LB-2000-276

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-08-14
Publisert:	LB-2000-00276
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ringerike sorenskriverembete Nr 348/99 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00276 A/01.
Parter:	Ankende part: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Bård Vikanes). Motpart: Ringerike kommune (Prosessfullmektig: Advokat Harald Dietrichson).
Forfatter:	Lagdommer Egil F. Jensen, formann. Lagdommer Thore Rønning. Lagdommer Peter L. Bernhardt. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-10, §4-11, §4-1, §4-4, §4-6

Saken gjelder overprøving av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven. Omsorgen for C og D ble fratatt A og B ved enstemmig vedtak av fylkesnemnda for sosiale saker, Buskerud og Vestfold av 17. juni 1999. Vedtaket lyder:

1. Barneverntjenesten i Ringerike kommune overtar omsorgen for C, født **.**.95 og D, født **.**.96.

2. Barna plasseres i godkjent fosterhjem.

3. A og B gis rett til samvær med C en dag hver sjette uke.

4. A og B gis rett til samvær med D fire timer hver måned.

5. Barneverntjenestens forslag om tilsyn under samvær tas ikke til følge.

A født **.**.1969 har tre barn, E født **.**.1993, C født **.**.1995 og D født **.**.1996. Es far er F som har den daglige omsorg for sønnen. Cs far er G som er bosatt i England og ikke har kontakt med sønnen. Ds far er B født **.**.1973 som er gift med A. B er «psykologisk far» for C. De ankende parter, A og B hadde frem til fylkesnemnda traff sitt vedtak om omsorgsovertakelse i juni 1999, sammen omsorgen for D og C. Selv om B ikke er biologisk far til C, velger lagmannsretten å benytte betegnelsen «foreldrene» på A og B.

A er snart 31 år gammel. Hun vokste opp sammen med sin mor og far og to søsken. Som 10-åring ble A flyttet til et barnehjem. A tilbrakte i alt ca fem år i barnehjemmet. Hun beskriver oppholdet der som at hun hadde det materielt sett godt, men manglet den omsorg og kjærlighet som barn ellers normalt nyter godt av ved å vokse opp med egen familie. As kontakt med moren er nå svært sporadisk, og har stort sett form av telefoniske henvendelser fra moren. As yrkeserfaring omfatter praktikanttjeneste hos barnefamilier, arbeide i kafé og i matbutikk, foruten et kort opphold i det militære som ble avsluttet på grunn av hennes første svangerskap. Es far F, har A ikke hatt noe fast forhold eller samboerskap med. Heller ikke Cs far, G har A hatt noe fast forhold til eller samboerskap med.

I oktober 1995 møttes A og B. De flyttet etter kort tid sammen og giftet seg i 1997. B er født og oppvokst i Sverige hvorfra han flyttet til X ved Y i 1980. Han har artium, men ingen senere yrkesutdannelse. Etter avtjent verneplikt i Forsvaret, tjenestegjorde B i Libanon i ca et halvt år i 1994, og var der senere en periode på ca en måned i slutten av 1995. Hans yrkeserfaring for øvrig omfatter arbeide som fengselsbetjent, vekter, samt tre år som stillasemontør. Han arbeider nå som maskinoperatør på Z ved Y. B har en tre år eldre bror. Hans mor lever, men han har liten kontakt med henne.

Høsten 1995 flyttet B og A sammen i en leilighet i Y. D ble født **.**.1996. De flyttet i mai 1997 til et rekkehus i et borettslag i - - veien i Y hvor de bodde frem til påsken 1999. Deretter flyttet de til X i en enebolig hvor de fortsatt bor.

A hadde alene omsorgen for sin sønn E frem til høsten 1995 da E var to år. Den daglige omsorg for ham ble overtatt av faren F, som bor i Æ. A hadde etter dette forholdsvis omfattende samvær med E, frem til tidlig på høsten 1998. F har i retten forklart at han opphørte å medvirke til samvær mellom E og A på grunn av at barneverntjenesten i Ringerike kommune advarte ham mot dette. For egen del ser han helst at det er samvær mellom mor og sønn, og han har opplyst at samvær vil bli gjenopptatt dersom C og D tilbakeføres.

Forut for Cs fødsel tok A kontakt med barneverntjenesten i Ringerike kommune med anmodning om hjelp av hensyn til barna. I mai 1995 vedtok barnevernet i Ringerike kommune å tilby besøkshjem for C og at mor skulle få råd og veiledning i forhold til boligspørsmål og barnehageplass til E. Senere samme år ble det vedtatt å utvide tilbudet for E til å omfatte støttekontakt / avlastningsordning med inntil 15 timer i måneden. Senere i 1995, 1996 og 1997 ble det fattet vedtak om ytterligere økonomisk støtte i forbindelse med de allerede vedtatte hjelpetiltak. I mars 1997 ble A henvist fra barneverntjenesten til Kirkens familierådgivning i Y og utover i 1997 var A til samtaler der. C var da noe over to år gammel og D snart ett år gammel.

B var i arbeid og A var hjemmeværende med de to barna.

Barneverntjenesten tok i oktober 1997 et initiativ for blant annet en poliklinisk utredning av søskenparet C og D utført i hjemmet. Barnevernseksjonen henvendte seg til Aline spedbarnsenter ved psykolog Bente Nilsen. Det heter i mandatbrevet til psykolog Bente Nilsen blant annet:

Barneverntjenesten i Ringerike kommune vil med dette be om hjelp til en poliklinisk utredning av et søskenpar. Mor har et sterkt ønske om at det må skje i hjemmet.

Barneverntjenesten ønsker en utredning og vurdering av barnas fysiske og psykiske status, og eventuelt særlige behov barna kan ha.

Samme høst fattet barneverntjenesten vedtak om hjelpetiltak for mor og avlastningshjem for D.

Høsten 1997 var også B til samtaler ved Kirkens familierådgivning i Y.

Utredningen fra psykolog Bente Nilsen munnet ut i en skriftlig rapport datert 12. mai 1998. I løpet av utredningsarbeidet utvidet barnevernseksjonen mandatet til også å gjelde mors og familiens situasjon og samspillet mellom mor og de to barna. Det er uenighet mellom partene hvorvidt denne utvidelsen av mandatet ble forelagt og drøftet med foreldrene. Fra rapporten hitsettes:

Undertegnede kan ikke se at det er mulig å avhjelpe den vanskjøtsel og omsorgssvikt som finner sted i familien gjennom vanlige hjelpetiltak. Selv om mor går i terapi og mottar medikamentell behandling er det lite trolig at dette vil være tilstrekkelig for å kunne endre på den alvorlige omsorgssituasjonen barna lever under. De opplysningene som er framkommet om yngste barnets far vekker sterk bekymring når det gjelder hans utøvelse av omsorg for henne og nest eldste gutt. Undertegnede vil derfor på det sterkeste anbefale at omsorgssituasjonen for de to yngste barna endres slik at barna kan få en trygg, stabil og forutsigbar omsorgsbase i et fosterhjem. Det er undertegnedes vurdering at en plassering av barna bør være av langvarig karakter og at det tas hensyn til at barna skal etableres i en ny tilknytningsbase, når det vurderes samvær mellom barna og foreldrene.

På bakgrunn av psykolog Bente Nilsens rapport og senere mottatt bekymringsmelding i juni 1998, traff barneverntjenesten 19. juni 1998 et midlertidig vedtak i akuttsituasjon i henhold til barnevernloven §4-6 annet ledd med følgende ordlyd:

C anbringes utenfor hjemmet med øyeblikkelig virkning. Barnet anbringes i fosterhjem hos: H og I, 0000 Ø.

Barn og foreldre har rett til samvær i det omfang de måtte ønske, men det forutsettes at samværet finner sted i fosterhjemmet og inntil videre under tilsyn.

Tilsvarende vedtak ble fattet for D og barna ble brakt til beredskapshjem som følge av vedtaket og var der i ca fem dager. Grunnen til tilbakeføringen til foreldrene var at lederen i fylkesnemnda 23. juni besluttet ikke å godkjenne vedtakene fordi det ikke ble ansett å foreligge noen akuttsituasjon som kunne begrunne dem.

Det ble imidlertid opprettet tilsynsordning i hjemmet, noe foreldrene også aksepterte. Samtidig ble det etter forslag fra foreldrenes advokat tatt kontakt med psykolog Kjell G. Johansen for en ny sakkyndig utredning. Psykolog Johansens utredning ble foretatt høsten 1998 og hans rapport er datert 16. desember samme år. Fra rapportens konklusjon hitsettes:

Det er altså et problem i denne saken at posisjonene er så polariserte. Om problemene som er observert når det gjelder omsorgsutøvelsen i familien kan henføres til redusert omsorgsevne av en slik alvorlighetsgrad at omsorgsovertakelsen er påkrevet, eller om det skal betraktes som situasjonsbetingede problemer slik foreldrene synes å mene, vil derfor avhenge av hvilken virkelighetsbeskrivelse som skal legges til grunn. Et moment som bør tillegges vekt i denne sammenheng, er om foreldrene tar til seg observasjonene som er gjort av barna, og gjør noe for å få til en bedring. Dersom foreldrene velger å ta bekymringene alvorlig, ville mitt råd til dem være å ha barna i barnehage, samt at C ble henvist til barnepsykiatrien. I tillegg til barnepsykiatrisk behandling, ville det her være aktuelt med en familiebehandling, noe som også kunne komme D til del. Ut fra samtalene jeg har hatt med foreldrene, virket det imidlertid ikke som om dette er noe de ønsker å gå inn på.

Psykolog Johansen ville ut fra sine observasjoner ikke konkludere med hensyn til foreldrenes omsorgspotensiale og påpekte at den endelige vurdering måtte skje ved at hans observasjoner ble sammenholdt med de øvrige opplysningene i saken.

Tidlig i 1999 ønsket barneverntjenesten at det ble foretatt en re-testing av barna ved Aline spedbarnssenter, noe foreldrene ikke ønsket å samtykke til. I mars 1999 utarbeidet så barneverntjenesten en rapport til fylkesnemnda hvor det ble foreslått at nemnda fattet følgende vedtak:

1. C, f. **.**.95 og D, f. **.**.96 tas under omsorg av Ringerike kommune.

2. C og D plasseres i egnede fosterhjem.

3. C skal ha samvær med foreldrene 2 ganger pr. år.

4. D skal ha samvær med foreldrene 2 ganger pr. år.

5. Fosterhjemmet til barna skal ha kontakt 4 ganger pr. år.

6. Foreldrene fritas for refusjon.

Saken ble begjært fremmet for fylkesnemnda ved kommuneadvokaten i Ringerike kommunes skriv av 22. mars 1999. Fylkesnemnda behandlet saken og traff vedtak knappe tre måneder senere slik dette er referert innledningsvis.

Det ble samtidig fattet vedtak om plassering av barna i godkjent fosterhjem, og om A og Bs rett til samvær med barna. Barna ble anbragt i hvert sitt fosterhjem, der de fortsatt er.

A og B begjærte rettslig prøving av vedtaket 24. juni 1999 med påstand om at fylkesnemndas vedtak ble opphevet.

Ringerike herredsrett avsa dom 3. desember 1999 med slik domsslutning:

Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse stadfestes.

Dommen ble avsagt under dissens idet en av de to fagkyndige meddommerne gikk inn for tilbakeføring av omsorgen til foreldrene.

A og B har i rett tid påanket herredsrettens dom. Ankeforhandling ble holdt i kommunehuset i Vikersund 20. til 23. juni 2000. Ankende parter møtte og avga forklaring. For Ringerike kommune møtte Synnøve Aspelund og Kirsten Ingjerd og avga forklaring som vitner. For øvrig ble det avhørt 12 vitner, hvorav to sakkyndige vitner, psykolog Bente Nilsen og psykolog Kjell G. Johansen. Lagmannsretten oppnevnte 15. februar 2000 psykolog Bjørn Berg som sakkyndig og hans skriftlige rapport forelå 27. mai 2000. Den sakkyndige var til stede under ankeforhandlingens tre første dager og avga forklaring. To vitner, de to barnas fosterfedre avga forklaring etter at den sakkyndige for lagmannsretten var dimittert på slutten av ankeforhandlingens tredje dag. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Ankende parter har nedlagt slik påstand:

Fylkesnemnda i Buskerud og Vestfolds vedtak av 17.06.99 oppheves.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Herredsrettens dom stadfestes.

Ankende parter har i det vesentlige anført:

Fylkesnemndas vedtak er truffet med henvisning til barnevernloven §4-12 første ledd a). Det foreligger ikke slike alvorlige mangler ved A og Bs omsorg og omsorgsevne som kreves etter denne bestemmelse. Subsidiært gjøres gjeldende at vedtaket om omsorgsovertakelse ikke er nødvendig, jf. §4-12 annet ledd, i det barnas omsorg kan sikres ved hjelpetiltak og fordi det i alle fall vil være til barnas beste å vokse opp hos foreldrene, jf. loven §4-1.

Når det spesielt gjelder A og Bs omsorgsevne er det uenighet mellom partene om hvilket faktum som må legges til grunn. Barneverntjenesten har for sin del hatt et ensidig fokus på de deler av saksopplysningene som fremstår som negative i forhold til foreldrenes omsorgsevne. Det er således et trekk ved de opplysninger og det faktum barneverntjenesten har lagt til grunn at det er et fravær av positive informasjoner om A og B.

For øvrig har ankende parter anført følgende om enkelte sentrale forhold i saken:

Barneverntjenestens oppfatning av utøvelse av vold overfor barna er overdrevet og unyansert. Det kan ha forekommet enkeltsituasjoner hvor foreldrene har overreagert og kanskje tatt hardere i overfor barna enn akseptabelt, men det avvises at det har vært tale om konsekvent bruk av vold overfor barna fra foreldrenes side.

Det foreligger ingen bevis, men kun en indikasjon i ett tilfelle om at ett av barna har lidd fysisk overlast som følge av foreldrenes handlinger. For øvrig er barnevernets fremstilling av denne side av saken preget av synsing basert på ikke nøytrale vitners registrering av lyd og støy fra leiligheten. Det er for så vidt symptomatisk at psykolog Bente Nilsen som ble engasjert av barnevernet også unyansert omtaler saken som en «grusom sak», noe som overhodet ikke er holdbart bevismessig.

Når det nærmere gjelder uro og bråk i familien, knytter dette seg til konflikter mellom A og B. Disse har erkjent at det var belastninger i ekteskapet, særlig i årene 1997 og 1998. Dette hadde delvis sin forklaring i forhold knyttet til deres øvrige familie og for øvrig i barnevernsaken som sådan, i det denne også var en sterk belastning for familien. Det var A selv som i sin tid tok kontakt med barnevernet, og ektefellene har på egen hånd tatt kontakt med kirkens rådgivningskontor for å bidra til løsning av familiekonflikten. Påstandene om uro, bråk og foreldrekonflikt er blitt sterkt overdimensjonert. Barnevernet har fokusert på «toppene» i disse forhold og lagt til grunn at disse er det gjennomgående og «normale». Det spørsmål retten må ta stilling til er om disse forhold i seg selv, eventuelt sammen med andre forhold, påvirker A og Bs omsorgsevne i en grad som gjør at det foreligger alvorlig omsorgssvikt. De sakkyndige Kjell G. Johansen og Bjørn Berg har ikke har registrert alvorlige foreldrekonflikter under sine forholdsvis omfattende observasjoner av familien.

Det er videre fremholdt mot ankende parter at de ikke tar «barnas perspektiv» i de situasjoner hvor dette er nødvendig av hensyn til barna. Det var mor selv som tok kontakt med barnevernet i sin tid, primært av hensyn til barna, selv om mor for egen del også hadde behov for en viss avlastning. Barnevernet har i det opprinnelige vedtak etter mors henvendelse selv gitt uttrykk for at A «setter barnas behov foran sine egne». Når det ellers gjelder mangel på å ta barnas perspektiv bygger barnevernet på enkeltepisoder. Det gjelder for det ene den episoden da B grep til en kniv og truet med å bruke den på seg selv i As og barnas nærvær. B var svært deprimert og belastet i denne situasjonen, forholdsvis kort tid etter hans egen fars selvmord. Det gjelder videre det forhold at A og B i en periode brukte krok på døren til Cs værelse. Dette erkjennes å være klart klanderverdig i forhold til barna, men man må heller ikke overdrive i hvilket omfang og over hvilken tidsperiode dette faktisk skjedde. Selve innestengingen og dens konsekvenser er dessuten betydelig overdrevet av barnevernet. Bruk av kroken på døren til Cs værelse var klart ubetenksomt, men det kan ikke i og for seg eller sammen med de øvrige opplysninger i saken utgjøre grunnlag for å fastslå at det foreligger en alvorlig omsorgssvikt. Når det gjelder kravet til at foreldre tar barnas perspektiv er det i saken også vist til diverse hente- og bringesituasjoner under barnas samvær med foreldrene i den tiden barna har vært plassert i fosterhjem. Dette gjelder helt ekstreme situasjoner følelsesmessig for barn og foreldre, som det har vært svært vanskelige for dem å forholde seg til. Når det gjelder opplysninger fra vitner om at A og B er avstraffende og ikke oppbyggende i sin kommunikasjon med barna, må disse vitneprov vurderes med stor forsiktighet fordi de uansett grunner seg på tilfeldige og ikke nødvendigvis nøytrale observasjoner.

Ankende parter avviser enhver beskyldning eller insinuasjon om at det har vært utført seksuelle overgrep mot barna. Dette ble også avvist av fylkesnemda og av herredsretten.

Et vesentlig spørsmål i saken og som de sakkyndige har vært inne på i sine forskjellige utredninger er om barna, herunder i samspill med foreldrene fungerer godt. De sakkyndige uttalelser og utredning i saken spriker en del. Dette må kunne forklares med at de sakkyndige har foretatt sine undersøkelser på forskjellige tidspunkter og under forskjellige forhold i familien.

Psykolog Bente Nilsens påstander er svakt faglig fundert og for bombastiske.

Hun synes å ha tatt sitt standpunkt til faktiske omstendigheter på forhånd, uten å justere de negative opplysninger om foreldrene med det som foreligger av positive opplysninger.

Psykolog Kjell G. Johansen har også tilsynelatende oversett en god del positiv informasjon om barna og deres fungering som foreligger i saken, og som forelå da han gjorde sine undersøkelser høsten 1998. Den for lagmannsretten oppnevnte sakkyndige, psykolog Bjørn Berg har riktig nok ikke foretatt psykologiske tester av barna, men han har gjort omfattende observasjoner av barna, deres fungering og samspill med foreldrene. Disse undersøkelser er gjort i nåtid (våren 2000) og de har konkludert med at barna bør tilbakeføres til foreldrene. Når det gjelder barnas fungering er det også grunn til å legge vekt på vitneforklaringer fra barnas fosterfedre i dag som kan berette om at begge barn fungerer godt, til dels meget godt, hos dem. Det er ikke grunn til å tro at de kunne fungere såpass godt i fosterhjemmene dersom de ikke også fra foreldrenes hjem og sitt samvær med sine biologiske foreldre hadde et grunnlag for den positive utvikling man har sett det siste året i fosterhjemmene.

Når det gjelder betydningen av at B og A kan fungere tilstrekkelig godt sammen som ektefeller og når det gjelder muligheten for en ny depresjon hos A, anføres at utviklingen siden 1998 har vært positiv og at de har vist at de kan stå sammen i en for dem svært belastende tid, særlig på grunn av barnevernsaken som sådan. Den svart/hvitt tenkning som har preget A i perioder er først og fremst forårsaket av de skarpe motsetninger som er reist i forbindelse med barnevernsaken. Det kan også legges til grunn at ektefellene vil søke råd og veiledning dersom situasjonen skulle bli vanskelig dem i mellom. Det må legges vekt på den vilje de begge har vist til å følge opp saken også under den rettslige prøving, herunder at de har respektert spillereglene i tiden etter fylkesnemndas vedtak.

Det er klart til barnas beste å bli tilbakeført til mor og far, slik den oppnevnt sakkyndige for lagmannsretten har konkludert med. Det har også en egen verdi at søsknene C og D føres sammen igjen fra den adskilte tilværelse de i dag har i hvert sitt fosterhjem. Ved en avgjørelse nå om tilbakeføring vil disse to også få kontakt med sin bror E som da - i motsetning til under barnevernsaken - vil gjenoppta besøkene i A og Bs hjem som tidligere.

Det biologiske prinsipp må føre til at man i saken legger til rette for at de biologiske bånd opprettholdes og utvikles for ivaretakelse av de verdier familiebånd gir, noe som ikke kan ivaretas dersom omsorgsovertakelsen opprettholdes.

Skulle det oppstå problemer etter tilbakeføring, vil disse kunne avhjelpes med mer begrensede hjelpetiltak som de ankende parter vil være i stand til å motta. Eventuelle hjelpetiltak bør helst administreres av en annen kommune.

Ankemotparten har i det vesentlige anført:

Vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 første ledd a) er til stede. Det foreligger i saken ikke grunnlag for å hevde at det foreligger «alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får» i fysisk omsorgsmessig forstand. De mangler som foreligger i saken gjelder «den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling».

Omsorgsovertakelsen er nødvendig, og det er i denne saken ikke tilstrekkelig med hjelpetiltak, jf. §4-12 annet ledd. Det er i det hele tatt et spørsmål om A og B har den nødvendige vilje til å medvirke til gjennomføring av eventuelle hjelpetiltak. A og B signaliserer tydelig at de ikke lar barnevernet komme i posisjon til å gi bistand. Dette er et moment ved vurdering av deres omsorgsevne.

Det avgjørende spørsmål i saken er om A og B fyller minimumsvilkårene til omsorg. Barneverntjenesten har vurdert - og skal vurdere - alle sider ved barnas situasjon, også det at barna i tilfelle tilbakeføring vil bli fjernet fra fosterhjemmet, jf. Rt-1991-1335 og uttalelser på side 1358. Det vises også til avgjørelsen i Rt-1996-1203, særlig side 1207.

Retten skal treffe sin avgjørelse basert på forholdene i dag, det vil si vurdere hvor vidt A og B i dag oppfyller krav til omsorgsevne etter §4-12. Tidligere forhold kan også tas inn i denne vurderingen. Det erkjennes at saken er vanskelig, men kommunen vil hevde at vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede. Som grunnlag for dette peker kommunen særlig på følgende:

Det må stilles spørsmål ved mors personlighet som omsorgsperson, og det må legges til grunn at denne er som før. Det er påvist at mor har hatt vanskelig for å skille egne behov fra barnas behov. Det må videre legges til grunn at fars personlige forhold heller ikke har undergått noen forandring som har bedret hans omsorgsevne. Foreldrenes samliv fungerer muligens bedre nå enn tidligere, men dette må blant annet tilskrives medisinering av A for depresjon. De grunnleggende problemer er der imidlertid fortsatt. Partene i ekteskapet er svært forskjellige og de samhandler på forskjellig måte i forhold til barna. Utfra opplysningene i saken, blant annet journalnotater, kan det i det hele tatt spørres om forholdet mellom A og B er blitt bedre over tid. Når det oppstår konflikter dem i mellom vil det lett toppe seg og da klarer de ikke å se barnas behov. Det må anses på det rene at C ved flere anledninger er blitt slått og dette har vesentlig betydning for vurdering av omsorgsevnen. Det skjer nok ikke jevnlig, men det må anses bevist at C ved to anledninger er slått av far. Det ene tilfellet har B selv innrømmet. Det andre tilfellet er sannsynliggjort, særlig ved As besøk hos lege dagen etter, og de opplysninger som foreligger om dette.

Den oppnevnt sakkyndige for lagmannsretten, psykolog Bjørn Bergs rapport og forklaring for lagmannsretten er både grundig og omfattende, men det foreligger mulige feilkilder for hans vurdering av foreldrene og av barnas situasjon hos og samspill med foreldrene. En mulig feilkilde er at det under den oppnevnt sakkyndiges kontakt med foreldrene raskt ble et godt forhold mellom ham og dem. Videre nevnes den oppnevnt sakkyndiges noe aggressive spørsmålsstilling overfor psykolog Bente Nilsen i retten, som kan tolkes som et uttrykk for at psykolog Bjørn Berg vil forsvare familien. Det anføres ikke at disse forhold har rokket ved psykolog Bergs faglige eller personlige integritet. Det pekes kun på muligheten for at de påpekte forhold kan ha betinget hans - riktig nok noe forsiktige - anbefaling om tilbakeføring av barna til A og B.

Når det gjelder bevisførselen i form av vitneforklaringer fra naboer rundt uro, bråk og krangel samt sviktende omsorg for barna, bestrider kommunen at man må justere faktum i forhold til hva disse vitner forklarer. Det vises til at innholdet i forklaringene er såpass konkret og presist. Det understrekes videre at barnevernet selvsagt ikke har full og hel innsikt i sakens faktum. Det er på den annen side intet grunnlag for å hevde at barnevernet kun ser på «toppene» og ensidig fokuserer på negative opplysninger om A og B med hensyn til omsorgsevne for de to barna.

Det er vanskelig nå å konkretisere hvilke eventuelle hjelpetiltak som måtte være aktuelle i tilfelle omsorgen likevel tilbakeføres B og A. Derimot må man ved opprettholdelse av omsorgsovertakelsen redusere hyppigheten av barnas samvær med A og B.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det spørsmål lagmannsretten skal ta stilling til er om omsorgen for de to barna skal tilbakeføres foreldrene. Avgjørelsen skal - slik partene også er enige om - treffes på grunnlag av en bedømmelse av forholdene på domsavsigelsestidspunktet.

Nye omstendigheter og endrede forhold inntrådt etter at fylkesnemnda traff sitt vedtak skal derfor også tas med i vurderingen dersom de etter sitt innhold har betydning for denne. Likeledes må retten vurdere barnas fremtidige omsorgssituasjon selv om slike vurderinger av naturlige grunner vil fremstå som mer usikre enn kunnskap om fortidige og nåtidige omstendigheter av betydning.

Lagmannsrettens vurderingstema i saken er hvorvidt de to barna C og D under foreldrenes omsorg er utsatt for «alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet» som de «trenger etter sin alder og utvikling», jf. barnevernloven §4-12 første ledd a). Som påpekt av begge parter gir regelen i §4-12 intet pålegg til fylkesnemnda om å treffe vedtak om omsorgsovertakelse når lovens vilkår er til stede, men forutsetter derimot at et slikt vedtak bare kan treffes «når det er nødvendig ut fra den situasjonen barnet befinner seg i.» Dette fremgår av bestemmelsens annet ledd 1. punktum. I 2. punktum presiseres at slikt vedtak ikke kan treffes «dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak» etter andre bestemmelser i loven. Slike hjelpetiltak spenner over et forholdsvis vidt spekter, og valg av ett eller flere slike tiltak vil bero på en konkret faglig vurdering i det enkelte tilfelle.

Barnevernlovens forarbeider inneholder uttalelser av interesse for lovanvendelsen. For denne sakens vedkommende kan det vises til Rt-1999-1883 hvor det (s 1888 bl.a. sies følgende:

«I vår sak er fylkesnemdas vedtak om omsorgsovertakelse truffet med hjemmel i barnevernloven §4-12 første ledd bokstavene a og d. Etter bokstav a er det et vilkår for omsorgsovertakelse at det foreligger «alvorlige mangler» ved den daglige omsorgen, og etter bokstav d kreves det at det er «overveiende sannsynlig» at barnets helse eller utvikling kan bli «alvorlig skadd» fordi foreldrene er ute at stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. I §4-12 annet ledd er det presisert at vedtak om omsorgsovertakelse etter første ledd bare kan treffes «når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i», og at det derfor ikke kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse «dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter §4-4 eller ved tiltak etter §4-10 eller §4-11.» I forarbeidene blir det fremholdt at «ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om ansvarsovertakelse», men at «situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar», se Ot.prp.nr.44 (1991-1992), side 110, jf. Innst.O.nr.80 (1991-1992), side 21.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at vilkårene for fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse for C og D etter loven §4-12 første ledd a) ikke er til stede. For lagmannsretten er det derfor ikke nødvendig å vurdere behovet for eller fastsette mulige hjelpetiltak etter bestemmelsens annet ledd. Det betyr ikke at barneverntjenesten ikke likevel kan tilby hjelpetiltak overfor familien Lien. Uten at det har betydning for lagmannsrettens avgjørelse vil retten avslutningsvis komme litt inn på barnas og foreldrenes behov for støtte i tiden etter den tilbakeføring av omsorgen til foreldrene som følger av lagmannsrettens avgjørelse.

Før lagmannsretten kommer nærmere inn på den helhetsvurdering som avgjørelsen bygger på, vil det bli knyttet noen bemerkninger til faktiske omstendigheter som har stått sentralt under sakens behandling og til enkelte bevis- og bevisvurderingsspørsmål i denne forbindelse.

Det dreier seg for det første om anførselen om at B skal ha utøvet fysisk vold mot C. Noe grunnlag for at A har utøvet vold foreligger ikke. Det samme gjelder for så vidt det lagmannsretten vil karakterisere som ubegrunnede antydninger om seksuelle handlinger eller overgrep fra Bs side overfor D. Den fysiske vold i saken gjelder dels at B ved en anledning skal ha tatt hardt i gutten slik at han fikk blåmerker. Dels gjelder det at B ved en annen anledning skal ha utsatt C for håndgripeligheter som førte til bloduttredelser omtalt i en legeerklæring fra september 1997. Lagmannsretten finner det vanskelig, og heller ikke nødvendig, på bakgrunn av bevisførselen å ta stilling til hva som konkret har skjedd ved disse anledninger. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig for sin vurdering, og legger til grunn, at det har forekommet tilfeller hvor B har utøvet en viss fysisk vold mot C. Det legges imidlertid til grunn at man ikke står overfor noen omfattende eller vedvarende voldsutøvelse.

En annen situasjon som har vært viet oppmerksomhet under bevisførselen gjelder at B ved en anledning etter at hans egen far hadde tatt sitt liv, i affekt grep fatt i en kjøkkenkniv i barnas nærvær og truet med å bruke kniven på seg selv. Situasjonen har åpenbart vært egnet til å fremkalle sterk angst hos barna og hos A, og kan ha vært traumatisk for barna. Det er imidlertid ikke fremkommet noe som tyder på at B har utvist tilsvarende adferd i andre situasjoner. Lagmannsretten anser at man her står overfor et enkelttilfelle av en truende og klanderverdig adferd i forhold til barna, men som ikke kan tillegges avgjørende vekt i rettens endelige vurdering av omsorgsspørsmålet.

Et ytterligere forhold gjelder foreldrenes bruk av en krok til å stenge døren til Cs rom. Også her er det adskillig uklarhet med hensyn til under hvilke omstendigheter og i hvilket omfang kroken faktisk ble benyttet til å sperre C inne på sitt eget værelse. Det må anses sannsynliggjort at dette skjedde ved flere anledninger og over en viss tid. Foreldrenes formål var å skaffe A ro, særlig om morgenen og formiddagen. Lagmannsretten ser, i likhet med de sakkyndige, alvorlig på denne form for innesperring av barn og det er grunnlag for å stille spørsmål om foreldrenes omsorgsevne når de tar slike metoder i bruk. Det er på den annen side også klart at bruken av kroken opphørte på et tidspunkt lenge før fylkesnemnda traff sitt vedtak i juni 1999, og det legges til grunn at foreldrene har innsett det klanderverdige i at C ble innesperret på denne måten.

Det siste forhold som har vært gjenstand for partenes bevisførsel under saken gjelder foreldrenes, og særlig As adferd i forbindelse med at barna har vært til samvær hos dem i tiden etter fylkesnemndas vedtak i juni 1999. Det gjelder særlig at foreldrene i situasjoner hvor samværet har vært slutt og barna skulle bringes tilbake til fosterhjemmet, har unnlatt å medvirke på hensiktsmessig måte. Herunder har det vært fremført at foreldrene, og A spesielt, ikke har klart å skille egne behov fra barnas behov. Det har bl.a skjedd ved at de har gjort det til et uttrykt tema i sin kommunikasjon med barna at disse nok snart skulle komme permanent tilbake til sine foreldre. Dette har oppskaket barna i avskjedssituasjoner med foreldrene, noe som har gjort avhentingen problematisk med belastninger først og fremst for barna selv, men også for andre personer som har vært involvert i hentesituasjonene. Lagmannsretten er ikke i tvil om at A til tider har hatt problemer med å skille egne behov fra barnas behov i disse situasjonene. Hun har, antakelig ved flere anledninger, åpent kommunisert med barna om barnevernsaken, det forhold at barna er anbrakt i fosterhjem, men at barna egentlig skal tilbake til sine foreldre. Det er liten tvil om at hun som mor selv opplevde det som svært vanskelig å la barna få returnere til fosterhjemmet etter samværene. Lagmannsretten finner det klart at dette har medført sterke emosjonelle belastninger for barna i de aktuelle situasjoner. Morens handlemåte har vært i strid med hva som hadde vært riktig og hensiktsmessig adferd fra hennes side under de gitte omstendigheter. På den annen side har avslutningen av samværene også vært en emosjonell belastning for A, slik at det for henne til tider har medført et uoverstigelig problem å forholde seg på en hensiktsmessig måte i forhold til hva hensynet til barna tilsier. Det tilføyes at betydningen av det som er passert i disse situasjoner først og fremst har relevans for det generelle spørsmål om foreldrene i tilstrekkelig grad evner å skille mellom egne behov og barnas behov. Dette kommer lagmannsretten tilbake til i sin samlede vurdering.

Sammenfatningsvis legger lagmannsretten etter dette til grunn at A og Bs omsorgsevne, og ganske særlig i enkeltsituasjoner, kan svikte i forhold til C og D. Man står i denne sak overfor to voksne foreldre, men de fremstår samtidig som umodne i en del sammenhenger hvor de, på grunn av affekt eller i alle fall manglende bevissthet i forhold til barnas behov, ikke fullt ut har evnet å ivareta disse. Lagmannsretten legger til grunn at det i perioder av familiens liv, og ganske særlig i årene 1997 og 1998 har vært et turbulent emosjonelt miljø med konflikter mellom foreldrene, eller mellom foreldrene og barna, som i og for seg har representert sviktende omsorg for disse. Alvoret i dette understrekes ved at barna var små og vergeløse uten noen mulighet til å forholde seg til, langt mindre bearbeide de belastninger og mulige skader de ble utsatt for ved foreldrenes adferd.

Lagmannsretten legger også til grunn at A og B har hatt alvorlige samlivsproblemer og ekteskapskonflikter. Disse har til tider kommet til uttrykk i langvarig og høylydt krangel i hjemmet. Særlig våren/sommeren 1997 synes forholdene å ha vært vanskelige for de to barna. Selv om forholdet mellom foreldrene synes å ha bedret seg etter dette, kanskje særlig fordi A nå er ute av sin depresjon, er lagmannsretten av den oppfatning at samlivsproblemer og ekteskapskonflikter fortsatt vil kunne utspille seg i familien, og det på en måte som vil være belastende for barna. Lagmannsretten deler for så vidt det syn som også den oppnevnt sakkyndige for lagmannsretten har vært inne på, at A og B er nokså forskjellige personlighetsmessig. Det vil etter lagmannsrettens oppfatning ha betydning for foreldrenes samlede omsorgsevne at de i tiden fremover gjør det som er mulig, herunder søker råd og veiledning, for å bearbeide og forebygge mulige konflikter i samlivet.

Lagmannsretten finner det ikke helt usannsynlig at slike samlivs- og ekteskapsproblemer som har forekommet fortsatt vil kunne oppstå mellom A og B. Det vil i såfall virke reduserende på deres omsorgsevne i forhold til C og D, både i den enkelte situasjon og over tid. Det er derfor også etter lagmannsrettens oppfatning grunn til en viss tvil om foreldrene i fremtiden vil kunne utøve den omsorg for de to barna som er ønskelig. Lagmannsretten er likevel av den oppfatning at det har vært en positiv utvikling hos foreldrene i perioden fra 1997/1998 og frem til i dag. Dette leder lagmannsretten til en nærmere vurdering av de sakkyndige redegjørelser som har vært foretatt i saken, de rapporter som er avgitt på grunnlag av undersøkelsene, og som er supplert med de sakkyndiges forklaring i retten.

Deler av psykolog Bente Nilsens og psykolog Kjell G. Johansens konklusjoner er referert ovenfor. Den oppnevnt sakkyndige for lagmannsretten, psykolog Bjørn Berg har i sin rapport, datert ca en måned før ankeforhandlingen, blant annet konkludert slik:

Jeg er ikke bedt om å gi en vurdering av om barna bør tilbakeføres til foreldrenes omsorg. Mandatets første spørsmål dreier seg om en vurdering av om foreldrene er i stand til å gi barna en tilfredsstillende omsorg sett i forhold til deres behov. Med grunnlag i de vurderingene som har blitt lagt fram foran, er jeg i tvil når det gjelder en samlet vurdering. Svakhetene - som neppe var så dårlig tidligere som noen opplevde dem - vil ikke ha samme tyngde i den bedrede livssituasjonen som familien har nå. Betenkeligheten ligger i at B og A ikke alltid er i stand til å holde fast på barnas perspektiv, og i pressede situasjoner svikter delvis den psykologiske omsorgen. Jeg er derimot ikke bekymret for den daglige praktiske oppfølgingen av barna slik situasjonen er nå, og jeg har liten tro på at oppdragelsesmetodene i særlig grad skiller seg fra det som er akseptabelt. Jeg kan heller ikke se at barna har vansker av en art som i vesentlig grad krever en sterk omsorgsrolle, men slik deres historie er har de behov for en alminnelig bra omsorg med stor vekt på kontinuitet og stabilitet.

Jeg har opplevd denne undersøkelsen som ytterst krevende når det gjelder å forstå hva som har skjedd og når det gjelder en vurdering. Det er ingen grunn til å legge skjul på at mine oppfatninger bl.a når det gjelder om foreldrene kan gi en god nok omsorg har svingt mye. Denne prosessen har ført fram til at jeg i dag heller mot en vurdering i favør av at barna bør flytte hjem. Jeg er mao ikke sikker på om de svakhetene som har kommet fram er så tungtveiende at foreldrenes omsorgsforutsetninger ikke kan vurderes å være tilstrekkelige til å gi C og D en i hovedsak god omsorg. Tvilen gjør at jeg likevel ber om å få komme tilbake til en eventuelt klarere tilråding under rettsforhandlingene.

Vedrørende barnas fungering uttaler psykolog Berg:

Min vurdering ut fra kontakten med barna og de opplysninger som har kommet fram ellers gir ikke grunnlag for å vurdere at C og D har utviklingsskader som et resultat at omsorgen de har fått. Det er sider ved Cs fungering som tyder på at han har vært utsatt for belastninger, men disse kan ikke entydig tilskrives generelle svakheter ved foreldrenes omsorg. Det er heller ikke grunn til å tro at barnas til vanlig gode fungering - på tross av omsorgssvakheter og belastende endringer i deres livssituasjon - gir indikasjon på at det også har vært viktige gode sider ved den tidlige omsorgen A og B har kunnet gi.

Som nevnt innledningsvis ligger det en viss usikkerhet i denne vurderingen siden C og D ikke er undersøkt av meg utover det som kommer fram i hjemmeobservasjonene og samtaler med foreldrene og informanter. Jeg vil likevel tro at utviklingsskader både hadde vist seg ved observasjonene og sannsynligvis også blitt sett av andre. Det er naturligvis mulig å tenke seg at C har underliggende skader som han «kamuflerer» i daglig fungering. Slik jeg kjenner hans historie anser jeg dette for lite trolig. Dersom «den verste» beskrivelsen av foreldrenes omsorgsevne legges til grunn ville de mest sannsynlige uttrykkene for grunnleggende funksjonsvansker hos C være tilbaketrekking, gjennomgående problemer med å gå inn i tillitsfulle relasjoner, mer generell utrygghet og kanskje aggresjonsutbrudd.

Psykolog Berg har i retten opprettholdt sin vurdering og fastholdt sin tilbøyelighet til å anbefale at barna blir tilbakeført til foreldrene.

Selv når det korrigeres for forskjeller i de ulike sakkyndiges mandat og det faktiske innhold i deres undersøkelser, må det slås fast at det er et visst avvik i deres konklusjoner og anbefalinger. Lagmannsretten bemerker om dette for det første at de tre sakkyndige har vært inne i saken på forskjellige tidspunkter. Lagmannsretten nevner også det forhold at barna som en følge av akuttvedtaket i 1998 var blitt fjernet fra hjemmet og overført til beredskapshjem i noen dager for så å bli tilbakeført hjemmet. Det kan ha preget dem og samspillet med foreldrene da psykolog Johansen foretok sine undersøkelser. Når det så gjelder psykolog Bjørn Bergs utredning og rapport, kommer denne i tid nokså lenge etter de to andre sakkyndige, etter at barna er flyttet i fosterhjem, og etter at herredsretten hadde truffet sin avgjørelse i saken. Det kan ikke utelukkes at for eksempel den sakkyndige Bergs forskjellige observasjoner av samspill mellom barna og foreldrene skyldes bevisste holdninger inntatt av disse under undersøkelsene, en problemstilling sakkyndige Berg selv har drøftet. Det kan heller ikke utelukkes at foreldrene bevisst forsøkte å forstille seg, det vil si fremstå som bedre omsorgspersoner, i forhold til den sakkyndige Bergs undersøkelser. Lagmannsretten er imidlertid av den oppfatning at sakkyndige vil korrigere for slike forhold i de vurderinger som gjøres. Dessuten legger lagmannsretten til grunn at det de siste år har foregått en utvikling til det bedre i forholdet mellom foreldrene. Dette vil også kunne bidra til å forklare at samspill mellom barna og foreldrene er blitt bedre.

Etter bevisføringen finner lagmannsretten i det alt vesentlige å kunne slutte seg til den rettsoppnevnte sakkyndiges vurderinger og anbefalinger. Lagmannsretten er således også i tvil om foreldrene evner å gi de to barna den trygghet og ro - og den skjerming mot foreldrenes egne konflikter - som en alminnelig god omsorg bør innebære. Når lagmannsretten etter en samlet vurdering likevel er kommet til at vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12a) ikke foreligger, bygger den dels på at barna nå synes å være forholdsvis vel fungerende, også i forhold til foreldrene. Dels bygger lagmannsretten på at foreldrene synes å ha fått en større bevissthet rundt kravene til hva omsorg for de to barna innebærer, og ikke minst at de har skapt et tryggere fundament for eget samliv. Lagmannsretten anser det etter dette sannsynliggjort at foreldrene i tilstrekkelig grad vil kunne gi barna den personlige kontakt og trygghet som kreves.

Lagmannsretten har her også vurdert As personlige psykiske problemer. Hennes depresjon synes å være et tilbakelagt stadium. Selv om det ikke helt kan utelukkes at mor i fremtiden vil få nye depresjoner, antar lagmannsretten at mor i så fall vil søke hjelp og behandling. Lagmannsretten har også bygget sin avgjørelse på det som er fremkommet, blant annet i psykolog Bjørn Bergs rapport, om utviklingen av A og Bs omsorgsevne til det bedre fra perioden 1997/98 og frem til i dag.

Når det spesielt gjelder B anser lagmannsretten, i likhet med den oppnevnt sakkyndige, at hans omsorgsevne ikke har undergått vesentlige forandringer i perioden fra saken startet og frem til i dag. Generelt er de foreliggende opplysninger om og vurderinger av B som omsorgsperson mindre omfattende enn for A. Han synes å ha vært godt i stand til å ta seg av barna i det daglige. I de tilfeller B har vært brå eller hardhendt overfor barna eller på andre måter har hatt en adferd som ikke skjermet barna i tilstrekkelig grad, antar lagmannsretten at dette skyldtes samlivs- og ekteskapsproblemene i forhold til A, med andre ord belastninger som synes å ha vært avtakende i de siste to årene.

Sammenfatningsvis ser lagmannsretten det slik at man står overfor to foreldre med en noe redusert omsorgsevne i forhold til det som er ønskelig ut fra barns alminnelige krav på utviklingsmuligheter, ro og trygghet. På den andre siden ser lagmannsretten det slik at dette avvik i dag og i overskuelig fremtid ikke er eller vil være større enn at det beste for barna vil være å fortsette sin oppvekst hos foreldrene. Lagmannsretten har i dette også hensyntatt den verdi i seg selv det har for C og D sammen å få vokse opp med sine foreldre.

På grunn av det resultat lagmannsretten har kommet til, er det ikke aktuelt å vurdere hjelpetiltak i henhold til loven §4-12 annet ledd. Likevel vil lagmannsretten peke på at kommunen bør være oppmerksom på at det kan oppstå behov for støtte til familien i forbindelse med eller etter tilbakeføringen av barna. Lagmannsretten vil særlig peke på at barna i de siste årene har opplevd mye flytting, først frem og tilbake etter akuttvedtaket i 1998, deretter etter fylkesnemndas vedtak i 1999, og i det siste året ved forholdsvis hyppige samværsbesøk hos foreldrene. En tilbakeføring av barna etter lagmannsrettens dom vil medføre et nytt brudd for barna og det er særlig i denne forbindelse man tenker seg at det bør legges opp til ordninger og støtte til deres fordel, uten at lagmannsretten skal eller kan angi konkrete tiltak i den forbindelse. Slik saken er opplyst forekommer det likevel lagmannsretten nærliggende å peke på at partene bør medvirke til at barna får en hensiktsmessig sosial kontaktsituasjon også utenfor hjemmet, for eksempel ved anbringelse i barnehage inntil de når skolepliktig alder.

Dommen er enstemmig.

Domsutkast forelå forholdsvis kort tid etter avslutning av ankeforhandlingen. På grunn av ferieavvikling har det ikke vært mulig å samle samtlige av rettens medlemmer tidligere. Av denne grunn er domsavsigelsen blitt forsinket.

Domsslutning

Fylkesnemnda i Buskerud og Vestfolds vedtak av 17. juni 1999 oppheves.