LB-2001-1554
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-29 |
| Publisert: | LB-2001-01554 |
| Stikkord: | Privat beslagsforbud |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 00-1655 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01554 K/04. Lagmannsrettens kjennelse opphevet og saken hjemvist til fortsatt behandling; se HR-2001-01122. For ny behandling se LB-2001-02907. |
| Parter: | Kjærende part: Jan Kirkeby (Prosessfullmektig: Advokat Ove-Marthin Granlund). Kjæremotpart: Staten v/Oslo Kemnerkontor (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/adv. fullm. Espen Hansen). |
| Forfatter: | Lagmann Hans Petter Lundgaard. Lagmann Erik Melander. Lagdommer Jørgen Fr. Moen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-26, §4-2, §5-16, Tvistemålsloven (1915) §172, Dekningsloven (1984), §3-3, §6-4 |
Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt den omstendighet at fristen for å klage over utlegg er oversittet, jfr tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 tredje ledd, er til hinder for på dekningsstadiet å påberope seg at utleggsgjenstanden er undergitt privat beslagsforbud etter dekningsloven kap. 3.
Oslo namsrett avsa kjennelse i saken den 9. mars d.å med slik slutning:
1. Klagen tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger betaler Jan Kirkeby til Staten ved kemneren i Oslo kommune kr 500,- innen 2 uker fra forkynnelse av denne kjennelse, med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.
Kjennelsen ble i rett tid påkjært til lagmannsretten av Jan Kirkeby og Staten tok til gjenmæle.
Den kjærende part, Jan Kirkeby har for lagmannsretten gjort gjeldende at namsrettens kjennelse beror på uriktig lovanvendelse.
Etter den kjærende parts oppfatning gjelder bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 3. punktum ikke innsigelser på dekningsstadiet, men bare innsigelser på utleggsstadiet. Det er det kjennelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i denne saken av 7 januar 2000 gjelder. Det har kjæremålsutvalget uttrykkelig presisert. Kjæremålsutvalget uttalte seg verken om hvorvidt fristen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 3. punktum gjelder på dekningsstadiet, eller om den i så fall er generell også på dette stadiet i tvangsfullbyrdelse.
Bakgrunnen for dette er at det under tvangsfullbyrdelsen går et grunnleggende skille mellom utleggsstadiet og dekningsstadiet, og spørsmålet om tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 3. punktum gjelder på dekningsstadiet er ikke uttrykkelig løst verken i lovens ordlyd eller i forarbeidene.
Den kjærende part mener at hans syn er i overensstemmelse med kjæremålsutvalgets praksis og viser til Rt-1982-1702, Rt-1994-1656 og Rt-1999-1782. Disse kjennelser legger til grunn at fristbestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 3. punktum ikke er til hinder for at en innsigelse som ble for sent fremsatt på utleggsstadiet, kan fremmes på nytt på dekningsstadiet.
Riktig nok har Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg kommet til annet resultat i Rt-1994-1639 og Rt-1996-73. Den første kjennelsen er imidlertid satt til side i Rt-1994-1656. Den andre avgjørelsen er ikke uttrykkelig satt til side, men er uforenlig med uttalelsene i Rt-1999-1782.
Sterke reelle hensyn tilsier at vektige innsigelser fra debitor ikke skal være avskåret på dekningsstadiet. Hensynet til kreditor er varetatt på utleggsstadiet. Utleggsgjenstanden er i denne saken beheftet med beslagsforbud etter dekningsloven kap 3 og er ikke bare beslagsfri etter dekningsloven kap. 2. Det er med andre ord tale om midler som under enhver omstendighet er unntatt fra utlegg. Det tilsier at innsigelsen bør være i behold på dekningsstadiet. Rettsvern for det private beslagsforbudet er etablert gjennom tinglysing eller registrering, og kreditor vil ved eventuell registrering av utlegget bli gjort kjent med forbudet.
Publisiteten og notoriteten kan medføre at kreditorer lojalt avstår fra å begjære utlegg i gjenstander beheftet med beslagsforbud. Avskjæres innsigelser om beslagsforbud iht tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 3. punktum, kan dette medføre at andre kreditorer spekulerer i at det ikke kommer innsigelser innen fristen og dermed skaffe seg et fortrinn.
Beslagsfrie midler er satt utenfor debitors rådighet, og alminnelige mennesker kan ikke regne med at de er nødt til å foreta seg noe aktivt for å beskytte seg mot initiativ fra kreditorene rettet mot slike midler.
Avskjæres innsigelsene vil dette også være en krenkelse av testators bestemmelse. Det er ikke bare en tilfeldig unnlatelse av å gjøre bruk av rettsmidler man har med å gjøre. En slik avskjæring vil også kunne åpne for en bevisst holdning fra debitors side. Han kan tilgodese enkelte kreditorer ved ikke å påklage utlegget, mens andre utlegg påklages. Testasjonen vil være gjort i tillit til at man har med et effektivt forbud å gjøre. Det bør rettsordenen respektere.
Det vises for øvrig til kjæremålet.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Begjæringen om tvangsfullbyrdelse tas ikke til følge.
2. Jan Kirkeby tilkjennes saksomkostninger for namsmannen, namsretten og dette kjæremål med kr 7.500,-.
Kjæremotparten, Staten v/Oslo kemnerkontor, mener at namsrettens avgjørelse er korrekt. Tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 3. punktum setter etter statens mening en absolutt frist for å komme med innsigelser mot valget av utleggsgjenstand, jf. Rt-1996-73.
Staten mener at det ikke er grunnlag for å sondre mellom de situasjoner hvor det er tale om beslagsfrihet, og situasjoner hvor det er tale om nedlagte beslagsforbud etter dekningslovens kap. 3. En slik sondring mangler holdepunkter i loven hva enten det er tale om å anvende §7-26 eller §4-2. Det er heller ikke reelle hensyn som taler for en slik sondring. Formålet med klagefristen er at kreditor skal kunne påregne at et etablert utlegg skal bli stående slik at kreditor ikke trenger å sørge for alternativ sikkerhet. Skal klagefristen oppnå sin hensikt må enhver innsigelse avskjæres. Lovteksten synes ikke å begrense seg til utleggssituasjonen. De øvrige klagebestemmelser i loven, §4-2 og §5-16 kommer ikke til anvendelse når klage over valg av utleggsgjenstand er særlig regulert i tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 3. punktum.
Reelle hensyn tilsier for øvrig samme resultat. Kreditor skal gjennom utlegget etablere en særlig sikkerhet for sitt krav. Dersom det på dekningstidspunktet, som kan være forsinket av ulike årsaker, skulle være mulig å klage over valget av utleggsgjenstand løper kreditor en risiko for at utlegget ikke står seg og han kan ha forspilt sine alternative dekningsmuligheter. Debitor kan da ha forbrukt øvrige midler, eller andre kreditorer kan ha sikret seg utlegg i disse. Dette vil vesentlig svekke utleggsordningen. Debitor har full anledning til å komme med innsigelsene på utleggsstadiet, og av ovennevnte grunner bør regelverket derfor oppfordre debitor til å komme med valget av utleggsgjenstand allerede på utleggsstadiet. Det vises til Rt-1996-73.
Kjæremotparten mener at denne avgjørelsen ikke er uforenlig med Rt-1999-1782 hvor en tredje person ble gitt klagerett.
Retten kan heller ikke av eget initiativ oppheve utleggspantet. Det kan retten bare gjøre dersom den kunne ha gjort det etter klage, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §6-4. Er klagefristen utløpt er retten også avskåret fra å omgjøre etter eget initiativ.
Staten har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Oslo kemnerkontor tilkjennes saksomkostninger med tillegg av lovsatt forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Den omstridte bestemmelsen i denne saken, tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 tredje ledd, er systematisk satt inn i kapitlet om utlegg i tvangsfullbyrdelsesloven, under deloverskrift III «Klage, bortfall og opphevelse av utlegg».
Reglene om dekning av det utlagte følger så i de etterfølgende kapitler. Kapittel 8 gjelder tvangsdekning av løsøre og kapittel 10 tvangsdekning i verdipapirer m.m. Det innebærer etter lagmannsrettens mening at §7-26 i alle fall ikke er direkte anvendelig for så vidt gjelder innsigelser på dekningsstadiet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelsen av 7 januar 2000 trykt i Rt-2000-93 slått fast at bestemmelsen gjelder for innsigelser på utleggsstadiet, noe som følger direkte av ordlyden. På den annen side har kjæremålsutvalget i kjennelsen i Rt-1999-1782 slått fast at bestemmelsen ikke er til hinder for å ta i betraktning på dekningsstadiet den innsigelse at det utlagte helt eller delvis tilhører tredjemann.
Det heter i kjennelsen:
Lagmannsrettens tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 er ikke riktig. Denne bestemmelsen er ikke til hinder for at det på dekningsstadiet under tvangsfullbyrdelsen, fremsettes innsigelser som kunne ha gitt grunnlag for klage over utlegget.
Kjæremålsutvalget viser så til kommentarutgaven til Falkanger m.fl. s. 375-376 og s. 365 hvor det sies at fristen ikke gjelder en tredjeperson som hevder å være eier av det formuesgode det er tatt utlegg i.
Henvisningen til kommentarutgaven gir imidlertid ikke i seg selv mening når det gjelder innsigelser på dekningsstadiet idet Falkanger m.fl. gir utrykk for at fristen heller ikke gjelder på utleggsstadiet for de innsigelser tredjemann måtte ha basert på egen eiendomsrett. På dette stadium gir kommentarutgaven uttrykk for at tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 tredje ledd må fortolkes innskrenkende når det gjelder forholdet til tredjemann. En naturlig begrunnelse for det er at tredjemann ikke alltid vil være klar over fristen fordi han ikke blir varslet om utleggsforretningen.
Kjæremålsutvalgets uttalelse i kjennelsen fra 1999 er imidlertid slik lagmannsretten forstår den, generell. Kjæremålsutvalget fastslår at innsigelser som kunne ha gitt grunnlag for klage over utlegget, kan gjøres gjeldende på dekningsstadiet uavhengig av fristbestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 tredje ledd.
Etter lagmannsrettene mening har også denne forståelsen de beste grunner for seg, i alle fall i forhold til private beslagsforbud. Midler som er undergitt privat beslagsforbud er unndratt debitors råderett, og de er gjennom testators eller givers uttrykkelige bestemmelse unntatt fra kreditorforfølgning. Det vil da være en helt tilfeldig fordel for en kreditor, om denne likevel, på grunn av fristoversittelse, skulle kunne kreve dekning i disse midlene.
Ofte vil debitor i slike saker ha mindre interesse i å vareta sine interesser i det midlene reelt ikke disponeres av ham. Når et slikt privat beslagsforbud er gitt, vil det for øvrig ikke sjelden være fordi mottagers evne til å vareta sine egne interesser etter givers eller testators oppfatning er liten.
I saker som involverer private beslagsforbud er forholdet at det beslaglagte er unntatt fra samtlige kreditorers forfølgning. Dersom en kreditor til tross for dette, skulle kunne ta dekning i det beslagsfri på grunn av fristoversittelse på utleggsstadiet, ville det kunne undergrave beslagsforbudet.
En annen løsning enn det lagmannsretten er kommet til er den korrekte, vil også åpne muligheten for press fra kreditors side. Det vil videre gjøre det mulig for debitor, i samarbeid med en kreditor som stråmann, å foreta disposisjoner som enkelt ville føre til at han fikk full rådighet over de midler som er underlagt beslagsforbud, i strid med givers eller testators ønske.
I nærværende sak ble kjæremotparten gjort uttrykkelig oppmerksom på det private beslagsforbudet i forbindelse med notifikasjonen. Lagmannsretten kan ikke se at saken da bør stå i annen stilling enn hvis det er tredjemann som gjør oppmerksom på at det utlagte tilhører ham. I begge tilfeller vil kreditor være klar over at utlegg er tatt i noe som debitor ikke har rådighet over og som heller ikke kreditorene har rett til å forføye over gjennom tvangsforfølgning. På dette punkt skiller den situasjon vi her står overfor på avgjørende måte fra det som var tilfellet i saken trykt i Rt-1996-73 hvor Høyesterett la avgjørende vekt på at
... i forholdet mellom de ulike utleggskreditorene kunne man få en vilkårlig forskjellsbehandling, som ikke fulgte det vanlige prinsippet om først i tid beste i rett. Etter mitt syn bør disse hensynene veie tyngre enn skyldnerens behov for vern på alle stadier ...
Som det fremgår av det foranstående er hensynene i forhold til private beslagsforbud snarere de motsatte.
Den kjærende part gis etter dette medhold.
Kjæremålet har ført frem. Saken har gjeldt til dels tvilsomme rettsspørsmål. Lagmannsretten finner derfor at saksomkostninger bør oppheves for samtlige instanser, jfr tvistemålsloven §80 annet ledd jfr §172 annet ledd når det gjelder lagmannsrettens behandling, og for øvrig tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jfr tvistemålsloven §172 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om tvangsfullbyrdelse tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.