LB-2000-2793
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-27 |
| Publisert: | LB-2000-02793 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Opphevelse av utlegg, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Halden namsrett Nr 00-00397 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02793 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Staten v/Halden kemnerkontor (Prosessfullmektig: Advokat Ernest Tell). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Audun Lillestølen). |
| Forfatter: | Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Lars Jorkjend. Lagdommer Peter L. Bernhardt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §181, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, §175, §180, §3-3 |
Saken gjelder opphevelse av utlegg og saksomkostninger.
Halden kemnerkontor tok 9. juni 2000 utlegg overfor A for skyldig skatt i en ideell halvdel av eiendommen - - veien 2, gnr. .. bnr. .. i Halden kommune. Etter klage fra A avsa Halden namsrett 8. august 2000 kjennelse med slik slutning:
1. Halden kemnerkontor som særnamsmyndighets utleggsforretning av 9. juni 2000 i eiendommen gnr .., bnr .. i Halden oppheves.
2. Halden kemnerkontor pålegges innen 2 -to- uker å betale saksomkostninger til A, - - veien 2, Halden med 5.600 -femtusensekshundrede- kroner.
Namsretten la til grunn at den aktuelle eiendommen var eid av A s samboer alene og at utleggsforretningen derfor måtte oppheves.
Staten v/Halden kemnerkontor påkjærte namsrettens kjennelse til lagmannsretten med påstand blant annet om at utleggsforretningen skulle opprettholdes. A innga tilsvar med påstand om namsrettens kjennelse skulle stadfestes.
Etter begjæring av A ble det 2. november 2000 avholdt bevisopptak med avhør av As samboer B og samboerens mor C
Ved prosesskriv 10. november 2000 har advokat Tell på vegne av staten v/Halden kemnerkontor meddelt at på bagrunn av bevisopptaket godtar staten nå namsrettens kjennelse punkt 1 vedrørende opphevelse av utleggsforetningen.
Det anføres vedrørende saksomkostninger at det først er ved de nye opplysninger om at B har mottatt flere lån fra sin mor at det er ført bevis for at B, uten bistand fra samboeren, har vært i stand til å klare anskaffelses- og boomkostningene knyttet til eiendommen. Verken långiver eller låntaker hadde opplyst i sine selvangivelser at B hadde gjeld til sin mor. Det var under behandlingen av kjæremålet at opplysningene framkom første gang og da som en opplysning om bidrag. Under bevisopptaket framkom nye opplysninger om at bidragene var gitt i form av lån.
Halden kemnerkontor kan ikke bebreides for saksgangen. Det er benyttet en korrekt framgangsmåte ved gjennomføringen av utleggsforretningen og den etterfølgende behandling av klage og kjæremål. Under disse omstendigheter bør den kjærende part fritas for å betale saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd, jf. §180. Det vises også til Rt-1988-233.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
1. Halden namsretts kjennelse av 08.08.2000 i sak nr 00-397 D punkt 2 oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Advokat Lillestølen har på vegne av A i prosesskriv 14. november 2000 blant annet bemerket:
Allerede ved den første klagen var det kjent for den kjærende part at B var hjemmelsinnehaver alene, at hun alene var ansvarlig for boliglånet, og at hun alene hadde betjent dette. Halden kemnerkontor fastholdt at A hadde opparbeidet seg en sameieandel grunnet at han sannsynligvis hadde bidratt med mer til husholdningsutgifter etter fire års samboerskap.
Utlegget ble opphevet av namsretten på bakgrunn av tilgjengelige bevis, og etter lovens hovedregel ble Halden kemnerkontor dømt til å dekke sakens omkostninger, jf. tvistemålsloven §172. Det kan ikke ses at den kjærende part har begrunnet sin anførsel om at lovens hovedregel skal fravikes i første instans.
Kjæremålet har vært forgjeves når det gjelder hovedspørsmålet om opprettholdelse av utlegget. Hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd kommer til anvendelse. Det foreligger ikke «særlige omstændigheter» for å gjøre unntak. Ingen nye bevis har kommet til kjærende parts kjennskap etter namsrettens behandling. Derimot har kjærende part for lagmannsretten fremmet nye faktiske anførsler. Det har vært nødvendig med bevis-førsel og juridisk argumentasjon for å tilbakevise disse anførslene.
Staten v/Halden kemnerkontor har nedlagt slik påstand:
1. Halden namsretts kjennelse av 08.08.00 stadfestes.
2. Staten v/Halden kemerkontor dekker As saksom- kostninger for lagmannsretten med kr 13.600,-.
Lagmannsretten bemerker at staten v/Halden kemnerkontor nå aksepterer at det ikke er grunnlag for å opprettholde utlegget, slik namsretten kom til i sin kjennelse. Den kjærende part har da i realiteten frafalt kjæremålet når det gjelder hovedspørsmålet, og denne del av kjæremålssaken må bli å heve.
Lagmannsretten forstår det slik at staten opprettholder kjæremålet for så vidt gjelder at namsretten har pålagt Halden kemnerkontor å erstatte As saksomkostninger, jf. slutningens punkt 2. Lagmannsrettens kompetanse er imidlertid begrenset som angitt i tvistemålsloven §181 annet ledd. Kjæremålsretten kan bare prøve om «omkostningsspørsmaalet er avgjort i strid med loven». Etter sikker rettspraksis vil kjæremålsretten også kunne prøve underinstansens saksbehandling. Namsretten har avgjort omkostningsspørsmålet etter hovedregelen i tvistemålsloven §172, jf. tvangsl. §3-3, og bemerket at unntakene i §172 annet ledd ikke kan komme til anvendelse. Det er fra statens side ikke anført at namsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven eller at det foreligger saksbehandlingsfeil. Namsrettens skjønnsmessige vurdering av om noen av unntakene i §172 annet ledd burde vært anvendt, kan lagmannsretten ikke prøve.
Kjæremålet over saksomkostningsavgjørelsen blir å avvise.
Kjæremålssaken har etter dette endt uten realitetsavgjørelse, og saksomkostningene for lagmannsretten må avgjøres etter tvistemålsloven §175 første ledd, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd og tvangsl. §3-3. Lagmannsretten finner at staten må erstatte As saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i bestemmelsen, idet retten ikke kan se at det foreligger tilstrekkelig grunn til å frita den kjærende part for erstatningsplikten. Det forholdet at det først under bevisopptaket for lagmannsretten framkom klart at bidragene til As samboer fra hennes mor var gitt i form av lån, er etter lagmannsrettens vurdering ikke tilstrekkelig til å begrunne unntak. Saksomkostninger tilkjennes med kr 13 600 i samsvar med nedlagt påstand.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålssaken heves for så vidt gjelder namsrettens slutning punkt 1.
2. Kjæremålet over namsrettens omkostningsavgjørelse, slutningens punkt 2, avvises.
3. Staten v/Halden kemnerkontor erstatter As saksomkostninger for lagmannsretten med 13.600 -trettentusensekshundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.