LB-2000-2655

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-06-11
Publisert:	LB-2000-02655
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-11903 A/80 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02655 A/01.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Abdelilah Saeme). Motpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Advokat Andreas Stang Lund).
Forfatter:	Lagdommer Sidsel B. Lindseth, formann. Lagdommer Egil F. Jensen. Byfogd Aud Kjensli. Fagkyndige meddommere: Psykolog Ståle W. Reigstad. Psykolog Inger-Lise Kvaale. 2 meddommere fra det ordinære utvalg
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-14, §4-19, §4-4, Tvistemålsloven (1915) §482, Barneloven (1981) §6-3, §4-10, §4-11, §4-12a, §4-14a, §4-14b, §4-15, §4-1, §4-24, §4-6, §4-8, §4-9

Saken gjelder omsorgsovertakelse etter barnevernloven og omfanget av samvær mellom mor og barn.

A er kurder som har vært bosatt i Irak. Hun har 9 barn. De 4 eldste - født i årene 1973 til 1978 - er jenter. De 5 yngste er alle gutter. Dette er B født *.*.1981, C født *.*.1984, D født *.*.1986, E født *.*.1988 og F født *.*.1991.

Sammen med sin ektemann G og barna forlot A Irak i 1990. Under opphold i Tyrkia ble familien splittet. I 1991 kom A til Norge sammen med sønnene C og F. Over ett år senere kom far og resten av barna. De fikk innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, og de bosatte seg i X bydel i Oslo kommune. Etter noen år flyttet far fra hjemmet og etablerte seg et annet sted i Oslo-området. Foreldrene er senere skilt, og de har liten kontakt. Det skal også være liten kontakt mellom far og barna.

Forholdsvis tidlig møtte C, D og E sosiale problemer av ulik art i og utenfor skolen. Allerede i 1994 mottok barnevernet i bydelen en bekymringsmelding fra skolen som førte til opprettelse av miljøarbeider/støttekontakt, samt utredning av familien. Senere har det kommet flere meldinger om svake skoleprestasjoner, dårlig sosial fungering og også lovbrudd. Våren 1998 ble D for en kortere periode akuttplassert i en barneverninstitusjon etter barnevernloven §4-6 annet ledd. Etter en omfattende utredning av psykolog Knut R. Knutsen fremmet barnevernet høsten 1999 sak til Fylkesnemnda for sosiale saker Oslo og Akershus med forslag om at kommunen skulle overta omsorgen for D, E og F, at D skulle plasseres i barneverninstitusjon og E og F i fosterhjem. C var ikke omfattet av forslaget ettersom fylkesnemnda for hans del hadde truffet vedtak om omsorgsovertakelse i oktober 1999. Mor gikk imot samtlige forslag. Nemnda traff den 25. november 1999 følgende vedtak:

1. Oslo kommune, X barneverntjeneste, overtar i medhold av barnevernloven §4-12a omsorgen for D født **1986 og E født **1988.

Kommunens forslag om omsorgsovertakelse av F født **1991 tas ikke til følge.

2. D plasseres i barneverninstitusjon, jf. barnevernloven §4-14b, jf. §4-15, første ledd.

3. E plasseres i fosterhjem iht. barnevernloven §4-14a, jf. §4-15, første ledd.

4. E plasseres på barneverninstitusjon inntil egnet fosterhjem er funnet, jf. barnevernloven §4-14b, jf. §4-15, første ledd.

5. A har rett til samvær med sønnene D og E minimum fire timer hver tredje uke, jf. barnevernloven §4-19, annet ledd.

A flyttet i desember 1999 til en bolig i Y bydel. Dette førte til at barnevernet i Y overtok ansvar for den videre saksbehandling i forhold til C og F, mens X beholdt ansvaret for D og E.

Ved stevning av 15. desember 1999 brakte A saken inn for Oslo byrett med krav om at hun fortsatt skulle ha den daglige omsorg for E og med utvidet samvær i forhold til D. Kommunen tok til motmæle.

I januar 2000 ble E plassert i Ø-akutt- og utredningsinstitusjon i Oslo mens D ble anbrakt i Å-ungdomshjem som ligger på Z.

Oslo byrett avsa den 29. mai 2000 dom med slik domsslutning:

1. Oslo kommune, X barneverntjeneste, overtar i medhold av barnevernloven §4-12a omsorgen for E født *.*.88.

2. E plasseres i fosterhjem iht. barnevernloven §4-14a, jf. §4-15 første ledd.

3. E plasseres på barneverninstitusjon inntil egnet fosterhjem er funnet, jf. barnevernloven §4-14b, jf. §4-15 første ledd.

4. A har rett til samvær med sønnene D og E minimum lørdag og søndag, hver tredje helg, jf. barnevernloven §4-19, annet ledd.

Om sakens nærmere omstendigheter vises det for øvrig til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

A har påanket dommen i sin helhet. Oslo kommune har tatt til gjenmæle.

I desember 2000 ble E overført til Æ barnehjem i Oslo der han fortsatt er. I samråd med barnevernet har E hatt samvær med sin mor en dag hver helg. Det enkelte samvær er begrenset til 3 timer, som utvides til 5 timer en gang i måneden.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo Tinghus i dagene 21., 22. og 23. mai 2001. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Av hensyn til den ankende part var det tolk til stede under hele ankeforhandlingen. Kommunen var representert ved sin prosessfullmektig og juridisk konsulent Dag Inge Urå. Fem vitner ble avhørt, blant dem psykolog Knut R. Knutsen som var oppnevnt som sakkyndig for byretten. For lagmannsretten har psykolog Karen Hassel vært oppnevnt som sakkyndig. Hun har avgitt en skriftlig erklæring datert 1. april 2001 angående D, og en erklæring av 3. april 2001 vedrørende E. Hassel avga forklaring etter at hun hadde fulgt forhandlingen frem til avslutningen av bevisførselen.

Den ankende part - A - har i det vesentlige gjort gjeldende:

Utgangspunktet i loven er at biologiske foreldre selv skal oppfostre sine barn. Det offentlige kan bare gripe inn dersom det foreligger alvorlig omsorgssvikt som ikke kan avhjelpes ved hjelpetiltak. Det må være tale om en klart uholdbar situasjon, og man kan bare forsvare å ta omsorgen fra biologiske foreldre dersom man dermed vil få en vesentlig bedre løsning enn den foreldrene kan tilby. Hensynet til barnets beste etter barnevernloven §4-1 vil øvrig være overordnet.

Mor har tilstrekkelig omsorgsevne for å kunne ta seg av E - i tillegg til F - på en forsvarlig måte. Lovens vilkår for fortsatt omsorgsovertakelse i forhold til E er derfor ikke til stede. Uansett hva som var situasjonen tidligere har hun den senere tid gjennomgått en modningsprosess som har gitt henne bedre innsikt i barnas situasjon og evne til å sette grenser. E respekterer mors grensesetting. Det at hun aksepterer at E skal være i Æ inntil det er truffet en ordning for C og D, viser denne modningsprosessen. En ordning for brødrene kan komme forholdsvis raskt. C er løslatt på prøve, og det er grunn til å tro at Kriminalomsorg i frihet snart vil ta et initiativ. For D forbereder barnevernet vedtak etter barnevernloven §4-24, noe mor vil medvirke til. Forholdene i hjemmet vil da roe seg slik at E kan komme hjem.

Eventuelle mangler kan løses ved hjelpetiltak etter loven §4-12 annet ledd, jf. §4-4, særlig femte (siste ledd), §4-10 eller §4-11. Av særlig betydning er det forhold at mor aksepterer at E kan være ved Æ inntil det er funnet ordning for C og D. Som person skiller E seg fra disse brødrene. De har også vært i en helt annen situasjon enn E idet de i lang tid har hatt tilknytning til kriminelle miljøer på X. E er roligere med større potensiale, og han har vist god utvikling den siste tiden. Dessuten vil han kunne ha B og H som rollemodeller. Dersom mor går fra sitt samtykke til plassering på Æ kan det treffes «hastevedtak» etter §4-8, jf. §4-9. Barnevernet tar derfor ingen stor risiko ved å gå inn på mors forslag om å bruke §4-4 femte ledd. For øvrig er det all grunn til å anta at Es fortsatte opphold i Æ på dette grunnlag vil bli vellykket.

Samarbeid med mor og den øvrige familie er en avgjørende forutsetning for at tiltakene overfor E skal utvikle seg i positiv retning. Det er derfor viktig å få i gang en konstruktiv dialog med mor, og det må i denne forbindelse nyttes tolk. På dette punkt har barnevernet og andre offentlige instanser forsømt seg. Plassering i medhold av barnevernloven §4-4 femte ledd vil gi et godt utgangspunkt for et vellykket samarbeid. Presser man mor og familien for sterkt, risikerer man at hun går i «vranglås», noe som i neste omgang vil smitte over på E.

Av barneloven §6-3 fremgår at barn over 12 år skal få sin mening før det treffes vedtak om plassering i fosterhjem. Det er en realitet at E ikke ønsker å komme i fosterhjem, og det er liten grunn til å tro at en kan tvinge han. Ved plassering i fosterhjem må en regne med at han vil komme i konflikt med omgivelsene, slik som under den første tiden ved Ø. Dessuten vil det for E lett kunne oppstå lojalitetskonflikt i forhold til mor på den ene siden og fosterhjemmet på den andre. Også dette taler for at omsorgen føres tilbake til mor slik at E kan forbli på Æ basert på samtykke fra mor. E trives på Æ og kan tenke seg å være der, noe det ikke er noe i veien for.

E må få anledning til å ta vare på sin kurdiske tilhørighet, ikke minst sitt morsmål (sorani). Omsorgsovertakelsen er til hinder for dette, og de kortvarige samværene er ikke tilstrekkelige for å bevare guttens kulturelle og språklige identitet. Hans språkferdigheter er blitt svekket den senere tid. Es skole gir heller ikke undervisning i dette språket. Den negative utvikling vil forsterkes i et fosterhjem. Mor er også bekymret for religiøs påvirkning i fosterhjem. Det er usannsynlig at barnevernet vil være i stand til å finne frem til en kurdisk fosterfamilie.

Selv om E skal være på Æ i medhold av barnevernloven §4-4 femte ledd er mor enig i at man bør opprettholde omtrent de samme restriksjoner som i dag, men med et noe utvidet samværsopplegg, spesielt med overnatting, helst hver helg.

Til støtte for anførselen om at omsorgen bør føres tilbake til mor er bl.a. vist til Rt-1999-1883. Kommunen plikter å vurdere støttetiltak, og kan ikke velge omsorgsovertakelse fordi en slik løsning ofte vil være enklere og greiere å administrere. I forhold til E, som mangler en mannlig rollemodell, har støttekontakt fungert godt. Andre hjelpetiltak kan også være aktuelle slik at han kan få anledning til å følge opp sine aktiviteter og interesser i fritiden. Barnevernet bør også vurdere å iverksette avlastningstiltak overfor mor slik at hun blir bedre i stand til å orientere seg i det norske samfunn og veilede sine barn. Så langt har barnevernet gjort alt for lite på dette området selv om mor ønsker slik hjelp. Barnevernet har også vist manglende evne til å følge opp tidligere vedtak. E er ennå ikke plassert i fosterhjem til tross for at dette ble bestemt for 1 og 1/2 år siden. Det er en kjennsgjerning at fosterhjemsplassering helst bør gjennomføres før barnet er blitt 11-12 år.

Ved omsorgsovertakelse har §4-19 som utgangspunkt at det skal være samvær mellom barn og foreldre. Den senere tid har de gjennomførte samvær fungert bra. Mor og øvrig familien har forholdt seg til de inngåtte avtaler. Dette viser at eventuell kontroll fra barnevernets side kan oppnås ved avtale med mor. Samværsfrekvensen bør imidlertid økes. Mor ønsker at E skal gis anledning til en overnatting pr. uke. Senere bør han være hjemme både lørdag og søndag og ellers under høytidsdager, religiøse festdager og fødselsdager i familien.

Den ankende part er enig i at det i dagens situasjon ikke er noe poeng å treffe bestemmelse om samvær i forhold til D.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

Fylkesnemdas vedtak av 25. november 1999 oppheves.

Subsidiært:

Samvær fastsettes etter rettens skjønn.

Ankemotparten - Oslo kommune - har i hovedtrekk gjort anført:

Lovens vilkår for omsorgsovertakelse overfor E er fremdeles til stede. Dette har støtte i uttalelser fra psykolog Knutsen og psykolog Hassel. Mor har også akseptert at E fortsatt bør være på Æ. Ifølge Hassel er E en så vidt krevende gutt at det ikke er noen tvil om at han f.t. ikke bør bo hjemme hos sin mor. Overfor et barn i hans situasjon er det ikke tilstrekkelig med en mor som er glad i sin sønn og som har alminnelig god omsorgsevne. Rett nok har E positive ressurser, men også en rekke negative egenskaper som har gitt seg utslag i vold og aggressivitet med trusler om bruk av skarpe gjenstander. Han har ellers et særlig sterkt kontrollbehov, og han har vanskelig for å akseptere grensesetting. Dette kom til uttrykk under oppholdet på Ø og den første tiden på Æ.

E er nå kommet inn i en langt mer positiv utvikling. Tilbakeføring av omsorgen til mor vil kunne sette denne utviklingen i fare. Hun har liten mulighet for å følge opp E utenfor hjemmet, og hun har et generelt problem med grensesetting. Hun har også eneansvaret for F. I tillegg kommer at E lett vil kunne motta uheldige impulser fra C og D som av barnevernet er betegnet som høykriminelle ungdommer.

Es mening om hva han ønsker er kommet frem på forskjellige måter, bl.a. gjennom uttalelser fra den sakkyndige for lagmannsretten. Etter loven skal Es syn tillegges vekt, men det har ingen avgjørende betydning.

Hjelpetiltak har vært forsøkt. E har bl.a. hatt 3 miljøarbeidere/støttekontakter. Skolen har arrangert støtteundervisning, og det har vært gitt tilbud om spesialskole. Tiltakene har ikke vært tilstrekkelige. Dette bekreftes av den sakkyndige for lagmannsretten. Fortsatt omsorgsovertakelse er derfor nødvendig for å sikre Es videre utvikling.

Plassering etter barnevernloven §4-4 femte ledd er ikke noe egnet alternativ. Det er tale om behov for omsorg i lengre tid. Da bør en med en gang gå til tiltak etter §4-12 bokstav a). Fortsatt institusjonsopphold basert på samtykke vil dessuten være betenkelig fordi mor kan bestemme samværsomfanget, og når hun ønsker at E skal flytte hjem. Mor vil også bli utsatt for påvirkning fra E som hun vil kunne ha vanskelig for å forholde seg til på en rasjonell måte. Det blir også for ustabilt om Es situasjon skal gjøres avhengig av hvorvidt C og/eller D oppholder seg hjemme. Ytterligere kommer at plassering etter §4-4 femte ledd vil være avhengig av Es samtykke når han fyller 15 år.

Barnevernloven §4-14 gir anvisning på hvilke plasseringsalternativer som kan velges etter omsorgsovertakelse. På lengre sikt vil institusjon ikke være noe alternativ, og det finnes heller ikke noen passende institusjon. Ungdomshjem er ikke aktuelt, og Æ kan ikke fungere som oppvekstinstitusjon. Fosterhjem peker seg klart ut som den rette løsning slik også den sakkyndige for lagmannsretten har anbefalt. Med Æ som utgangspunkt vil kommunen søke å finne et egnet fosterhjem. Dette må skje relativt raskt ettersom overføring bør komme før E blir for gammel.

Barn og foreldre har rett til samvær, jf. barnevernloven §4-19. Som følge av Es spesielle kulturelle bakgrunn vil samvær være av særlig betydning for ham. Samvær må imidlertid ikke sette omsorgsovertakelsen eller plasseringen i institusjon/fosterhjem i fare.

Retten bør ikke treffe bestemmelse om rett til overnattingssamvær. Samvær utover kvelden/natten minsker kontrollmulighetene og medfører fare for uheldig aktiviteter utenfor hjemmet. Avtale med mor og søsken vil ikke gi tilstrekkelig sikkerhet. Det er tryggere å basere seg på at barnevernet gir anledning til overnattingssamvær når utviklingen gjør det forsvarlig.

F. t. praktiseres en samværsordning som innebærer at E har samvær en gang hver uke, enten lørdag eller søndag. Samværene strekker seg vanligvis over 3 timer, men en gang i måneden er det tale om 5 timer. En slik ordning kan fungere mens E er på Æ, men det blir for omfattende etter etablering av fosterhjem. Da bør samvær opp til 8 timer to ganger pr. måned - uten overnatting - være tilstrekkelig for at E kan holde nødvendig kontakt med mor og søsken. Barnevernet vil ellers åpne for samvær ved høytids- og festdager.

D bor i dag hjemme. Dette har kommunen til hensikt å ta konsekvensen av ved å treffe vedtak om tilbakeføring av omsorgen til mor. I denne situasjonen har det ingen praktisk interesse å fastsette samvær mellom D og mor. På dette punkt kan saken heves som gjenstandsløs.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom pkt. 1 - 3 stadfestes.

2. A har rett til samvær med sønnen E 8 timer lørdag eller søndag hver annen helg, jf. barnevernloven §4-19 annet ledd.

3. Saken heves så langt den gjelder samvær mellom A og sønnen D.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Partene er enige om at retten kan og skal prøve alle sider av saken basert på forholdene slik de er i dag, jf. tvistemålsloven §482. Partene er også enige om hvordan barnevernlovens vilkår med hensyn til omsorgsovertakelse og samvær skal forstås. På denne bakgrunn nøyer lagmannsretten seg innledningsvis med å konstatere at omsorgsovertakelse og opprettholdelse av et slikt inngrep forutsetter alvorlige mangler ved barnets daglige omsorg som ikke kan avhjelpes på en tilfredsstillende måte ved andre, mindre inngripende tiltak. For at det offentlige skal overta omsorgen er det ikke tilstrekkelig at dette ut fra en totalvurdering kan oppfattes som best for barnet. Barnevernloven bygger på det grunnleggende syn at barn normalt skal vokse opp hos foreldrene. Vilkårene for omsorgsovertakelse er derfor strenge.

A bor f.t. i en leilighet i Y bydel sammen med sin datter H som er 22 år, og sønnen B som er 20 år. De er begge i fast arbeid. A har også omsorgen for F som nå er 10 år. For lagmannsretten er det ikke fremlagt nærmere opplysninger om Fs nåværende situasjon. Retten tar dette som en indikasjon på at han f.t. ikke har atferdsproblemer som har ført til tiltak av nevneverdig betydning. I psykolog Knutsens rapport fra januar 1999 beskrives imidlertid en del konflikter knyttet til Fs skolesituasjon den gang.

D fikk i slutten av 2000 og begynnelsen av 2001 økende motforestillinger mot å oppholde seg ved Å. Dette førte til at det ble inngått en kontrakt som tillot ham å flytte hjem til mor i mars 2001. Han bor fortsatt hjemme, og kommunen har varslet at den vil vurdere å treffe vedtak om tilbakeføring av omsorgen til mor. Ettersom D ifølge kommunen har brutt forutsetningene for tilbakeføringen til mor samtidig som han har vist alvorlige atferdsvansker, forbereder kommunen imidlertid tvangsvedtak etter barnevernloven §4-24.

Også C bor hjemme. Han har vist økende kriminell atferd og skal ha vært varetektsfengslet en rekke ganger. Det er ikke fremkommet opplysninger om at barnevernet i Y bydel har grepet inn overfor C den siste tiden. Ifølge den sakkyndige for lagmannsretten har C og D «alvorlige atferdsforstyrrelser med gjentatt kriminalitet».

Det siste halve året har E, som fyller 13 år i disse dager, vært anbrakt i Æ barnehjem. Dette ligger i Oslo og drives av Kirkens Bymisjon. Hjemmet er i utgangspunktet beregnet for barn fra 2 til 12 år som det kan være aktuelt å plassere i fosterhjem. Barnehjemmet kan ta seg av barn over en lengre periode, men det er ikke ment å være noen oppvekstinstitusjon. Æ har særlig kompetanse for å utrede barn med sikte på plassering i fosterhjem og finne frem til egnet hjem. Det enkelte barn vil forbli i barnehjemmet inntil det kan utplasseres i fosterhjem, anbringes i institusjon eller føres tilbake til foreldrene. F. t. har hjemmet 6 barn.

Lagmannsretten har oppfattet det slik at Æ ennå ikke har tatt endelig stilling til om E bør plasseres i fosterhjem. Dette skal visstnok skje i et møte som er berammet til 19. juni 2001. Blir det truffet avgjørelse om fosterhjem vil Æ starte arbeidet med å finne et hjem. Det er opplyst at dette ikke alltid er enkelt og at arbeidet kan ta tid. E kan bli ved Æ mens dette gjøres selv om han har passert den ordinære aldersgrense som er satt opp for barn i hjemmet. Ifølge vitnet Hege Reitan kan E imidlertid ikke fortsette å bo i barnehjemmet på mer permanent basis.

Sammenliknet med tiden på Ø har E vist en positiv utvikling etter at han kom til Æ. Han er ikke lenger involvert i så mange konfrontasjoner med personalet, og det kan synes som om det er blitt litt lettere for E å innrette seg etter og respektere de grenser som settes. Under institusjonsoppholdene har E hele tiden vært kjørt med drosje til samme skole i X bydel. Skolen har opplyst at han nå fungerer langt bedre, så vel faglig som sosialt. Fra høsten 2001 skal E begynne i ungdomsskolen, og det er ikke noe i veien for at han fortsetter på samme skole enten han blir værende på Æ eller kommer i fosterhjem. Om ettermiddagene har E for øvrig en god del kontakt med ungdomsmiljøet i X i forbindelse med fotball og fritidsklubb. Æ praktiserer f.t. en samværsordning som innebærer at E besøker sin mor en dag hver helg, enten lørdag eller søndag. Varigheten på besøkene er vanligvis 3 timer, men 5 timer hver fjerde helg. Æ sørger for transport til og fra mor.

Basert bl.a. på den sakkyndiges forklaring, legger lagmannsretten til grunn at E f.t. trives forholdsvis godt på Æ, men at han ønsker å flytte tilbake til sin mor så snart som mulig. Lagmannsretten legger også til grunn at E ikke ønsker å komme i fosterhjem.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som fylkesnemnda og byretten for så vidt angår spørsmålet om omsorgsovertakelse.

Lagmannsretten oppfatter E som en gutt med betydelige atferdsproblemer som lett bringer han i konflikt med omgivelsene. Disse problemene som har en del fellestrekk med de som har gjort seg gjeldende for C og D, har vært beskrevet i en rekke meldinger og utredninger helt siden midten av 1990-tallet da E ikke var mer enn 7-8 år. Oppbruddet fra Irak i 1990-91, atskillelsen fra mor i over ett år i Tyrkia, mulig voldsustøvelse fra far, møtet med en fremmed kultur i Norge, og morens eneansvar for en stor familie i et fremmed land, er faktorer som alle kan ha virket inn på Es og de to eldre brødrenes utvikling. Lagmannsretten ser det ellers ikke som noe poeng å forsøke å forklare Es nærmere utvikling eller beskrive omfanget eller graden av hans vanskeligheter. Til tross for at det har gått bedre for han den siste tiden, er retten ikke i tvil om at han fortsatt har grunnleggende sosiale tilpasningsvanskeligheter av alvorlig art. Ifølge den sakkyndige er E en sårbar person som har vist fremgang, men som ikke har gjennomgått noen stabiliserende positiv utvikling. I sin skriftlige rapport har den sakkyndige beskrevet E som en sympatisk gutt som kan være svært hyggelig og positiv, særlig i kontakt begrenset til menn i en til en forhold. Han vurderes også til å ha gode intellektuelle evner med kompetanse på en rekke områder, men også faglige vansker pga svak språkforståelse og manglende konsentrasjon. Den sakkyndige fortsetter:

Imidlertid synes hans behov for å ha kontroll å være like stort. Det ledsages ofte av trusler som oppfattes som alvorlige av omgivelsene. Han har store vansker med å møte grenser, og kan da bli meget utagerende og voldsom. Han kan være fysisk voldelig, også mot voksne, og inngir også frykt hos dem. Det synes som om E mener å være i sin rett når han for eksempel slår eller har annen uakseptert atferd: - - - . Hans rett og hans behov synes ofte å være det som dominerer hans atferd. Da innskrenkes hans perspektiv og konsekvensen for andre får ingen betydning. - - - E synes også i liten grad å slippe andre mennesker inn på seg. - - - Frustrasjon og sinne kontrollerer han dårlig.

Om Es særlige behov skriver den sakkyndige:

Slik jeg vurderer E har han først og fremst behov for et trygt «ståsted», dvs en omsorgsbase der han vet han skal bo fremover, og trygge voksne mennesker som han kan få mulighet til å utvikle tillit til. Det vil gi grunnlag for også å utvikle tillit til andre og til seg selv. Det vil også kunne gi et grunnlag for modell læring og for integrering av sentrale normer og verdier. Samtidig trenger han å lære å kontrollere sinne og frustrasjon, og få trening i å ta andres perspektiv og vurdere det i forhold til sitt eget. E trenger også oppfølging på skolen, hjelp til lekser, spesiell hjelp i norsk, og oppfølging i forhold til fritid og aktiviteter. Han trenger å få erfaringer på linje med jevnaldrende, og eventuelt til å kunne ta igjen det han tidligere ikke har fått. Det vil også være av stor betydning for hans videre utvikling at det er noen betydningsfulle voksne som har oversikt over hele hans liv og kan binde det sammen for ham.

Retten er enig med den sakkyndige i at A må antas å ha vanlig god omsorgsevne. Lagmannsretten legger således til grunn at mor under andre ytre omstendigheter ville ha vært fullt i stand til å gi E forsvarlig omsorg og dekke hans individuelle behov. Familiens situasjon har imidlertid gradvis utviklet seg i en meget spesiell retning som stiller helt særlige krav til mor som omsorgsperson. Det er denne faktiske situasjon lagmannsretten må ta utgangspunkt i ved vurderingen av saken. Retten peker bl.a. på at mor er blitt alene med omsorgsoppgavene etter skilsmissen og at hun er kommet til et samfunn med sosiale normer som hun har hatt vanskelig for å gjøre seg kjent med, bl.a. som følge av språkproblemer. Basert på erfaringene med C og D er det mye som tyder på at mor har hatt særlige vanskeligheter med oppfostring av gutter i skolepliktig alder. Dette kan ha sammenheng med fordeling av oppfostringsoppgavene mellom far og mor i deres hjemland. For retten er dette blitt beskrevet slik at kvinnen tar seg av hjemmet og barneoppdragelsen innenfor hjemmet, mens det hører til mannens oppgaver å sette grenser for barnas - særlig guttenes atferd - utenfor hjemmet. I betraktning av mors begrensede innsyn i norske samfunnsforhold og den arbeidsmengde som har fulgt med eneansvaret for en stor barneflokk, må en forvente at mor vil ha vanskelig for å følge opp guttene utenfor hjemmet. Oppgaven er ikke blitt lettere etter at både C og D, som er kommet i alvorlig konflikt med samfunnet, er blitt boende hjemme. Situasjonen er nå slik at mor ikke vil være i stand til å gi E den omsorg og det tilsyn han har behov for. Dette har mor for så vidt erkjent idet hun har uttalt at hun ønsker at E skal bli værende på Æ så lenge C og D bor hjemme.

Det offentlige har forsøkt en rekke støtte- og hjelpetiltak overfor familien, herunder E, helt fra midten av 1990-tallet. I denne sammenheng vises bl.a. til fylkesnemndas drøftelse i vedtaket på s. 12-13. Tiltak har vært satt i verk fra skole og barnevern, men har ikke kunnet demme opp for den utvikling som har ført til sosiale problemer, kriminalitet og omsorgsovertakelse. Det er mulig at det kunne ha vært gjort mer fra det offentliges side, spesielt med tanke på bedre å komme mor i tale og forklare henne nødvendigheten av ulike tiltak. I denne sammenheng kan det i noen tilfelle ha oppstått kommunikasjonsproblemer som følge av mors manglende norskkunnskaper og fravær av tolk. På den annen side må erkjennes at det ikke kan ha vært lett for det norske hjelpeapparatet å nå frem med adekvat bistand til denne familien. Mor er neppe helt uten ansvar for at det har blitt slik.

Lagmannsretten kan ikke se at det er mulig å iverksette støttetiltak av en slik art og omfang at det vil være forsvarlig å tilbakeføre omsorgen for E. Til det er familiens situasjon for spesiell og Es problemer for dyptgripende. Retten peker også på faren for å bremse og ødelegge den positive utvikling som E har påbegynt på Æ. Så lenge C og D bor hjemme, fremstår tilbakeføring som helt uaktuell, og mor ønsker heller ikke daglig ansvar så lenge det er tilfelle. Hvor lenge C og D vil bli boende hjemme, er det ikke mulig for lagmannsretten å gjøre seg opp noen begrunnet mening om. realistisk må en regne med at det vil ta tid før tiltak - fra barnevernet og/eller kriminalomsorgen vil bli iverksatt - samtidig som situasjonen snart kan endres igjen slik at en av brødrene kommer tilbake. Det er nok så at de eldre søsken H og B fortsatt bor hjemme og vil kunne gi praktisk bistand til mor og samtidig tjene som positive rollemodeller for E. På den annen side er de i en slik alder hvor de vanligvis vil være i ferd med å etablere seg med egen leilighet/familie, og det er høyst usikkert hvor lenge de vil bli boende hjemme. Rettens vurdering på dette punkt samsvarer helt ut med det den sakkyndige har gitt uttrykk for. Tidligere erfaringer i forhold til C, D og E gir ikke holdepunkter for et annet syn på spørsmålet om støttetiltak kan erstatte omsorgsovertakelse. Lagmannsretten tilføyer at rettens standpunkt er uavhengig av hvorvidt C og/eller D oppholder seg i hjemmet eller ikke.

Plassering etter barnevernloven §4-4 femte ledd vil ikke gi noen forsvarlig løsning. Es videre opphold på Æ, også samværshyppighet og -lengde, vil i så fall helt ut bero på mors beslutning til enhver tid. Hensett til det som foran er uttalt om mors og Es spesielle situasjon, særlig Es ønske om å få bo hjemme og mors problemer med grensesetting, må en regne med at en slik ordning ikke vil kunne fungere over noen tid. For øvrig kan spørres om dette er noe passende alternativ ettersom det trolig vil være behov for alternativ omsorg over tid. Det er heller ikke gitt at Æ vil akseptere et videre opphold på disse premisser, også fordi hjemmet verken er ment som en oppvekstinstitusjon eller innrettet mot å ta seg av barn fra 13 år og oppover.

Fortsatt omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a), jf. annet ledd, fremstår etter dette som nødvendig og hensiktsmessig, alle forhold tatt i betraktning. Es ønske om å flytte tilbake til mor kan ikke tillegges avgjørende betydning. Lagmannsretten slutter seg for øvrig til fylkesnemndas og byrettens nærmere begrunnelse på dette punkt.

Barnevernloven §4-14 gir anvisning på hvilke plasseringsalternativer som skal benyttes etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse. Lagmannsretten har ikke mottatt opplysninger om at det i praksis finnes noen form for institusjon som vil kunne passe for Es særlige situasjon og behov, samtidig som de fleste fagkyndige instanser og personer har pekt på en eller annen form for fosterhjem som det adekvate tiltak, senest den sakkyndige under ankeforhandlingen. De fagkyndige har spesielt fremhevet Es behov for tett oppfølging av et lite antall voksenpersoner - kanskje særlig fra en mann - som kan gi en trygg, stabil og forutsigbar omsorgssituasjon. Lagmannsretten deler disse vurderinger.

Lagmannsretten er klar over at det gjør seg gjeldende en del motforestillinger mot plassering i fosterhjem. Verken E eller mor ønsker en ordning med fosterhjem som skal være ukjent i deres kultur. Es spesielle bakgrunn og situasjon vil stille strenge krav til hjemmet. Dessuten begynner hans alder etter hvert å tale mot fosterhjemsplassering. Retten erkjenner at dette er innvendinger av vekt, men ser likevel ikke noen bedre løsning og vil anta at det er rimelig mulighet for å finne frem til et egnet hjem som kan fungere tilfredsstillende. I tråd med den sakkyndiges tilråding vil retten i den forbindelse spesielt fremheve betydningen av at E og mor tas med på råd så langt dette er praktisk mulig i den videre prosessen, forklares hva som er formålet med plasseringen og for øvrig forberedes på det som skal skje. P. g. a. Es alder og utvikling kan det for øvrig være grunn til å betone at fosterhjemmet i dette tilfellet mer bør fungere som en praktisk omsorgs- og opplæringsbase for E enn som et erstatningshjem. Retten tilføyer at Æ med sin særlige kompetanse og kjennskap til E bør ha gode forutsetninger for å finne frem til og rettlede et mulig fosterhjem.

Av dette følger at E fortsatt skal være på Æ en viss tid, men at han så snart som mulig plasseres i egnet fosterhjem.

Lagmannsretten skal fastsette det minimumssamvær som E skal ha med sin mor i henhold til barnevernloven §4-19 under det fortsatte opphold på Æ, og senere i forbindelse med fosterhjemsplassering. Samvær er nødvendig for Es fortsatte kontakt med mor, familie og den kultur han er forankret i. Samvær kan også fungere som et positivt virkemiddel som øker muligheten for at de iverksatte tiltak skal bli vellykket. På den annen side representerer kontakt med det tidligere miljøet, spesielt på kvelds- og nattetid utenfor mors kontroll, en nærliggende fare for uheldig atferd. Det som har skjedd med C og D er egnet til å skremme, selv om mor er av den bestemte oppfatning at E har andre personlige egenskaper og andre kontakter enn de to brødrene.

Lagmannsretten vil betone de positive sider ved samvær og finner at det bør være noe hyppigere samvær enn fastsatt av byretten. Lagmannsretten er som kommunen av den oppfatning at en samværsdag hver annen helg i 8 timer kan være passende. Dette skal gjelde for den gjenstående tid E befinner seg på Æ og for den kommende fosterhjemsplasseringen. I tillegg legger lagmannsretten til grunn at E som nå vil bli gitt anledning til samvær med familien under større høytids-, fest- og fødselsdager, uten at det er nødvendig å nedfelle dette i domsslutningen. For øvrig presiseres at den fastsatt ordning skal være en minimumsløsning.

Lagmannsretten har delt seg i synet på overnattingssamvær.

Flertallet - lagdommerne Lindseth og Jensen, byfogd Kjensli, samt meddommerne Kvaale, - - og - - - finner at det bør innføres et slikt samvær en gang i måneden. Flertallet ser motforestillingene mot overnattingssamvær, men er av den oppfatning at man etter omstendighetene risikerer lite ved å gå inn på en slik løsning som bør iverksettes mens E befinner seg på Æ. En mer restriktiv holdning kan lett føre til at hele opplegget sprekker pga motvilje fra familien. De berørte bør imidlertid gis en viss områdnings- og forberedelsestid. Det første overnattingssamværet settes derfor til første helg i august dette år. Ordningen vil deretter bli den at det hver annen uke er samvær, den ene gang 8 timer og den andre gang fra lørdag formiddag til søndag ettermiddag.

Mindretallet - meddommer Reigstad - finner at det i dagens situasjon ikke er forsvarlig å fastsette noen bestemt dato for første overnattingssamvær. I likhet med flertallet, ser også mindretallet at flere grunner taler for at det innføres overnattingssamvær. Mindretallet er imidlertid av den oppfatning at det ikke er til barnets beste å fastsette en dato for slikt samvær, i det en på domstidspunktet vanskelig kan overskue den faktiske situasjon til enhver tid. Det er mindretallets oppfatning at hensynet til E best ivaretas ved at barneverntjenesten gjnnomfører overnattingssamvær så snart det er tilrådelig, og slik at ordningen justeres opp og ned etter en løpende vurdering.

For så vidt angår spørsmålet om samvær mellom D og mor blir ankesaken å heve.

Etter at D rent faktisk har bodd hjemme siden mars og barnevernet har gitt til kjenne at man planlegger å føre omsorgen tilbake til mor, er det ikke lenger knyttet noen aktuell rettslig interesse til dette spørsmålet. Dette er partene også enige om.

Dommen er avsagt med dissens hva angår spørsmålet om overnattingssamvær. For øvrig er dommen enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom pkt. 1 - 3 stadfestes.

2. E og A har rett til samvær minst en dag over 8 timer hver annen helg. Fra første helg i august år 2001 erstattes hvert annet samvær med samvær fra lørdag formiddag med overnatting til søndag ettermiddag.

Slutning i kjennelse:

Ankesaken heves i forhold til D.