LB-2000-2079

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom-
Dato:	2000-12-18
Publisert:	LB-2000-02079
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kongsberg byrett Nr 00-00061 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02079 A/01.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tore Ihlebæk). Motpart: Kongsberg kommune (Prosessfullmektig: Advokat Jan Knapstad). Hjelpeintervenient: E (Prosessfullmektig: Advokat Torodd Frøhmyr).
Forfatter:	Lagdommer Øystein Hermansen, formann. Lagdommer Eirik Akerlie. Tilkalt dommer, byrettsdommer Idar E Pettersen. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-21, Tvistemålsloven (1915) §382, §482, §483, §4-10, §4-11, §4-19, §4-1, §4-4

Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven av B, født *.*.1996, samt spørsmål om samværsrett til C, født *.*.1994 og B.

Barnas mor, A, er født *.*.1976. Hennes foreldre ble skilt i 1978 og A ble boende hos moren. Samværet med faren opphørte etter kort tid på grunn av mistanke om at han hadde forgrepet seg seksuelt på henne. Fra 1986 - etter at moren hadde giftet seg på ny - flyttet A til forskjellige familiemedlemmer i Y og Z. Hun fikk etter hvert atferdsproblemer, og i oktober 1989 ble omsorgen for henne overtatt av barnevernet. I november 1990 ble hun plassert på Svalstuenkollektivet på X. I perioden fram til mai 1994 bodde hun på X, og var det vesentlige av tiden knyttet til kollektivet. Høsten 1993 begynte hun på - - landbruksskole. A var etter hvert lite på landbruksskolen, og hun sluttet i april 1994 uten å ha fullført eksamen. I mai samme år flyttet hun til Y.

Den .. 1994 fødte A en gutt, C. Barnets far er D. Farskapet ble først fastslått i desember 1995. Moren har hele tiden hatt foreldreansvaret for gutten, og det har vært lite kontakt mellom gutten og faren.

I januar 1995 flyttet A sammen med E. A hadde fortsatt kontakt med Svalstuenkollektivet, som hun besøkte. På bakgrunn av bekymringsmelding fra kollektivet til barneverntjenesten i mars 1995, foretok barneverntjenesten hjemmebesøk hos A. I september 1995 traff barneverntjenesten vedtak om besøkshjem for C.

I januar 1996 flyttet E og A fra hverandre. Den .. (dato) samme år fødte hun B. Barnets far er E. Begge foreldrene har hatt foreldreansvaret i fellesskap for B, men barnet har hele tiden - fram til omsorgsovertakelsen - bodd hos moren.

I tiden etter at B ble født, har barneverntjenesten vært inne i saken. Høsten 1996 dekket barneverntjenesten utgifter til to opphold for mor og barn ved Svalstuenkollektivet. I løpet av 1996 og 1997 hadde barneverntjenesten flere hjemmebesøk hos mor og barna. Bakgrunnen for hjemmebesøkene var særlig foranlediget av bekymring for forholdene hos mor. Bekymringen knyttet seg til hyppige flyttinger, manglende rutiner for stell og måltider, dårlig kosthold, manglende grensesetting og rot og uorden i hjemmet.

Barna begynte i barnehage høsten 1997. I desember 1997 startet barnevernet nærmere undersøkelse i saken. Barnevernets bekymringer vedvarte i 1998 og 1999. I april 1999 ble det iverksatt ny undersøkelse. Barnehagene hvor barna gikk, tok på samme tid kontakt med barneverntjenesten og uttrykte bekymring for barna. Barna hadde stort fravær uten at mor ga beskjed til barnehagen. Mor fulgte heller ikke opp foreldresamtaler eller andre arrangementer hvor foreldrene skulle delta.

Den 10 september 1999 besluttet Kongsberg kommune å fremme sak for fylkesnemnda for sosiale saker, Buskerud og Vestfold, om omsorgsovertakelse av C og B. Samtidig ble det foreslått å regulere samværet med barn og foreldre (fylkesnemndas sak nr 99-00192). Senere fremmet Kongsberg kommune forslag overfor fylkesnemnda om å fastsette samvær mellom C og hans far, D, samt krav om at D skulle betale oppfostringsbidrag til kommunen (fylkesnemndas sak nr 99-00204).

Fylkesnemnda fattet 15 desember 1999 enstemmige vedtak i sakene med slike slutninger:

«1. Barneverntjenesten i Kongsberg overtar omsorgen for C, født *.*.94, og for B, født *.*.96.

2. Barna plasseres i godkjent fosterhjem.

3. A gis rett til samvær med B en helg i måneden fra fredag kl. 17.00 til søndag kl. 17.00.

I tillegg gis mor rett til samvær en ettermiddag hver måned.

4. E gis rett til ett overnattingssamvær med B i måneden i forbindelse med helg.»

Samme dag traff fylkesnemnda vedtak i sak 99-00204 med slik slutning:

«1. A gis rett til samvær med sin sønn C, født *.*.94 en helg i måneden fra fredag kl. 17.00 til søndag kl. 17.00.

I tillegg gis mor rett til samvær en ettermiddag hver måned.

2. D gis rett til samvær med sin sønn C, født *.*.94 slik:

Under permisjon fra Kosovo: I henhold til særskilt avtale med barneverntjenesten og fosterforeldrene.

I de første to måneder etter hjemkomst fra Kosovo: Tre ganger i måneden i fosterforeldrenes hjem i forbindelse med fire timers varighet.

Etter to måneder: Ett overnattingssamvær i måneden i Ds hjem i forbindelse med helg.

3. D skal betale oppfostringsbidrag til Kongsberg kommune tilsvarende det beløp han i dag betaler i bidrag til A.»

Etter at fylkesnemnda hadde truffet vedtak, ble begge barna plassert hos F og G, som ble fosterforeldre for barna. Hjemmet var tidligere benyttet som besøkshjem for C.

Ved stevning 10 februar 2000 til Kongsberg byrett anla A søksmål mot Kongsberg kommune med påstand om at fylkesnemndas vedtak skulle oppheves. Hun nedla subsidiær påstand om rett til samvær med barna.

For byretten ble psykolog Steven Allan Hagen oppnevnt som sakkyndig. I følge mandatet skulle han uttale seg om As skikkethet til å ha den daglige omsorgen for henholdsvis C og B. Den sakkyndige kom til at barnevernet burde overta omsorgen for C. C ble ansett som så vidt krevende at A ikke var skikket til å ha omsorgen for ham. Derimot kom han til at A hadde tilstrekkelig omsorgsevne til å ta seg av B.

Kongsberg byrett traffødt xx.xx.2000 dom i saken med slik domsslutning:

«Fylkesnemndas vedtak av 15.12.1999 i sak nr.99-00192 og 9900204 stadfestes.»

Byretten sluttet seg til fylkesnemndas vurderinger og konklusjoner. Når det gjaldt den sakkyndiges utredninger, var byretten «kvalifisert uenig» i enkelte av hans konklusjoner. Bl a gjaldt dette hans konklusjon om at mor var normalfungerende.

Det nærmere saksforholdet framgår av fylkesnemndas vedtak, byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

A har rettidig påanket byretts dom. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Kongsberg kommune har tatt til motmæle.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble psykolog Kjell G Johansen oppnevnt som sakkyndig. Etter mandatet skulle han avgi uttalelse om mors omsorgsevne i forhold til barnas omsorgsbehov, og eventuelt uttale seg om hvilke hjelpetiltak som burde settes inn. Han ble også bedt om å uttale seg om mors samværsrett til barna, dersom omsorgen ville bli overtatt av det offentlige. Den rettsoppnevnte sakkyndige har avgitt skriftlig erklæring i saken.

Den 29 september 2000 erklærte Bs far, E, hjelpeintervensjon til støtte for kommunen.

Ankeforhandling ble holdt i tinghuset i Kongsberg 28-30 november 2000. A og E møtte med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Kongsberg kommune var representert ved sin prosessfullmektig. Barnevernkonsulent Jorunn Skår Pettersen, Kongsberg kommune, fulgte forhandlingene. Det ble ført syv vitner, hvorav ett sakkyndig. I tillegg avga den oppnevnte sakkyndige, psykolog Kjell G Johansen, forklaring. Han var også til stede under ankeforhandlingen fram til avslutningen av bevisførselen.

Under ankeforhandlingen frafalt A anken for så vidt gjaldt omsorgsovertakelsen av C. Kommunen samtykket i at denne del av anken ble frafalt, jf tvistemålsloven §382.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Det er kommunen som har bevisbyrden for at det foreligger slike mangler ved mors omsorg at vilkårene for omsorgsovertakelse av B etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a er oppfylt. Likeledes er det kommunen som har bevisbyrden for at mor mangler evnen til eventuelt å endre sin livsførsel og atferd, slik at hun heller ikke i fremtiden kan bli en tilfredsstillende omsorgsperson.

Ved vurderingen av spørsmålet om omsorgsovertakelse er det ikke avgjørende om barnet etter en samlet vurdering vil få det bedre dersom det offentlige har omsorgen for barnet. Selv om retten skulle mene at B vil ha det best dersom hun bor hos fosterforeldre, gir ikke dette grunnlag for å kunne overta omsorgen for barnet. Omsorgsovertakelse kan bare finne sted der det er alvorlige mangler ved foreldrenes omsorg.

Det må ved avgjørelsen av omsorgsspørsmålet legges vekt på at utgangspunktet er at barn skal vokse opp hos sine foreldre. Det vises i denne forbindelse til Rt-1999-1883. Saken som er omhandlet der, har vesentlige likhetstrekk med nærværende saken.

A har selv hatt en vanskelig barndom. Dette har medført at barneverntjenesten har vært særskilt mistenksom i forhold til hennes omsorg for barna. As fortid som barnevernsbarn har gjort at hun etter barneverntjenestens oppfatning er dårlig kvalifisert som omsorgsperson.

Det bestrides at det er slike mangler ved As omsorgsevne at det er grunnlag for å frata henne omsorgen for B. I og med at A har akseptert ikke å ha omsorgen for C, vil hun ha langt mer overskudd til å ta seg av B. A har også modnet betydelig i løpet av det siste året. Dette kommer bl a til uttrykk ved at hennes livsførsel nå er langt mer stabil. Tidligere flyttet hun hyppig, men dette har endret seg. Hun har nå bodd samme sted siden april i år. Det må også vektlegges at det er et særlig nært forhold mellom mor og datter.

Det vises også til den skriftlige erklæring fra den oppnevnte sakkyndige for byretten, psykolog Steven Allan Hagen, hvor hans konklusjon var at mor var normalfungerende og at hun var i stand til å ha omsorgen for B. Han fastholdt konklusjonen i retten.

Det erkjennes at C er et barn med store atferdsproblemer. Det er imidlertid ikke grunnlag for å anta at B vil få liknende problemer. Det er all grunn til å anta at Cs problemer kan føres tilbake til at han har hatt en urolig oppvekst, først og fremst fordi han har tilbrakt mye av barndommen hos G og F. Dette har gjort at han ikke har fått den tilstrekkelige ro og stabilitet hos mor. Dette til forskjell fra B, som fram til gjennomføringen av omsorgsovertakelsen har levd sammen med moren. Det kan heller ikke utelukkes at Cs atferdsproblemer skyldes genetiske forhold. Det vises til at C og B har ulike fedre.

Dersom man kommer til at det er mangler ved mors omsorgsevne, er det likevel ikke grunnlag for omsorgsovertakelse, idet det kan etableres tilfredsstillende forhold for barnet gjennom alternative tiltak. Det er en vesentlig svakhet ved avgjørelsen om omsorgsovertakelse at andre hjelpetiltak ikke har blitt vurdert. Kommunen har f eks ikke vurdert muligheten for å la en miljøarbeider være i hjemmet. Denne kunne veiledet og bistått A slik at hun hadde fått mulighet til å bli dyktigere i omsorgsrollen.

Ved vurderingen av spørsmålet om omsorgsovertakelse, må det også legges vekt på de ulemper som omsorgsovertakelsen vil påføre B. Etter en eventuell omsorgsovertakelse skal både mor og far ha samvær med B. I tillegg må B ha samvær med broren. Dette vil skape betydelig uro for B, og vil være belastende for henne.

Dersom omsorgen overtas av det offentlige, må det fastsettes en omfattende samværsrett for A. Det er et grunnleggende at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og det må være et mål at B så snart som mulig skal tilbakeføres til mor. Dette tilsier at det er viktig å opprettholde god kontakt mellom mor og datter, og dette oppnås ved betydelig samvær.

For så vidt gjelder C, erkjenner mor at det er viktig å sikre ro og stabilitet omkring hans livssituasjon. Hun har derfor forståelse for at samvær med ham begrenses til f eks dagsamvær.

A har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt:

Fylkesnemndas vedtak i sak nr 99.00192, punkt 1, oppheves for så vidt gjelder omsorgen for B, f. *.*.96

A innrømmes samvær med C, f. *.*.94, nærmere fastsatt etter lagmannsrettens skjønn.

Subsidiært:

A innrømmes overnattingssamvær med B, nærmere fastsatt etter rettens skjønn.»

Ankemotparten, Kongsberg kommune, har i det vesentlige anført:

Det er ikke holdepunkter for at det er mangler ved As intellektuelle utrustning. Hun er imidlertid på grunn av betydelige problemer i egen oppvekst, sterkt følelsesmessig skadet. Hennes atferd bærer preg av at hun har alvorlige følelsesmessige forstyrrelser med et stort udekket behov for egen omsorg. Dette har ført til alvorlige mangler ved hennes egen omsorgsevne.

Hennes omsorgsevne svikter på det psykiske og praktiske plan. Hun mangler evne til å skape gode psykiske relasjoner til barna. Hun har dårlig impulskontroll, lav frustrasjonsterskel, ukontrollerte og til dels emosjonelle svingninger. Den praktiske omsorgen har over tid båret preg av ustabilitet og tilfeldigheter. Hennes hyppige flyttinger har vært utslag av dette. Hun evner i liten grad å gjøre noe med sin egen hverdag. A lever av sosialhjelp og er uten fast arbeid. Hun har lenge hatt planer om å begynne på skole, men uten at dette er blitt noe av.

Når man skal vurdere nødvendigheten av å frata A omsorgen for B, er det nødvendig å se på Cs utvikling. Han har i dag store emosjonelle problemer og atferdsproblemer. Det er all grunn til å anta at disse har sin årsak i mangelfull omsorg fra mors side. B, som er to år yngre enn C, har utviklet trekk som tyder på at hun kan få liknende problemer. Hun er av barnehagen blitt oppfattet dels som et apatisk og understimulert barn. B har derfor - som C - et særskilt omsorgsbehov, og A har ikke forutsetninger for å dekke disse på en forsvarlig måte.

Tiltak etter barnevernloven §4-4, §4-10 eller §4-11 vil ikke være tilfredsstillende alternativer til omsorgsovertakelse. En miljøarbeider i hjemmet, slik det er antydet fra As side, er ikke tilstrekkelig. Det er også usannsynlig at hun med sin utpregede antipati for barnevernet og det offentlig hjelpeapparatet vil akseptere dette. Så lenge hun ikke erkjenner egne problemer, blir alternative hjelpetiltak umulig.

Barnevernlovens krav til alvorlige mangler ved den daglige omsorg eller alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet, jf §4-12 første ledd bokstav a, er således oppfylt. I og med at adekvate hjelpetiltak ikke kan settes inn, er vilkårene for omsorgsovertakelse til stede, og omsorgsovertakelse bør finne sted.

Ved avgjørelsen av samværsspørsmålet må det legges vekt på at det her vil være nødvendig med en langsiktig omsorgsplassering hos fosterforeldrene. B har relativt nylig flyttet til nye fosterforeldre, og det er viktig at det etableres ro i forholdet, slik at fosterforeldrene kan bli hennes nye «psykiske foreldre». Det er derfor nødvendig at samværsordningen i forhold til B ikke blir for omfattende. Det samvær som har vært gjennomført hittil, har virket opprivende på B. Samværet bør derfor begrenses i forhold til det som har vært situasjonen fram til i dag.

Kongsberg kommune har lagt ned slik påstand:

«1. Fylkesnemndas slutning pkt 1 hva angår B f. *.*.96 stadfestes.

2. A gis rett til samvær med B og C etter lagmannsrettens skjønn.»

Hjelpeintervenienten, E, har tiltrådt Kongsberg kommunes vurdering av saken, og sluttet seg til påstanden fra kommunen.

Lagmannsretten drøfter først spørsmålet om omsorgsovertakelse.

Fylkesnemnda for sosiale saker har truffet vedtak om overtakelse av omsorgen for C og B. Vedtaket er stadfestet av byretten. I og med at anken er trukket for så vidt gjelder avgjørelsen omsorgsovertakelse av C, er det bare vedtaket som går ut på overtakelse av omsorgen av B som er gjenstand for prøving.

Vedtak om omsorgsovertakelse er truffet etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a, som fastsetter at slikt vedtak kan treffes «dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling». Det er et bærende prinsipp at ved avgjørelser etter lovens kapittel 4 skal det «legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet». Samtidig følger det av rettspraksis at barn normalt skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, slik at vilkårene for at det offentlige skal kunne overta omsorgen er strenge.

Det følger av tvistemålsloven §482 at retten - innenfor lovens ramme - prøver alle sider av saken, og at retten er ubundet av partenes anførsler og påstander. Det er også på det rene at det er den faktiske situasjon slik den foreligger på domstidspunktet som skal legges til grunn ved rettens vurdering.

Lagmannsretten behandler først As omsorgsevne.

Lagmannsretten finner det etter bevisførselen klart at A har hatt en oppvekst med betydelige problemer. I fylkesnemndas vedtak heter det at hun der framsto med et udekket behov for egen omsorg. Det heter videre at «hun har nok med seg selv, har dårlig impulskontroll, lav frustrasjonsterskel og ukontrollerte og emosjonelle svingninger ...». At hun fortsatt har dårlig impulskontroll, lav frustrasjonsterskel og emosjonelle svingninger er for lagmannsretten bekreftet gjennom dokumentasjon og vitneforklaringer.

Etter lagmannsrettens oppfatning har As egne, betydelige problemer innvirkning på hennes omsorgsevne. Hun synes å ha begrenset evne til å sette seg inn i barnas behov. Familien har flyttet en rekke ganger etter at barna ble født. Det er opplyst at den i løpet av de siste seks årene har flyttet 10-15 ganger. Dette har skapt betydelig uro for barna. Moren har hatt barnehageplass til barna. Barnehageplassene har i lange perioder stått ubenyttet, til tross for at A har vært klar over at barnehageoppholdet har virket positivt på barna. Særlig gjelder dette C, som ellers hadde betydelige atferdsproblemer.

Et alvorlig utslag av den mangelfulle omsorgsevne er hennes unnlatelse av å følge opp Cs behov for briller. C har en øyelidelse, som kan føre til blindhet dersom han ikke bruker briller. Til tross for sterk oppfordring fra legen, unnlot hun å sørge for at brillene ble reparert. Dette innebar at barnet gikk uten briller i ca et halvt år. Barneverntjenesten hadde på sin side tilbudt seg å betale for brillene samt å hente dem til C.

Den rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Kjell G Johansen, har i sin sakkyndige rapport vurdert morens omsorgsevne slik:

«Når det gjelder morens omsorgsevne, vurderer den sakkyndige det som har kommet frem i undersøkelsen som bekymringsfullt. Samværsobservasjonene gir et bilde av mor som har store problemer med å ivareta barna på en positiv måte. Samspillet har en undertone av aggressivitet som kommer til uttrykk ved oppfarenhet og lav tålegrense. Dette vises tydeligst i forhold til C, noe som skyldes at han er mer krevende og gjør mer ut av seg enn søsteren, men det kommer også til uttrykk ovenfor B. Det virker imidlertid som om mor har det lettere med B enn med broren. Hun gir henne mer oppmerksomhet og tar henne mer på fanget, mens forholdet til C av den sakkyndige oppfattes som mer gjennomgående negativt, og tidvis som direkte avvisende. Det som savnes, er en empatisk holdning til barna fra morens side.

Slik den sakkyndige ser det, kan væremåten hennes ovenfor barna ses i sammenheng med hennes personlige problemer, som igjen har sammenheng med en vond og vanskelig oppvekst. Et gjennomgangstema når det gjelder mors oppvekst, er at hun har udekkede omsorgsbehov og lav selvtillit, som har gitt seg utslag i utagering og mistenksomhet, og problemer med å danne positive relasjoner til andre mennesker. Både sammen med barna og i samtalene ser den sakkyndige mye av det samme som er beskrevet i bakgrunnshistorien, slik som aggressivitet og oppfarenhet. Det later til at hun har store problemer med å forholde seg på en positiv måte til andre mennesker når hun ikke selv definerer premissene for kontakten.

Det farefulle med slike samspill som er beskrevet ovenfor, ligger i at barnas psykologiske utvikling er avhengig av voksne som kan «romme» barnets ytringer på godt og vondt, og ha en aksepterende holdning til barnet også i situasjoner som krever grenser. Når omsorgspersonen slik som denne moren bruker sarkasmer og hån ovenfor barnet og signaliserer avvisning, legger det forholdene til rette for utrygghet og lav selvtillit hos barnet, samt aggressivitet ovenfor omsorgspersonen.

Et annet forhold som er egnet til å bekymre når det gjelder mors omsorgsevne, er at det er så vanskelig å komme i dialog om problemene som var til stede mens barna bodde hos henne, og førte til omsorgsovertakelsen. Uten å ta stilling til de rettslige vurderinger som er gjort av disse problemene, er det den sakkyndiges inntrykk etter å ha gjennomgått sakens dokumenter, at det har vært god grunn til å bekymre seg for barnas omsorgssituasjon.

Et viktig spørsmål i slike saker er om foreldrene er i stand til å reflektere over sin egen omsorgspraksis og hva som skal til for å forbedre den. Som beskrevet tidligere, gir mor uttrykk for at hun ikke forstår hva som ligger til grunn for omsorgsovertagelsen. Hun kan referere barneverntjenestens argumenter, men bortsett fra at hun ikke skaffet C nye briller når han trengte det, stiller hun seg uforstående til at det har vært noen bekymring. Hun fremfører ingen hjelpebehov, og har ingen tanker om sammenhengen mellom sin vanskelige oppvekst og sin omsorgspraksis. Derimot omtaler hun de som har bekymret seg for barnas omsorgssituasjon på negative og dels harselerende måter. Hun er ikke lenger på talefot med fosterforeldrene til C som hun har kjent i mange år, og vil ikke ta kontakt med Svalstuen som hun syntes bare har ødelagt for henne. Hun snakker ikke med det nye fosterhjemmet til B. Den sakkyndige opplever at mor har en mur rundt seg som bekymringene for barna ikke trenger gjennom, og at problemene projiseres på omgivelsene.»

Den sakkyndige har fastholdt vurderingene og konklusjonene i sin muntlige forklaring for retten.

Etter en samlet vurdering av den dokumentasjon som foreligger og de forklaringer som er avgitt i retten, finner lagmannsretten den sakkyndiges vurderinger og konklusjoner som dekkende. Lagmannsretten nevner at den rettsoppnevnte sakkyndige for byretten, psykolog Steven Allan Hagen, hadde et annet inntrykk av A enn det som psykolog Johansen har gitt uttrykk for, og det som lagmannsretten har fått etter bevisførselen. Retten vurderer det slik at dette har sammenheng med As personlighet. Hennes atferd preges i vesentlig grad av sympatier og antipatier, og alt tyder på at hun fikk en god og positiv kontakt med psykolog Hagen. Etter lagmannsrettens oppfatning er det sannsynlig at dette har hatt vesentlig innvirkning på As væremåte under de samtaler hun hadde med Hagen, og under de observasjoner han gjorde av henne sammen med barna, og at dette har preget Hagens vurderinger og konklusjoner.

Lagmannsretten går så over til å drøfte Bs omsorgsbehov.

Det er på det rene at B har hatt en langt mindre utagerende atferd enn broren, C. Det er imidlertid trekk ved hennes atferd - slik denne framstår for retten etter bevisførselen - som etter lagmannsrettens oppfatning gir grunn til å frykte for hennes videre utvikling, dersom hun ikke gis trygge og stabile oppvekstvilkår. Lagmannsretten viser til at det er framkommet opplysninger bl a fra barnehagen om at B har virket apatisk og at hun kan være udiskriminerende overfor voksne. Den sakkyndige har beskrevet hennes fungering og behov slik:

«Bildet som tegnes av B er at hun har fremstått som bedre fungerende enn broren. Ut fra det som fremkommer i sakens dokumenter, later det til at hun har en tettere tilknytning til moren. Imidlertid har hun vært utsatt for de samme vanskelige omsorgsbetingelser som broren. Den sakkyndige syntes det er vanskelig å ha noen klar formening om hva slags forhold hun egentlig har til moren og hva den problematiske oppvekstsituasjonen har gjort med henne. Imidlertid tyder ikke samværsobservasjonene på at hun har noen utpreget sterk tilknytning til henne.

Slik den sakkyndige opplever B i dag, er det grunn til bekymring for hennes psykiske fungering. Hun fremstår som et barn med følelsesmessige vansker, og det er grunn til bekymring for hennes kontaktfungering. Den sakkyndige syntes Bs psykiske fungering virker så bekymringsfull at barneverntjenesten bør overveie å henvise henne til barnepsykiatrien for nærmere vurdering.

Den sakkyndige syntes det er vanskelig å skille mellom hva B bærer med seg fra tidligere og hva som skyldes aktuelle belastninger. Den aktuelle situasjonen er preget av stor usikkerhet når det gjelder tilhørighet. Hun har nettopp byttet fosterhjem, og blir tydelig påvirket av begge sine biologiske foreldre om at hun skal bo hos dem. Fra Bs perspektiv må situasjonen fortone seg som ganske kaotisk.

Det B trenger, er å stabilisere sin omsorgssituasjon.»

Den beskrivelse som her gis, er dekkende også for lagmannsrettens vurdering, og retten finner at B har et særlig omsorgsbehov.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a er oppfylt, og at omsorgsovertakelse er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i, jf annet ledd 1. punktum. B er i dag plassert i fosterhjem. Spørsmålet om omsorgsovertakelse blir derfor i realiteten et spørsmål om tilbakeføring av barnet til mor. Barnet har vært i fosterhjem i tiden etter at fylkesnemnda traff vedtak om omsorgsovertakelse. I det fosterhjemmet hvor hun nå er plassert, har hun imidlertid bare vært siden september i år. De hensyn som kommer til uttrykk i barnevernloven §4-21 første ledd annet punktum har derfor begrenset vekt i saken her.

Etter lagmannsrettens oppfatning vil det med bakgrunn i As livsførsel, hennes atferd og psyke ikke være forsvarlig å la henne ha omsorgen for B. Lagmannsretten legger i denne forbindelse bl a vekt på As manglende evne til å organisere og strukturere livet sitt. Denne mangel på struktur og orden - som bl a har gitt seg utslag i hyppige flyttinger - medfører at barnet ikke får den stabilitet og ro som det trenger. De betydelige svingninger i As psyke gjør det videre vanskelig for henne å gi barnet den nødvendige kontakt og trygghet. Etter lagmannsrettens oppfatning er det allerede forhold som tyder på at B kan ha utviklet en relasjonsskade, og at denne skyldes mors væremåte overfor barnet. Retten viser i denne forbindelse særlig til den sakkyndiges beskrivelse av B, som er gjengitt ovenfor.

Lagmannsretten legger også vekt på at den rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten har frarådet at moren har omsorgen. Den sakkyndige har uttalt om dette:

«Når det gjelder spørsmålet om B bør flytte til moren, mener den sakkyndige at tilbakeføring vil være det samme som å sette henne i en risikosituasjon. Med de problemer som er observert hos moren når det gjelder forhold som empati og kontakt, samt at hun ikke synes å ha noen innsikt i hva som kan være vanskelig og hvilke utfordringer hun står overfor, mener den sakkyndige det er høyst tvilsomt om hun kan gi B den gode kontakten og den stabile omsorgssituasjonen hun er i behov av. Det er tidligere argumentert med at B kan tilbakeføres til moren fordi hun krever mindre enn C. Til dette vil den sakkyndige bemerke at det er en like stor utfordring å håndtere kontaktforhold til barn som det er til å håndtere atferd. Forskjellen ligger i at problemer med å håndtere atferd vanligvis er lettere å få øye på, mens problemer i kontaktforhold er mindre åpenbare. Den sakkyndiges konklusjon er at heller ikke for Bs vedkommende kan tilbakeføring tilrås.»

Den sakkyndige har fastholdt konklusjonen i sin forklaring for lagmannsretten.

Det følger av barnevernloven §4-12 annet ledd 2. punktum at vedtak om omsorgsovertakelse bare kan treffes dersom det ikke «kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter §4-4 eller ved tiltak etter §4-10 eller §4-11».

Lagmannsretten finner at det ikke er alternative hjelpetiltak som kan iverksettes her. Det er fra As prosessfullmektigs side antydet at tilstedeværelsen av en miljøarbeider i hjemmet 10-15 timer i uken ville kunne være et alternativt hjelpetiltak. Etter lagmannsrettens syn er dette ikke et egnet tiltak. En forutsetning for at et slikt hjelpetiltak skulle kunne ha en funksjon, vil være at A selv erkjenner behovet for hjelpetiltak. Det gjør hun ikke. Uten den nødvendige selvinnsikt i forhold til egne behov, finnes det ikke alternative hjelpetiltak. A har i dag heller ikke den nødvendige vilje, motivasjon og utholdenhet som trengs for at et alternativt tiltak skal kunne være til hjelp. Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse av B blir etter dette å stadfeste.

Lagmannsretten går så over til å drøfte samværsspørsmålet.

Det følger av barnevernloven §4-19 at foreldre og barn skal ha rett til samvær, med mindre annet er bestemt. I tillegg til hensynet til barnets beste, jf barnevernloven §4-1, vil formålet med og varigheten av omsorgsovertakelsen være sentrale hensyn ved avgjørelsen av samværsspørsmålet. Andre sentrale hensyn er bl a barnets særlige behov og foreldrenes samværsevne.

Etter lagmannsrettens vurdering innebærer omsorgsovertakelsen både av C og B en langvarig plassering i fosterhjem. Som nevnt ovenfor, har A ikke vist vilje til å erkjenne de problemer hun har, og det er i dag ikke noe som tyder på at hun med det første vil få slik selvinnsikt. I denne situasjonen framstår tilbakeføring av barna til mor som lite sannsynlig de nærmeste årene.

Fylkesnemnda har fastsatt samvær mellom mor og barn til én helg i måneden fra fredag til søndag, samt én ettermiddag i måneden.

For så vidt gjelder samværet mellom mor og B, framstår dette som belastende for B. Den sakkyndige har på bakgrunn av egne observasjoner og samtaler med fosterforeldrene pekt på at helgesamværene virker forstyrrende på Bs døgnrytme. Han har også pekt på at samværene er en kilde til lojalitetskonflikt, fordi moren ikke klarer å forholde seg til fosterhjemmet på en måte som gagner barnet. Både A og Bs far, E, ønsker at B skal bo hos henholdsvis mor og far, og de involverer B i spørsmålet om hvor hun skal bo. Bs atferd - særlig etter helgebesøkene - tyder på at samværene er belastende for henne.

Lagmannsretten ser det som viktig, av hensyn til Bs beste, at hun får ro til å finne seg til rette i fosterhjemmet og for å få muligheten til å etablere en tilknytning til fosterforeldrene. Det er også viktig at det ikke skapes tvil hos barnet om hvor hun skal bo fast.

Med den samværsordning som i dag gjelder, er B annenhver helg borte fra fosterhjemmet, henholdsvis hos mor og far. I tillegg kommer to ettermiddagssamvær med foreldrene i måneden. Etter bevisførselen - og særlig uttalelsene fra den sakkyndige - finner lagmannsretten det uheldig med en så omfattende samværsordning. Etter lagmannsrettens oppfatning bør helgesamværene opphøre. Det er særlig disse som har framstått som belastende for B. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at samværet bør fastsetter til én dag hver femte uke.

Bs samvær med far, E, er ikke gjenstand for prøving i saken her. Lagmannsretten vil likevel bemerke at den ut fra hensynet til barnets beste mener at dette samværet burde begrenses tilsvarende som for moren.

Når det gjelder C, synes samværene med mor å ha vært problematiske. Den sakkyndige har i sin skriftlige erklæring uttalt:

«Når det gjelder C, opplever den sakkyndige som tidligere beskrevet at forholdet mellom mor og C er vanskelig, og at det inneholder mye avvisning fra morens side. På slutten av samværet ser det ikke ut til at han har noe annet ønske enn å komme tilbake til fosterhjemmet igjen så fort som mulig. Fosterforeldrene opplever at samværene er en stor belastning på C. Det virker som om samværene har en nedbrytende virkning på ham. I tillegg kommer problemene når det gjelder døgnrytme.

Den sakkyndige kan ikke se at C har noen nytte av så mye samvær som han har nå og vil foreslå at overnatting opphører, og at han har samvær med moren i størrelsesorden en gang i måneden til hver sjette uke.»

Mor har i sin partsforklaring i retten bekreftet at samværene med C kan være vanskelige. Dette gjelder særlig helgesamværene, som også innebærer overnatting. Fosterfaren har i retten forklart at C har ekstra store atferdsproblemer etter helgesamværene med mor, og at det ofte kan ta flere dager å normalisere situasjonen. Lagmannsretten finner at samværene mellom C og moren bør begrenses i forhold til situasjonen i dag, og at samværet også mellom disse bør begrenses til én dag hver femte uke.

Når det gjelder samvær mellom søsknene, C og B, er det opplyst at dette avtales mellom de respektive fosterforeldre i samråd med barneverntjenesten.

Den samværsordning som lagmannsretten fastsetter, innebærer - både i forhold til B og C - en reduksjon i forhold til det samvær som ble fastsatt av fylkesnemnda. Rettens overprøving skjer etter tvistemålsloven kapittel 33, som bl a innebærer at retten skal prøve alle sider av saken, at man ikke er bundet av partenes anførsler og påstander og at det er forholdene i dag som skal legges til grunn for avgjørelsen. Det ligger derfor innenfor rettens kompetanse å redusere samværsrettens omfang.

Lagmannsretten nevner avslutningsvis at avgjørelsen av samværsrett bare representerer en minimumsrett. Barneverntjenesten har adgang til fastsette samvær i større omfang enn det som er fastsatt av retten.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike hovedregelen om omkostningsansvar etter tvistemålsloven §483 2. punktum.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse av B, født *.*.1996, stadfestes.

2. A gis rett til samvær med C, født *.*.1994, og B, født *.*.1996, én dag hver femte uke.