LB-2000-2421

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-11-07
Publisert:	LB-2000-02421
Stikkord:	Midlertidig forføyning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 00-04348 A/51 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02421 K/04 og LB-2000-02422 K/04.
Parter:	Kjærende part: Norges Fotballforbund (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Langangen). Kjæremotpart: TV2 AS (Prosessfullmektig: Advokat Sam E. Harris). Kjæremålssak nr 00-02422 K/04: Den kjærende part: TV2 AS (Prosessfullmektig: Advokat Sam E. Harris). Kjæremotpart: Norges Fotball (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Langangen).
Forfatter:	Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Lars Jorkjend. Lagdommer Peter L. Bernhardt
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §15-2a, §3-4

Saken gjelder krav om midlertidig forføyning i tvist mellom Norges Fotballforbund (NFF) og TV2 AS om hva fjernsynsselskapet kan sende fra norske fotballkamper.

Ved stevning 29. april 1999 reiste Fotballforbundet søksmål mot TV2 med blant annet slik påstand:

1.

a) 3-minutters regelen i kontrakt av 5.2.98, gjelder rett til å sende i nyhetsdekning totalt tre (3) minutter direkte eller forskutt fra en eller flere fotballkamper som arrangeres i regi av NFF eller dets medlemmer.

b) Repriser og slow motion omfattes av forannevnte totale 3 minutter.

Fotballforbundet har senere utvidet saken til også å omfatte krav om dom for at TV2 skal forbys å sende levende bilder fra kamper i regi av Fotballforbundet eller dets medlemmer på internett. Fotballforbundet har også krevet erstatning. TV2 AS har reist motsøksmål med krav om fastsettelsesdom for sin forståelse av kontrakten mellom partene.

Før dette var det tvist mellom partene om kontraktens bestemmelser om sendetid innebar at TV2 kunne sende tre minutter pr kamp, eller om sendetiden var begrenset til tre minutter til sammen. Her avsa Bergen namsrett 16. april 1999 midlertidig forføyning for at TV2 ikke skulle ha anledning til å sende mer enn totalt tre minutter direkte eller forskutt fra NFFs fotballkamper. Det ble samtidig satt frist for Fotballforbundet til å reise sak om kravet. TV2 har etter det opplyste etterlevd Bergen namsretts kjennelse. Som det går fram ovenfor, er det nå imidlertid tvist om det er adgang til å sende repriser og innslag i sakte bevegelser utenom de tre minuttene.

Den 12. april 2000 begjærte Norges Fotballforbund midlertidig forføyning for at TV2 skulle pålegges å opptre i samsvar med forbundets forståelse av kontrakten. Etter muntlig forhandling avsa Oslo byrett 5. juni 2000 kjennelse med slik slutning:

1. TV2 AS skal ikke i nyhetssending eller i programposten SportsXtra sende mer enn totalt 3 (tre) minutter, inklusive sendetiden for reprise og slow motion, fra en eller flere fotballkamper som arrangeres i regi av Norges Fotballforbund eller dets medlemmer.

2. TV2 forbys å formidle levende bilder fra kamper i regi av Norges Fotballforbund eller dets medlemmer på Internett, i den utstrekning formidlingen ikke er en eksakt gjengivelse av et programinnslag som er sendt på fjernsyn og det fjernsynsendte innslag ellers er i overensstemmelse med avtalen. For så vidt gjelder eksakt gjengivelse av programinnslag som er sendt på fjernsyn, der det kringkastede programinnslaget er i overensstemmelse med avtalen, tas begjæringen ikke til følge.

3. Slutningens pkt. 1 og 2 gis virkning fra og med 5. juni 2000, og inntil byrettens avgjørelse av saken er falt.

4. I saksomkostninger for behandlingen av spørsmålet om midlertidig forføyning betaler TV2 AS til Norges Fotballforbund kr 48.100 innen 2 - to - uker, hvorav kr 44.500 utgjør salær og kr 3.600 rettens gebyrer.

Saksforholdet går fram av byrettens kjennelse.

Norges Fotballforbund har påkjært kjennelsesslutningens punkt 2 til Borgarting lagmannsrett. Forbundet gjør i hovedsak gjeldende:

Fotballforbundet gjorde 5. februar 1998 avtale med fjernsynsselskapene TV2 AS og Norsk Rikskringkasting AS (NRK) om senderettigheter for forbundets fotballserier, cuper og hjemmelandskamper for sending i Norge. Fotballforbundet er eier av arrangementene, og bestemmer derfor hvordan bilder derfra skal distribueres til andre, både når det gjelder sendeform, geografisk avgrensning og tidsperiode. De rettighetene som ikke er uttrykkelig nevnt i avtalen, beror derfor fortsatt hos forbundet. Fjernsynsselskapenes rettigheter er begrenset til «TV-kringkasting». Internett er ikke TV-kringkasting. Internett er et annet medium enn fjernsyn, og formidles gjennom personlige datamaskiner og via et annet nettverk enn kringkastingen. Teknologisk er de to formidlingsmåtene fortsatt forskjellige. Fjernsynsselskapene har derfor ikke ervervet noen rett til formidling av levende bilder fra kampene på internett. Når internett ikke er nevnt i senderettighetene i avtalen, må det klare utgangspunktet være at internett ikke er omfattet. Det følger også av avtalens punkt 6 g) at partene har oppfattet internett som noe annet enn TV-kringkasting. Det er derfor galt når Oslo byrett tar det motsatte utgangspunkt, nemlig at forbud mot formidling av levende bilder på internett «krever klarere ord i avtalen».

Et brev fra advokat Keiserud av 29. september 1997, som byretten har lagt en viss vekt på, ble ikke akseptert av Fotballforbundet i det påfølgende møtet mellom partene. Dette kan derfor ikke danne rettslig grunnlag for å fortolke TV2's rettigheter utvidende i forhold til ordlyden på et så vesentlig punkt. Det var derfor internett eksplisitt ble tatt inn i punkt 6 g) i avtalen.

Både TV2 og NRK er parter i avtalen med Fotballforbundet. NRK har samme oppfatning av avtalens innhold som forbundet når det gjelder begrepet senderettigheter. TV2 og NRK er solidariske parter i avtalen, og den kan ikke være forskjellig for de to fjernsynsselskapene. Det er uholdbart når byrettens kjennelse innebærer at TV2 som det ene av selskapene skal kunne formidle sendinger på internett som tidligere har vært sendt på fjernsyn og er innenfor rammen av avtalen.

TV2's sendinger via internett innebærer også at selskapet bryter avtalens bestemmelser om geografisk område. TV2's rettigheter er begrenset til Norge, jf avtalens punkt 5 og 6 a). TV2 var innforstått med at senderettigheter for de samme kampene utenfor Norge var forbeholdt et annet selskap. Byretten har ikke tatt hensyn til dette i tilstrekkelig grad ved vurderingen av hva som er avtalt mellom partene. Det vises ellers til anførslene for byretten. Etter dette mener Fotballforbundet at forbundets krav i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort. Det anføres videre at kravene til sikringsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2a) og b) er oppfylt. Det vises her til Bergen namsretts vurderinger i den første namsrettssaken, og til Oslo byretts vurderinger i den kjennelsen som er påkjært. Det vises også til tidligere anførsler om dette. Det anføres at forføyningens varighet bør settes til endelig dom foreligger i tvistemålet.

Det foreligger kjæremålstilsvar og aksessorisk kjæremål fra TV2 AS. Selskapet gjør i hovedsak gjeldende:

Byretten kom til at Fotballforbundet ikke kan nekte TV2 å formidle fotballkamper via internett i den grad formidlingen er en eksakt gjengivelse av en programpost som er sendt som kringkasting i tradisjonell forstand, og i den grad denne programposten er i overensstemmelse med avtalen mellom partene. Dette er fullt ut i samsvar med TV2's egen oppfatning, og TV2 har ikke i forføyningssaken gjort gjeldende noen mer vidtgående rett. TV2 har derfor fått fullt medhold på dette punktet. Selskapet omtaler dette som «rekringkasting» via internett. TV2 gjør gjeldende at både definisjonen av senderettighet i avtalens punkt 2 og forholdene ved avtaleinngåelsen støtter selskapets standpunkt.

Rekringkasting via internett er ikke omfattet av unntakene i avtalens punkt 6 g). Dessuten må forbundet selv bære risikoen for sine forutsetninger om at formidling via internett i avtaleperioden hadde teknologiske begrensninger. Det er også Fotball-forbundet som har risikoen for at forbundet ikke foretar dobbeltsalg av rettigheter, i den grad noe dobbeltsalg i det hele tatt har funnet sted. Under avtaleforhandlingene kom det ikke fram noe om at Fotballforbundet forhandlet om rettigheter de nå sier de var uberettiget til å forhandle om.

Fotballforbundet har anført at det har eiendomsrett til arrangementene og dermed også rett til å bestemme videreformidlingen av dem. Anførselen om at de rettighetene som ikke uttrykkelig er nevnt i avtalen da ikke kan være overført til TV2, kan ikke være holdbar. For det første er den påståtte absolutte eiendomsretten begrenset av den alminnelige retten for TV2 og andre til å formidle og motta nyheter. Videre har denne absolutte eiendomsretten ingen betydning for hvilke rettigheter som kan anses overført ved avtalen. Dette må avgjøres ut fra vanlige tolkningsprinsipper.

TV2 anfører videre at de tekniske forskjellene mellom datamaskiner og fjernsyn ikke er avgjørende for TV2's rett til å formidle fjernsynsprogrammer via internett. Det avgjørende er hvordan uttrykket «på hvilken som helst måte å TV-kringkaste» i avtalens punkt 2 skal forstås. I ordlyden er det klart forutsatt at partene har lagt til grunn at TV-kringkasting kan skje på mer enn en måte. Også Fotballforbundets anførsel om at partene i relasjon til avtalens punkt 6 g) har oppfattet internett som noe annet enn TV-kringkasting, er uten betydning for det spørsmålet som nå er til avgjørelse. TV2 hevder ikke å ha rett til å lage egne kommersielle sendinger på internett, men bare å ha rett til å rekringkaste fjernsynsinnslag via internett, slik byretten også har presisert.

Advokat Keiseruds brev av 29. september 1997 er et tolkningsmoment av stor vekt for forståelsen av avtalen. Etter TV2's mening støtter det selskapets syn på den.

Fotballforbundet har vist til at det i avtaleforhandlingene mellom partene ble sagt av Trygve Bornø på vegne av forbundet at det måtte forhandles separat om sendinger på internett, og at det også måtte være separate forhandlinger om cd-romutgivelser, høydepunktkassetter og lignende. Det er riktig at både NRK og TV2 uttrykte forståelse for forbundets synspunkt, men de presiserte samtidig at de måtte ha rett til å «rekringkaste» nyhets- og magasinsendinger på internett. TV2 vil gjøre gjeldende at dette ble akseptert fra Fotballforbundets side, og på grunn av denne enigheten var det heller ikke behov for ytterligere diskusjon om spørsmålet.

Anførselen om at NRK og TV2 er solidarisk ansvarlig overfor NFF, er uten relevans. De to kringkastningsselskapene er solidarisk ansvarlig overfor fotballforbundet når det gjelder oppfyllelse av avtalen, men dette er uten betydning for tolkningsspørsmålet.

Fotballforbundet har også anført at TV2's sendinger via internett innebærer et brudd med avtalens geografisk nasjonale begrensning slik denne kommer til uttrykk i avtalens punkt 5 og punkt 6a. At internett skaper problemer for geografiske begrensninger av avtaler, er ikke noe ukjent problem, verken nasjonalt eller internasjonalt. Problemstillingen er også kjent fra satelittsending av radio- og fjernsynsignaler. Den aksepterte løsningen på problemet er at så lenge internettsiden benytter nasjonalt språk, regnes den for å være geografisk begrenset til området for dette nasjonale språket. TV2's sider er på norsk. TV2 har verken utformet eller dimensjonert sitt internettilbud for internasjonal formidling.

Når det gjelder spørsmålet om sikringsgrunn, har fotballforbundet bare vist til Bergen namsretts vurderinger i forrige forføyningssak og Oslo byretts vurderinger i saken her. Ingen av disse kjennelsene behandler spørsmålet om det foreligger sikringsgrunn i forhold til internettspørsmålet. TV2 kan derfor ikke se at fotballforbundet har søkt å sannsynliggjøre at det foreligger sikringsgrunn. TV2 anfører at rekringkastning av fjernsynsbilder via internett ikke innebærer at det er behov for noen midlertidig sikring av den grunn at forfølgningen av et eventuelt erstatningskrav skulle bli vesentlig vanskeliggjort, og det foreligger heller ikke noen vesentlig skade eller vesentlig ulempe som det er nødvendig å avverge, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2. Under enhver omstendighet kan Fotballforbundet ikke sees å ha tilstrekkelig interesse i at det besluttes forføyning som innebærer et totalforbud for TV2 til å sende levende bilder fra kamper i regi av fotballforbundet og dets medlemmer på internett. TV2 har i flere år sent Nyhetene og Kortsporten med fotballinnslag via internett, uten at forbundet har foretatt seg noe. Forbundet har hatt all oppfordring og full anledning til å gå til søksmål for å få en fastsettelsesdom tilsvarende den påstand som nå er nedlagt i forføyningssaken. Fotballforbundets behov for midlertidig forføyning er av nevnte grunner ikke lenger til stede, jf Rt-1968-766.

Motkjæremålet gjelder spørsmålet om adgangen til å sende repetisjoner ut over tre minutter. Her anfører TV2 at treminuttersregelen i avtalen ikke er annet enn en regulering av den ellers gjeldende alminnelige retten til å formidle hendelser av offentlig interesse. At en slik nyhetsrett eksisterer, er utvilsomt. Den nærmere utstrekning er imidlertid ikke alltid lett å avgjøre. Det er likevel klart at dersom det skjer begivenheter under en fotballkamp som ikke direkte har med selve spillet å gjøre, for eksempel opptøyer blant publikum, har fjernsynsselskapene en ubegrenset rett til å vise begivenheten. Dette gjelder både i forhold til varigheten av innslaget og eventuelle repetisjoner. Nyhetsretten er imidlertid ikke begrenset til utenomsportslige begivenheter. Nyhetsretten omfatter også en ubegrenset rett til å formidle resultater og utvikling i sportsarrangementer. Nyhetsretten vil dessuten omfatte retten til å vise bilder av hendelser av sportsarrangementer når hendelsen har stor nyhetsverdi, for eksempel scoringer i landskamper eller scoringer i kamper i Tippeligaen. Det vises her til avtalen punkt 10 b fjerde avsnitt. Den generelle nyhetsretten må etter dette danne utgangspunktet og bakgrunnen for tolkingen av avtalen. Det må ses hen til hvilken rett den sedvanebaserte nyhetsretten gir til repetisjonssendinger. Denne sedvanebaserte nyhetsretten er ikke begrenset med hensyn til å vise repetisjoner av de bildene som allerede er vist i medhold av nyhetsretten. Fotballforbundet hadde derfor oppfordring til å få inntatt en begrensning i treminuttersregelen dersom de avtalte tre minuttene også skulle omfatte, og dermed også begrense, den ellers gjeldende adgangen til repetisjonssendinger. Spesielt gjelder dette når repetisjon eller førstegangsvisning i sakte bevegelser vil forbruke ekstra mye av de tilgjengelige tre minuttene. Avtalen kan reise tolkningstvil på dette punktet, og dette må tolkes mot den som burde uttrykt seg klarere.

Oslo byretts begrunnelse for at det foreligger sikringsgrunn, synes å være at NRK kan tenkes å ville legge om programprofilen i tråd med TV2's forståelse av avtalen, og også at publikumstilstrømmingen til Tippeliga- og førstedivisjonskampene påvirkes av programposten SportsXtra og den avtaleforståelsen innslagene i programposten bygger på. TV2 understreker at det må tas utgangspunkt i den effekt på det faktiske plan en forføyning i tråd med påstanden må forventes å få. Forskjellen blir i dette tilfellet om TV2, i tillegg til å vise inntil tre minutters førstegangsvisninger av bilder også kan vise bildene i repetisjon mens situasjonene kommenteres av reporteren på den enkelte kamparena eller diskuteres i studio etterpå, eller om slik diskusjon og utfyllende kommentarer må gjøres uten levende bilder. Det er denne forskjellen i TV2's sendinger som i så fall skal nødvendiggjøre en midlertidig sikring for å avverge en vesentlig skade for fotballforbundet i form av redusert publikumstilstrømming. TV2 kan ikke se at man ved å la være å følge Fotballforbundets krav vesentlig vanskeliggjør forfølgningen av et påstått erstatningskrav eller er årsak til en vesentlig reduksjon i publikums-tilstrømmingen. Det er heller ikke tilstrekkelig som sikringsgrunn at det er sannsynliggjort at NRK kan tenkes å ville legge om programprofilen i tråd med TV2's forståelse av avtalen. Det som eventuelt må sannsynliggjøres, er at NRK kommer til å gjøre dette. Denne sannsynligheten er etter TV2's mening liten.

Ved saksomkostningsavgjørelsen har byretten uriktig benyttet tvistemålsloven §172. TV2 fikk fullt medhold i internettspørsmålet, ettersom det var enighet i saken om at TV2 ikke kan sende mer på internett enn man har rett til å sende i vanlige fjernsynssendinger. Byretten skulle derfor ha benyttet tvistemålsloven §174.

TV2 har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt:

1. Hovedkjæremålet avvises.

2. TV2 tilkjennes saksomkostninger med NOK 12.000.

Subsidiært:

I hovedkjæremålet:

Byrettens slutning post 2 stadfestes.

I motkjæremålet:

Forføyningsbegjæringens post 1 tas ikke til følge.

For begge kjæremål:

TV2 tilkjennes saksomkostninger for byretten med NOK 59.000 og for lagmannsretten med NOK 12.000, med tillegg av påløpt rettsgebyr.

Norges Fotballforbund gjør i tilsvar til det aksessoriske kjæremålet gjeldende at Oslo byretts resultat med hensyn til treminuttersregelen er korrekt. Denne regelen er en avtalt sendetidsregel, og det er ikke korrekt at slik visningsrett ville eksistert uten avtalegrunnlag. Et fotballarrangement er et lukket arrangement hvor journalister med fjernsynskamera kun tillates adgang til stadion med de begrensninger og på de vilkår som er avtalt i medieavtalen mellom arrangør og fjernsynsselskap. Som tilfellet er for konserter, teaterforestillinger osv, kan det fra fotballkamper i forbundets regi ikke uten forhåndsavtale sendes innslag mens arrangementet pågår. Det må være hevet over enhver tvil at TV2 ikke hadde kunnet sende fra norske tippeligakamper mens tippeligakampene pågår dersom TV2 ikke hadde hatt avtale med forbundet. Det er ikke grunnlag for blande begrepet nyhetsrett og den avtalte treminuttersregelen sammen. Når treminuttersregelen har vært knyttet til nyhetsbegrepet, har dette hatt sin bakgrunn i at disse spesielle senderettighetene har vært tiltenkt nyhetsprogrammer. Gjennom programposten FotballXtra har TV2 brutt den forståelsen mellom partene som har knyttet seg til rammen for bruken av treminuttersregelen. Dette spørsmålet er gjenstand for vurdering i hovedsaken, hvor også TV2's programform er bestridt av Fotballforbundet. Etter forbundets oppfatning er FotballXtra ikke en del av en nyhetssending, men et eget adskilt magasinprogram.

Når det gjelder sikringsgrunn, forklarte Tor Aune fra NRK i byretten at det var sannsynlig at NRK ble tvunget til å revurdere sin sendeplan dersom TV2 ville få fortsette med sine direkte sendinger mens kampene pågår. Treminuttersregelen har aldri vært utformet med sikte på å skulle gi grunnlag for en timeslang sportsending med fjernsynsbilder fra tippeligarundene. Treminuttersregelen gjelder for korte nyhetsinnslag i forbindelse med fjernsynsstasjonens øvrige nyhetsdekning. Skadevirkningene for Fotballforbundet ved TV2's rettsstridige handlinger er dels skadevirkninger for publikumstilstrømmingen, men også for forbundets goodwill og troverdighet overfor avtaleparten NRK, samt overfor de mange som i tabloid form oppfatter at forbundets søksmål mot TV2 handler om at forbundet vil «ta fra» publikum fotballdekning på fjernsyn. Dette er alvorlige og unødvendige skadevirkninger for en ideell idrettsorganisasjon. Det vises ellers til byrettens kjennelse.

Norges Fotballforbund har lagt ned slik påstand:

I hovedkjæremålet:

1. Hovedkjæremålet fremmes.

2. TV2 AS forbys å sende levende bilder fra kamper i regi av Norges Fotballforbund eller dets medlemmer på Internett.

3. Norges Fotballforbund tilkjennes sakens omkostninger med kr 11.000 med tillegg av behandlingsgebyrer for domstolene.

I motkjæremålet:

1. Byrettens slutning punkt 1 stadfestes

2. Byrettens slutning punkt 3 stadfestes.

3. Norges Fotballforbund tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 4.000.

Det foreligger flere prosesskriv fra begge parter senere. Lagmannsretten viser til disse, men ser ikke grunn til å gjengi anførslene nærmere.

Lagmannsretten bemerker:

TV2 AS gjorde opprinnelig gjeldende at Fotballforbundets prosessfullmektig hadde vedtatt forkynnelse for sent, og at kjæremålet derfor måtte avvises. Det har vært en del prosedyre om dette spørsmålet i prosesskrivene. Lagmannsretten anser kjæremålet for å være satt fram i tide, og går ikke nærmere inn på dette.

Lagmannsretten er enig med byretten i at Norges Fotballforbund har sannsynliggjort at det følger av avtalen mellom partene at TV2 ikke har adgang til å sende mer enn til sammen tre minutter fra de fotballkampene avtalen omfatter, og at TV2 ikke har adgang til å sende repetisjoner, i vanlig opptak eller i sakte bevegelser, i tillegg til disse tre minuttene. Lagmannsretten kan her i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse. Bakgrunnen for treminuttersregelen er blant annet å begrense fjernsynsselskapenes adgang til å sende bilder fra fotballkamper mens kampene går, ettersom slike sendinger vil kunne påvirke publikumsoppslutningen på banene. Som byretten finner lagmannsretten at det må anses sannsynliggjort at avtalens punkt 3 tredje ledd må forstås slik at begrensningen på tre minutter angir samlet sendetid for bilder fra kampene.

Lagmannsretten er derimot kommet til et annet resultat enn byretten når det gjelder spørsmålet om TV2 også er berettiget til å formidle sendinger omtalt i punkt 3 tredje ledd over internett. Lagmannsretten finner at Fotballforbundet må anses for å ha sannsynliggjort sitt krav om at TV2 ikke er berettiget til slik formidling. Avtalen mellom partene gir fjernsynsselskapene senderettigheter. Senderettigheter er i avtalens punkt II siste ledd definert som retten til å «TV-kringkaste» direkte eller forskutt fra fotballkampene. Denne formuleringen, også sammenholdt med avtalens punkt 6 g (med bemerkninger om internett), innebærer etter lagmannsrettens syn at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at rettighetene bare omfatter fjernsynssending i tradisjonell forstand. At senderettighetene i punkt 2 er omtalt som retten til «på hvilken som helst måte» å TV-kringkaste fra kampene, og at avtalepunktet om internett ikke uten videre direkte knytter seg til den problemstillingen som foreligger her, anser lagmannsretten ikke som avgjørende.

For å få medhold i kravene om midlertidig forføyning må Fotballforbundet også sannsynliggjøre at det foreligger sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2.

§15-2 første ledd (a) kommer ikke til bruk, ettersom denne bestemmelsen ikke gir adgang til en midlertidig forføyning som i realiteten går ut på en foregrepet tvangsgjennomføring av hovedkravet, jf Falkanger m. fl. «Tvangsfullbyrdelsesloven» (II) side 888 med henvisninger.

Etter samme paragrafs første ledd (b) er det nødvendig at det sannsynliggjøres at det er nødvendig å få en midlertidig ordning for å «avverge en vesentlig skade eller ulempe». Lagmannsretten har funnet dette spørsmålet tvilsomt så langt det gjelder forbundets krav om at det ikke skal sendes samlet mer enn tre minutter fra kampene. Det er her ikke spørsmål om å ta standpunkt til om TV2's etablering av programposten SportsXtra er i strid med kontrakten, men betydningen av det forhold at TV2 sender gjentakelser ut over tre minutter. Forballforbundet har ikke underbygget sine anførsler med konkrete publikumstall eller liknende. Lagmannsretten ser det likevel slik at publikumsoppslutningen om norske fotballkamper er av stor betydning ikke bare for klubbene, men også for Fotballforbundet, og at kontraktsbrudd som undergraver forbundets kontroll med konkurrerende fjernsynssendinger på sikt kan medføre vesentlig skade eller ulempe. Någjeldende avtale gjelder ut år 2001. Lagmannsretten legger vekt på at det følger av TV2's forståelse av avtalen at selskapet i sin direktesending under forballkampene kan sende levende bilder fra kampene i betydelig utstrekning ut over de avtalte tre minuttene direktesending, slik at sendingen for mange vil kunne fremstå som et attraktivt alternativ til det å selv besøke fotballkampene. Det må også legges adskillig vekt på at det er sannsynliggjort at NRK vil legge om sine programmer i retning av TV2's sendinger dersom TV2 ikke pålegges midlertidig forføyning. Samlet sett anser lagmannsretten det tilstrekkelig sannsynliggjort at det foreligger sikringsgrunn etter §15 første ledd (b). Lagmannsretten finner det klart at §15-2 annet ledd ikke er til hinder for at forføyning besluttes.

Fotballforbundet har begjært at den midlertidige forføyningen skal gjelde til det foreligger rettskraftig dom i saken. Men ettersom forbundet ikke har påkjært denne delen av byrettens kjennelse, kan påstanden ikke tas til følge.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger sikringsgrunn i forhold til kravet om at TV2 ikke skal sende sine innslag også på internett. Internettsendingene i den formen og det omfanget de har i dag, må antas å være av helt marginal betydning for publikumsoppslutning mv, og noe midlertidig tiltak anses ikke nødvendig. Noe spørsmål om sikring av forbundets erstatningskrav er det heller ikke.

Byretten har uriktig vurdert saken etter saksomkostningsreglene i tvistemålsloven §172. Saken var ikke fullstendig tapt for TV2 for byretten, og dette er også situasjonen i og med resultatet i lagmannsretten. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd sammenholdt med §180 annet ledd og tvangsfullbyrdelsesloven §3-4 finner lagmannsretten at hver av partene bør dekke sine saksomkostninger for byretten. Selv om det må antas at tvisten om treminuttersregelen, der Fotballforbundet har fått medhold, er viktigere for partene enn tvisten om internettsendingene, finner lagmannsretten ikke grunn til å benytte unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd.

Både kjæremål og motkjæremål har vært forgjeves, og de kjærende parter pålegges saksomkostninger i hvert av kjæremålene i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.

Begge parter har sendt prosesskriv etter at de satte fram sine opprinnelige omkostningskrav, som er sitert ovenfor. Fotballforbundets omkostninger knyttet til motkjæremålet om sendetidsspørsmålet settes til 14.000 kroner. TV2 AS tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med internettspørsmålet med samme beløp.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

I hovedkjæremålet:

1. Norges Fotballforbunds begjæring om at TV2 AS skal forbys å sende levende bilder fra kamper i regi av Norges Fotballforbund eller dets medlemmer på internett, tas ikke til følge.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Norges Fotballforbund 14.000 - fjortentusen - kroner til TV2 AS innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.

I motkjæremålet:

1. Oslo byretts kjennelse punkt I stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler TV2 AS 14.000 - fjortentusen - kroner til Norges Fotballforbund innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.

I begge kjæremål:

Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.