LB-2001-1214

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-06-17
Publisert:	LB-2001-01214
Stikkord:	Barnerett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 00-05385 A/61 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01214 A/02.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Annette Janicke Musæus). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Anne-Blanca Dahl).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Mitsem, formann. Lagdommer Anne Ellen Fossum. Ekstraordinær lagdommer Kjell Gundelsby
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35, Tvistemålsloven (1915) §171

Etter et samboerskap som varte fra 1985 til april 2000, har B, født *.*. 1961, og A, født *.*. 1960, tre barn i alderen fra 2 1/2 til 9 år. Partene har felles foreldreansvar for barna, men de er uenige i spørsmålet om hvor barna skal bo fast (daglig omsorg) og i samværsordningen.

Saken ble innbragt for Oslo byrett (nå Oslo tingrett) av B, ved begjæring om midlertidig avgjørelse av 24. februar og stevning av 15. juni 2000. Den førstnevnte begjæring ble frafalt etter at partene ble enige om en midlertidig ordning.

Byretten avsa 5. februar 2001 dom med slik domsslutning:

1. Barna C, f. *.*..93, D, f. *.*..96 og E, f. *.*..99 skal bo fast hos B.

2. A skal ha samvær med C og D som bestemt i midlertidig avtale av 21. mars 2000 dog med likedeling av alle ferier, og tilsvarende samvær med E fra 1. september 2002. Frem til denne dato skal han ha samvær med E i henhold til en opptrappingsplan etter nærmerte avtale mellom partene basert på avtalen av 21. mars 2000 og saksøkers fremsatte forslag ovenfor.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Det bemerkes at samværsordningen etter hvert er den samme for E som for hans to eldre søsken. Etter avtalen av 21. mars 2000 - som det vises til i domsslutningen - har A samvær med barna med seks overnattinger i løpet av en 14-dagers periode, dvs. fra torsdag ettermiddag til mandag morgen den ene uken og fra onsdag ettermiddag til fredag morgen den andre uken. Ifølge avtalen har han også hatt et omfattende ferie- og høytidssamvær, herunder 2x2 ukers sommerferie (for E til nå 2x1).

Byrettens dom ble rettidig påanket av A. Ankeforhandlingen fant sted i Oslo tinghus 6.-7. og 13.-16. mai 2002. Det bemerkes at ankeforhandlingen var berammet to ganger tidligere, til hhv. 24. januar og 4. mars 2002, men måtte begge ganger utsettes på grunn av sykemelding fra ankemotparten.

Partene møtte til ankeforhandlingen og avga forklaring. Det ble dertil avhørt 22 vitner, hvorav to var sakkyndige vitner. Ett av de sakkyndige vitnene, psykolog Odrun Flatabø, hadde utarbeidet en skriftlig erklæring, som ble dokumentert. Den rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Bjørn Berg, hadde avgitt tre skriftlige erklæringer, herunder én som sakkyndig for byretten. Hans skriftlige erklæringer ble dokumentert, og han avga muntlig forklaring, idet han fastholdt og utdypet de synspunktene som er kommet til uttrykk i erklæringene. Øvrig dokumentasjon fremgår av rettsboken.

Ankende part - A - anfører i det vesentlige:

B har en væremåte som motvirker et godt forhold mellom ham og barna. Sentralt i så henseende står hennes uberettigede anklager om at han har utsatt henne for vold og trakassering.

Det bestrides ikke at det, særlig fra 1993 og fremover, har forekommet håndgemeng mellom partene, der han har påført B blåmerker ved å holde henne fast eller dytte henne vekk. Dette skjedde imidlertid i situasjoner der hun nærmest forfulgte ham, idet han ville trekke seg ut av av endeløse og håpløse diskusjoner. Hun kunne også vekke ham opp om natten for å fortsette en diskusjon, og det hendte endog at hun gikk til fysisk angrep på ham. Han har i slike sammenhenger måttet holde henne fast eller skyve henne vekk. Han har også, ved flere anledninger, brukt ukvemsord mot henne. Han har aldri slått eller sparket henne eller kastet harde gjenstander mot henne. Påstandene om at han i ukontrollert sinne har rotet til i huset, og herunder kastet søppel utover gulvet, er også helt ubegrunnede.

B involverer barna i voksenkonflikten. Til nå gjelder dette først og fremst det eldste barnet, datteren C. Barna har et godt og nært forhold til ham. Men ved at B formidler sitt sterkt negative syn på ham, kan de fjerne seg fra ham og/eller bli utrygge i sin egen dømmekraft. Han ser at en slik utvikling er i ferd med å skje, først og fremst for C, etter hvert også for D. Han er også redd for at B skal flytte til Kristiansand med barna, og for den ytterligere negative påvirkning som Bs mor, bosatt i Kristiansand, kan utøve på hans forhold til barna.

Han har tatt seg mye av barna under samlivet. Dette har også vært nødvendig, fordi B var mye syk, med luftveisinfeksjoner, allergier, vanskelige svangerskap mv., som har redusert hennes funksjonsevne. Da partene bodde sammen, la han opp til korte arbeidsdager, med mye hjemmearbeide etter at barna hadde lagt seg. Etter samlivsbruddet har han tilpasset sin arbeidstid til samværsordningen. Også i forhold til arbeidssituasjonen er han istand til å overta den daglige omsorg.

Begge parter har gode omsorgsressurser. Men ved at han får daglig omsorg for barna, sikres den best mulige foreldrekontakt, jf. den vekten som er lagt på dette hensynet i Rt-1991-1148. Etter samlivsbruddet har samarbeidet vært vanskelig på grunn av hennes holdning til ham og involvering av barna i konflikten.

En overføring av omsorgen innebærer heller ikke noen stor omveltning for barna, hensett også til at han har hatt et utvidet samvær med dem. Partene bor dessuten i bare ca 700 meters avstand fra hverandre, på hver sin side av - - veien i Oslo. Hvis han overtar den daglige omsorg, er han innstilt på at B skal ha en god samværsordning. Dette vil også bidra til at overgangen ikke blir så følbar for barna. Han er imidlertid usikker på om en fordeling 8-6, dvs. å «snu» dagens ordning, er den optimale, eller om samværet bør reduseres noe.

Hvis B beholder den daglige omsorg, vil imidlertid en reduksjon av samværet være uheldig for hans muligheter for å opprettholde og videreutvikle det nære forholdet til barna. Det ville også være en fordel om hans samvær blir mer konsentret, eventuelt ved at et samvær på seks av 14 dager samles i én, sammenhengende bolk.

A har nedlagt slik påstand:

1. Barna C, f. *.*.93, D, f. *.*.96 og E, f. *.*.99 skal bo fast hos A.

2. B skal ha samværsrett med barna fastsatt etter rettens skjønn.

3. A tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten - B - anfører i det vesentlige:

Gjennom samlivet, og særlig siden 1993, har A utsatt henne for vold og trakassering. Den rettsoppnevnte sakkyndige har ikke funnet hennes fremstilling av samlivshistorien troverdig, men hans vurderingsgrunnlag er mangelfullt, blant annet ved at det ikke er tatt hensyn til legeerklæringer og legejournaler.

Hvis retten legger hennes oppfatning til grunn, må det være åpenbart at A ikke bør få den daglige omsorg for barna. Men selv i motsatt fall vil det være best for barna å bo fast hos henne. Hun har tatt seg mest av barna, idet hun, med unntak av en ett-års periode, har vært hjemmeværende etter at C ble født. Hun har vært en del plaget av sykdom, men uten at dette har hindret hennes omsorgsutøvelse. De to eldste barna har for øvrig vært i heltidsbarnehage siden 1 1/2-års alderen, og i en periode bisto en praktikant i hjemmet. Etter hvert vil hun gå ut i arbeidslivet igjen, eller eventuelt videreutdanne seg, i første omgang på deltid.

Hun har et nært forhold til barna. Selv om hun vet å sette grenser, så er hun mer av en «care giving parent» enn A. Cs problemer har sammenheng med at hun har vært vitne til voldsepisoder, særlig da A påførte B et ribbensbrudd i august 1997 og et håndleddsbrudd i februar 2000. Det er uriktig at hun setter C opp mot A, men hun snakker med barnet om dets problemer og tidligere opplevelser.

Den omsorgs- og samværsordning som nå praktiseres, fungerer i store trekk bra. Men i et tilfelle som dette, med sterke konflikter mellom foreldrene, bør barna ha ett bosted og ett samværssted, ikke en tilnærmet delt omsorg. Samværet bør derfor reduseres noe.

En flytting til faren ville medføre store omveltninger for barna. Partenes boliger ligger for øvrig i forskjellig skolekrets, og det er i det hele liten kontakt mellom nærmiljøene på hver side av - - veien. Hun har ingen planer om å flytte til Kristiansand, men kan vanskelig avgi noen bindende erklæring om dette. Morens hus har stått tomt i noen tid, etter at hun flyttet til en leilighet, men huset skal selges.

Hvis retten er i den ytterste tvil i spørsmålet om daglig omsorg, bør den ta hensyn til at B har mest behov for å ha barna hos seg og vil lide det største tapet ved ikke å vinne frem, jf. Innst.O.nr.30 (1980-1981) side 14 og Rt-1985-179.

B har nedlagt slik påstand:

1. Punkt 1 i byrettens dom stadfestes.

2. A skal ha samvær med barna fastsatt etter rettens skjønn.

3. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Saken dreier seg om daglig omsorg og samvær for partenes tre barn i alderen fra 2 1/2 til 9 år. Eldstebarnet, C, er født *.*. 1993. D og E er født hhv. *.*. 1996 og *.*. 1999. Samboerskapet mellom partene, som ikke har vært gift, varte fra 1985 til april 2000, da A flyttet ut av hjemmet. De har felles foreldreansvar for barna.

Omsorgsspørsmålet skal avgjøres etter barneloven §35 tredje ledd, jf. §34 tredje ledd: «Avgjerda skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet». Det bemerkes at partene synes å være enige om at det ikke bør treffes en avgjørelse som fører til at barneflokken «splittes». Retten ser det på samme måte.

Innledningsvis bemerkes at ingen av barna later til å ha spesielle omsorgsbehov, og det må legges til grunn at begge parter har både vilje og evne til å ta seg godt av dem. Det synes også å være på det rene at barna har et godt og tillitsfullt forhold til begge parter.

B har vært hjemmeværende helt siden C kom til verden i 1993, med unntak av en ett-års periode. Etter bevisførselen legger lagmannsretten imidlertid til grunn at også SD har tatt seg mye av barna under samlivet. Selv om A har et krevende arbeide - han er administrerende direktør i finansnæringen - har han tilpasset sin arbeidssituasjon, også av hensyn til det behovet for ekstra innsats i hjemmet som helseplagene til B har nødvendiggjort. Videre bemerkes at de to eldste barna har vært i heldags barnehage siden 1 1/2-års alderen. Partene har hatt praktikanthjelp i hjemmet, og dertil har i perioder særlig Bs foreldre bistått, men slik at de da - slik A ser det - nærmest «overtok» hjemmet. Også venner av B synes å ha ytet endel praktisk bistand til B, men dette har neppe vært nødvendig på grunn av manglende innsatsvilje fra As side. Etter samlivsbruddet har A hatt samvær med de to eldste barna i seks av 14 netter, og etter en opptrapping av samværet er dette situasjonen også for yngstebarnet E. A har dessuten hatt et omfattende ferie- og høytidssamvær med barna.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at barna har hatt, og har, en slik tilknytning og kontakt med begge foreldre at det i så henseende ikke foreligger noe som taler med styrke til fordel for at den daglige omsorgen gis til den ene fremfor den annen. Imidlertid må det antas at E, som kom til verden ca 1/2 år for samlivsbruddet, er sterkest knyttet til B, men A synes å ha opparbeidet et nært forhold også til E. Den sakkyndige beskriver et godt samspill mellom A og E, slik tilfellet også er med C og D. Samtidig har den sakkyndige i sin rapport for lagmannsretten registrert et noe vanskeligere samspill mellom A og C og D enn før byrettsbehandlingen.

Lagmannsretten legger til at B, så vel overfor den sakkyndige som retten, har hatt en markert tilbøyelighet til å nedvurdere As følelser for og engasjement i barna og hans rolle som omsorgsperson, både under og etter samlivet. Det er symptomatisk at hun later til å mene at A lar barna gå for «lut og kaldt vann», mens for eksempel både barnehage- og skolepersonalet berømmer begge parter for en i enhver henseende upåklagelig oppfølging av barna. Bs vurdering synes å være klart uberettiget og må antagelig forstås som et uttrykk for hennes oppfatning av samlivshistorien og motsetningsforholdet mellom partene. A, på sin side, kan også fremheve at B har mye positivt å tilføre barna.

Både B og A har i utgangspunktet gode omsorgsressurser. Riktignok har den sakkyndige gitt uttrykk for at Bs grensesetting kan være noe uklar og svak, noe for øvrig også personalet ved ** skole (der C er elev) har registrert. Videre har han pekt på at hun begrenser barnas utfoldelsesmuligheter i lek ved «overforsiktighet» og overfokusering på barnas sikkerhet, og han har karakterisert dette som en mulig svakhet ved hennes foreldrerolle. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at den sakkyndiges vurderinger på dette punkt har mye for seg, idet retten imidlertid legger til at den sakkyndige i sin første erklæring for lagmannsretten fant at B i mindre grad enn før opptrådte «overbeskyttende». Det rokker allikevel ikke ved rettens hovedvurdering, nemlig at begge parter har lagt for dagen både evne og vilje til å ta seg godt av barna. Videre peker retten på at de begge er veletablert i hver sin gode bolig, i barnevennlige nabolag og i kort avstand fra hverandre - dog slik at den sterkt trafikerte - - veien antagelig danner et temmelig klart skille mellom boligområdene (og også et skille mellom skolekretsene).

Så langt kunne retten ha konkludert med at saken dreier seg om et valg mellom to omsorgsalternativer som begge er gode, og at det - hensett også til det som tidligere er bemerket om forholdet mellom B og yngstebarnet E - neppe er noe som tilsier at en allerede etablert og velfungerende omsorgsløsning bør endres.

Det som imidlertid er hovedproblemet i saken, er partenes usedvanlig høye konfliktnivå seg imellom, som barna heller ikke har vært helt skjermet for. Begge parter har fortalt om et meget vanskelig samliv, selv om partene, særlig A, har understreket at det også har vært gode perioder.

Det er ikke nødvendig for avgjørelsen av saken å søke å finne årsakene til at samlivet etter hvert utviklet seg negativt. Retten har imidlertid funnet å måtte ta standpunkt til om Bs alvorlige anklager mot A, om vold og trakassering, er sannsynliggjort. Den sakkyndige har således også understreket at:

De svarene som blir gitt på spørsmålene om troverdighet har naturligvis store konsekvenser for en vurdering av partenes omsorgsevne. Dersom Bs beretning ikke stemmer vil dette innebære en alvorlig tilsidesettelse av barnas behov ved at hun på ulike måter har «brukt» dem i sin kamp mot A. Det samme gjelder for hans del dersom det blir vurdert at As versjon ikke er i samsvar med realitetene.

B forteller om en samboer med et eksplosivt temperament, som har gitt seg utslag i en lang og nærmest sammenhengende rekke tilfeller av fysisk vold og trakassering. Hun har, slik det blant annet heter i et journalnotat av 12. februar 1999, vært i en samlivssituasjon med «underkastelse, passivitet og overlast». Som også den sakkyndige har bemerket, har hun ikke på noe vesentlig punkt åpnet for at hun har et medansvar for konfliktene med A. Ved flere anledninger skal A også ha tilgriset huset for å «straffe» henne. B viser til de fysiske skader hun fikk, særlig et ribbensbrudd i august 1997 og et håndleddsbrudd i februar 2000. Skadene, herunder en rekke blåmerker, er langt på vei dokumentert ved legeerklæringer og -journaler, men disse avklarer ikke det forutgående hendelsesforløpet. Når det gjelder ribbensbruddet, forklarer B således at det inntraff fordi A klemte henne hardt om brystkassen, men As versjon er at det oppsto et basketak på badet, der begge var like gode, og at B skadet seg idet de falt overende mot et bidet. Også for håndleddsbruddet har forklaringene et tilsvarende avvik i tildelingen av skyld og ansvar. Vedrørende blåmerkene og skjellsordene, viser retten til gjengivelsen av partenes anførsler.

Ingen som har forklart seg for retten har bevitnet slike tilfeller av voldutøvelse eller manglende impulskontroll fra As side. Av dem som kjenner ham, beskrives han generelt som vennlig, omtenksom og avbalansert. Flere vitner med tilknytning til B har riktignok fortalt om en nedlatende holdning fra hans side, men dette synes å være sett i konkrete situasjoner som har vært sterkt preget av samlivskonflikten. Som den sakkyndige har pekt på, er det for øvrig heller ikke noen voldshistorie i As familie, og den sakkyndige har opplevd A «som på mange måter mer forsiktig og personlighetsmessig mer tilbøyelig til å vike unna enn B», idet det er «vanskelig for å forestille [seg] at han mer eller mindre systematisk og over mange år opptrådte som en voldelig «hustyrann». Så langt retten har hatt et selvstendig grunnlag for å bedømme denne vurderingen, synes den å være klart bekreftet.

I sin siste skriftlige erklæring for lagmannsretten har den sakkyndige pekt på at avstanden mellom det partene forteller er så stor at «det nok er rimelig å konkludere med at en av dem - totalt sett - ikke forteller sannheten», men at dette «ikke nødvendigvis [innebærer] at en av dem bevisst lyver». I en tidligere erklæring gis det imidlertid også uttrykk for at partenes historier er «helt uforenlige på en rekke punkter» og at det «neppe [er] mulig å se ulikhetene bare som et uttrykk for forskjellig persepsjon og forskjellig forståelsesramme».

Det er vanskelig å forene det inntrykket retten har kunnet danne seg av partene med at A griper til vold for å løse konflikter og at B derfor er blitt et voldsoffer. Den sakkyndige har funnet at As versjon av samlivshistorien er den klart mest troverdige, og at B kan ha «en svekket psykologisk beredskap mot et noe grenseoverskridende forhold til løgn/sannhet». Lagmannsretten deler denne vurderingen. Det kan riktignok være vanskelig å trekke konklusjoner basert på det inntrykket partene gir i rettssalen, men inntrykket er langt på vei også bekreftet av bevisførselen for øvrig, som er vanskelig å forene med at B skulle være en slik underkuet part. Retten viser i denne forbindelse også til den sakkyndiges bemerkninger i forbindelse med parsamtalene ved Kirkens Familievernkontor i 1999-2000, som er bekreftet ved Randi Follerås' vitneforklaring:

....

Av den eneste kvalifiserte nøytrale observatøren som jeg har hatt kontakt med og som har møtt B og A sammen (psykiater Randi Follerås) har ikke B blitt vurdert som underlegen og engstelig - slik det ville ha vært rimelig å forvente dersom A brukte et utpreget «maktspråk» hjemme. Tvert imot blir hun beskrevet som «meget anklagende og aggressiv» og som lite følelsesmessig engasjert - i motsetning til A som viste mye fortvilelse. Det kan naturligvis gis psykologiske forklaringer hvor hennes framtreden i terapitimene samsvarer med det hun overfor meg hevder skjedde, men det er ikke lett å få dette til å stemme med Bs opplevelse av seg sjøl som «passiv og unnvikende» overfor det hun kaller As hjemlige «tyranni».

Lagmannsretten legger til at Bs noe uforståelige motvilje mot at A fikk del i foreldreansvaret for de tre barna synes å vise - slik også den sakkyndige har pekt på - at «B hadde styrke til å hevde seg i samlivskonfliktene og at hennes beskrivelse av seg sjøl som offer og undertrykt ikke er reell» og at det er «grunn til å tro at konfliktene og de fysiske sammenstøtene hadde et mer «likeverdig» preg enn B gir inntrykk av». Den sakkyndige har også bekreftet rettens inntrykk at B, bak en noe appellerende fremtreden, synes å ha adskillig styrke, og at hun neppe kan ha vært så passiv i konfliktene med A som hun vil gi inntrykk av.

Lagmannsretten understreker at den ikke dermed har «frikjent» A for kritikk mot hans opptreden i samspillet mellom partene. Den sakkyndige har for øvrig pekt på at selv om A lettere enn B kan delta i en reflekterende samtale om utviklingen i partenes forhold, og til en viss grad også stiller kritiske spørsmål ved eget handlingsmønster, så «ender han opp med en beskrivelse av årsakene som i utgangspunktet kan virke nokså ekstrem; nemlig at B har hatt en mer eller mindre bevisst plan om å få han ut av hjemmet og at hun har konstruert ulike anklager for å lykkes». Anklagene om at han opptrer voldelig og trakasserende i ukontrollerte sinnesutbrudd kan imidlertid ikke tillegges troverdighet. Lagmannsretten legger til at den ikke har funnet å kunne tillegge den privatengasjerte sakkyndiges rapport, med dens temmelig ukritiske støtte til Bs versjon av samlivshistorien, noen vekt.

For avgjørelsen av saken er det ikke tilstrekkelig å konstatere at A antagelig har den riktigste versjonen av samspillet mellom ektefellene. Spørsmålet om hvem som er best istand til å skjerme barna mot voksenkonflikten er for så vidt av større betydning. Som den sakkyndige har pekt på, later det til at særlig C, men etter hvert også D, er presset av foreldrenes konflikt. C har også vært noe plaget med stressymptomer, som vondt i magen, hodet og nakken.

Slik saken kan vurderes nå, er det grunn til å tro at A vil være best istand til å ivareta dette hensynet til barna, og herunder også til å legge grunnlaget for en best mulig kontakt mellom barna og begge foreldrene. Retten deler den sakkyndiges vurdering av at «A er oppriktig når han ønsker et best mulig samarbeid med B og at hun bør ha god kontakt med barna dersom han får hovedomsorgen». Som den sakkyndige har pekt på, kan det, på den annen side, være slik at B «ubevisst blander sammen sin egen «krig» mot A med hva barna trenger, men det er også mulig at ... B alltid har følt at barna først og fremst har vært «hennes» og at A på sett og vis ikke hadde de samme rettigheter». Situasjonen når det gjelder foreldrekontakten synes imidlertid ikke å være så dramatisk som i den saken As prosessfullmektig har vist til, Rt-1991-1148.

Til tross for konfliktnivået mellom partene, kan barnas situasjon ha blitt noe bedre i den tiden saken har versert. Ifølge den sakkyndige har D tidligere vært nokså aktiv og urolig, kanskje særlig i samspillet med B, men han synes etterhvert å være kommet inn i en god utvikling. Barnehagepersonalet har sett en positiv endring med D, som nå fremstår som blidere, mer hjelpsom og omtenksom enn tidligere, og han deltar også bedre i lekeaktiviteter. C beskrives som oppvakt og velfungerende, også i skolesituasjonen. På den annen side fremgår det av den sakkyndiges første erklæring for lagmannsretten at det fortsatt er grunn til bekymring for Cs og Ds utvikling.

Den sakkyndige gir således fortsatt uttrykk for uro over barnas utvikling, og han har tilrådd at de får fast bosted hos A, idet «den relativt kortvarige belastningen barna utsettes for ved å bo fast hos far må være å foretrekke framfor langvarige og store belastninger».

Lagmannsretten regner med at B fortsatt vil reagere sterkt på å få sin versjon av samlivshistorien «underkjent». Hvis barna flyttes over til A, vil dette antagelig bli oppfattet som noe nær en katastrofe, og det er vanskelig å se for seg at B da skal legge for dagen evnen og viljen til å skjerme barna. Skal en slik overflytting skje, vil det derfor neppe være tilrådelig med et omfattende samvær for B. Den sakkyndige har for øvrig anbefalt at den som ikke får den daglige omsorg kun bør få et tilnærmet «vanlig» samvær, idet en samværsordning som nærmer seg delt omsorg «[s]å lenge foreldrekonflikten er så tilspisset som nå ... vil ... gjøre barna for utsatt for de belastningene konflikten påfører dem». En slik omlegging vil bli opplevet som en meget betydelig endring. Retten er, også på lang sikt, bekymret for hvordan en slik omlegging, i kombinasjon også med en sannsynlig skjerping av foreldrekonflikten, vil virke inn på dem.

I den videre drøftelse har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - lagdommer Fossum og ekstraordinær lagdommer Gundelsby - slutter seg, under sterk tvil, til den sakkyndiges anbefaling om at barna bør bo fast hos A.

Flertallet er redd for at en slik flytting vil øke konflikten, ved at B i enda mindre grad vil evne å skjerme barna for denne. Når flertallet allikevel mener at en overflytting er best for barna, er det fordi A vil få en mer sentral omsorgsrolle. Flertallet har tillit til at han har forutsetninger for å ivareta barnas behov i denne situasjonen. Det vises til at han viser en høyere grad av selvinnsikt og evne til å skille barnas behov fra sine egne.

Etter flertallets syn er det liten grunn til å tro at det vil skje grunnleggende endringer i Bs holdning til barnas far. Uansett hvor barna bor, vil dette utsette dem for en permanent konfliktsituasjon, som de vil bli bedre skjermet for ved at A har den daglige omsorgen. SD har en balansert holdning til den annen parts omsorgsevne, og han aksepterer at hun har en sentral plass i barnas liv. Det samme kan vanskelig sies om Bs holdning til A.

Til samværsspørsmålet bemerker flertallet at det er hensyn som taler til fordel for en mer begrenset samværsordning enn dagens, for å skjerme barna. Dette har også den sakkyndige vært inne på. Flertallet er imidlertid også enig med den sakkyndige i at forholdene bør legges til rette for at begge foreldrene bør spille en viktig rolle i barnas liv. Samværet bør derfor være mer omfattende enn lovens normalordning. Det vil også bidra til gjøre overgangen mindre vanskelig, og vil forhåpentligvis bidra til at B lettere vil kunne akseptere omleggingen, slik at barna i størst mulig grad skjermes. Samværet bør også være mest mulig sammenhengende, for å begrense konfliktarenaen.

Flertallet har også tillit til at A vil åpne for et mer omfattende samvær for B dersom forholdene ligger til rette for dette.

Samværet fastsettes til annenhver uke fra og med onsdag ettermiddag til mandag morgen.

Feriesamværet fastsettes til annenhver jule/nyttårsferie, vinterferie, påskeferie og høstferie, slik at samværet begynner ved avslutningen av siste skoledag før ferien og slutter om morgenen den dagen skolen begynner. Med mindre partene blir enige om noe annet, forutsettes det at den av partene som ikke hadde barna i julehelgen 2001 har dem i kommende jule/nyttårsferie, og at partene deretter har barna i annenhver ferie (vinter, påske og høst) i året 2003.

Sommerferiesamværet fastsettes til tre uker sammenhengende hver sommer, idet det forutsettes at partene deler juli måned, hvis ikke de blir enige om annet. Partene bør få anledning til å velge ferieuker annethvert år. Valg av sommerferieuker meddeles den annen part innen 1. april samme år. Det forutsettes at partene har truffet avtale med hensyn til avviklingen av samværet i kommende sommerferie. Første helgesamvær for B forutsettes å være fra onsdag 21. til mandag 26. august 2002.

Mindretallet - lagdommer Mitsem - er blitt stående ved å ville opprettholde status quo, selv om denne ordningen har klare usikkerhetsmomenter. Dette gjelder fremfor alt Bs evne til å beskytte barna mot fortsatt å bli trukket inn i konflikten med A. Det later til at B har vært så vidt opptatt av å få sitt syn på foreldrekonflikten bekreftet at hun har søkt støtte også hos barna, til nå i første rekke hos C. Det kan virke overraskende at hun ikke viser større forståelse for at en slik mobilisering av barna er ytterst uheldig for dem, uansett om hennes eller As versjon av samlivshistorien er den riktigste. Mindretallets konklusjon er forankret i et håp om at hun i fremtiden - etter hvert som hun legger samlivskonflikten bak seg - vil være istand til å skille mellom egne behov og barnas. Mindretallet har i denne forbindelse også merket seg at Bs venner gir uttrykk for at B nå, etter avviklingen av et oppslitende samliv, nærmest er tilbake til sitt «gamle jeg».

Mindretallet har også lagt vekt på Bs utsagn i retten om at hun aldri har tenkt seg muligheten av å flytte tilbake til Kristiansand. Slik mindretallet ser det, er det grunn til å frykte for at en slik flytting ville være ødeleggende for opprettholdelsen av kontakten mellom A og barna, særlig om den skulle skje i nær fremtid, før B kan akseptere, og bidrar til å befeste, et godt forhold mellom A og barna.

Mindretallet konkluderer etter dette med å ville stadfeste byrettens dom, med en presisering av at samværet skal være det samme med E som med C og D. Dette ville medføre et fortsatt omfattende samvær med barna. Så langt situasjonen kan overskues nå, synes dette å være påkrevet for å opprettholde en god og meningsfull kontakt mellom barna og deres far, noe som også vil være til barnas beste. Mindretallet er innforstått med As ønske om å konsentrere samværet. Også B har gitt uttrykk for at ordningen nå er noe «oppstykket». I lys av dette kunne det antagelig overlates til partene å finne frem til eventuelle tilpasninger.

Etter dette blir det avsagt dom i overensstemmelse med flertallets konklusjon.

Lagmannsretten finner at hver part bør bære sine saksomkostninger for begge retter, idet saken har voldt kvalifisert tvil. Siden hver av partene forutsettes å hefte overfor retten for utgiftene til den sakkyndige, slik at de avkreves en halvpart hver, ansees det unødvendig å treffe noen avgjørelse etter tvistemålsloven §171 for disse utgiftene.

Dommen er avsagt med den dissens som fremgår.

Domsslutning:

1. Barna C, f. *.*..93, D, f. *.*..96 og E, f. *.*..99 skal bo fast hos A.

2. B skal ha slikt samvær med barna:

- annenhver uke fra onsdag ettermiddag til mandag morgen, slik at barna hentes på skolen/barnehagen onsdag ettermiddag og bringes tilbake mandag morgen;

- annenhver jule/nyttårsferie, vinterferie, påskeferie og høstferie, slik at barna hentes på skolen/barnehagen ved feriens begynnelse og bringes tilbake dit morgenen skolen/barnehagen begynner;

- 3 - tre - ukers sammenhengende sommerferie, slik at juli måned deles, og idet partene velger ferieuker annethvert år og meddeler valget innen 1. april.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen rett.