LB-2000-2850

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-10-19
Publisert:	LB-2000-02850
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 98-11616 A/79 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02850 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00178.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Liv Clemetsen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Roland Kjeldahl).
Forfatter:	Lagdommer Jørgen Brunsvig, formann. Konstituert lagdommer Hedda Remen. Herredsrettsdommer Tore Hagen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35a, Barnevernloven (1992) §4-21, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §39, §44a, §48, §7-4, EØS-arbeidstakerloven (1992) §2-2

Saken gjelder daglig omsorg og samværsrett etter barneloven for åtte år gammel jente som er plassert i fosterhjem etter omsorgsovertakelse med hjemmel i lov om barnevernstjenester.

B og A giftet seg 10. oktober 1992. De flyttet fra hverandre i september 1995 og ble separert ved bevilling fra fylkesmannen 29. februar 1996. De er senere skilt. Datteren C er født *.*.1993. Fra høsten 1995 hadde far den daglige omsorgen for C, mens mor hadde samværsrett. Etter avtale mellom partene i januar 1996 hadde mor deretter samvær med C snaut halvparten av tiden. C og far bodde i en lengre periode på Rachel Grepp-heimen etter vedtak av barneverntjenesten. Foreldreansvaret for C har hele tiden vært delt.

Far reiste ved stevning 1. oktober 1996 til Oslo byrett søksmål med krav om å bli tilkjent den daglige omsorgen for C m.v. Han nedla samtidig påstand om midlertidig avgjørelse om den daglige omsorgen, og om at mor ikke skulle ha rett til samvær under henvisning til at hun var psykiske syk. Ved rettsforlik 26. november 1996 ble det fastsatt at far skulle ha den daglige omsorgen inntil omsorgsspørsmålet var rettskraftig avgjort, at mor skulle ha samværsrett fra torsdag etter barnehagetid til mandag morgen, og at far skulle varsles dersom mor var ute av stand til å ta seg av C på grunn av sin sykdom.

Ved Oslo byretts dom 28. april 1997 fikk mor den daglige omsorgen for C. Far ble tilkjent samværsrett hver onsdag etter barnehagetid til neste morgen, annenhver helg samt i ferier. Byrettens avgjørelse ble stadfestet ved Borgarting lagmannsretts dom 24. april 1998. Rettsavgjørelsene var i overensstemmelse med tilråding fra psykiater Hans Jørgen Nyrerød og psykolog Knut Rønbeck som var oppnevnt som sakkyndige for begge instanser. Begge dommene ble avsagt under tvil under henvisning til mors tilbakevendende alvorlige psykiske sykdom.

Mor stanset i oktober 1998 Cs samvær med far. Ved kjennelse 4. mai 1999 besluttet Oslo namsrett ikke å ta begjæring fra far etter barneloven §48 om tvangsfullbyrdelse av samværsretten til følge. Namsretten kom under tvil til at det måtte anses umulig å oppfylle samværsretten da far var mistenkt for seksuell aktivitet overfor C.

Ved stevning av 22. desember 1998 reiste far på nytt søksmål mot mor med påstand om å bli tilkjent omsorgen for C, og at mor gis samværsrett fastsatt etter rettens skjønn, subsidiært at han selv skulle tilkjennes samvær med C. Samtidig begjærte han midlertidig avgjørelse om rett til samvær med C inntil rettskraftig avgjørelse i hovedsøksmålet forelå. I saksforberedende møte ble det inngått midlertidig avtale om samvær for far under tilsyn.

Oslo byrett avsa 26. mai 2000 dom i saken med slik domsslutning:

1. B skal ha den daglige omsorgen for datteren C, f. *.*.93.

2. A skal ha samvær med C under tilsyn en gang pr. måned a tre timer.

3. A betaler innen 2 - to - uker fra domsavsigelsen sakens omkostninger til Staten med kr 43.860,- - kroner førtitretusenåttehundreogseksti 00/100, og til B med kr 300,- - kronertrehundre 00/100, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente til betaling skjer.

Dommen var i overensstemmelse med tilrådingen fra den rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Siv Leganger. A har i rett tid påanket byrettens dom.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 11. - 13. september 2001. Ankende part og begge prosessfullmektigene møtte. Ankemotparten møtte ikke på grunn av sykdom. Hun ble ansett å ha gyldig forfall etter at legeerklæring var innhentet. Lagmannsretten fant at saken ville bli tilfredsstillende opplyst på tross av hennes forfall og fremmet saken. Det ble avhørt 15 vitner, herunder psykologene Katrin Koch, Siv Leganger og Knut Rønbeck. Den rettsoppnevnte sakkyndige, psykiater Pål Abrahamsen, var til stede under bevisførselen og avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saken står i en noe endret stilling for lagmannsretten. Fylkesnemda for sosiale saker, Oslo og Akershus traffødt xx.xx.2001 vedtak med slik slutning:

1. Oslo kommune, Sagene-Torshov barneverntjeneste, overtar omsorgen for C, født *.*.93.

2. C plasseres i egnet fosterhjem.

3. C blir boende hos sin mormor inntil egnet fosterhjem er funnet.

4. B gis rett til samvær med C annenhver uke i fem timer det første året, deretter en dag i måneden i fem timer. Barneverntjenesten kan føre tilsyn under samvær.

5. A gis rett til samvær med C en dag i måneden i tre timer. Barneverntjenesten kan føre tilsyn under samvær.

Når det gjelder det nærmere saksforhold, vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

Det er best for C at far har omsorgen. Mor er alvorlig psykisk syk og har gjentatte ganger vært psykotisk. Det vises til rapporter fra barneverntjenesten blant annet i forbindelse med hjemmebesøk hos mor og utredningen fra psykolog Katrin Koch.

Far hadde hovedansvaret for C da hun var liten. Han har fortsatt nær kontakt med C. Kontakten var omfattende frem til mor stanset samværene i oktober 1998. Han har gjort det som har vært mulig for å holde kontakten med C også etter dette.

Far kan tilby C et godt oppvekstmiljø sammen med sin samboer. De kan sørge for stabilitet og forutsigbarhet. Far representerer ikke normer som kan være til skade for C. I den forrige saken far anla om den daglige omsorgen, var både byretten og lagmannsretten i tvil om resultatet. Alvoret av mors sykdom kan ikke ha vært kjent for psykolog Siv Leganger, som var oppnevnt som sakkyndig for byretten i nærværende sak.

Far bestrider på det sterkeste beskyldningene om at han skal ha begått seksuelle overgrep mot C. Dette understøttes av dommeravhøret av C og politiets henleggelse av anmeldelsen mot ham under henvisning til at intet straffbart forhold var funnet bevist. Fylkesnemda fant i vedtaket av 6. september 2001 at det ikke var kommet frem opplysninger som ga grunn til å legge vekt på mistanken om seksuelt misbruk.

Det er skadelig for C å vokse opp i et miljø hvor hun stadig blir presset til å påstå at slike overgrep fant sted. Det vises til forklaringene fra helsesøster og SFO-leder om mors gjentatte og uheldige utspill angående dette.

Far har evne til samarbeid og er mottakelig for råd når det gjelder den praktiske omsorgen for C. Tidligere episoder tilsier ikke noe annet. Miljøet på Rachel Grepp-heimen var imidlertid sterkt kvinnedominert og vanskelig å tilpasse seg for en mann. Fars forklaring angående sin tidligere livshistorie ble misforstått som følge av språkproblemer. Det var ikke grunnlag for de negative karakteristikkene i utredningen fra Rønbeck og Nyrerød, som også Leganger la til grunn for sin utredning.

Det er av vesentlig betydning at far får medhold i spørsmålet om daglig omsorg etter barneloven. Han kan da utta stevning i spørsmålet angående omsorgsovertakelse etter lov om barneverntjenester. Far ønsker å bli vurdert i forhold til daglig omsorg for C. Barneverntjenesten har unnlatt å vurdere ham som mulig omsorgsperson.

Subsidiært gjøres gjeldende at far eventuelt må gis en omfattende samværsrett.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

A skal ha omsorgen for datteren C f. *.*.93. B skal ha samvær med C fastsatt etter rettens skjønn.

Subsidiært:

A tilkjennes samvær med C hver torsdag etter skoletid til levering fredag morgen på skolen, annenhver helg fra torsdag etter skoletid til mandag morgen med levering på skolen og for øvrig som bestemt av Oslo byrett i dom av 28.04.97 hva angår ferier.

I begge tilfeller:

B dømmes til å betale sakens omkostninger til A samt til det offentlige for begge rettsinstanser.

Ankemotparten, B, har i hovedsak anført:

Det er til Cs beste at mor fortsatt har den daglige omsorgen etter barneloven. Det er et spesielt og nært forhold mellom C og mor. Mor er en ressurssterk person og fungerer godt som omsorgsperson når hun er frisk.

Mor er manisk depressiv. Periodene med alvorlig sykdom og psykose har normalt inntrådt ca to ganger pr. år og vært kortvarige. Mor har innsikt når det gjelder sin sykdom. Hun har sørget for å kontakte Cs mormor i forkant av periodene der sykdommen har vært i ferd med å bryte ut på nytt. Forverringen av mors sykdom i den senere tid skyldes den belastning hun opplever i forbindelse med søksmålene fra far og barnevernsaken om omsorgsovertakelse. Hun var før dette inne i en god periode.

Mor samarbeider godt både med Cs mormor og med barnevernet. C har nå en god omsorgssituasjon. Hun trives godt hos mormor.

Det ville være svært uheldig å overføre omsorgen til far. Far er ikke egnet som omsorgsperson. Han fortalte en uriktig historie om sin fortid både til mor og til barnevernet. Under oppholdet ved Rachel Grepp-heimen viste han liten evne til å ta imot råd angående omsorgen for C og til å gi henne nødvendig praktisk oppfølgning. Hans rigide syn på grensesetting er uheldig. Erklæringen fra psykiater Pål Abrahamsen er for ensidig fokusert på spørsmålet om seksuelle overgrep. Erklæringen er på flere punkter heller ikke dekkende for det mor og mormor ga uttrykk for.

Fars omsorgsevne er uansett usikker. Det vises også til hans alternative livsførsel. Det arbeides nå for å få ny vurdering av anmeldelsen av far for seksuelle overgrep.

C kan ikke tenke seg å bo hos far. Det vises til vitneforklaringen fra talspersonen oppnevnt i forbindelse med behandlingen av spørsmålet om omsorgsovertakelse for fylkesnemda. Barnets syn må uansett tillegges vekt når det er blitt over åtte år, jf som eksempel Gulating lagmannsretts dom av 16. februar 2001. [ LG-2000-01797 ]

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. B og / eller staten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, men med en noe annen begrunnelse.

Avgjørelsen av spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for C etter barneloven, vil ikke umiddelbart få konsekvenser for hennes omsorgssituasjon. Spørsmålet om omsorgsovertakelsen skal opprettholdes må eventuelt avgjøres etter reglene i lov om barneverntjenester, og er ikke gjenstand for behandling i nærværende sak.

Lagmannsrettens avgjørelse nå i tvisten mellom foreldrene regulerer omsorgsspørsmålet dersom omsorgsovertakelsen senere faller bort. Dertil kommer at den som vil reise søksmål med krav om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse, helt eller delvis må ha den daglige omsorgen etter barneloven, jf Rt-1998-912. Far har gitt uttrykk for at han ønsker å reise slik sak etter lov om barneverntjenester §4-21.

Avgjørelsen av «kvar barnet skal bu fast», d.v.s. hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen, skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet, barneloven §35a første ledd, jf §34 tredje ledd fjerde punktum. Spørsmålet om hvem av foreldrene C skal bo hos fast ble avgjort ved Borgarting lagmannsretts dom av 24. april 1998. En slik rettsavgjørelse kan bare endres dersom «særlege grunnar» taler for det, jf barneloven §39 annet ledd annet punktum. Bestemmelsen innebærer krav om konkret og påviselig grunn for å fastsette en endring i forhold til den tidligere dom. Formålet med bestemmelsen er å skape ro om avgjørelsene.

Det foreligger flere sakkyndige vurderinger av C. Samtlige beskriver C som velfungerende og moden for alderen. Hun oppfattes som flink både faglig og sosialt. Psykolog Katrin Koch, som foresto utredningen for barneverntjenesten ved siste årsskifte, fant imidlertid at C også bærer preg av å være en forstrukket unge som står i fare for skjevutvikling. Dette har sammenheng med mors ustabile livssituasjon i de senere år som følge av psykisk sykdom og rusmisbruk. C har opplevd utrygghet og dels følt at hun har måttet ta ansvar for mor. Koch konkluderte derfor med at C nå har sterkt behov for en stabil omsorgssituasjon fremover. C trenger å vite hvor hun skal være for dermed å oppnå trygghet i forhold til sine primære omsorgsgivere. Den rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, psykiater Pål Abrahamsen, vurderer henne på tilsvarende måte blant annet med grunnlag i de undersøkelsene han foretok på forsommeren i år. På bakgrunn også av vitneforklaringer m.v. legger lagmannsretten disse beskrivelsene av Cs situasjon i dag til grunn.

Det er foretatt flere vurderinger av hver av foreldrenes omsorgsevne. Psykolog Knut Rønbeck og psykiater Hans Jørgen Nyrerød avga sakkyndige utredninger 23. mars 1997 og 20. mars 1998 i forbindelse med den forrige rettssaken angående daglig omsorg m.v. De konkluderte den gang med at det heftet betydelige mangler ved begge foreldrenes omsorgsevne. Når det gjelder far, konkluderte de med at han har en begrenset sosial tilpasning på tross av gode intellektuelle forutsetninger. De viste til at han ikke skaffet seg arbeid, at han fremsto som lite lydhør overfor andre, samarbeidet dårlig med de ansatte under oppholdet ved Rachel Grepp-heimen, og at han angivelig så vel overfor mor som overfor barneverntjenesten over tid skulle ha fastholdt en feilaktig forklaring om viktige perioder i sitt liv forut for flyttingen til Skandinavia.

Når det gjelder mor, ble det særlig vist til at hun har tilbakevendende psykotiske perioder. Rønbeck og Nyrerød tilrådde imidlertid at C skulle bo fast hos mor. Sykdomsperiodene ble antatt normalt å være av kort varighet. Mor ble ansett for å fungere godt som omsorgsperson når hun var frisk. Mor har et sterkt sosialt nettverk. Familien har bistått i omsorgen i mors sykdomsperioder. Ytterligere ble det lagt vekt på at mor evnet å samarbeide med barnevernet.

I erklæring av 1. oktober 1999, forut for byrettens behandling av nærværende sak, kom psykolog Siv Leganger til samme konklusjon som Rønbeck og Nyrerød. Leganger vurderte i hovedsak hver av foreldrenes omsorgsevne på samme måte som de tidligere sakkyndige. Mors helsetilstand var på dette tidspunkt bedre. Dette ble antatt å ha sammenheng med endret medikamentell behandling. Dertil la Leganger vekt på at C ga uttrykk for at hun hadde vært utsatt for seksuelt preget aktivitet i samvær med far, og at hennes fremstilling fremsto som troverdig.

Abrahamsens mandat for lagmannsretten var å uttale seg om hvem av partene som skal ha den daglige omsorgen for C, og om eventuell samværsrett for den andre av foreldrene. Abrahamsen har under tvil tilrådd at C skal bo fast hos far. I henhold til mandatet la han en isolert vurdering av hver av foreldrene som omsorgsbase til grunn for sin tilråding. Abrahamsen kom til at mors omsorgsbase nå er lite tilfredsstillende. Som følge av langvarig sykdom og mulig periodisk rusmisbruk ble hun ansett for å være avhengig av tilnærmet kontinuerlig assistanse. Bistand fra familien, i første rekke Cs mormor, har i utstrakt grad vært nødvendig i den senere tid. Det var derfor grunn til bekymring for Cs tilknytningsutvikling. Fars omsorgsbase ble ansett langt mer ordnet, selv om han har innrettet seg nokså uvanlig i forhold til alminnelige samfunnsverdier. Abrahamsen forutsatte imidlertid at retten, som ham, ikke finner det trolig at far vil gjøre seg skyldig i seksuelle overgrep.

Fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akershus traffødt xx.xx.2001 vedtak om at barneverntjenesten overtar omsorgen for C, og at C plasseres i fosterhjem, midlertidig hos mormor inntil barneverntjenestens utredning om fosterhjemsplasseringen er avsluttet. Omsorgsovertakelsen har sammenheng med at mors omsorgsevne har vært svak det siste året. Mor har i hele sitt voksne liv hatt psykiske problemer. Hun har vært innlagt ved psykiatrisk sykehus en rekke ganger. Av vedtaket fremgår videre at mors diagnose er noe usikker, men det har blant annet vært antatt å foreligge manisk depressiv psykose og personlighetsforstyrrelse. I perioder har hun også misbrukt ulike rusmidler. Lagmannsretten vil komme tilbake til sin vurdering av hver av foreldrenes omsorgsevne i det følgende.

C har siden midten av februar i år bodd fast hos mormor. Hun har dermed kunnet fortsette på - - skole og har bevart sin vennekrets. Både klassestyrer og lederen av SFO har registrert at C fikk et mer stabilt humør etter flyttingen til mormor, og at hun ikke minst siden sommerferien har fungert veldig bra på skolen.

Lagmannsretten er kommet til at det er sannsynlig at omsorgsovertakelsen vil vare i lang tid fremover, og at C i denne perioden vil bo i fosterhjem. Det vises til forklaringene fra Koch og Abrahamsen om Cs behov for en stabil og forutsigbar omsorgssituasjon. Videre vises til begrunnelsen i fylkesnemndas vedtak samt vitneforklaringen fra saksbehandleren i barneverntjenesten. Ved vurderingen av hva som er best for C etter barneloven §35a, jf §34 tredje ledd 4. punktum er det på denne bakgrunn av betydning hvilken evne og vilje hver av foreldrene vil ha til å samarbeide med barneverntjenesten og fosterhjemmet, jf Rt-2000-1351.

Etter lagmannsrettens oppfatning er mor den av foreldrene som klart må antas å ha best evne til å samarbeide med barneverntjenesten og fosterhjemmet. Barneverntjenesten har mer eller mindre tett fulgt opp familien helt fra mor var gravid med C. Mor har vært mottakelig for bistand i sine sykdomsperioder. Hun har vist forståelse for at C har behov for en mer forutsigbar tilværelse enn det hun selv er i stand til å tilby. Mor gjorde overfor fylkesnemnda gjeldende at hun innså at fosterhjemsplassering var til Cs beste, og hun har opptrådt i overensstemmelse med dette. C er nå midlertidig plassert i fosterhjem hos mormor. Mor og mormor har hatt et nært samarbeid når det gjelder omsorgen for C i hele hennes oppvekst.

Far ønsker nå å få den daglige omsorgen etter barneloven for å kunne reise sak om opphevelse av omsorgsovertakelsen. Et slikt søksmål vil åpenbart virke som en belastning på C i den nåværende situasjon. Far har tidligere gitt uttrykk for at han vil fortsette sin kamp for å bli vurdert som omsorgsperson så langt som mulig. Nye søksmål vil etter lagmannsrettens oppfatning klart kunne virke uheldig i den nåværende situasjon hvor C endelig vil få mulighet for stabilitet og forutsigbarhet i forhold til sine nærmeste omsorgsgivere. Nevnte forhold tilsier at far ikke bør få den daglige omsorgen for C. Det foreligger for øvrig et uttalt motsetningsforhold mellom far og mormor, hvor C som nevnt midlertidig er plassert i fosterhjem.

Etter lagmannsrettens oppfatning er mor den av foreldrene som C klart er nærmest knyttet til. Mors mangelfulle fungering i perioder som følge av sykdom, og risikoen for misbruk av rusmidler, er i den aktuelle situasjonen av underordnet betydning.

Lagmannsretten viser ytterligere til at det har vært liten kontakt mellom C og far i de senere år. Han har bare sett henne seks ganger det siste halvannet året. Etter fars oppfatning skyldes dette at mor og hennes familie ikke har villet følge opp hans rett til samvær. Tilknytningen mellom C og far er uansett ikke lenger så sterk som tidligere. Dette har imidlertid i første rekke sammenheng med andre forhold. Abrahamsen har i sin forklaring for lagmannsretten vist til at det er sannsynlig at C idag opplever det som en realitet at far ved et par anledninger i 1998 utsatte henne for seksuelt preget aktivitet. Hvorvidt dette faktisk skjedde er etter rettens oppfatning nå vanskelig å fastslå, og blir slik saken ellers står uansett av mindre betydning for avgjørelsen av spørsmålet om den daglige omsorgen. Hennes opplevelse av handlingene i dag taler uansett mot at far skal få omsorgen.

På bakgrunn av tidligere sakkyndige utredninger, fars forklaring for lagmannsretten m.v. fremstår det dertil som om far i noen utstrekning har mangelfull evne til å se konflikttemaer i et annet perspektiv enn sitt eget, og dermed til også å se Cs behov.

C har blant annet overfor de sakkyndige som i år har utredet saken for henholdsvis barneverntjenesten og lagmannsretten og sin talsperson oppnevnt i medhold av lov om barneverntjenester §7-4 m.v. bestemt gitt uttrykk for at hun ikke ønsker å bo hos far. Når det gjelder et barn på åtte og et halvt år, er også dette et moment av betydning. Det vises i denne forbindelse også til at så vel sakkyndige som vitner har gitt uttrykk for at C er moden for alderen.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten etter dette kommet til at det er best for C at mor fortsatt har den daglige omsorgen etter barneloven. Hver av foreldrenes evne til å samarbeide med barneverntjenesten er i denne forbindelse tillagt særlig vekt.

Spørsmålet om samvær mellom far og C vil så lenge omsorgsovertakelsen varer i praksis bli regulert av bestemmelser truffet i medhold av lov om barneverntjenester. Samværsrett etter barneloven vil imidlertid blant annet få betydning dersom vedtaket om omsorgsovertakelse faller bort.

Selv om Cs holdning til samvær med far nå kan være komplisert, legger lagmannsretten til grunn at samvær vil være til beste for henne, jf barneloven §44a tredje ledd 4. punktum. C føler åpenbart fortsatt en tilknytning til far. Han kan på mange måter representere en ressurs for henne. C har videre et positivt forhold til fars samboer. Samvær med far vil kunne bidra til stabilitet og forutsigbarhet i forhold til hennes tilknytning til far og hans samboer. For at samværene skal bli en positiv opplevelse for C, må hun imidlertid bli forberedt på dette på en egnet måte.

Lagmannsretten peker videre på at far overfor C må avstå fra å kommentere tvistetemaene knyttet til omsorgen m.v. Konfliktnivået mellom foreldrene og den manglende tillit de i dag gir uttrykk for å ha til hverandre, tilsier at samværene bør skje under tilsyn. Lagmannsretten finner at samvær en gang pr. måned i tre timer, slik som fastsatt av byretten, er til beste for C.

Det understrekes at beslutningen om at samvær skal skje under tilsyn ikke har noen sammenheng med beskyldningene om at far skal ha begått seksuelle overgrep i 1998. Lagmannsretten vil imidlertid peke på at eventuell bearbeiding av Cs opplevelse av seksuelle overgrep fra far må bli foretatt av kvalifisert personell, og at mor og hennes familie må forholde seg til disse spørsmål ut fra de råd som blir gitt i denne forbindelse.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i resultatet når det gjelder byrettens omkostningsavgjørelse. Avgjørelsen kan ikke ha budt på tvil, ikke minst slik hver av partenes omsorgsevne fremsto så vel da stevningen ble inngitt som da byrettens dom ble avsagt.

Anken har vært forgjeves. Den ankende part pålegges å betale motpartens nødvendige saksomkostninger i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, da unntaksbestemmelsene ikke finnes anvendelige. Heller ikke lagmannsrettens avgjørelse har budt på tvil. Advokat Kjeldahl har inngitt omkostningsoppgave på i alt kr 50.522, hvorav kr 5.834,50 er merverdiavgift for arbeid utført etter 1. juli 2001. Omkostningskravet utgjør i sin helhet salær. Det er ikke innkommet innsigelser mot omkostningskravets størrelse, og lagmannsretten legger det til grunn. Den rettsoppnevnte sakkyndige, psykiater Pål Abrahamsen, ble oppnevnt etter begjæring av den ankende part. Andel av omkostningene til den sakkyndige inngår da ikke i de utgifter ankemotparten skal ha erstattet.

Ankemotparten har hatt fri sakførsel. Saksomkostningene skal derfor, med unntak av egenandelen, betales til staten. Egenandelen utgjør kr 300 med tillegg av 25 prosent av de totale rettshjelpkostnader, fratrukket merverdiavgift, jf forskrift til lov om fri rettshjelp §2-2. Samlet egenandel utgjør etter dette kr 300 med tillegg av 25 prosent av kr 44.687,50 d.v.s. kr 11.472. Restbeløpet på kr 39.050 blir å tilkjenne det offentlige.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale 11.472 - ellevetusenfirehundreogsyttito - kroner til B og 39.050 - trettinitusenogfemti - kroner til staten i saksomkostninger for lagmannsretten. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er to - 2 - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.