LB-2000-80
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-06 |
| Publisert: | LB-2000-00080 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-01462 A/83 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00080 A/03. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arild Ditlev-Simonsen). Motpart: If Skadeforsikring NUF (Prosessfullmektig: Advokat Petter Jespersen). |
| Forfatter: | Lagdommer Mary-Ann Hedlund, formann. Lagdommer Svein Dahl. Herredsrettsdommer Rolf Ytrehus |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §6, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder krav om erstatning etter to bilulykker.
Den ankende part, A, er født i 1938 i Sverige av sveitsiske foreldre. Hun er utdannet som siviløkonom fra Handelshøgskolan i Stockholm i 1962. Hun giftet seg med norsk statsborger i 1965 og har fra samme år vært bosatt i Norge. Ekteparet ble faktisk separert i 1976 og skilt i 1979. Fra 1965 til 1987 var hun ansatt i NORAD som førstesekretær og senere førstekonsulent, avbrutt av tre år som assisterende bistandsattache i Tanzania. Hun ble norsk statsborger i 1979 og har en sønn født i 1969.
Den første bilulykken A ble utsatt for, var 20 april 1987. Hun var fører av en personbil og skulle i lav fart svinge inn på Gamle Strømsvei på Strømmen da en annen personbil kom fra venstre side med høy hastighet og traff As venstre bildør på skrå forfra. A brukte bilbelte og hadde nakkestøtte. Hennes bil ble slengt ut av krysset og ble stående mot kjøreretningen i den veien hun kom fra. Hun ble brakt til Sentralsykehuset i Akershus der hun var innlagt i fire dager. Journal/epikrise fra SiA viser at hun ble utskrevet uten noen spesielt tyngende diagnoser, velbefinnende og uten avtale om å komme tilbake for kontroll. Etter ulykken fikk hun imidlertid forskjellige plager. Arten og omfanget av disse plager er omstridt og er for så vidt noe av sakens tema. Spesielt gjelder dette forholdet mellom det somatiske og psykosomatiske innslag i hennes sykdomsbilde. Etter først å ha forsøkt å komme delvis tilbake i arbeid ble hun høsten 1987 sykmeldt 100%.
Den andre trafikkulykken fant sted 28 april 1990 på Jeløya i Moss. Hun var forsetepassasjer i en personbil som ble utsatt for en kraftig front-mot-frontkollisjon med et annet kjøretøy som befant seg i feil kjørebane. Hun ble innlagt på Moss sykehus og utskrevet to dager senere. Også når det gjelder skadene etter denne kollisjon er arten og omfanget omstridt, men det synes klart at tidligere plager ble forsterket og at hun i tillegg fikk noen nye. Journalutdraget fra Moss sykehus lyder: «Utskrevet i relativt velbefinnende uten avtale om kontroll her».
Både etter første og annen ulykke har A hatt en rekke kontakter og korrespondanse med trygdemyndigheter og helsevesen vedrørende behandlinger og forskjellige hjelpe- og støttetiltak. Hun har blitt undersøkt en rekke ganger av behandlende leger og av rettsoppnevnte sakkyndige. I 1988/89 ble hun innvilget 100% invalidepensjon fra Statens pensjonskasse og i 1991 100% uførepensjon etter folketrygdloven med virkning fra 1 juni 1988.
Fra Storebrand Skadeforsikring AS - nå If Skadeforsikring NUF - fikk A dekket alle sine behandlingsutgifter frem til og med 1990, samt et par utlegg i 1991 og 1992. Videre har hun fått dekket á konto lidt inntektstap frem til 1995, samt ménerstatning. Storebrand utbetalte videre byrettens domsbeløp, jf nedenfor. Oppsummert har A etter dette, i tillegg til utgiftsrefusjonene før 1991, fått utbetalt kr 180.000 i inntektstap, kr 90.446 i utgiftsdekning og kr 140.000 i ménerstatning. I tillegg kommer kr 160.000 til dekning av advokatutgifter forut for stevning.
Da A og forsikringsselskapet ikke kom til enighet om eventuell ytterligere erstatningsutbetaling, ble stevning uttatt for Oslo byrett 16 februar 1998. Dom ble avsagt 22 oktober 1999 med slik slutning:
1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale til A kr 120.000 -etthundreogtjuetusenkroner- med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
2. Storebrand Skadeforiskring AS dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale til A saksomkostninger med kr 111.706 -etthundreogelvetusensjuhundreogsekskroner- med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
3. Søksmålet mot Gjensidige Skadeforsikring heves.
A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Storebrand - nå If Skadeforsikring NUF - har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 3-6 oktober 2000. For lagmannsretten har avdelingsoverlege dr med Jan Berstad og dr med Erik Dahl - begge spesialister i nevrologi - vært oppnevnt som sakkyndige. De har avgitt skriftlig spesialisterklæringer og avga supplerende forklaringer under ankeforhandlingen. Psykiater Pål Herlof Herlofsen var oppnevnt som sakkyndig både for byretten og lagmannsretten. Han har avgitt en skriftlig tilleggserklæring for lagmannsretten og avga også forklaring. Det ble ellers foretatt slik bevisførsel som rettsboken viser.
Den ankende part har gjort gjeldende:
Ankemotparten har tidligere erkjent årsakssammenheng mellom ulykkene og As helsemessige situasjon og må være bundet av denne erkjennelse. Hvis lagmannsretten ikke finner at det foreligger slik erkjennelse, gjøres det subsidiært gjeldende at det foreligger årsakssammenheng og at alle de helseplager den ankende part har, er forårsaket av bilulykkene - både de fysiske plager og eventuelle psykiske plager. Disse plagene er videre påregnelige følger av ulykkene og ankemotparten er derfor ansvarlig for alle økonomiske konsekvenser av dette.
Når det gjelder ankemotpartens tidligere erkjennelse, vises det til at Storebrand dekket alle behandlingsutgifter frem til og med 1990. Senere er det dekket et beløp i 1991 og et i 1992. Videre dekket Storebrand a konto 90% av netto inntektstap pr 12 februar 1995 med kr 110.000 og utbetalte kr 140.000 i ménerstatning. Selskapet har også utbetalt kr 120.000 som det ble dømt til å betale i byretten, med tillegg av saksomkostninger. Også As advokatutgifter før saksanlegget er dekket av Storebrand. Alt dette viser ansvarserkjennelse som selskapet fortsatt må være bundet av.
Når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng mellom trafikkulykkene og den ankende parts helsemessige tilstand, vises det til at hun før ulykken var en fullt yrkesaktiv kvinne på 49 år som var velfungerende i sin jobb praktisk talt uten sykefravær. Hun hadde vanlig sosial omgang, leste aviser og bøker og fulgte med på TV og radio. Hun hadde vanlig god fysikk og bedrev forskjellige fysiske aktiviteter som brettseiling og dans. Begge kollisjonene hadde betydelig skadeevne og det er på det rene at hun fikk store akutte skader og ble innlagt på sykehus. Hun har likeledes fått en rekke permanente skader med sterke smerter flere steder i kroppen, føleforstyrrelser og tidvis svikt i begge ben. Hun har øresus, synsforstyrrelser som gjør det vanskelig å lese, samt redusert hukommelse og konsentrasjon. Som følge av disse plager er hun også blitt sosialt isolert og har fått betydelig redusert livskvalitet. At hun også kan ha psykiske plager, har ingen rettslig betydning da ankemotparten har ansvar også for disse.
Skadene ligger også innenfor det som er påregnelig etter slike kraftige sammenstøt. Påregneligheten må ses i sammenheng med ansvarsgrunnlaget, som i dette tilfellet er det objektive bilansvar. Det foreligger en omfattende rettspraksis som godtar at nakkeslengskadede personer i tillegg utvikler psykosomatiske lidelser innenfor det erstatningsrettslig påregnelige. I de saker hvor slike lidelser ikke har blitt godtatt som påregnelige, har det vært svært lave krefter i virksomhet i kollisjonsøyeblikket. I vår sak var det i begge tilfeller tale om meget store krefter.
Også tapets størrelse er påregnelig, både inntektstapet, behandlingsutgiftene og tapet som relaterer seg til arbeid i hjemmet.
Erstatningskravet er totalt beregnet til kr 2.192.000, etter fradrag av det ankemotparten allerede har dekket. Av kravet utgjør påførte utgifter, inklusive renter, kr 891.874 og fremtidige utgifter kr 499.087. I disse poster utgjør tapt husmorinnsats og smertebehandling (inklusive transport) de vesentligste momenter. Påført inntektstap er kr 611.875 og fremtidige inntektstap kr 358.042. Når det gjelder kravet for inntektstap, omfatter dette beregnet overtid med 125 timer pr år.
Skjæringstidspunktet mellom lidt tap og fremtidig tap er satt til 31 desember 2000.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. If Skadeforsikring NUF dømmes til å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 2.192.000 med tillegg av 12% rente fra forkynnelsen av dommen til betaling skjer.
2. If Skadeforsikring NUF tilpliktes å erstatte A hennes saksomkostninger for byrett med kr 150.000 med tillegg av skjønnsmessig rente av saksomkostninger for byretten regnet fra 10. november 1999 til betaling skjer.
3. If Skadeforsikring NUF tilpliktes å erstatte A hennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% forsinkelsesrente av saksomkostninger for lagmannsretten fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.
Ankemotparten har gjort gjeldende:
Det foreligger ingen slik erkjennelse av ansvar som hevdet av den ankende part. Ankemotparten har kun erkjent å være ansvarlig for kollisjonen under bilansvarets system og har ikke erkjent at det faktisk foreligger årsakssammenheng eller nødvendig påregnelighet mellom kollisjonen og As nåværende ervervsmessige invaliditet. Det følger av bilansvarsloven §6 at erstatning skal fastsettes etter vanlige erstatningsregler, jf skadeserstatningsloven kap 3, og det er da en forutsetning at det foreligger årsakssammenheng og at tapet er påregnelig. Selv om de to kollisjoner var så kraftige at de hadde skadeevne, er det på det rene at den ankende part hadde forskjellige helseplager forut for kollisjonene. Det er her henvist til legeerklæringer fra 1979 og 1983. Videre er en rekke av hennes plager fra tiden etter kollisjonen ikke forenlige med den nakkeslengskade som påstås å foreligge. Det finnes i det hele tatt ingen objektive nevrologiske eller andre medisinske funn, og de epikriser som foreligger fra tidspunktene umiddelbart etter kollisjonene, viser at hun var i relativt god fysisk form. Noen av de rent subjektive symptomer kan muligens være forenlig med en lettere nakkeslengskade, men det foreligger et markant misforhold mellom de medisinske funn og hennes egen oppfatning. Ankemotparten er derfor enig med byrettens konklusjon om at den egentlige årsak til lidelsene er mekanismer av psykisk art og at de fleste av lidelsene ville ha kommet også uten ulykkene. Hennes utgifter og inntektstap er derfor upåregnelige følger av kollisjonene og ikke noe selskapet er ansvarlig for.
Subsidiært hevdes det at den ankende part uansett ville ha falt ut av yrkeslivet før normal pensjonsalder på grunn av sine psykiske problemer. Selskapet hefter derfor i tilfelle bare for det tap som er en følge av tidsforskyvningen, og dette utgjør så lite at det allerede er godt kompensert ved de utbetalinger som er foretatt.
Ytterligere subsidiært gjøres det gjeldende at A ved ikke å akseptere anbefalt psykiatrisk behandling har unnlatt å begrense sitt tap. Forsikringsselskapet er derfor ikke ansvarlig for de følger dette har hatt og som utgjør den vesentligste del av hennes nåværende krav.
Fordi ankemotparten betrakter byrettens dom som korrekt, skal skjæringstidspunktet mellom lidt tap og fremtidig tap etter ankemotpartens oppfatning være 31 desember 1999.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom av 22.10.99 stadfestes for så vidt gjelder domsslutningens punkt 1.
2. If Skadeforsikring NUF tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett, med tillegg av 12 -tolv- prosent rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Et hovedvilkår for erstatningsansvar er at det foreligger årsakssammenheng mellom det (de) ansvarsbetingende forhold og skaden. Årsakskravet er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Handlingen eller unnlatelsen er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer.
Lagmannsretten finner det klart at det i utgangspunktet foreligger en umiddelbar årsakssammenheng mellom bilulykkene og A s etterfølgende helsetilstand og ervervsuførhet. Det er her tilstrekkelig å vise til at hun før den første ulykken var en velfungerende 49 år gammel kvinne i full jobb med minimalt sykefravær. Hun hadde i elleve år hatt eneomsorgen for sin sønn og hadde i denne periode også hatt et tre års utenlandsopphold i forbindelse med sitt arbeid. Både den første og den andre kollisjonen var meget kraftige og hadde betydelig skadepotensiale, og det er et faktum at A siden første ulykke har vært 100% ervervsufør. Uansett om hennes ervervsuførhet skyldes psykiske eller fysiske forhold, står det i utgangspunktet klart for lagmannsretten at hun ble slått ut av arbeidslivet av sykdom forårsaket og/eller utløst av ulykkene.
Hvis sykdommen bare ble utløst av ulykkene, oppstår imidlertid spørsmålet om betydningen av en eventuell predisponering. Det har fra ankemotparten, og med støtte særlig fra den rettsoppnevnte psykiatriske sakkyndige, Pål H Herlofsen, blitt gjort gjeldende at det er predisponeringen som er hovedårsaken til hennes psykisk betingede uførhet. Etter lagmannsrettens oppfatning får dette ikke avgjørende betydning for ansvarsspørsmålet. Selv om det foreligger flere samvirkende årsaker vil nemlig hver av dem kunne utløse ansvar dersom de hver for seg har vært en nødvendig betingelse for skaden. Lagmannsretten vil her vise til Rt-1992-64 (særlig s 70.) hvor det uttales:
Når det foreligger flere samvirkende skadeårsaker, vil noen av disse - de som tidsmessig inntrer først - kunne være «disponerende», mens en enkelt vil kunne fremtre som den «utløsende» årsak. Men såfremt de «disponerende» skadeårsaker er nødvendige for å fremkalle skaden, vil også de kunne være ansvarsbetingende.
Jf om dette også Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, 4. utg. s. 304 flg.
Når det gjelder kravet til bevis for at en av årsakene har vært en nødvendig betingelse, kreves det en overvekt av sannsynlighet - jf Rt-1974-1160 og Rt-1975-82 hvor det ble krevet «rimelig sannsynlighetsovervekt», og Rt-1992-64 (særlig s 70 og s 83) hvor innholdet av dette krav ble nærmere presisert. Jf her også Lødrup s 320.
Slik lagmannsretten vurderer bevisene i denne saken, finner den at uansett As eventuelle predisponering for psykiske eller psykosomatiske lidelser, foreligger det en klar sannsynlighetsovervekt for at det var bilkollisjonene som forårsaket hennes etterfølgende og nåværende ervervsmessige uførhet selv om denne er psykisk betinget. Lagmannsretten vil her henvise til ulykkenes dramatiske karakter og As situasjon forut for og etter ulykkene slik dette er redegjort for ovenfor. Foranlediget av sakkyndigerklæringer i saken kan det også være grunn til å nevne at det medisinske og juridiske begrepet årsakssammenheng neppe er helt sammenfallende, jf Rt-1999-1473 (særlig s 1488 flg.).
Med henvisning til As særlige sårbarhet og disposisjon for psykiske lidelser har det fra ankemotparten også blitt gjort gjeldende at hun på et tidspunkt før vanlig pensjonsalder uansett ville ha falt ut av arbeidslivet og at erstatningen derfor må reduseres tilsvarende. Lagmannsretten er enig i at dette kunne tenkes å måtte bli resultatet dersom retten først fant en slik utvikling tilstrekkelig sannsynliggjort - jf Rt-1998-1565 og Lødrup s 342 flg. På den annen side er det også et fastslått rettslig prinsipp at skadevolderen «må ta skadelidte som hun er». Jf om dette Lødrup s 343 og de høyesterettsdommer som det der er vist til.
I den aktuelle sak finner lagmannsretten det ikke sannsynliggjort at A uansett ville ha blitt ervervsmessig ufør på grunn av sin predisponerte tilstand. Lagmannsretten er enig med den ankende part i at det må være ankemotparten som har bevisbyrden for en slik hypotetisk årsakskonkurranse, jf Rt-1999-1473 (særlig s 1479). Det er som nevnt vist til As latente disposisjon og det forhold at hennes tilstand er av psykosomatisk karakter. Selv om man selvfølgelig ikke kan se helt bort fra en utvikling hvor A ville ha blitt ervervsufør også uten ulykkene, finner lagmannsretten det imidlertid for spekulativt å ta den i betraktning. Lagmannsretten vil her vise til det forhold at A har arbeidet stabilt uten sykdomsperioder i over 20 år, gjennomlevet en skilsmisse med etterfølgende eneansvar for sin sønn uten at det tilsynelatende gikk ut over arbeidsinnsatsen og gjennomførte et treårig utenlandsopphold i forbindelse med sitt arbeid. Hun synes i det hele tatt å ha fungert vanlig og adekvat i de fleste relasjoner. Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn som nevnt for hypotetisk og spekulativt å legge til grunn at hun uansett ville ha falt ut av arbeidslivet på grunn av predisponerte forhold.
Selv om det foreligger årsakssammenheng mellom ulykkene og skaden, oppstår spørsmålet om As nåværende ervervsuførhet og omfanget av hennes påståtte behandlings,- hjelpe- og støttebehov er påregnelige følger av ulykken. Lagmannsretten vil her innledningsvis peke på at det foreligger et sykdomsbilde uten noen objektive nevrologiske eller organiske funn bortsett fra en noe redusert bevegelighet. Det foreligger derimot en rekke subjektive somatiske plager: Smerter i nakke, hode, kjeve, skuldre, armer, bryst, rygg og ben; svelgproblemer og kjeveproblemer; føleforstyrrelser og kraftsvikt i begge ben; synsforstyrrelser, øresus, svimmelhet og ustøhet; redusert hukommelse og konsentrasjon; tretthet og søvnproblemer. Hun har selv angitt at hun ikke har psykiske problemer, men har beskrevet seg selv som sterkt funksjonshemmet samtidig som hun i noen grad kjører egen bil. Lagmannsretten vil videre peke på den særlige bevismessige betydning opptegnelser fra et tidlig stadium i sykehistorien har. Epikrise/journalutdrag fra SiA og Moss sykehus ved utskrivelsene viste som nevnt at hun ble utskrevet begge steder relativt velbefinnende og uten avtale om noen kontroll ved de to sykehus.
Uansett arten av varige helsemessige plager vil det etter to slike ulykker utvilsomt i en viss periode være et påregnelig behov for ulike behandlinger - f eks fysioterapi o a - og hjelpe- og støttetiltak. Dette ble også uten videre akseptert av ankemotparten som betalte alle slike utgifter frem til og med 1990 og også noen poster senere. Spørsmålet for retten er så om As nåværende tilstand er av en slik art at de økonomiske følger nå er påregnelige ut over det som allerede er betalt.
Sykdomsbildet er, som det vil fremgå av det ovenstående, svært sammensatt og til dels uklart. Noen av de nevnte subjektive plager kan være forenlige med typiske nakkeslengskader, mens flere av plagene etter de sakkyndiges mening ikke er forenlige med slike skader. Særlig er det fra den ene sakkyndige nevrolog, avdelingsoverlege dr med Jan Berstad, påpekt at det mangler såkalte «brosymptomer» fra akuttfasen til kronisk fase. Derimot påpeker Berstad at funnene samsvarer godt med de funn som vanligvis gjøres ved somatoforme lidelser med innslag av simulering. Og den rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige, dr Herlofsen, uttalte i retten at det foreligger en «krystallklar somatoform lidelse». Herlofsen har anslått As medisinske uførhet, totalt og inkluderende somatiske og psykiatriske forhold til 30-34% med en inngangsinvaliditet på 14%. Dr Berstad har anslått den medisinske invaliditetsgrad forårsaket av trafikkulykkene til å være 0% og den ervervsmessige uføregrad på grunn av trafikkulykkene også til 0%. Den andre rettsoppnevnte spesialist i nevrologi, dr med Erik Dahl, har på den annen side anslått at hennes 100% ervervsmessige invaliditet i sin helhet er forårsaket av ulykkene.
Selv om sykdomsbildet og dermed påregnelighetsproblematikken av årsaker som nevnt ovenfor kan fremstå som komplisert og svært sammensatt, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at det foreligger adekvat påregnelighet i forhold til As nåværende helsemessige plager. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det forhold at symptomene er av psykosomatisk art - eller at det foreligger en somatoform lidelse - ikke alene gjøre at lidelsene blir å betrakte som erstatningsrettslig upåregnelige følger av ulykkene. Og selv om man legger til grunn at det var noe som lå latent som ble utløst gjennom ulykkene, kan ikke lagmannsretten se at hun før ulykken hadde en så klart diagnostiserbar psykisk lidelse at den kan få betydning for påregnelighetsvurderingen. Psykiske plager av denne art er - selv om de ikke nødvendigvis er typiske - ikke så sjeldne følger av denne type ulykker at de er upåregnelige. Dette understøttes av omfattende lagmannsretts- og underrettspraksis. Hvor langt denne påregnelighet rekker med hensyn til konkret erstatningsberegning, kommer lagmannsretten tilbake til under erstatningsutmålingen nedenfor.
Det har fra ankemotparten også blitt gjort gjeldende at A ved å nekte å søke psykiatrisk hjelp, ikke har redusert skadeomfanget slik hun er forpliktet til etter prinsippet i skadeserstatningsloven §3-3 annet ledd. Selv om A har vært benektende i forhold til antydninger om at hennes plager er av psykisk art, vil lagmannsretten vise til at hun etter det opplyste forsommeren 1989 hadde i alt 15 samtaler med psykolog Arve Clausen. Etter den andre ulykken gikk hun også hos fysioterapeut med psykomotorisk kompetanse. Lagmannsretten kan ikke se at det er godtgjort at A har avslått eller satt seg imot noen annen form for konkret tilbudt eller foreslått psykiatrisk hjelp og kan derfor ikke se at det er grunnlag for denne anførsel fra ankemotpartens side.
Erstatningsutmålingen.
At lagmannsretten ovenfor har konkludert med at det foreligger den nødvendige årsakssammenheng og påregnelighet mellom ulykkene og As nåværende helsetilstand, betyr ikke at hennes erstatningskrav godtas i den utstrekning det er presentert. Sagt med andre ord, arten og omfanget av de forskjellige tapsposter er ikke slike påregnelige følger av ulykkene at forsikringsselskapet hefter for dem i det omfang A har beregnet sitt tap og sitt krav.
Når det gjelder skjæringstidspunktet mellom lidt tap og fremtidig tap, settes dette til 31 desember 2000 som en konsekvens av det standpunkt lagmannsretten har kommet til foran.
For lidt inntektstap er det krevet kr 611.875 for perioden 1988-2000. Det er enighet om at overtid utgjør ca kr 450.000 av dette, slik at tapt inntekt uten overtid utgjør ca kr 161.000. Etter lagmannsrettens vurdering er det naturlig å anta at A, som var 49 år på tidspunktet for den første ulykken, i noen tid fremover ville ha fortsatt å arbeide overtid, men at dette med økende alder ville ha avtatt. Hensett til dette fastsetter lagmannsretten erstatningen for tapt inntekt 1988-2000 skjønnsmessig til kr 350.000.
For fremtidig inntektstap for perioden 2001-2005 er det krevet kr 358.042, hvorav overtid og såkalt husmortap utgjør det alt vesentlige. I tråd med lagmannsrettens resonnement ovenfor fastsettes tapet uten overtid. Heller ikke tilkjennes noe til dekning av såkalt husmortap. Dette tap anses i hovedsak kompensert gjennom de folketrygdytelser hun er tilstått. At hun med den relativt romslige økonomi hun har, har avslått hjemmehjelp i det omfang hun er tilbudt, tyder på at behovet ikke er større enn det hun faktisk mottar. Lagmannsretten kan da ikke se at det er sannsynliggjort et tap på dette punkt ut over det som er dekket med trygdeytelser. For fremtidig inntektstap i perioden 2001-2005 fastsettes etter dette erstatningen skjønnsmessig til kr 30.000 basert på fremlagte kalkyler og beregningsmateriale.
Påførte og fremtidige utgifter er krevet dekket med henholdsvis kr 891.874 og kr 499.087. Hovedelementene i disse beløp er utgifter til løpende smertebehandling, herunder drosjeutgifter fra hjemsted på Lørenskog til Oslo for den behandling, samt årlig sydenreise i behandlingsøyemed. Etter lagmannsrettens oppfatning ligger noen slike utgifter innenfor det påregnelige, spesielt for den første tid etter ulykken. Men etter bevisførselen om behandlingstiltak må det legges til grunn at det ikke ville ha blitt forordnet vedvarende smertebehandling gjennom det offentlige system. At hun selv velger å fortsette sin behandling - en behandling som de medisinsk sakkyndige stiller seg svært skeptisk til forsvarligheten av - representerer da en utgift hun ikke kan velte over på forsikringsselskapet. Det er heller ikke godtgjort at en årlig sydenreise er nødvendig spesielt for henne. Til dekning av slike utgifter har hun av forsikringsselskapet først fått utbetalt kr 40.000 og deretter kr 50.000 gjennom oppfyllelse av byrettens dom. Etter lagmannsrettens oppfatning dekker disse kr 90.000 det som kan anses for å være en påregnelig følge av ulykken når det gjelder denne type utgifter. Noen erstatning ut over dette tilkjennes derfor ikke.
Saksomkostninger.
Selv om den ankende part har blitt tilkjent et beløp som ligger betydelig under påstandsbeløpet, finner retten at hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf §180 annet ledd kommer til anvendelse. Den ankende part har nedlagt påstand om erstatning begrenset oppad etter rettens skjønn og har i prinsippet fått medhold i sine rettslige anførsler. At den skjønnsmessig utmålte erstatning avviker betydelig fra den øvre grense fører da ikke til at §172 første ledd ikke skal anvendes - se Schei: Tvistemålsloven 2. utg s 560 og de rettsavgjørelser det der er henvist til.
Den ankende parts prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave med krav på kr 175.000 i honorar, kr 19.657 i omkostninger, samt ankegebyr. Ankemotparten har protestert mot kravet. Honorarkravet er etter lagmannsrettens oppfatning høyere enn det som er nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Lagmannsretten vil her peke på at prosessfullmektigen allerede hadde prosedert saken i en instans, samt det forhold at ankemotparten tidligere har utbetalt kr 160.000 i honorar for arbeid forut for stevning. Saksomkostninger tilkjennes derfor med kr 125.000 med tillegg av omkostninger kr 32.907.
Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse og stadfester derfor denne.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. If Skadeforsikring NUF dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale til A 380.000 -trehundreogåttitusen- kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra forfall til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler If Skadeforsikring NUF innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse til A 157.907 -etthundreogfemtisjutusennihundreogsju- kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra forfall til betaling skjer.
3. Pkt. 2 i Oslo byretts dom av 22 oktober 1999 stadfestes.