LB-2000-738
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-05-12 |
| Publisert: | LB-2000-00738 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00738 M/02. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Politiadjutant Petter Mandt) mot A (Forsvarer: Advokatfullmektig Abdelilah Saeme). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjersti Graver, formann. Lagdommer Steingrim Bull. Ekstraord. lagdommer Jon A Reiersrud |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §123, §335, §343 |
Tiltalte A, født *.*. 1971.
Ved tiltalebeslutning utferdiget 9. desember 1999 av Oslo politidistrikt, Kriminalavdelingen, er han satt under tiltale ved Oslo byrett for overtredelse av:
Straffeloven §162 første ledd,
for ulovlig å ha innført, ervervet, oppbevart eller overdratt stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold:
Tirsdag 30. november 1999 ca kl 1650 i - - veien 111 i Oslo, oppbevarte han ca 9,5 gram heroin.
Oslo byrett avsa dom 19. januar 2000 med slik domsslutning:
A, født *.*..71, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf femte ledd, til en straff av fengsel i 10 - ti - måneder. Ved soning kommer 51 - femtien - dager til fradrag for utholdt varetekt.
A har i rett tid erklært anke over byrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og saksbehandlingen.
Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 6. mars 2000 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandlingen ble avholdt i Oslo tinghus 10. og 11. mai 2000. Til rettsmøtet 10 mai 2000 møtte ikke tiltalte. Han var lovlig stevnet i samsvar med strpl §335. Det fremgår av rettsboken at lagmannsretten, basert på de foreliggende opplysninger, fant at han hadde lovlig forfall denne dag. Han møtte imidlertid heller ikke den 11 mai. Det forelå ingen opplysninger eller var andre grunner som tilsa at det kunne anses sannsynlig at han hadde gyldig forfall. Lagmannsretten avsa kjennelse hvoretter ankebehandlingen hva angår bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, ble avvist.
Tiltaltes anke gjaldt også byrettens saksbehandling. Anken var av lagmannsretten i sin helhet henvist til ankeforhandling. Anken over saksbehandlingen ble tatt opp til avgjørelse.
Tiltaltes forsvarer har i hovedsak gjort gjeldende:
Det foreligger saksbehandlingsfeil ved byrettens behandling. Det fremgår av byrettens dom at de to politivitnene som avga forklaring, nektet å besvare spørsmål vedrørende sine informanter. De var ikke fritatt for å gi slike opplysninger, jf strpl §123. Når retten ikke har pålagt vitnene å forklare seg om kildene, har den indirekte samtykket i at vitnene ikke behøvde å gi slike opplysninger. Retten skulle i såfall ha truffet en beslutning etter strpl §123. Selv om ingen ba om et slikt fritak, har retten et selvstendig ansvar for å vurdere dette. Retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, og den burde ha besørget informantenes identitet klarlagt.
Saksbehandlingsfeilen må antas å kunne ha innvirket på dommens innhold, jf strpl §343 første ledd. Dommen er utelukkende bygget på de to politivitnenes forklaringer. De forklarte seg først usant om grunnen til at de befant seg på åstedet. Det var da behov for å kunne etterprøve sannhetsgehalten i deres forklaringer. Dette nødvendiggjorde at de to kvinnene hvis identitet politivitnene ikke ville oppgi, kunne bli avhørt som vitner. Det var av betydning å få mer klarhet i hvilken rolle kvinnene hadde i handlingsforløpet, herunder om det forelå noen form for provokasjon.
Etter EMK art 6, 3, d, har tiltalte rett til å eksaminere vitner. Denne rett ble fratatt ham når han ble avskåret muligheten for å få forklaring fra de to kvinnene.
Forsvareren nedla slik påstand:
Byrettens dom oppheves.
Aktor har i hovedsak gjort gjeldende:
Det foreligger ikke saksbehandlingsfeil. Byretten la til grunn at politivitnene hadde forklaringsplikt, men gikk ikke videre når vitnene nektet å oppgi navn på de to kvinnene. Byretten har vurdert saksforholdet slik at den manglende informasjon ikke har hatt betydning for resultatet. Det var da ikke grunn til å forfølge spørsmålet om vitneplikt videre.
Det foreligger uansett ikke noen saksbehandlingsfeil som kan føre til opphevelse av byrettens dom. Forklaringer fra de to kvinnene ville ikke kunne ha betydning for vurderingen av om tiltalte var i besittelse av stoffet.
Det er ingen holdepunkter for at det foreligger ulovlig provokasjon fra politiets side. Byretten har avvist dette som spekulative påstander. Etter rettspraksis, Rt-1984-1076, er grunnvilkåret at politiet ikke skal fremkalle en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått, men det skal for øvrig mye til før en provokasjon vil være ulovlig. Det er i denne sak heller intet som tilsier at det forelå noen ulovlig provokasjon ut fra leiligheten der de to kvinnene og politivitnene oppholdt seg i en periode på 15 minutter.
Hvis de to kvinnene hadde blitt stevnet som vitner, ville de ha kunnet nekte å svare på en del spørsmål. Det fremgår at byretten har ansett det uten betydning å få dem som vitner.
Vedrørende forholdet til EMK art 6, 3, d, vises til Rt-1996-781, der det fremgår at det er romslig skjønn for nasjonale domstoler når det gjelder hva som er relevant og nødvendig vitneførsel.
Aktor nedla slik påstand:
Anken forkastes.
Lagmannsretten bemerker:
Det fremgår av byrettens dom at den ikke fattet noen beslutning om å frita de to politivitnene for forklaringsplikt vedrørende identiteten til kildene, etter strpl §123. Det er tvert imot bemerket at de ikke ble fritatt. Det fremgår videre at politivitnene like fullt nektet å oppgi navn på kildene.
Lagmannsretten legger til grunn at det ikke ble fremsatt noen begjæring om fritak fra vitneplikt fra vitnene selv eller påtalemyndigheten. Det er dog ingen forutsetning at vitnet har påberopt seg bestemmelsen i strpl §123, for at retten skal vurdere om det er aktuelt med fritak, jf Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven, bind I, 2. utgave, side 384. Det fremgår av byrettens dom at den ikke var innstilt på å gi noe fritak. Lagmannsretten bemerker at den under ankeforhandlingen fattet beslutning der de to politivitnene ikke ble gitt anledning til å nekte å oppgi navn på de to kvinnene som i tiltaltes anke er omtalt som mistenkte for narkotikaomsetning.
Til tross for at byretten ikke fritok politivitnene for forklaringsplikt, nektet de å gi opplysninger om kildenes identitet. Byretten omtaler dette som «en feil», side 4 annet avsnitt i dommen. Lagmannsretten forstår situasjonen slik at byretten har konstatert at politivitnene ikke har overholdt sin forklaringsplikt, men at den så ikke har foretatt mer aktive skritt i retning av å foreholde dem vitneplikten. Etter lagmannsrettens syn burde byretten i denne situasjon av eget tiltak enten ha fattet en beslutning om fritak etter strpl §123, eller uttrykkelig foreholdt dem at de hadde forklaringsplikt.
Det fremgår av byrettens dom at den ikke har ansett opplysninger om kildene av vesentlig betydning for bevisvurderingen i saken. Byretten har således ikke sett den manglende etterlevelse av vitneplikten å ha betydning for avgjørelsen.
Lagmannsrettens vurdering er at det nok må sies å utgjøre en saksbehandlingsfeil at byretten ikke sørget for å få vitneplikten mer uttrykkelig fastslått, men at denne eventuelle feil ikke kan anses å ha hatt noen innvirkning på dommens innhold, jf strpl §343 første ledd. Forklaringer fra politiets kilder kan heller ikke antas å ha betydning for vurderingen av det forhold som er omfattet av tiltalebeslutningen. Det bemerkes at det ikke har fremkommet noe under behandlingen i lagmannsretten som skulle tilsi at deres vitneprov ville ha betydning i saken. Det må for øvrig anses lite trolig at de ville ha bidratt med særlige opplysninger i saken. Under enhver omstendighet taler mye for at de i stor grad ville ha påberopt seg unntaksregelen i strpl §123 første ledd, 1. punktum.
Byrettens behandling av vitneførselen anses ikke i strid med EMK art 6, 3, d. Det skjønn byretten har utvist hva angår den manglende betydning av eventuelle forklaringer fra de angjeldende vitner, må anses å ligge innenfor det rom nasjonale domstoler har, jf avgjørelsen i Rt-1996-781.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.