LB-2001-1280

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-03-15
Publisert:	LB-2001-01280
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Eiker, Modum og Sigdal herredsrett Nr 00-00912 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01280 M/02
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Politiinspektør Ole Robøle) mot A (Forsvarer: Advokat Harald Hjort).
Forfatter:	Lagdommer Magne Spilde, formann. Lagdommer Eystein F. Husebye. Lagdommer Eirik Akerlie. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, §3, §52, §62, §239, §2, §33, Straffeprosessloven (1981) §436

A er født *.*. 1940, og bor i X i Sverige. Han er pensjonist, og har en inntekt på ca SEK 20.000 pr måned. Han er uten formue. A er gift og har voksne barn. A er tidligere ikke domfelt, men botlagt én gang for fartsovertredelse.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Oslo 20. oktober 2000 er han satt under tiltale ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett for overtredelse av:

I.

Straffeloven §239, 1. straffalternativ.

for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død.

Grunnlag er følgende forhold:

Søndag 2. april 2000 ca kl. 0203 på privat vei på Y på Norefjell i Krødsherad førte han snøscooter med registernummer EGO *** (S) med slede uten å være tilstrekkelig aktpågivende og varsom. Det var dårlig sikt og nedbør. Under denne kjøringen var han påvirket av alkohol og han holdet en etter forholdene for høy hastighet og/eller hadde sin oppmerksomhet ikke nok konsentrert om føringen av kjøretøyet og/eller trafikkbildet omkring, med den følge at han ikke i tide ble oppmerksom på en veibom, men kjørte på denne, og slik at passasjeren B, født *.*..41 ble påført så store skader i sammenstøtet at han straks døde.

II.

Vegtrafikkloven §31, første ledd, jf. §3 første ledd.

hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.

Grunnlag er følgende forhold:

Til tid og på sted som nevnt under post I forholdt han seg som der nærmere beskrevet.

III.

Vegtrafikkloven §31, 1. - 3. ledd, jf. §22, 1. ledd.

hvoretter ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel.

Grunnlag er følgende forhold:

Til tid og på sted som nevnt under post I førte han den der nevnte snøscooter mens han var påvirket av alkohol.

Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 2. mars 2001 dom med slik domsslutning:

1. A, f. *.*..40, dømmes for overtredelse av straffeloven §239 og vegtrafikkloven §33 jf. §3 første ledd og §31 første og annet ledd jf. §22 første ledd, det hele sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager.

2. Han frifinnes for saksomkostninger.

Henvisningen i domsslutningens punkt 1 til vegtrafikkloven §33 antas å være feilskrift for vegtrafikkloven §31.

A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og rettsanvendelsen for så vidt gjaldt domfellelsen etter tiltalebeslutningen post I og II, subsidiært straffutmålingen. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning 17. april 2001 ble anken henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandling ble avholdt 5. mars 2002 i kommunehuset i Noresund. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner. Det ble foretatt befaring. I tillegg til rettens medlemmer og sakens parter, deltok samtlige vitner på befaringen. Den øvrige dokumentasjonen framgår av rettsboka.

Aktor nedla slik påstand:

A, født *.*. 1940 dømmes for overtredelse av straffeloven §239, 1. straffalternativ, og vegtrafikkloven §31, 1. ledd, jf. §3, 1. ledd, samme lovs §31, 1 - 3. ledd, jf. 22, 2. ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, 1. ledd, til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager og en bot på kr 25.000,- subsidiært 15 dager fengsel.

Saksomkostninger påstås ikke.

Forsvareren nedla slik påstand:

A frifinnes for tiltalens post I og II, og for øvrig bedømmes på mildeste måte.

Lagmannsrettens syn på saken:

Skyldspørsmålet

Lagmannsretten legger følgende saksforhold til grunn.

A bygde i 1984 hytte på Norefjell. Fra ca 1987-88 har han hatt snøskuter som han bl.a har benyttet på hytta. Ved frakt av varer og passasjerer har han benyttet en slede (tilhenger) som har hengt etter skuteren. A var fra 1977 med i fjellredningstjenesten, hvor han også kjørte snøskuter. Skuteren han brukte på ulykkesdagen var hans tredje, og det var en nyinnkjøpt 1999-modell med 40-45 hk.

For å komme til hytta, må man fra Noresund kjøre - - veien opp mot Norefjell. Fra - - veien går det en privat vei - ** veien. ** veien er stengt med bom like etter avkjøring fra - - veien. As hytte lå langs den private veien ca 2 til 2,5 kilometer fra bommen. Bommen er normalt stengt, og det er hovedsakelig hytteeiere langs veien som har nøkkel til bommen. A hadde i egenskap av hytteeier nøkkel til bommen.

Lørdag 1. april 2000 var A på hytta sammen med sin ektefelle, et ektepar og tre mindreårige barn. Om kvelden spiste de middag. Til middag drakk A i følge det han har forklart for retten, et par glass vin. Ved 22-tiden kom tre venner på besøk. Det var B, C og D. Disse var på helgebesøk på en annen hytte på Norefjell. Denne hytta, som var eid av B, lå også langs ** veien, men nærmere - - veien enn As hytte. B, C og D hadde gått seg en kveldstur, og hadde underveis bestemt seg for å besøke A, dersom han var på hytta.

A serverte gjestene noe alkohol. A selv mener han drakk en flaske øl og en Irish Coffee. Ca kl 01.30 om natten skulle de tre gjestene forlate hytta. A tilbød seg å kjøre dem ned til hytta på snøskuteren, noe de takket ja til. To av passasjerene D og C satte seg bak på sleden. C satt bakerst av de to. B satte seg på passasjersetet på snøskuteren, mens A inntok førersetet.

A kjørte så nedover den private veien i retning hytta til B. Det var mørkt og tett snøvær under kjøreturen. A hadde tidligere vært på hytta hos B ved noen få anledninger, men i det tette snøværet var han ikke helt sikker på hvor hytta var. Hytta kunne ikke ses fra veien, men Bs bil sto parkert ved stien inn til hytta. A var ikke kjent med hva slags bil B kjørte denne helgen. A hadde derfor avtalt med B at denne skulle si ifra til A når de var framme. A har i sin forklaring til retten forklart at det var ca 10-15 meter sikt. Veibanen var snødekt, og den snøen som hadde kommet i løpet av kvelden var ikke brøytet. Det siste snøfallet utgjorde ca 5 cm oppå veibanen. På grunn av det tette snøværet, kjørte A med nærlys. Fra As hytte foregikk kjøringen i nokså mye nedoverbakke. Etter hvert flatet terrenget ut, slik at det på den siste del av vegstrekningen var små høydeforskjeller.

B ga imidlertid aldri A noe tegn til at de var framme ved Bs bil. Under kjøreturen oppdaget A plutselig at han hadde kjørt for langt og at de var kommet til bommen som var plassert like ved - - veien. A oppdaget bommen så sent at han ikke klarte stanse snøskuteren i tide, slik at skuteren fortsatte mot, og deretter under, bommen. Høyden på bommen ble senere målt til 104 centimeter. Bommen var på ulykkestidspunktet grønnmalt, og uten refleks og annen markering. Det var heller ikke noe skilt før man kom til bommen, som varslet om denne. Som nevnt ovenfor, var det små høydeforskjeller på denne del av veistrekningen. De siste 50-100 meter til bommen var det imidlertid slak nedoverbakke.

A fikk bommen i hodet, mens B - som satt høyere enn A - fikk bommen i brystet. D - som satt fremst på sleden - fikk bommen i ansiktet, og fikk alvorlige bruddskader i hodet. C var uskadd.

Ulykken inntraff ca kl 02.00. Ambulansepersonell og politi kom til ulykkesstedet etter ca 40 minutter. B var da død. A og D ble brakt til sykehus. Klokken 05.25 ble det tatt blodprøve av A. Denne viste at han hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på 0,64 promille i minsteverdi. Snøskuteren ble brakt inn til teknisk kontroll, men det ble ikke påvist mangler ved denne.

Det er etter bevisførselen noe uklart hvor høy hastighet snøskuteren holdt under kjøreturen og ved sammenstøtet med bommen. A har anslått hastigheten til 15-20 kilometer pr. time. C som satt bak på sleden, forklarte at det var vanskelig å anslå hastigheten, og han kunne ikke si om hastigheten var «20, 30 eller 40 kilometer pr time». Under befaringen foretok politiet kjøring med snøskuter tilkoblet slede forbi bommen i henholdsvis ca 20 og ca 40 kilometer pr time. Bremselengden ved disse to hastighetene kan gi en viss indikasjon på hvor stor hastighet A holdt like forut for ulykken. Det knytter seg imidlertid betydelig usikkerhet til denne, idet veibanens beskaffenhet kan ha vært forskjellig fra ulykkesnatten. Det knytter seg også usikkerhet til hvor kraftig A bremset like før ulykken inntraff og om han i det hele tatt rakk å foreta en nedbremsing. Videre var snøskuteren og sleden tyngre lastet enn skuteren som ble benyttet ved de prøveturer som ble foretatt av politiet. Ut fra de kjøreturer som ble foretatt under befaringen, finner lagmannsretten det sannsynlig at hastigheten på ulykkestidspunktet må ha vært lavere enn 40 kilometer pr time, mest sannsynlig 20-25 kilometer pr time.

På bakgrunn av vitneforklaringer i saken fra D og de to polititjenestemennene som kom til stedet etter ulykken, legger lagmannsretten til grunn at det ikke var spesielt glatt på veien - heller ikke ved bommen. Det synes å ha vært alminnelig norsk vinterføre.

Lagmannsretten går over til å drøfte om forholdet rammes av vegtrafikkloven §3 og straffeloven §239. Snøskuter regnes som motorvogn etter vegtrafikkloven §2, slik at kjøring med snøskuter er underlagt den alminnelige aktsomhetsnorm etter vegtrafikkloven §3.

Det har vært lagt til grunn i rettspraksis at aktsomhetsnormen etter vegtrafikkloven §3 og straffeloven §239 har vært den samme, likevel slik at det i forhold til straffeloven §239 også kreves at tiltalte burde ha forutsett muligheten av en dødsfølge, se f eks Rt-2000-1788. Ved lovendring 15. juni 2001 nr 64 ble straffeloven §239 endret. Bestemmelsen, som rammer den som ved uaktsomhet forvolder en annens død, nevnte før lovendringen alene spesielt bruk av motorvogn som eksempel på en forvoldelsesmåte som rammes. Etter den nye lovbestemmelsen er bruk av våpen tatt inn på lik linje med motorvogn. Den nye bestemmelsen er nærmere vurdert av Høyesterett i kjennelse 12. februar 2002, ( HR-2001-01293) hvor førstvoterende - med tilslutning fra de øvrige dommere - uttaler:

Det fremgår av lovforarbeidene som her er gjengitt, at meningen har vært å lempe noe på bindingen mellom aktsomhetsnormen i straffeloven §239 og aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven §3. Denne endringen er imidlertid ikke kommet til uttrykk i selve lovteksten, og lovendringen kan - isolert betraktet - vanskelig oppfattes som en presisering i den retning som forarbeidene gir uttrykk for. Siden det imidlertid her er tale om en lemping av aktsomhetsnormen i forhold til tidligere praksis og dette har fått tilslutning fra en enstemmig justiskomite, finner jeg at de forutsetninger som er lagt til grunn i forarbeidene må bli retningsgivende for rettspraksis. Det fremstår likevel som uklart hvor langt lovendringen har ment å lempe på aktsomhetskravet i §239, ut over henvisningen til riksadvokatens påtalepraksis og en mer generell avgrensning mot uaktsomhet «av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen». Meningen må særlig antas å være å avgrense mot saksforhold av den type som er omtalt i Rt-1990-1021 og Rt-1991-216.»

Tiltalens post I gjelder forhold som er begått før lovendringen 15. juni 2001 nr 64. Med den forståelse Høyesterett i samme kjennelse som nevnt ovenfor har gitt uttrykk for når det gjelder straffeloven §3 annet ledd, er det den nye lovbestemmelsen som skal legges til grunn, idet denne fører til et gunstigere resultat for tiltalte.

Når det gjelder spørsmålet om overtredelse av straffeloven §239, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommerne Spilde, Husebye, Akerlie og 2 meddommerne, er kommet til at forholdet rammes av straffeloven §239.

Flertallet legger vekt på at kjøringen fant sted nattestid da det var mørkt. Det var tett snøvær. Kombinert med mørket, gjorde dette at kjøreforholdene var svært vanskelige. De vanskelige kjøreforholdene tilsa at det måtte stilles særskilte krav til As aktsomhet.

Flertallet legger også vekt på at kjøringen fant sted etter at A hadde drukket alkohol. Rett nok knytter det seg en viss usikkerhet til hvor høy promille A hadde på ulykkestidspunktet. Det ble for herredsretten innhentet en sakkyndig erklæring fra avdelingsoverlege, dr med Jørg Mørland. I hans erklæring, som er av 21. august 2000 heter det i konklusjonen:

På bakgrunn av saksopplysningene og analyseresultatet finner man at siktede må ha inntatt noe mer alkohol enn det han har opplyst om. Man finner videre at siktede mest sannsynlig har hatt en blodalkoholkonsentrasjon av størrelsesorden 1,2 promille på det tidspunkt scooterulykken skjedde. Den reelle blodalkoholkonsentrasjon på dette tidspunkt kan ha vært betydelig lavere, muligens helt ned mot 0,5 promille. Det kan under alle omstendigheter beregnes av siktedes blodalkoholkonsentrasjon i forbindelse med den aktuelle kjøring har vært minst 0,78 promille, ved at han har kjørt med en alkoholmengde i kroppen som senere har gitt opphav til minst denne alkoholkonsentrasjonen.

Det foreligger ingen sakkyndigvurdering av hvorvidt As dømmekraft eller reaksjonsevne var redusert på grunn av alkoholinntaket. Dette, sammenholdt med den usikkerhet som knytter seg til blodalkoholkonsentrasjonen på ulykkestidspunktet, gjør at flertallet ikke finner å kunne legge til grunn at alkoholinntaket har hatt innvirkning på As dømmekraft eller reaksjonsevne. A var imidlertid klar over at han hadde drukket alkohol, og - selv om han ikke følte seg beruset - burde det forhold at han hadde drukket alkohol, men likevel valgte å kjøre, gjort ham ekstra aktpågivende.

Flertallet finner også at det må bebreides A at han ikke selv foretok en selvstendig vurdering og prøving av hvor han befant seg på veistrekningen, men i stedet stolte på at B skulle gi ham tegn til å stoppe. A hadde hatt hytte i området i over 15 år. Han var godt kjent langs veien, og var klar over bommens eksistens og plassering. Selv om han ikke nøyaktig husket hvor Bs hytte lå, var han klar over at den lå langs veien noe før (ca 500 meter) man kom til bommen. A var også klar over at bommen var grønnmalt, noe som kunne gjøre den vanskelig å se idet veien var omkranset av grantrær.

På denne bakgrunn finner lagmannsrettens flertall at det må tilskrives A som uaktsomt at han i tide ikke så bommen og klarte å stanse i tide. Forsvareren har gjort gjeldende at bommen kunne ha vært spesielt vanskelig å se denne natten, idet man ikke kan utelukke at den var dekket av snø som hadde falt i løpet av kvelden og natten. Flertallet anser dette som svært lite sannsynlig. Rett nok er bommen nå skiftet ut med en ny, slik at rettens vurdering av bommen bygger på de bilder som ble tatt av den ulykkesnatten og dagen etter. Bildene viser at bommens utforming var slik at snøen vanskelig kunne legge seg på sidene av bommen - herunder den siden som vendte mot den del av veien hvor A kom kjørende. Men selv om det skulle forholdt seg slik at bommen var nedsnødd, burde A på bakgrunn av de vanskelige kjøreforholdene, sin kunnskap om bommens eksistens og plassering også tatt en slik eventualitet i betraktning da han valgte å kjøre i retning Bs hytte.

Flertallet finner også at det foreligger uaktsomhet i forhold til dødsfølgen. Flertallet legger i denne forbindelse vekt på at kjøringen fant sted under forhold som må betegnes som svært vanskelige. Kjøring med snøskuter representerer en betydelig risiko. Så vel føreren som passasjerene sitter ubeskyttet og det er en betydelig risiko for alvorlige følger - i verste fall død - dersom noe irregulært skulle inntre under kjøringen. Dette gjelder ikke minst i forhold til passasjer på skuter og slede. Det må således - slik flertallet vurderer det - bebreides A som uaktsomt at han ikke innså eller tok i betraktning at kjøringen kunne føre til dødsulykke.

Den uaktsomhet som her foreligger overskrider etter flertallets syn den uaktsomhet som er av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen, jf Høyesteretts kjennelse 12. februar 2002. Det er i dette tilfellet ikke snakk om et øyeblikks uoppmerksomhet eller feilfordeling av oppmerksomheten, men vedvarende mangel på aktpågivenhet i en situasjon der A hadde både tid og mulighet til å handle annerledes.

Ut fra flertallets vurdering av As handlemåte etter aktsomhetsvurderingen i straffeloven §239, må han også bli å domfelle for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §3.

Lagmannsrettens mindretall, 2 meddommere, finner at A må frifinnes etter tiltalens post I. Mindretallet viser generelt til lovendringen 15. juni 2001 nr 64 som indikerer at domfellelse etter straffeloven §239 skal forbeholdes de mer graverende former for uaktsomhet ved bruk av motorvogn. Etter mindretallets syn er det ikke forhold ved As kjøring som tilsier at det ble utvist uaktsomhet fra hans side. Det er ikke holdepunkter for at han holdt høy hastighet. Heller ikke for øvrig er det forhold ved kjøringen som tilsier at det er noe å legge ham til last. A fikk ikke tegn fra B om at han skulle stanse. A var således overhode ikke forberedt på at de var kommet så langt som til bommen da sammenstøtet inntraff. Bommen var grønnmalt, og uten refleks og annen merking, noe som gjorde den svært vanskelig å se i og med at det langs hele veien var granskog. Det forhold at han i denne situasjonen ikke oppdaget bommen tidsnok til å kunne stanse skuteren i tide, må anses som et slikt øyeblikks uoppmerksomhet som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen, jf Høyesteretts kjennelse 12. februar 2002. Derimot finner mindretallet at As uaktsomhet på dette punkt rammes av vegtrafikkloven §3.

A blir i samsvar med flertallets standpunkt å domfelle for overtredelse av straffeloven §239 første straffalternativ og vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §3.

Straffutmålingen

Det skal utmåles en straff for de forhold han nå domfelles for, dvs overtredelse av straffeloven §239 første straffalternativ og vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §3, samt det forhold som ble rettskraftig avgjort ved Eiker, Modum og Sigdal herredsretts dom 2. mars 2001, dvs overtredelsen av vegtrafikkloven §31, jf §22 første ledd.

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Spilde og Husebye, og 2 meddommere, finner at straffen passende bør settes til fengsel i 90 dager som gjøres betinget med en prøvetid på to år. I tillegg idømmes A til en ubetinget bot, jf hovedregelen i vegtrafikkloven §31 annet ledd - slik denne lød før lovendringen 22 september 2000 nr 79. På bakgrunn av opplysningene om As inntekts- og formuesforhold, settes boten til 40.000 kroner, subsidiært 25 dager fengsel. Flertallet legger i skjerpende retning vekt på at kjøringen fant sted i alkoholpåvirket tilstand under vanskelige kjøreforhold. I formildende retning legger flertallet vekt på at ulykken rammet A sterkt. Han ble skadet og han mistet luktesansen. Ulykken rammet også nære venner av ham, ved at B ble drept og Karl-Axel D fikk alvorlige hodeskader. Verken D eller enken etter B bærer nag til A for det som skjedde, men ulykken har gått sterkt inn på A og den har påvirket hans livskvalitet negativt. Han har solgt hytta på Norefjell.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Akerlie og 2 meddommere, mener at det bør fastsettes en ubetinget fengselsstraff i dette tilfellet. Mindretallet legger særlig vekt på at kjøringen fant sted i alkoholpåvirket tilstand under kjøreforhold som må karakteriseres som svært vanskelige med passasjerer bak på skuteren og på slede. Selv om det er vanskelig å fastslå As alkoholpåvirkning på ulykkestidspunktet, er det etter mindretallets syn ikke tvil om at alkoholinntaket ikke var helt ubetydelig og at han ut fra de opplysninger som foreligger må ha inntatt mer alkohol enn det han har forklart for retten, jf også erklæringen fra overlege Mørland. Kjøring under slike forhold representerer en betydelig fare, og etter mindretallets oppfatning må det av allmennpreventive grunner reageres strengt. I formildende retning legger mindretallet vekt på - slik flertallet gjør - at ulykken har gått sterkt inn på A. Mindretallet finner likevel ikke at dette forhold kan gi grunnlag for en betinget fengselsstraff. Heller ikke det forhold at det har gått nærmere to år fra ulykken til saken nå avgjøres i lagmannsretten, kan begrunne betinget fengselsstraff. Mindretallet stemmer for at fengselsstraffen settes til fengsel i 60 dager. I samsvar med det som synes å være praksis ved domfellelse for uaktsomt drap, finner mindretallet under tvil ikke grunn til å ilegge bot i tillegg til fengsel, se Torgersen og Engstrøm: Vegtrafikkloven og trafikkreglene, 3. utgave (1998) side 442 med henvisning til rettspraksis.

Straffen blir etter dette å fastsette i samsvar med flertallets stemmegivning.

Saksomkostninger

A har oppnådd et gunstigere resultat for lagmannsretten enn for herredsretten, og saksomkostninger blir ikke å idømme, jf straffeprosessloven §436 annet ledd. Det gjøres ingen endring i byrettens omkostningsavgjørelse.

- - -

Dommen er avsagt med de dissenser som framgår ovenfor.

Domsslutning:

1. A, født *.*. 1940, dømmes for overtredelse av straffeloven §239 første straffalternativ og vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §3, samt det forhold som er rettskraftig avgjort ved Eiker, Modum og Sigdal herredsretts dom 2. mars 2001, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 90 -nitti- dager som gjøres betinget med en prøvetid på 2 -to- år, jf straffeloven §52 flg. I tillegg dømmes han til å betale en bot til statskassen stor 40.000 -førtitusen- kroner, subsidiært fengsel i 25 -tjuefem- dager.

2. Saksomkostninger idømmes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.