LB-2000-2684

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-01-11
Publisert:	LB-2000-02684
Stikkord:	Samvær
Sammendrag:
Saksgang:	Indre Follo herredsrett Nr 99-00757 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02684 A/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00368.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Benedict de Vibe). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Unni Risvik).
Forfatter:	Lagmann Hans Petter Lundgaard. Tilkalt dommer, tingrettsdommer Bernt Bahr. Mindretall: Lagdommer Anders Bøhn, formann
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, §44a

Saken gjelder rett til samvær mellom far og datter. Far er fra Iran og kom til Norge for ca 10 år siden. Han har politisk asyl i Norge. Mor er norsk og utdannet sosionom, og arbeider nå som det. Partene traff hverandre våren 1998 da mor arbeidet ved X behandlingssenter i Oslo. Far ble engasjert for å bistå mor med en annen iransk flyktning. Det oppstod snart et forhold mellom dem som resulterte i C, født 1999. Det er på det rene at far før dette har hatt rusproblemer og kriminalitetsproblemer forbundet med dette. Han har imidlertid underkastet seg behandling for sine rusproblemer ved Y behandlingshjem i Z, og behandlingen har vært betegnet som vellykket, selv om det har vært tilbakefall.

Det er en viss uenighet mellom partene om de var samboere i tiden rundt fødselen. Forholdet dem i mellom tok uansett slutt meget kort tid etter fødselen.

A hadde den første tid etter fødselen samvær med C, men det oppstod ganske snart sterk uenighet om hvordan samværene skulle gjennomføres. Far fikk aldri være alene med C og følte seg dels kontrollert og overvåket, noe han ville ha seg frabedt, og mor var engstelig for at far ikke tok nok hensyn til C under samværene. Det kunne etter hennes mening være til skade for C.

Barnevernet ble brakt inn i bildet av begge parter uten at det førte til noen løsning. Saken ble av far brakt inn for Indre Follo herredsrett ved stevning av 16. august 1999. Han nedla påstand om at han skulle ha rett til vanlig ukontrollert samvær med C. Det motsatte mor seg. Hun mente at hans oppførsel etter fødselen viste at han hadde karaktertrekk som gjorde at ethvert samvær ville være skadelig for C.

Herredsretten behandlet saken under prosjektet «Konflikt og forsoning». Det innebar flere rettsforlik underveis, og en rekke samvær mellom far og datter i nærvær av psykolog Arne Bjerring Hansen. Noen endelig løsning av konflikten førte imidlertid ikke dette til, og saken ble til slutt fremmet til hovedforhandling på vanlig måte.

Psykolog Bjerring Hansen ble oppnevnt som sakkyndig for herredsretten.

Indre Follo herredsrett avsa dom i saken den 7. juli 2000 med slik domsslutning:

1. A har ikke rett til samvær med C, født 1999.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommen ble i rett tid påanket til Borgarting lagmannsrett av A. B tok til motmæle. Arne Bjerring Hansen ble også oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. For lagmannsretten ble i tillegg psykolog Knut Ragnar Knudsen oppnevnt som sakkyndig.

Ankeforhandling ble avholdt i Oslo i dagene 18.-20. desember 2001. Begge parter avgav forklaring, og det ble avhørt 8 vitner. De to rettsoppnevnte sakkyndige, som begge hadde avgitt skriftlige erklæringer til lagmannsretten, utdypet sine erklæringer og svarte på spørsmål. Dokumentasjonen og de nærmere detaljer om bevisførselen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A har for lagmannsretten i korthet fremholdt:

Det er på det rene at den oppnevnte sakkyndige for herredsretten, Arne Bjerring Hansen, konkluderte med at det ikke burde være samvær mellom A og C. Psykolog Knudsen som ble oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten, har konkludert med, riktig nok under tvil, at det kan være plass for to årlige samvær mellom far og datter.

Det er på det rene at far har hatt mange problemer både før og etter at han traff B. Han er politisk flyktning fra Iran, og etter utsagn fra vitnet, overlege Schillinger har hans opplevelser i Iran ført til at han nå lider av posttraumatisk stressyndrom. Dette er også noe av forklaringen på at han har hatt rusproblemer og på noe av hans psyke.

Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til at han nå bør hindres enhver kontakt med datteren, men den ankende part erkjenner nå at det kan være behov for tilsyn under samværene.

Det fremgår av de sakkyndiges rapporter at Bjerring Hansen mente at det ikke burde være noe samvær mellom far og datter, mens Knudsen åpnet for at det kunne være opp til to årlige samvær. Bjerring Hansens siste observasjon av samværet mellom far og datter var for ca 1 1/2 år siden, mens de to observasjoner som Knudsen har gjort er av nyere dato. Det fremgår av hans utførlige rapport at i alle fall det siste samvær forløp greitt. Det viste at far nå kan gjennomføre et samvær på ordentlig måte og uten at C tar skade av det. Det er sannsynlig at nå som C er blitt så stor at far og datter kan snakke sammen, og C kan si fra på en ordentlig måte dersom det er noe som plager henne, at far kan ta hensyn til barnets signaler på en helt annen måte enn han klarte i den første tiden etter fødselen.

Det er en rekke dommer i tilsvarende saker, men ingen som helt ut samsvarer med situasjonen i vår sak. Det er imidlertid særlig grunn til å påpeke dommen i Rt-1995-946 som stadfester uttalelsen i dommen i Rt-1989-148 hvor det heter:

Dersom samvær helt skal nektes en far eller mor på grunn av vedkommendes personlige egenskaper, må det normalt dreie seg om negative egenskaper utover normal variasjonsbredde. Motvilje mot samvær hos den som barnet bor sammen med, grunnet på motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet eller lignende, vil i utgangspunktet ikke hindre samværsrett, jfr Rt-1976-1497.

Den generelle formodning er at samvær er til barnets beste. At det skal meget til for å nekte samvær helt ut fremgår bl.a av dommen i Rt-1994-1394 hvor far hadde vært voldelig overfor den tidligere ektefelle, og av dommen i Rt-1996-888.

Etter den ankende parts mening er det i denne saken ikke sannsynliggjort at samvær under betryggende tilsyn mellom far og datter vil føre til problemer for C. Det bør gis plass for å utvikle et positivt forhold mellom far og C, og det bør være plass for en senere utvidelse dersom forholdene utvikler seg tilfredsstillende.

Det følger av rapporten fra overlege Schillinger, tilsynslege ved Y behandlingshjem, at far kan utvikle seg positivt, og etter hans mening vil det være fullt forsvarlig å gjennomføre samvær med datteren under tilsyn.

Det bør være plass for en ordning hvoretter far gis samvær under tilsyn med C 4 ganger i året. Det vil gi mulighet for at de ikke bare ser hverandre i en slags «visningssituasjon», men at de også kan bli kjent med hverandre til en viss grad. Denne muligheten bør man ta vare på.

Det er etter Høyesteretts praksis på det rene at engstelse hos mor ikke skal være tilstrekkelig til å nekte samvær. Det samme gjelder for dårlige samarbeidsforhold mellom foreldrene, jfr Rt-1996-888 på side 892.

Etter den ankende parts mening vil et samvær under betryggende tilsyn av en kvalifisert person være til beste ikke bare for far, men også for C.

Advokat de Vibe nedla på vegne av A slik påstand:

1. A gis rett til samvær med C, f. 99 etter rettens nærmere bestemmelse.

2. B tilpliktes å betale sakens omkostninger, eventuelt til det offentlige.

Ankemotparten, B har i det vesentlige fremholdt:

Det er på det rene at normalordningen er at barnet skal ha rett til samvær med begge sine foreldre. Det skal gode grunner til for å fravike dette. Hva som skal til for å nekte samvær når det gjelder fars personlige egenskaper, er uttalt i Rt-1989-148 sitert ovenfor.

Etter ankemotpartens oppfatning har far i denne saken nettopp slike egenskaper utover normal variasjonsbredde som gjør at samvær må nektes. Riktig nok har han i lagmannsretten oppført seg rolig og avbalansert, men de mange vitneprov, mors egen forklaring og de sakkyndiges vurdering, viser at vi står overfor en mann som ikke evner å se en sak fra andre sider enn sin egen. Det viser hans opptreden på sosialkontoret og overfor barnevernet og ikke minst hans måte å reagere på overfor Cs mormor og morfar.

Han har ikke minst vist en aggressiv og hjerteløs pågåenhet overfor en enslig mor som det ikke er lett å finne forståelse for. Hans reaksjoner i situasjoner hvor noe ikke har gått som forutsatt på forhånd, viser karaktertrekk som er lite forenlig med det å ha samvær med barn.

Det viktigste er imidlertid den skade som de forsøkte samværene under kontroll helt tydelig har påført barnet. Han har vært så pågående og anmassende overfor C og så helt uten forståelse for Cs signaler at Cs eneste forsvarsmekanisme til slutt var å sovne fra det hele. Resultatet av prosessen med «Konflikt og forsoning» var at C utviklet en sterk motvilje mot far. Samværene gjorde henne så urolig at hun etter samværene hadde søvnproblemer i lang tid.

Vi står nå overfor er et skadet barn. Det er mer enn sannsynlig at fortsatt samvær med far kan føre til ytterligere skade. Det kan selvsagt ikke utelukkes at fortsatt samvær kan være god medisin for far, men det er ikke det barneloven legger opp til. C skal ikke være noen slags medisin som kan bidra til å få ham på fote igjen.

Man kan heller ikke se bort fra mors situasjon i totalbildet. Mor er den eneste omsorgsperson som C har. Fars oppførsel mot henne har ført til at hun har måttet flytte fra sitt hjem i Æ. Hun lever nå under hemmelig adresse og har fått jobb annet sted. Også mormor og morfar har måttet flytte på grunn av fars hensynsløse opptreden.

Samvær med far vil føre til en vesentlig forverring av hennes situasjon både praktisk og psykisk. Det vil i alle fall ikke være til barnets beste.

Fars stahet skal i alle fall ikke belønnes på bekostning av mors helse. Mor har satt sine egne behov til side for Cs. Andre skal ikke få lov til å ødelegge Cs liv. Hun må få lov til å leve lykkelig.

Etter Bjerring Hansens mening vil det beste for C nå være at hun gis lov til å glemme sin far. Det er ankemotparten enig i. Det neste samvær bør være når C ber om det og ikke før. Mer enn to samvær i året vil i alle fall være for mye.

Advokat Risvik nedla slik påstand på vegne av B:

1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. A betaler sakens omkostninger, eventuelt til det offentlige, for herredsretten og for lagmannsretten.

Subsidiært:

1. A skal ha samvær med C i tråd med den sakkyndiges vurdering, 2 ganger pr. år, 3 timer hver gang under betryggende tilsyn, fortrinnsvis av barnevernet eller etter rettens skjønn.

2. A betaler sakens omkostninger, eventuelt til det offentlige, for herredsretten og for lagmannsretten.

Lagmannsretten har del seg i synet på saken. Flertallet, lagmann Lundgaard og tilkalt dommer, tingrettsdommer Bahr, bemerker:

Flertallet har vært i tvil i denne saken. Flertallet tar på samme måte som herredsretten utgangspunkt i barneloven §44 første ledd hvoretter barnet har rett til samvær med begge foreldre. Det følger videre at samme lovs §44a, at den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med som utgangspunkt skal ha rett til samvær med barnet. Det skal sterke grunner til, både når man tar utgangspunkt i barnets rett til samvær med begge foreldre og den rett en far som ikke bor sammen med barnet, har til samvær med dette å nekte slikt samvær. Det er likevel på det rene at samvær kan nektes helt eller delvis dersom dette etter en totalvurdering vil være til beste for barnet, jfr barnelova §44 tredje ledd 4. punktum.

Det fremgår av Høyesteretts praksis at det skal meget til før samvær helt skal nektes. Denne saken er spesiell ved at mor fra først av har gått inn for samvær, og herredsretten har gjennom prosjektet «Konflikt og forsoning» i samarbeid med psykolog Bjerring Hansen gjort et omfattende arbeid for å få samvær mellom far og barn til å fungere.

Arbeidet i denne forbindelse synes imidlertid nærmest å ha gjort vondt verre, og Bjerring Hansen konkluderte i sin rapport for herredsretten, gjengitt i herredsrettens dom side 8, at fars manglende forståelse for barnets behov og manglende respekt for grensene i forhold til så vel barnet som barnets mor, er av en slik art og så konsistent over tid at det ikke var særlig håp om bedring. Bjerring Hansens konklusjon var at samvær ikke burde finne sted før C nådde slik alder og modenhet at hun eventuelt selv kunne ta kontakt på egne premisser.

I sin rapport for lagmannsretten har Bjerring Hansen opprettholdt sin konklusjon. Han har også fastholdt denne under ankeforhandlingen. Hans utfyllende rapport for lagmannsretten er basert på en observasjon av mor og barn på ca tre timer i mars 2001, samt samtaler med psykolog Knudsen bl.a om de observasjoner denne hadde gjort. Retten kommer tilbake til disse nedenfor.

Psykolog Knut Ragnar Knudsen har i sin omfattende rapport for lagmannsretten konkludert - under stor tvil - med at far - datter kan ha samvær to ganger i året, med ca tre timers varighet hver gang . Han har fastholdt dette under ankeforhandlingen.

I sin anbefaling til retten skriver han bl.a. (side 38 i rapporten):

Dersom far i fremtiden intervenerer på den private og sosiale arena mor-barn befinner seg i (familien, ulike instanser, oppsøker mor hjemme/ute, mobilmeldinger/telefoner m.v.) vil dette med stor grad av psykologisk sannsynlighet destabilisere relasjonen mor - barn.

Dersom far lar egne frustrasjoner komme til uttrykk under eventuelle samvær, skal det lite til før C reaktiverer sin relasjonssårbarhet til far.

Det er sakkyndiges klare oppfattelse at i denne saken er både barn og mor i behov av særskilt beskyttelse, og vern, fra fars tidligere reelle, og fremtidige potensielle, ukritiske og grenseoverskridende atferd overfor dem.

Det er videre sakkyndiges vurdering at far ikke har endret seg vesentlig hva angår sin psykologiske fungering generelt, og impulslabilitet spesielt, og ei heller tilegnet seg vesentlig selvkritisk innsikt.

Det relative fravær i/hos far hva angår indreregulerte og stabile regler og normer for atferd, nødvendiggjør at eventuelle samvær bør reguleres med en klar ytre struktur.

Eventuelle formål med samvær bør ikke være å knytte far - barn sammen i en alminnelig far - barn relasjon. Formålet bør være at jenta får møte far, og danne seg et bilde av ham, under rimelig trygge forhold...

Det er på det rene at Bjerring Hansens observasjoner av samspillet far datter er nærmere ett og et halvt år gamle, mens de observasjoner som Knudsen har foretatt vesentlig nyere og i en periode av Cs liv hvor hun i sterkere grad evner å formidle seg i forhold til far. I beskrivelsen av samspillet mellom far og datter ved disse to anledninger var det ikke noe spesielt påfallende, bortsett fra en situasjon ved det første samværet som begge de sakkyndige synes å legge vesentlig vekt på. Knudsen beskriver situasjonen slik:

Særlig en episode var påfallende. Da far ved en anledning under det første samvær (etter ca 20 minutter) setter seg, står C ca to meter fra far, og ser på ham med alvorlige/undrende øyne/blikk. Hun overveldes tydeligvis av vanskelige og sammensatte følelser. Hun både ser på far, samtidig med at hun er noe innadvendt. C strekker litt på armene/kropp, blir blank i øynene/får tårer, og virker redd/engstelig og puster tungt/sukker. C står ved veggen, virker både tafatt og forlatt/ulykkelig og gråter. Ovennevnte hendelse varte ca 3-5 minutter.

Knudsen oppfatter dette som en angstreaksjon som ikke alene kan forklares ut fra konteksten det skjedde, men i jentas tidligere relasjon til far, preget av en intens invadering fra fars side uten respekt eller innlevelse i Cs behov.

Det er på den annen side intet i observasjonen fra det andre samværet under Knudsens observasjon som tyder på noen permanent angst hos C i forbindelse med samværet med far. Tvert imot er det da beskrevet et positivt samvær dem i mellom, hvor far respekterte Cs markeringer av egne grenser og behov.

Det synes på det rene at fars tidligere atferd både overfor mor og mors familie som i forhold til offentlige etater som barnevern og sosialkontor i høygrad har vært kritikkverdig og gir grunnlag for forståelse for mors reaksjoner mot fortsatt samvær.

Flertallet legger til grunn at mor i utgangspunkt var innstilt på at det skulle være samvær mellom far og C, men at det var fars egen oppførsel, som er karakterisert som egoistisk og hensynsløs, som gjorde at mor etter en viss tid fant å måtte motsette seg fortsatt samvær mellom C og far.

Etter flertallets mening må det også være klart at dersom far ikke tar innover seg de reaksjoner som hans måte å opptre på har ført til, vil han varig stenge for ethvert samvær mellom seg og C. Det samme gjelder selvsagt om hans rusproblemer får innvirkning på eventuelle samvær.

Flertallet har på den annen side etter ankeforhandlingene ikke dannet seg et så negativt bilde av far som de sakkyndige har gitt uttrykk for. Særlig på grunnlag av det siste samvær mellom C og far, finner flertallet det sannsynlig at far har forstått hva som skal til for å få til et meningsfylt samvær med C, og at han nå, på annen måte enn tidligere, evner å få dette til. Flertallet legger mindre vekt på reaksjonen til C under det første samværet under psykolog Knudsens observasjon, ikke minst fordi dette tydeligvis ikke medførte virkninger som hadde konsekvenser under det senere samvær.

Det skal, som nevnt innledningsvis, mye til før en far helt skal nektes samvær med sitt barn, og flertallet har ikke funnet at de negative elementer som er fremhevet i denne saken er tilstrekkelige til at far helt bør nektes kontrollert samvær noen ganger i året med C. Etter flertallets mening er far utvilsomt glad i C . Hans har et bevisst ønske om å få lov til å være hennes far, ikke bare på papiret, men også gjennom samvær.

Flertallet har forståelse for at hans opptreden tidligere, både i forhold til C og i forhold til andre som han har måttet forholde seg til i forbindelse med sitt sterke ønske om samvær, har ført til mistro til hans omsorgsevne. Flertallet har imidlertid ikke inntrykk av at far ønsker å skade C eller hennes øvrige familie, men tilføyer at hans oppførsel i de tilfeller hvor samvær av en eller annen grunn ikke har latt seg gjennomføre, har gitt grunnlag for bekymring.

Flertallet finner ikke grunn til å spekulere over årsakene til fars opptreden i så måte, men finner ikke at denne er i den grad utover grensene for det normale at far bør nektes ethvert samvær også i tiden fremover. Flertallet legger uansett til grunn at far nå innser det uakseptable i den oppførsel han har vist, slik at dette ikke vil gjenta seg.

Flertallet legger også til grunn at far har forstått at han ikke har noe krav på å trenge seg inn på mor. Den omstendighet at han nå blir gitt et visst samvær, skal ikke føre til krav om at dette samværet etter kort tid skal utvides. Dette er skal dog ikke være til hinder for at C og/eller mor på eget initiativ og etter noen år tar skritt for å øke samværsfrekvensen, dersom utviklingen viser at dette vil være til Cs beste.

Flertallet er blitt stående ved at samværet bør begrenses til tre ganger pr. år og under tilsyn av en person som mor utpeker og har tillit til. I og med at mor har tilknytning til et sosialfaglig miljø, går retten ut fra at hun vil kunne finne en tilsynsperson som er faglig kompetent til å føre et slikt tilsyn. Det bør ikke være noen som har vært involvert i saken tidligere. Flertallet finner ikke grunn til å fastsette nærmere retningslinjer utover dette. Utgiftene ved et slikt tilsyn må far bære, eventuelt i samarbeid med sosialkontoret i hjemkommunen dersom dette lar seg gjøre.

Flertallet finner at samværet ikke bør overstige tre timer hver gang og at det bør finne sted på søndager fra 15.00 til 18.00. I tillegg kommer nødvendig reisetid etter nærmere avtale via tilsynspersonen som det altså tilkommer mor å utpeke. Stedet for samvær må avtales mellom far og tilsynspersonen. Det samme gjelder alternativ samværsdag dersom den fastsatte søndag på grunn av Cs sykdom eller av andre lignende årsaker må forskyves.

Flertallet finner at det første samværet bør finne sted søndag 5. mai 2002, og deretter første søndag i hver fjerde måned. Det innebærer at annet samvær blir 1. september 2002 og det tredje 5. januar 2003.

Avgjørelsen har budt på tvil. Ingen av partene har fått fullt ut medhold i forhold til sine primære påstander. Saksomkostninger blir derfor ikke å tilkjenne.

Mindretallet, lagdommer Bøhn, er kommet til et annet resultat enn flertallet.

Mindretallet tiltrer flertallets utgangspunkt om at det skal mye til før en far helt nektes samvær med sitt barn, og slutter seg til begrunnelsen for dette. Mindretallet viser videre til flertallets gjengivelse av de sakkyndiges uttalelser med videre.

As omgang med rusmidler skaper en generell usikkerhet i saken. Det må anses på det rene at A, når han nå har reist krav om samvær, selv bygger på en forutsetning om at han vil kunne holde seg rusfri i fremtiden og få ordnet sin til værelse. Psykolog Knudsens tilråding om to samvær i året under tilsyn, bygger klarligvis også på en slik forutsetning. A har i lagmannsretten forklart at dersom han igjen «kommer på kjøret», vil han selv unngå enhver kontakt med datteren. Mindretallet legger til grunn at alle involverte bygger på en absolutt forutsetning om at A må være rusfri i forbindelse med samværene.

Som flertallet kan mindretallet ikke se at det er grunnlag for å nekte far samvær med sin datter.

Det er store motsetninger mellom partene, og også mellom A og Bs foreldre og andre i hennes familie. Fortiden her kan bare få begrenset betydning for spørsmålet om samvær for far i dag. Konflikten har roet seg, for så vidt som det er ubestridt at A ikke har søkt å kontakte mor og hennes familie det siste halve året. Det er ikke uvanlig i saker med store konflikter mellom foreldrene at mor føler det som en påkjenning at far skal har samvær med barnet, ofte fordi dette innebærer fortsatt kontakt med faren. Kontakten mellom far og mor bør holdes på et minimum, for eksempel slik at det er tilsynspersonen som bringer datteren til og fra faren. Ved at far nå gis en rimelig samværsrett, er det etter mindretallets syn ikke så sannsynlig at det er grunnlag for nye konflikter mellom foreldrene som skulle kunne sette mors omsorgsevne i fare.

Som flertallet mener mindretallet at de sakkyndiges observasjoner og uttalelser ikke gir grunnlag for å nekte samvær. Det er tilstrekkelig å peke på at det siste samværet må sies å ha vært vellykket, og at den enkeltepisoden som er beskrevet og tolket av de sakkyndige, ikke kan være avgjørende. Tidligere samvær har skjedd som ledd i observasjon eller under andre unaturlige forhold. Psykolog Bjerring Hansens innvendinger mot As opptreden i samvær med datteren er for en stor del begrunnet i As manglende evne til å forstå og møte behovene til et meget lite barn. Datteren er nå ca tre år gammel, og på bakgrunn av erfaringen med de siste samværene bør situasjonen etter mindretallets mening nå ligge an til en naturlig utvikling av samværet mellom far og datter. Mindretallet har stor tro på at mor lojalt vil følge opp dette, og gjøre sitt til at barnet oppfatter sine omgivelser som positive til hennes møter med sin far.

Etter mindretalls mening bør A, i samsvar med det hans prosessfullmektig har anført under ankeforhandlingen, få samvær med sin datter fire ganger i året, på de vilkårene flertallet har redegjort for. Det naturlige vil være at samværet skjer i As bolig dersom han ønsker det. A gis gjennom flertallets avgjørelse en meget begrenset rett til å se sin datter, og de ytre omstendighetene bør ligge best mulig til rette for en normalisering av forholdet mellom dem. Tilsynspersonen bør bringe barnet til og fra far. Om eventuelle reiseutgifter vises til de nye bestemmelsene om dette.

Etter mindretallets syn bør det legges opp til en opptrappingsordning der tilsynet etterhvert avvikles. I 2003 bør det være tre samvær det første halve året, og deretter månedlige samvær, de månedlige uten tilsyn og noe lengre. Med de uklarheter som knytter seg til As framtidige arbeidsmessige og sosiale situasjon, vil mindretallet ikke gå inn for at det allerede nå fastsettes at samværet deretter skal opptrappes mot vanlig samværsrett. Far må eventuelt reise ny sak om dette. Mindretallet har likevel tro på at B og A, dersom den opptrappingsplanen som er angitt foran er vellykket, vil være i stand til å avtale en utvidet samværsrett for A med sikte på vanlig samvær.

Etter dette avsies dom i samsvar med flertallets syn.

Domsslutning:

1. A skal ha samvær med C 3 ganger pr. år, 3 timer hver gang under tilsyn av en person som B* utpeker, første gang søndag 5. mai 2002 og deretter den første søndag i hver fjerde måned fra kl. 15.00 til kl. 18.00. Utgiftene til tilsyn bæres av A.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. * Rettet 25. februar 2002 i medhold av tvistemålsloven §156.