LB-2000-2216

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-10-02
Publisert:	LB-2000-02216
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Drammen byrett Nr 99 - 01113 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02216 A/03.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kåre S. Myklebust). Motpart: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Jarl R. Henstein)
Forfatter:	Lagdommer Trygve Schiøll, formann. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Lagdommer Sidsel B. Lindseth
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, §3-5, Foreldelsesloven (1979) §9, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §3-3, Tannlegeloven (1980) §4, Forsikringsavtaleloven (1989) §7-6, §8-6

Saken gjelder krav om erstatning for påstått feilbehandling hos tannlege. Kravet er fremsatt overfor tannlegens forsikringsselskap, jf forsikringsavtaleloven §7-6 og tannlegeloven §4.

A, født *.*.1946, er gift og har fire voksne barn. Som 7-åring var A i 1953 utsatt for en bilulykke som påførte han flere kraniebrudd, mest på venstre side, og et lengre sykehusopphold. Ved utskrivingen hadde han så vidt skjønnes ingen symptomer, men ulykken medførte at han - på grunn av hodeproblemer - ble fritatt for å ha gymnastikk på skolen og senere for å avtjene verneplikten.

A, som er utdannet dekoratør og skiltmaler, arbeidet frem til 1989 i reklamebransjen. I perioden 1988 til 1989 var han ansatt i - - Reklame AS. Selskapet - som han også hadde eierinteresser i - gikk konkurs i 1989. I årene 1990 til 1994 drev A innen reiselivsbransjen. På grunn av manglende selvangivelser/regnskaper, ble hans inntekt for disse årene fastsatt av ligningsmyndighetene ved skjønn, noe som har medført at han i dag har en betydelig skattegjeld til det offentlige.

I perioden november 1988 til juni 1989 fikk A utført tannbehandling hos tannlege B i Drammen. Arbeidet gikk blant annet ut på å sette inn krone-/brokonstruksjoner i alle fire kjevedeler, samtidig som kronene dels ble loddet sammen. A betalte for noe av tannarbeidene, men skyldte i juni 1989 fortsatt kr 16.818. I august samme år sendte A to fakturaer til tannlege B på til sammen kr 13.002 for arbeid utført for to selskaper B eide/representerte. Han ba om at beløpet ble trukket fra det han skyldte for tannbehandlingen. I brev 3 november 1989 til A, stilte B spørsmål ved fakturaenes størrelse og bemerket at disse uansett ikke kunne blandes sammen med hans tannlegevirksomhet. Etterkontroll av tannarbeidene ble etter dette aldri foretatt av tannlege B.

I mai 1990 og høsten 1993 ble A utsatt for to bilulykker ved at bilene han satt i ble påkjørt bakfra. Det skal den gang ikke ha blitt funnet holdepunkter for at A var påført varig skade ved ulykkene.

Flere ganger i 1989 og 1990 oppsøkte A lege Willy Hennie på grunn av hodepine. Hennie la til grunn at mye av plagene skyldtes «nevrotiske overbygninger» og henviste A videre til nevrolog, dr. Arne Ola Lunde som i skriv av 6 mars 1991 konkluderte slik vedrørende As plager:

Tensjonshodepine hos en kar i en besværlig sosialmedisinsk situasjon, som gjennom flere år har strevet med dårlige nerver. Og det er nå all grunn til å være våken på alvorligere psykiatri. Jeg har drøftet behandlingsspørsmålet inngående med pasienten og sagt at han nå først og fremst trenger behandling for nervene sine. Jeg har sagt at jeg ville velge medikamentell behandling for dette, men han tar tenkepause og vil drøfte behandlingsspørsmålet med sin nåværende lege, dr. Børresen. Jeg gjentar at psykiatrisk intervensjon kan synes indisert.

A oppsøkte i årene fremover flere leger på grunn av hode-/ansiktssmerter samt nerveproblemer. I januar 1993 oppsøkte han tannlege Linda Andersen - senere Dukefoss - vedrørende smerter i venstre overkjeve, uten at særlige funn synes å ha blitt gjort. A konsulterte kjevekirurg G. Lende i juli 1993 for «fornemmelse av ubehag» i venstre overkjeve. Lende gjorde heller ikke særlige funn utover å antyde problemer med tennene 26 og 27, med mulig behov for rotbehandling.

Like før A igjen kontaktet tannlege Dukefoss i mars 1994, kjente han løsning av broene og dårlig smak og lukt fra munnen. Tannlege Dukefoss fant nå store kariesangrep under kroner og broer og flere tenner med betennelse. I skriv av 10 mars 1995 nedtegnet tannlege Dukefoss - etter anmodning fra A - hvilket funn som var gjort og hvilket arbeid som til da var utført.

I tiden frem til mai 1997 fikk A trukket i alt 6 tenner. Han var i 1995 og 1997 til undersøkelse ved Det odontologiske fakultet, Klinikk for oral kirurgi og oral medisin på Universitetet i Oslo. Siste gang ble han, i følge senere erklæring av 30 januar 1999 fra professor, dr. odont. og cand. med. Hans R. Haanæs, «grundig gjennomgått pga. sin smertesituasjon som var spesielt uttalt i overkjeven v. side ved utstråling. Det ble konkludert med at pasienten hadde neuropatiske smerter av kronisk karakter». I perioden 1995 til 1998 var A til utredning/behandling ved Modum Bad nervesanatorium.

I april 1996 ble A undersøkt av overlege, nevrolog Leif Lund-Roland, som kom til at det var mulighet for at hode- og ansiktssmertene hadde sammenheng med den ulykken A var utsatt for som 7-åring. A ble henvist videre til psykolog Nils Inge Landrø som i uttalelse 18 februar 1997 fremholdt at denne hodeskaden mest trolig «hadde medvirket til en sårbarhet, som kan disponere for psykiske reaksjoner på seinere påkjenninger (både i relasjon til sosiale vanskeligheter og påkjenninger som påkjørselen han var utsatt for fem år tilbake)». I juni 1997 ble A undersøkt av en annen nevrolog - dr. A. Skullerud - vedrørende muligheten for skader etter bilulykken i 1990, uten at Skullerud fant holdepunkter for en slik sammenheng.

Den 22 august 1997 fremsatte A krav om rehabiliteringspenger på grunn av «muskel- og nervesmerter i hodet som senskader etter tidligere bilulykke. Giktsmerter og nakkeslengskade i nyere bilulykke - Dårlig syn.». Kravet ble avslått av Sigdal trygdekontor.

Den 10 desember 1998 ble A undersøkt av professor Haanæs. Undersøkelsen var foranlediget av at A henvendte seg til Vesta Forsikring AS og varslet krav om erstatning. Professor Haanæs konkluderte i sin ovennevnte erklæring av 30 januar 1999 slik:

Det er nå gått 10 år siden behandlingen ble gjennomført hos tannlege B. Det er siden trukket 6 tenner pga. smerter, dårlig tilpasning av kronekanter med caries under kronene. Det arbeidet som ble gjort av tannlege B holdt tydeligvis ikke den kvalitet som man har krav på. Pasienten har god munnhygiene og det er ganske klart at de cariesangrep han har hatt i forbindelse med broarbeidene ikke skyldes annet enn dårlig tilpasning. Pasienten har fått pulpitter som har utviklet seg til kroniske smerter, selv etter ekstraksjon av tennene har smertebildet ikke blitt særlig bedret. Det er en situasjon som ikke er uvanlig. Det går ikke frem av opplysninger jeg har om tannlege B fortsatte kontroll av sin pasient eller om det var opphold fra 1990 til han ble henvist hit 1. gang i februar 1995.

Den 14 desember 1998 søkte A om uførepensjon under henvisning til senskader etter bilulykke og skade etter feil tannbehandling. I den forbindelse utferdiget overlege Ingerid S. Ravnsborg erklæring som konkluderte med at A var varig ufør i forhold til regulært arbeidsliv på grunn av psykiske lidelser og «somatisk betinget smertetilstand». I mars 1999 ble han tilstått 100 % uførepensjon med virkning fra 1 september 1998, idet overlege Ravnsborgs erklæring ble lagt til grunn.

A henvendte seg første gang til tannlege B den 19 oktober 1996 og varslet krav om erstatning. Den 3 november 1997 henvendte han seg til Vesta Forsikring AS. Ingen av disse brev ble besvart. Etter gjentatte purrebrev fra As advokat, svarte Vesta Forsikring AS ved brev av 12 juni 1998 at selskapet påtok seg å dekke omkostningene ved spesialistundersøkelse for «å kartlegge omfanget av den påståtte feilbehandling». Etter dette ble professor Haanæs kontaktet og han avga erklæring som nevnt 30 januar 1999.

Den 30 juni 1999 reiste A sak mot Vesta Forsikring AS ved Drammen byrett med krav om erstatning og oppreisning fastsatt etter rettens skjønn. Senere under hovedforhandlingen for byretten ble øvre grense for den samlede erstatning angitt til kr 2.800.000. Byretten oppnevnte dr. odont. og spesialist i oral kirurgi Trond I. Berge som sakkyndig for å vurdere behandlingen som var utført av tannlege B og følgene av denne. Videre ble overlege og spesialist i nevrologi Helge Riisøen oppnevnt for å utrede hvilken betydning tidligere hodeskader i 1953 og eventuell skade etter bilulykkene i 1990/1993 kunne ha for As helsetilstand.

I erklæring av 23 mars 2000 konkluderte sakkyndig Berge med at en vesentlig del av den tannbehandling A hadde fått i ettertid, var direkte forårsaket av tannlege Bs behandling som ble ansett uforsvarlig. Han kom imidlertid til at det var lite sannsynlig at det var årsakssammenheng mellom As hode- og ansiktssmerter og tannbehandlingen. Sakkyndig Riisøen konkluderte i sin erklæring av 21 mars 2000 at hodeskaden i 1953 og påkjørslene i 1990 og 1993 ikke hadde vesentlig betydning for As medisinske tilstand, bortsett fra at det på en uheldig måte var blitt fokusert på disse hendelser slik at mer riktige hjelpetiltak, blant annet langvarig behandling med antidepressive medikamenter og profesjonell angstdempende behandling, ikke var blitt gjennomført.

Drammen byrett avsa dom 13 juni 2000 med slik domsslutning:

1. Vesta forsikring AS frifinnes.

2. A dømmes til å betale Vesta forsikring AS saksomkostninger med kr 200.461 - tohundretusenfirehundreogsekstien - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Byretten kom til at tannbehandlingen i utgangspunktet var erstatningsbetingende uaktsom. Når byretten likevel frifant forsikringsselskapet, var det blant annet ut fra det syn at kravet om erstatning for påførte og fremtidige utgifter til tannbehandling var foreldet, og fordi byretten fant at det ikke var årsakssammenheng mellom behandlingen og de helseplager som hadde medført As uførhet.

A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Vesta Forsikring AS har tatt til motmæle. Lagmannsretten oppnevnte på nytt dr. odont. og spesialist i oralkirurgi Trond Inge Berge samt overlege, spesialist i nevrologi, Helge Riisøen som sakkyndige. Sistnevnte fikk utvidet sitt mandat til også å omfatte undersøkelse av om mulige nerveskader i hodet (kjeve og munnhule) etter tannbehandlingen kunne være årsak til As smertetilstand. Berge og Risøen avga skriftlige erklæringer henholdsvis 31 januar 2001 og 27 desember 2000.

Ankeforhandling ble holdt i Drammen tinghus i dagene 18 til 21 september 2001. Den ankende part, A, møtte og avga forklaring. Ankemotparten, Vesta Forsikring AS, var representert ved prosessfullmektigen. Det ble avhørt 3 vitner, hvorav 2 sakkyndige vitner. De to rettsoppnevnte sakkyndige redegjorde for sine vurderinger av de medisinske spørsmål som de hadde fått mandat om å utrede. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for byretten.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:

A er som følge av tannbehandlingen hos tannlege B i 1988 til 1989 påført erstatningsbetingende skade som har medført at han i dag er 100 % ervervsmessig ufør.

Den rettsoppnevnte sakkyndige Berge har konkludert med at tannbehandlingen ikke var forsvarlig. Kronene var dårlig tilpasset, og A fikk ikke den rådgivning og oppfølgning han skulle ha hatt. Det har ingen betydning at A ikke betalte for tannbehandlingen fullt ut med en gang. Arbeidet han utførte for Bs selskaper, og som ble fakturert i ettertid, oversteg uansett tannlege Bs utestående når en også ser hen til trykkeriregningen som han ble sittende igjen med ansvaret for.

Den uforsvarlige tannbehandlingen står i direkte årsakssammenheng med samtlige av de helseplager A senere har fått. Dette gjelder problemene med tennene, ansikts- og hodesmertene og de psykiske problemer A har slitt med. Det er ikke påvist at han før besøket hos B hadde skader eller sykdommer som kan forklare hans helsetilstand i dag. Sakkyndig Riisøen har også avvist at hode- og ansiktssmertene har sammenheng med ulykken i 1953 eller påkjørslene på 1990-tallet. Og da står en bare igjen med tannbehandlingen som årsak. Retten kan ikke legge avgjørende vekt på konklusjonen til sakkyndig Berge om at det er lite sannsynlig at As ansikts- og hodeplager står i årsakssammenheng med tannbehandlingen. Professor Haanæs har kommet til det motsatte resultat. I denne situasjon - hvor skadevolder mener at skaden ville ha oppstått uavhengig av den skadevoldende handling - blir bevisbyrden snudd, det vil si at A må gis erstatning med mindre forsikringsselskapet godtgjør at tannlegen ikke har vært årsak til helseplagene. Det vises her til den såkalte Stokke-dommen inntatt i Rt-1999-1473. Det følger videre av dommen i Rt-1988-244 at den bevismessig uklarhet som er skapt på grunn av tannlege Bs manglende journalføring, må gå utover forsikringsselskapet. Det må videre være klart at samtlige av As plager er påregnelige følger av den skadevoldende tannbehandling. Smerte avler smerte, jf det sakkyndige vitne professor Jon Ørstavik.

A har etter dette krav på erstatning for det økonomiske tap han har lidt i medhold av skadeserstatningsloven §3-1, §3-2 og §3-5. Kravet rettes mot forsikringsselskapet etter tannlegeloven §4. Det er grunnlag for erstatning opp mot til sammen kr 3.800.000. Det kreves erstatning for påførte behandlingsutgifter med kr 21.916, fremtidige behandlingsutgifter med kr 107.317, påført inntektstap med kr 1.390.510 samt fremtidig inntektstap med kr 737.444. A har videre krav på ménerstatning med kr 73.533. Det må også tas hensyn til den skatteulempe A er på ført med kr 96.718. Nye skatteregler/-praksis medfører at A erstatning for lidt inntektstap fra 1990 til 2000 vil bli beskattet under ett i samme inntektsår. Denne ugunstige skatteeffekt må han ha kompensasjon for med kr 471.238. Videre har A krav på renter med kr 690.095.

Det bestrides at kravet om erstatning for påførte og fremtidige utgifter til tannbehandling er foreldet. A hadde ikke slik kunnskap om skaden og den ansvarlige at han hadde rimelig grunn til å gå til søksmål før i 1998/1999. Det var først da A så skrivet som tannlege Dukefoss forfattet i 1995 og således hadde rimelig grunn til å tro at han kunne vinne frem med et søksmål.

Det er intet grunnlag for å redusere erstatningen ut fra reglene om skadelidtes medvirkning. A har på ingen måte medvirket til de skadene han har fått. Etter at tannbehandlingen var fullført, fortalte tannlege B til A at han aldri vil få problemer med tennene igjen.

Til slutt kreves oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5 direkte av forsikringsselskapet etter reglene om organansvar. A er blitt psykisk skadet som følge av forsikringsselskapets trenering av saken. Det tok syv måneder før forsikringsselskapet svarte på As henvendelser, og den videre saksbehandling fulgte i samme spor.

Når det gjelder saksomkostninger for byretten, hadde A fyllestgjørende grunn til å fremme saken for retten.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

1. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale A erstatning/oppreisning med inntil kr 3.800.000 i medhold av Sk.erst.lovens §3-1, §3-2 og §3-5 og fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av 12 % rente fra forfall og til betaling skjer.

2. A tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten innen 14 dager etter dommens forkynnelse, med tillegg av 12 % rente fra forfall og til betaling skjer.

Ankemotparten, Vesta Forsikring AS, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:

Ut fra bevisførselen er det noe tvilsomt om det foreligger ansvarsgrunnlag. Det bestrides imidlertid ikke at det hefter mangler ved tilpasningen og sammenlodningen av kronene, men det anføres at tannlege B - på grunn av manglende betaling - ikke hadde plikt til å innkalle A til etterkontroll. A hadde ikke anledning til å motregne med krav overfor selvstendige selskaper, og uansett sto det fortsatt et beløp til rest som aldri er blitt betalt. Selv om tannbehandlingen er kritikkverdig, så vil det være et spillerom før den kan anses som erstatningsbetingende uaktsomt. Slik uaktsomhet foreligger ikke i denne saken.

Skadelidte har bevisbyrden for at vilkårene for erstatning foreligger, herunder at det foreligger nødvendig årsakssammenheng mellom tannbehandlingen og den påførte skade. Det er ikke grunnlag for å fravike dette utgangspunktet. Journalmanglene kan ikke trekkes lenger enn at de skaper noe tvil om hva som faktisk ble utført av tannlegearbeider. Men dette er intet tvistepunkt i saken, og derfor er ikke disse mangler av interesse.

Når det gjelder kravet til årsakssammenheng er det viktig å skille mellom tannskadene og de øvrige plager A har. Tannbehandlingen var ingen nødvendig betingelse for de sistnevnte plagene. Det vises til at begge de rettsoppnevnte sakkyndige er enige om dette. Sakkyndig Berge har funnet en annen årsak til plagene, nemlig overbelastning av muskulaturen som er vanlig i 12 til 15 % av befolkningen. Det er ellers fremlagt materiale som viser flere forhold som kan forklare As plager i dag. Det vises til de ulykker A har vært utsatt for og antydningene fra flere om at han har en psykiatrisk lidelse. Professor Haanæs har basert sin uttalelse på et ufullstendig grunnlag, og i retten modererte han seg slik at han bare mente det forelå årsakssammenheng mellom tannbehandlingen og kjeveplagene, men ikke hodeplagene.

Hvis tannbehandlingen var en nødvendig betingelse, anføres subsidiært at den var så uvesentlig at det ikke er naturlig å knytte ansvar til behandlingen. Atter subsidiært anføres at tannbehandlingen bare kan være årsak til deler av tapet. Uansett må ansvar falle bort fordi skaden er for atypisk/upåregnelig.

Kommer retten til at de øvrige vilkår for erstatning foreligger, må det gjøres vesentlige reduksjoner i den erstatningsberegning som A har fremlagt. Påførte utgifter må fastsettes skjønnsmessig fordi det er tatt med utgifter til ordinær tannbehandling som uansett ville ha påløpt. I beregningen har A ellers i stor utstrekning satt inntekt uten skade for høyt og med skade for lavt. Både lidt tap og fremtidig tap bør behandles som næringsinntekt. Det må videre få konsekvenser at A ikke påklaget avslaget på søknaden om rehabiliteringspenger. Skadelidte har plikt til å begrense sitt tap. Tannskadene er ikke av en slik størrelse som gir A krav på ménerstatning. Morarenter kan først kreves fra det tidspunkt forsikringsselskapet ble presentert for et krav de var mulig å ta stilling til.

Den del av kravet som gjelder erstatning for påførte og fremtidige utgifter til tannbehandling er uansett foreldet, idet A fremsatte krav om erstatning for dette først mer enn tre år etter at han hadde, eller burde ha skaffet seg, kunnskap om skaden og den ansvarlige, jf forsikringsavtaleloven §8-6 annet ledd og foreldelsesloven §9. A hadde oppfordring til å gå til søksmål senest i mars 1995. Det vises til uttalelsen fra tannlege Dukefoss av 15 mars 1995.

En eventuell erstatning må nedsettes etter reglene om skadelidtes medvirkning. A gjorde ikke opp regningen fra tannlege B, noe som er den direkte årsak til at A ikke ble innkalt til etterkontroll. Uansett har A forsømt seg da han først omkring tre og et halvt år etter tannbehandlingen igjen oppsøkte tannlege.

Vilkårene for å kreve oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5 foreligger ikke.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

1. Drammen byretts dom av 13.06.2000 stadfestes.

2. Vesta Forsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse for å frifinne Vesta Forsikring AS. Ankesaken foranlediger følgende oppsummering og tilleggsmerknader:

Lagmannsretten finner - først og fremst med støtte i sakkyndig Berges utredning - at den omstridte tannbehandling utført av tannlege B må anses som erstatningsbetingende uaktsom, i hvert fall når behandlingen og den manglende etterkontroll vurderes i sammenheng. Det er uomstridt at kronene som ble satt inn var dårlig tilpasset, noe som disponerte for ansamling av belegg og bakterier. Videre er det etter lagmannsrettens syn ikke godtgjort at tannlege Bs behandlingsmåte med å sammenlodde kronene hadde tilstrekkelig faglig forankring. Sammenlodningen vanskeliggjorde i særlig grad As muligheter til å foreta nødvendig rengjøring av tennene.

Når disse forhold ses i sammenheng med at tannlege B verken sørget for selv å foreta nødvendig etterkontroll av tennene, eller gi nødvendig informasjon om behovet for etterkontroll og særlig tannhygiene, må behandlingen bedømmes som uforsvarlig. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge til grunn at B ga tilfredsstillende informasjon muntlig til A.

Hva angår spørsmålet om årsakssammenheng mellom tannbehandlingen og As plager, må det skilles mellom tannarbeidene som er utført og må fullføres for å reparere skadene, og As øvrige plager der hode-/ansiktssmerter, depresjon og angst er de dominerende forhold. Det er ikke omstridt - når ansvarsgrunnlag først er konstatert - at utgiftene til tannarbeidene står i påregnelig årsakssammenheng med tannbehandlingen. Dette er lagmannsretten enig i. Forsikringsselskapet har til denne delen av erstatnings-kravet imidlertid påberopt foreldelse, jf lagmannsrettens drøftelse av dette nedenfor.

Det er de øvrige plagene som ligger til grunn for at A i dag bedømmes som 100. % ervervsmessig ufør. Den sakkyndige Riisøen har for lagmannsretten opprettholdt sin tidligere konklusjon om at verken hodeskaden i 1953 eller påkjørslene i 1990 eller 1993 har vesentlig betydning for As medisinske helsetilstand i dag. Fokus er hos begge de sakkyndige da rettet mot følgende tre mulige årsaks-komponenter: 1) muskelsmerter fra tygge- og ansiktsmuskulatur, 2) kroniske nevropatiske ansiktssmerter og 3) depresjon.

Begge de sakkyndige er enige om at de nevnte muskelsmerter ikke kan tilbakeføres til tannlege Bs tannarbeid og forklare As tilstand i dag. Sakkyndig Berge har om dette blant annet bemerket i sin skriftlige erklæring til lagmannsretten av 31 januar 2001:

Myofacialae dysfunksjonssmerter (MPD) er smerter fra muskulatur i ansikt og kjeve. Symptomene har sammenheng med overbelastning og/eller feilbelastning av muskulaturen. Dette er en vanlig (12 - 15 %) lidelse i befolkningen, og kan forekomme uavhengig av tannstatus, bittforhold og antall occulerende tenner (tenner med tyggekontakt).

- - - - -

Også en nakkeslengssituasjon vil kunne utløse eller forverre muskelsymptomer også fra hode og ansikt, inkludert kjevemuskulatur, selv om den ikke skulle medføre skader i nakken eller nevrologiske følgetilstander.

Samlet indikerer dette at As hode-/ansiktssmerter i tidsperioden 1989-95 hadde opphav i spenningstilstander i ansikts-, hode og tyggemuskulatur (MPD), men uten direkte sammenheng med tnl Bs behandling, som på dette tidspunkt fungerte bittmessig tilfredsstillende (29). Dr. Mikkelsens journalnotat av 4.12.92 (25) tyder på at A hadde hodepine også før behandlingen hos tnl. B, fordi hodepine ble angitt som begrunnelse for utskifting av amalgam.

Det har for de sakkyndige mer vært spørsmål om tannbehandlingen kan ha forårsaket såkalte kronisk nevropatiske ansiktssmerter. Begge de sakkyndige har imidlertid også kommet til at det er lite sannsynlig at noe slikt kan forklare As helsetilstand i dag. Om slike ansiktssmerter bemerker sakkyndig Berge blant annet:

Hodeskaden i 7 års alder og muskelspenningssmertene vil være mulige alternative årsaksforklaringer dersom A har en komponent av nevropatiske smerter i ansiktet. - - - - -

- - - - -

Det kan ikke utelukkes at A har en komponent av kronisk nevropatisk smerte i sitt totale smertebilde. Omfanget av denne komponenten er vanskelig å vurdere, spesielt siden det foreligger tydelige og veldokumenterte langvarige muskelsmerter parallelt og i tillegg. A har flere alternative årsaksmuligheter til nevropatiske smerter, blant annet hodeskaden og langvarige muskelsmerter i ansikt-/hode området. Selv om A har en mulig komponent av nevropatisk smerte, vurderes en årsakssammenheng med tnl Bs behandling som lite sannsynlig.

Sakkyndig Berge forklarte at nevropatiske smerter som følge av tannlege Bs behandling under ingen omstendighet kunne oppstå hos A så tidlig som i 1990, idet sammenhengen måtte knyttes opp mot betennelsen og tanntrekningen langt senere.

Lagmannsretten bemerker at også det forhold at A gjør gjeldende at han hadde smerter som berøvet han ervervsevne allerede i 1990, er et forhold som taler mot en mulig årsakssammenheng.

Lagmannsretten legger konklusjonene til de rettsoppnevnte sakkyndige til grunn for at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom As hode- og ansiktsplager og tannlege Bs tannbehandling. Riktignok har professor Haanæs i den ovenfor siterte erklæring kommet til at det kan være en slik årsakssammenheng. Under bevisførselen for lagmannsretten presiserte imidlertid professor Haanæs dette slik at tannbehandlingen bare kunne forklare kroniske kjevesmerter og ikke hodesmerter. Lagmannsretten antar at det i det vesentlige er hodesmerter som kan begrunne den tapte ervervsevnen i dag. Til dette kommer at professor Haanæs ikke har hatt det omfattende materiale - herunder tilgang til As tidligere sykehistorikk - som de rettsoppnevnte sakkyndige har hatt. På denne bakgrunn kan ikke lagmannsretten bygge en årsakssammenheng på professor Haanæs vurderinger. Det antas i denne sak å være en rekke andre fysiske og psykiske forhold som mer sannsynlig kan forklare at A i dag er uføretrygdet enn tannlege Bs tannbehandling. Lagmannsretten viser spesielt til de hodeplager A hadde før behandlingen hos tannlege B og nevner at sakkyndig Berge også har fremholdt i sin skriftlige erklæring at langvarig depresjon i noen tilfeller kan gi symptomer i form av ansiktssmerter av lignende karakter som for A.

Etter dette har A ikke krav på erstatning for lidt eller fremtidig inntektstap.

Som nevnt har forsikringsselskapet gjorde gjeldende at krav om erstatning av utgifter til nødvendig tannbehandling er fremsatt for sent og derfor foreldet. Etter foreldelsesloven §9, jf forsikringsavtaleloven §8-6 annet ledd, foreldes erstatningskrav «3 år etter den dag skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige». Foreldelsesfristen ble først avbrutt ved As stevning til Drammen byrett 30 juni 1999. Spørsmålet er således om A - før den 30 juni 1996 - hadde eller burde ha skaffet seg kunnskap om at tannbehandlingen hadde ledet til skade på tennene og at tannlege B/Vesta Forsikring AS kunne holdes ansvarlig.

A har forklart at han fikk en beskrivelse av tannproblemene/-skadene av tannlege Dukefoss etter at disse ble oppdaget i mars 1994. Etter lagmannsrettens syn hadde A allerede på dette tidspunkt en særlig foranledning til å reflektere over kvaliteten på det arbeid tannlege B hadde utført. Det fremstår som noe uklart om tannlege Dukefoss allerede tidlig i 1994 ga sin faglige vurdering av arbeidene. Men dette gjorde hun i et skriv 10 mars 1995 - forfattet etter anmodning fra A - der hun skrev ned hvilke funn som var gjort og hva dette hadde resultert i av behandling. Blant annet heter det: «Meget dårlig tilpassede brorer i 2., 3. kvadrant». Disse funnene ble ubestridt meddelt A muntlig samtidig som de ble gjort.

A har gjort gjeldende at han ikke så skrivet før i 1998/1999. Lagmannsretten finner imidlertid å måtte legge til grunn at han fikk skrivet allerede i 1995. Det vises her til at skrivet var forfattet nettopp etter anmodning fra A, og til tannlege Dukefoss journalnotat 21 juni 1995 der det heter: «(r)eturnert brev med beskrivelse av behandlingen som er gjort.». Videre har lagmannsretten merket seg skriv til tannlegeforbundet, avd. Buskerud den 5 november 1996, der A klager over Bs tannbehandling blant annet under henvisning til vedlagt «kopi av attest fra Linda Andersen». Det foreligger intet om noen annen attest enn det ene skrivet fra Dukefoss (Andersen). Det er også grunn til å fremheve det forhold at A allerede tidlig i 1995 var til undersøkelse første gang ved odontologisk fakultet ved Universitet i Oslo.

Etter en samlet vurdering, er det lagmannsrettens syn at A allerede tidlig i 1995 hadde, eller i hvert fall burde ha hatt, nødvendig kunnskap for å forfølge et erstatningskrav for dekning av tannutgiftene overfor tannlege B/forsikringsselskapet. Krav om erstatning for slike utgifter er derfor foreldet.

Under ingen omstendighet er det grunnlag for ménerstatning på grunn av tanntap etter skadeserstatningsloven §3-3. Tanntapet er ikke å anse som en betydelig skade i lovens forstand. Foreldelsesspørsmålet vedrørende dette punktet drøftes derfor ikke.

A har også reist et selvstendig krav mot Vesta Forsikring AS om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5. Det anføres at han er påført psykisk skade ved at forsikringsselskapet unnlot å besvare henvendelser fra A og hans advokat under en 7-måneders periode i 1997 og 1998. Den psykiske skaden påstås å være «skade på person» i forhold til §3-5 første ledd bokstav a, og at det kan gjøres ansvar gjeldende etter reglene om organansvar.

I likhet med byretten finner lagmannsretten det klart at det ikke er grunnlag for ansvar etter skadeserstatningsloven §3-5. Det er ikke fremlagt noe som sannsynliggjør at noen av As plager står i årsakssammenheng med forsikringsselskapets sene besvarelse av de nevnte henvendelser. Det er etter dette ikke nødvendig å gå nærmere inn på hva som ligger i begrepet «skade på person» i §3-5 første ledd bokstav a, eller rekkevidden av et forsikringsselskaps organansvar.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. Dette gjelder også omkostningsavgjørelsen som lagmannsretten ikke har merknader til. Det var ikke grunnlag for å gjøre unntak etter tvistemålsloven §172 annet ledd.

Anken har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør A dekke motpartens omkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ikke særlige omstendigheter etter tvistemålsloven §180 annet ledd som kan tilsi at hovedregelen fravikes. Advokat Henstein har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten på samlet kr 107.122, hvorav kr 85.250 er salær og kr 4.000 er nødvendig omkostninger til juridisk utdrag, kopiering og porto. Av nevnte omkostningsbeløp og salær påløpt etter 30 juni 2001 er det beregnet merverdiavgift. Saksomkostninger tilkjennes overensstemmende med oppgaven. I tillegg må A betale utgiftene til de sakkyndige for lagmannsretten, som antas er oppnevnt i begges interesse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Vesta Forsikring AS 107.122 - etthundreogsyvtusenetthundreogtjueto - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. I tillegg betaler A utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten som fastsettes senere etter nærmere oppgave.