A har vist til den særlige påkjenning som fulgte av at hans barn måtte tas hånd om av barnevernet de to første ukene, mens hans ektefelle også satt fengslet. Videre er det vist til at varetektstiden var en helsemessig påkjenning for ham. Av fremlagt journal fremgår at A under varetekten var plaget av angst og brystsmerter. A har anført at det ikke kan utelukkes at varetektsoppholdet kan få uheldige langtidsvirkninger på hans psykiske helsetilstand. Lagmannsretten bemerker at eventuelle langtidsvirkninger ikke er dokumentert i dag, ca to år etter løslatelsen, og derfor ikke kan være særlig omfattende. Lagmannsretten har forståelse for at barnas situasjon, særlig de første to ukene, og det lange varetektsoppholdet har representert en betydelig psykisk påkjenning. Belastninger av den karakter og omfang som her er beskrevet av A atskiller seg imidlertid ikke fra de belastninger som normalt følger av et varetektsopphold av denne lengde, og kan derfor ikke anses som «særlige» eller «uforholdsmessige».
Staten blir etter dette å frifinne også fra kravet om oppreisning.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.