LB-2000-3247

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-02-09
Publisert:	LB-2000-03247
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ytre Follo herredsrett Nr 00-00335 M - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03247 M/03.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Konstituert statsadvokat Anne Marstrander) mot A (Forsvarer: Advokat Steinar Wiik Sørvik).
Forfatter:	Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Svein Dahl. Sorenskriver Einar Thomesen. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §266, §317, §222, §257, §258, §260, §52, §60, §62, §63, Legemiddelloven (1992) §24, §31

Statsadvokatene i Oslo satte 3. mai 2000 A, født *.*. 1970, under tiltale ved Ytre Follo herredsrett for forbrytelse mot:

I

Straffeloven §257, jf. §258,

for å ha borttatt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden, idet tyveriet anses som grovt, særlig fordi det er forøvet ved innbrudd, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Torsdag 4. februar 1999 ca kl. 1030 på X gård på - - i Frogn kommune, banet han seg adgang til våningshuset på gården ved å knuse et vindu, og borttok fra stedet et pengeskap som blant annet inneholdt til sammen ca kr 100.000,- i kontanter, en mengde smykker, gamle noteark, samt en rekke andre gjenstander.

Subsidiært Straffeloven §317 første ledd,

for å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i byttet av en straffbar handling, eller å ha ytet bistand til å sikre slikt utbytte for en annen, og som å yte bistand regnes blant annet det å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere utbyttet eller tjeneste som trer istedenfor utbyttet.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Onsdag 10. februar 1999 om formiddagen i Oslo, tansporterte han i en bil gjenstander som stammer fra det grove tyveriet fra X gård 4. februar, bla. noteark og smykker. Disse avhendet han til eieren B mot kr 65.000,-

II

Straffeloven §266 første ledd,

for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, ved rettsstridig atferd eller ved å true med slik atferd, å ha tvunget noen til å foreta en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Mandag 8. februar 1999 ringte ham flere ganger til B, og tilbød seg å tilbakelevere div. gjenstander som var stjålet fra Bs bopel 4. februar 1999, mot at B betalte kr 100.000,- for gjenstandene. B skaffet til veie kr 65.000,- som han overleverte ham, mot å få tilbake de stjålne eiendelene.

III

Straffeloven §260 første ledd og tredje ledd,

for uten å høre til den berettigedes husstand eller være i hans tjeneste, rettstridig å ha tatt en motorvogn og brukt eller forføyet over den, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dett:

Onsdag 3. februar 1999 i - - veien 55 i Oslo, tok han Telenor sin Volkswagen Transporter Syncro med reg. nr. - - og kjørte med denne blant annet til Frogn.

IV

Legemiddelloven §31, annet og fjerde ledd, jf. §24 første ledd,

for uten lovlig atkomst å ha vært i besittelse av eller brukt narkotika mf., eller medvirket til dette, jf. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.06.1978 og Helsedirektørens narkotikaliste,

hvoretter blant annet marihuana skal regnes som narkotika.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Onsdag 10. februar 1999 i - - g. 49 i Oslo, var han i besittelse av en sigarett inneholdende mariuhana.

Ytre Follo herredsrett avsa 28. september 200 dom med slik domsslutning:

1. A, f. *.*.70 dømmes for overtredelse av straffeloven §257, jf §258, straffeloven §266 første ledd og legemiddelloven §31, annet og fjerde ledd jf §24 første ledd alt sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 8 - åtte - måneder. Til fradrag i straffen går 30 dager utholdt i varetekt jf straffeloven §60.

2. A frifinnes for tiltalen post III, straffeloven §260, første og tredje ledd.

3. A dømmes til å erstatte det offentliges saksomkostninger med kr 5.000,- kronerfemtusen-.

A har anket til Borgarting lagmannsrett over bevisbedømmelsen knyttet til domfellelsen for grovt tyveri og over lovbruken for så vidt han er dømt for utpressing.

Lagmannsretten bemerker:

A er tiltalt, og dømt i herredsretten, for grovt tyveri fra X gård på - - i Frogn slik som beskrevet i tiltalens punkt I. Tyvene kom seg inn i våningshuset på gården ved å knuse et vindu, og de tok med seg et pengeskap som inneholdt 80-100.000 kroner i kontanter samt smykker, gamle noteark og andre gjenstander. Pengeskapet ble senere funnet i sjøen, men det meste av verdigjenstandene var da borte.

Tiltalte har forklart at han fikk i oppdrag av en bekjent, som han ikke vil oppgi navnet på, å tilby fornærmede, B, å kjøpe tilbake en rekke av de stjålne gjenstandene. Han mottok i denne sammenheng disse gjenstandene til oppbevaring, og han erkjenner heleri i denne forbindelse. Han nekter å ha hatt noen befatning med selve tyveriet.

Påtalemyndigheten har anført at det må anses bevist ut over rimelig tvil at tiltalte var med på selve tyveriet. Aktor har blant annet pekt på at tiltalte satte inn 36.000 kroner på sin bankkonto ca klokken 1600 samme dag som innbruddstyveriet skjedde, at han ikke har vært villig til å oppgi navnet på sin oppdragsgiver og at han ikke har alibi for det tidsrommet innbruddet må ha skjedd. Tiltalte har forklart at han ikke ønsker å oppgi navnet på sin oppdragsgiver på grunn av det han har oppfattet som trusler fra vedkommende. Han har videre forklart at han mottok 36.000 kroner fra samme person 3. februar 1999, altså dagen før innbruddet fant sted, som ledd i tilbakebetaling av et beløp han hadde lånt vedkommende.

Aktor i saken for herredsretten påsto frifinnelse under hovedforhandlingen, ettersom han mente bevisene ikke ga grunnlag for fellelse for grovt tyveri. Tiltalte ble likevel dømt i herredsretten. Lagmannsretten finner enstemmig at det ikke er bevist ut over rimelig tvil at tiltalte deltok i innbruddstyveriet. Han frifinnes derfor for den prinsipale tiltalen i tiltalebeslutningens punkt I. Han dømmes i samsvar med sin egen forklaring og bevisene ellers i saken for forbrytelse mot straffeloven §317 første ledd om heleri. Tiltalte har forsettlig ytet bistand til å sikre en annen utbyttet av en straffbar handling ved å oppbevare og selge det, og han har også selv fått del i utbyttet ved etter avtale å beholde 20.000 kroner av kjøpesummen.

Anken over lovbruken gjelder domfellelsen for forbrytelse mot straffeloven §266 første ledd om utpressing. Forholdet er i tiltalebeslutningen beskrevet slik at tiltalte mandag 8. februar 1999 ringte flere ganger til B og tilbød seg å levere tilbake diverse gjenstander som stammet fra tyveriet, mot at B betalte 100.000 kroner for gjenstandene. B skaffet til veie 65.000 kroner, som han overleverte til A, mot å få tilbake de stjålne eiendelene.

Da B mottok telefonen fra tiltalte, tok han kontakt med politiet. Pengene som ble benyttet til å kjøpe tilbake gjenstandene, skaffet politiet til veie. Tiltalte overleverte gjenstandene til B på en parkeringsplass på Røa i Oslo. Noe senere på dagen ble tiltalte pågrepet av politiet.

Forsvareren har anført at forholdet ikke rammes av straffeloven §266 første ledd slik det er beskrevet i herredsrettens dom. Fornærmede er ikke «tvunget» til å betale noe til tiltalte. Partene har diskutert spørsmålet om tilbakekjøp, herunder prisen, som ble redusert. Tilbakekjøp av stjålne gjenstander er ikke uvanlig, og forsikringsselskapene forsøker ofte å foreta slike transaksjoner. Det er ukjent at noen skal ha blitt tiltalt for utpressing i denne sammenheng. Verken i «Skrik»-saken eller i saken om det stjålne Munch-bildet «Portrettstudie», som gjaldt helt tilsvarende situasjoner med heleri i forbindelse med tilbud om tilbakesalg av stjålne malerier, har Høyesterett vært inne på at forholdet skulle subsumeres under straffeloven §266. En gjennomgang av rettspraksis viser at domfellelser etter denne bestemmelsen rammer tvang av en eller annen fysisk art, og at en framgangsmåte som i denne saken ikke omfattes av tvangsbegrepet i §266 første ledd og §222.

Påtalemyndigheten har anført at herredsrettens lovbruk er riktig, og vist til herredsrettens begrunnelse.

Lagmannsretten bemerker at for å dømmes etter straffeloven §266 første ledd må tiltalte ha opptrådt rettsstridig eller ha truet med å opptre rettsstridig, og ved dette tvunget fornærmede til å foreta en handling, nemlig betalingen av tyvegodset. Forsvareren har erklært seg enig med påtalemyndigheten i at det foreligger rettsstridig atferd fra tiltaltes side, og lagmannsretten er enig i at det foreligger en trussel om slik atferd. Selv om tiltaltes heleri allerede er fullbyrdet ved at han har fått hånd om de gjenstandene som skal selges tilbake, rammes han av §266 når han stiller betaling som betingelse for å levere tyvegodset tilbake. Det foreligger her en trussel om rettsstridig atferd i form av en trussel om at heleriet, det vil si den ulovlige besittelsen av tyvegodset, vil fortsette hvis fornærmede ikke betaler. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at dette er å «true» i lovens forstand, jf Kjerschows definisjon i Almindelig borgerlig straffelov (1930) side 559 i tilknytning til det tilsvarende uttrykket i tvangsbestemmelsen i straffeloven §222 første ledd: «Å «true» med noget vil si hos en annen å fremkalle forestillingen om et onde, som stilles ham i utsikt og hvis hitførelse avhenger av den truendes vilje.....».

Videre er det et vilkår for straffbarhet at tiltalte «ved» å true med rettsstridig atferd «tvinger» fornærmede til å foreta en handling, i dette tilfellet å overlevere en sum penger til betaling av tyvegodset. Betalingen må være forårsaket av tvang. Med «tvang» menes i vanlig juridisk språkbruk bruk av fysiske eller psykiske midler mot en person med det resultat at vedkommendes bevegelses- eller handlefrihet begrenses, jf Jon Gisle med flere: Jusleksikon (1999) side 298. Man kan være tvunget til noe selv om det i og for seg sto i ens makt ikke å gi etter for trusselen. Det klare tilfellet av (penge-) utpressing er krav om løsepenger overfor de pårørende til en kidnappet med trussel om å skade den kidnappede. Tvangen og trusselen om rettsstridig atferd kan imidlertid også knytte seg til gjenstander slik som i dette tilfellet. Derimot er man utenfor tvangstilfellene hvis fornærmede anser seg tilstrekkelig hjulpet ved at tilsvarende gjenstander som de som er stjålet, kan skaffes på det alminnelige markedet. Her blir spørsmålet for fornærmede, når han vurderer om han skal følge tyvens/helerens oppfordring, hvordan han mest hensiktsmessig og økonomisk gunstigst kan bli stilt som om tyveriet ikke var begått, og da kan man vanskelig si at det foreligger noen tvangssituasjon. I tråd med dette vil det kunne være grensetilfeller med hensyn til hva som anses straffbart i forhold til §266. Men det går fram av herredsrettens dom at fornærmede i dette tilfellet anså en del av de stjålne gjenstandene som uerstattelige. Det var blant annet arvegods, smykker fornærmede hadde gitt sin kone gjennom et langt ekteskap og gamle noter skrevet ned av fornærmedes far. Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn klart at tiltalte gjennom sin handlemåte begrenset fornærmedes handlefrihet på en slik måte at fornærmede i bestemmelsens forstand må anses tvunget til å betale det beløpet som ble avtalt. At trusselen om rettsstridig atferd er satt fram i form av et tilbud, må da være uten betydning for den strafferettslige bedømmelsen. Det samme må gjelde det forholdet at omfanget av tvangen, det vil si utpressingsbeløpets størrelse, var gjenstand for forhandlinger.

Utpressingen ble fullbyrdet ved at fornærmede betalte beløpet til tiltalte. At pengene var skaffet til veie av politiet, må være uten betydning for lovbruken: Ved betalingen oppstod det fare for tap for politiet, som fornærmede i denne sammenheng må anses for å ha «handlet for». Fullbyrdelsen av utpressingen må anses straffbar selv om gjennomføringen av transaksjonen er gjort mulig ved politets hjelp.

Lagmannsretten kan ikke se at det følger av rettspraksis at denne lovbruken er uriktig. I avgjørelsene i Rt-1998-407 og Rt-1996-896 om tilbakekjøp av stjålne Munch-malerier hadde Høyesterett etter lagmannsrettens syn ikke foranledning til å gå inn på spørsmålet om forholdet også kunne subsumeres under utpressingsbestemmelsen.

Forsvareren har anført at herredsrettens domsgrunner ikke inneholder noen redegjørelse for de elementene ved tiltaltes handling som innebærer at det foreligger tvang i lovens forstand. Subsidiært har han anført at herredsrettens domsgrunner om dette bygger på spekulasjoner uten grunnlag i det som det faktisk ble ført bevis for under hovedforhandlingen i herredsretten. Samtalen mellom tiltalte og fornærmede framsto som en ren kjøpslåing, uten at det ble sagt noe om hva som eventuelt ville skje med tyvegodset. Anførselen kan ikke føre fram. Det går klart fram av herredsrettens dom at retten har funnet det bevist at det for fornærmede framsto slik at den eneste muligheten han hadde for å få tilbake de stjålne gjenstandene, var at han leverte fra seg pengebeløpet. At det under omstendigheter som dette foreligger en trussel om at fornærmede ikke vil få sine ting tilbake dersom han ikke betaler løsesummen, vil normalt anses som klart underforstått selv om det ikke sies uttrykkelig, og lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at herredsretten hadde dekning for sin bevisbedømmelse på dette punktet. Det går videre fram av herredsrettens dom at den har funnet at tiltalte handlet med nødvendig forsett og i vinnings hensikt. Det er derfor heller ikke noen mangler ved herredsrettens domsgrunner for så vidt gjelder domfellelsen for forbrytelsen mot straffeloven §266 første ledd.

Etter dette domfelles tiltalte for heleri og utpressing og for å ha vært i besittelse av en marihuanasigarett.

Straffen settes til fengsel i 120 dager. Av dette gjøres 30 dager betinget med en prøvetid på to år.

Ved straffutmålingen har lagmannsretten lagt vekt på at det bør reageres forholdsvis strengt mot den som på denne måten tar hånd om stjålne gjenstander, og derved blir en del av det avtagerapparatet som er med på å gjøre tyverier lønnsomme. I tillegg kommer utpressingen, som riktignok ville gjøre det mulig for fornærmede å få igjen gjenstander som betydde mye for ham, men som samtidig innebar en utnyttelse av fornærmedes situasjon, og en ytterligere påkjenning for ham. I skjerpende retning legges det vekt på at tiltalte er dømt to ganger i 1992 for tyverier, med en fellesstraff på 90 dager betinget fengsel. Ved Frostating lagmannsretts dom 10. februar 1994 ble han dømt til tre år og seks måneders fengsel for to grove ran. Han ble løslatt i februar 1996, og har altså i 1999 begått nye straffbare handlinger.

På den andre siden er det tatt hensyn til at at tiltalte nå har samboer og et 17 måneder gammelt barn. Etter det opplyste har han ikke har vært involvert i straffbare handlinger siden februar 1999, og han driver selvstendig næringsvirksomhet.

Overtredelsen av legemiddelloven §31 annet og fjerde ledd jf §24 første ledd anses i samsvar med straffeloven §63 annet ledd som en skjerpende omstendighet.

Til fradrag i straffen går 30 dagers varetektsfengsel.

Etter utfallet av saken ilegges ikke saksomkostninger, heller ikke for herredsretten, jf Rt-1999-1449 og Rt-1997-1379.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født *.*. 1970, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §317 første ledd og straffeloven §266 første ledd samt det forholdet han er rettskraftig dømt for ved Ytre Follo herredsretts dom 28. september 2000, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue - dager. Soning av 30 - tretti - dager utstår med en prøvetid på to år i medhold av straffeloven §52 nr 1.

Til fradrag i straffen går 30 - tretti - dagers varetektsfengsel.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.