LB-2000-3741
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-15 |
| Publisert: | LB-2000-03741 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-2000-03741 M/02. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Kst. statsadvokat Sidsel Wam Nilssen) mot A (Forsvarer: Advokat Henning Hoff Wikborg). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjersti Graver, formann. Lagdommer Anne Ellen Fossum. Byrettsdommer Nina Opsahl |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §229, §56, §232, §62, Straffeprosessloven (1981) §436 |
Tiltalte A, bopel X, er født den *.*. 1968. Han driver transportvirksomhet som selvstendig næringsdrivende. Han oppgir å ha hatt en inntekt i 2000 på kr 113.000, og en firmagjeld på oppunder kr 1 million. Han er delvis samboende, er uformuende og har forsørgelsesplikt for to barn.
Ved tiltalebeslutningen utferdiget av statsadvokatene i Oslo 8. februar 2000 er A satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter:
I
Straffeloven §229, 1. straffalternativ, jf §232,
For å ha skadet en annen på legeme eller helbred eller hensatt noen i avmakt, bevisstløshet eller liknende tilstand, ved bruk av særlig farlig redskap.
Grunnlag er følgende forhold:
Lørdag 2. oktober 1999 ca kl 0400 utenfor - - -veien 18 i Oslo, slo han B gjentatte ganger i hodet og på kroppen, med en pipenøkkel, slik at B ble påført et ca 2,5 cm langt kutt i pannen, ca 3 cm kutt i bakhodet, kutt på innsiden av høyre øre med bruskskade og blødning i øregangen, samt bevisstløshet.
II
Straffeloven §228, første og annet ledd, 1. straffalternativ,
for å ha øvet vold mot en annen person eller på annen måte fornærmet ham på legeme, og legemsfornærmelsen hadde skade på legeme eller helbred eller betydelig smerte til følge.
Grunnlag er følgende forhold:
Fredag 20 august 1999 på kvelden i puben The Scotsman i Karl Johans gate i Oslo, sparket han B i halsen, slik at han fikk et blåmerke på halsen, var øm i noen dager, samt fikk en hodepine som varte i ca 2 uker.
Oslo byrett avsa 30. august 2000 dom med slik domsslutning:
A, født *.*..1968, dømmes for overtredelse av straffeloven §229 1. straffalt. jf. §232 og av §228 første ledd, sammenholdt med straffeloven §62 til fengsel i 90 - nitti - dager. Til fradrag kommer 1 - en dag for utholdt varetekt.
Han betaler erstatning/oppreisning til B med kr 7.195 - syvtusenethundreognittifem -. Betalingsfristen er 14 - fjorten - dager.
Han erstatter det offentlige saksomkostninger med kr 10.000 - titusen-. Betalingsfristen er 14 - fjorten dager.
Tiltale har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett.
Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 15. desember 2000 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble avholdt 14. mai 2001. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner.
Forsvareren nedla påstand om at A anses på mildeste måte.
Han fremholdt at A hadde handlet i berettiget harme og at det måtte føre til redusert straff i forhold til byrettens dom, jf straffeloven §56 nr 1, b. Det er sannsynlig at det var fornærmede, B, som ved flere anledninger skar opp dekk på tiltaltes biler og laget riper i lakken på noen av dem. Det utslagsgivende er uansett at A var overbevist om at B var gjerningsmannen. A skal bedømmes ut fra sine egne forestillinger i denne sammenheng. A handlet i fortvilelse over at hans anmeldelser til politiet ikke ble fulgt opp. A er i en vanskelig økonomisk situasjon, og hans virksomhet er truet om han må sone en lengre ubetinget fengselsstraff.
Aktor nedla påstand om at anken forkastes.
Hun fremholdt at A var funnet skyldig i en alvorlig legemsfornærmelse og en alvorlig og planlagt legemsbeskadigelse. Hun er enig i at gjerningsmannen skal vurderes ut fra sine egne forestillinger etter straffeloven §56 nr 1, b. Men A handlet ikke i berettiget harme etter denne bestemmelse, som for øvrig er en «kan»-bestemmelse. Ved vurderingen skal det etter rettspraksis legges vekt på hvor alvorlig det straffbare forholdet er, samt om det gjelder et situasjonsbestemt tilfelle eller ei. Det er videre et straffskjerpende moment at A i 1991 ble domfelt for et alvorlig tilfelle av vold etter straffeloven §228 første ledd.
Lagmannsretten bemerker:
A er domfelt for et tilfelle av legemsfornærmelse og et tilfelle av legemsbeskadigelse mot B. Begge handlingene gjelder utøvelse av vold. Legemsfornærmelsen bestod i at A i følge tiltalebeslutningen sparket B i halsen, men i følge byrettens domspremisser, i ansiktet. Uansett må sparket anses å utgjøre en handling som har i seg et klart skadepotensiale. Legemsbeskadigelsen ble utført ved bruk av et særlig farlig redskap, en pipenøkkel, og As adferd, gjennom å vente på B da denne kom hjem og med finlandshette på hodet, må alt føre til at forholdet anses som alvorlig. A har erkjent de faktiske forhold.
I følge A handlet han som han gjorde fordi han var overbevist om at det var B som ved flere anledninger hadde ripet opp noen av As biler og skåret opp i alt 23 dekk på biler tilhørende ham. Det skal ha skjedd som hevn etter at det arbeidsforhold de hadde var blitt avsluttet og etter at de var blitt uenige om det sluttvederlag B skulle ha. A mener at han er påført et tap på kr 150.000 på grunn av skadeverkene. A oppgir at han handlet i desperasjon etter at politiet ikke fulgte opp hans anmeldelser for forholdene og for å få stoppet videre skadeverk fra B.
Etter straffeloven §56 nr 1 b kan straffen nedsettes når handlingen er foretatt i berettiget harme. Harmen må anses berettiget på bakgrunn av et utilbørlig forhold fra den person krenkelsen går utover, men her skal tiltalte bedømmes ut fra sine egne forestillinger om den faktiske situasjon, jf Andenæs, Alminnelig strafferett, 4. utgave, side 400 og Bratholm og Matningsdal, Straffeloven Første del side 237. A må høres med at han var overbevist om at det var B som hadde utført skadeverk på As biler. Det er ikke fremkommet forhold under ankeforhandlingen som skulle kunne tilsi at A ikke hadde noen rimelig grunn til å ha en slik oppfatning. Det er også et moment at den siste anmeldelsen, for oppskårne bildekk 9. april 2000, førte til at det ble tatt ut tiltale mot B. Han ble imidlertid frifunnet ved Oslo byretts dom av 26. februar 2001.
Vurderingen av om harmen er berettiget er relativ, jf Bratholm og Matningsdal side 238. Forbrytelsens grovhet sett opp mot den forutgående krenkelse er av de forhold som skal tillegges vekt. De forutgående krenkelser må anses alvorlige og inngripende for A. Hans biler var ripet opp og dekk skåret opp to ganger like før han sparket til B den 20. august 1999. Det forelå ytterligere to tilfelle av oppskårne bildekk da han slo og beskadiget B den 2. oktober 1999. Skadeverkene på bilene fant sted i nærheten av boligen til As kjæreste, der bilene stod parkert. Hun forklarte i retten at hun har blitt nervøs og sover dårlig etter hendelsene. For A har skadeverkene vært en betydelig psykisk belastning og de har også påført ham store økonomiske utlegg.
Lagmannsretten finner like fullt at det må legges vesentlig vekt på at A er funnet skyldig i alvorlige voldshandlinger. Skadefølgene kunne ha blitt mer omfattende enn de faktisk ble. Legemsbeskadigelsen den 2. oktober 1999 kan videre ikke ses som en akutt og spontan gjengjeldelsesaksjon. Det fremgår av Rt-1988-1214 at det bør utvises stor forsiktighet med å anvende strl §56 nr 1 b utover de situasjonsbetingede tilfelle. Det er dog ikke et vilkår at det foreligger en umiddelbart forutgående krenkende opptreden fra fornærmedes side. Men når det som her dreier seg om krenkelser som har skjedd over en tid, vil den harme som lå til grunn for den straffbare handlingen vanskeligere anses som berettiget. At harmen gikk ut over en som hadde opptrådt utilbørlig, kan ikke tillegges særskilt vekt.
As harme ble etter hvert forsterket av politiets manglende oppfølgning av hans anmeldelser. Han forklarte i retten at han var oppgitt over at det ikke skjedde noe og at han ville forsøke å skremme B til å stoppe med skadeverkene. Lagmannsretten er enig med byretten i at selv om det er forståelig at A har følt sinne og avmakt, så kan det ikke aksepteres eller unnskyldes at han tar den rettshåndhevelse som ligger til samfunnets institusjoner i egne hender.
Lagmannsretten finner etter dette ikke at straffeloven §56 nr 1 b får anvendelse. De forutgående krenkelser A har opplevet legges like fullt vekt på som strafformildende omstendigheter. Som et visst straffskjerpende moment inngår dommen fra 1991 for blant annet legemsfornærmelse.
Lagmannsretten finner samlet at den straff som er utmålt av byrettens flertall, til fengsel i 90 dager, er passende. Hensett til at A nå er dømt for to tilfelle av voldsutøvelse, begge med klart aggressive trekk, anses hensynene til de formildende omstendigheter i saken ivaretatt ved denne straff. Lagmannsretten har ikke funnet å kunne legge særskilt vekt på forhold knyttet til den økonomiske situasjon for As transportvirksomhet, ut fra de opplysninger som kom frem i retten og ut fra en totalvurdering av saken.
Anken har ikke ført frem, og saksomkostningspørsmålet for lagmannsretten avgjøres etter strpl §436 annet ledd. For byretten ble han idømt saksomkostninger med kr 10.000, en avgjørelse som etter kjæremål skal ha blitt opphevet. Saksomkostninger idømmes ikke for lagmannsretten, idet retten finner at A hadde grunn til å få sin sak prøvet i ankeinstansen, der han har nådd frem med sitt syn vedrørende rettsanvendelsen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.