LB-2001-1152
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-30 |
| Publisert: | LB-2001-01152 |
| Stikkord: | Trusler mot sosialkontor |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-05816 M/50 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01152 M/02. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Politiadjutant Geir Kavlie) mot A (Forsvarer: Advokat Øystein Haugen). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjersti Graver. Lagdommer Anne Ellen Fossum. Ekstraord. lagdommer Kjell Gundelsby. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, §291, §391, Straffeprosessloven (1981) §436 |
Tiltalte, A, er født den *.*. 1962. Han bor i - - veien 1, Oslo. Han er gift og forsørger to barn. Han har fra mandag 26. november 2001 arbeid som bussjåfør, for tiden under opplæring med en timelønn på kr 103, og med en arbeidsdag på 7 timer.
Ved tiltalebeslutning av 27. juni 2000 utferdiget av Oslo statsadvokatembeter, ble A satt under tiltale ved Oslo byrett for overtredelse av:
Straffeloven §227,
for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, eller medvirke til dette.
Grunnlag er følgende forhold:
Fredag 3. september 1999 ca kl. 1405 i Sognsveien 75 F i Oslo, etter å ha tømt bensin utover gulvet på Sogn Sosialkontor, truet han de ansatte ved kontoret med å tenne på bensinen med en lighter han holdt i hånden dersom han ikke fikk utbetalt sosialpenger og/eller han fikk en samtale med saksbehandler.
Almene hensyn krever påtale.
Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.
Oslo byrett avsa 13. desember 2000 dom med slik domslutning:
A, født *.*..1962, frifinnes.
Påtalemyndigheten har i rett tid anket over bevisvurderingen under skyldspørsmålet.
Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 30. mars 2001 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 29. november 2001.
Tiltalte, A møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner, hvorav ett, Oleiv Hoel, som brannsakkyndig vitne for påtalemyndigheten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Det var tolk til stede under ankeforhandlingen.
Etter å ha strøket medvirkningsalternativet som var medtatt i tiltalebeslutningen, nedla aktor slik påstand:
1. Tiltalte dømmes i henhold til tiltalebeslutning til en straff av fengsel i 30 dager.
Til fradrag går 1 dag for utholdt varetekt.
2. Tiltalte idømmes saksomkostninger etter rettens skjønn.
Forsvareren nedla slik påstand:
Prinsipalt: Tiltalte frifinnes.
Subsidiært: Tiltalte anses på mildeste måte.
Lagmannsretten bemerker:
A har erkjent at han den 3. september 1999 tømte bensin utover gulvet på Sogn sosialkontor og at han hadde en lighter i hånden mens det skjedde. Bensinen hadde han hentet fra sin bil som sto parkert utenfor. Den var oppbevart i en 3 liters plastflaske, som det tidligere hadde vært tøymykner i.
I følge sin forklaring ankom A sosialkontoret den 3. september fordi han ikke hadde fått utbetalt den månedlige sosialstønad, som han hadde regnet med å få senest 1. september. Sosialkontoret ba om dokumentasjon for hans økonomiske forhold. Han mente å ha levert inn den etterspurte dokumentasjon. Han var oppbrakt og reagerte sterkt da saksbehandleren ikke hadde tid til å ta imot ham med en gang. Når han hentet bensinen i bilen og deretter helte noe av den utover gulvet, har A forklart at det var for å få oppmerksomhet.
I følge A var det lite bensin han helte ut. Vitnene, som var på sosialsenteret da begivenheten fant sted, har på sin side forklart at det fløt bensin på gulvet, og at det var sterk bensinlukt. Vitnet politikonstabel Arild Sandstrøm som ankom kort tid etterpå, forklarte at han kjente bensinlukt i trappen opp til sosialkontoret i 4. etasje. Det ble forklart at det ble brukt flere mopper for å få tørket opp bensinen. I følge beslagsrapporten var flasken ca 3/4 full etterpå, hvilket utgjør ca 2,25 liter. A forklarte at flasken ikke var helt full da han hentet den fra bilen. Ut fra bevisførselen, herunder det brannsakkyndige vitnet Oleiv Hoel, legger lagmannsretten til grunn at A helte ut minst 1/2 liter bensin på gulvet.
Det er ulike oppfatninger av om A mens han helte ut bensinen, sa at han ville tenne på den, eller om denne trussel kom frem ved at han holdt lighteren i den ene hånden. Lagmannsretten anser det klart at As handlemåte uansett innebar en tydelig og markant trussel. Han opptrådte forsettlig, i det han var klar over at han truet og over rekkevidden av trusselen. Han visste at han ville få oppmerksomhet ved å fremsette en så alvorlig trussel.
A leverte fra seg lighteren til nestleder ved Sogn sosialsenter, Inger Elisabeth Lohne, da hun kom til og krevde å få den. Det var flere mennesker omkring, både ansatte og andre besøkende. Bensinen ble tørket opp og det ble ikke voldt skade.
Etter straffeloven §227 rammes trusler om straffbare forhold som kan medføre mer enn seks måneders fengsel. Det straffbare forhold her gjelder ildspåsettelse. Dette blir å bedømme som skadeverk, som er straffbart etter straffeloven §291, med en strafferamme på ett år. Byretten har henført forholdet under straffeloven §391, som rammer skadeverk etter §291 når den voldte skade er liten. Lagmannsretten er ikke enig i denne subsumsjon.
I følge brannsakkyndig vurdering fra sivilingeniør Oleiv Hoel var det relativt stor fare for skader på mennesker om bensinen var blitt antent. Faren for skader ville ha blitt større om det hadde gått noen minutter fra bensinen ble slått ut på gulvet og til den ble antent. Hoel vurderte de materielle skadene til eventuelt å ha blitt sterk nedsoting av lokalene.
I tillegg til skadenes sannsynlige omfang legger lagmannsretten vekt på skadeverkets karakter og omstendighetene omkring. A grep på en dramatisk måte inn i sosialkontorets virksomhet. Å helle 1/2 liter bensin på gulvet mens man holder en lighter i hånden, innebærer en nærliggende mulighet for skadeverk. Det er påregnelig at dette ville få betydelige konsekvenser for virksomheten fremover. Lagmannsretten finner at A forsto at slike skadefølger var overveiende sannsynlige. Med mennesker i nærheten forsto han også at det var risiko for personskade.
Lagmannsretten finner det videre klart at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt. Situasjonen var objektivt sett truende. Omgivelsene hadde grunn til å oppfatte den som alvorlig. I følge vitneforklaringer fra ansatte på sosialkontoret ble situasjonen opplevet som farlig. Stemningen ble betegnet som uhyggelig. Lagmannsretten legger til grunn at A var klar over at hans handling var egnet til å skape frykt.
As handling rammes etter dette av straffeloven §227, og han blir å domfelle i samsvar med tiltalebeslutningen.
Ved straffutmålingen tar lagmannsretten utgangspunkt i at det etter rettspraksis skal reageres strengt mot trusler mot ansatte ved sosialkontorene. Det vises til dommer inntatt i Rt-1987-654, i Rt-1991-827 og dommer av Borgarting lagmannsrett av 29.10.1998 og 8.10.1999, hvor det har vært reagert med ubetinget fengselsstraff under henvisning til almenpreventive grunner. Videre viser undersøkelser at de ansatte i helse- og sosialvesenet i stigende grad utsettes for trusler fra klienter. Hensynet til dem som arbeider ved sosialkontorene tilsier at det markeres klart at samfunnet ser alvorlig på slik adferd.
Lagmannsretten finner at det må fastsettes en ubetinget fengselsstraff i denne sak. Ved utmålingen legges vekt på at den trussel som ble fremsatt ikke bare var i ord, men også i handling. A skapte en farlig situasjon som var egnet til å oppskake alle som befant seg på sosialkontoret. Hans saksbehandler fikk en kraftig reaksjon. Hun hadde fra før problemer med angst og hadde vært sykmeldt tidligere. Hun ble nå sykmeldt igjen.
Trusselen anses her like fullt å ha vært mindre konkret rettet enn den som er omhandlet i dom i Rt-1995-700, der domfelte oppsøkte fornærmede og hadde med seg en kniv som ble presset mot fornærmedes hals, og hvor straffen ble satt til 21 dager ubetinget fengsel.
I formildende retning legges bare begrenset vekt på at A handlet i affekt, ut fra den frustrasjon han opplevde da han ikke fikk utbetalt sosialstønad som forventet og hvor han mente at dette skyldtes saksbehandlingsfeil på sosialkontoret. Han ble dog ikke avvist da han kom den 3. september, men fikk beskjed om å vente til hans saksbehandler ble ledig. Han hadde ut fra dette ingen foranledning til å reagere så sterkt som han gjorde. At han opplever sin situasjon vanskelig og at dette kan ha sammenheng med hans bakgrunn som flyktning, kan ikke føre til at han skal bedømmes annerledes enn landets borgere når det gjelder handlinger av denne karakter, jf uttalelser i Rt-1995-700.
As handling er forklart med hans psykiske tilstand, som tillegges traumer etter deltakelse i krigen mellom Irak og Iran, i 3 - 4 år. Han var i det militære i Irak i 8 år. Han kom til Norge i 1994. Denne vanskelige bakgrunn tas noe hensyn til. Det fremkom i retten at han hadde en sterk reaksjon etter at han var blitt fratatt lighteren. Det ble ikke oppnådd kontakt med ham før det hadde gått ett kvarter etterpå.
Ved straffutmålingen legges videre vekt på at A nå har fått arbeid. Han er under opplæring som bussjåfør. Fengselsstraffen gis en lengde som gjør at soning kan innpasses i forhold til arbeidet.
Lagmannsretten finner at straffen passende bør settes til fengsel i 18 dager. Til fradrag kommer én dag for utholdt varetekt.
Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett. Det er påtalemyndigheten som har anket, og etter strpl §436 annet ledd skal tiltalte da ikke ilegges saksomkostninger.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født *.*. 1962, dømmes for overtredelse av straffeloven §227 til en straff av fengsel i 18 - atten - dager.
Til fradrag i straffen går 1 - en - dag for utholdt varetektsfengsel.
2. Saksomkostninger idømmes ikke for noen rett.