Rt-1975-82

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-02-05
Publisert:	Rt-1975-82
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 20B/1975
Parter:	Torbjørn Løvik (advokat Atle Helljesen - til prøve), mot Gunnar Bernhard Solesvik (høyesterettsadvokat Tormod T Våland).
Forfatter:	Michelsen, Bølviken, Gundersen, Mellbye, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §30, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, §28, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), §11, Forsikringsavtaleloven (1930) §29, §91, Forsikringsavtaleloven (1930)

Dommer Michelsen: Torbjørn Løvik, som er født xx.xx.1953, ble den 21. mai 1958 påkjørt av en bil. Bilen eides av Gunnar Bernhard Solesvik, og Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S hadde stilt garanti etter den tidligere motorvognlovs §11 og overtatt ansvarsforsikring for eieren. Ved ulykken pådrog gutten seg et kraniebrudd. Han ble brakt til sykehus, men ble etter et kort opphold utskrevet som frisk. I årene som fulgte, var han noe plaget av hodeverk. Den 16. april 1966 fikk Torbjørn Løvik et epileptisk anfall. Han har siden måttet bruke antiepileptiske midler og har hatt sykdomssymptomer. Hans foreldre, som har ment at hans sykdom skyldes den hodeskaden han ble påført i 1958, gikk i 1969 til søksmål mot Solesvik og forsikringsselskapet med krav om erstatning for tap i fremtidig erverv. Kravet mot selskapet var basert på garantien etter motorvognlovens §11.

I dette søksmål avsa Stavanger byrett den 2. desember 1971 dom med slik domsslutning:

«De saksøkte frifinnes.

I saksomkostninger betaler Torbjørn Løvik v/verger Lilly og Kristian Løvik innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse kr. 1.500 - ettusenfemhundre kroner til A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap. Forøvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.»

Side:83

Torbjørn Løviks verger godtok frifinnelsen av Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S, men erklærte overfor Gunnar Solesvik anke til Gulating lagmannsrett som avsa dom i saken den 20. desember 1973. Dommen har slik domsslutning:

«1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Denne dom har Torbjørn Løvik, som nå er blitt prosessdyktig, påanket til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt to bevisopptak ved Stavanger byrett og ett ved Haugesund byrett. Under disse har Torbjørn Løvik og 8 vitner avgitt forklaringer. Tre av vitnene er nye for Høyesterett. Som sakkyndige for Høyesterett er oppnevnt den spesialist i nevrologi og den psykolog som gjorde tjeneste for lagmannsretten. Til bruk for Høyesterett har de sakkyndige avgitt skriftlige erklæringer.

Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter. Av disse nevner jeg spesielt en erklæring fra Torbjørn Løvik av 15. januar 1975. Her uttaler den ankende part at han av Gunnar Solesvik ikke vil gjøre krav på mer av det beløp han måtte bli tilkjent av Høyesterett, enn hva Solesvik kan få dekket under sin ansvarsforsikring i Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S. Løvik forutsetter at han får transportert til seg Solesviks eventuelle krav mot forsikringsselskapet.

Torbjørn Løvik har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at de opplysninger som ble gitt Løviks foreldre da han den 28. april 1966 ble utskrevet fra sykehuset etter sitt første epileptiske anfall, var tilstrekkelige til at vergene må sies da å være blitt vitende om skaden, og når lagmannsretten som følge av dette er kommet til at erstatningskravet er foreldet.

I tiden mellom bilulykken og det epileptiske anfallet hadde Torbjørn Løvik en del hodeverk. Det var for hans foreldre ikke grunn til å legge vekt på dette som ikke kunne oppfattes som noe varsel om fremtidige plager. En foreldelsesfrist kan således først begynne å løpe etter at gutten etter anfallet ble utskrevet fra sykehuset. Den 6. mai 1966, som er den avgjørende dato, hadde imidlertid guttens verger ikke klarhet over ansvarsforholdet, årsakssammenhengen eller skadens omfang. De måtte ha tid til å skaffe seg slikt kjennskap til disse forhold at de kunne treffe en begrunnet beslutning om saksanlegg.

Byretten og lagmannsretten har kommet til et riktig resultat når de har antatt at det er årsakssammenheng mellom ulykken i 1958 og den sykdom Løvik lider av. Man kan ikke forlange noe sikkert bevis for en slik årsakssammenheng. Det må være tilstrekkelig at det foreligger en rimelig sannsynlighet for at kraniebruddet er årsak til skaden, og en slik sannsynlighet er tilveiebrakt gjennom de sakkyndiges uttalelser.

Side:84

Som følge av skaden har Torbjørn Løvik lidt et økonomisk tap. Hans avansementsmuligheter i banken synes mindre gode, og likeledes hans muligheter for å skaffe seg annet arbeid. Det er bare rutinearbeid han vil makte å utføre. Det samlede tap vil være meget følelig og er i hans påstandsbeløp forsiktig ansatt.

Når det - som her - foreligger et objektivt ansvar etter motorvognlovens §30, er det ikke rettslig adgang til å foreta noen reduksjon i erstatning i henhold til straffelovens ikrafttredelseslov §19. Noen avkorting kan i alle fall ikke finne sted innenfor garantibeløpet etter motorvognlovens §11, som det er meningen skadelidte under enhver omstendighet skal ha, og dette må gjelde selv om ettårsfristen etter §11 åttende ledd er utløpt.

Skulle man likevel kunne foreta en reduksjon i erstatningen ut fra hensynet til skadevolderens økonomiske evne, kan man dog ikke unnlate å ta i betraktning at Solesvik er sikret ved den ansvarsforsikring han tegnet i Haugesund Sjøforsikring A/S. Ansvarsforsikringen er ikke falt bort ved foreldelse. Det er dog uvisst hvilket beløp polisen lød på. Verken selskapet eller sikrede har kunnet gi opplysning om det, og man må da legge til grunn at det er tegnet en polise som svarer til gjennomsnittet av det bileiere den gangen pleide å sikre seg for - kr. 60.000.

Den ankende part, som også for Høyesterett har fått fri sakførsel, har nedlagt slik påstand:

«1. Gunnar Bernhard Solesvik dømmes til å betale Torbjørn Løvik erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 150 000,- - kroner etthundreogfemtitusen - med 5 % rente fra domsavsigelsen og til betaling skjer.

2. Gunnar Bernhad Solesvik dømmes til å erstatte det offentlige dets saksomkostninger for alle retter.»

Gunnar Bernhard Solesvik har, når det gjelder spørsmålet om erstatningskravet er foreldet, henholdt seg til lagmannsrettens dom. Han har i tillegg til det lagmannsretten har bygd på, gjort gjeldende at foreldelsesfristen for deler av erstatningskravet må ha tatt til å løpe før Løvik i april 1966 ble rammet av det epileptiske anfallet. Gutten hadde forut for dette tidspunkt plager i det daglige liv, og plagene var ikke annerledes da enn de er i dag. Det er således bare foreldelsesfristen for merskaden - epilepsien - som først kan ta sin begynnelse ved utskrivningen fra sykehuset den 28. april 1966.

Etter Solesviks oppfatning kan man ikke legge til grunn at det er årsakssammenheng mellom kraniebruddet som Løvik ble påført ved trafikkulykken og hans tilstand i dag. Man kan ikke utelukke kraniebruddet som årsak, men det kan ikke aksepteres at kraniebruddet er den eneste mulige årsak. De sakkyndige går ikke lenger enn til å si at det bare er en viss grad av sannsynlighet for at ulykken har satt årsak til skaden. Det er tvil til stede, og denne tvilen må komme skadevolderen til gode.

Det er etter Solesviks oppfatning ikke sannsynliggjort at

Side:85

Løvik som følge av hodeskaden er påført tap i fremtidig erverv. Løvik har ikke under skolegangen skilt seg ut fra sine medelever. Han har ikke klart å leve opp til sine og foreldrenes forventninger. Det skyldes dog ikke skaden, og man skal merke seg at han er kommet lengre enn sine brødre. I banken gikk det til en begynnelse ikke så godt for ham. Det kom seg dog av at han ble satt på en utsatt post.

Solesvik stiller seg skeptisk overfor de sakkyndiges erklæringer. Han er av den oppfatning at de sakkyndige i for liten grad har lagt vekt på at man hos Løvik har kunnet spore en gunstig utvikling.

Det er her spørsmål om en yrkesmessig invaliditet. Løvik har i ung alder kunnet tilpasse sin utdannelse og sitt yrke etter situasjonen, og det er grunn til å tro at det vil gå ham godt i banken når erstatningssaken er over, og han får mer ro på seg.

Solesvik er av den mening at straffelovens ikrafttredelseslovs §19 må kunne nyttes også hvor erstatningskravet hviler på motorvognlovens §30. I dette tilfellet tilsier omstendighetene at ethvert krav på erstatning overfor Solesvik faller bort. Solesvik er langt verre stilt økonomisk enn Løvik. Løvik vinner intet ved at Solesvik dømmes til å betale erstatning.

Byretten har etter Solesviks oppfatning kommet til et riktig resultat når den har funnet at man ved vurderingen etter §19 ikke kan ta hensyn til hans mulige ansvarsforsikring. For øvrig anfører Solesvik at kravet overfor forsikringsselskapet er bortfalt som følge av foreldelse, og at det må legges til grunn at polisen ikke lød på mer enn kr. 20 000 som utgjør det maksimum det i tilfelle kan bli tale om å gi dom for.

Ankemotparten, som i likhet med den ankende part har fått fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«1. Gunnar B. Solesvik frifinnes.

2. Torbjørn Løvik pålegges å betale saksomkostninger til det offentlige for alle instanser.»

Jeg er, når det gjelder spørsmålet om erstatningskravet er foreldet, kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Jeg peker innledningsvis på at det nå er enighet mellom partene om at foreldelsesfristen ble avbrutt den 6. mai 1969 da forliksklagen første gang ble innlevert til forliksrådet.

Jeg bemerker så at jeg er enig med lagmannsretten i at Løviks verger allerede dagen etter ulykken i 1958 fikk kjennskap til hvem som etter motorvognloven var den ansvarlige, og i at de når som helst kunne innhente de nødvendige opplysninger om forsikringsselskapet. Spørsmålet blir således om de forut for den 6. mai 1966 var blitt vitende om skaden.

Etter min oppfatning kan ingen foreldelsesfrist ha tatt sin begynnelse allerede før Torbjørn Løvik fikk sitt første epileptiske anfall den 16. april 1966. I årene forut for anfallet var gutten noe plaget av hodepine. Jeg kan dog ikke se at hans foreldre på dette tidspunkt skulle ha oppfordring til å gå til søksmål med krav om erstatning for tap i fremtidig erverv. De hadde

Side:86

intet grunnlag for å tro at guttens plager som, etter hva jeg må legge til grunn, ikke gav seg noe utslag i hans skolearbeid, skulle være et varig mén.

Da gutten den 28. april 1966 ble utskrevet fra sykehuset, fikk foreldrene vite at han hadde hatt et epileptisk anfall. De fikk også beskjed om at gutten daglig måtte ta et antiepileptisk middel. De var således klar over at det var fare for nye anfall. De hadde en samtale med en reservelege om muligheten for årsaksammenheng mellom kraniebruddet i 1958 og sykdommen. Det er i dag noe uklart hva legen uttalte om spørsmålet. Under bevisopptaket til bruk for Høyesterett har Torbjørn Løviks mor forklart at legen på foreldrenes spørsmål om årsakssammenheng svarte at det var all grunn til å tro det. Tidligere i saken er ikke legen tillagt en så sterk uttalelse. Da den advokat foreldrene hadde henvendt seg til, i 1966 skrev til sykehuset for å få en erklæring, gjengav han foreldrene dithen at legen til dem hadde uttalt «at det synes å være sammenheng mellom epilepsien og den hodeskade han (gutten) fikk ved trafikkulykken». I sitt svarbrev uttaler vedkommende lege at han kan ha nevnt (at hodeskaden var en mulig årsak». Jeg antar at man må bygge på at uttalelsen falt slik den da ble gjengitt, ikke slik den nå mange år etter er referert.

Etter min oppfatning hadde vergene i disse opplysninger ikke grunnlag for å bedømme om det forelå den tilstrekkelige sannsynlighet for at et søksmål fra deres side mot skadevolderen eller hans forsikringsselskap kunne føres frem til et positivt resultat.

Det dreide seg her om en mulig senvirkning av en eldre skadetilføyelse. Spørsmålet om årsakssammenheng var da av sentral betydning. Det var hensett til dette rimelig at foreldrene ikke fant å kunne basere seg på den muntlige uttalelsen fra reservelegen ved en medisinsk avdeling, men søkte å få forholdet ytterligere klarlagt ved en erklæring fra en spesialist i nevrologi. Det er i denne forbindelse av interesse å merke seg at forsikringsselskapets juridiske rådgiver i brev av 3. desember 1966 til vergenes advokat uttalte at han på det tidspunkt ikke kunne ta standpunkt til om ansvar skulle erkjennes, og bad om å få seg oversendt den erklæringen som skulle innhentes fra nevrologen.

Da Torbjørn Løvik ble utskrevet fra sykehuset i april 1966, kunne man heller ikke ha noen begrunnet mening om hva hans hjernesykdom kunne medføre i form av epileptiske anfall og andre plager, og bety for hans fremtidige ervervsevne. Først etter noen tid kunne man begynne å danne seg et bilde av hans situasjon.

Jeg behøver ikke ta stilling til når det for foreldrene forelå opplysninger som gav dem oppfordring til å gå til søksmål. Det er tilstrekkelig for meg å konstatere at et slikt grunnlag ikke kunne tilveiebringes i løpet av det korte tidsrom mellom den 28. april og den 6. mai 1966.

Side:87

Jeg er også for øvrig kommet til at Torbjørn Løviks anke må tas til følge.

I likhet med byretten og lagmannsretten har jeg funnet A måtte bygge på at det er årsakssammenheng mellom det kraniebrudd Løvik ble påført ved kjøreuhellet i 1958, og den sykdom han i dag lider av. I sin erklæring for Høyesterett har den nevrologiske sakkyndige uttalt at han fortsatt anser det sannsynlig at Løvik lider av encephalopatia post-traumatica med epilepsi som symptom. Sammenholder man denne uttalelsen med hva den samme sakkyndige i sine tidligere erklæringer har gitt uttrykk for, er det klart at han mener å ha funnet det sannsynlig at kraniebruddet har satt årsak til sykdommen. Også den annen sakkyndige som er oppnevnt for Høyesterett, har erklært at han anser det sannsynlig at Løviks plager er forårsaket av skaden han ble påført i 1958. Jeg fremhever i denne forbindelse at de sakkyndige ikke har kunnet finne noe annet forhold som skulle gi en nærmere forklaring på sykdomsbildet. Ved disse erklæringer er det, og det er tilstrekkelig for domsutslaget, tilveiebrakt en rimelig sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng.

Når årsakssammenheng foreligger, er det uomtvistet at Solesvik etter motorvognlovens §30 på objektivt grunnlag er ansvarlig for det tap Løvik måtte ha lidt.

De sakkyndige har anslått Løviks medisinske invaliditet til mellom 10 og 20 %. Jeg har imidlertid funnet det tvilsomt om kraniebruddet og sykdommen har voldt Løvik et økonomisk tap. Jeg er dog blitt stående ved at et slikt tap er forvoldt. I 1966 var han 13 år gammel og har kunnet planlegge sin utdannelse ut fra hensynet til lidelsen og dens konsekvenser. Det kan da ikke tillegges vekt at enkelte yrker er stengt for ham. Jeg har heller ikke kunnet finne at hans evnenivå er redusert. Hans skoleresultater gir ikke grunnlag for en slik slutning. Hans tap skyldes etter min oppfatning at hans arbeidskapasitet som følge av sykdommen er redusert. Det blir mer rutinemessig arbeid han kan utføre. Dette vil med fremtiden for Øye virke hemmende på hans ervervsevne.

Jeg er på dette grunnlag kommet til at Løviks tap i fremtidig erverv kan ansettes til kr. 50 000.

Spørsmålet blir så om dette beløp med hjemmel i straffelovens ikrafttredelseslov §19 bør reduseres under hensyntaken til omstendighetene i saken. Jeg må etter prosedyren i saken her først ta stilling til om det er rettslig adgang til, når erstatningskravet hviler på regelen om objektivt ansvar i motorvognlovens §30, å foreta en slik reduksjon.

Jeg har ikke kunne finne det tvilsomt at de to bestemmelser kan nyttes ved siden av hverandre. Mens motorvognlovens §30 inneholder bestemmelsen om erstatningsgrunnlaget,finnes i ikrafttredelseslovens §19 den alminnelige regel om utmåling av erstatning for tap i fremtidig erverv. Jeg viser i denne forbindelse til hva Kristen Andersen uttaler om anvendelsen av

Side:88

ikrafttredelseslovens §19 i sin bok om «Skadeforvoldelse og erstatning» side 414.

Når man i denne sak skal drøfte om det skal foretas en reduksjon i erstatningen, er det partenes økonomiske situasjon som først må vies oppmerksomhet.

Mens Torbjørn Løvik i sin alders 22 år sitter i en, etter hva man må anta, fast stilling som nå innbringer ham et beløp på kr. 32.000 årlig, må Gunnar Solesviks økonomiske stilling sies å være meget svak.

Solesvik er 43 år gammel. Han lider av en rekke sykdommer og er 100 % invalid. Hans hustru er født i 1925 og er som poliorammet likeledes 100 % ufør. Ektefellene har to døtre som er henholdsvis 13 og 8 år gamle. Solesvik og hustru har ingen andre inntekter enn de trygder de oppebærer, og som er opplyst i 1973 å beløpe seg til brutto ca. kr. 34.000. Deres samlede skattbare inntekt dette året var på grunn av de reduksjoner de er berettiget til å foreta i sin bruttoinntekt, ca. kr. 16.300. De har en mindre formue som dog er fastlåst i fruens invalidebil.

Jeg behøver imidlertid ikke ta stilling til om disse forhold alene vil måtte lede til at erstatningen nedsettes eller helt faller bort. I tillegg til det jeg nå har nevnt, kommer her Løviks erklæring av 15. januar 1975 inn i bildet og må, under forutsetning av at man ved vurderingen etter straffelovens ikrafttredelseslovs §19 ikke skal se bort fra at skadevolderen har tegnet en ansvarsforsikring, tillegges avgjørende betydning for reduksjonsspørsmålet. Jeg føyer til at det i tilknytningen til denne erklæring er opplyst for Høyesterett at Solesvik har sagt seg villig til å transportere sitt mulige krav mot Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S til Løvik.

Når det gjelder spørsmålet jeg nevnte, om man skal ta hensyn til eller se bort fra skadevolderens ansvarsforsikring, inntar jeg et annet standpunkt enn byretten. Skadevolderens krav overfor forsikringsselskapet må etter min mening ses som et aktivum på hans hånd. Jeg kan ikke se at det er noen grunn til å se bort fra at skadevolderen gjennom forsikringskravet har dekningsmulighet for sitt erstatningsansvar, og jeg legger i denne forbindelse vekt på bestemmelsen i forsikringsavtalelovens §95 annet ledd som har til hensikt å sikre den skadelidtes interesse. Jeg føyer til at jeg ikke har funnet - i motsatt retning - å kunne legge vekt på den meget knappe uttalelse i høyesterettsdommen i Rt-1930-630.

Etter dette innebærer Torbjørn Løviks erklæring at han forplikter seg til å foreta den reduksjon i erstatningen som det, når man ser hen til muligheten for å oppnå dekning hos forsikringsselskapet, maksimalt kan bli tale om. Under denne omstendighet må Høyesterett kunne gi dom for det beløp man har funnet skadelidtes tap andrar til.

Slik saken ligger an, behøver jeg heller ikke ta stilling til om forsikringskravet er foreldet eller til spørsmålet om polisebeløpets størrelse.

Side:89

Jeg er således kommet til at Torbjørn Løvik må tilkjennes en erstatning på kr. 50.000. I beløpet er inkludert renter frem til avsigelsen av Høyesteretts dom.

Da saken på flere punkter har reist tvil, finner jeg at saksomkostninger bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Gunnar Bernhard Solesvik dømmes til å betale til Torbjørn Løvik 50.000 - femti tusen - kroner med 5 - fem - prosent renter årlig fra avsigelsen av Høyesteretts dom og til betalinq skjer.

2. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Mellbye og Eckhoff: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Arne Rørosgaard): - - -

Etter trafikkuhellet ble Torbjørn brakt til Rogaland sjukehus hvor det ble påvist kraniebrudd. Han var innlagt på sykehuset i tiden 21/5- 29/5 1958. I fremlagt legeerklæring av 24/5 1958 fra overlege Aasmund Skulstad er det referert følgende vedrørende oppholdet i Rogaland sjukehus:

«Torbjørn Løvik (Olsen) var innlagt i Rogaland sjukehus i tiden 21.5.-29.5.1958. Epikrise fra oppholdet refereres:

«Kort før innkomsten løp pasienten ut i gaten mot en militærbil og ble kastet gjennom luften 3-4 meter og på hodet i gaten. Gutten var angivelig bevisstløs en kort stund.

Ved innkomsten virke han noe fortumlet og somnulent. Han virket ikke nevneverdig medtatt. Puls 112 regelm. På utsiden av v. lår og venstre thoraxhalvdel og utsiden av v. overarm sees et lett erythem, dessuten en liten skramme på v. øre. Pasienten hadde ubesværet respirasjon, abdomen bløt og uøm. Røntgen cranium viste fractur på v. side i høyde med skjellsømmen.

Dagen etter innkomsten var pasienten helt våken og kvikk. Han ble observert i avdelingen i 9 dager og var de siste dager av oppholdet oppegående og i velbefinnende.»

«Under oppholdet ble det 22. mai 1958 tatt røntgenbilde av kraniet. Beskrivelsen lyder:

«Det sees en frakturlinje på venstre side omtrent i høyde med skjellsømmen. Den går forfra bakover og er 5-6 cm lang. Ingen synlig impresjon. Ellers normale sømmer og karfurer. Sella turcica er normal. På bakhodebildet ses at det er spalte i bakre bue på atlas. Den skulle normalt være lukket i 3-års alderen.

R: Fractura cranii.»»

En bemerker at det skyldes en misforståelse når det er nevnt at saksøkeren ble påkjørt av en militærbil.

Side:90

Torbjørns foreldre ble underrettet om uhellet av politiet etter at Torbjørn var brakt på sykehuset. De fikk et par dager etter innleggelsen rede på at han hadde kraniebrudd, men ifølge forklaring av Lilly Løvik, Torbjørns mor, sa vedkommende avdelingslege ved sykehuset den gang til dem at han ikke antok at Torbjørn ville få noe varig men.

Solesvik oppsøkte Torbjørns foreldre dagen etter uhellet for å beklage det inntrufne og forhøre seg om Torbjørns tilstand. Det ble visstnok herunder ikke sagt noe om eventuell erstatning.

Torbjørn var etter utskrivningen fra sykehuset 2915 1958 uten symptomer på at kraniebruddet hadde bevirket varig mén, bortsett fra at han i perioder var plaget av hodepine, men det la ikke foreldrene særlig vekt på. Imidlertid fikk han om kvelden den 1614 1966, etter at han hadde sittet og sett fjernsyn, et epileptisk anfall. Han ble innlagt i Stavanger sykehus hvor han lå i tiden 16/4-28/4 1966. Han har senere brukt tabletter for å hindre nye anfall. Det er opplyst at han senere en gang har hatt et slikt anfall med bevissthetstap, nemlig sommeren 1967 mens han lå i badekaret.

I forbindelse med sykehusoppholdet i 1966 spurte Torbjørns foreldre reservelege ved medisinsk avdeling, T. Rønneberg om anfallet kunne ha sammenheng med hodeskaden i 1958. Reservelege Rønneberg uttaler herom i erklæring av 15/11 1966 til h.r.advokat Laake:

«Torbjørn Løvik var innlagt Med.avd., Stavanger sjukehus i tiden 16/4-28/4 1966. Han hadde kvelden 16/4 66 hatt en anfall av bevissthetstap. Ved innkomsten på sykehuset hadde han litt vanskelig for å kunne snakke. Det var bittmerke i tungen.

Det ble opplyst at han 1958 var innlagt Rogaland sjukehus etter en trafikkulykke. Og av journalen fra Rogaland sjukehus fremgår at han var innlagt den 21/5-29/5 1958, og at det ble påvist brudd på craniet.

Under oppholdet på Med.avd., Stavanger sjukehus ble det tatt EEG, som var patologisk. Man mente at pasienten hadde hatt et epileptisk anfall. Han ble undersøkt av nevrolog dr. Skulstad, og han fikk tabletter mot nye anfall av epilepsi.

Foreldrene opplyste at pasienten siden hodeskaden i perioder hadde vært plaget av hodepine.

Etter at pasienten ble utskrevet, har han gått til kontroll hos dr. Skulstad.

Selv mener jeg at det godt kan være en sammenheng mellom hodeskaden og de plager pasienten senere har fått, - hodepine, og anfall av Bevissthetstap. Og jeg synes å huske at jeg på direkte spørsmål om hva som kunne være årsak til anfallet, kan ha nevnt at hodeskaden var en mulig årsak. Vår nevrolog, dr. Skulstad, har imidlertid ikke skrevet noe bestemt om hva som kan være årsak til guttens anfall av bevisstløshet.»

På grunnlag av den muntlige uttalelse fra dr. Rønneberg som han nevnte i sitt senere brev, henvendte Torbjørns foreldre seg i mai 1966 til h.r.advokat Knut Bjørge, (aut. fullmektig i advokatfirmaet Reidar Helliesen, Tore Helliesen og Gunnar Holdt-Aanensen). Den 25/5 1966 skrev h.r.advokat Bjørge til Rogaland politikammer og ba om å få utlånt politidokumentene i forbindelse med uhellet i 1958. Den 1016 1966 skrev h.r.advokat Bjørge fil Christian Løvik således:

Side:91

«Det har nå lykkes meg å fremskaffe politidokumentene i saken. De har journal nr. 554/58 F ved Rogaland politikammer i Sandnes. Det viser seg at L-2859 er forsikret i Haugesund Sjø. Dette firma er fast juridisk konsulent for Haugesund Sjø, og jeg beklager derfor å meddele at jeg i dette tilfelle ikke kan hjelpe Dem, men må henvise Dem til en av våre kolleger. Politidokumentene er returnert til Rogaland Politikammer, Sandnes og vil kunne utlånes derfra. - - -

I november 1966 henvendte så Torbjørns foreldre seg til h.r.advokat Laake. Han skrev 14/11 1966 til Stavanger sykehus, og fikk den erklæring, datert 15/11 1966, fra reservelege Rønneberg som foran er sitert. Den 28/11 1966 skrev h.r.advokat Laake til A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap og varslet om at ansvar kunne bli gjort gjeldende, samt at han ville foranledige en mer inngående undersøkelse av Torbjørn ved nevrolog Skulstad. Selskapet tok i sitt svar på dette ikke standpunkt til spørsmålet om ansvar, men ba om å bli gjort kjent med nevrolog Skulstads erklæring når den forelå.

Først 24/5 1968 forelå erklæring fra nevrolog Skulstad. Endel av denne, vedrørende oppholdet i Rogaland sjukehus i 1958, er foran gjengitt. Konklusjonen i erkiæringen er sålydende:

«Torbjørn Løvik (Olsen) pådro seg ved trafikkuhell 21/5 1958, en hodeskade som medførte brudd På hjerneskallen og en kort stund bevisstløshet, iflg. innhentede opplysninger. Senere har han så i perioder vært plaget av hodepine.

16/4 1966 hadde han så et anfall av epilepsi, som i starten hadde fokalt preg, og senere preg av grand mai. Elektroencephalogram viste epileptogen dysrytmi. Senere har den skadede så hatt noen epileptiske anfall, og der har også i elektroencephalogram vært epileptogen dysrytmi.

Thorbjørn Løviks epilepsi kan være fremkalt av hodetraumet, 21/5 1958. Jeg har ved undersøkelse av ham og ved opptak av sykehistorie ikke kunnet tilrettelegge holdepunkter for annen årsak.

Jeg vil derfor anse som sannsynlig at han lider av encephalopathia post-traumatica med epilepsi som symptom.

Den skadedes medisinske invaliditet er vanskelig å angi i prosent. Det er mulig en sykehusinnleggelse i nevrologisk avd. med supplerende undersøkelse kunne gi tilleggsopplysninger av verdi for invaliditetsansettelsen.

Foreløpig ønsker dog den skadedes mor ikke at han legges inn på sykehus, bl .a. av hensyn til hans eksamen. Om det senere måtte ønskes, angir hun eventuelt å kunne komme tilbake til saken.»

Videre foreligger en erklæring av 12/3 1969 fra nevrolog Skulstad sålydende:

«24. mai 1968 avga jeg en spesialisterklæring om ovennevnte Thorbjørn Løvik, etter anmodning av Dem i brev av 19. februar 1968. I henhold til avtale avgis nu erklæring etter at Thorbjørn Løvik i tiden 19.9-12.10 1968 var innlagt i nevrologisk avd., Sentralsjukehuset i Rogaland for å få utført supplerende undersøkelser. - - -

Det henvises til min wrdering og konklusjon i erklæring avgitt 24. mai 1968. Den skadedes medisinske invaliditet er som før vanskelig å angi i prosent, og det er kun mulig med noen usikkerhet å angi en grovt

Side:92

skjønnsmessig invaliditetsgrad. Jeg vil med disse forbehold medisinske invaliditet kan anslås til 15-20 %. Når det gjelder den skadedes senere ervervsevne, er det sannsynlig at han ikke ta sikkerhetstjeneste, men ellers være arbeidsdyktig i egnet

Retten har oppnevnt overlege, nevrolog Aasmund Skulstad lege Halvard Skeie som sakkyndig. De har avgitt erklæring da 1971, sålydende. - - -

Vurdering og konklusjon:

Torbjørn Løvik (Olsen) pådro seg ved trafikkuhell 21.5. 1958 hodeskade som medførte brudd på hjerneskallen og kortvarig bevis løshet, ifølge innhentede opplysninger. Senere har han i perioder vært plaget av hodepine. 16.4.1966 hadde han så et anfall av epilepsi som i starten hadde fokalt preg, og senere preg av grand mal. Electroencephalogram viste epileptogen dysrytmi. Senere har den skadede hatt noen epileptiske anfall, og der har også vært epileptogen dysrytmi i opptatte electroencephalogrammer. De siste par år har der ikke vært noen sikre kliniske epileptiske anfall.

For tiden går han på yrkesskole for handel og kontor, og har etter eget utsagn klart seg vel middels i klassen.

Under opphold i neurologisk avdeling, Sentralsjukehuset i Rogaland, september 1968 ble han også undersøkt av psykolog som anførte at der ikke ble funnet betydende intellektuelle defekter.

Ved supplerende undersøkelser kan spesielt nevnes at carotisangiografi venstre side, luftencephalografi, vanlige blod-, urin- og spinalveskeundersøkelser ikke har vist noen abnorme funn.

Han bruker antiepileptisk medikasjon.

Vi vil anta at Torbjørn Løviks epilepsi kan være fremkalt av hodetraumet 21.5.1958. Ved undersøkelse av ham og ved opptak av sykehistorie har en ikke kunnet tilrettelegge holdepunkter for annen årsak.

Vi vil derfor anse det som mest sannsynlig at han Uder av en encephalopathia post-traumatica med epilepsi som symptom.

Den medisinske invaliditet er vanskelig å angi i prosent, og en kan kun angi den grovt skjønnsmessig. Med disse forbehold vil en anslå den medisinske invaliditet til 10 å 15 %, muligens 15 å 20 %.

Når det gjelder den skadedes fremtidige ervervsevne, vil en anta det er sannsynlig han vil være arbeidsdyktig i egnet arbeide. Det er endel yrker han ikke kan ta eller ikke bør ha, bl.a. sikkerhetstjeneste.»

Da biluhellet fant sted 2115 1958, regulertes ansvarsforholdet av bestemmelsene i motorvognloven av 1926, ikke av bilansvarsloven av 3/2 1961. Dette er ikke omtvistet i saken.

Den garantierklæring som A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap i henhold til motorvognlovens §1 l hadde deponert hos politiet for Solesviks mulige erstatningsansvar, er datert 2617 1957, gjeldende fra samme dato. I garantierklæringen stiller selskapet seg som selvskyldnerkausjonist for mulig ansvar for et beløp av kr. 20000,- for hver skadet person og kr. 10000,- for annen skade, dog begrenset til kr. 60000,- i alt for hver ulykke. Imidlertid utgikk garantien 151121958, garanti-erklæringen har påtegning om dette og selskapet fikk den i retur fra politiet den 18112 1958. Det var Solesvik som hadde sagt den opp.

Under saksforberedelsen provoserte saksøkeren fremlagt

Side:93

forsikringspoliser og eventuelle tilleggsavtaler mellom de to saksøkte. Solesvik svarte at han ikke lenger var i besittelse av polisen, og at denne og eventuelle tilleggsavtaler forøvrig var uten betydning i saken. Selskapet uttalte i et brev til sin prosessfullmektig:

«Vi viser til Deres forespørsel av 4. desember d. å. og skal få meddele at forsikringspolisen På vanlig måte, i 1957 ble oversendt til forsikringstageren. Vi har således ikke denne polise i vår besiddelse.

Når det gjelder vår polisekopi, ble den da forsikringen gikk ut i 1958, satt i vårt fjernarkiv. Vi har holdt polisekopiene arkivert inntil 10 år, men det sier seg selv at vi ikke kan gjemme på forlengst utgåtte poliser og da det ikke har vært spørsmål etter poliekopien, ble den for en tid tilbake makulert sammen med andre utgåtte poliser.

Samtidig kan vi opplyse at opplysningsskjema og eventuell korrespondanse vedrørende denne polise av samme grunn er blitt tilintetgjort.»- - -

Retten skal bemerke:

Retten finner etter den sakkyndige erklæring å måtte legge til grunn at saksøkerens epilepsi er fremkalt ved hodetraumet som følge av bilpåkjørselen 21/5 1958. Det er riktignok så at de sakkyndige ikke har kunnet si noe sikkert herom. Det fremgår imidlertid av erklæringen at de sakkyndige ved undersøkelse av saksøkeren og ved opptak av sykehistorie ikke har funnet holdepunkter foT noen annen årsak. De sakkyndiges konklusjon er at det er mest sannsynlig at han lider av en encephalopathia post-traumatica med epilepsi som sykdom. En bemerker at det er fastslått at saksøkeren ved trafikkuhellet pådro seg kraniebrudd, og det er ikke grunn til å tro at han har vært utsatt for andre alvorlige hodeskader.

Hvorvidt saksøkeren har lidt økonomisk tap i fremtidig erverv som følge herav er det vanskelig å si noe sikkert om. De sakkyndige har anslått den medisinske invaliditet til 10 a 15 %, muligens 15 a 20 %. Det er ikke antydet noen yrkesmessig invaliditet i prosent, men de sakkyndige anser det sannsynlig at han vil være arbeidsdyktig i egnet arbeid. En skal bemerke at de fremlagte vitnesbyrd fra den 9 årige skole viser ganske bra karakterer, en skulle tro omtrent middels, og han oppgir også selv at han var omtrent middels i skolen. Han gikk også et frivillig 10. skoleår med middels bra resultat. Eksamen fra den 1-årige dag-skole i 1971 var også jevnt god. En finner det allikevel mest sannsynlig at hans sykdom har vanskeliggjort hans skolegang, og at han kunne oppnådd bedre resultater om han ikke hadde vært satt tilbake og hemmet på grunn av sine plager. Hans yrkesmessige valgmuligheter er i alle tilfelle innskrenket som følge av sykdommen. Retten går imidlertid ikke nærmere inn på tapets størrelse etter det resultat retten er kommet til og som fremgår av det nedenfor anførte.

En skal først behandle søksmålet mot A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap. - - -

Da garanti-erklæringen i dette tilfelle var trått ut av kraft i desember 1958 og kravet overfor selskapet først ble meldt ved brev av 28111 1966, må resultatet bli at saksøkeren ikke kan holde seg til selskapet. Dette må således bli å frifinne.

Når det gjelder søksmål mot Solesvik skal retten bemerke:

Side:94

I følge str.ikr. §28 er foreldelsesfristen i dette tilfelle 3 år (det er ikke påstått at kravet er utsprunget av en straffbar handling). gjelder fra den dag den skadelidende ble vitende om skaden og samme ansvarlige. Med hensyn til det siste så har saksøkerens alt fra dagen etter uhellet fått kjennskap til at Solesvik var før bilen, og kunne forøvrig nårsomhelst fått rede på dette og hvilket forsikringsselskap som var ansvarlig ved henvendelse til politiet. Spørsmålet blir fra hvilken tid det kan sies at saksøkeren eller verjene ble vitende om skaden. I et tilfelle som dette, da følgene har vist seg lenge etter uhellet, må fristen regnes fra den tid følgene hadde vist seg og de med såpass stor sannsynlighet kunne tilskrives bil-uhellet at det var grunn til å gå til søksmål. En viser herom til dom i Rt-1952-74 og Rt-1967-1182.

Saksøkeren ble etter sitt første epileptiske anfall utskrevet fra sykehuset 2814 1966. Hans verjer måtte imidlertid ha nærmere spesialist uttalelse om årsaken til anfallet kunne antas å være hodeskaden i 1958. Den muntlige uttalelsen fra dr. Rønneberg som er nevnt i hans senere erkiæring om at hodeskaden var en mulig årsak, var neppe tilstrekkelig til at de kunne gå til søksmål. Først 24/5 1968 forelå nevrolog Skulstads erklæring. Saksøkeren hadde da tre ganger vært til undersøkelse hos nevrolog. Det synes som spesialisterklæringen kunne vært fremskaffet tidligere, men i allefall måtte en regne med et par måneder etter utskrivningen fra sykehuset 2814 1966. Kravet var da ikke foreldet da forliksklage ble uttatt, enten en regner den som innkommet 8/5 1969 eller 17/6 1969. Retten mener forøvrig at den må regnes som innkommet 8/5 1969.

Skadevolderens plikt til å betale erstatning for tap i fremtidig erverv, er imidlertid ikke avgjort i og med at de alminnelige vilkår for culpa-ansvar eller objektivt ansvar er til stede. Retten viser i den forbindelse til Kristen Andersen «Skadeforvoldelse og Erstatning» kap. 14, særlig 414. En må etter str.ikr. §19 ta i betraktning både skyldgrad og omstendighetene forøvrig. Resultatet kan bli hel eller delvis erstatning, eller også at erstatning i det heletatt ikke gis.

I nærværende sak er det ikke påstått at Solesvik har utvist skyld. Når det gjelder omstendighetene forøvrig skal retten peke på at både Solesvik og hans hustru er arbeidsuføre og bare har trygden å leve av. De har som foran nevnt to mindreårige barn. Det er opplyst at Solesvik i alle tilfelle ikke makter å betale noen erstatning. Videre mener retten at det spiller sterkt inn ved rimelighetswrderingen at Solesvik overhodet intet hørte om mulig erstatnlngsansvar før han fikk forliksklagen forkynt 5/8 1969, mer enn 11 år etter uhellet. Forliksklagen må rimeligvis ha kommet som et sjokk på ham, han måtte for lengst med god grunn ha trodd at uhellet ikke hadde hatt følger for saksøkeren.

Det kan imidlertid spørres om ikke Solesvik, om han blir dømt til å betale erstatning, kan velte oppgjøret over på A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap i henhold til garantipolisen. Dette er som det fremgår av det foran anførte omstridt, selskapet mener han ikke kan det.

Etter forsikringsavtalelovens §29 bestemmes at foreldelse forkrav som utledes av forsikringsavtalen er 3 år regnet fra utløpet av det kalenderår i hvilket fordringshaveren har fått kunnskap om sitt krav

Side:95

og tidligst kunne ha gjort det gjeldende. Denne frist er ennå ikke utløpet. Solesvik kunne først gjort krav gjeldende etter 518 1969 da han fikk forliksklagen forkynt. Imidlertid heter det videre i §29 at ved krav På erstatning eller forsikringssum inntrer foreldelse dog senest 10 år etter at forsikringstilfellet er inntruffet. Spørsmålet blir da hva som menes med «forsikringstilfellet», loven gir ingen definisjon av uttrykket. Det kan i denne sak være den dag trafikkuhellet fant sted, eller det kan være da følgene viste seg. Her kommer forsikringsavtalelovens §91 inn. Etter denne svarer - når det gjelder ansvarsforsikring - selskapet også for følger som inntrer etter forsikringstidens utløp dersom den skadevoldende begivenhet er inntruffet i forsikringstiden. En forstår Grundt slik, jfr. hans bok «Forsikringsrett» 267, at etter §91 vil forsikringstilfellet i et tilfelle som vårt være følgene, her epilepsien som først inntraff i 1966. I så fall skulle et krav fra Solesvik mot selskapet ikke være foreldet. Forøvrig er det et spørsmål om selskapet kan påberope seg 10 årsfristen i §29 overfor Solesvik, når selskapet i 1966, før fristen utløp fikk varsel fra saksøkerens advokat om ansvar.

Retten finner det ikke nødvendig å ta endelig standpnnkt til spørsmålet.

Forholdet er at det er et spørsmål om retten overhodet skal ta hensyn til at det er tegnet ansvarsforsikring ved bedømmelsen av «omstendighetene» forøvrig.

Retten er kommet til at en ikke kan ta hensyn til at det er tegnet ansvarsforsikring. Retten viser i denne sammenheng til dom i Rt-1930-631 hvor det heter at det «selvfølgelig er uten rettslig betydning for avgjørelsen av saken at L er ansvarsforsikret». Denne uttalelse synes foranlediget ved at byretten, i forbindelse med fastsettelse av erstatnlng for tap i fremtidig erverv uttalte at man savnet opplysninger om innstevnetes formuesvilkår, men at han var ansvarsforsikret samt at man gikk ut fra at forsikringen dekker ansvaret like overfor saksøkeren. Retten viser ellers til Dagfinn Dahl «Erstatning og oppreisning for legemsskade», utg. 1933 94-97 hvor han bl.a. kommer inn på nevnte høvesterettsdom.

Skulle en ved omstendighetene forøvrig ta hensyn til at det er tegnet ansvarsforsikring, måtte det i alle tilfelle være På det rene at skadevolderen virkelig kunne føre ansvaret over på selskapet. Her er spørsmålet omstridt og i alle fall ikke opplagt. Dette fører også til at det er betenkelig å ta hensyn til forsikringen.

Retten er etter det anførte kommet til at omstendighetene vedrørende Solesvik og hustruens uførhet, hans beskjedne økonomiske evne, hans forsørgelsesbyrde og det forhold at det har gått så mange år før han som en bombe ble stilt overfor kravet, bør føre til at erstatning ikke idømmes. Resultatet blir således at også Solesvik frifinnes. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Lars Sollesnes, E. Melander og C. H. Endresen):

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten, men med en annen begrunnelse.

Som byretten - og med den samme begrunnelse - legger lagmannsretten til grunn at Løviks epilepsi er en følge av påkjørselen 21.

Side:96

mai 1958. Likeledes er lagmannsretten enig med byretten i det er sannsynlig at Løvik på grunn av epilepsien og de øvrige følger av påkjørselen i noen grad er blitt hemmet i sin skolegang og at hans yrkesvalgmuligheter er blitt redusert.

Lagmannsretten finner imidlertid at de krav Løvik måtte ha mot Solesvik er foreldet.

Som byretten legger lagmannsretten til grunn at foreldelsesfristen for Løviks krav mot Solesvik er 3 år, jfr. strl. ikrl. §28. Det er ikke påstått at kravet utspringer av en straffbar handling, og Partene er da også enige om varigheten av foreldelsesfristen.

Spørsmålet blir da når den skadelidende ble vitende om skaden og hvem som var ansvarlig for den.

Som av byretten anført, ble Løviks foreldre ved Solesviks besøk dagen etter påkjørselen kjent med hvem som var fører av bilen. Kjennskap til hvem som var ansvarlig for skaden fikk altså Løviks foreldre allerede dagen etter ulykken. Forøvrig kunne de nødvendige opplysninger om bilfører og forsikringsselskap når som helst innhentes hos politiet.

Vitende om skaden ble Løvik og hans foreldre først På et langt senere tidspunkt. Skaden trådte imidlertid klart frem da Torbjørn Løvik i april 1966 fikk sitt første markante epilepsianfall. Han ble da innlagt på Stavanger sykehus, og ved utskrivningen 28. april 1966 gjorde reservelegen ved vedkommende avdeling Løviks foreldre kjent med at hodeskaden etter påkjørselen var en mulig årsak til epilepsien. Han fikk også foreskrevet tabletter for å hindre nye anfall.

Lagmannsretten finner at de opplysninger som ble gitt Løviks foreldre 28. april 1966 var tilstrekkelige til at de må sies å være blitt vitende om skaden. De hadde da grunn til å regne med at epilepsien var av varig karakter og at den kunne ha sammenheng med påkjørselen. Løviks foreldre reagerte da også på de opplysninger reservelegen hadde gitt. De henvendte seg til politiet og de søkte juridisk bistand for at de nødvendige skritt kunne bli tatt. Når imidlertid forliksklage først ble tatt ut 6. mai 1969, er fristen oversittet og kravet foreldet. Det er riktignok slik at de opplysninger som reservelegen gav ved utskrivningen var muntlige og at ytterligere undersøkelser og opplysninger var nødvendige for å Klarlegge omfanget av skaden og i noen grad også for å gi mer definitive opplysninger om årsakssammenhengen. Men det er her tale om supplerende opplysninger. De opplysninger som senere er fremkommet er da heller ikke vesentlig mer sikre og omfattende enn de som forelå ved utskrivningen fra sykehuset 28. april 1966.

Lagmannsretten finner støtte for sitt syn i Rt-1952-74 og C. Stub Holmboe: Foreldelse av fordringer 49-52 og i Forsikringsjuridisk Forenings publikasjoner nr. 44 15-17. - - -