LB-2001-1185
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-12-21 |
| Publisert: | LB-2001-01185 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 99-11624 A/24 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01185 A/01. |
| Parter: | Ankende part: 1. A 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Trond Kiplesund). Motpart: C (Prosessfullmektig: Advokat Dag Erlandsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Lagdommer Regine Ramm Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §31, §33, Tvistemålsloven (1915) §180, §36, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder krav om tilbakebetaling av lån og tilbakeføring av gaver.
D ble under et opphold på trygghetsavdelingen ved Ullerntunet Bo- og behandlingssenter i november 1997 kjent med C, som var på samme sted. D var da 82 år gammel, mens C var 41 år. De fikk god kontakt med hverandre under det kortvarige oppholdet på Ullerntunet, og det utviklet seg til et vennskapsforhold som varte til D døde 1. november 1998. I mars 1998 var de sammen på et 10-dagers cruise i Karibien som D betalte. I løpet av det året vennskapsforholdet varte, mottok C både penger og gjenstander fra D, bl.a to diamantringer.
Etter farens død fremmet hans to sønner, A og B, krav om at C måtte levere tilbake en diamantring og et pengebeløp, som de hevdet var et lån fra faren til C. Kravet ble ikke imøtekommet. A og B gikk deretter til søksmål mot C med påstand om at hun pliktet å tilbakelevere to diamantringer samt et pengebeløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 140.000.
Oslo byrett avsa dom i saken 14. februar 2001 med slik domsslutning:
1. C frifinnes.
2. A og B dømmes en for begge og begge for en til innen 2 uker å betale C saksomkostninger med kr 63.000,- -sekstitretusen- med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
A og B har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 18. og 19. desember 2001. Partene var tilstede og forklarte seg. Det ble avhørt fire vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsrett. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
A og B har i det vesentlige anført:
I løpet av sitt siste leveår overførte D betydelige midler til C, dels til hennes bankkonto og dels ved utbetaling i kontanter. C har erkjent at kr 25.000 er blitt overført til hennes bankkonto og at hun i tillegg har mottatt kontantbeløp med iallfall kr 15.000. De ankende parter hevder at kontantbeløpene samlet var vesentlig større. Blant annet med grunnlag i Ds samlede pengeforbruk det siste leveåret, sammenholdt med hans notater og utskrifter fra hans bankkonti, anføres det at C mottok pengebeløp på i alt kr 105.000. Det finnes ingen annen rimelig forklaring på Ds store pengeforbruk i 1998. Det vises til vitneforklaringen fra E, som var rådgiver i Ds bankforbindelse, Sparebanken NOR. Hun forklarte at han tidligere var meget forsiktig økonomisk, og at han gjennom flere år hadde hatt en sparekonto uten store bevegelser. E forklarte også at D etter cruiset i mars 1998 hadde bedt om hennes bistand fordi han ikke kunne forstå det store pengeforbruket under turen. Da han senere på året ville ta opp et lån i banken, fant hun etter samråd med sin overordenede at banken ikke burde medvirke til dette, idet hun på det tidspunkt var redd for at D var kommet i et avhengighetsforhold til C. D hadde fortalt henne at han hadde gitt C penger som lån eller gave, og E var ikke trygg på at han hadde full kontroll med sin egen pengebruk.
Det anføres at pengebeløpene i sin helhet ble gitt som lån. D har i et notat selv skrevet at en enkeltutbetaling på kr 10.000 var lån. Han fortalte også sine sønner at han hadde lånt en del penger til C og at han var sikker på at hun ville betale pengene tilbake. Dersom retten skulle være i tvil om det dreier seg om lån eller gave, er det C som har tvilsrisikoen. Dette følger av Rt-1929-1086 og RG-1999-723.
Under cruiset i Karibien hadde C og D et meget stort pengeforbruk. De brukte i alt USD 8.576,50, som tilsvarer ca 77.000 norske kroner. Beløpet er i sin helhet betalt av D. Det alt vesentlige av pengeforbruket under cruiset refererer seg til C. Hennes cruisepass er belastet med USD 5.432,33, hvorav USD 3.947 gjelder innkjøp i skipets «gift shop». I tillegg fikk hun et halssmykke til USD 2.500 som ble belastet Ds cruisepass. Det er grunn til å tro at D ikke skjønte at prisene om bord var i dollars og ikke i norske kroner.
De ankende parter mener at kr 35.000 av pengeforbruket under cruiset må anses som ugyldige gavedisposisjoner. Dersom retten kommer til at kontantoverføringene som er beskrevet ovenfor ikke var å anse som lån, må også disse overføringene anses som ugyldige gavedisposisjoner. D var mentalt svekket og hadde psykiske problemer. Han kom etter hvert i et avhengighetsforhold til C . Hun må ha oppfattet hans tilstand og at denne påvirket hans handlinger. Det var derfor i strid med avtaleloven §33 jf §31 og §36 å motta gaver i et slikt omfang som det her er tale om. Det er også i strid med avtaleloven §33 å beholde de to diamantringene som hadde tilhørt Ds nylig avdøde hustru og som hun hadde lovet skulle tilfalle Bs datter som arv.
A og B har lagt ned slik påstand:
1. C plikter å tilbakelevere til de ankende parter 2 stk. diamantringer mottatt fra D den 7 mai 1998.
2. C plikter å tilbakebetale lån og gaver til de ankende parter med et beløp etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 140.000,-, med 12% rente p.a. beregnet fra 22. april 1999, subsidiært fra 12. august 1999, frem til betaling skjer.
3. C dømmes til å betale de ankende parters omkostninger i begge instanser, tillagt 12% rente p.a. beregnet fra forfall til betaling skjer.
C har i hovedtrekk anført:
Byrettens dom er korrekt. C erkjenner å ha mottatt i alt kr 40.000 fra D. I tillegg til to bankoverføringer på henholdsvis kr 10.000 og kr 15.000, mottok hun enkeltbeløp på kr 5.000 ved i alt tre anledninger. Pengene ble benyttet bl.a til kjøp av ny PC og til psykoterapeutisk behandling i Florø.
Det foreligger ingen dokumentasjon for at hun skal ha mottatt pengebeløp ut over hva hun har erkjent. Den omstendighet at D hadde et klart høyere pengeforbruk i 1998 enn i de foregående år, er i seg selv intet bevis for at C skal ha mottatt flere pengebeløp. I de siste årene før hustruen døde var D sterkt bundet i omsorgsoppgaven overfor sin syke hustru, og han hadde da ikke mulighet til å bruke penger til annet enn de daglige behov. Etter at hustruen døde i november 1997 ble situasjonen helt annerledes.
C bestrider at de pengebeløp hun har mottatt helt eller delvis var lån. Verken da utbetalingene fant sted, eller i annen sammenheng, nevnte D for henne at det helt eller delvis skulle være tale om lån. D kjente til hennes svake økonomi, og hun mener bestemt at de begge la til grunn at det dreide seg om gaver. Dersom det hadde vært tale om lån, ville hun ikke kunnet ta imot pengene, idet hun ikke ville maktet å foreta tilbakebetaling. Det kan ikke legges vekt på at D i et notat har omtalt overføringen av kr 10.000 som lån. Det vises til byrettsdommen på dette punkt. De påberopte dommene fra 1929 og 1999 om tvilsrisikoen er ikke overførbare til den foreliggende sak.
Overfor C fremsto D som en person som var fullt i stand til å ta de beslutninger som gavetildelingene til henne innebar. De hadde gjensidig stort utbytte av det nære vennskapsforholdet som utviklet seg mellom dem og den tette kontakten de hadde i det året forholdet varte. Det bestrides at D skal ha følt seg i et avhengighetsforhold til C. Det var D som var den aktive part med hensyn både til de pengene og de gjenstandene han ga henne. D besværet seg aldri overfor C over hennes pengeforbruk under cruiset. Ikke lenge etter hjemkomsten planla han et nytt cruise sammen med henne, denne gang til Middelhavet. Dette viser at det viktigste for ham var at de hadde hatt det fint sammen på cruiset i Karibien.
Slik forholdet var mellom de to, er den rettslige standarden i avtaleloven §33 ikke brutt. Dette gjelder også i forhold til de to ringene hun til slutt har beholdt etter at D ga henne ringene for tredje gang til hennes fødselsdag 7. mai 1998.
C har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Ett av hovedspørsmålene i saken er hvor stort pengebeløp C har mottatt fra D. Mens de ankende parter hevder at det dreier seg om i alt kr 105.000, bestrider C at hun har mottatt mer enn kr 40.000.
Lagmannsretten holder det ikke for usannsynlig at D kan ha gitt C pengebeløp ut over de kr 40.000 hun har erkjent å ha mottatt. Etter bevisførselen må det legges til grunn at det oppsto et meget tett vennskapsforhold mellom D og C og at de var til gjensidig støtte for hverandre. De erkjente pengeoverføringene og gavedisposisjonene viser i seg selv at D satte stor pris på C og at han var meget generøs overfor henne både når det gjaldt pengeytelser og på annen måte.
Det er likevel etter rettens oppfatning ikke tilstrekkelige holdepunkter for at C skal ha mottatt pengebeløp i det omfang som de ankende parter har anført. De ankende parter har konkret festet seg ved seks kontantuttak i runde beløp på fra kr 5.000 til kr 20.000, i alt kr 80.000, i tidsrommet 26.01 - 14.08.1998, som de ikke finner annen forklaring på enn at pengene er gått til C. De påberopte notatene i Ds lommekalender og på særskilt ark gir et alt for usikkert grunnlag for slutninger om at slike pengeuttak i sin helhet har gått til henne. Den 26. februar lyder notatet «Marit kommer». Samme dag tok D ut kr 10.000. Den 3. mars lyder notatet «hente penger. Marit kommer». Denne dagen er det ikke tatt ut penger, men det foreligger et kontantuttak på kr 10.000 den 6. mars, som er dagen før avreisen til cruiset.
Lagmannsretten er enig med de ankende parter i at Cs forklaring om sin befatning med den gule lappen der D ble bedt om å ringe legen for å få en resept på Paralgin forte ikke er troverdig. Retten legger til grunn at lappen er skrevet av henne, og at tablettene var ment for henne. Den omstendighet at retten setter til side hennes forklaring på dette punkt, er imidlertid ikke tilstrekkelig til at det samme må gjelde med hensyn til de pengebeløp hun har mottatt. Slik lagmannsretten ellers bedømmer saken, er det ikke nødvendig å ta konkret stilling til om hun har mottatt kr 15.000 eller et noe høyere beløp i kontanter. Som nevnt, holder retten det ikke for usannsynlig at hun har mottatt et noe større beløp enn hun har erkjent, men retten finner ikke å kunne legge til grunn at hun har mottatt pengebeløp i et slikt omfang som de ankende parter anfører.
Lagmannsretten finner heller ikke å kunne legge til grunn at de pengebeløpene det er tale om, helt eller delvis var lån og ikke gave. Riktig nok har D i sine notater skrevet at kr 10.000 var lånt til Marit, og han har også til sine sønner sagt at pengeoverføringer til C var lån. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig. Det vises til byrettens begrunnelse på dette punkt, en begrunnelse som lagmannsrettens slutter seg til. Det foreligger ikke holdepunkter for at D overfor C har sagt at de pengebeløpene hun mottok, helt eller delvis var å betrakte som lån. Heller ikke omstendighetene i saken er slik at de peker i retning av lån. D var kjent med Cs trange økonomi, og det fremtrer ikke som sannsynlig at hun ville kunne ta opp lån for å dekke behandlingsutgiftene i Florø eller kjøpe ny PC, som var de formål pengene ble brukt til.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at pengebeløpene i sin helhet er å anse som gave. Spørsmålet blir så om pengegaven og de gavetransaksjoner som ellers er anfektet rammes av ugyldighet. Konkret har de i tillegg til pengebeløpene krevet to ringer tilbakeført og ellers anført at hennes pengeforbruk under cruiset var så stort at det rammes, slik at hun skjønnsmessig må tilbakeføre inntil kr 35.000 av dette. De ankende parter har her vist til avtaleloven §33 jf §31 og §36 og anført at C har utnyttet det avhengighetsforholdet D kom i til henne og at det ville stride mot redelighet å motta de gavene det er tale om.
Spørsmålet om det var i strid med redelighet å motta gaver fra D i det omfang det her er tale om, må bedømmes ut fra den situasjon de to var i. Da de traff hverandre på Ullerntunet, var de begge i behov for menneskelig kontakt. De åpnet seg for hverandre og utviklet meget raskt et nært og tett vennskap som medførte regelmessig og noe nær daglig kontakt etter at det kortvarige oppholdet på Ullerntunet var over. Det er opplyst at de kunne ringe hverandre flere ganger daglig og at de også møttes hyppig.
D hadde i den siste tiden før hans hustru døde vært sterkt deprimert og utslitt. Psykiatrisk sykepleierkonsulent Mette Kiil, som i samarbeid med hjemmesykepleien hadde et visst tilsyn med D og hans hustru fra sommeren 1996, forklarte i retten at hun etter at hustruen kom på sykehus i oktober 1997 ble bekymret med hva som ville skje med D hvis hustruen falt fra.
Slik retten bedømmer situasjonen, fant D i C en person som - slik han opplevde det - aktivt viste ham interesse og omsorg og som hadde tid til dette. Samtidig var hun en person som hadde hatt problemer i sin oppvekst, ikke ulike hans egne, som fortsatt hadde psykiske problemer og som han på sin side kunne være en støtteperson for. Dette ga grunnlaget for det tette forholdet dem imellom, og det gir en naturlig forklaring på at D ga henne både penger og andre gaver, og at han inviterte henne med på cruise på hans regning.
Selv om D nok har støttet seg til og kan ha vært lydhør overfor C, er det ikke holdepunkter for at de gavetransaksjoner det er tale om i saken, er resultat av at hun skal ha utnyttet et avhengighetsforhold til seg. Slik retten ser det, kan det i det hele ikke legges til grunn at D sto i et avhengighetsforhold til C i den forstand avtaleloven §31 omhandler.
Retten kan heller ikke se at gavetransaksjonene rammes av avtaleloven §33. Selv om det dreier seg om gaver i et ikke ubetydelig omfang, var situasjonen mellom partene slik at det ikke kan sies å være i strid med redelighet å ta imot gavene. Når det spesielt gjelder pengeforbruket under cruiset i mars 1998, må det legges til grunn at D ved hjemkomsten stilte seg uforstående til det store beløpet, og det er ikke usannsynlig at han ikke hadde klart for seg at prisene ombord var i dollars. Han foretok seg imidlertid intet overfor C i denne forbindelse. Dersom han den gang hadde ment at hun hadde overskredet rammen for akseptable innkjøp til seg selv, ville det etter rettens syn ha kommet frem i hans samtaler med E i Sparebanken NOR, som han hadde et nært forhold til og som han konsulterte for å finne ut av pengeforbruket.
Det må legges til grunn at D var noe ustabil psykisk, vekslende deprimert og oppstemt. Tilstanden er av hans lege betegnet som hypomani, dvs en mildere form for manisk depressivitet. Lagmannsretten finner imidlertid ikke holdepunkter for at han av denne eller andre grunner ikke hadde sin rettslige handleevne i behold eller for at hans skiftende psykiske form kan tilsi at C har opptrådt i strid med redelighet ved å motta de pengebeløpene og andre gaver det er tale om. Dette gjelder selv om pengebeløpene har utgjort et noe høyere beløp enn hun har erkjent, slik lagmannsretten ikke anser usannsynlig.
Når det spesielt gjelder ringene, har retten vært noe i tvil. Det er på det rene at hun, etter å ha fått dem første gang, leverte ringene tilbake som følge av at A ba om det og fortalte at det hadde vært meningen at de skulle gå til Bs datter. C har forklart at D deretter ville gi henne ringene på ny før cruiset, og at hun da aksepterte å benytte dem på lånebasis under cruiset. Spørsmålet er om hun burde avslått gaven da han for tredje gang ga henne dem som fødselsdagspresang i mai 1998. Etter rettens oppfatning burde hun kanskje gjort det. Det er likevel etter omstendighetene å ta for hardt i å fastslå at gavemottaket strider mot redelighet.
Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til byrettens omkostningsavgjørelse. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Anken har vært forgjeves. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges de ankende parter å erstatte Cs nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen. Advokat Erlandsen har fremlagt omkostningsoppgave som viser salær med kr 46.500 samt merverdiavgift av kr 37.000 som er påløpt etter 1. juli 2001, kr 8.884, i alt kr 55.384. Retten legger omkostningsoppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A og B, en for begge og begge for en, innen to uker fra forkynnelsen av denne dom til C 55.384 - femtifemtusentrehundreogåttifire - kroner med tillegg av rente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall og til betaling skjer.