LB-2000-2818
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-16 |
| Publisert: | LB-2000-02818 |
| Stikkord: | Konkurs, Konkursåpning, Konkursfordring, Insolvens |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo skifterett Nr 00-01246 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02818 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Gerhard Holm). Kjæremotpart: Staten v/Skattedirektoratet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Borgar Høgetveit Berg). Kjæremotpart: A, hans konkursbo v/advokat Bjørn Køhler Myhrseth. |
| Forfatter: | Sveinung Koslung. Lars Jorkjend. Peter Bernhardt |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1984) §60, §61, §62, Tvistemålsloven (1915) §180, §97, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §149, §3, §64, Dekningsloven (1984) §5-5, §5-9 |
Etter konkursbegjæring fra staten v/Skattedirektoratet avsa Oslo skifterett 18. juli 2000 kjennelse for at boet til A, f. *.*..51, ble tatt under skifterettens behandling som konkursbo. Advokat Bjørn Køhler Myrseth ble oppnevnt som bobestyrer. Forut for kjennelsen var det holdt muntlig forhandling, og rekvirenten og skyldneren avga flere skriftlige innlegg. I kjennelsen er det inntatt sammendrag av deres anførsler.
Skifteretten la til grunn at staten har et forfalt skattekrav mot A og at A er insolvent.
A sendte på telefaks den 18. august 2000 en erklæring om at skifterettens kjennelse ankes til lagmannsretten. I erklæringen ga han også uttrykk for at ankefristen måtte være 1. september og at «faktiske og reelle ankegrunner» ville bli innsendt innen fristen. 31. august sendte skifteretten brev til A og pekte på at riktig rettsmiddel er kjæremål og ga frist i medhold av tvistemålsloven §97 til 4. september for å sende kjæremålserklæring i original og å angi hva det særskilt klages over. 1. september fremsatte advokat Gerhard Holm på vegne av A et begrunnet kjæremål mot kjennelsen.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at kjæremålet må anses rettidig.
As anførsler for lagmannsretten kan i korthet oppsummeres slik:
Det foreligger feil i skifterettens saksbehandling, bevisbedømmelse og rettsanvendelse når den konkluderer med at konkursrekvirenten har sannsynliggjort sitt konkurskrav. Konkurskravets eksistens er i realiteten ikke prøvet av skifteretten.
Skattekravet er bestridt. Konkursrekvirenten må da føre bevis for kravets eksistens og størrelse, jf. Brækhus: Omsetning og Kreditt I 1991 s 139 og Rt-1977-1235. Det bevismateriale som er fremlagt for skifteretten er svært mangelfullt, og det er feil når skifteretten ikke prøver grunnlaget for de enkelte deler av kravet på annen måte enn å støtte seg på vedtak i ligningsnemnda og overligningsnemnda. Hvis skifteretten ikke tar stilling til kravets størrelse, vil konkursrekvirentens krav få en særstilling i forhold til andre kreditorer.
Høyesteretts dom av 23. juli 2000 ( Rt-2000-996) om tilleggsskatt har betydning for tilleggsskattekravet mot A.
A er frifunnet i straffesak der bevistemaet er det samme som i skattesaken. Skifteretten har tillagt konkursrekvirentens bevisvurdering i forvaltningssaken større vekt enn bevisvurderingen til en norsk domstol. Skifteretten har ikke selv gått inn og prøvet konkurskravet. Det synes som skifteretten mener den har begrenset kompetanse til dette, noe som er helt uholdbart.
Skifteretten anser det ikke som bevistema om de enkelte regnskaper isolert sett var ført korrekt, til tross for at dette var tema i straffesaken der retten kom til motsatt konklusjon.
Skifteretten har lagt til grunn at staten uansett har et skattekrav på ca 160.000 hvorav A skal ha erkjent ca kr 150.000. Det riktige er at A skylder kr 83.763. Han har imidlertid i forbindelse med konkursbegjæringen tilbudt å betale ca kr 150.000, men ble ikke gitt mulighet til dette.
A har ikke erkjent å være insolvent.
A har nedlagt slik påstand:
1. Oslo skifteretts kjennelse oppheves.
2. Staten ved skattedirektoratet dømmes til å dekke A s saksomkostninger for Oslo skifterett og Borgarting lagmannsrett.
Begge kjæremotpartene har avgitt tilsvar.
Staten v/Skattedirektoratets anførsler kan sammenfattes slik:
Skifterettens og lagmannsrettens kompetanse til prejudisielt å prøve skattevedtakene er i utgangspunktet begrenset til spørsmålet om de er ugyldige. Vedtakenes eksistens sannsynliggjør kravene. Således må A påvise konkrete utgyldighetsgrunner og føre bevis for disse.
Skifteretten kjennelse viser at retten har prøvet skattekravene. Det er ikke slik at skifteretten uten å ta utgangspunkt i vedtakene, skal prøve de underliggende krav og det underliggende faktum. Det vises også til at skatte- og avgiftskrav skal betales selv om de bestrides.
Av Rt-1977-1235 følger ikke annet enn at staten må bevise skattekravet og et visst omfang.
Skifteretten skal ikke legge byrettens bevisbedømmelse fra straffesaken til grunn. Det den kjærende part er uenig i, er selve bevisbedømmelsen skifteretten har foretatt.
Staten finner det klart at A er insolvent. Utleggsforretninger har vært resultatløse og A har forklart at det ikke finnes aktiva. Med hensyn til passiva, vises det til det som er sagt om skattekravene og tilføyes at Høyesteretts plenumsdom av 23. juni 2000 etter statens oppfatning ikke får konsekvenser for disse. Faktum ligger for As vedkommende annerledes an enn i plenumsdommen. Uansett er skattekravet mot A betydelig også uten tilleggsskatten. Bobestyreren har i sin foreløpige redegjørelse oppgitt at det er andre krav i størrelsesorden 13,6 mill. kr., og dette er ikke uttømmende.
Betalingstilbud fra A kan ikke avskjære konkursåpning, idet en betaling mest sannsynlig vil være omstøtelig etter dekningsloven §5-5 og §5-9. Tilbudet dekker bare en forsvinnende liten del av det samlede krav.
Staten v/Skattedirektoratet har nedlagt slik påstand:
1. Skifterettens konkursåpningskjennelse stadfestes.
2. A betaler til staten v/Skattedirektoratet saksomkostninger for lagmannsretten med kr 6.000,- med tillegg av den til enhver til høyeste lovlige forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
A, hans konkursbo, har tiltrådt innholdet i tilsvaret fra staten v/Skattedirektoratet. I tillegg er anført at lagmannsretten ikke kan omgjøre konkursåpningen på grunnlag av betaling etter skifterettens kjennelse. Det samme gjelder for sikkerhetsstillelse for erkjente og forfalte krav. Debitor stilte ikke sikkerhet etter konkursloven §64 før rekvirenten fremmet sin konkursbegjæring.
Det foreligger insolvenspresumsjon etter konkursloven §62. A har dessuten i møte med bobestyrer opplyst at han ikke har aktiva. Pr. 19. september 2000 er det anmeldt fordringer for i alt kr 30.565.025,05 i boet. A har i år søkt om gjeldsordning.
Konkursboet har nedlagt slik påstand:
1. Skifterettens konkursåpningskjennelse stadfestes.
2. A betaler til boet saksomkostninger for lagmannsretten med kr 6.000,- med tillegg av renter.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten.
Etter konkursloven §60 skal en skyldners bo tas under konkursbehandling når det begjæres av skyldneren eller en fordringshaver og skyldneren er insolvent. Ved begjæring fra en fordringshaver skal konkurs likevel ikke åpnes når det er stilt sikkerhet for fordringen etter reglene i §64.
Det første spørsmålet i den foreliggende sak er om staten v/Skattedirektoratet har en fordring mot A. For dette spørsmål er det ikke påkrevet å fastslå konkurskravets nøyaktige størrelse. Lagmannsretten viser her til Rt-1977-1235 flg. der det heter på side 1248:
Størrelsen av skattebeløpet er ikke avgjørende for kommunens adgang til å begjære konkurs etter konkursloven §3, men kan være av betydning for vurderingen av Østbys insolvens. Det er ved behandlingen av konkurs-begjæringen under enhver omstendighet tilstrekkelig å ta standpunkt til om beløpet er så høyt at det, sammen med Østbys øvrige gjeld, medfører at han må anses insolvent. Jeg tilføyer for ordens skyld at det prejudisielle standpunkt som ved avgjørelsen av konkursbegjæringen tas til eksistensen og omfanget av kommunens krav, ikke er avgjørende ved skifterettens senere prøving av fordringene.
Som det fremgår av den siste setning i sitatet er det ikke riktig som anført av A, at konkursrekvirenten får en særstilling i forhold til andre kreditorer dersom begjæringen avgjøres uten at det tas stilling til konkurskravets størrelse. Lagmannsretten bemerker også at den side det er henvist til i Brækhus: Omsetning og kreditt I, gjelder beviskravet for insolvens, ikke for konkursfordringen.
Besvares spørsmålet om staten har en fordring bekreftende, blir det spørsmål om A er insolvent, og i den forbindelse kan størrelsen av statens krav være av betydning. Det er imidlertid tilstrekkelig å avgjøre om fordringen overstiger skyldnerens aktiva.
I konkursbegjæringen er det angitt at A er skyldig skatter og avgifter med i alt ca kr 16.900.000, hvorav kr 16.266.836 er skyldig restskatt for årene 1986 - 1997 og kr 641.665 skyldig merverdiavgift for 3. termin 1991 - 3. termin 1993.
Restskattekravet ble fastsatt av overligningsnemnda i Oslo ved vedtak sendt skattyter 11. januar 1999. Det innebar at As inntekter for de aktuelle år ble økt i forhold til innlevert selvangivelse og at det for samtlige år ble ilagt tilleggsskatt med 60% av økningen. I tillegg til overligningsnemndas vedtak har staten fremlagt det vedtak av ligningsnemnda i Oslo som var påklaget til overligningsnemnda.
Merverdiavgiftskravet er underbygget med kopi av forgjeves utleggsforretning hos As personlige firma X. Utleggskravet gjelder merverdiavgift og samsvarer hva angår beløp og terminer med det som er oppgitt i konkursbegjæringen. Staten har i tillegg fremlagt kopier av Oslo Fylkesskattekontors vedtak av 8. november 1996 vedrørende merverdiavgift for X og Skattedirektoratets vedtak av 6. juli 1998 vedrørende merverdiavgift for virksomheten Y v/B. Vedtakene synes bare delvis å gjelde det merverdiavgiftskrav som utgjør en del av konkurskravet.
Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på de aktuelle forvaltningvedtak så langt skatte- og avgiftskravene bestrides av A.
Lagmannsretten legger til grunn at A overfor skifteretten har erkjent at staten har et skattekrav i størrelsesorden kr 150.000, noe som for lagmannsretten er presisert til kr 83.763. Denne ubestridte del av skattekravet er tilstrekkelig til at staten har en fordring en konkursbegjæring kan bygge på.
Lagmannsretten finner ikke at A har fremsatt noe betalingstilbud som medfører at den ubestridte delen av skattekravet ikke kan anses misligholdt eller på annen måte ikke kan brukes som grunnlag for en konkursbegjæring. Det må anses på det rene at noen betaling av det beløp som ble tilbudt, kr 150.000, ikke har funnet sted. Lagmannsretten antar at for at et betalingstilbud skal kunne hindre at en fordring kan brukes som konkursgrunnlag, må tilbudet innebære at konkursrekvirenten etter vanlige pengekravsregler kommer i kreditormora. Det er ikke fra As side anført noe som tilsier at dette har vært situasjonen.
Det er også klart at et tilbud eller løfte om å betale, ikke representerer noen sikkerhetsstillelse som kan hindre konkurs etter konkursloven §64.
Det neste spørsmål er om A er insolvent.
Ovennevnte utleggsforretning er avholdt 31. januar 2000 hos Skattefogden i Oslo og Akershus. Det er protokollert blant annet at A var til stede, at det var intet til utlegg og at det i løsøreregisteret er registrert utlegg på til sammen kr 10.578.146.
I utleggsforretning avholdt 16. februar 2000 ved Oslo kemnerkontor er det også protokollert «Intet til utlegg. Ingen formuesgoder iflg. tilgjengelige registre».
Konkursbegjæringen er innsendt 11. mai 2000, dvs. før tre måneder etter den siste utleggsforretningen. Det følger da av konkursloven §62 at insolvens «i alminnelighet» skal anses å foreligge.
Presumsjonen for at insolvens foreligger styrkes av at det er tatt andre utlegg hos A, at han under boregistreringen skal ha opplyst at han ikke har aktiva og at ingen aktiva ble registrert samt at andre kreditorer enn staten pr. 19. september 2000 hadde meldt fordringer på mer enn 13 millioner kroner i boet. Lagmannsretten kan ikke se at det betalingstilbud A skal ha fremsatt før konkursåpningen, medfører at det ikke er sterk sannsynlighetsovervekt for at han er insolvent.
Etter dette er vilkårene i konkursloven §60 - §64 for å åpne konkurs oppfylt.
Skifterettens kjennelse blir derfor å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves. Kjæremotpartene har hver krevet kr 6.000 i saksomkostninger, og kravene tas til følge i medhold av hovedregelen i konkursloven §149 første ledd, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 6.000 -sekstusen- kroner til hver av staten v/Skattedirektoratet og A, hans konkursbo. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forkynnelse av denne kjennelse til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen.