Rt-1977-1235

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-12-08
Publisert:	Rt-1977-1235
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 178/1977
Parter:	Johan Emmar Østby (advokat John I. Henriksen - til prøve) mot 1. Kemneren i Oslo, 2. Johan Emmar Østbys konkursbo av Oslo v/høyesterettsadvokat Finn Rime (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Thomas Poulsson).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Elstad, Schweigaard Selmer, Lorentzen, Heiberg
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §129, §3, Tvistemålsloven (1915) §18, Skattebetalingsloven (1952) §48, §5, §8, Skatteloven (1911) §112, §121, §122, §15, §17, §84, Domstolloven (1915) §166, §168, §169

Dommer Sinding-Larsen: Saken gjelder anke over konkursåpning med hjemmel i konkurslovens §3 på grunnlag av skattekrav. Det er tvist om debitors verneting, forkynnelsen av konkursbegjæringen, debitors skatteplikt til Norge, om det foreligger en lovlig etterligning og i denne forbindelse om skifteretten og Høyesterett kan ta prejudisielt standpunkt til dette ved avgjørelsen av konkursbegjæringen. Endelig er det tvist om boet etter en riktig vurdering av aktiva er insolvent.

Sakens bakgrunn er i hovedtrekk:

Den ankende part, Johan Emmar Østby, som er norsk statsborger, hadde studert i Sverige og arbeidet der en kortere tid da han i 1947 flyttet til Oslo sammen med sin hustru, som er svensk. I 1950 flyttet ektefellene inn i eget hus, Bergslia 16 i Oslo. Ektepartet har tre barn, født henholdsvis 1948, 1954 og 1959. Østby drev et entreprenørfirma («gravningsfirma») som i 1961 ble organisert som aksjeselskap og anmeldt til firmaregisteret i Ål og registrert der 15. mai 1962. Dette firmaet var i drift til i 1969 og ble hele tiden ledet av Østby.

Ved skjøte tinglyst 13. februar 1961 ble hjemmelen til Bergslia 16 overført til M. Bergstrøm & Comp, et selskap som i det vesentlige hevdes å være eid av Østbys far, men hvor også svigermoren, M. Bergstrøm, hadde andeler. Kjøpesum for huset var oppgitt til kr. 110 000. Overdragelsen hevdes også å ha omfattet innboet. Også for dette skal kjøpesummen ha vært kr. 110 000. Familien Johan Emmar Østby ble boende i huset også etter at det var overført til M. Bergstrøm & Comp. Dette selskapet er senere omdannet til et aksjeselskap, registrert i Bærum i 1973. Aksjene er oppgitt å tilhøre Østbys to sønner med 24 aksjer hver og datteren med 4 aksjer.

Den 15. oktober 1961 sendte Østby melding til Oslo folkeregister om utflytting til Rannberg, Ostmark, Varmland i Sverige. Dette var adressen til Østbys svigerforeldre, og han hevder å ha bodd hos dem. Han meddelte ligningsmyndighetene i Ål og Oslo at han var flyttet. Han hevder å ha levert melding om innflytting i Sverige, og det er

Side:1236

innhentet en uttalelse som viser at han har vært i kontakt med «pastorsambetet», som førte folkeregisteret. Det er imidlertid på det rene at han ikke er registrert som innflyttet, og at han ikke har betalt skatt i Sverige. Flyttemeldingen omfattet ikke hustruen og barna, men hustruen har meldt utflytting fra Oslo til Ostmark i Sverige for tiden 15. januar 1966-1. juni 1969. Imidlertid er heller ikke hun registrert som innflyttet der. Barna har hele tiden vært registrert som bosatt i Oslo, og det hevdes ikke at de har flyttet med til Sverige.

Østby hevder at han i 1968 flyttet fra Sverige til Frankrike, hvor han bosatte seg i Paris. Det foreligger ingen meldinger fra Østby om utflytting fra Sverige eller om innflytting i Frankrike. Om han overhodet har hatt noe bosted i Paris er omtvistet. Dette kommer jeg tilbake til. Det er likeledes omtvistet i hvilken utstrekning Østby har oppholdt seg i Sverige og Frankrike i årene etter 1961. Også dette kommer jeg tilbake til.

Etter 1968 har Østby drevet med kjøp og salg av kunst. I 1973 ble han, etter å ha forsøkt å omsette en del malerier m.v., arrestert i Sverige mistenkt for bedrageri, idet maleriene ble antatt å være falsknerier. Den svenske påtalemyndighet henla imidlertid saken, idet man fant at Østby kunne ha vært i god tro med hensyn til ektheten av maleriene. Etter at saken var henlagt, fremsatte Østby krav om erstatning fra den svenske stat med 50 millioner kroner. Forholdet ble omtalt i pressen i Norge, og dette førte til at ligningsmyndighetene i Oslo ble oppmerksom på Østby og innhentet nærmere opplysninger fra det svenske politi om hva Østby hadde forklart om sin virksomhet.

Den 27. september 1973 skrev Oslo ligningskontor til Østby og meddelte at man var blitt oppmerksom på at han ikke hadde betalt skatt verken til Norge eller Sverige siden 1961, at det ble overveid å etterligne ham, at etterligningen i mangel av oppgave ville bli basert på skjønn, og at tilleggsskatt ville bli overveid. Østby svarte den 30. september at han i 1961 var flyttet fra Oslo til Sverige og senere til Paris, og at han derfor ikke var skattepliktig i Norge. I brev til Østby av 19. oktober 1973 skrev Oslo ligningskontor:

«- - -Selvom utflytting til Sverige er meldt i 1961, har De ifølge svenske myndigheter aldri vært bosatt eller skattlagt der.

Ifølge oppgaver gitt av Dem til svensk politi 19. mars 1973 er De og Deres familie bosatt i Oslo, og De har oppgitt en årlig inntekt på kr. 60 000.

Ifølge Deres politiforklaring ved samme anledning har De de senere år kjøpt og solgt malerier i et slikt omfang at det må regnes som næringsvirksomhet.

Ligningsmyndighetene må henholde seg til dette inntil det motsatte er dokumentert.»

Den 27. oktober 1973 svarte Østby, og avsluttet slik:

«De får ingen flere svar fra meg angående saken men stevning fra min advokat i Oslo».

Noen slik stevning innkom ikke. Etterligning ble foretatt for årene 1963-1972. I innstillingen til ligningsnemnda ble det tatt utgangspunkt i Østbys opplysninger til svensk politi om en årlig inntekt

Side:1237

på kr. 60 000, og det Østby hadde opplyst til politiet om sin kunstomsetning. Ligningskontoret innhentet også opplysninger om brutto årsomsetning i J. Østbys Gravningsfirma A/S. Østbys inntekter fra driften av firmaet ble antatt å tilsvare 40% av årsomsetningen. Formue og inntekt ble satt til henholdsvis:

1963 120 000 53 750

1964 120 000 55 750

1965 120 000 53 750

1966 140 000 92 750

1967 140 000 69 750

1968 160 000 67 750

1969 180 000 75 750

1970 200 000 127 750

1971 250 000 177 750

1972 250 000 227 750

Det ble antatt at Østby forsettlig hadde søkt å unndra seg betaling av skatt, og tilleggsskatt ble ilagt med 100%. Etterlignet beløp inklusive renter og straffetillegg utgjorde kr. 1032 636. Etterligningen var avsluttet i juni 1974. For 1973 og 1974 ble det foretatt ordinær ligning etter skjønn. Inntekten ble for hvert av disse år satt 20% høyere enn foregående år, jfr. skattelovens §84 nr. 3. Skattebeløpene for disse år var henholdsvis kr. 158 485 og kr. 199 753. Skatteseddel for etterligningen ble sendt Østby rekommandert under adresse Bergslia 16, men brevene ble ikke avhentet og kom i retur.

Skattekravene er søkt inndrevet ved utpantning i Bergslia 16 både i 1974 og 1975. Hustruen oppgav hver gang at Østby var i Paris, og at hun ikke kjente adressen.

Omkring årsskiftet 1975-76 ble kemneren i Oslo oppmerksom på at Østby hadde hatt malerier for salg på en kunstauksjon i Bergen, og den 12. januar 1976 ble det foretatt utpantning i Østbys tilgodehavende fra auksjonarius John Albert Mohn. Den 14. og 15. januar 1976 ble det i Bergslia 16 i Oslo foretatt utpantning i en rekke malerier m.v. Utpantningene gjaldt den nevnte etterlignede skatt for 1963- 1972 og skatt for 1973 og 1974 med tillegg av omkostninger, i alt kr. 1 391 164. Den 15. januar 1976 begjærte kommunen Østby konkurs under henvisning til konkurslovens §3. Begjæringen ble sammen med innkallelse til møte den 16. januar 1976 forkynt i Bergslia 16 den 15. januar 1976. De nærmere omstendigheter omkring forkynnelsen kommer jeg tilbake til.

I skifterettsmøte den 16. januar 1976 møtte ikke Østby, og en sønn, Jens Emmar Østby, som møtte frem, anførte at hans far ikke hadde kjennskap til møtet, og begjærte utsettelse. Skifteretten fant ikke grunn til utsettelse, og avsa samme dag kjennelse med slik slutning:

«Arkitekt og kunsthandler Emmar Johan Østby født xx.xx.1919, adresse Bergslia 16, Oslo 8, hans bo tas under skifterettens behandling som konkursbo.»

Når det gjelder skifterettens begrunnelse, viser jeg til kjennelsen. Østby har påanket kjennelsen.

Side:1238

Det er for Høyesterett fremlagt et meget omfattende nytt dokumentmateriale, Østby og i alt 19 vitner er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Blant vitnene er tjenestemenn ved ligningskontoret og kemnerkontoret og sakkyndige vitner som har besiktiget de kunstverk som boet har tatt beslag i.

Den ankende part, Johan Emmar Østby, har i det vesentlige anført:

Etter konkurslovens §129 kan konkurs bare åpnes ved debitors alminnelige verneting. Det vises til tvistemålslovens §17, §18, §19, §20, §21 hvorav spesielt reglene i §17, §18, §19 om hjemting har betydning. Østby er ikke bosatt i Oslo, men i Paris, og har ikke hjemting i Oslo. Det erkjennes at hvis Høyesterett skulle finne det bevist at Østby har bopel både i Oslo og Paris, vil det følge av §17 at konkurs kan åpnes i Oslo. Likeledes vil det følge av §19 at Oslo skifterett er kompetent dersom det ikke kan fastslås at Østby har bopel i Paris. Østby hadde imidlertid da konkurs ble begjært, bopel i Paris og bare der. Det vises til at han allerede i 1961 meldte utflytting fra Oslo. At han ikke ble registrert som innflyttet i Sverige, skyldes ikke ham, han leverte melding. Han flyttet fra Sverige til Paris i 1968. Han bodde på forskjellige steder, blant annet på hotell, den første tiden, men har siden 1972 bodd i et værelse han leide av Leif Larsen i dennes leilighet i 362, rue de augirard.

Det er riktig at hans familie er blitt boende i Oslo i samme bolig som før og har bodd der hele tiden, bortsett fra årene 1966-1969 da hans hustru bodde i Sverige. Det er likeledes riktig at han har vært i Norge i forbindelse med jul, påske og sommerferie og at han også ellers ofte har vært i Norge, blant annet i forbindelse med gravningsfirmaet, og at han da har bodd sammen med familien i Oslo. Dette er imidlertid ikke avgjørende når det likevel må anses på det rene at han flyttet fra Norge allerede i 1961 i den klare hensikt å bryte med Norge og etablere seg i utlandet. Det er nå Paris som er hans faste tilknytning, og ikke noe annet sted. Det må legges vesentlig vekt på at hans næringsvirksomhet i det hovedsakelige har foregått i Frankrike. Når det på denne måte må anses godtgjort at det er til Paris han har fast tilknytning, kan det heller ikke være avgjørende om det er en viss tvil med hensyn til hans adresse der. Det er tilknytningen til rettskretsen og ikke til boligen innen rettskretsen som er avgjørende for vernetinget. Når det skal tas standpunkt til hvilken tilknytning som skal kreves, må det for øvrig legges vekt på Østbys livsstil. Han har kanskje ikke så fast tilknytning til noe bestemt sted, men det er likevel Paris som representerer den faste tilknytning.

Det er på det rene at Østby var en del i Oslo omkring årsskiftet 1975-76. Dette hadde sammenheng med forretninger og kan ikke være nok til å gjenopprette bopel i Oslo, når bostedsforholdet der må anses brutt allerede ved flytningen til Sverige, og bruddet er opprettholdt ved bosettingen i Frankrike.

Østby har således ikke verneting i Oslo, og skifterettens kjennelse må derfor oppheves og saken avvises fra skifteretten.

Subsidiært hevdes at konkursbegjæringen og innkallingen til rettsmøtet 16. januar 1976 ikke er lovlig forkynt for Østby, og at han

Side:1239

heller ikke på annen måte var blitt kjent med begjæringen og rettsmøtet. Det fremgår av stevnevitnets påtegning på innkallingen at Østby ikke var til stede, og at forkynnelse ble forsøkt overfor Østbys hustru og sønn, som imidlertid nektet å ta imot forkynnelse og opplyste at de ikke visste hvor Østby var, og at de derfor ikke kunne gi beskjed. Av domstolslovens §175 må det følge at forkynnelse ikke lovlig er skjedd hvis den som får noe forkynt på andres vegne, sier fra at vedkommende ikke vil få underretning. Det pekes videre på at Østbys sønn møtte opp i skifteretten 16. januar 1976 og meddelte at faren ikke hadde fått underretning.

Skifteretten har uttalt at meget tyder på at Østby har fått kjennskap til konkursbegjæringen og rettsmøtet i tide, og retten viser i denne forbindelse til at Østby den 15. januar 1976 skrev stevning vedrørende skattekravene og skriftlig bad sin sønn levere denne neste dag. Stevningen hadde imidlertid ingen sammenheng med konkursbegjæringen, men med at Østby var blitt kjent med skattekravene gjennom den utpantning som var foretatt i kravet på Mohn den 12. januar 1976.

Det må også legges vekt på at det verken fra skifterettens eller kemnerens side ble gjort noe forsøk på å få underrettet Østby, bortsett fra forkynnelsen.

Det erkjennes at innkallelsen til rettsmøtet var lovlig dersom Østby faktisk var blitt kjent med den i tide, men Østby benekter at han kjente den, og noe bevis for at han kjente den foreligger ikke. Skifte rettens kjennelse må derfor oppheves. Østby vil ikke ha noe å innvende mot at saken i så fall hjemvises til ny behandling i skifteretten.

Det hevdes videre at Østby overhodet ikke skyldte Oslo kommune skatt, idet han ikke er skattepliktig i Norge, subsidiært at skattekravene er satt altfor høyt. Hvis kommunen ikke har noe skattekrav, har den heller ikke adgang til å begjære konkurs. Skylder Østby mindre enn kommunen hevder, har dette betydning for om han kan anses insolvent. Skifteretten og Høyesterett må i forbindelse med avgjørelsen av spørsmålet om konkursåpning kunne ta prejudisielt standpunkt både til om Østby er skattepliktig i Oslo og til omfanget av et eventuelt skattekrav. Det må anses som sikker rett at en slik prøving kan foretas. Det vises til en dom i Rt-1936-341, som må anses som et klart prejudikat. Den någjeldende bestemmelse i skattebetalingslovens §30 nr. 1 svarer til den den gang gjeldende bestemmelse i landsskattelovens §112 og kan ikke antas å ha medført noen endring i den tidligere rettstilstand. Den dom i Rt-1957-1027 som er påberopt av motparten, gjelder ikke konkurs, men utpantning, og kan ikke være avgjørende.

Dersom denne etablerte rettstilstand skulle anses endret, måtte det foreligge en klar hjemmel. Den endring som ble gjennomført ved skattebetalingslovens §48 nr. 5 i 1961, er ingen slik klar hjemmel. Den gjelder utelukkende selvstendig søksmål om skattekravet og prøving i forbindelse med utpantning. Konkurs er ikke berørt i forarbeidene. Etter skattebetalingslovens §48 nr. 5 fjerde punktum vil debitor når skattekravet inndrives ved utpantning, kunne få prøvet

Side:1240

kravet dersom dette kreves innen 3 måneder etter utpantningen, selv om 6-månedersfristen i første punktum er oversittet. Om prøving skulle være avskåret i konkurstilfelle fordi sistnevnte frist er oversittet, ville dette medføre en ulike prøvingsrett etter utpantning og i konkurs, hvilket ville være meget uheldig.

Når det gjelder spørsmålet om Østby er skattepliktig i Oslo, blir det vist til anførslene i forbindelse med vernetingsspørsmålet. Disse viser at Østby har vært fast bosatt i utlandet siden 1961 og således i hele den periode skattekravene gjelder. Det følger dermed av skattelovens §15 første ledd litra a at han ikke er skattepliktig i Oslo. - Jeg innskyter her at jeg både i referatet av partenes anførsler og i mine bemerkninger viser til skatteloven, som på de punkter som er avgjørende i denne sak, er enslydende med de tidligere bestemmelser i landsskatteloven og byskatteloven.

Det vil ikke bli hevdet subsidiært at Østby i alle fall har midlertidig opphold av minst 4 års varighet i utlandet, jfr. skattelovens §17 tredje ledd. Det bestrides ikke at de inntekter han har hatt, er av den art at de er skattepliktige til bostedslandet etter skatteavtalene med Sverige og Frankrike.

Skattelovens §15 første ledd litra a om bosted må suppleres med bestemmelsene i skatteavtaler med Sverige og Frankrike. Av artikkel 3 nr. 2 i skatteavtalen med Sverige og artikkel II §4 i skatteavtalen med Frankrike fremgår det at man ved siden av bostedet må legge vekt på hvor skattyteren har «de sterkeste personlige og økonomiske forbindelser» - avtalen med Sverige - og «sentrum for sine økonomiske interesser» - avtalen med Frankrike.

Det påpekes ellers at det avgjørende ikke er om Østby faktisk har betalt skatt til Sverige og Frankrike, men om han rettslig sett er skattepliktig der.

Østbys forhold til bopel i Norge eller utlandet må vurderes samlet. Det kan ikke kreves at bruddet med Norge skal være totalt. De strenge krav som kan utledes av dommen i Rt-1927-559, kan ikke anses som gjeldende rett. Det gjaldt den gang ikke skatteavtaler ved siden av skattelovens bestemmelser. Selv om visse forbindelser med Norge er opprettholdt, kan man ha hovedtyngden av sine interesser både av økonomisk og annen art i utlandet, og da må dette være avgjørende. De dokumenter som viser tilknytning til Norge, viser ikke noen sterk tilknytning, og er ikke av særlig betydning. At han har oppgitt Bergslia 16 som adresse en del ganger, har hatt rent praktiske formål og viser ikke at han har bodd der.

Det er heller ikke rimelig å legge en særlig streng bevisbyrde på Østby. Han meldte utflytting i 1961 og hørte så ikke noe fra de norske skattemyndigheter før i 1973. Han måtte da gå ut fra at det var akseptert at han ikke var skattepliktig i Norge, og han hadde ikke noen oppfordring til å søke å sikre bevis.

Det må også legges vekt på at grunnlaget for det meget store etterligningsbeløp er ligningsmyndighetenes antagelse om omfattende kunsthandel. Denne har i tilfelle vært drevet i Frankrike, og ligningsmyndighetenes antagelse om kunsthandelsvirksomhet må da

Side:1241

bestyrke Østbys anførsel om at Sentrum for hans økonomiske interesser har vært i Frankrike.

Hvis Østby anses skattepliktig til Oslo, erkjennes at vilkårene for skønnsmessig etterligning for 1963-1972 og for skjønnsmessig ligning for 1973 og 1974 forelå, men ligningen er vilkårlig og åpenbart urimelig og også klart uriktig i sitt resultat, og må settes til side av denne grunn. Selv om ligningen var skjønnsmessig, måtte ligningsmyndighetene søke å komme frem til et riktig resultat ut fra de opplysninger som forelå. Selve etterligningen skal ikke være av pønal karakter. Her kommer i tilfelle straffetillegg etter skattelovens §121 nr. 2 til anvendelse.

Den foreliggende skjønnsligning bygger på en innstilling som inneholder en dels uriktig, dels skjev faktisk fremstilling på grunnlag av de opplysninger Østby hadde gitt svensk politi i 1973. Således hadde Østby da oppgitt en årsinntekt på kr. 60 000. Denne er oppfattet som om den gjaldt som årsinntekt over en lengre periode, og det er bygd på at inntektene av kunstomsetning kom i tillegg, noe Østbys forklaring ikke gav grunnlag for å anta. På et helt utilstrekkelig grunnlag er det antatt at 40% av årsomsetningen i J. Østby Gravningsfirma A/S har vært personlig inntekt for Østby. Inntekten av kunstomsetning er satt altfor høyt ut fra de foreliggende opplysninger, og det er ikke tatt hensyn til omkostninger.

Motpartenes prosessfullmektig har under saksforberedelsen lagt frem en oppstilling fra Oslo ligningskontor over hva skatten ville ha blitt med årsinntekter stigende fra kr. 35 000 i 1963 til kr. 60 000 i 1974. Oppstillingen konkluderer med et samlet skattebløp på kr. 436 813 inklusive 100% tilleggsskatt og renter. En slik subsidiær beregning kan ifølge Østby ikke legges til grunn. Er ligningen vilkårlig, må den settes helt til side.

Det forhåndsvarsel Østby ble tilsendt før etterligningen, var heller ikke tilstrekkelig. Det må anses som en feil at det ikke angav nærmere hvilke inntektsbeløp som ville bli lagt til grunn.

Østby har ikke mottatt skatteseddel etter etterligningen. Den ble sendt Bergslia 16 og ikke rue de Vaugirard som var den adresse han selv oppgav. Han ble først kjent med etterligningen i januar 1976 og har derfor ikke hatt anledning til å påklage den.

Det bestrides at skatteunndragelsen var forsettlig eller grovt uaktsom slik at betingelsen for tilleggsskatt etter skattelovens §121 var til stede. Bevisbyrden for forsett eller grov uaktsomhet må påhvile ligningsmyndighetene. Vurderingen må gå på Østbys tro om skatteplikten. Han har vært i en både faktisk og rettslig villfarelse, som må vurderes på bakgrunn av at han ikke hadde hørt noe fra skattemyndighetene etter utflyttingen i 1961.

Skifteretten har funnet Østby insolvent under henvisning til at det ble gjort gjeldende at Østby ikke eide noen av de aktiva det var foretatt utpantning i. Det fastholdes at han ikke er eier. Dette må imidlertid ses i sammenheng med at han bestrider å ha drevet kunsthandel i et slikt omfang som ligningsmyndighetene har antatt. Hvis ligningsmyndighetenes anslag om kunstomsetningen aksepteres, må

Side:1242

man logisk sett også sette til side Østbys påstand om at han ikke eier de kunstgjenstander som det er foretatt utpantning i.

Forutsatt at Østby eier de nevnte gjenstander og dessuten 1122 keramikkfliser med Salvator Dali-motiver som er signert av Dali, er boet solvent. De største verdier utgjøres av de nevnte fliser, som på grunnlag av pris som er oppnådd ved salg av en enkelt flis kan settes til en verdi av kr. 2 748 900, og et maleri som antas å være av Fragonard og som da er verdt ca. kr. 2 000 000. Under disse forutsetninger, som det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å sette til side, er aktiva verd kr. 4 986 841, og Østby er ikke insolvent selv om både kommunens krav og andre krav som senere er anmeldt i boet, anerkjennes fullt ut.

En innsigelse mot konkursbegjæringen gående ut på at et varsel etter konkurslovens §5 som kommunen hadde sendt Østby, skulle avskjære konkursbegjæring etter §3 inntil fristen etter §5 var utløpt, er frafalt under prosedyren for Høyesterett.

Østby har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt: Skifterettens kjennelse oppheves og saken avvises.

2. Subsidiært: Skifterettens kjennelse oppheves.

3. I begge tilfelle: Johan Emmar Østby tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotpartene, Oslo kommune og Johan Emmar Østbys konkursbo, påstår skifterettens kjennelse stadfestet, og har i det vesentlige anført:

Hvis Østby antas å ha vært bosatt i Oslo hele tiden, er dette avgjørende for både skatteplikten og vernetinget, og de samme anførsler gjøres gjeldende for begge spørsmål. Det hevdes at Østby har bodd i Bergslia 16 i Oslo, og at det ikke på noe tidspunkt har foreligget en reell utflytting. Skatteplikten følger derfor direkte av skattelovens §15. Dersom Høyesterett skulle komme til at han ikke har bodd i Oslo, blir det spørsmål om anvendelse av skattelovens §17 tredje ledd. Siden han ikke har vært skattepliktig i utlandet, må oppholdet der ha vart minst 4 år, og det må ha foreligget et reelt brudd med Norge. Dette siste vilkår er i alle fall ikke oppfylt.

Når det gjelder spørsmålet om han har flyttet fra Oslo, pekes det på at ektefelle og barn ble igjen i Oslo, at han ikke har etablert noe eget hjem i utlandet, og på at han etter hva han selv har oppgitt, ikke har tatt med seg andre ting ved utreisen enn det som vanligvis tas med på en lengre reise. Han har ikke sendt noen melding til Televerket eller Postverket. Han er ikke blitt registrert som innflyttet i Sverige, og heller ikke hans hustru er registrert som innflyttet der i de tre år hun hevdes å ha bodd der. Østby fortsatte å drive gravningsfirmaet i Ål i den tid han hevder å ha bodd i Sverige og dels i Frankrike. Skattemyndighetene i så vel Sverige som Frankrike har godtatt at han ikke var skattepliktig i disse land. I årene 1962-1972 hadde det vært 26 prosesser for Oslo byrett hvor Østby eller hans selskap har vært part, og han har vært til stede i retten som partsrepresentant. Det kan også dokumenteres at han har vært i Oslo ved andre anledninger.

Når det spesielt gjelder Frankrike, kan det bevises eller i alle fall

Side:1243

sannsynliggjøres at han ikke har hatt noen bolig der. For tiden før 1972 har han bare oppgitt én adresse som det går an å finne igjen, 6, place bienvenue, og dette viser seg å være et hotell. Fra 1972 hevder han å ha bodd hos Leif Larsen i rue de Vaugirard, men Larsen har under bevisopptak til bruk for Høyesterett benektet at Østby noensinne har bodd der. Det tilføyes i denne forbindelse at herrene Boulanger og Cretin, som Østby har oppgitt som sine forretningsforbindelser i Paris, ikke har latt seg oppspore da man ville avhøre dem ved bevisopptak i Paris.

På den annen side har Østby stadig, således overfor det svenske politi i 1973, oppgitt Bergslia 16, Oslo, som sin adresse. Forretningsforbindelser i Norge, således revisor Kolbenstvedt i gravningsfirmaet og auksjonarius Mohn i Bergen, har oppfattet Bergslia 16 som hans bolig.

Østby må etter dette anses som bosatt i Oslo hele tiden, og oppfyller heller ikke de strenge krav som etter rettspraksis må stilles for at et midlertidig opphold i utlandet skal frita for skatteplikt i Norge.

Når det spesielt gjelder vernetinget, bygges det på at han har bolig i Bergslia 16 i Oslo og dermed verneting i Oslo etter tvistemålslovens §18. Subsidiært hevdes det at han i alle fall har oppholdt seg i Oslo fra midten av oktober 1975 til og med 15. januar 1976, slik at han hadde verneting i Oslo etter regelen i tvistemålslovens §19 første ledd. Slik saken forelå for skifteretten, var det ingen feil at skifteretten uten videre forutsatte at Østby hadde verneting i Oslo.

Når det gjelder forkynnelsen, hevdes at skifteretten med rette har konstatert at det forelå lovlig forkynnelse den 15. januar 1976 for hustru og hjemmeværende myndig sønn. Det må antas at stevnevitnet har lagt melding i postkassen da fru Østby nektet å ta imot. Under enhver omstendighet har Østby, slik skifteretten synes å anta, hatt kjennskap til konkursbegjæringen og tidspunktet for rettsmøtet. Det vises her til at han den 15. januar 1976 har instruert sønnen om å inngi stevning i anledning av skattekravene. Dette må ha vært foranlediget av konkursbegjæringen. Det vises ellers til at Østbys forklaringer om hvor han har vært den 15. januar er ytterst lite troverdige, og at det er grunn til å anta at han har vært i Oslo hele denne dagen.

Skifteretten kan etter ankemotpartenes mening prøve prejudisielt om Østby er skattepliktig i Oslo, men når søksmålsfristen i skattebetalingslovens §48 nr. 5 første punktum er utløpt, er selve ligningen - vurderingen av formue og inntekt og utregning av skatt - endelig og kan ikke undergis noen prøvelse. Det vises til at skatteloven behandler den personlige skatteplikt og fastsettelse av formue og inntekt i to forskjellige kapitler, henholdsvis annet kapittel og tredje kapittel. «Ligningsavgjørelse» i skattebetalingslovens §48 nr. 5 må bety fastsettelse av formue og inntekt. Skifterettens prøvingsrett går ikke lenger enn til å undersøke om det skattekrav som er grunnlag for konkursbegjæringen, bygger på en utført ligning og om denne er endelig etter fristbestemmelsen i skattebetalingslovens §48 nr. 5 første punktum. I dette tilfelle forelå det en utpantning som kunne påklages innen den frist som er angitt i §48 nr. 5 fjerde punktum.

Side:1244

Dette kan imidlertid ikke medføre noen utvidet prøvingsrett for skifteretten, idet utpantningen og dermed namsrettssaken faller bort når konkurs åpnes innen 3 måneder, jfr. konkurslovens §46.

Dommen i Rt-1936-341 kan ikke lenger være avgjørende. Det vises til en senere dom i Rt-1957-1027 og til at man har fått bestemmelsen i skattebetalingslovens §48 nr. 5 som begrenser adgangen til prøving.

Når ankemotpartene hevder at ligningen ikke kan prøves av skifteretten, er dette av rent prinsipielle grunner. Det er ikke tvilsomt at ligningen er riktig i det foreliggende tilfelle. Det pekes innledningsvis på at de selskaper Østby og hans familie opererer med, må antas å være proforma, og at Østby opptrer som om han er eier av det hele.

Det skyldes Østby at ligningsmyndighetene hadde så få opplysninger å bygge på ved etterligningen. Ligningsmyndighetene bygde på de tilgjengelige opplysninger, særlig de opplysninger som forelå i de svenske politidokumenter. Østby har her gitt opplysninger om flere kjøp og salg av malerier m.v. og om hvilke malerier han hadde. De opplysninger som senere er fremkommet har ikke avsvekket inntrykket av at virksomheten har vært av betydelig omfang. Østby har blant annet selv sagt at han har hatt til disposisjon et lån fra en fransk forbindelse, Boulanger, på Fr. 300 000, som han har betalt tilbake med renter. Leif Larsen har som vitne forklart at han bistod Østby med oppkjøp i Frankrike og at Østby kan ha kjøpt for ca. Fr. 500 000 pr. år. Østbys inntekter fra gravningsfirmaet er forsiktig anslått.

Østby har fått forhåndsvarsel om etterligning i samsvar med skattelovens §122. Skatteseddel etter etterligningen er sendt ham rekommandert til hans adresse i Oslo. Dette må være tilstrekkelig, selv om Østby har unnlatt å hente den.

Ligningen for 1973 og 1974 er foretatt i samsvar med skattelovens §84 nr. 3 hvoretter inntekten, når selvangivelse ikke foreligger, kan settes minst 20% høyere enn inntekten foregående år.

Det kan ikke være tvilsomt at det var grunnlag for å beregne 100% tilleggsskatt etter skattelovens §121 nr. 2. Østby har i høyeste grad utvist forsett.

Ved vurderingen av Østbys solvens vil, dersom han anses som eier av de beslaglagte aktiva, verdien av det angivelige Fragonardmaleri og de angivelige Dali-fliser være avgjørende. Det finnes ikke noe forsvarlig grunnlag for å regne med tilnærmelsesvis de maksimumsverdier som Østby mener skal legges til grunn. «Fragonardmaleriet» har Østby opplyst at han selv har kjøpt for kr. 85000. Det er ikke noe grunnlag for å regne med et høyere beløp enn dette, eller i alle fall ikke mer enn kr. 100 000 som konservator Malmanger under bevisopptak har nevnt som mulig omsetningsverdi. For Dali-flisene kan man ikke under noen omstendighet regne med mer enn kr. 150 pr. flis som kunsthandler Bruun-Rasmussen, København, har antydet som den maksimale verdi. Om familien Østby har oppnådd høyere priser ved et par enkeltsalg, kan dette ikke være avgjørende. Verdien av aktiva må derfor reduseres med minst ca. kr. 4500000 i forhold til Østbys anslag, dvs. at aktiva i alt ikke kan være verd mer

Side:1245

enn ca. kr. 500 000. Skattekrav av denne størrelsesorden har Oslo kommune under enhver omstendighet. Det vises til den beregning fra ligningskontoret som alt er referert av den ankende part. Skattebeløpet, inklusive tilleggsskatt og etterligningsrenter, blir selv under forutsetning av så lave inntekter kr. 436892. Når det tas i betraktning at det også er anmeldt andre krav i boet, ca. kr. 270 000 fra andre fordringshavere og ca. kr. 200 000 i tilleggskrav fra Oslo kommune, må Østby anses insolvent selv om ligningen ikke godtas slik den foreligger.

Ankemotpartene, Oslo kommune og Johan Emmar Østbys konkursbo, har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt: Oslo skifteretts kjennelse av 16. januar 1976 stadfestes.

2. Subsidiært: Oslo skifteretts kjennelse av 16. januar 1976 oppheves, og konkursbegjæringen av 15. januar 1976 hjemvises til ny behandling av skifteretten.

3. I begge tilfeller: Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg finner at anken ikke kan føre frem.

Jeg behandler først spørsmålet om hva som skal anses som Østbys bosted. Dette har betydning både for skatteplikten og vernetinget og også en viss betydning for forkynnelsen av konkursbegjæringen. For skatteplikten er bostedet fra og med 1963 til og med 1974 av betydning, mens det når det gjelder verneting og forkynnelse har betydning hvor han bodde i januar 1976. Ved avgjørelsen av sistnevnte spørsmål vil imidlertid hans forhold i årene forut være av vesentlig bevismessig vekt, og jeg finner derfor en samlet fremstilling hensiktsmessig.

Østby sendte i 1961 Oslo folkeregister melding om utflytting til Sverige, og han har ikke senere meldt tilbakeflytting. Han er imidlertid ikke registret som innflyttet i Sverige, og han har ikke meldt utflytting fra Sverige eller innflytting til Frankrike. Han har heller ikke betalt skatt i noen av disse land.

Han skjøtet i 1961 sin boligeiendom, Bergslia 16 i Oslo, over til M. Bergstrøm & Comp. Hans familie har likevel bodd i huset hele tiden, og det er ikke omtvistet at Østby har bodd sammen med familien når han har vært i Norge. Han har ikke i forbindelse med flyttemeldingen eller senere sendt melding til Televerket eller andre etater om flytting. I hvilken utstrekning Østby har oppholdt seg i Oslo etter at han meldte utflytting i 1961, er omtvistet. Det er imidlertid på det rene at han inntil 1969 ledet J. Østby Gravningsfirma A/S som var registrert i Ål i Hallingdal. Selskapets revisor, Kolbenstvedt, har som vitne forklart at han minst en gang hvert år har hatt møter med den ankende part i Bergslia 16 og har gått ut fra at han bodde der. Østby har møtt som partsrepresentant i en rekke søksmål for Oslo byrett i denne tid, vesentlig i forbindelse med gravningsfirmaet. Han opplyser selv at han vanligvis har vært i Oslo også i forbindelse med jul, påske og sommerferie. Han har også ved en rekke anledninger oppgitt Bergslia 16 som sin adresse.

Mens det således hele tiden har vært en klar og varig forbindelse

Side:1246

med boligen i Oslo, foreligger det ikke opplysninger som viser bosetting verken i Sverige eller senere i Frankrike. Den adresse han har oppgitt i Sverige, er hans svigerfamilies eiendom. Han hevder ikke at han har flyttet med seg andre eiendeler enn personlig utstyr og noen bøker. Han hevder heller ikke å ha hatt egen husholdning. Han har bodd hos svigerforeldrene. De opplysninger han har gitt om virksomhet i Sverige, er sparsomme og ikke verifiserbare. Det er neppe grunn til å betvile at han i en viss utstrekning kan ha oppholdt seg hos svigerforeldrene, og han kan muligens også ha hatt en viss virksomhet i Sverige, men det er ikke noe som gir grunn til å anta at han har vært bosatt der.

I Paris har han oppgitt å ha bodd forskjellige steder. Hvilke steder han har bodd før 1972 har han, bortsett fra én adresse, bare angitt så omtrentlig at intet kan verifiseres. Den adresse som det er mulig å finne fram til, er et hotell. Fra 1972 hevder han å ha leid hybel hos Leif Larsen, 362, rue de Vaugirard. Leif Larsen, som er avhørt som vitne ved bevisopptak ved byretten i Paris, kjenner saksøkte, men benekter bestemt at saksøkte har bodd i hans leilighet. Etter det som foreligger, anser jeg det på det rene at saksøkte ikke har hatt noen bolig i Paris, selv om han i årene etter 1968 må antas å ha hatt kortere eller lengre opphold der i forretningsøyemed.

I og med at saksøkte må anses som bosatt i Oslo hele tiden, og også i januar 1976, er Oslo riktig verneting for konkursbegjæringen, konkurslovens §129, jfr. tvistemålslovens §18.

Etter domstolslovens §168 og §169 kunne forkynnelse skje på hans bopel, Bergslia 16 i Oslo. Stevnevitnet traff ikke den ankende part selv da han møtte frem i Bergslia 16 den 15. januar kl. 1600. Skifteretten har lagt til grunn at forkynnelse gyldig er skjedd på bopel for hustru og hjemmeværende myndig sønn. Stevnevitnets påtegning på innkallingen lyder:

«Emmar Joh. Østby's hustru Margit som nektet å ta imot fordi hun ikke visste hvor mannen befant seg og derved var avskåret fra å kunne gi beskjed. Hun lovet dog å ta kontakt med skifteretten. Forkynnelsen ble også påhørt av voksen sønn Jens Emmar.»

Vedheftet denne innkallingen og konkursbegjæringen er en gjenpart av innkallingen med stempel som kan forstås slik at meddelelse er lagt i postkassen, jfr. domstolslovens §166, men denne er ikke underskrevet av stevnevitnet, og det er heller ikke ikke angitt hvor innkallelsen kunne hentes. Det kan således reises en viss tvil om hvorvidt forkynnelsen rent formelt er i orden. Jeg anser imidlertid ikke dette avgjørende, idet jeg finner å kunne legge til grunn at den ankende part er blitt gjort kjent med innkallingen og konkursbegjæringen. Han har erkjent at han var til stede i Bergslia 16 den 15. januar kl. 21 00. Som påpekt av skifteretten, satte han samme dag opp stevning til Oslo byrett om skattekravene og instruerte sin sønn om å levere den neste dag. Jeg er enig med skifteretten i at dette tyder på at han kjente konkursbegjæringen, og finner også at sønnens, Jens Emmar Østbys, opptreden i konkursmøtet tyder på at han handlet etter instruks fra faren. Jeg vil ellers peke på at den ankende parts forklaring om hva han har foretatt seg den 15. januar da

Side:1247

stevningen ble forkynt, er meget lite troverdig. Han hevder at han kom til Oslo med fly fra Bergen om kvelden den 14. januar. Derfra kjørte han med bil til ostmark i Sverige, hvor han overnattet. Neste dag hevder han å-ha kjørt videre fra ostmark, som ligger like over grensen til Norge, til Stockholm. Herfra hadde han, hevdes det, en samtale kl. 1300 med Baumann ved Oslo kemnerkontor. Hva han ellers skal ha foretatt seg i Stockholm, gir han ingen konkrete opplysninger om, men antyder at besøket hadde sammenheng med hans erstatningssak mot den svenske stat. Han var tilbake i Oslo kl. 2100 samme aften, og hadde da skrevet den nevnte stevning på reisen. Han etterlot denne og reiste med natt-toget til København uten å ha snakket med familien, som ikke var til stede da han var innom. Hans forklaring er også på dette punkt lite troverdig, og etter en samlet vurdering finner jeg å måtte legge til grunn at han har vært i Oslo hele dagen, og at han i alle fall er blitt orientert av hustruen eller sønnen om konkursmøtet neste dag.

Jeg tilføyer at hvis Østby hadde forlatt landet uten kjennskap til stevningen og uten at det kunne angis noe om når han ville komme tilbake, kunne situasjonen ligge slik an at konkursbegjæringen kunne ha vært behandlet uten varsel til ham, jfr. konkurslovens §8 annet punktum. Dette finner jeg imidlertid ikke grunn til å gå inn på, idet jeg, som nevnt, legger til grunn at han hadde fått underretning om rettsmøtet.

Jeg går så over til å behandle skifterettens og Høyesteretts adgang til prejudisiell prøvelse av skattekravet i forbindelse med avgjørelsen av konkursbegjæringen. Prøvingen har betydning i to henseender, om Oslo kommune i det hele er konkurskreditor og i tilfelle om kommunens krav har en slik størrelse at de, sammen med Østbys øvrige gjeld, overstiger hans aktiva. Det klare utgangspunkt er at skifteretten kan prøve en konkursrekvirents krav i begge disse henseender. Inntil endringen i 1961 i skattebetalingslovens §48 nr. 5 har det heller ikke vært tvilsomt at dette måtte gjelde også for skattekrav, jfr. Rt-1936-341. Jeg anser ikke den dom i Rt-1957-1027 som kommunen har vist til, avgjørende i denne forbindelse. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å anta at endringen i skattebetalingslovens §48 hvorved det ble fastsatt frister for å få prøvet en ligning ved selvstendig søksmål eller etter utpantning, kan føre til at skifterettens adgang til å foreta en prejudisiell prøving av skattekrav er falt bort. Spørsmålet er overhodet ikke berørt i forarbeidene til endringsloven. Jeg vil peke på at hvis §48 nr. 5 skulle medføre at skattekrav ble endelige i forhold til konkursboet etter utløpet av 6-månedersfristen i §48 nr. 5 første punktum, ville dette medføre at et skattekrav, selv om dets grunnlag var aldri så tvilsomt, måtte medregnes fullt ut i konkurs, og da til skade for de øvrige kreditorer, mens den solvente skattedebitor alltid villa ha adgang til å få prøvet kravet etter utpantning, jfr. §48 nr. 5 fjerde punktum.

Den ankende parts første innsigelse mot skattekravet er at han ikke er skattepliktig i Norge, idet han hevder å ha vært bosatt i utlandet i hele den periode det gjelder. Som jeg alt har gjort rede for, finner jeg at det må legges til grunn at Østby har bodd i Norge hele

Side:1248

tiden. Hans skatteplikt følger da direkte av skattelovens §15 første ledd litra a. Skatteavtalene med Sverige og Frankrike fører ikke til noe annet resultat. Etter begge avtaler er bostedet avgjørende, hvis ikke skattyteren må anses som bosatt i begge land, eller det ellers er tvil. I dette tilfelle foreligger det ikke dobbelt bosted, og franske skattemyndigheter har for øvrig uttrykkelig erklært at Østby ikke kan anses skattepliktig i Frankrike.

Når Østby har vært skattepliktig til Oslo i de år det gjelder, er det på det rene at vilkårene for etterligning er til stede.

Størrelsen av skattebeløpet er ikke avgjørende for kommunens adgang til å begjære konkurs etter konkurslovens §3, men kan være av betydning for vurderingen av Østbys solvens. Det er ved behandlingen av konkursbegjæringen under enhver omstendighet tilstrekkelig å ta standpunkt til om beløpet er så høyt at det, sammen med Østbys øvrige gjeld, medfører at han må anses insolvent. Jeg tilføyer for ordens skyld at det prejudisielle standpunkt som ved avgjørelsen av konkursbegjæringen tas til eksistensen og omfanget av kommunens krav, ikke er avgjørende ved skifterettens senere prøving av fordringene.

Jeg finner at vilkårene for konkursåpning etter konkurslovens §3 i dette tilfelle er til stede uten hensyn til størrelsen av kommunens krav, idet jeg i likhet med skifteretten finner det avgjørende at de aktiva som foreligger, hevdes å tilhøre andre enn Østby.

Når det ikke kan finnes annet til utlegg enn aktiva som skyldneren hevder tilhører andre, og skyldneren ikke påviser at han på annen måte er i stand til å fyldestgjøre sine gjeldsforpliktelser, vil vilkårene for konkursåpning etter konkurslovens §3 etter min mening være til stede.

Østby har sammen med M. Bergstrøm & Comp A/S den 30. januar 1976 påklaget utpantningsforretningene til namsretten. 1 klagen påstås at så vel den faste eiendom Bergslia 16, som de kunstgjenstander det er tatt utpantning i, tilhører M. Bergstrøm & Comp A/S. Den videre behandling av klagesaken for namsretten utstår til konkursbegjæringen er endelig avgjort. For Høyesterett har Østby fastholdt at han ikke eier noen av de aktiva det er tatt utpantning i og heller ikke den samling med fliser med motiv av Salvator Dali som er beslaglagt av konkursboet. Også disse hevdes, så vidt jeg skjønner, å tilhøre M. Bergstrøm & Comp A/S. Den ankende parts anførsel i prosedyren for Høyesterett om at eierforholdet til aktiva må vurderes forskjellig etter hvilket resultat man kommer til med hensyn til skattekravet, er åpenbart uholdbar. Selv om påstanden om at samtlige aktiva tilhører M. Bergstrøm & Comp A/S, fremstiller seg som særdeles tvilsom, vil den stilling Østby og M. Bergstrøm & Comp A/S har tatt, medføre at realisasjon ikke kan finne sted før tvisten om eierforholdet er endelig avgjort, hvilket i alle fall medfører at det vil ta meget lang tid før de forfalte skattekrav kan dekkes. Det kan etter min mening ikke tas hensyn til aktiva som muligens, eller til og med sannsynligvis, vil tilfalle boet, men som på grunn av debitors forhold ikke er tilgjengelige til dekning av fordringshavernes krav, jfr. Rt-1950-1132 som gjaldt midler debitor erkjente å ha, men som han

Side:1249

hadde skjult og som derfor var utilgjengelige for fordringshaverne. Selv om Østby, slik jeg ser det, må anses insolvent uten hensyn til størrelsen av kommunens skattekrav, finner jeg etter partenes prosedyre likevel å burde gå noe inn på verdien av de registrerte aktiva sammenholdt med skattekravene.

Under prosedyren for Høyesterett har Østbys prosessfullmektig lagt frem en oversikt over boets aktiva som viser de maksimale beløp aktiva etter de foreliggende uttalelser, blant annet fra sakkyndige vitner, kan takseres til. Summen av disse maksimumsbeløp er kr. 498684 l. Det angivelige Fragonardmaleri er her oppført med kr. 2 000 000, og Dali-flisene med kr. 27 489 00. Disse verdier må anses helt urealistiske. Østby har opplyst at han i sin tid har kjøpt «Fragonard-maleriet» for kr. 85 000. Når det ikke er sannsynliggjort at maleriet er av Fragonard, er det neppe grunnlag for å sette maleriet til mer enn de kr. 85 000 som det hevdes å være kjøpt for. Om Dali-flisene overhodet har noen verdi som kunst, er tvilsomt. Kunsthandler Bruun-Rasmussen, København, har satt verdien til maksimalt kr. 150 pr. flis, hvilket for samtlige fliser utgjør kr. 168300. Disse to aktivposter må således reduseres med til sammen kr. 44 956 00. Allerede dette medfører en reduksjon av det beløp som Østby har angitt, til kr. 491 241. Imidlertid er også de øvrige aktiva oppført med maksimumsbeløp, og det er grunn til å anta at de priser som kan oppnås ved en realisasjon kan ligge en god del lavere. Verdien av de registrerte aktiva må derfor etter min mening antas å ligge vesentlig under kr. 500 000.

Når det gjelder kommunens skattekrav og innvendingene mot dette, finner jeg innledningsvis grunn til å peke på at det dreier seg om etterligning for i alt 10 år - 1963-1972 - og skjønnsmessig ligning for 2 år - 1973 og 1974, og at de innvendinger Østby har kommet med mot ligningen, ikke gjelder med samme styrke for alle årene.

Østby fikk som tidligere nevnt, varsel om etterligning 27. september 1973 og nytt varsel i brev av 19. oktober 1973. Det ble her blant annet nevnt at det inntil annet ble dokumentert, måtte legges til grunn at han hadde kjøpt og solgt malerier i et slikt omfang at det måtte regnes som næringsvirksomhet. I svarbrev av 27. oktober 1973 hevdet Østby at han ikke var skattepliktig i Norge, og avsluttet med at ligningsvesenet ikke ville få flere svar fra ham.

Siden Østby nektet å gi opplysninger, og fordi hans virksomhet med hensyn til omsetning av kunst var av en slik art at nærmere opplysninger vanskelig lot seg skaffe fra annet hold, hadde ligningsmyndighetene et ytterst mangelfullt materiale å bygge på da etterligningen skulle foretas, og etterligningen må vurderes på denne bakgrunn. Mangler ved grunnlaget for ligningen som skyldes Østbys unnlatelse av å gi opplysninger, kan ikke føre til underkjennelse av ligningen.

Jeg finner at det må kunne legges til grunn at Østbys unnlatelse av å sende selvangivelse og av å betale skatt til Oslo er forsettlig eller grovt uaktsom og at det er adgang til å anvende tilleggsskatt med 100%, jfr. skattelovens §121.

At Østby hevder ikke å ha hatt kjennskap til skattekravene,

Side:1250

finner jeg ikke å kunne legge noen vekt på. Ligningskontoret har sendt etterligningsskatteseddelen i rekommandert brev til Østbys adresse i Oslo. At han har unnlatt å hente brevene, anser jeg under de foreliggende omstendigheter ikke avgjørende.

Selv om det skulle være mangler ved ligningen for enkelte år, finner jeg etter det som foreligger, at det må kunne legges til grunn at Oslo kommune har et skattetilgodehavende som klart overstiger boets aktiva.

Den ankende part har tapt saken i sin helhet og må betale saksomkostninger for Høyesterett. Ankemotpartenes omkostninger utgjør ifølge innlevert omkostningsoppgave kr. 4000. Hertil kommer godtgjørelse for kommuneadvokatens arbeid med saken, herunder prosedyren for Høyesterett. Saksomkostningene settes til kr. 34 000.

Jeg stemmer for slik

dom:

1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostnitiger for Høyesterett beta le i Johan Emmar Østby til Oslo kommune og Johan Emmar Østbys konkursbo i fellesskafødt xx.xx.00 - trettifire tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Lorentzen og Heiberg: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (justitiarius Nils B. Hohle):

Til Oslo skifterett innløp 15. januar 1976 kl. 12.00 en konkursbegjæring fra Kemneren i Oslo mot Emmar Johan østby, Bergslia 16.

Forkynnelse ble foretatt samme ettermiddag kl. 16.00 for debitors hustru og myndige sønn. Sistnevnte har vært tilstede i dagens skiftesamling, følge hans utsagn uoppfordret av faren som må antas ikke å ha fått kunnskap om konkursbegjæringen.

Skifteretten finner at det her foreligger gyldig forkynnelse når forkynnelse har skjedd for hustru og hjemmeværende myndige sønn. Sistnevnte har i retten i dag bestridt at faren var tilstede i hjemmet da forkynnelse fant sted. Faren bor nemlig ikke sammen med sin familie. Jens Østby har imidlertid ikke kunnet oppgi hvilken adresse faren egentlig har.

Etter rettens mening er det ting som tyder på at Emmar Johan østby er gjort kjent med konkursbegjæringen. Han har nemlig instruert sin sønn om å levere stevning i skattesak i stat og kommune idag før konkurssaken skulle opp i skifteretten. Dette er tydeligvis gjort i et forfeilet håp om at konkurssaken dermed skulle stanses.

Når det gjelder sakens reelle side foreligger et meget betydelig skattekrav som forlengst er forfalt. Det er ikke godtgjort at konkursdebitor er i stand til å betale skattekravet. Den utleggsforretning som ble avholdt hos han 14. d.m. viste at, det ikke forelå midler som var tilstrekkelige til å dekke skattekravet. De malerier som er omhandlet i utpantingsprotokollen ble

Side:1251

nevdet å tilhøre andre personer. Etter rettens mening er Emmar Johan Østby insolvent og han må sies i den forbindelse både å være insuffisient og illikvid. Oslo kommunes begjæring om konkursåpning må derfor tas til følge.

Slutning:

Arkitekt og kunsthandler Emmar Johan Østby født xx.xx.1919, adresse Bergslia 16, Oslo 8, hans bo tas under skifterettens behandling som konkursbo. - - -