LB-2000-2153
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-24 |
| Publisert: | LB-2000-02153 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02153 M/03. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Harald Strand) mot A (Forsvarer: Advokat Lars Leversen). |
| Forfatter: | Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen, formann. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Eystein F. Husebye |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §257, §258, §100, §449 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter frifinnende dom i lagmannsretten i straffesak.
A, født *.*. 1953, ble 4 juni 1996 pågrepet og siktet for overtredelse av straffeloven §258 jf §257 for natt til mandag 1 april 1996 å ha forøvet eller medvirket til grovt tyveri ved innbrudd i McDonald's restaurant i X ved Oslo sentralstasjon. A ble i henhold til kjennelse av Oslo forhørsrett 5 juni 1996 holdt i varetektsfengsel til 12 juni 1996 og deretter løslatt. Kjennelsen ble påkjært til lagmannsretten, men kjæremålssaken ble hevet da A ble løslatt før saken ble ferdigbehandlet i lagmannsretten.
A ble 11 mai 1997 satt under tiltale av Oslo politikammer, kriminalavdelingen, for det forhold som var grunnlag for varetektsfengslingen.
Ved Oslo byretts dom av 24 februar 1999 ble han funnet skyldig og dømt til 6 måneder betinget fengsel som en fellesstraff med en betinget del av en dom fra Borgarting lagmannsrett av 12 desember 1997.
A påanket byrettens dom av 24 februar 1999. Ved lagmannsrettens dom av 7 april 2000 ble A frifunnet. I lagmannsrettens dom heter det blant annet:
Etter en samlet vurdering av bevisførselen kan lagmannsretten ikke se at påtalemyndigheten har kunnet føre bevis utover rimelig tvil om at tiltalte har ført en mobiltelefonsamtale utenfor Oslo S etter at han kom ut fra sin arbeidsplass, eller at han på annen måte har medvirket til det tyveri som skjedde.
På vegne av A har advokat Lars Leversen, som var hans forsvarer under ankesaken, ved brev av 5 juli 2000 fremsatt krav om erstatning for økonomisk tap i forbindelse med varetektsfengslingen i saken samt oppreisning.
Ved lagmannsrettens beslutning av 12 juli 2000 er advokat Leversen oppnevnt som forsvarer for A i forbindelse med erstatningssaken i medhold av straffeprosessloven §100 annet ledd.
Påtalemyndigheten ved politiinspektør Jørn Mejdell Jakobsen, Oslo politidistrikt, kriminalavdelingen, som var oppnevnt som aktor i ankesaken for lagmannsretten, har 1 oktober 2000 tatt til motmæle.
A har for lagmannsretten sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Politiet baserte både etterforskningen og bevisførselen i lagmannsretten på vitneforklaringene fra B og C. Lagmannsretten fant at deres forklaringer ikke hadde avgjørende bevisverdi i saken. Videre baserte påtalemyndigheten seg på en fotokonfrontasjon hvor vitner som på forhånd hadde sett tiltalte, pekte ut tiltalte.
Dernest viser A til at lagmannsretten bemerket at påtalemyndigheten hadde gjort lite for å underbygge sin mistanke med andre etterforskningsskritt som kunne utpeke seg som naturlige etter omstendighetene.
På bakgrunn av at lagmannsretten fant at de vitneforklaringer politiet bygget på, ikke hadde avgjørende bevisverdi i saken og at etterforskningen for øvrig ikke styrket mistanken og var preget av vesentlige mangler, anføres at det ikke er grunnlag for å hevde at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at A har begått den handling han ble tiltalt for.
Erstatningskravet gjelder tap av lønn i den tid A var pågrepet og varetektsfengslet, til sammen kr 3 020,-.
Hjemmel for erstatningskravet er straffeprosessloven §444, subsidiært §445.
Når det gjelder §445 anføres at det foreligger en særlig og uforholdsmessig skade ved forfølgningen og at erstatning etter forholdene fremstiller seg som rimelig. Det foreligger kvalifiserte rimelighetsgrunner som tilsier at det må gis erstatning.
På bakgrunn av at vilkårene for erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 eller §445 anføres å være tilstede, fremmes det krav om oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446. Det vises til det som er anført i forbindelse med kravet om erstatning for økonomisk tap samt til de konsekvenser forfølgningen fikk for A. Fra pågripelse og varetektsfengsling til frifinnelse har saken vært en enorm belastning for ham, både sosialt og psykisk. Varetektsoppholdet ble en ekstra belastning. I disse fire år har familie og nærmiljø kjent til saken. Dette press sammen med det å leve med mistanken hengende over seg, har hatt sterk innvirkning på hans livskvalitet. A kommer fra Ghana og er spesielt utsatt med slik anklage hengende over seg. Politiets manglende etterforskning og uforståelige tillit til enkelte vitner må tillegges vekt.
Saken ble svært gammel uten at dette kunne bebreides A. Det tok ca fire år fra pågripelsen til det forelå frifinnelse i lagmannsretten. Det må legges vekt på tidsforløpet ved utmålingen, jf Rt-1999-264.
Påtalemyndigheten gjør for lagmannsretten sammenfatningsvis gjeldende:
A har ikke sannsynliggjort at han ikke har forøvet den straffbare handling tiltalen gjelder. Flere av de medsiktede anga i sine politiforklaringer at A var «insideren» som pr telefon hadde gitt de opplysninger som var nødvendige for at tyveriet skulle kunne gjennomføres. Det var ikke grunn til å betvile sannheten i disses forklaringer. Ett av vitnene i saken fragikk dette i sin forklaring for lagmannsretten, men har etter ankeforhandlingen opplyst til politiet at han løy i lagmannsretten. Det vises også til at byretten fant A skyldig.
Når det gjelder krav om erstatning etter straffeprosessloven §445, anføres at A ikke har lidt en særlig og uforholdsmessig skade ved forfølgningen. Uansett blir det hevdet, på bakgrunn av det som er anført vedrørende det forhold at A ikke har sannsynliggjort at han ikke har utført den straffbare handling, at urimelighetsvurderingen i dette tilfelle bør avskjære en erstatningsutbetaling.
Siden det ikke foreligger grunnlag for å utbetale erstatning, er det heller intet grunnlag for å tilkjenne A oppreisning.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at den ikke har funnet grunnlag for å holde muntlig forhandling om kravet, jf straffeprosessloven §449 tredje ledd.
Etter straffeprosessloven §444 første ledd har en siktet krav på erstatning for skade som han har lidt ved forfølgningen hvis han blir frifunnet, forutsatt at han gjør det sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen.
Om forståelsen av bestemmelsen viser lagmannsretten til Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer, 2 utgave side 1045 flg hvor det blant annet heter at grunnlaget for frifinnelsen prinsipielt er uten betydning for anvendelsen av bestemmelsen. Det avgjørende er om siktede ved behandlingen av erstatningskravet kan sannsynliggjøre overfor retten at han ikke har begått selve handlingen. Har det sannsynligheten for seg at siktede ikke har foretatt den handling saken gjelder, har han krav på erstatning for ethvert tap som han har lidt ved forfølgningen. Det er nok med sannsynlighetsovervekt, jf blant annet Rt-1994-721 og Rt-1994-732 og Rt-1995-753. Dette har siktede bevisbyrden for. Men kravene må i en viss grad tilpasses de muligheter siktede har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen. Det er bevisets stilling på det tidspunkt erstatningsspørsmålet avgjøres, det kommer an på. Retten står fritt i forhold til påtalemyndigheten ved vurderingen av spørsmålet om
bevisene for handlingen er tilstrekkelig svake.
I Rt-1994-721 er det blant annet uttalt:
«Ved vurderingen ... må vanlige bevisregler legges til grunn, og kravene til bevisets styrke må da i en viss grad tilpasses de muligheter som siktede har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen.»
Skaden skal være lidt ved forfølgningen. Det må altså foreligge årsakssammenheng mellom skaden og forfølgningen. Det kreves videre at tapet skal være oppstått på grunn av en handling eller et tiltak som er et ledd i strafforfølgningen. For så vidt gjelder bruk av tvangsmidler, må det derfor være et vilkår for erstatning etter §444 flg at det er et prosessuelt tvangsmiddel som har vært benyttet som en del av forfølgningen.
I vår sak siktet politiet noen personer for forøvelsen av innbruddet eller medvirkning til dette. I sine politiforklaringer ga disse siktede opplysninger om at A også hadde medvirket ved å gi opplysning om hvor nøkkelen til safen på kontoret lå den aktuelle natten. A har både i politiforklaringer og i rettslige forklaringer holdt fast på at han ikke har gitt noen slik opplysning. Lagmannsretten må avveie As forklaringer mot de påberopte vitners forklaringer. Ett av vitnene ga for lagmannsretten klart uttrykk for at A ikke hadde ydet noen medvirkning til innbruddet, mens de øvrige ikke husket noe særlig, heller ikke da de ble foreholdt sine politiforklaringer.
Lagmannsretten kan ikke se at siktede i vår sak har flere muligheter til å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen enn å vise til den beskjedne troverdighet vitnenes forklaring har, sammenholdt med rettens vurdering av hans egen forklaring. I den frifinnende dom har lagmannsretten påpekt en del etterforskningsskritt som det utpekte seg som naturlig at politiet hadde foretatt, som avhør av andre sentrale personer og innhentelse av utskrift av mobiltelefonbruk. Men lagmannsretten finner ikke at det kan kreves at A skulle ha krevet disse etterforskningsskritt foretatt nå, fire år etter at forbrytelsen fant sted.
Etter en samlet vurdering av de bevis som foreligger, er lagmannsretten etter dette kommet til at det er mer sannsynlig enn usannsynlig at A ikke har medvirket til innbruddet, og at han følgelig har krav på erstatning for sitt økonomiske tap.
Kravet om erstatning for økonomisk tap består av tapt lønn for de 9 dager A var pågrepet eller satt varetektsfengslet. Det er lagt frem dokumentasjon fra hans arbeidsgiver for at den tapte lønn utgjør kr 3.020,-. Påtalemyndigheten har ikke hatt innvending til beløpets størrelse. Lagmannsretten tilkjenner erstatning med det angitte beløp.
Etter dette er det unødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om A er berettiget til erstatning etter straffeprosessloven §445.
A har også krevet oppreisning etter straffeprosessloven §446.
Etter straffeprosessloven §446 kan retten når særlige grunner taler for det, tilkjenne siktede et passende beløp som oppreisning for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som han har lidt ved forfølgningen, forutsatt at vilkårene for erstatning etter §444 eller §445 foreligger.
Etter rettspraksis skal det meget til for at krav på oppreisning tas til følge, og varetektsfengsling vil ikke uten videre lede til oppreisning, jf Rt-1999-1855 og Rt-1994-721.
Som det fremgår ovenfor, har lagmannsretten funnet at A har krav på erstatning etter §444. Spørsmålet er om det foreligger særlige grunner som tilsier at han tilkjennes oppreisning i tillegg til erstatningen. A har anført at fra pågripelse og varetektsfengsling til frifinnelse har saken vært en enorm belastning for ham, både sosialt og psykisk. Varetektsoppholdet ble en ekstra belastning. I disse fire år har familie og nærmiljø kjent til saken. Dette press sammen med det å leve med mistanken hengende over seg, har hatt sterk innvirkning på hans livskvalitet. A kommer fra Ghana og er spesielt utsatt med slik anklage hengende over seg. Politiets manglende etterforskning og uforståelige tillit til enkelte vitner må tillegges vekt.
Påtalemyndigheten har ikke anført noe vedrørende oppreisningskravet for det tilfelle lagmannsretten skulle komme til at A har krav på erstatning for sitt økonomiske tap.
Lagmannsretten er kommet til at det i denne sak ikke foreligger slike særlige grunner som er påkrevet for å kunne tilkjenne siktede oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446.
Lagmannsretten viser for det første til at det bare gikk 9 dager fra A ble pågrepet til han ble løslatt fra varetektsfengsel. I de saker i rettspraksis hvor det etter frifinnende dom er tilkjent oppreisning, er det i det alt vesentlige tale om vesentlig lengre varetektsopphold enn i vår sak. Det er heller ikke opplyst noe om at saken har medført noen mediaomtale som har rammet A. Videre fremgikk det av As forklaring for lagmannsretten under straffesaken at han straks etter løslatelse fortsatte i sitt ansettelsesforhold hos McDonald's i X og at han senere har avansert innenfor McDonald's-systemet. Det synes således som hans arbeidsgiver har beholdt sin tillit til ham til tross for anmeldelsen og den etterfølgende straffesak.
A har vist til den lange tid som gikk fra pågripelsen til det forelå frifinnende dom i saken. I Rt-1999-264 er det uttalt at langt tidsforløp før endelig avgjørelse foreligger, skal tillegges vekt i vurderingen av om særlige grunner for å tilkjenne oppreisning foreligger, og lagmannsretten er enig i at det i vår sak tok uforholdsmessig lang tid før A fikk sin frifinnende dom. Dette moment er dog etter lagmannsrettens oppfatning ikke av slik vekt at det oppveier det som er bemerket ovenfor.
Det samme gjelder den psykiske belastning som saken må ha medført for siktede.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I medhold av straffeprosessloven §444 betaler staten i erstatning til A 3.020,- -tretusenogtjue- kroner innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av denne kjennelse.